Til forsiden

Nyhet

Én for noen, noen for én

En rekke av de faktorene som har bestemt hovedtrekkene i norsk sikkerhetspolitikk og strategi, og som vi er vant til å se på som konstante, er i endring. Hvilke konsekvenser bør det få? Denne artikkelen om regionaliseringen av europeisk sikkerhet, er første del av en lengre artikkel. Neste del kommer i NMT nr. 4/2020.

Del 1 – Sikkerhetspolitiske og strategiske utviklingstrekk

Siden Berlinmurens fall, Sovjetunionens oppløsning og slutten på den kalde krigen for tredve år siden, har en vestlig koalisjon av politisk stabile, økonomisk velstående og militært overlegne stater utgjort et fastpunkt i en ellers turbulent verden. Anført av USA har de vestlige demokratier gjennom sine politiske, økonomiske og militære institusjoner fungert som garantist for en noenlunde regelbasert verdensorden. Riktignok har ikke alle politiske beslutninger vært like gode, og alle strategier har ikke vært like vellykket. Men sammenlignet med det globale anarki som hadde vært alternativet, fremstår likevel det vestlig ledete prosjektet som vellykket.

Den vestlige koalisjonens militære arm, NATO, ble av mange spådd en snarlig død da Sovjetunionen forsvant, og alliansens opprinnelige rasjonale dermed ble borte. Men NATO lyktes med å gjenoppfinne seg selv gjennom krisene på Balkan på 1990-tallet, kampen mot den globale terrorismen i dens fristed Afghanistan på 2000-tallet og ved fornyet vekt på kollektivt forsvar i Europa som reaksjon på et mer selvhevdende Russland fra midten av 2010-tallet. Det kan med andre ord synes som vi bør holde frem som vi stevner, og ikke la den mye omtalte krisen for hele den liberale verdensorden føre til at vi tukler med det rammeverket som så langt har overvunnet krisene og tjent oss vel.

Det er en slik slutning som legges under lupen i disse to artiklene, i det de stiller spørsmålet om vi ikke nå ser en utvikling i verden som endrer noen av de forutsetningene som det sikkerhetspolitiske rammeverket bygger på. Det betyr åpenbart ikke at det bør rives og erstattes av noe ingen i dag kan peke på. Men dersom det fortsatt skal tjene oss vel, bør vi muligens fornye eller gjenoppfinne deler av det nok en gang, slik vi har gjort omtrent hvert tiår siden den kalde krigens slutt. Ikke fordi det har inntruffet like store og skjellsettende begivenheter som dem som inntraff for tredve år siden. Men fordi summen av en rekke utviklingstrekk som har vært synlige i flere år har akkumulert seg til et nivå som utfordrer den sikkerhetspolitiske arkitekturen i dens nåværende form. Ganske særlig vil det være tilfellet hvis disse trendene også forlenges inn i fremtiden. Da siktes det først og fremst til fire forhold:

  • et Russland som synes låst på en langsiktig konfrontasjonskurs med Vesten,
  • et USA som ut fra en kombinasjon av bekymring for Kinas fremvekst, irritasjon over sine europeiske allierte og økonomiske utfordringer, gradvis vil redusere sitt engasjement i Europa,
  • et Europa som synes ute av stand til å opptre som en samlet aktør med en felles oppfatning av sikkerhetsutfordringene,
  • en økonomisk utvikling som vil sette spesielt små europeiske lands forsvar under et stadig økende press.

Endelig må vi også ta som gitt at korona-pandemien har avdekket en skjørhet i hele det internasjonale system som også vil måtte få sikkerhetspolitiske konsekvenser. Men som alltid er ikke slike endringer ensidig negative, de vil skape både utfordringer og muligheter. I den første av to artikler er det disse sikkerhetspolitiske og strategiske utviklingstrekkene som beskrives. I den andre artikkelen kommer vi tilbake til konsekvensene for norsk forsvar og sikkerhet.

Utviklingen i Russland

Det grunnleggende premiss for både norsk og store deler av europeisk sikkerhetstenkning for øvrig er Russlands fortsatte utenforskap; politisk, økonomisk og kulturelt i forhold til sine europeiske naboer. President Vladimir Putins prosjekt har vært å gjenreise Russland som stormakt i både verdens og russernes egne øyne, etter det han har kalt «det tyvende århundrets største geopolitiske katastrofe» – oppløsningen av Sovjetunionen. Det betyr at han tilstreber en sterkere russisk maktstilling i en mer multipolar verden enn den som har vært dominert av USA i «det unipolare øyeblikk» etter 1991. I denne reviderte verdensorden må Vesten respektere russiske interesser og russisk interessesfære på en annen måte enn hittil. Samtidig skal russerne selv bringes til å forstå at den russiske samfunnsmodellen er bedre og mer vellykket enn den vestlige.

