En kort introduksjon til Carl von Clausewitz, krigens filosof.

ANMELDT AV SVERRE DIESEN

En formidabel oppgave

Med utgivelsen «En kort introduksjon til Carl von Clausewitz, krigens filosof» har oberstløytnant Harald Høiback ved Forsvarsmuseet tatt på seg en formidabel oppgave – nemlig å gjøre denne mye siterte og like ofte misforståtte grunnleggeren av moderne militærteori mer tilgjengelig for et norsk publikum. Det er en oppgave som – gitt Clausewitz’ posisjon og status – ville fylt selv godt skolerte offiserer med såpass mye ærefrykt at de kanskje hadde sett seg om etter en mindre krevende utfordring. Så ikke Høiback, som gyver løs på oppgaven med en tillitvekkende blanding av respekt og entusiasme. Men hans prosjekt er altså pedagogens – å formidle og belyse de mest sentrale innsiktene fra selve giganten innenfor militær tenkning og vitenskap. Heldigvis for alminnelig interesserte lesere er ikke intensjonen å gjøre seg bemerket i den indre krets av avanserte Clausewitz-forskere ved å gjøre dypdykk i de mer obskure deler av mesterens etterlatte verker.

Først og fremst gjør han det ved å drøfte sentrale emner fra Clausewitz’ magnum opus – den tidløse klassikeren Vom Kriege, eller Om Krigen – selv om han også er innom enkelte andre av Clausewitz’ etterlatte skrifter. At dette skjer så å si samtidig med den første samlede oversettelse til norsk av samme bok ved Jacob Børresen og Lars Holm Hansen, skulle tyde på at det snart 200 år gamle verket fortsatt kan formidle viktig forståelse av krigen og krigens vesen. Dette er for så vidt ingen overraskelse; den amerikanske strategen Bernard Brodie skrev i sin innledning til Michael Howards og Peter Parets oversettelse til engelsk i 1976 at Om Krigen ikke bare er det første helt sentrale verket om krig. Det er «the only great book about war», der Newton, Darwin, Adam Smith og andre vitenskapspionerer senere er supplert og til dels overgått av andre storheter på sine fagfelter.

En unik forutsetning

Sin aktualitet til tross er imidlertid den gamle prøysser ikke den mest lettleste av forfattere for det moderne menneske, og det er derfor en like krevende som fortjenstfull oppgave Høiback har tatt på seg. Men skulle noen først gjøre det, er det sannsynligvis få som har et bedre utgangspunkt enn akkurat ham, med doktorgrad i filosofi på toppen av sin militære utdannelse og erfaring. Han har med andre ord en unik forutsetning ved at han er trent i kunsten å følge et filosofisk resonnement i Kants og Hegels tradisjon, noe ikke mange norske offiserer kan skilte med. Resultatet er da også blitt meget bra.

Høibacks pedagogiske grep er at han foretar en kronologisk gjennomgang av Clausewitz’ liv slik man gjerne gjør med biografier, men der de mest sentrale idéene hans lanseres og drøftes i forbindelse med de begivenheter i hans liv som mest sannsynlig ga støtet til dem. Diskusjonen av de forskjellige tankene og begrepene mykes dermed opp av rene biografiske og historiske skildringer, og dette er meget vellykket. Ikke minst fungerer det i en innføringsbok for lesere som ikke nødvendigvis er vant til å bale med filosofiske abstraksjoner, og som derfor trenger noen pauser innimellom. Fremstillingen deler Clausewitz’ liv, virke og innflytelse i fem perioder, henholdsvis en offiser blir til (1780-1801), en tenker blir til (1801-1806), en filosof blir til (1806-1815), en bok blir til (1815-1831) og et renommé blir til (1831 til i dag). Kjennere av historien vil vite at disse årstallene på forskjellig måte markerte veiskiller i Clausewitz’, Preussens og Europas utvikling.

