Foredrag: «Fiende eller forbundsfelle?» av Frode Færøy

«Fiende eller forbundsfelle?»

Foredrag i Oslo Militære Samfund

1. oktober 2018

Frode Færøy, (Dr.philos) førsteamanuensis ved Norges Hjemmefrontmuseum

Foto: OMS

I en lengre rapport fra 1948 om sitt motstandsarbeid under okkupasjonen kom Jens Chr. Hauge inn på hjemmefrontledelsens forhold til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hauge hevdet her at kommunistene over lengre tid førte en politisk kamp mot «hjemmefronten, dens ledere og organisasjoner» som til sine tider «overskygget» striden mot den tyske okkupasjonsmakten. En nærmest diametralt motsatt påstand var fire år tidligere blitt fremsatt av Peder Furubotn, generalsekretær for Norges Kommunistiske Parti (NKP) og de facto leder for den kommunistiske motstandsbevegelsen. I en artikkel, som både ble publisert i undergrunnsavisen «Friheten» og den svenske kommunistavisen «Ny Dag», uttalte Furubotn at hjemmefrontledelsen hadde innført «politisk unntagelsestilstand» og «organiserte hviskekampanjer» for å drive kommunistene ut av de nasjonale motstandsorganisasjonene.

En rekke andre brev og rapporter fra 1942 og frem til våren 1945 befester inntrykket av to rivaliserende hjemmefront-fraksjoner som ikke bare søkte sammen for å bekjempe den felles fienden, men som også konkurrerte om både posisjoner innenfor den organiserte motstandsbevegelsen og om innflytelse over den antinazistiske opinionen i Norge.

Hva var grunnlaget for disse motsetningene, og hvor dypt stakk spenningene mellom den autoritative borgerlige og sosialdemokratiske hjemmefrontalliansen på den ene siden, og den opposisjonelle og NKP-dominerte fraksjonen på den andre?

Debatten om politisk overvåking

Min sterke interesse for den norske motstandskampen med dens konstellasjoner og fraksjoner fikk nye impulser under den til tider så intense samfunnsdebatten på 1980- og 1990-tallet om etterkrigsårenes politiske overvåkning av kommunister og andre venstreradikale strømninger.

Dette ordskiftet, som særlig dreide seg om overvåkningens opprinnelse, karakter og årsaker, ble beskrevet, analysert og forklart i den kalde krigens kontekst, og diskursen fremstod således ganske så løsrevet fra okkupasjonstidens og mellomkrigsårenes erfaringer (Lund-kommisjonens manglende referanser til krigsårene).

Etter mitt skjønn manglet denne debatten en sterkere betoning av de kontinuitetsbærende linjer fra disse to forutgående periodene. Som den unge historikeren jeg da var, antok jeg at et utvidet kronologisk perspektiv – som også åpnet for mer sekundære årsaksforklaringer, vil kunne gi rom for en bredere innsikt om det ideologiske og det mer politisk kulturbetingede grunnlaget for den norske antikommunismen.

Det er ikke vanskelig å projisere flere trekk ved det indre fiendebildet vi gjenkjenner fra etterkrigstiden tilbake til okkupasjonsårene og de negative relasjonene som utviklet seg mellom ledende og opposisjonelle aktører innenfor den norske motstandsfronten.

Forestillinger om farene som det totalitære sovjetregimet representere for den nasjonale suvereniteten og det norske demokratiske politiske systemet (i en ikke alt for fjern etterkrigstid), gjorde seg også gjeldende blant enkelte av ute- og hjemmefrontens aktører. Det samme kan sies om de norske kommunistenes tradisjonelle politiske og institusjonelle bånd til Sovjetsamveldet.

Frykten for at de norske kommunistene i en krigs- eller alvorlig krisesituasjon ville undergrave sentrale samfunnsinstitusjoner, finner og sine parallelliteter fra krigsårene gjennom angsten for kommunistisk infiltrasjon av de sentrale hjemmefrontorganisasjonene.

Også uroen for at den kommunistiske motstandsbevegelsen skulle vinne et større feste innenfor deler av den motstandsinnstilte opinionen – og hindre en koordinert og samlet ledelse av motstandskampen, lar seg assosiere med norske myndigheters engstelse for at en venstreradikal opposisjon skulle stikke kjepper i hjulene for en sterkere vestvendt forsvars- og sikkerhetspolitisk alliansetilknytning.

Det var denne oppfatningen om at forskningen på norske myndigheters fordekte kamp mot de venstreradikale kreftene under den kalde krigen, ikke hadde den tilstrekkelige empiriske forankringen – eller det nødvendige komparative sideblikket til okkupasjonsårenes motstandskamp, som ga meg ideen til denne forskningsstudien.

Problemstillinger og avgrensninger

Intensjonen med denne avhandlingen var ikke å skrive en monografi om den kommunistiske motstandsbevegelsen, men snarere å analysere kommunistenes aktørrolle gjennom en rekke nasjonale og allierte aktørers prospekter og strategier for å støtte og utvikle den norske frihetskampen.

I stedet har jeg forsøkt å belyse hjemmefrontledelsens og eksilmyndighetens forhold til kommunistene. Formålet har vært å analysere de ideologiske, politiske og militære beveggrunner for de autoritative motstandskreftenes gjennomgående avvisende holdning til et mer overordnet samarbeid med Norges Kommunistiske Parti (NKP) og de deler av motstandsbevegelsen som utgikk fra dette partiet. Undersøkelsen favner også det konfliktfylte forholdet mellom de to ideologiske hovedretningene i den norske arbeiderbevegelsen (DNA og NKP) og motstanden som utgikk fra fagbevegelsen.