Russland er likevel ikke Sovjetunionen, hverken politisk eller militært, og kan ikke tillegges hverken politisk motiv for eller militær evne til å erobre resten av det europeiske kontinent. Målt i konvensjonell militær styrke er Russland underlegen Vesten. Russerne er derfor henvist til en strategi som på lang sikt vil måtte være defensiv, i den betydning at deres overordnede mål er å sikre at Russland og det nåværende regimet overlever. Det utelukker imidlertid ikke begrensede offensive fremstøt for å sikre og befeste russiske interesser, spesielt i deres egne nærområder.

De russiske lederne er selvfølgelig fullstendig klar over sin egen svakhet, med en økonomi på størrelse med Italias og som heller ikke er bærekraftig uten omfattende reformer. Slike reformer synes likevel ikke mulige, så lenge de ikke kan gjennomføres uten å true den politiske elitens maktstilling. Russland synes derfor låst på en kurs som vil måtte føre til stagnasjon og økonomisk tilbakegang, med de uheldige konsekvenser det kan få for de politiske ledernes tenkesett og handlemåter. Det er derfor ingen tilfeldighet når erfarne Russlands-observatører tolker avstemningen i juni om grunnlovsendringer som skal sikre Putins posisjon ved makten frem til 2036 som et signal om at regimet er gått tom for idéer.

Det er imidlertid viktig å presisere at de russiske lederne neppe frykter Vesten militært. Til det er de historiske erfaringene ved å marsjere mot Moskva litt for entydige, rent bortsett fra at det er en opsjon atomvåpnene har gjort slutt på uansett. Den russiske frykten for Vesten, som nok er høyst reell, er snarere ideologisk, og knyttet til muligheten for at vestlige idéer om liberalisme og mangfold skal få større innpass i Russland – spesielt så lenge disse idéene får drahjelp fra en materiell velstand som dagens regime aldri vil kunne skaffe russerne. Av denne frykten følger naturlig det russiske ønsket om et svakt og splittet Vesten. Innad fremstår ikke det som et like attraktivt alternativ for russerne selv og utad vil selvsagt det russiske handlingsrommet være større dess mer uenige og splittet de vestlige land er seg imellom. Av dette, og deres manglende evne til å utfordre Vesten konvensjonelt, følger også den russiske satsingen på hybrid krigføring nærmest som en integrert del av landets politikk overfor den vestlige verden. Altså deres stadige forsøk på manipulering av valg, desinformasjon, cyberangrep og andre former for destabilisering og splittelse av de vestlige land.

Denne strategiske tilnærmelsen til omgivelsene er en logisk følge av den russiske tilbøyelighet til å se verden som et null-sum spill, der den enes svakhet er den andres styrke og mulighet for å flytte sine posisjoner frem. Svakhet og manglende enighet på vestlig side skaper dermed et visst handlingsrom for bruk av konvensjonell militærmakt fra russisk side, forutsatt at maktbruken holdes på et nivå som ikke medfører eskalering til en storkonflikt Russland ikke lenger kan vinne. Men jo større uenigheten og splittelsen på vestlig side er, dess større er selvfølgelig dette handlingsrommet så lenge russerne fortsatt vil kunne etablere en tidsbegrenset og lokal militær overlegenhet hvor som helst langs sine grenser. Det gir dem en mulighet for begrensede militæraksjoner med sikte på rask etablering av en fullbyrdet kjensgjerning, for så å de-eskalere situasjonen før Vesten greier å samle seg både politisk og militært til en motaksjon.

“«We must get this right. And by ‘we’ I mean the hard-working, English-speaking, protestant North”

Air Chief Marshal sir Jock Stirrup, Chief of the Defence Staff 2006-2010, i en samtale med en gruppe nord-europeiske forsvarssjefer.