En barnesoldat

I den første perioden fikk Clausewitz som fanejunker og det vi i dag ville kalt barnesoldat under revolusjonskrigene mot Frankrike føle på kroppen hva virkelig krig innebærer. Det tenker Høiback seg kan ha skapt de første tanker hos ham om så sentrale begreper i hans senere tenkning som krigens friksjon og betydningen av tilfeldighet. Fra 1801 kom han under innflytelse av den store militærreformator Scharnhorst ved dennes nystartede skole for lovende unge offiserer i Berlin. Her er det lett å la seg imponere av hvordan denne utdannelsen ikke bare var lagt opp med sikte på å utdanne dyktige stabsoffiserer i en tradisjon som peker fremover mot den store prøyssiske generalstab under krigene for Tysklands samling 60 år senere. Her inngikk også disipliner med sikte på å tilføre elevene kunnskaper i tråd med tidens dannelsesideal, med fag som matematikk, logikk og filosofi. For oss som kjenner Høiback fra debatten om norsk offisersutdannelse, kommer det ikke som noen stor overraskelse at han her benytter anledningen til å foreta en velplassert og lite flatterende sammenligning mellom dette opplegget og dagens utdanningsreform her hjemme.

At den første samlede oversettelse av Om krigen og den første Clausewitz-biografien på norsk kom omtrent samtidig, tyder på at det snart 200 år gamle verket fortsatt kan formidle viktig forståelse av krigen og krigens vesen.

Vi skal imidlertid merke oss at Clausewitz i tillegg benyttet disse årene til å omgås både litterære og andre kunstneriske personligheter, i tillegg til at han kom i kontakt med universitetsreformatoren Alexander von Humboldt og hans pedagogiske idéer – impulser som trolig har betydd mye for den formen som gjennomsyrer Om Krigen utover det rent militærfaglige.

På denne måten tar Høiback oss igjennom Clausewitz’ og Preussens skjebne under Napoleonskrigene, fra det katastrofale nederlaget ved Jena i 1806, den påtvungne alliansen med Napoleon, det skjebnesvangre Russlandsfelttoget i 1812 hvor Clausewitz gikk i russisk tjeneste, «folkeslaget» ved Leipzig året etter, frem til Napoleons fall og krigens slutt i 1815. Parallelt med dette og knyttet til begivenheter som sannsynligvis har inspirert idéene presenteres vi for slike konsepter som den berømte triaden om krigen som bestående av elementene rasjonalitet, tilfeldighet og emosjoner, krigens tidløse natur vs dens skiftende karakter, slagets betydning, krigens relasjon til politikken, kulminasjonspunkt og tyngdepunkt.

Samtalepartner og støttespiller

Deretter, i fredsperioden fra 1815 og frem til Clausewitz’ død i 1831, følger vi selve skriveprosessen der Om Krigen ble til. Herunder den store omarbeidelsen som fant sted i 1827 der han på mange måter endret bokens innretning og gikk bort fra ambisjonen om å lage en normativ beskrivelse av hvordan krig ideelt sett burde føres. Det var med andre ord først mot slutten av arbeidet at Clausewitz selv kom frem til den erkjennelsen som har gjort Om Krigen tidløst aktuell, nemlig at boken skulle være en deskriptiv fremstilling av krig som politisk og sosialt fenomen – ikke en Newtonsk jakt på en universell lovmessighet som bandt krigens elementer sammen i et deterministisk system. Her får vi også et godt inntrykk av hvilken betydning Clausewitz’ hustru, Marie von Brühl, hadde for verket – ikke bare i forbindelse med utgivelsen etter hans død, men som samtalepartner og støttespiller i flere sammenhenger.

Mot slutten av denne delen av boken presenterer Høiback en liste der han har valgt ut de kanskje 10 viktigste innsiktene eller tesene som Om Krigen formidler, og den inneholder ingen overraskelser for lesere som kjenner verket fra før. Her kan Høiback likevel synes å være litt i strid med sin egen påpeking av at det viktigste ved Om Krigen ikke er konklusjonene, men resonnementene som leder frem til dem, når han faller for fristelsen til å presentere en short-list med «Clausewitz’ greatest hits».