Men jeg har ikke bare vært opptatt av å dissekere konfliktlinjene mellom hjemmefrontledelsen og eksilmyndighetene på den ene siden, og den kommunistiske motstandsbevegelsen på den andre. Slik tittelen på denne avhandlingen antyder, har jeg også søkt å kartlegge graden av motstandspolitisk samspill, organisatorisk integrasjon og dialog.

Likevel er det først og fremst inntrykkene av kommunistenes autonomi og «utenforskap» fra den øvrige hjemmefronten, samt NKPs manglende evne og vilje til innordning/tilpasning til den norske motstandskampens strategier, retningslinjer og organisasjonsformer som formidles i eldre og nyere sammenfatninger. I mindre grad er vi blitt forelagt andre mer komplementære forklaringer på de autoritative motstandskreftenes motforestillinger mot å trekke kommunistene med i ledelsen for så vel den sivile som militære motstanden.

Noen komplementære problemstillinger:

Hang noe av motviljen mot kommunistene igjen fra 1920-og 1930-årenes klassekamp og revolusjonsfrykt, forble NKP brennmerket etter sin opptreden under det politiske trykket fra Hitler-Stalinpakten og hindret virkelig, slik det er blitt hevdet, kommunistenes illegale arbeidsmetoder og manglende «security» etableringen av et mer tillitsfullt samarbeid med de ledende hjemmefrontorganisasjonene?

Eller skyldtes den manglende tilliten først og fremst NKPs aktivistiske krigspropaganda og den krasse kritikken som partiet rettet mot de mer «ansvarlige» motstandskreftene de to siste okkupasjonsårene?

I hvilken grad reflekterte denne motviljen mer etterkrigsperspektiver fra aktører som fryktet for de politiske konsekvensene ved en større prosovjetisk oppslutning i befolkningen, eller ønsket å demme opp for fremgangen til et kommunistisk parti som kunne tenkes å utfordre det sosialdemokratiske hegemoniet i arbeiderbevegelsen?

Og hvor reell og sannferdig var hjemmefrontledelsens egen forklaring på hvorfor den ikke kunne imøtekomme NKPs krav om representasjon i ledelsen?

De viktigste spørsmålene, slik jeg vurderer det, dreier seg imidlertid om retningslinjene for den norske motstandskampen. Hvor viktig var de motstandspolitiske skillelinjene kontra de organisatoriske og operative utfordringene, eller det vi andre ord kan betegne som kommando og kontroll-faktorene?

Hva forteller primærkildene?Metodikk og empirisk tilnærming

De overordnede problemstillingene som jeg har reist i denne avhandlingen er induktive, og de har således ikke karakter av være hypoteser skal falsifiseres eller verifiseres. De søker mot de politiske, organisatoriske og operative årsakene til at de norske eksil- og hjemmefrontorganene foretrakk å holde en armlengdes avstand til den kommunistiske motstandsbevegelsen med tanke på inngåelsen av et tettere samarbeid på overordnet nivå.

Til grunn for disse undersøkelsene har jeg valgt mer indirekte innfallsvinkel, enn denne tematikken strengt tatt skulle tilsi. Formålet med dette brede fokuset på motstandsbevegelsen og autoritative aktørenes motstandspolitikk, har vært å vise hvordan eksilmyndighetenes og hjemmefrontorganenes svært restriktive holdninger til væpnede aksjonsformer (mot okkupasjonsmakten i ventetiden), gjennomgikk betydelige endringene, og at disse bare i sekundær grad var influert av kommunistene. Dernest har jeg ønsket å fremheve den pådriverrollen som allierte myndigheter utøvde på norsk myndigheter gjennom de britiske og amerikanske spesialtjenesters ambisjoner om å kunne benytte av norske motstandsorganisasjoner (herunder også kommunistiske sabotasjegrupper), som ledd i sin asymmetriske krigføring.(Selv om denne første hoveddelen i større grad fremstår som en sammenstillende beretning, enn en besvarelse av de foreliggende problemstillinger, mener jeg at den gjennom sitt fokus på de autoritative aktørenes motstandspolitiske posisjoner tilfører avhandlingen en formålstjenlig empirisk kontekst).

På samme måte som jeg har drøftet den britiske og amerikanske innflytelse og påvirkning på de norske eksil- og hjemmefrontorganers motstandspolitikk, har jeg også forsøkt å gi en fremstilling av Sovjetunionens grensesnitt mot den norske motstandskampen. Hva angår sovjetiske partiorganers og spesialtjenesters forbindelser med NKPs sentralledelse, har jeg ikke kunne lodde særlig dypt eller bredt. Fra vinteren 1942 frem til våren 1945 er det heller ikke fra andre undersøkelser blitt påvist synlige spor av direktiver (i form av korrespondanse eller personlige møter) fra Komintern eller andre sovjetiske partiinstanser i arkivene etter NKP-ledelsen i Norge. Med for partiets sabotasjeleder Asbjørn Sunde, synes det heller ikke å ha eksistert tilsvarende kontakt mellom de sovjetiske etterretnings- og spesialtjenester og NKPs underlagte motstandsorganisasjoner.

Hva angår Asbjørn Sunde, er det grunn til å understreke hans virke som operatør og leder for det NKVD-styrte sabotasjeapparatet i Norge (fra våren 1940) og funksjonen som NKPs sabotasjeleder (fra høsten 1942) ikke på noe tidspunkt var fullt ut kompatible. Dobbeltrollen representerte et problem for så vel partiledelsen som Sunde, og det endte i skisma i mars/april 1944. At sovjetiske myndigheter i denne perioden ikke søkte å utøve direkte innflytelse på utformingen NKPs motstandspolitikk, var selvsagt ikke ensbetydende med at sovjetiske myndigheter stilte seg helt likelydig til den norske motstandskampen (Ref. sovjetisk radiopropaganda), Men det innebar at sovjetiske myndigheter verken så seg tjent med noen direkte politisk eller militær involvering.