Begrensede militære aksjoner for begrensede politiske formål fra Russland mot landets omgivelser kan med andre ord ikke utelukkes. Dette berører selvsagt Norge som en randstat på Russlands periferi. I øyeblikket synes ikke faren for slike aksjoner å være overhengende, på tross av at russerne med jevne mellomrom gjennomfører flygninger med strategiske bombefly nedover langs norskekysten, skarpskyting med marinefartøyer i Norskehavet eller jamming av GPS-signaler i Finnmark. Spørsmålet er snarere om vi lar oss skremme til å legge litt for mye i slike styrkedemonstrasjoner fra russisk side. Men denne artikkelens poeng er som sagt hva slags situasjon som kan oppstå hvis dagens politiske og økonomiske trender forlenges inn i fremtiden. Hva vil det ha å si for de russiske ledernes rasjonalitet og handlemåte overfor småstater i deres nærhet hvis det oppstår en innenrikspolitisk situasjon preget av stigende økonomisk stagnasjon og en politisk og sosial uro som truer deres maktstilling?

Utviklingen i USA

I dagens situasjon er det lett å avskrive alle uvante sider ved amerikansk politisk adferd som et utslag av en helt spesiell presidents lederstil og manglende forståelse av internasjonal politikk. Det er imidlertid en feilvurdering, fordi mange av endringene i amerikansk utenrikspolitikk de senere år er et utslag av tendenser og understrømmer som går dypere enn bare til president Trump. Viktigst av disse er amerikanernes bekymring for Kinas vekst og åpenlyse utfordring til den vestlige verdens politiske spilleregler. Parallelt med den stigende frykten for Kina, betrakter amerikanerne også med en viss skepsis det de oppfatter som manglende europeisk evne til å ta Kina alvorlig som utfordring. Europeerne later i amerikanske øyne til å se på Kina først og fremst som et enormt marked og en stor økonomisk mulighet. Det viser seg blant annet i de europeiske lands sprikende holdning til kinesiske fremstøt i europeiske markeder, eksempelvis i spørsmålet om telekommunikasjonsgiganten Huaweis innpass ved utbygging av 5G-nettet.

I den grad forholdet mellom de europeiske land og Kina likevel viser tegn til forverring, skyldes det typisk nok mer det kinesiske regimets stadig mer undertrykkende metoder overfor etniske og religiøse minoriteter enn frykt for kinesisk økonomisk dominans. En stadig hardere linje innad i Kina fra kommunistpartiets side når det gjelder grunnleggende menneskerettigheter kan med andre ord føre til at USA og Europa kommer mer på linje i forholdet til Kina. Med eller uten europeernes bifall, synes det likevel klart at den «dreiningen mot Asia» som først ble annonsert av utenriksminister Hilary Clinton i 2011 etter hvert vil bli merkbar i måten amerikanerne prioriterer både sine militære og politiske ressurser på.

Selv om det amerikanske forholdet til Russland i øyeblikket også kan synes spent, er det likevel en fundamental forskjell i USAs oppfatning av den andre av de to revisjonistiske stormaktene. Russland oppfattes ikke å være noen seriøs geopolitisk og økonomisk utfordrer på linje med Kina, med sin beskjedne økonomi fullstendig avhengig av energieksport og sitt svært begrensede vekstpotensial. Når amerikanerne fortsatt må bruke krefter på Russland er det mer fordi landet fremstår som en internasjonal urostifter og destabiliserende aktør, kombinert med dets militære kapasitet og status som atommakt. «Russland er», for å sitere en fremtredende og relativt nylig avgått amerikansk general under et besøk i Oslo i fjor, «egentlig bare en bensinstasjon med atomvåpen».

Amerikanerne aksepterer likevel at Russland fortsatt må ses som en trussel, både i kraft av sine atomvåpen som setter landet i stand til å ramme det amerikanske kontinent og som en begrenset konvensjonell trussel i Europa. Det er denne bevisstheten fra amerikansk side som har ført til den senere tids opptrapping av deres militære nærvær i nordområdene der de typisk nok opererer også i nært samarbeid med Sverige. Hvordan det må tolkes kommer vi tilbake til. Men deres generelle irritasjon over europeernes manglende evne til å se den kinesiske utfordringen blir jo ikke mindre når de opplever at europeerne heller ikke synes villige til å betale for et tilstrekkelig forsvar mot en russisk trussel de selv ser som mer nærliggende og alvorlig.