Dumheter

Høiback har også viet et kapitel til det han ser som noen av Clausewitz’ mindre vellykkede tanker og idéer, kalt «Clausewitz’ dumheter». Blant disse er hans understreking av slagets betydning, altså at man ikke kan føre krig uten at det på et eller annet tidspunkt må komme til et stort feltslag. Dette er for krigen hva kontant betaling er for handelen – uansett hvor mange ganger det gis kreditt eller foretas motregning må på et eller annet tidspunkt penger skifte eier. Her mener Høiback at Clausewitz er på villspor, nettopp ved at han ikke så at Napoleon ved flere anledninger vant avgjørende seire uten å utkjempe noe slag, ved en manøver som ikke ga motstanderen noe annet valg enn å overgi seg. Som ved Ulm i 1805, hvor den østerrikske general Mack ble tvunget til kapitulasjon praktisk talt uten at et skudd ble løsnet.

At denne vrangforestillingen om slagets betydning har avstedkommet store misforståelser og store tragedier er hevet over tvil. Spørsmålet som kan stilles er likevel om Clausewitz faktisk tok så feil som Høiback og andre Clausewitz-forskere vil ha det til. Man kan jo også hevde at en så åpenbar sannhet som Napoleons evne til å manøvrere motstanderen til overgivelse umulig kan ha unngått en person med Clausewitz’ iakttagelsesevne. Hans poeng kan derfor ha vært å understreke at slaget alltid spilte en avgjørende rolle – enten ved at det faktisk ble utkjempet, eller ved en sikker forventning om et negativt utfall hos en av partene. Dette altså for å distansere seg fra kabinettkrigenes teoretikere og praktikere, hvor krigen kunne bringes til opphør på basis nærmest av formelle konvensjoner om hvem som hadde fordelen ut fra intrikate vurderinger av «brettstillingen».

Virkningshistorien

Dette poenget, ikke minst de skjebnesvangre følger feiltolkningen av slagets betydning fikk senere, bringer oss imidlertid til bokens kanskje beste og viktigste kapitel, nemlig Høibacks gjennomgang av virkningshistorien. Hvordan er Clausewitz blitt forstått og misforstått i ettertid, og hvilke konsekvenser har dette hatt? Her har det hatt vidtrekkende konsekvenser at så mange «har lest Clausewitz med Jominis briller», som Høiback formulerer det. Det vil si preskriptivt i stedet for deskriptivt, på jakt etter en oppskrift for hvordan lykkes i krig. Det var nettopp derfor Jomini ble så populær ved en rekke militærakademier utover på 1800-tallet. Han tilbød sjablongmessige oppskrifter på det vi i dag ville kalt operasjonskunst, uten for mye anstrengende tankearbeid – alltid en kvalitet som appellerer til enkelte sider ved militærkulturen.

Clausewitz, derimot, var «berømt, men lite lest» for å sitere militærhistorikeren Wilhelm Rüstow, fordi han må leses i sin helhet, og i gangfart. «Og hvem har tid til det», spør Høiback retorisk. Når så mange i stedet har lest ham som en kokebok, er faren stor for at resonnementenes dialektiske oppbygging – med tese, antitese og syntese – leder leseren på villspor. Om Krigen er på mange måter som Bibelen; det er mulig å finne et sitat til støtte for ethvert synspunkt, bare man ignorerer konteksten. Her ligger mye av forklaringen på hvorfor Om Krigen er blitt en sitatmaskin – kraftfulle og kategoriske utsagn, som i tillegg ofte er holdt i den tyske romantikkens blomstrende språkdrakt. Stor betydning skulle det også få at Preussens fremgangsrike kriger mot Danmark (1864), Østerrike (1866) og Frankrike (1870-71) skapte stor interesse for Clausewitz fordi den prøyssiske generalstabssjefen, Helmuth von Moltke, sterkt understreket hans betydning for suksessen – paradoksalt nok uten selv å ha forstått ham.

