Foredrag: 1814 – Grunnloven, krigen, soldaten

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 28. april 2014

Forskningsleder Terje Holm, Forsvarsmuseet

«1814 – Grunnloven, krigen, soldaten».

Grunnloven

Historiefaget er alltid en debatt om hva som har skjedd og hvorfor. Tolkningen er avhengig av utgangspunktet til forfatteren eller historiefortelleren. Vår kollektive oppfatning av Eidsvoll 1814 og Grunnloven fra den gangen, er vel mye preget av hva 1814 betyr for oss i dag? Hva som egentlig lå bak de enkelte vedtak og hva de den gangen egentlig mente, kan altså være en annen sak.

En av diskusjonene som historikere har hatt rundt problematikken er hvorfor Norge klarte å utarbeide en Grunnlov og oppnå såpass stor grad av selvstendighet? Svarene har dreid seg om: Hvor mye betydde ytre faktorer, og hvor mye betydde de indre? Det skal vi se på til å begynne med.

I norsk nasjonalhistorie tillegges indre årsaker stor vekt. Eidsvollsgrunnloven var kronen på en lang indre utvikling der Norge hele tiden ble seg sin egenartete stilling bevisst. Selvsagt ligger det noe i det, men uten den smeltedigelen som revolusjons- og napoleonskrigene var, klarer ikke jeg å se hvordan lille fattige Norge skulle ha lykkes med Prosjekt Eidsvoll-1814.

Hva ligger bak denne påstanden? Fredrik VI av Danmark og Norge hadde etter flåteranet i 1807, valgt å stå sammen med Napoleon og Frankrike i striden. Dette førte til krig både mot Sverige og mot England. Felttoget i 1808 med påfølgende handelsblokade som resulterte i sult og nød, var hendelser som var med å bevisstgjøre folk i Norge. Og etter at Bernadotte, den franske marskalken som ble valgt til tronfølger i Sverige i 1810, kom inn på arenaen, og etter at han valgte å endre svensk strategi fra å ta Finland tilbake fra Russland, til heller å få Norge som erstatning for tapet av nettopp Finland, mot at Sverige ga håndfast hjelp i sluttkampene mot Napoleon, var egentlig brikkene satt. Det var duket for endringer av maktforholdene i Norden, og for endringer innad i Norge.

Og situasjonen skulle bli verre for København: Slaget ved Leipzig i oktober 1813 var Napoleons største, og mest avgjørende nederlag. Det var egentlig langt viktigere enn Waterloo halvannet år senere. Maktforholdene i Europa tippet for alvor over i de alliertes favør, og støttespillerne kunne kreve sine gevinster. For Bernadotte, eller Karl Johan som vi kjenner ham best som, var det som nevnt å overta kontrollen over Norge. Karl Johan rykket etter Leipzig nordover mot Danmark, og etter forhandlinger i Kiel ble freden sluttet den 14. januar 1814. Det er ofte nødvendig å understreke at det var en fredsavtale. Danmark-Norge hadde faktisk vært i krig med bl a Sverige fra høsten 1813.

Det er freden i Kiel som fører Norge over fra den danske til den svenske kongen. Vi skal ikke dvele for mye rundt motiver og ønsker. Kongen i København hadde egentlig ikke så mange andre valg, hvis han ville unngå åpen krig i selve Danmark. Det interessante for oss i dag er at avtalen ikke ble godtatt i Norge. Den ble derimot startskuddet for arbeidet som endte med Grunnloven i mai måned.

Mange vil gjerne se Grunnloven som genuint skapt for å dekke behovet for et selvstendig Norge, men vi må ikke glemme at det er mange faktorer som trekker tolkningen av Eidsvollverket over i et større maktspill, der eksempelvis kongen i København og kronprinsen, stattholder Kristian Fredrik, i det skjulte kan ha samarbeidet for å bringe de gamle unionspartnerne, Danmark og Norge, sammen igjen. En Grunnlov og proklamasjonen av ny stat, ville kanskje forstyrre svenskenes ønsker så mye, at stormaktene igjen satset på en sterk oldenborgerstat?