Samtidig har europeerne tilsynelatende ingen betenkeligheter med å gjøre seg avhengige av russisk olje og gass, slik amerikanerne ser det. Skismaet mellom Europa og USA drives med andre ord i dag av to trender, det amerikanerne oppfatter som vaklende europeisk støtte til deres forsøk på å begrense Kinas ekspansjon, og europeisk dobbelthet og manglende konsekvens i forholdet til Russland. Det er derfor vi ikke bør la oss friste til å tolke den senere tids økte amerikanske tilstedeværelse i nordområdene som uttrykk for at vi er en permanent del av amerikansk interessesfære, og som gjør at vi ikke behøver å bekymre oss om vårt eget forsvar.

Ytterligere to faktorer bidrar til det som på sikt kan vise seg å bli en svekket amerikansk interesse for og prioritering av Europa. Det gjelder for det første den generelle bølgen av isolasjonisme som periodisk gjør seg gjeldende i amerikansk politikk, og som nå synes å være i vekst. Dernest gjelder det USAs enorme statsgjeld som amerikanerne ikke kan la fortsette å vokse i ubegrenset tid for å finansiere sitt offentlige forbruk. Det samlede resultatet av alle disse gjensidig forsterkende utviklingstrekkene vil med stor sannsynlighet måtte bli et svakere amerikansk engasjement i Europa.

En slik utvikling vil ut fra russernes perspektiv på geopolitikken som et null-sum spill neppe kunne tolkes som noe annet enn en åpen invitasjon til å fylle tomrommet og utvide deres egen interessesfære. Av dette følger en sterk europeisk interesse for å bevare det amerikanske engasjement i Europa, men uansett om det skulle lykkes må vi regne med at engasjementet blir mer transaksjonsbasert. Det vil si at amerikanerne kommer til å forvente, og forlange, mer av sine allierte, og gradere sin støtte avhengig av hva den enkelte allierte selv legger på bordet og bidrar med i sine bilaterale relasjoner med USA. Det gjelder også Norge.

Utviklingen i Europa

Som allerede presisert, er ikke Russland det samme som Sovjetunionen, hverken politisk eller militært. Den viktigste sikkerhetspolitiske konsekvens av dette er at med Sovjetunionen forsvant også trusselen om en total krig på det europeiske kontinent. Det er med andre ord ikke lenger slik at alle NATOs europeiske medlemsland har en felles oppfatning av en dimensjonerende trussel fra øst, der en ny europeisk krig vil komme til å rase fra Barentshavet til Svartehavet og dreie seg om intet mindre enn vår alles nasjonale eksistens. I stedet har de europeiske land svært forskjellige oppfatninger av hvor de største sikkerhetsutfordringene ligger.

NATOs medlemsland i den sydlige og syd-vestlige del av Europa er stort sett ikke opptatt av Russland i det hele tatt. De er desto mer bekymret for utviklingen i Midtøsten, Nord-Afrika og Sahel-regionen, med fare for konflikter og statssammenbrudd som kan føre til massemigrasjon og press på Europas sydlige grenser. Skulle dette skje i store og folkerike stater som Egypt, Sudan eller Algerie vil det kunne skape enorme flyktningstrømmer over Middelhavet, med økende risiko for både terrorisme og identitetsbaserte interne konflikter i de syd-europeiske randstatene. Landene i østlige og nordlige deler av Europa ser derimot fortsatt Russland som den største utfordringen mot sikkerhet og stabilitet, særlig de landene som har felles grense mot Russland og blant dem igjen særlig de baltiske land med sin nære fortid som sovjetrepublikker.

Fraværet av en felles, samtidig og eksistensiell trussel fra samme aktør har dermed ført til en fragmentering av sikkerhetsinteressene i Europa. Det fører igjen til et sprik mellom den formelle sikkerhetsarkitekturen – NATO med sin «en for alle og alle for en»-solidaritet fra den kalde krigen – og medlemslandenes reelle, strategiske fellesinteresser. Dette spriket har i neste omgang ført til en regionalisering av forsvarssamarbeidet i form av flere, mer eller mindre formaliserte regionale samarbeidsinitiativ.

Av en regional og begrenset trussel følger naturlig nok et samarbeid mellom stater som befinner seg i samme geografiske område og derfor har en felles oppfatning av denne trusselen. NATO spiller i den sammenheng rollen som overordnet, institusjonelt rammeverk, mens mer av det praktiske, forsvarspolitiske samarbeidet skjer regionalt mellom stater med sammenfallende syn på sikkerhetsutfordringene. En viktig årsak til de regionale samarbeidsinitiativene er med andre ord at betydningen av reelle, strategiske fellesinteresser er stigende, sammenlignet med betydningen av formelle kriterier som medlemskap eller partnerstatus i alliansen.

