På de fleste områdene innen konvensjonell krigføring er NATO-landene overlegne overfor Russland. Det er liten tvil om at de russiske forsvarsgrenene sliter med utdatert materiell, spesielt inn flystyrkene og marinen. Mange planlagte anskaffelser har latt vente på seg etter at økonomien forverret seg kraftig i 2015 og har holdt seg på et moderat til lavt […]
Nyhet
Elektronisk krigføring – et forsømt krigføringsområde
På de fleste områdene innen konvensjonell krigføring er NATO-landene overlegne overfor Russland. Det er liten tvil om at de russiske forsvarsgrenene sliter med utdatert materiell, spesielt inn flystyrkene og marinen. Mange planlagte anskaffelser har latt vente på seg etter at økonomien forverret seg kraftig i 2015 og har holdt seg på et moderat til lavt nivå i takt med oljeprisene. Innen elektronisk krigføring (EK) har imidlertid Russland satset tungt, delvis som et asymmetrisk svar til Vestens konvensjonelle overlegenhet. Samtidig har NATOs kommando- og kontrollsystemer for ledelse, overvåkning og samband blitt mer og mer avhengig av elektroniske systemer, uten at det kan spores en utvikling innen beskyttelsen av disse som matcher de nye russiske EK-systemene.
Russisk EK er i dag en integrert del av A2/AD konseptet der lag på lag av avanserte missilsystemer mot mål i lufta, på sjøen eller på landjorden har som hensikt å nekte en motstander å operere fritt innenfor denne «boblen». Kaliningrad i Østersjøen og Krim-halvøya i Svartehavet er gode eksempler på dette. Hensikten er å forsvare hjemlandet ved å holde fiendtlige styrker på behørig avstand og hindre deres bevegelsesfrihet. EK er som allerede nevnt en del av dette. Det er naturlig å tro at de nyeste systemene er rettet mot den mest avanserte teknologiske trusselen, altså vestover mot Europa og nordover mot USA (over Nordpolen). Strategiske systemer kan i henhold til kildene dekke hele nordishavet, mens taktiske enheter er benyttet med stor virkning i det østlige Ukraina og i Syria. Systemene er relativt små og dessuten mobile, noe som selvsagt vanskeliggjør ødeleggelsen av disse.
EK, i forskjellige områder av det elektromagnetiske spektrumet (EMS), forårsaker andre typer effekter enn de typiske kinetiske, som fysiske angrep på militære mål. Skadene kan være usynlige på overflaten og det kan være vanskelig å bevise hvem som står bak. EK passer dermed som hånd i hanske innen såkalt hybridkrigføring. Å forstyrre sambandsmidler eller blende satellitter er alvorlig nok, men om ingen personer kommer fysisk til skade, blir disse handlingene vurdert til å være under terskelen for fysiske mottiltak eller NATOs artikkel 5.
EK har mange anvendelsesområder. De fleste land har allerede en aktiv eller passiv kapasitet til å samle inn og analysere fiendtlige utsendelser. Disse kan benyttes til å vurdere fiendtlige kapasiteter og hensikter. EK kan videre benyttes til å forstyrre og villede signaler, fra samband, navigasjonssystemer eller alle våpen og sensorer som er avhengige av signaler i EMS. Man kan for eksempel redusere effektiviteten av våpen styrt av GPS-signaler gjennom meget små jammere. Det er muligens dette som har skjedd i Nord-Norge flere ganger det siste året der lokal lufttrafikk og redningstjenester melder om forstyrrelser av navigasjonssystemer som er avhengig av GPS (Russland har selvsagt nektet for at dette skyldes deres militære aktiviteter). Egne systemer som er optimalisert til å jamme overvåkningsfly (som NATO AWACS), eller droner (UAV) finnes i det russiske forsvaret og kalles hhv. Krashuka 2 og Krashuka 4, begge med effektiv rekkevidde over 250 km. De kan også forstyrre satellitter i lav jordbane. Som det tredje fagfeltet innen EK, står alle tiltakene man må ta for å beskytte egne systemer og hindre alle former for fiendtlig utnyttelse eller degradering av egne systemer.
I dagens samfunn, der vi har gjort oss avhengige av computere, internett og samband som mobiltelefoner, er vi meget sårbare, spesielt på den sivile siden. Et skjult angrep mot landet, som kombinerer forstyrrelser av GPS, falske nyheter, et internett som er tatt ned og et mobilnett som enten forstyrres eller legges helt dødt, er ikke fri fantasi, men innenfor mange nasjoners kapasitet, inkludert Russlands, allerede i dag. Det kan være vanskelig med sikkerhet å si hvem som er kilden – statlige eller «private» aktører. Det beste motmiddelet er å kunne gjengjelde et slik angrep og med det avskrekke en fiende fra å prøve seg. Spørsmålet er om et demokratisk land kan ødelegge eller forstyrre tilsvarende systemer i Russland eller hvor det måtte være, hvis det setter vanlige folks liv, helse eller velferd i en vanskelig situasjon.
EK-systemer kan benyttes fra alle kjente plattformer. De er mobile, ofte bærbare, og kan etterlates til å operere autonomt. I mange andre land, som Iran, China og India, investeres det i avansert EK, som et svar på en fiendes konvensjonelle overlegenhet. Dette er en realitet som NATO i større grad må ta inn over seg.
(Kilde: Barents Observer, Izvestia (sitert fra Jamestown Foundation, USA), NMT)