Jeg mener dette var utgangspunktet for Kristian Fredrik. At han fra nærmest dag 1 skulle gå inn for reell norsk selvstendighet, harmonerer ikke med hans stilling som stattholder og status som tronarving til den danske trone. Men Kristian Fredrik var ikke alene på arenaen. Rundt seg hadde han nordmenn som var bevisste på situasjonen, og som hadde moderne ideer om folkesuverenitet med i bagasjen. Kristian Fredrik ble derfor langsomt trukket inn i et langt mer dyptgående opprør enn hva han nok i starten så for seg. Han hadde håpet at enkle demonstrasjoner skulle være tilstrekkelig, men nå ble det opprør i en annen skale, og med en Grunnlovgivende forsamling som det sentrale element. De som sto rundt Kristian fikk ham til å innse at hans stilling som leder i Norge, var avhengig av at folket ga ham makten. Prosessen med Grunnloven skapte denne forutsetningen, og med ett var Norge selvstendig, og Kristian konge! Det er der krigen starter. Europa og Sverige godtok ikke den norske aksjonen. Vi skal om et øyeblikk behandle krigen, men først litt om viktige militære paragrafer i Grunnloven av 1814.

Det er særlig to paragrafer jeg tenker på. § 25, den såkalte landevernsklausulen og § 109, som sier noe om borgernes plikt til å gjøre soldattjeneste, vernepliktparagrafen.

I dag er vi nok mest opptatt av den siste, men jeg vil først si noen ord om landevernsklausulen. Den lød i 17. mai-utgaven av Grunnloven slik:

Kongen har højeste Befaling over Rigets land- og Søe-Magt. – Den maae ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Krigsfolk, undtagen Hjelpe-Tropper mod fiendtlig Overfald, maa inddrages i Riget uden Storthingets Samtykke.-

Paragrafen ble nøye diskutert i forbindelse med revisjonen av Grunnloven høsten 1814. Mange norske forhandlere sto steilt på teksten, men Karl Johan mente at det ikke var mulig å forsvare riket hvis ikke kongen fikk større disposisjonsrett over styrkene. Den endelige lovteksten ble et kompromiss der kongens, i nyere tid regjeringens, bruk av styrkene ble regulert slik at norske tropper ikke kunne brukes til angrepskrig uten Stortingets samtykke, og videre at det bare var de såkalte linjetropper som i det hele tatt kunne brukes utenfor landets grenser. Landvernet og andre bakre oppbud kunne aldri, slik 4. november Grunnloven sier, sendes ut av landet. Linjetropper kunne imidlertid kongen trekke ut av landet, når det var snakk om forsvarskrig.

Linje, landvern og etter hvert landstorm, var viktige begreper på 1800- og tidlig 1900-tall. Paragrafen medførte, da unionsstriden med Sverige ble sterkere mot slutten av det nittende århundret, at Norge økte størrelsen av de bakre oppbud, og dermed ble den styrken kongen faktisk kunne bringe med seg ut av landet begrenset. På den måten ble kongens makt innskrenket. Etter unionsbruddet i 1905 ble fordelingsnøkkelen forandret til fordel for linjen. Bruken av paragrafen mot slutten av 1800-tallet, er et interessant eksempel på hvordan unionsmotstanderne arbeidet fram mot 1905. Det var et elegant politisk grep å styrke den hjemlige forsvarsmakten, på bekostning av regjeringens handlekraft.

Den andre militære paragrafen er den som innfører allmenn verneplikt.

109 lyder innledningsvis slik:

Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpliktet i en viss Tid at værne om sit Fædreneland, uden hensyn til Fødsel eller Formue. …

Dette er vernepliktsparagrafaen. Det er innledningsvis viktig å merke seg at verneplikt er en rekrutteringsmetode. Gjennom historien har det imidlertid vært lagt vekt på systemets angivelige oppdragende funksjon: Alle skal gjøre tjeneste og gjennom tjenesten blir soldatene knyttet sterkt sammen og til landet, til nasjonen. I det lå det egentlig en revolusjon, mente man! Det var ikke lenger bare kongene som «eide» landet. Landet ble også noe som angikk den vanlige mann. Borgeren fikk sin andel. Det må likevel understrekes at dette var forhold som kanskje ikke ble så godt registrert i 1814.

Videre må det også poengteres at lovgiverne i 1814 faktisk ikke ga noe endelig svar på hvordan systemet skulle virke i praksis. Det ble overlatt til en komite, samt det neste Stortinget å avgjøre.