I vår egen del av Europa heter dette samarbeidsformatet Northern Group, og omfatter foruten NATO-medlemslandene Island, Storbritannia, Nederland, Danmark, Norge, Tyskland, Polen, og de tre baltiske land også partnernasjonene Finland og Sverige. Altså landene gruppert rundt Nordsjøen og Østersjøen, som dermed utgjør et mer balansert maritimt-landmilitært operasjonsområde enn det rent landmilitære, sentral-europeiske. At Finland og Sverige er naturlige medlemmer av dette formatet er en åpenbar konsekvens av at de geopolitisk og strategisk er en sentral del av det vi kan kalle det nordisk-baltiske rom, og umiddelbart ville bli berørt av en konflikt i dette området. Northern Group-formatets betydning illustreres kanskje best av at dersom en slik konflikt skulle inntreffe, synes det nokså opplagt at Norge og partnerlandet Sverige vil ha langt sterkere fellesinteresser enn Norge og vår formelle allierte Tyrkia.

Felles for alle de europeiske land, i større eller mindre grad, er likevel at den økonomiske utviklingen gjør en langsiktig satsing på forsvar usikker. Europa er det eneste kontinent med en befolkning som blir både mindre og eldre, og den europeiske andelen av verdensøkonomien er synkende. Det må forventes å gi store utfordringer på områder som pensjoner, helse og omsorg i tiårene fremover. Dette vil også gjelde Norge, hvor synkende oljeinntekter faller sammen med en befolkningsutvikling med flere eldre og færre yrkesaktive, en voksende integreringsregning etc. Så langt har heller ikke de europeiske lands evne til å samarbeide med tanke på å få større effekt ut av dagens forsvarsbudsjetter gitt nevneverdige resultater, på tross av både et sterkt behov og et enormt potensial. Kombinert med en forventet fortsatt sterk vekst i kostnadene knyttet til både investering og drift av moderne militært materiell skaper dette stor usikkerhet om den videre utvikling av de europeiske lands forsvarsevne. Det gjelder både selve budsjettnivået, med den amerikanske forventning om to prosent av BNP til forsvar, og hvilken forsvarsevne de faktisk greier å få ut av budsjettene så lenge de brukes like ineffektivt som i dag.

Utviklingen i Skandinavia

Før vi beskriver den sikkerhetspolitiske og strategiske utviklingen i Skandinavia, er det nødvendig å presisere hva Skandinavia strengt tatt er i geopolitisk forstand. Ofte settes det et likhetstegn mellom Skandinavia og Norden, men det er ikke helt presist – i hvert fall ikke for vårt formål. Den geografiske forlengelsen av den russiske landmassen som kalles den skandinaviske halvøy omfatter bare tre av de nordiske land, henholdsvis Finland, Sverige og Norge. Danmark, derimot, omtales ofte som et skandinavisk land i dagligtale, men består av en gruppe øyer og en landtunge som er et vedheng til Sentral-Europa. Danmarks strategiske stilling er derfor radikalt annerledes enn landets tre skandinaviske naboers, på grunn av den langt mer skjermede beliggenheten i forhold til Russland. Til Danmark er det henimot umulig å komme fra Russland i noen militær forstand uten å krenke inntil et halvt dusin allierte eller vennligsinnede staters territorium eller luftrom. Til den skandinaviske halvøy, derimot, kan man bare komme over land gjennom Russland.

Det betyr at Finland, Sverige og Norge må betraktes som en strategisk øy – de kan bare unnsettes av en stat med evne til maktprojeksjon over havet. Dette er årsaken til at Norges naturlige allierte alltid har vært den ledende flåtemakt i Nord-Atlanteren, og historisk har det vært Storbritannia. I dag er det i realiteten bare USA som har denne maritime projeksjonsevnen i et omfang som er avgjørende, i noen grad støttet og supplert av britene.

