Etterretning og etikk – et oxymoron?

Av Dag Røhjell

Innledning

Tidligere grensekommisær Frode Berg kom hjem til Norge i november 2019 etter å ha sonet nesten 2 år i et russisk fengsel, først i varetekt så dømt for spionasje. Angivelig var Berg på oppdrag for Etterretningstjenesten (E), som et av flere ledd for å sikre Norge viktig kunnskap fra Russland i tråd med våre informasjonsbehov. Behov som er relevante og viktige for Norge og NATO i et sikkerhetspolitisk perspektiv. EOS-utvalget skal vurdere saken ut ifra sitt mandat, men vil de vurdere de etiske aspektene i dette – eller kun se på det juridiske? Norge trenger god etterretning om Russland og Russlands militære kapasiteter – det er ubestridt. Men var det likevel riktig å bruke Berg til dette? Og var det etisk riktig? Men for å kunne vurdere etisk etterretning må en ha kunnskap om både etterretning og etikk. For er disse begrepene selvmotsigende, eller kan etterretningsarbeidet Berg var en del av være etisk forsvarlig?

Etikk og moral – relevant eller bare brysomt?

Etikk kommer fra det latinske ordet ēthicus og det greske ethos, og er læren om moral. Ordet kan også bety sedvane, karakter og personlighet. Etikk framstår derfor som et subjektivt tema hvor tolkning og forståelse vil variere fra person til person, hvor dette i prinsippet vil være basert på ens eget grunnleggende verdisyn og verdensoppfatning. Men etikken blir knyttet til noe, hvor persepsjon, vurdering og holdning har betydning. Forenklet forklart kan kanskje dette noe beskrives som sjelens kompass eller hjertets dannelse?1 En litt udefinerbar indre stemme som sier hva som er rett og galt? Uttalelsen til Ola Kaldager om at: «Etterretning er ikke noe hederlig, det er stygge saker.», kan tyde på at han mener etikk har lite med etterretning å gjøre.2 Kaldager er derfor mest sannsynlig også uenig i at: «Essensen i etikken vil danne grunnlaget for en samvittighetsfull utøvelse av tjeneste i praksis.»?3 Mer i tråd med siste sitat, har generalløytnant Morten Haga Lunde påpekt at: «Vårt virkes spesielle karakter fordrer ekstra krav til å opptre med integritet i alle henseender, både internt og eksternt, for å beholde tillit og troverdighet.»4 På den andre siden vil Kaldagers beskrivelse kunne passe for etterretningsarbeid i totalitære regimer, hvor etterretning har en annen funksjon enn å gi god beslutningsstøtte.5

Men det eksisterer altså veldig ulike oppfatninger om etterretning og hvordan dette korrelerer med etikken, hvor begrepene har blitt beskrevet som selvmotsigende – et oxymoron.6 Andre har pekt på at etterretning og etikk kan – eller bør, henge sammen.7 For eksempel har Sir David Omand nedfelt retningslinjer som knytter og kobler begrepene sammen. Bruken av etterretning vil være inngripende, kan ha store negative konsekvenser på individnivå og det er kanskje ikke uten grunn at det hevdes at: «[i] ntelligence throws up some of the most difficult ethical and legal questions».8 Med sistnevnte som rettesnor er det forståelig at Forsvaret og E har egne etiske bestemmelser, politiet underviser i etikk ved Politihøgskolen, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har et etisk rammeverk og Norge har et sett med statlige etiske retningslinjer.9 Etikk har dermed en definert rolle, betydning og funksjon for norsk etterretningsarbeid slik forfatteren oppfatter det.