Å godta allmenn verneplikt, selv om Norge hadde hatt vernepliktlignende systemer også før 1814, var imidlertid ikke lett. Fritaksregler var det mange av. Den kanskje mest spesielle var retten til å leie en annen til å gjøre tjenesten for seg, den såkalte stillingsretten. Den rettigheten ble ikke opphevet før i 1876. Ideen bak rettigheten var at tjenesten som soldat ble ansett å være så krevende, at hvis den enkelte mente han ikke var i stand til å gjennomføre den, måtte han ha en mulighet til å frasi seg retten!

Tilslutt vil jeg også nevne at selv om man har verneplikt, så er det den til en hver tid gjeldende forsvarsordning som avgjør hvor mange som faktisk må stille som soldater. Rett etter 1814 ble hæren redusert til bare 12 000 mann, hvorav 2 000 var vervet. Med en tjenestetid, dvs den tiden soldaten sto i rullen, på fem år, trengte det militære bare om lag 2 000 av hvert årskull. Statistikken sier at det i 1820 ble født om lag 30 000 i Norge. Hvis vi regner med at halvparten var gutter får vi et brutto utskrivningskull på 15 000. Av dette trengte det militære altså bare 2 000. Utskrivningsprosenten ble da, så lenge det var fred, om lag 15. Under den kalde krigen var prosentandelen adskillig høyere. I dag er vi imidlertid igjen tilbake til en utskrivningsprosent som er så lav at det reelt sett ikke blir så mye snakk om tvang, som det var på 1960-70-tallet. Innføring av verneplikt for kvinner vil, når vi følger dette resonnementet, høyst sannsynlig, ikke bety så mye for den enkelte, fordi behovet for soldater ikke er så stort.

Vernepliktspørsmål er spennende og tankevekkende, men jeg velger foreløpig å forlate temaet til fordel for en gjennomgang av krigen 1814.

Krigen

Krig sies gjerne å være politikk med andre midler. Og krigføringen i stort er nok det, selv om det på taktisk nivå kan registreres mye aktivitet som grenser inn på det jeg vil kalle kultur. Før jeg behandler hendelsene må jeg gi et lite riss av hvordan styrkene den gangen var organisert, og litt om hvordan de virket i felten.

Forsvarsmakten i 1814 var tredelt: Det var de bevegelige landstyrkene, det var det stasjonære landforsvaret (dvs festninger og skanser) og det var maritime stridskreftene. Elementene kunne operere sammen, men også hver for seg, når det kom til bruken. I 1814 virket de i stor grad sammen, og de påvirket dermed hverandre. Dette i motsetning til felttoget i 1808, som i mye kun var en bevegelig landkrig, der det maritime element og festningene sto litt på siden.

For å forstå bedre hva som skjedde er det viktig å vite hva de enkelte ledd besto av, og hva de var i stand til å utrette. Vi starter med de maritime styrkene.

I dansketiden var det en fellesflåte som fram til 1807 både var tallrik og slagkraftig, når den, eller hvis den, var gjort stridsklar. Det var den normalt ikke. Normalt lå den såkalt avtaklet i havn. Engelskmennenes kupp i 1807, der de bombarderte København til kapitulasjon og deretter tok flåten med tilbake til England, reduserte den oldenborgske maritime styrke til en skjærgårdsflotilje, med dårlig kapasitet til å møte en motstander på åpent hav.

Når det er sagt må det ikke glemmes at alle sjømakter den gangen, hadde slike fartøyer av enklere standard, beregnet på kystnære strøk. Fartøyene var i stor grad ro-baserte. Det var ikke nødvendigvis negativt i alle sammenhenger. I vindstille ble de store seilbaserte skipene liggende i ro. Da hadde ro-fartøyene en sjanse til å ramme selv store skip, ved eksempelvis å komme inn ifra akterenden, slik at man unngikk en eventuell bredside. Norge disponerte i 1814 rundt regnet 120 slike fartøyer, ved siden av noen brigger og andre seilfartøyer. Frykten for anslag kysten rundt, medførte at skipene ble fordelt litt langs hele kysten fra svenskegrensen til Trøndelag, selv om konsentrasjonen var størst i sørøst. En samtidig kritiker av hvordan krigen i 1814 ble ført, sier om utgrupperingen at han ikke kunne forstå hvorfor ikke alt var konsentrert i sørøst! For den som ikke sitter med ansvar er det alltid lett å kommentere, særlig etter at en krig er over!