Beliggenheten innebærer altså at Norge, Sverige og Finland utgjør en slags geopolitisk enhet – et område som av geografien er tildelt et nært strategisk interessefellesskap, ikke minst i forhold til sin felles nabo, det enorme Russland. Når de på tross av det har endt opp med ulik sikkerhetspolitisk forankring i vår tid, er det fordi historien og stormaktspolitikken har grepet inn og villet det slik. Men det kan være liten tvil om at hvis en gruppe militære og sikkerhetspolitiske eksperter uten kunnskap om historien, kun med innsikt i dagens sikkerhetsutfordringer, satte seg ned med et kart over Nord-Europa i dag, ville noe av det første de la merke til være at denne halvøya nord for Østersjøen og øst for Nordsjøen utgjør en naturlig enhet og et geopolitisk subkontinent i et større regionalt bilde.

Selv om dette som tankeeksperiment kan være nyttig for å forstå dagens situasjon, unnslipper vi jo likevel ikke historien. Sverige og Finland holder fast ved sin formelle alliansefrihet, og kommer neppe til å melde seg inn i NATO i overskuelig fremtid. Til det er spørsmålet både for innenrikspolitisk vanskelig og for problematisk i forhold til Russland. Da siktes det til faren for å bekrefte president Putins narrativ om at NATO trenger seg inn på Russland fra alle kanter. Det vil han i neste omgang kunne utnytte til for eksempel å skjerpe tonen overfor de baltiske land, og det er selvsagt ingen tjent med – også av den grunn følger en viss tilbakeholdenhet fra svensk og finsk side.

Men spørsmålet er som sagt hvilken dynamikk vi kan spore i tidens observerbare trender, og hva slags løsninger vi kan se konturene av ved å fremskrive disse trendene noen år. Ingen kan ha unngått å legge merke til den oppmykingen av svensk og finsk alliansefrihet som har pågått de siste 8-10 år. I løpet av denne tiden har begge land inngått et samarbeid med NATO innenfor rammen av partnerformatet som innebærer at de kan stille bidrag til alliansens reaksjonsstyrke NATO Response Force, NRF. De kan også delta på øvelser med NRF, slike øvelser kan gjennomføres på svensk og finsk område og – i siste instans – NRF kan deployere til disse landene i en krisesituasjon. I tillegg har de etablert et omfattende trilateralt forsvarssamarbeid med USA som går så langt det kan uten å etablere samme gjensidige forpliktelser som en formell allianse. Alt sammen er ting som hadde vært utenkelige hvis vi går 10-15 år tilbake, og helt uforenelig med datidens tolkning av dogmet om «alliansfrihet i fred, syftande til neutralitet i krig». Den senere tids bilder av amerikanske strategiske bombefly i svensk luftrom eskortert av svenske JAS-39 Gripen kampfly taler sitt tydelige språk om dette.

Den slutningen vi kan trekke av utviklingen, er med andre ord at Sverige og Finland begge ønsker å styrke sin sikkerhetspolitiske og strategiske stilling ved å knytte seg så tett som mulig til den vestlige alliansen og særlig til USA – uten å måtte ta den både innenriks- og utenrikspolitiske belastningen ved å melde seg inn i NATO formelt. De vil kort sagt ha melken uten å måtte kjøpe kua, ikke for å unndra seg en forpliktelse, men for å slippe en politisk støybelastning som kanskje heller ikke er nødvendig. I stedet omdefineres alliansefriheten gradvis på en måte som tillater et stadig mer omfattende praktisk militært samarbeid, inntil forskjellen på partnerstatus og medlemsstatus er mer formell og akademisk enn reell og praktisk. Forlenger vi denne tendensen inn i fremtiden ser vi med andre ord et betydelig potensial for både felles operasjonsplanlegging og annet fordypet samarbeid som for 10 år siden ville vært umulig eller i det minste svært problematisk.

Samtidig skal vi merke oss at USA også har sine strategiske interesser å ivareta i vår del av Europa. I Østersjø-området er de først og fremst knyttet til sikkerhetsgarantien til de utsatte baltiske landene gjennom NATO. Interessen for Norskehavet og nordområdene er imidlertid mer en konsekvens av rene nasjonale amerikanske interesser med utgangspunkt i den kjernefysiske balansen med Russland. Den har tilknytning til de strategiske undervannsbåtenes operasjonsområder i Barentshavet og dette områdets beliggenhet på storsirkelen mellom Nord-Amerika og Russland – det vil si på ruten for så vel strategiske bombefly som missiler mellom de to kontinentene. I tillegg kommer den interessen amerikanerne alltid vil tillegge havenes frihet knyttet til maritime handelsruter, der Polhavet nå får stigende oppmerksomhet etter hvert som havisen smelter.