Varslertematikken er relevant når det gjelder etterretning og etikk, hvor Edward Snowden er mest kjent fra de senere år. Snowden bruker ikke etikkbegrepet direkte, men etikk ligger muligens til grunn for at han bestemte seg for å gi offentligheten tilgang til høyt graderte dokumenter; egne vurderinger i strid med lovverk og bestemmelser. Et eldre norsk eksempel omhandler Narve Trædal, som gav informasjon om en NATO-øvelse til Klassekampen. Avisen publiserte meldingene, hvor øvelsen hadde fokus på indre fiender.10 Trædal grunngir sine handlinger blant annet med at han mente innretningen var feil fokusert, og noe han ikke kunne akseptere.11 Trædal brukte heller ikke etikkbegrepet i sin argumentasjon, men utledet fra utsagnet framstår det som en personlig (og politisk) overbevisning som foranlediget videreformidlingen av meldingene. Holdningen til Trædal er kanskje best eksemplifisert med sitatet: «Eg visste at meldingane var graderte og at eg braut teieplikta mi.»12 Altså en bevisst handling i strid med lovverket, men likevel det rette å gjøre slik Trædal forklarer og argumenterer.

Spionasje, et annet ord for etterretningsaktivitet, kan handle om nettopp å gjøre det rette, men er per definisjon ulovlig. Forfatteren er ikke kjent med noen land som tillater spionasje mot seg selv, men Vesten hyller personer som Vitali Mithrokin, Oleg Penkovskij og Oleg Gordijevskij, som bidro til å avsløre hvordan Sovjetunionen opererte og bedrev undergravelsesvirksomhet med blant annet støtte til terrorgrupperinger.13 Samtidig blir personer som Kim Philby, Aldrich Ames, Arne Treholt og Raymond Poeteray beskrevet som forrædere og landssvikere. Men handlingene til alle disse personene er ikke så ulike dersom en ser på aktiviteten deres isolert sett – selv om motivasjonen varierte.14 Men fra et etisk perspektiv er det likevel en markant forskjell å tjene et diktatur versus det å tjene demokratiske interesser slik forfatteren vurderer det. Der en kun har egen økonomisk vinning som motivasjon, som var framtredende ved Ames, er spørsmålet lettere å besvare og en kan enkelt klassifisere handlingen som uetisk uavhengig av oppdragsgiver.

I bunn og grunn handler kanskje etikken om hva en bør gjøre og hvordan både personer og organisasjoner skal opptre – og kanskje hva en skal unnlate å gjøre frakoblet juridiske og legale rammer? Dette vil altså gjelde for organisasjoner med rett til å benytte inngripende metoder og ulike former for tvangsmidler, slik både politiet og PST har mulighet til. Men også for samfunnets militære maktapparat og personell med rett til å drepe på nasjonens vegne, er dette relevant gitt at etterretning kan være grunnlaget for spisse operasjoner med dødelig utgang for motparten. Statens voldsmonopol bør gjøre en diskusjon om etikk, etterretning og yrkesutøvelse relevant og aktuell.

Etiske perspektiver og retninger

Det eksisterer mange etiske retninger, kategorier, underkategorier og perspektiver som kan gi retningslinjer for etisk opptreden. Enkelte etiske teorier er mer interessante enn andre når det gjelder etterretning:

• Konsekvensetikk

• Deontologi

• Pliktetikk

• Utilitarisme

Norge trenger god etterretning om Russland og Russlands militære kapasiteter, men hvordan kan det gjøres på måter som ikke bryter grunnleggende normer i samfunnet? Bildet viser hovedkvarteret for Etterretningstjenesten på Lutvann. Foto: Forsvaret.