Jeg har funnet også det formålstjenlig å gi en relativt utførlig fremstilling av NKPs sivile og militære motstand, som ikke bare avgrenser seg til de rent ideologiske og motstandspolitiske aspektene, men som også behandler NKPs organisasjoner og de rent operative sidene ved deres undergrunnsvirksomhet. Hensikten har vært å påvise omfanget av partiets involvering i de enkelte sektorer av motstandskampen og forbindelseslinjene mellom den kommunistiske motstandsbevegelsen og de sentrale hjemmefrontorganisasjonene. Et annet forhold av betydning for denne vektleggingen har vært fraværet av en større forskningsbasert og analytisk monografi om NKPs organisasjoner og virksomhet under okkupasjonsårene. Riktignok foreligger det flere trykte avhandlinger og populærvitenskapelige verk samt enkelte upubliserte studier som innenfor sine tematiske felt representer verdifulle bidrag til denne delen av NKPs historie. Men det gjenstår mange hvite felter, og 70 år etter krigen mangler vi fortsatt et standardverk om NKP og den kommunistiske motstandsbevegelsen.

Både datidens motstandsaktører (politikere og hjemmefrontledere) og historikere har avgitt ulike forklaringer på denne marginaliseringen av kommunistene. De mer samtidige vurderingene av kommunistene finner vi i rapporter til norske myndigheter i Sverige og Storbritannia, i korrespondansen mellom ulike instanser på hjemme- og utefront, samt i brev og notater som utgikk fra en rekke forskjellige norske og allierte aktører på utefronten. Her dominerer de negative vurderingene. Kommunistene karakteriseres som «uansvarlige» og «illojale organisasjoner» eller «aktivistene», «ekstremistene» og «rabulistene» reflekterer disse fiendebildene.

Jeg har undersøkt i hvilken grad kommunistene på et mer tradisjonelt ideologisk og antikommunistisk grunnlag ble betraktet som suspekt del av motstandsbevegelsen som burde isoleres og motarbeides, uten hensyn til deres faktiske motstandspolitiske plattform, og uavhengig om deler av den kommunistiske motstandsbevegelsen utførte nyttige og relevante oppdrag for andre ikke-kommunistiske organisasjoner. Jeg har også sett på argumentasjonen fra dem som tok til orde for å foreta en nærmere kartlegging av kommunistenes motstandsarbeid i Norge, og de uttalte hensyn som lå bak norske myndigheters registrering av NKPs medlemmer og sympatisører innenfor det norske flyktningsamfunnet i Sverige (allerede høsten 1942).

Underveis har jeg særlig opptatt av kommando- og kontrolldimensjonens betydning for de autoritative hjemmefrontorganenes relasjoner til den kommunistiske motstandsbevegelsen. For det dreide seg ikke bare om passiv motstand eller aktiv motstand, om hvilke aksjonsformer som skulle kunne anvendes innenfor de ulike strids- og frigjøringsscenariene, eller hvilke operative forutsetninger som skulle ligge til grunn for iverksettelse av en sabotasjekrig. For det underliggende og helst essensielle spørsmålet var: Hvem og hvilke instanser skulle lede og føre kontroll med underliggende motstandskreftene på vegne av allierte og norske myndigheter.

Arbeiderbevegelsen i en særstilling

Av de organisasjoner, institusjoner og sektorer som inngår i denne relasjonsstudien, har jeg funnet det påkrevet å vie arbeiderbevegelsen og det ambivalente forholdet mellom sosialdemokrater og kommunister ekstra plass og oppmerksomhet. Der er flere grunner jeg har valgt å behandle dette feltet av okkupasjonshistorien som en egen og mer separat del av avhandlingen.

For det første, fremstod arbeiderbevegelsen som en egen sosial og motstandspolitisk arena for holdningskampen med særlig innretning mot den nazifiserte fagbevegelsen. Fra årsskiftet 1941/42 og frem til frigjøringen i mai 1945 stod denne delen av holdningskampen under ledelse av «Det faglige utvalg», som var LOs illegale sentralledelse. Selv om utvalget formelt var underlagt den sivile hjemmefrontledelsen og tidvis stod under en viss innflytelse fra en engere krets DNA-folk, fungerte utvalget i realiteten som en autonom overordnet ledelse for hele arbeiderbevegelsens holdningskamp.

For det andre, hadde de to ideologiske hovedretningene i arbeiderbevegelsen (sosialdemokratene og kommunistene) et felles politisk, organisatorisk, sosialt og kulturelt opphav som skrev seg tilbake til fremveksten av arbeiderbevegelsen på slutten av 1800-tallet.

For det tredje, hadde forholdet mellom norske sosialdemokrater og kommunister – på tross av dette symbiotiske politiske og sosiokulturelle felleskapet – mer eller mindre vært mer fylt av rivalisering og konflikter enn av dialog og samarbeid i hele perioden fra partisplittelsen i 1923 og frem til 9. april.

For det fjerde, bar de sosialdemokratiske hjemmefrontledernes forhold til kommunistene preg av sterk mistillit gjennom hele okkupasjonen. Dette til tross for at DNAs og NKPs fagforeningsledere tidlig hadde innledet et uformelt samarbeid for å isolere de NS-vennlige kreftene i fagbevegelsen og motstå nye nazifiseringsfremstøt fra NS-regimet. Et topptungt utvalg av fagforeningsledere fra de to arbeiderpartiene var også blitt enige om (sommeren 1941) og opprette felles illegale organer for fagbevegelsen, som skulle tre i funksjon fra det øyeblikk den forventede nazifiseringen av LO var et faktum.