Konsekvenser av pandemien

Pandemien har demonstrert hvor sårbare våre moderne samfunn er, ikke minst som følge av en globalisert økonomi og alle de avhengighetene som følger med globale verdikjeder. Det skal godt gjøres hvis disse konsekvensene – på toppen av den bølgen av globaliseringsskepsis og populisme som var sterk allerede før pandemien – ikke vil føre til en reaksjon i form av forsterket anti-globalisme i store deler av verden. Det vil måtte resultere i en form for langsiktig tilbakeslag for verdensøkonomien som sannsynligvis også vil bli følbar for en åpen økonomi som den norske – selv med en viss vilje til å bruke oljefondet for å bremse fallet.

Hvor sterk og hvor langvarig tilbakegangen blir er det neppe noen gitt å si i dag, på det som enda er et tidlig tidspunkt. Prognosene spriker i hvert fall fra det beskjedne til det apokalyptiske. Men vi må uansett regne med at den blir omfattende nok til å forsterke den mer alminnelige økonomiske trenden som tilsier at de europeiske land vil få stadig større utfordringer med å opprettholde forsvarsbudsjetter på dagens nivå.

Så vil pandemien sannsynligvis også få konsekvenser for storpolitikken og andre internasjonale forhold generelt, og dermed for fremtidens kriger og konflikter. Noen av disse konsekvensene vil kunne komme til å berøre både Norge og våre allierte på en måte som påvirker norsk sikkerhetspolitikk, men hvordan er det vanskelig å si i dag. De økonomiske konsekvensene fremstår derfor som de relativt sett sikreste. Men det er også rimelig å anta at politiske og sosiale endringer vil komme til å påvirke det sikkerhetspolitiske og strategiske bildet, enten direkte eller indirekte som en konsekvens av de økonomiske virkningene. Mest skremmende i den forbindelse er muligheten for pandemier anvendt som en form for økonomisk krigføring ved hjelp av kunstig frembragte mikroorganismer med bestemte egenskaper, såkalte direktive biologiske våpen.

Konklusjon – Mulighetsrommet for norsk strategi

Hvordan påvirker så disse trendene vårt eget lands sikkerhetspolitiske og strategiske stilling? For Norge skaper vår naturgitte geopolitiske situasjon, kombinert med endringene som skjer, både utfordringer og muligheter. For å begynne med det som ikke forandrer seg, så vil vi som en småstat i Russlands umiddelbare nærhet forbli fundamentalt allianseavhengige, uansett andre forhold. Derfor vil hjørnestenen i vår strategi fortsatt måtte være å knytte oss til allierte på en måte som sikrer Norge hjelp i en konfliktsituasjon, og dermed gir den norske regjering reell mulighet til å motsette seg russisk politisk og militært press. Hvis de vil presse Norge til innrømmelser eller tilpasning av vår politikk til russiske interesser, vil vi ved hjelp av allierte søke å tvinge russerne til å heve innsatsen til et nivå der kostnader og risiko ikke lenger står i rimelig forhold til gevinsten. Satt inn i det endringsbildet som er beskrevet, vil det kreve at vi videreutvikler vår strategi og sikkerhetspolitiske innretning på tre måter.

Et potensielt mer aggressivt Russland, kombinert med større amerikanske forventninger og et mer transaksjonsbasert forhold til USAs allierte, vil for det første kreve en reell styrking av vår egen forsvarsevne. I lys av det norske samfunnets fremtidige økonomiske utfordringer, med synkende inntekter og stigende kostnader, kan vi antagelig se bort fra å skulle kjøpe oss ut av det problemet med betydelig høyere forsvarsbudsjetter. Pandemien vil dessuten komme til å berøre forsvaret på minst to måter som begge har økonomiske konsekvenser. En svekket økonomi på kort sikt vil berøre forsvar i minst samme grad som andre offentlige oppgaver. Samtidig kan selve forsvarsbegrepet komme til å endre seg og omfatte også beskyttelsestiltak mot fremtidige biologiske trusler, hva enten de er menneskeskapte eller naturlige. I praksis vil det si at vi må finansiere et enda bredere kapabilitetsspektrum enn i dag innenfor rammen av i verste fall lavere budsjetter.