Konsekvensetikk

Konsekvensetikk er å vurdere resultatene fra handling(er) målt opp imot selve handlinge(e), og teorien kan sees på som en slags overbyggende etikkategori. Michael Herman har beskrevet dette som et «balance sheet» – regnskapsark, hvor plusser og minuser vektes.15 Blir de positive virkningene, konsekvensene og sluttresultatet, større enn de negative er handlingen etisk forsvarlig. Ut ifra dette perspektivet kan en etterretningsorganisasjon og den enkelte operatør gjøre relativt mye, og i ytterste konsekvens benytte tortur. For eksempel dersom en fange kan avsløre et kommende terrorangrep – slik at dette kan forebygges. Dette i tråd med hva Michael Hayden har påpekt i forbindelse med bruken av waterboarding (simulert drukning), som rettferdiggjør metoden isolert sett.16 Men selv om tortur i enkelte tilfeller kan framskaffe informasjon, som også norsk krigshistorie viser, kan det stilles spørsmålstegn ved metoden som generell innsamlingsdisiplin. Senatskomiteen i USA har pekt på at Federal Bureau of Investigation (FBI), gjennom sine politimetoder framskaffet mer etterretning/informasjon totalt sett, enn Central Intelligence Agency (CIA).17 Sistnevnte viser noe av utfordringene med konsekvensialismen, nemlig hvordan en skal vurdere og veie ulike fordeler og ulemper. Skal en vurdere den enkelte opplysning og hendelse, eller skal en se det større perspektivet på lengre sikt? I teorien framstår det ikke vanskelig å bruke Hermans regnskapsark, men i praksis vil det ofte være utfordrende å komme til en fornuftig oppstilling av plusser og minuser som muliggjør en komplett etisk vurdering.

Teoriene rundt just war og just intelligentia – rettferdig krig og rettferdig etterretning, er også interessante i dette perspektivet. Hva er riktig og rett resultat og hva er «omkostningene» underveis? Etter Andre verdenskrig utviklet det seg et tett samarbeid mellom Arbeiderpartiet, Landsorganisasjonen og både sivil og militær etterretning slik det er skildret i boken De visste alt… Kommunistfaren var tilstede for alle parter, men av ulike hensyn og motivasjoner: trusler mot Rikets sikkerhet, innflytelse på arbeidsplasser og makt i fagorganisasjoner. På 1950-tallet kan en argumentere for at trusselen var reell, også i et sikkerhetspolitisk perspektiv hvor konsekvensen av å ikke gjøre noe kunne bli at en sterkt svekket forsvarsevne. Men etter at kommunistene, og dermed kommunistfaren, var mer eller mindre marginalisert

utover 1960-tallet, var det kanskje ikke behov for dette samarbeidet? Det faktiske og objektive grunnlaget for trusselen var på mange måter borte og konsekvensen av å unnlate å overvåke revolusjonære elementer var redusert. Samarbeidet og utvekslingen av informasjon og ettretning framstår som «just» i starten, med potensielt store negative konsekvenser dersom en ignorerte faren. Men både legalt og etisk kan en stille spørsmål ved arrangementet etter hvert, hvor situasjonen endret seg fra en konkret sikkerhetsbekymring og trussel til å dreie seg mer mot politisk overvåkning av meningsmotstandere og kampen om innflytelse på arbeidsplasser.18

Deontologi

Deontologisk etikk er når handlingene en utfører skal kunne omskrives til universell lov og relateres til Immanuel Kant om hans kategoriske imperativ. For eksempel vil drøftingen om bruken av tortur bortfalle med dette perspektivet da metoden ikke vil kunne bli lov og voldelige handlinger er forbudt. For politiet er denne teorien relativt lett å vurdere idet lovfestede regler og andre bestemmelser regulerer svært mye av aktiviteten, herunder etterretningsarbeidet. Men for annen etterretningsaktivitet kan dette være mer problematisk. Der etterretning medfører spionasje eller skjult/ulovlig innsamling av gradert informasjon fra hemmelige kilder, vil dette være straffbart i aktuelle land og ikke noe en vil selv vil godta. Ulovligheten ved spionasje framgår tydelig i straffelovens kapittel 17, omtalt i Sikkerhetsloven og i den tidligere Lov om Forsvarshemmeligheter. Med andre ord, det som skal beskyttes og vernes i Norge omtales i Sikkerhetsloven mens det i politilovens § 17b står at PST skal forebygge og etterforske ulovlig etterretningsvirksomhet. Altså ingen aksept for at andre nasjoner, «de», stjeler hemmeligheter fra «oss», samtidig som «vi» kan drive ulike former for innsamling mot «dem». Teorien er dermed ikke særlig relevant for etterretningsaktivitet på et generelt grunnlag, men interessant når en skal vurdere enkeltstående handlinger eller operasjoner. Så er det et paradoks at Norge har en Lov om Etterretningstjenesten som regulerer aktiviteten til Etterretningstjenesten og gjør denne legal fra et nasjonalt perspektiv, samtidig som ulovlig etterretningsaktivitet i Norge er straffbart og gjenstand for forebygging og etterforskning.