Det faste forsvaret var, for situasjonen i 1814, særlig knyttet til festningene Fredriksten, Fredrikstad, Kongsvinger og Akershus. I tillegg var Blaker skanse sentral både i 1808 og 1814. Øvrige anlegg ble ikke trukket direkte inn i virksomheten. Forskansningenes funksjon var særlig å binde opp fiendens styrker og alltid fungere som et usikkerhetsmoment, hvis man ikke fikk nøytralisert dem. Vi skal se at det var nettopp slik de fungerte. Men krigen ble likevel ikke avgjort gjennom beleiring og tap av viktige festninger.

Det bevegelige landforsvaret besto grovt sagt av fotsoldater, artilleri og rytteri. Hver av disse kategoriene var igjen delt i underenheter. Tilhørende fotfolket var det for det første musketerene, også kalt linjeinfanteri. De var særlig trent til å opptre i sluttede formasjoner, skulder ved skulder.

Den andre kategorien fotfolk var jegere. I tillegg til å opptre sluttet var de også trent til å danne løsere skytterlinjer, kjeder, for å sikre linjeinfanteriet og for å forstyrre fienden mest mulig. Spesialkorpset: Jegerkorpset, hadde ansvaret for sikring av armeen som helhet, mens regimentsjegerne tok seg av sikring av bataljoner og kompanier.

I Norge fantes også skiløpere, men det var egentlig bare jegere som om vinteren brukte ski.

Noen savner kanskje grenaderene i denne oversikten? De var sentrale i 1808, men soldatkategorien ble nedlagt i 1810 og erstattet av de nevnte regimentsjegerne.

Hovedvåpenet for linjeinfanteriet var flintelåsgeværet, mens jegere, skarpskyttere og skiløpere var utstyrt med rifler. Linjeinfanteristens sidevæpning var bajonetten, mens de andre også hadde enten en sabel eller en jegerhirsjfenger.

Artilleriet var delt både etter størrelse og etter transportmåte. Det var: lett, middels og tungt artilleri og det var gående, kjørende og ridende artilleri. Når det i tillegg opplyses at våpnene var enten kanoner, haubitsere eller mortere, og at alle typer skyts hadde flere ammunisjonstyper til ymse bruk, forstår man raskt at en artillerist hadde mange valgmuligheter.

En morsom tilleggsinformasjon, er at kuskene, under transport, ikke satt på kanonvognen, slik man skulle tro. Artilleriets kusker red på hestene til venstre i trekkspannet.

Rytteri i Norge var ensbetydende med dragoner, som må sies å være et middelstungt rytteri. I stormaktsarmeene var det også både lett og tungt rytteri. Mangel på hester og vansker med å skaffe nok fôr, begrenset imidlertid hestebruken her i landet.

Kunsten for en hærfører var å kjenne disse kategorienes egenskaper, og helst også den enkelte spesielle avdelings sterke og svake sider, for å få full effekt.

Felttoget

Mens Grunnloven ble utarbeidet på Eidsvoll var hovedtyngden av den svenske hæren ikke tilgjengelig for oppdrag mot Norge. Svenskene sto fortsatt på kontinentet. Styrkene som var tilbake var ikke i stand til å utfordre de norske, og derfor ble det ingen svensk innblanding før på ettersommeren. Men da kom det også til krig.

Til forskjell fra tidligere tider, da kampene på den norsk/svenske grensen gjerne var en del av et større krigsteater, sto Norge nå alene. Sverige hadde støtte fra stormaktene, og de hadde bare felttoget mot Norge å tenke på. Deres krigsmål var å tvinge igjennom det de hadde oppnådd i Kiel, og nordmennenes mål var, om ikke full selvstendighet, så i hvert fall å beholde mest mulig av Grunnloven.

Karl Johan følte nok også at han måtte ta hensyn til den nye politiske virkeligheten i Norge. Det ville være uklokt å knuse nordmennene helt. Overmakten, for det må vi si svenskene hadde, skulle bare brukes slik at Kristian Fredrik fikk en god mulighet til å trekke seg tilbake med verdighet, ble det snakket om på svensk hold.

Heller ikke Kristian Fredrik var, kom det fram i løpet av krigen, interessert i å satse alt på et usikkert felttog. Dette bakteppet må være på plass for å forstå hvorfor krigen ble litt passivt ført fra begge partene.