En reell styrking av norsk forsvarsevne vil derfor kreve evne til å skape mer forsvarsevne per krone investert i forsvar, og det vil bare være mulig gjennom en omfattende satsing på et flernasjonalt forsvarssamarbeid som vi til nå ikke har vært villige til. Skal et slikt samarbeid ha nødvendig effekt, må det innebære at vi avstår betydelig forsvarspolitisk handlefrihet i bytte for en forsvarsevne vi er blitt for små til å opprettholde på nasjonal basis. I så fall kommer vi heller ikke utenom at dersom et slikt flernasjonalt samarbeid skal gi den nødvendige økonomiske gevinst, er potensialet størst ved å vende oss til våre skandinaviske naboer.

Vi må dernest aktivt styrke og tilpasse oss den sikkerhetspolitiske regionaliseringen i Nord-Europa. Ved å fungere som en bro eller et ekstra nivå mellom den enkelte nasjon og hele alliansen vil den redusere det voksende gapet mellom konflikter som er for store for det enkelte land, men for små for et samlet NATO. Herunder bør vi utnytte at denne regionale grupperingen kommer til å omfatte også våre to skandinaviske naboland. Nettopp derfor kan det økonomisk motiverte behovet for forsvarssamarbeid med Sverige og Finland også bli enklere: Regional sikkerhetspolitisk integrering reduserer den friksjonskraften som den gamle tolkningen av alliansefriheten representerte.

Gjennom dette regionale samarbeidet kan vi også bidra til å sikre hele regionens trans-atlantiske forankring i en tid med synkende amerikansk interesse for Europa. Til det siste hører også å maksimere vårt bilaterale forsvarssamarbeid med USA. Da skal vi samtidig huske at det blir lettere å holde på amerikansk interesse som del av et større regionalt fellesskap enn som en liten, enkeltstående nasjon, så lenge dette fellesskapet opptrer samlet og kan spille på nasjonale amerikanske interesser i regionen.

Det er detaljene i en slik sikkerhetspolitisk og strategisk innretning som vil bli beskrevet i neste artikkel.

Referanser:
1 President Putins tale til Dumaen om Rikets tilstand, april 2005
2 Se bl a Åslund, Anders, Russlands globale ambisjoner, Folk och Försvars rikskonferens, Sälen 12 januar 2020
3 Tatanya Stanovoya (2020); Putin’s System Has Run out of Ideas; Carnegie Moscow Center, https://carnegie.ru/commentary/82019
4 Se bl a Mathers, Jennifer (2018), Vladimir Putin: How to Understand the Russian President’s View of the World; https://theconversation.com/
vladimir-putin-how-to-understand-the-russian-presidents-view-of-the-world-93212;
5 Ishaan Taroor with Ruby Mellen, China’s Campaign of Genocide could bring the US and EU closer together; The Washington Post 30. juni 2020
6 Se bl a Posen, Barry R (2014); Restraint: A New Foundation for US Grand Strategy; (Ithaca: Cornell University Press), s 87 ff
7 Arrangementet ble gjennomført under Chatham House Rules
8 International Institute of Strategic Studies (2019); Europe’s Capability Challenge and Trans-Atlantic Relations, i Strategic Survey: The Annual
Assessment of Geopolitics 2019; (London: IISS), s 317 ff
9 Se bl a Jakobsen, Peter Viggo and Ringsmose, Jens (2018), Victim of its Own Success: How NATO’s Difficulties are Caused by the Absence of
a Unifying Existential Threat, Journal of Transatlantic Studies, 16:1 (Abingdon: Routledge)
10 Se Tamnes, Rolf (2018); The High North: A Call for a Competitive Strategy, i Olsen, John Andreas (red); Security in Northern Europe:
Deterrence, Defence and Dialogue, (Abingdon: Routledge)
11 Basert på IMFs World Economic Outlook , April 2019
12 Ifølge The Military Balance 2020 (London: IISS) brukte eksempelvis de tre største europeiske NATO-land Stor-britannia, Frankrike og Tyskland
i 2019 mer enn dobbelt så mye på forsvar som Russland, som selv med korrek-sjon for kjøpekraft tilsier en betydelig potensiell overlegenhet,
mens de europeiske NATO-lands samlede mili-tærutgifter er tre ganger Russlands.
13 Trilateral Statement of Intent among The Department of Defense of the United States of America and The Min-istry of Defence of the Kingdom
of Sweden and The Ministry of Defence of the Republic of Finland; https://www.defmin.fi/files/4231/Trilateral_Statement_of_Intent.pdf