En total mangel på langsiktig og rasjonell strategisk tenkning

Clausewitz’ mest kjente – og mest misforståtte – tese, om krig som politikk med andre midler behandles i et eget avsnitt der Høiback får frem poenget meget godt. Det politiske rasjonale er et modererende prinsipp for all krig, krigen må ikke tillates å få en form og et omfang som ikke er konsistent med dens politiske hensikt. Omvendt må ikke politikerne forlange noe av krigen som det ikke ligger innenfor dens muligheter å levere. Det siste har ikke minst vist seg viktig i en tid der spesielt de liberale vestlige demokratier har grepet til militærmakt mer av frykten for konsekvensene ved ikke å gjøre det enn ut fra noen klar forestilling om hva de har ønsket å oppnå.

Som eksempel på det siste fremholder Høiback også den norske innsatsen i Afghanistan, som han med bakgrunn i sin rolle som sekretær for Afghanistan-kommisjonen er meget kritisk til. Den var, hevder han, preget av en mangel på langsiktig og strategisk tenkning – på en klar forestilling om hvorfor vi var der og hva vi skulle oppnå. Her vil denne anmelder likevel si seg uenig med Høiback i at eksemplet er spesielt velvalgt. Norge var i Faryab-provinsen for å sette NATOs strategi – kjent som Comprehensive Approach – ut i livet innenfor en avgrenset teig med et taktisk styrkebidrag under OPCON av sjefen for ISAF, i likhet med et 40-talls andre land. Det sier seg selv at hvert av disse landene, inklusive Norge, ikke alle kunne ha sin egen strategi. Strategisk sett var det norske bidraget først og fremst en investering i vårt renommé som en lojal alliert. Som sådan var det vellykket, slik kommisjonen også peker på.

Det som derimot kan bebreides oss strategisk sett var insisteringen på å skille militær og sivil innsats med den begrunnelse at den sivile innsatsen i stor grad ble kanalisert gjennom forskjellige humanitære organisasjoner. Denne innsatsen var imidlertid ikke humanitær hjelp på humanitære premisser. Det var en integrert del av en samlet NATO-strategi for opprørsbekjempelse hvor det gjaldt å vinne «hearts and minds» for å vende den afghanske befolkningen bort fra Taliban. I det perspektivet representerte den norske politiske holdningen en total mangel på langsiktig og rasjonell strategisk tenkning, som påpekt av blant annet oberstløytnant Sigbjørn Halsne i hans PhD-avhandling fra Universitetet i Glasgow i 2018. NGOene har et respektabelt motiv for ikke å ville bli assosiert med noen av partene i en væpnet konflikt. Men da er den logiske konsekvens i en situasjon som Afghanistan at staten kanaliserer den sivile bistanden gjennom kommersielle aktører og lar NGOene drive med sitt.

Konklusjon

Har så Harald Høiback lyktes med sitt ambisiøse prosjekt – å gjøre denne tidløse, men krevende klassikeren mer tilgjengelig for norske lesere? Om Krigen bør leses med forkunnskaper om både verket og den tid det ble til i, sier han et sted. Det har han utvilsomt rett i, og til realiseringen av det prinsippet har han selv gitt et betydelig bidrag i og med denne utgivelsen. Han skriver videre at hans ambisjon har vært å sørge for at flest mulig ved å lese boken ikke syns at nå trenger de ikke lese originalen – men tvert imot at det skal gi dem lyst til å lese den. «En kort innføring i Carl von Clausewitz – krigens filosof» er i så måte blitt et meget vellykket prosjekt. Spesielt blandingen av biografi og idéhistorie kombinert med virkningshistoriens drøfting av de mange fallgruvene og historiske feiltolkningene som teksten har innbudt og innbyr til er en liten pedagogisk genistrek i en innføringsbok. Slik sett er sannsynligvis Høibacks forsøk på å gi alminnelig skolerte og interesserte lesere et inntrykk av hva Clausewitz har ment og ikke ment med Om Krigen det mest vellykkede på norsk til nå.