Og for det femte, var NKP og de kommunistiske motstandslederne helt ubeskrevne for de borgerlige hjemmefrontlederne. Det var de sosialdemokratiske hjemmefront- og eksillederne som hadde kunnskaper om kommunistpartiet og dets ledere. Det var også disse som (gjennom sine personlige nettverk) først fikk føling med de kommunistiske motstandskreftene og som derfor på et langt tidligere tidspunkt enn borgerlige hjemmefrontledere og byråkrater fikk mer inngående kjennskap til NKPs motstandspolitiske agenda.

NKPs krigspolitikk sett i lys av de motstandspolitiske forskjellene

Hva så med motstandspolitiske divergensene mellom regjeringen, dens fagmyndigheter og de autoritative hjemmefrontorganisasjonene på den ene siden, og NKP på den andre. Hvor store og fundamentale var disse forskjellene?

Frem til våren 1943 hadde de med politisk betonte manifestene og strategidokumentene som utgikk fra NKPs sentralledelse, primært vært myntet på en begrenset krets av kadre innenfor eget parti, og dernest, men da i en langt mer moderert og tilpasset form, regjeringen og kretser som partiledelsen antok stod i forbindelse med norske myndigheter.

Foruten sin ambisiøse mål for motstanden, men målbar disse skriftene også et ønske om å utvikle en tettere politisk interaksjon mellom den sivile og militære motstanden, og mellom asymmetriske frihetskampen i det tysk-okkuperte Norge og den konvensjonelle krigføringen utenfor.

Den sivile motstanden

Men la oss starte med den sivile motstandssektoren. Hva skilte den kommunistiske motstandspolitikken fra den holdningskampen som de sivile hjemmefrontlederne forfektet? Om vi tar utgangspunkt i perioden fra 1942 og frem til våren, er det særlig to ting vi kan bite oss merke i.

Den største og mest iøynefallende forskjellen var det overordnede motstandspolitiske perspektivet. Den sivile motstanden burde ikke avgrenses til en kamp mot nazifiseringen av det norske samfunnets institusjoner og organisasjoner, men den måtte utvikles slik at den også fikk brodd den tyske okkupasjonsmakten. I dette lå først og fremst et ønske om å hindre tysk utnyttelse av norsk arbeidskraft til alle former for produksjon som kunne betraktes som et håndslag til Tysklands evne til å føre krig, samt dernest å undergrave det tyske okkupasjonsregimets forvaltning og virksomhet i Norge på andre og mer intrikate måter.

På det organisatoriske området agiterte kommunistene for å utvikle sentrale, regionale og lokale organer på tvers av yrker og samfunnslag som forutsatte en langt tettere og dypere organisering av motstanden enn det de sivile hjemmefronthjemmefrontlederne fant hensiktsmessig og tilrådelig.

Våren 1942 forsøkte kommunistene uten synderlig hell, men med betinget støtte fra den daværende illegale LO-ledelsen, å spre faglige paroler til de fagorganiserte som oppfordret til boikott av alt «tyskerarbeid». Imidlertid ble denne linjen prompte imøtegått av DNAs illegale sentralledelse som hevdet at disse bestrebelsene representerte en uansvarlig og aktivistisk linje (Fri Fagbevegelse).

Noen måneder senere (i september 1942) fikk imidlertid KK og den samme DNA-ledelsen den illegale fagbevegelsen med seg på å innlede en kontingentstreik for å diskreditere lederne av det nazifiserte LO. For det illegale faglige utvalget, som i utgangspunktet ikke hadde ivret for en slik aksjon, endte det hele med en heller ydmykende retrett da tyskerne truet med henrettelser av lokale tillitsvalgte.

Det er liten tvil om at demoraliserende utfallet av kontingentstreiken i vesentlig grad bidro til å svekke innstillingen blant fagforeningsledere til nye aksjoner mot okkupasjonsregimets regulering av arbeidskraft for tyske krigsformål.

Etter Quislings kunngjøring av «Loven om nasjonal arbeidsinnsats» i februar 1943 tok de sivile hjemmefrontlederne et skritt i retning av NKPs linje mot NS-regimets arbeidskraftmobilisering. Men det var først et år senere at hjemmefrontledelsen viste seg villig til å ta tyren ved hornene da den blåste i luren mot registreringstiltakene som NS-regimet iverksatte for innrullering av tre hele årsklasser til Arbeidstjenesten.

Kampen mot AT våren 1944 ble også fulgt opp med proklamasjon som for førte gang bekjentgjorde eksistensen av en sentralledelse for den sivile motstand. I tillegg kom iverksettelsen av rekke administrative og motstandspolitiske instrukser til KKs lokale organisasjonsledd for å utvikle og styrke den sivile motstanden ute i distriktene. Fra å være et overordnet kontaktledd for de sentrale yrkesgruppene og de lokale sivile kontaktpunktene, antok KK-sekretariatet karakter til å bli en mer fullverdig generalstab.

Den militære motstanden

På det militære området mente kommunistene at motstandsbevegelsen måtte ta sikte på å innlede en væpnet frigjøringskrig. Men dette forutsatte både et nært samarbeid andre sentrale hjemmefrontorganisasjoner, omfattende våpenhjelp fra allierte myndigheter, samt betydelig oppslutning innenfor de fleste samfunnslag og grupper i befolkningen. Det var således et langsiktig perspektiv på motstandskampen.

