Foredrag: «Cyberkrig» – Sience fiction eller fremtidens krigføring

Resymé av Foredrag i

Oslo Militære Samfund
Mandag 14. oktober 2013

Avdelingssjef Anders Eggen, Avd. Ledelsessystemer,

Forsvarets forskningsinstitutt

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

«Cyberkrig» – Sience fiction eller fremtidens krigføring

Cyberdomenet eller det digitale rom, kan beskrives som et globalt domene realisert gjennom fysiske eller logiske sammenkoblede informasjonssystemer. Cyberdomenet har blitt både en forutsetning og et redskap for et velfungerende moderne samfunn, og samfunnets økende avhengighet av cyberdomenet gjør domenet til en samfunnskritisk interesse, som bør beskyttes deretter.

Cybermakt kan defineres som evne til å anvende eller projisere makt i eller gjennom cyberdomenet. Dette omfatter både evne til fritt å kunne anvende cyberdomenet til egne formål, og evne til å kunne benytte makt mot andre i eller gjennom cyberdomenet.

I Forsvaret er anvendelse av cyberdomenet til egne formål nødvendig for å nå målsetningene for et nettverksbasert forsvar (NbF), hvor hensikten er å oppnå bedre samhandling mellom aktører ved å knytte dem sammen i nettverk. Militære tiltak som sikrer norske interessers bruk av cyberdomenet er derfor viktig.

Bruk av makt i eller gjennom cyberdomenet innebærer både angrep mot IKT-systemer

og deres brukere ved hjelp av datamaskiner, samt beskyttelse mot dette. Cybermakt ved bruk av offensive cyberoperasjoner vil derfor kunne endre informasjonen datamaskiner lagrer eller er avhengig av, ved å modifisere, fjerne eller introdusere ny informasjon. Påvirkning av motpartens holdninger og mentale bevissthet og adferd kan oppnås som en effekt av dette.

FFI-prosjektet «Cybermakt» arbeider med å kartlegge og beskrive cyberdomenets egenart, og hvilke teknologiske, militærteoretiske og sikkerhetspolitiske implikasjoner dette vil kunne ha for cyberoperasjoner og cybermakt.

En utfordring ved utvikling av en strategi for cyberoperajoner er den lave forutsigbarheten mellom angripers investeringer, intensjon, faktisk effekt av angrepet og motparts persepsjon av angrepet. Ved tradisjonelle former for militærmakt vil man normalt kunne identifisere hvilken stat som står bak maktbruken. En cyberoperasjon vil kunne anonymiseres i langt større grad. Det betyr at det vil være vanskeligere å avgjøre hvor et cyberangrep kommer fra. Dette vil i neste omgang vanskeliggjøre tradisjonelle former for gjengjeldelse, noe som påvirker de alminnelige forestillinger om avskrekking, som er sentralt i strategisk tenkning. Effekten av et vellykket cyberangrep vil også ofte være tidsbegrenset, fordi bruk av et logisk våpen i seg selv vil kompromittere det («engangsvåpen»).

Vår konklusjonen så langt er at Cybermakt alene ikke vil avgjøre konflikter mellom stater, og cyberkrigføring representerer ikke en ny og avgjørende form for krig uavhengig av andre maktmidler og våpensystemer. Det virker ikke sannsynlig at en stat skal kunne tvinge en annen til alvorlige politiske innrømmelser, langt mindre en form for kapitulasjon, ved bruk av cybermakt alene. Cybermakt fremstår i stedet som et komplementært maktmiddel til andre former for militærmakt, slik vi etter hvert har kommet til å se på luftmakt.

Dette betyr at de fleste fremtidige kriger og konflikter vil ha et cyberelement, og at cybermakt

derfor representerer en viktig kapabilitet i et lands forsvar, men at dette alene ikke vil avgjøre noen krig. Allikevel vil asymmetrisk bruk av cybermakt i form av revolusjonære eller subversive gruppers bruk av Internett for å påvirke sosiale, økonomiske og politiske forhold, kunne bli en betydelig utfordring.