Pliktetikk

Pliktetikk dreier seg om hva en er rettslig eller moralsk forpliktet til å gjøre – hva er ens plikt? Teorien henger delvis sammen med deontologien og vurderinger knyttet til de «riktige valg». Men kanskje mer interessant, hva er styrende for de handlinger en unnlater å gjennomføre og velger bort? I hvilken grad styres den enkelte av sin egen pliktfølelse versus hva som forventes? Hva er samfunnets forventninger og har det praktiske følger for hvordan den enkelte skal, eller bør, handle? I demokratier med relativt transparente systemer for maktutøvelse og kontroll er ikke tematikken veldig komplisert. Mye følger av lover, regler, forskrifter, intern og ekstern kontroll inkludert generelle krav om at grunnleggende menneskerettigheter skal følges. Også i forhold til etterretningsorganisasjoner er dette relativt uproblematisk, men har selvsagt noen nyanser – eller gråsoner. Lund-kommisjonen pekte i sin tid i liten grad på uetisk opptreden av den enkelte tjenestemann når det gjaldt overdreven overvåkning av kommunister. Anklagene og konklusjonene var mer at Politiets Overvåkningstjeneste (POT) som tjeneste hadde vært (litt) for ivrig i jobben. Men opptrådte POT som organisasjon likevel pliktetisk?

I 1994 satte Stortinget ned en kommisjon ledet av høyesterettsdommer Ketil Lund for å granske de hemmelige tjenester. I hvilke grad er et slikt arbeid mulig, uten å bli mer preget av den politiske retorikken som råder i det rapporten skrives, enn av de forholdet som rådet da de beslutningene som skal granskes ble fattet? 

Lund-kommisjonen anerkjente at POT hadde et ansvar for å følge med på enkelte elementer av kommunistbevegelsen gitt at kommunistpartiet hadde programfestet ønske om politisk makt gjennom bruk av våpen, det vil si væpnet revolusjon.19 Men å overvåke samtlige kommunister var å overdrive trusselen, pluss at en i mange tilfeller manglet objektive holdepunkter for den enkelte kommunists ulovlige forberedelseshandlinger, men hvor politisk tilhørighet ble utslagsgivende. Forfatteren oppfatter at tjenestemenn- og kvinner i POT mente at de hadde en plikt til å følge med på disse personene gitt at de kunne utgjøre en potensiell femtekolonne i en framtidig konflikt fordi: «Sovjet ville ta Norge – enten utenfra eller innenfra.»20 Overvåkningen kan med det argumentet forsvares pliktetisk, men ser en mer konsekvensialistisk på temaet blir svaret kanskje nei. Deontologisk kan muligens aktiviteten til POT sies å være overdreven og lite formålstjenlig, men metodene og metodikken i seg selv var ikke spesielt kontroversielle eller omstridte. Både de lovfestede og ulovfestede innsamlingsmetodene var på et grunnleggende plan legalt forankret, selv om de var svært inngripende for den enkelte og noe «bredt» anlagt. Lund-rapporten konkluderte med enkelte ulovlige metoder, men ikke så omfattende som enkelte har hevdet etter forfatterens oppfatning. Men konsekvensialistisk vurdert, så framstår konsekvensene som mer negative enn positive for POT etter at tjenesten endte «med brukket rygg» som følge av Lund-kommisjonens granskning. Men i et pliktetisk perspektiv finner forfatteren at både POT som organisasjon og den enkelte operatørs handlinger kan forsvares og forstås.