Hva angikk NKPs egne kadre, måtte partiet tilkjempe seg enn sentral rolle i arbeidet for å utvikle motstanden en slik retning. Men partisankrigen ville forutsatte en større tilslutning fra andre deler av hjemmefronten, det var ikke en krig kommunistene kunne utløse på egenhånd.

Selv om holdningskampen mot okkupasjonsregimet var selve bindevevet i den norske hjemmefronten, måtte det viktigste siktemålet med motstanden i Norge likevel være å svekke okkupasjonsmaktens økonomiske og industrielle utnyttelse av Norge, og slik også ramme den tyske krigsmakten. For å oppnå en slik effekt mente partiledelsen at motstandsbevegelsen måtte ty til sabotasje som sitt fremste virkemiddel.

Men hva la egentlig NKP og partilederen Peder Furubotn i begrepet sabotasje? Innenfor fremstillinger av motstandskampen har den norske sabotasjediskursen vært ensbetydende med utøvelse av voldsmakt. Men i sin opprinnelige form hadde sabotasjebegrepet et ikke-voldelig innhold. Sabotasje kunne like gjerne utføres av arbeidere og bedriftsledere uten voldsbruk gjennom forstyrrelser og forsinkelser av produksjonen i langt mer stillferdige og kamuflerte former (enn sprengningsanslag med væpnede sabotører). Og om arbeiderne forlot sine tyskeranlegg og dro hjem for å søke seg annet arbeid, ville det selvsagt utgjøre en demonstrativ og risikabel aksjonsform, men like fullt uten bruk vold.

Våren 1942 synes åpenbart Furubotn å ha hatt stor tro på at slike ikke-voldelige aksjonsformer skulle kunne utløses i bredere skala i bedrifter og anleggsplasser. Disse forhåpningene viste seg snart urealistiske. Dersom det hadde lyktes å utløse dem blant de fagorganiserte arbeiderne, er ikke vanskelige å tenke seg at denne ikke-voldelige sabotasjen ville hatt større effekt enn det noen fåtallige sabotører kunne klare med sprengstoff. Men frykten for at det tyske okkupasjonsregimet ville knekke slike streike- og boikott-aksjoner gjennom nye massehenrettelser og arrestasjoner, var åpenbart for stor, også blant NHMs egne tilhengere.

Sabotasje som politisk virkemiddel

Hva angår den militære frihetskampen, er det viktig å merke seg at NKPs programmatiske mål om trinnvis å utvikle den norske motstanden til en væpnet folkekrig mot okkupasjonsmakten aldri ble distribuert til noen større krets av lesere gjennom partiets undergrunnsaviser. Partiets daværende hovedorgan «Friheten» hadde så sent som våren 1943 tatt sterk avstand fra attentater mot representanter for okkupasjonsregimets politiorganer fordi dette i neste omgang ville ramme motstandsbevegelsen i langt større grad enn okkupasjonsregimet.

Likevel var det nettopp et slikt attentat som i august 1942 fikk norske hjemmefront- og eksilorganer til å rette søkelyset den kommunistiske motstanden. Aksjonen mot Statspolitiets kontorer i Henrik Ibsens gate, som Osvald-gruppa utførte, skjedde før Asbjørn Sunde etter påtrykk fra Furubotn påtok seg rollen som leder for partiets sabotasjeapparat, og den hadde neppe blitt godkjent av NKPs sentralledelse.

Sprengningen var foranlediget av to vidt forskjellige oppdrag som Sunde hadde fått Politigruppas leder, Asbjørn Bryhn. Ettersom NKP-ledelsen ikke var ansvarlig for denne aksjonen, og denne type aksjonsformer heller ikke inngikk i partiets daværende retningslinjer, ble kommunistene påført et motstandspolisk ekstremiststempel som baserte seg på en rekke overdrivelser og feilslutninger (Ref. sammenlikninger med Kretsens partisanbrev).

Hva angikk NKPs propaganda for en aktivisering av motstanden, inntraff et større omslag sommeren 1943. Denne omleggingen var del av en overordnet strategi for å øke oppslutning om partiets krigspolitikk. NKP-ledelsen søkte nå å profilere seg som en selvstendig fraksjon av hjemmefronten en mere offensiv motstandspolitikk.

Disse endringene ga seg utslag i en mer aktivistisk retorikk i partiets aviser, og i fornyede anstrengelser på å utvikle partiets sabotasjeapparat, som var blitt avbrutt av arrestasjoner senhøsten 1942. Fra sensommeren utførte partiets sabotasjeorganisasjon (les Osvald-gruppa) flere anslag mot jernbanelinjer og kraftledninger.

Med dette anså ikke lenger NKP primært sabotasjen som et økonomisk og militært virkemiddel, men vel så mye et politisk verktøy. Kommunistene antok at sabotasjehandlinger ville kunne bidra til økt oppslutning om partiets krigspolitikk og i neste omgang utvikle den norske motstanden i retning av en mer total krig mot okkupasjonsregimet. Vi kan derfor si at NKPs propaganda og sabotasjepolitikk stod i et symbiotisk forhold til hverandre. Men partiledelsen argumenterte også for at en slik aktivisering av motstanden ville styrke den pågående holdningskampen, som langt flere enn kommunistene mente var havnet i en bakevje.

Hjemmefrontlederne går inn for en viss aktivisering

Noen måneder etter denne radikaliseringen, inntraff det også merkbare endringer i de autoritative hjemmefrontorganenes forhold til bruken av sabotasjevåpenet og synet på involvering av hjemlige motstandsgrupper som del av de allierte stormaktenes asymmetriske krigføring.

