Europeisk luftrom og NATOs behov

Etter at NATO stasjonerte styrker i den østlige delen av alliansens territorium, spesielt i Polen og de tre baltiske landene, har NATO vært opptatt av å utvikle planer for å unnsette og forsterke disse i en krise. Øvelser, med siktemål å trene transport av store forband, har avslørt at det i fredstid finnes en rekke administrative hindringer på veien. Avtaler og forordninger som ble benyttet under den kalde krigen har ikke blitt oppdatert og mangler totalt for de nyere alliansemedlemmene. Nytt regelverk på områder som vektbegrensninger, transport av eksplosiver og miljøkrav, legger flere hindringer i veien for rask deployering og transport av styrker gjennom Europa, fra havner i vest langs vei og jernbane til innsatsområdene i øst. I fredstid har man kanskje tid til å overholde alle krav, men i krise kan dette skape store forsinkelser som kun en fiende kan ha nytte av.

SACEUR har derfor satt i gang en stor mobilitetsstudie for å rydde flest mulige fredstidshindringer av veien. Noen av disse er av byråkratisk art, mens andre er av mer alvorlig karakter. Det viser seg blant annet at mange av de jernbanevognene som det tyske forsvaret og Deutsche Bahn benyttet til å frakte stridsvogner er tatt ut av bruk siden ingen benyttet dem i særlig grad etter murens fall. Vesteuropeiske havner har blitt dimensjonert utelukkende for kommersielle behov, ikke for en storstilt forsyningslinje over Atlanteren. Mange broer har blitt bygget uten å ta hensyn til de tyngste militære kjøretøyene. Også i luften har militære kamp- og transportfly måttet konkurrere med sivile i et stadig travlere luftrom. Man kan ikke sette sin lit til at alt vil ordne seg når det blir krig. De nevnte forholdene må utbedres allerede i fredstid og fungere i alle stadier av en krise. Det er derfor gledelig at Eurocontrol og NATO har inngått avtaler som skal sikre prioritet til militære fly i en krisesituasjon.

Eurocontrol er en organisasjon som ivaretar flykontrollen over Europa, med 41 land som medlemmer. I Europa er det kun Russland, Hviterussland og Aserbajdsjan som ikke er med (samt noen lilleputtstater som Andorra og Monaco som ikke har nasjonal flykontroll). Samarbeidet har blitt påskyndet gjennom ulykker og kollisjoner i luften, og av den stadig økende flytrafikken over sentrale deler av Europa. I dette travle luftrommet er det ikke særlig plass for samtidig militær aktivitet uten å ramme den sivile trafikken.

Å kunne deployere fly av alle typer raskt og effektivt er helt avgjørende i en krise, enten denne skyldes en truende militær konflikt eller en humanitær katastrofe. Eurocontrol og NATO inngikk derfor i fjor høst en avtale som skulle gi militær flygning prioritet og åpne «lufttunneler» med den raskeste eller beste veien til bestemmelsesstedet. Dette vil bli gjort ved å gi disse flygningene et eget tillegg til kallesignalet, nemlig «AON». Avtalen, som er inne i en prøveperiode, går under navnet Rapid Air Mobility (RAM). Det gjenstår arbeid med å forhandle frem stående diplomatiske klareringer for overflygninger, men dette er en prosess som simpelthen tar en viss tid når så mange, inkludert flere nøytrale land som Sveits, skal enes om prosedyrene.

Andre utfordringer for luftrommet over Europa er femte generasjons kampfly, som F-35, som vanskelig kan ses på radar hvis de ikke benytter transpondere (IFF), og droner som må kunne ha frihet til å operere uten et fast flymønster. Både Eurocontrol og NATO HQ, som tilfeldigvis fysisk ligger vegg i vegg litt utenfor Brussel, har ambisjoner om et tett samarbeid for også å finne løsninger på dette problemet. RAM er uansett et stort lyspunkt i det som ellers kan fortone seg som nesten uoverstigelig oppgave: å rydde unna 30 år med fredstidstenking i Europa.

(Kilde: Eurocontrol, Jane’s, NMT)