Utilitarisme

Utilitarisme er en avart eller variant av konsekvensetikken, og kanskje den kategorien mest relevant for spesielt etterretningstjenester. Kort oppsummert er utilitarismen å sørge for at den riktige framgangsmåten og aktiviteten maksimerer et positivt resultat for et flertall – kanskje på bekostning av enkeltpersoner eller et mindretall. Eller snudd litt på hodet, hva fører til minst negative konsekvenser? Til forskjell fra konsekvensetikken, som i større grad vurderer sluttregnskapet, vil utilitarismen i større grad vurdere den eller de enkelte handlinger opp mot alternative handlemåter. Moderne utilitarisme er definert av Jeremy Bentham som, ifølge Emma Harris, kunne godkjenne tortur i et fåtall anledninger.21 Et relevant aspekt ved denne teorien er altså at selv om enkelthandlinger framstår som uetisk, er resultatet så positive at handlingen likevel framstår som forsvarlig og riktig å gjennomføre – når en legger utilitarismen til grunn. Når CIA jaktet på Osama bin Laden og brukte tvilsomme metoder ovenfor fanger, kunne dette forsvares etisk hvor «the gloves came off».22 Samtidig har Harris påpekt selvmotsigelsen i dette og at slike argumenter for bruk av skjerpede avhør, er feil bruk av utilitarisme jamfør sitatet i tekstboksen. Deontologisk sett var flere av metodene CIA benyttet ikke akseptable, selv om de samme metodene var brukt mot amerikanske soldater ved ulike anledninger.23 Konsekvensialistisk funket det på kort sikt til en viss grad, men i en større sammenheng, og på lang sikt, ble programmet med «black sites», «rendition» og «enhanced interrogation techniques» kontra-produktivt, og dermed ikke forsvarlig ut ifra utilitaristisk tenkning. En maksimerte ikke et positiv utfall – spesielt ikke på strategisk nivå, selv om en i enkelte tilfeller fikk god etterretning på taktisk nivå. For som Hayden påpeker: «The information we got from him [Khalid Sheik Mohammed] and others was incredibly valuable.»24

“«…it would be immoral for the authorities to allow innocent people to die or be injured in the attack by not torturing the person for the information. That, however, is flawed utilitarian reasoning.»


Harris, “The incoherence of the only serious argument for torture”

Utilitaristisk kan en også reise spørsmål ved effekten av metodene til POT etter andre verdenskrig sett i forhold til hva en avdekket av ulovlig spionasje. Men er det hendelser, forberedelser og forsøk på for eksempel ulovlig etterretningsvirksomhet som offentligheten ikke kjenner til? Bidro overvåkningen av vanlige medlemmer av kommunistbevegelsen til å avsløre potensielle spioner? Klarte POT å forebygge og hindre at Østblokken fikk utført sin etterretningsaktivitet i Norge? Dersom en har disse svarene, kan en vurdere konsekvensialistisk i et helhetlig og holistisk perspektiv. Ved bare å se på resultatene for POT etter at Lund-kommisjonen leverte sin kritiske innstilling, er svaret ganske ensidig negativt. Men dersom en legger til grunn at aktiviteten til POT hindret mye ulovlig etterretning, så maksimerte «den brede anlagte innsatsen» et positivt utkomme for Norge – og kan dermed forsvares utilitaristisk.