I et brev til statsministeren (15. november 1943) gjorde den sivile og militære hjemmefrontledelsen det klart at den nå var innstilt på å godta slik krigføring, som også omfattet hjemlige motstandsgrupper, så sant de var godkjent av allierte og norske myndigheter og hadde en rasjonell militær begrunnelse som gjorde dem regningssvarende i forhold til tyske represalier.

I mars 1944 hadde Milorgs leder Jens Chr. Hauge gått et skritt videre og fått norske militære myndigheter med seg på at organisasjonen skulle forberede seg på væpnede aksjoner – for både å kunne støtte den sivile motstanden (likvidasjoner og politisk sabotasje) og utføre sprengstoffsabotasje mot industrielle produksjonsanlegg, forsyningslagre og kommunikasjonsmidler.

I mai samme år oversendte SL en oversikt (datert 9. mai til Militærkontoret i Stockholm) over prioriterte industrimål til norske myndigheter og meddelte at Milorg var rede til å igangsette industrisabotasje. Med dette signaliserte også Milorg-ledelsen at den ikke bare ønsket å bistå innsendte spesialoperasjoner, men også ønsket å inneha langt mer operativ rolle i forhold til utvelgelse, planlegging og gjennomføring av slike aksjoner.

Selv om Milorg inntil videre manglet både alliert autorisasjon som kapasitet til å iverksette en slik krigføring, var SLs de prinsipielle motforestillinger mot deltakelse mer eller mindre overvunnet.

Det er også grunn til å feste seg ved Milorg-ledelsens begrunnelser for en slik aktivisering. Behovet for å svekke den tyske krigsmaktens militære potens så vel i Norge som på de større frontavsnitt ble selvsagt understreket. Et annet og nesten like viktig argument var behovet for å støtte oppunder den sivile motstanden. Men det var også to andre grunner.

Den første av dem, ønsket om å gi milorg-jegernes en viss kamptrening, lar jeg ligge. Men det siste argumentet (som Hauge formulerte) nødvendigheten av å styrke milorg-mannskapenes disiplin og moral – med særlig ettertrykk på moral i betydningen kampmoral, kan vi godt dvele litt ved. For akkurat på dette punktet synes ikke Hauge å ha vært så langt unna kommunistenes postulat om at sabotasjehandlinger kunne utløse ny og økt kampvilje i befolkningen.

Fra forsommeren 1944 eksisterte det ikke lenger noen grunnleggende uenighet om innholdet i hjemmefrontens militære verktøykasse. Likeledes delte den sivile hjemmefrontledelsen kommunistenes oppfatning om at den brede motstanden burde utvides og at kampen mot okkupasjonsregimets arbeidskraftreguleringer følgelig måtte trappes opp.

De motstandspolitiske forskjellene mellom de autoritative hjemmefrontkreftene og NKP hadde ikke på noe tidspunkt vært mindre. Årsakene til at hjemmefrontledelsen ville holde kommunistene på en armlengdes avstand, lå derfor ikke primært på et politisk eller ideologisk plan.

NKPs ønske om representasjon i den sivile og militære hjemmefrontledelsen

Som jeg allerede har antydet tok NKP-ledelsen flere initiativ for å utvikle et mer formalisert og institusjonelt samarbeid med andre sentrale motstandsaktører på et overordnet nasjonalt nivå. I 1942 og 1943(og godt forut for kampanjen for Frihetsrådet våren 1944) søkte partiet ved flere anledninger å tilskynde en slik utvikling gjennom brev og samtaler med representanter for hjemme- og utefronten. Partiet mottok aldri noen offisielle eller skriftlige svar fra norske utemyndigheter eller sentrale hjemmefrontorganer.

Imidlertid synes det klart at slike problemstillinger ble drøftet på mer uformelt grunnlag med representanter for den militære hjemmefrontledelsen sommeren/høsten 1942 da NKPs militære leder, Ragnar Nordli, forhandlet med Knut Møyen og Jens Chr. Hauge om sammenslåing av partiets militære grupper med Milorg, og dernest et drøyt år senere da NKP-lederne Ørnulf Egge og Roald Halvorsen møtte to fremtredende sivile hjemmefrontledere Tor Skjønsberg og Aage Biering.

Etter møtet med kommunistene i slutten av oktober 1943 ble spørsmålet om NKP-representasjon luftet med en rekke andre sentrale hjemmefrontledere. Intensjonen med sonderingene til Skjønsberg og Biring var utvilsomt å ansvarliggjøre kommunistene og forhindre en ytterligere aktivistisk utglidning fra dem. Men noen videre dialog omkring denne strategien synes ikke å ha forekommet ettersom forslaget om å slippe til NKP strandet på bastante motforestillinger fra DNAs representanter i den sivile og militære hjemmefrontledelsen.

Dette vetoet må vi først og fremst tilskrive det tradisjonelle fiendskapet og fortsatt pågående konkurranseforholdet mellom de to ideologiske retningene i arbeiderbevegelsen. At NKP ble avskåret fra representasjon i den norske motstandsbevegelsens sivile og militære lederorganer høsten 1943, skyldtes ikke primært partiets motstandspolitikk, men var snarere et utslag av den tradisjonelle maktkampen mellom sosialdemokrater og kommunister innenfor arbeiderbevegelsen.

Dette representasjonsspørsmålet må på sett og vis ha fremstått som en gordisk knute. Hvordan skulle kommunistene tøyles når de ikke kunne tas inn i varmen? Pengeoverføringer og uformelle samarbeidsordninger innenfor avgrensede sektorer av motstandsbevegelsen kunne kanskje ha hatt en viss effekt. Men da pressestøtten til NKPs illegale aviser stoppet opp ved utgangen av 1943, på grunn av arrestasjoner innenfor presseledelsen, fantes det åpenbart ikke mange strenger å spille på med tanke på å kunne føre en mer konstruktiv motstandspolitisk dialog med kommunistene.