Hvor mange soldater var det i 1814? I 1814 var, på krigens første dag, antallet svenske og norske tropper klare til innsats mellom 80 og 90 000. Da krigen i Norge startet 9. april 1940 var det, grovt sett, om lag 40 000 tyske og norske soldater på plass. Det kan kanskje gi grunn til refleksjoner?

Den norske utgrupperingen bygde på antagelsen at svenskene ville angripe i Sør-Øst mot Kristiania over Blaker. Den norske forsvarsplanen tok utgangspunkt i dette, og styrkene ble gruppert ut for å demme opp for et slikt alternativ.

Men svenskene tenkte annerledes. Fienden gjør gjerne det! Karl Johan konsentrerte så godt som alle sine drøye 40 000 mann mot den søndre delen av den sørøstre arenaen, sett fra norsk side. Han ville, med støtte av de maritime styrkene, rykke inn i Norge over Svinesund. Bare noen mindre styrker ved Eda skanse brøt bildet. Her var Ghan, ulykkesfuglen fra Trangen i 1808, igjen sjef for en svensk jokeravdeling.

Ved siden av sterke hærstyrker, hadde svenskene også en sterk flåte å sette inn. Svenskene hadde i tillegg til ro-fartøyer, også linjeskip og ande mindre seilfartøyer. Svenskene var således overlegne også til sjøs, og kunne egentlig presse de norske skipene tilbake, ved sin blotte tilstedeværelse.

Jeg har laget noen skisser som skal vise utviklingen og vi begynner med den første.

(Kommentarene til skissene blir gitt noe uavhengig av teksten her. Den er bare ment som en huskeliste.)

Skisse 1 viser utgangspunktet med norske vaktavdelinger (grønn farge) fram mot grensen. Hovedstyrkene er markert med rødt. De besatte grovt sett Glommalinjen. Og bak disse igjen, markert med sort, lå to reserveavdelinger. Legg merke til de norske maritime styrkene ned Hvalerøyene. Her var om lag 40 fartøyer utgruppert for å beskytte armeens høyre flanke. Svenskenes styrker er markert med blått.

Skisse 2 viser hvordan den svenske marine sørget for at nordmennenes høyre flanke ble svekket: De norske fartøyene trakk seg vekk uten kamp!

Skisse 3 antyder de to første svenske landangrepene. Ett i Enningdalen, og et noe lenger vest, over Iddefjorden. Det var det østligste framstøtet som først gikk inn. Så snart de norske vaktstyrkene var trengt tilbake, etablerte svenskene her et brohode. Kontrollen i øst medførte at det var mulig å slå en bro over fjorden i vest. Dermed klarte svenskene å få også tyngre skyts med i angrepet.

Skisse 4 viser den nødvendige norske omgrupperingen. Målet var å demme opp mot sør. En av reserveavdelingene, den som hadde ligget i Follo, ble nå også satt inn. Omorganiseringen for å møte den reelle trusselen skapte selvsagt uro i de norske rekker! Beleiringen av Fredriksten festning startet også i denne fasen av krigen.

Skisse 5 viser hvordan svenskene fikk kontroll over et større areal, og hvordan nordmennene ble tvunget tilbake til Glomma. Her ble det etter hvert etablert en mer utbygd forsvarslinje.

Skisse 6 viser episoder fra krigen med dato for når de særlig hadde betydning. I nord foregikk kampene ved Lier, Skotterud og Matrand. Datoene for disse operasjonene er 2. til 5. august. Det som skjedde var at det først kom til en batalje ved forskansningene ved Lier. Her ble svenskene stanset. Nordmennene hadde lært av feilene de gjorde i 1808. Den gangen var styrkene ved Lier for små, og man klarte derfor ikke å holde forsvarslinjen skikkelig besatt, når man kom under press.

I 1814 slo nordmennene fienden tilbake. Den norske sjefen i området, oberst Krebs, sendte sine tropper etter svenskene, og ved de mindre sammenstøtene ved Skotterud og Matrand, ble svenskene helt slått og jagd ut av landet.

Lenger sør antydes tapet av Fredrikstad den 4. august, videre opptakten til det u-utkjempede slag ved Rakkestad den 6. og kampene ved Langenes skanse den 9. Den siste trefningen fant sted ved Kjølberg bro den 14. Den 14. august ble også freden i Moss, Mossekonvensjonen, vedtatt, og krigen var forbi. To dager senere, den 16., overtok svenske tropper kontrollen over Fredriksten festning.