Etisk etterretning som fordel eller ulempe

Å lyve kan åpenbart defineres som uetisk, men skal en jobbe med etterretning er dette av og til tvingende nødvendig. Men opptrer en dermed uetisk? Nathan Hale klarte ikke dette og erkjente til britene som arresterte ham, at han jobbet som spion for general George Washington.25 Etisk og sannferdig opptreden, men ærligheten gjorde at han ble hengt og ute av stand til å gjennomføre etterretningsoppdraget. Ville det ha vært etisk akseptabelt å lyve overbevisende og ikke erkjenne noe om helst? For å sitere en CIA-operatør med kanskje et mer pragmatisk syn på etikken enn Hale: «Admit nothing, deny everything and make counteraccusations.»26

Populistisk sagt kan etterretningsoperatører hevde at etikk bare er en unnskyldning for ikke å gjøre jobben, hvor Hales opptreden illustrerer poenget. Etiske betraktninger utgjør kun begrensninger som hindrer og umuliggjør effektiv oppdragsløsning. Men dette fordrer at en faktisk har tanker om hva etikk er, for å kunne si at dette «noe» er en hindring. Dersom en utfører handlinger en vet er gale, kan en hevde at dette er en erkjennelse av en uetisk handling. Etikken kan, ut ifra at en tjener egne nasjonale behov, være en ulempe og hindring dersom en anerkjenner visse etiske standarder. Samtidig er det ikke alltid lett å være «tough enough» ovenfor krevende motparter, eller «soft enough» for å tilfredsstille menneskerettighetsaktivister.27 Slik sett kan etikken og samfunnets krav hindre og begrense offensivt etterretningsarbeid og inngripende tiltak. På motsatt hold vil etisk etterretningsarbeid være med å sikre en dypere forankring i samfunnet, støtte i befolkningen og tillit fra styrende myndigheter. Ved å ha et fornuftig etisk rammeverk kan en også hindre korrumpering av den enkelte operatør, som har visshet om at organisasjonen han arbeider for følger lover og regler og opptrer etisk korrekt.

Teoretisk sett høres dette enkelt ut, men kan være vanskeligere å gjennomføre i praksis. For at etterretningsetikk skal blir noe håndfast og retningsgivende, må derfor etikk og moral diskuteres, drøftes og bli en integrert del av kulturen i

enhver etterretningsorganisasjon. Dette gjelder også i planleggingen av skarpe operasjoner som medfører bruk av kilder/agenter. For å skape fordeler for kongeriket og våre allierte, må nødvendigvis en fiende og motpart bedras og villedes – som i utgangspunktet høres uetisk og «stygt» ut.

Figuren er ment å illustrere en tidslinje for ulike former for tiltak, handlinger eller operasjoner, hvor det finnes ulike avbruddskriterier. Uten å gå i detalj, ønsker forfatteren å peke på at etikk vil kunne være et slikt kriterium i moderne og demokratiske samfunn, hvor totalitære stater nok ikke tar slike etiske hensyn. I Norge mener forfatteren at etisk etterretning er en viktig rettesnor som sikrer, opprettholder og trygger at norske etterretningsorganisasjoner funger i henhold til intensjonen og de føringer som lovverket og samfunnet gir. Dette gjelder både grunnlaget og utførelsen av etterretningsarbeid for både individer og organisasjoner. Oppgaveløsningen for de hemmelige tjenester kan til tider bli skadelidende dersom en tar etiske hensyn, avstår fra enkelte handlinger og ikke bare gjør det en må. Men dermed vil en, i et langsiktig og strategisk perspektiv, oppnå bedre resultatet og profitere på etisk tjenesteutførelse. En trenger ikke å «join the dark side» for å få ting gjort. Noe som er viktig også i en etterretningsmessig kontekst hvor etterretning og etikk dermed ikke framstår som et oxymoron, men mer en «perfect match». En kan drive aktivt etterretningsarbeid i statsforvaltningens skyggeside, men på en rettskaffen måte uten at dette er i strid med etiske prinsipper.

Et siste poeng er at operasjoner og tiltak med svak moralsk fundering, om disse blir kjent i ettertid (som de ofte gjør), kan føre til krass kritikk, negative oppslag eller andre anklager. Har man derimot tenkt igjennom slike spørsmål på forhånd, vil det være lettere å forsvare handlingene legalt, operasjonelt og etisk. Etterretning blir da ikke stygge greier, men en viktig samfunnsfunksjon utført på god måte. Den kanskje viktigste grunnen til å være etisk bevisst også i etterretningsarbeidet, er at både tjenesten og den ansatte skal kunne leve med seg selv også i framtiden.