I utgangspunktet ønsket ikke hjemmefrontlederne noen uavhengige og konkurrerende fraksjoner, og fremfor alt ingen organisert opposisjon som kunne så tvil om ledelsens konstitusjonelle og demokratiske program. Men det fikk de tilgangs da NKP i februar 1944 fremmet anklager om feighet og udugelighet og autoritære etterkrigsplaner. Om tanken på å ta kommunistene inn i ledelsen hadde fortont seg som en problematisk men mulig løsning høsten 1943, var en slik opsjon helt utenkelig noen måneder senere.

Selv om hjemmefrontlederne lyktes med å ta brodden ut av kommunistenes kampanje for et norsk frihetsråd (etter mønster fra Danmark) med sin radiokringkastede og regjeringsstøttede proklamasjon til befolkningen i mai 1944, svarte kommunistene med å kreve representasjon i den nå bekjentgjorte ledelsen. NKPs krav og appeller om representasjon i den nasjonale ledelsen for den nasjonale motstandsbevegelsen vedvarte frem til våren 1945.

* * *

NKPs krav om deltakelse i hjemmefrontledelsen kom også opp på et møte i Stockholm som de to statsrådene Trygve Lie og Terje Wold avholdt med en delegasjon fra hjemmefrontledelsen i begynnelsen av november 1944. I protokollen fra dette møtet gjengis HLs offisielle begrunnelse for avvisningen av representasjonskravet.

Her heter det: «Ingen er hittil kommet inn i Hjemmefrontens ledelse som representant for et bestemt politisk parti, og det er ingen grunn til å bryte med de prinsipper som hittil er fulgt ved å sette det kommunistiske parti i en særstilling».

Hvorvidt NKP hadde kommet i noen politisk særstilling med ett eller to medlemmer i hjemmefrontledelsen, kan imidlertid diskuteres. For den illegale ledelsen i DNA hadde fra juni 1942 vært representert med de fire representantene Halvard Lange, Eugen Johannessen, Frank Hansen og Arnfinn Vik, hvorav de tre siste frem til september 1940 hadde bekledd vervene som henholdsvis leder, nestleder og sekretær for Oslo Arbeiderparti.

Komplementære problemstillinger

Jeg skal prøve å sammenfatte mine analyser og konklusjoner i noen enkeltstående momenter:

De hjemlige motstandsledernes politiske førkrigspreferanser later bare i mindre grad til å ha influert på innstillingen til kommunistene som deltakere i den norske motstandskampen, (i hvert fall om vi avgrenser oss til perioden forut for september 1939 og frem til 9. april). Generelt synes de borgerlige hjemmefrontaktørene å ha vært lite opptatt av kommunistenes revolusjonære fortid og tidligere klassekampretorikk, selv om vi også her finner enkelte innslag av tradisjonell antikommunisme.

Hva angikk DNAs ledere, som for en stor del selv hadde vært overbeviste marxist-leninister, lå heller ikke hunden begravet her. Sosialdemokratenes sterke mistro til kommunistene dreide ikke primært om NKPs politiske visjoner eller politiske program, men snarere om erfaringsgrunnlaget som DNAs politiske og faglige tillitsvalgte hadde høstet gjennom mellomkrigstidens brytninger med kommunistpartiets ledere om hegemoniet i arbeiderbevegelsen.

NKPs politikk i tidsrommet som lå mellom utbruddet av verdenskrigen og det tyske overfallet på Norge, bidro imidlertid til en ny og forsterket stigmatisering. Forsvaret av den sovjetiske aggresjonspolitikken mot Finland gjorde partiet forhatt. Likevel var det ikke NKPs politikk i denne perioden, men snarere partiets opptreden de første seks månedene etter 9. april som representerte største «historiske» omdømmeproblemet.

DNAs motstandsledere synes særlig å ha festet seg ved kommunistenes dedikerte deltakelse i fagopposisjonen sommeren 1940 hvis politikk ble ansett å ha foranlediget til det tysk-dikterte lederskiftet i LO i slutten av september samme år. Det er liten tvil om at den sosialdemokratiske forbitrelsen over kommunistenes ønske om å underminere oppslutningen om den daværende LO-ledelsen, (og åpne LO-apparatet for tillitsvalgte med en mer NS-vennlig innstiling,) la nye stener til byrde for det svært anstrengte forholdet mellom norske sosialdemokrater og kommunister.

Heller ikke innenfor borgerlige hjemmefrontkretser kan NKPs utilslørte politiske og konstitusjonelle angrep på regjeringen og Stortinget etter 9. april, samt partiets påfølgende agitasjon for en fredsavtale med Tyskland, ha gått under radaren. Isolert sett er det imidlertid lite som tyder på at NKPs mindre flatterende opptreden i 1940 la noen større hindringer i veien å oppnå kontakt med borgerlige motstandsfolk, verve nye medlemmer til sine illegale organisasjoner, eller for den slags skyld å rekruttere nye kadre fra DNAs ungdomsbevegelse.

Blant borgerlige hjemmefrontaktører er det også vanskelig å se at NKPs tradisjonelle politiske og organisatoriske bånd til Sovjetunionen i noen større grad influerte på holdningene til den kommunistiske motstandsbevegelsen. De sosialdemokratiske hjemmefrontledernes aversjoner mot kommunistenes bindinger til Sovjet bunnet ikke i tradisjonell russerfrykt, men må snarere tilskrives NKPs instrumentelle rolle som Komintern-organ og NKP-kadrenes blinde lojalitet til sovjetiske partinstanser.