Sluttkommentar om krigen

Krigen fikk ikke noe godt ettermæle i norsk militærhistorie. Mange mente, og noen mener det fortsatt, at den ble svakt ført. Og det ble den hvis hensikten var å slå svenskene koste hva det koste ville! Men det var ikke noe alternativ. Kristian Fredrik innså nok nederlaget den dagen krigen brøt ut, og han forsøkte derfor å begrense skadene i størst mulig grad. Det ser også ut til at heller ikke Karl Johan ønsket en total krig. Derfor oppsto det flere situasjoner der nordmennene, med en mer offensiv linje, kanskje kunne ha oppnådd lokale seire. Og det har fått mangt et brushode i ettertid til å reagere kraftig på måten krigen ble ført. Men slike seire, som nok kunne ha kommet, ville sikkert i neste omgang medført større svensk press for å rette opp feilen. Med den overlegenhet svenskene hadde, ville de likevel tilslutt ha vunnet fram. Og vi skal huske at da krigen tok slutt den 14. august, sto egentlig svenskene klare til å starte en omfattende offensiv, som kanskje ville ha endt med totalt norsk sammenbrudd. Da ville forhandlingene ha blitt svært vanskelige sett fra norsk side.

Krigen hadde i starten ingen egentlige fronter, slik vi tenker oss det. I starten var det bare tynne vaktkjeder fram mot svenskegrensen. Hovedstyrkene var samlet i større grupper lenger bak. Enhetene kunne så rykke fram ved behov.

Etter de innledende kampene, og etter at forpostene var blitt en del av armeen igjen, dannet det seg derimot en front med utgangspunkt i Glomma. Denne forsvarslinjen ble imidlertid ikke alvorlig utfordret, fordi freden, Mossekonvensjonen, trådte i kraft 14. august.

Soldaten

Tilslutt vil jeg presentere noe av det jeg har skrevet om i boken Grunnlovens soldater. Ideen med den boken var å beskrive det vi kan kalle utdanningsmålet for norske soldater før 1814, og det var ikke så rent lite. Jeg har tatt for meg de enkelte soldatkategoriene og beskrevet det spesielle for hver enkelt, men også fellesstoffet. Begrepet den lille krig, alt som etter datidens definisjon måtte utføres utenom et slag, har også fått bred plass. Ved hjelp av reglementer, håndbøker og beretninger har det vært mulig å gi en ganske detaljert skildring av det normative kravet til hæren. Jeg skal ikke fylle resten av kvelden og natten med dette stoffet, men ganske kort presentere et moment, nemlig feltvaktholdet.

Det er kanskje slik at mange ser på fortiden som enkel og liketil, at man tidligere ikke tok ting så nøye og at man ikke var profesjonelle. Det blir feil. De var like gode, eller dårlige den gangen, i forhold til sine forutsetninger, som vi er i dag.

Vakthold hadde som målsetting å gi den beskyttede styrken tid nok til å gjøre seg klar til strid. Så enkelt er denne tjenesten definert, og dette gjaldt både om armeen var på marsj, om den sto i ro eller om den lå innkvartert i en by.

Å beregne tiden til forberedelser innbefattet vurdering av mange forhold: som størrelsen på den vakttrengende avdelingen, hvordan den var forlagt og ikke minst avstanden til fienden. Var egen styrke stor trengte den lengre tid på å bli klar, noe som medførte at vaktholdet måtte skjerpes. Var avstanden til en mulig fiende stor, trengte man imidlertid ikke så kraftig vakthold fordi avstanden medførte at man fikk mer tid til forberedelser, og sto de to styrkene tett ved hverandre og var man da allerede utgruppert i stridsformasjon, var behovet for et sterkt vakthold heller ikke til stede. Da holdt det med noen få poster et par tre kilometer borte. For den ansvarlige var det altså mange faktorer å ta hensyn til.

I reglementene opereres det gjerne med idealtilfeller. Man tenkte seg en teltleir med nærsikring og så et utgående feltvakthold rundt det hele, særlig i retning mot fienden. Imidlertid finner vi ikke dette idealtilfelle i virkelighetens Norge, verken i 1808 eller 1814. Det ble organisert feltvakthold. Det har vi sett under gjennomgangen av krigen i 1814. Men soldatene i hovedavdelingen lå ikke i leir, de var som regel innkvartert hos bønder og borgere, eller de lå i barhytter i tryggere områder.