Dag Røhjell er ansatt i Politiets Sikkerhetstjeneste med en politifaglig bakgrunn i tillegg til utdannelse i etterretning fra Forsvarets Etterretningshøgskole. Holdninger, meninger og oppfatninger som kommer til uttrykk i artikkelen er helt og holdent forfatterens egne personlige og kan på ingen måte tilskrives PST. Artikkelen er et utdrag fra et bokprosjekt om etterretning.

Referanser:

1 Johansen, Etikk, s. 12.

2 Mide, Reidar. “Vi må ikke undervurdere disse menneskene”. Dagens Næringsliv [Magasinet]. 20. november 2015. https://www. dn.no/magasinet/terroraksjonen-i-paris/paris/terror/reportasje/- vi-ma-ikke-undervurdere-disse-menneskene/1-1-5512135.

3 Thorsen, Dyhre, og Frøysa, Kriminaletterretning for etter- og videreutdanningen, s. 12.

4 Etterretningstjenesten, Etisk retningslinjer for Etterretningstjenesten, s. 4.

5 Andrew, “Intelligence, International Relations and “Under-theorisation””, s. 177.

6 Shelton, “Framing the oxymoron: A new paradigm for intelligence ethics”.

7 Omand, “Ethical Guidelines in Using Secret Intelligence for Public Security”, s. 618-619.

8 Sitatet er gjengitt av Claudia Hillebrand og kreditert daværende britisk utenriksminister William Hague. Hillebrand, “Intelligence oversight and accountabliity”, s. 305.

9 Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Etiske retningslinjer for statstjenesten.

10 Støttekomiteen ved Universitetet i Oslo [med Narve Trædal]. Soldaten som ikkje ville teje, s. 7-10.

11 Støttekomiteen ved Universitetet I Oslo [med Narve Trædal]. Soldaten som ikkje ville teje, s. 91.

12 Støttekomiteen ved Universitetet I Oslo [med Narve Trædal], Soldaten som ikkje ville teje, s. 172.

13 Andrew og Gordievskij, KGB, s. 546-547 og 632-636.

14 Som et eksempel sammenligner Ben Macintyre Aldrich Ames og Oleg Gordievskij, hvor historiene deres også henger sammen. Macintyre konkluderer med at: ”On the surface, Gordievskiy and Ames behaved in similar ways.” Macintyre, The Spy and the Traitor, s. 334.

15 Herman, “Ethics and Intelligence after September 2001”, s. 345.

16 Hayden, Plaing to the Edge, s. 189.

17 Senate Select Committeee, Study of the Central Intelligence Agency’s Detention and Interrogation program, s. 25-25.

18 Jacobsen, Sjue og Bye, De visste alt…, s. 67.

19 Bye og Sjue, Norge hemmelige hær, s. 33. Dokument nr. 15 (1995–96) [Lund-rapporten], s. 9.

20 Bye og Sjue, Norges hemmelige hær, s. 33.

21 Harris, “The inchoherence of the only serious argument for torture”, s. 163.

22 Cofer Black har brukt uttrykket «the gloves came off» nettop I forbindelse med 9/11 for å illustrere forskjellen før og etter når det gjaldt handlingsrom for US IC. Black, “Testemony of Cofer Black.”

23 Rogin, “Cheney: We waterboarded U.S. soldiers, so it’s not torture.” Senate Select Committee, Report of the senate select committee on intelligence committee study of the Central Intelligence Agency’s detention and interrogation program.

24 Hayden, Playing to the Edge, s. 189.

25 Andrew, The Secret World, s. 303.

26 Baer, See No Evil, s. 53.

27 Shiraz og Aldrich, “Globalisation and borders“, s. 268.