Hos politikere og byråkrater på utefronten synes imidlertid vurderingene av kommunistenes undergrunnsvirksomhet å ha hatt sterkere koblinger til engstelsen for sovjetisk ekspansjonisme. I London-regjeringen og blant ledende sosialdemokratiske statsråder var russerfrykten så vidt påtakelig at den ble registrert og kommentert på alliert hold. Men denne uroen for en sterkere sovjetisk involvering i den pågående motstandskampen i Norge ble neppe utslagsgivende for hjemmefrontorganenes avgrensninger til den kommunistiske motstandsbevegelsen.

Det mer klassiske spion- og femtekolonne-stempelet som kommunistene allerede var blitt påført (av norske politiske institusjoner og presseorganer) gjennom sin prosovjetiske opptreden høsten 1939 og vinteren 1940, finner vi også enkelte spor av innenfor motstandsbevegelsen under okkupasjonen. Men slike forestillinger synes likevel ikke å ha hatt noen fremtredende plass innenfor den sivile og militære hjemmefrontledelsen.

De borgerlige hjemmefrontlederne ville gjerne bidra til utformingen av et politisk fellesprogram som kunne bli utgangspunkt for politisk konsens om de økonomiske og sosiale gjenreisningsoppgavene for etterkrigstiden. Men de fleste av dem synes å ha vært lite opptatt av det parlamentariske og partipolitiske grunnlaget for denne politikken. Borgerlige hjemmefrontledere later i sin alminnelighet heller ikke til å ha vært synderlig bekymret for at de første stortingsvalgene etter frigjøringen kunne bane vei for et stort eller mellomstort prorussisk arbeiderparti

For DNAs politiske og faglige ledere representerte krigssårene en forlengelse av partiets kamp for å bekjempe og isolere NKP. Men DNA-ledernes uro for utviklingen av det innbyrdes styrkeforholdet mellom de to partiene etter okkupasjonen dreide seg i vesentlig grad om hegemoniet i arbeiderbevegelsen og om maktposisjoner innenfor fagbevegelsen. Usikkerheten forbundet med oppslutningen om DNA andre innenrikspolitiske arenaer etter frigjøringen handlet i første rekke om konkurransen med de borgerlige partiene.

Flere sentrale hjemmefrontaktører (Hauge og Gjelsvik) har i senere fremstillinger hevdet at kommunistenes angivelig manglende omtanke for sikkerheten, både i den daglige utøvelsen av sin egen virksomhet – og i forhold til deres forbindelser med andre hjemmefrontorganisasjoner, i vesentlig grad bidro til å innskrenke de autoritative hjemmefrontkreftenes vilje til å samarbeide med kommunistene.

Det er riktig at sikkerhetsvurderinger var et tungtveiende aspekt ved utførelsen av det individuelle og kollektive motstandsarbeidet. Det er heller ingen tvil om at større anslag mot bestemte organisasjoner (f.eks. arrestasjonene innenfor Milorg i Oslo vinteren og sommeren 1943 i forhold til SLs samarbeid med NKPs militære representanter) eller sektorer av motstandsbevegelsen (Pressekrakket) la hindringer i veien for videre interaksjon og trolig bidro til større skepsis vis-a-vis kommunistene. Med et mulig unntak for Milorgs-ledelsen høsten 1943 og NKPs representasjon i FU vinteren 1944, er det imidlertid lite tyder på at hensynet til sikkerheten var utslagsgivende for de autoritative hjemmefront-organisasjonenes vegring mot å trekke kommunistene med i ledelsen.Riktignok berøres sikkerhetsspørsmålet i hjemmefrontledelsens argumentasjon mot frihetsrådet (som NKP agiterte for våren 1944). Men de sikkerhetsmessige innvendingene var sekundære i forhold til andre organisatoriske og operative aspekter ved dette forslaget, og de rettet seg utelukkende mot den organisasjonsmodellen som Frihetsrådet representerte – ikke mot den kommunistiske motstandsbevegelsen som sådan.

Avslutning

Kort oppsummert viser denne avhandlingen at de autoritative eksil- og hjemmefrontorganenes problematiske forhold til kommunistene ikke først og fremst handlet om relevante eller irrelevante strategier for motstanden i Norge, men snarere dreide seg om kontroll og ledelse av den hjemlige motstandsbevegelsen.

Vi kan godt si at Hjemmefrontledelsens konflikter med den kommunistiske motstandsbevegelsen bar preg å være «en krig i krigen», i hvert fall om vi legger de mest turbulente vinter- og vårmånedene av 1944 til grunn.

Men om vi ser kampen mot okkupasjonsregimet i et mer vidstrakt og kronologisk perspektiv og trekker linjene frem til frigjøringen i mai 1945, fremsto ikke kommunistene som noen «fiende» i ordets egentlige betydning, men mer som «brysom alliert».

I løpet av ettervinteren og våren 1945 synes engstelsen seg for at kommunistene ville legge kjelker i veien for en bredere oppslutning om hjemmefrontledelsens paroler, å ha fortatt seg merkbart. Innenfor hjemmefrontledelsen eller regjeringen hersket det heller ikke noen større tvil om at NKP stilte seg bak frihetskampens overordnede mål om konstitusjonell og politisk restaurasjon av det norske førkrigssamfunnet.

Med sine organisasjoner disponerte kommunistene et sett med ressurser som både den sivile og militære hjemmefront-ledelsen ønsket å kunne trekke visse veksler på. Og gjennom sitt samarbeid med kommunistene på lavere nivå kunne den konsoliderte hjemmefrontledelsen, foruten å føre et visst tilsyn med kommunistene, også høste enkelte verdifulle synergier i den siste fasen av motstandskampen.

Takk for oppmerksomheten!