Imidlertid, under øvelser og annen trening var bruk av telt vanlig. Felttjenestereglementet av ca 1788 har en illustrasjon som hjelper oss i å forstå hvordan en slik leir skulle organiseres. La oss se på den skissen, (nr 7).

En teltleir var på mange måter en garnison. Teltene ble slått opp etter en nøye plan der behovet for at soldatene raskt skulle stille opp, var det sentrale. Oppstillingsplassen, den såkalte Place d’Armes, var vendt mot fienden. Styrken i en leir var delt i de som hadde fri og de som var beordret på vakt. Alle som ikke var organisert i en av vaktstyrkene fikk ligge i sine telt hele natten igjennom, hvis ikke noe uforutsett skjedde. Ble det alarm var det å få på skotøy, ta tak i geværet og få med patrontasken, før man raste ut og opp til oppstillingsplassen. Dette var de hvilenes situasjon.

Vaktstyrken var delt i fire kategorier. Den første kategorien var livvaktene rundt de høyere offiserene og hovedkvarteret. Disse vaktstyrkene kommenteres ikke ytterligere. For hver bataljon ble det også organisert både en såkalt fanevakt og en brann/arrestvakt. Behovet for en utrykningsstyrke var også til stede. En slik styrke ble kalt en pikett. Soldater satt opp i piketten fikk normalt ligge i sine egne telt, riktignok i full mundur. Det var selvsagt langt fra sikkert at de måtte rykke ut i løpet av natten.

Den mest aktive og dermed viktigste vakten, var fanevakten. Den var da også overordnet de andre. Styrken var på opp i mot 40 mann og åtte poster ble bemannet. (Videre utbroderes vedettjenesten. Dens hovedoppgave: å oppdage folk som nærmet seg leiren, understrekes. Egenkontrollen med «Hvem der!» tas også med. Hvis systemet fungerte, ville ingen, usett, nå inn til leiren. Dette er kommentarer til lysbilde.)

Brannvakten hadde ansvaret for å gå brannvakt, samt passe på trenet og eventuelle arrestanter. Dens forlegningsområde var langt bak i leiren.

Nærsikringen av en leir var imidlertid ikke tilstrekkelig for å oppnå målsetningen med vaktholdet. Det er her den såkalte forposttjenesten kommer inn. Det skulle etableres en sammenhengende linje av enten enkle- eller dobbeltposter, såkalte vedetter, i en passende avstand fra leiren. I tillegg var det nødvendig med patruljevirksomhet samt å få inn informasjon fra det som blir benevnt spioner. Spioner var betegnelsen på alle som gav informasjon, uavhengig av om de var utsendt fra armeen eller om det var tilfeldige folk man plukket opp, og så forhørte.

For å støtte den framskutte vedettkjeden ble det også etablert mer permanente poster. Både såkalte hovedposter og feltvakter. Dette var både hvileområder og kommandosentra for postmannskapene. Forposttjenesten var skissemessig organisert slik denne figuren viser. (Skisse 8 viser dette skjematisk.)

Vedettenes hovedoppgave var å varsle et fiendtlig angrep. Det ble gjort ved bruk av lydsignaler som rop eller skudd. Det var nøye instrukser for hvordan soldatene skulle forholde seg i slike tilfeller.

I tillegg hadde vedettene oppgaven som første ledd i kontrollen av personer som nærmet seg egne styrker. Det kunne både være sivile, egne soldater, desertører, parlamentærer og, som nevnt, fiendtlig soldater på alvorlige oppdrag mot egen styrke. I særlig håndbøkene og dagbøkene er visitasjonstjenesten forklart, både gjennom instrukser og gjennom eksempler. De som har vært soldater vil i dette stoffet finne svært mange likhetspunkter med rutinene som også i dag brukes.

At reglementene ble fulgt vises særlig gjennom en dagbok som omhandler virksomheten ved ekserserskolen, rekruttskolen, i Trondheim i 1807.

Avslutning

Da nærmer jeg meg slutten, og jeg har altså belyst tre sider av den militære historien rundt 1814. Jeg har presentert militære aspekter i Grunnloven, jeg har gjennomgått krigen i 1814, og avslutningsvis gitt noen glimt fra soldatens hverdag.