Den polsk-sovjetiske krig 1918-1920

AV PALLE YDSTEBØ.

De fleste som leser dette tidsskriftet, er godt kjent med slag som Marathon og Waterloo. Om de ikke kjenner detaljene, vet de sånn omtrent hvem slaget sto mellom, og sånn omtrent hvor og når det fant sted. Slaget, eller snarere «mirakelet ved Wisła», er det imidlertid langt færre som har et forhold til. Som historikeren Adam Zamoyski skriver: «Det kommer nok som litt av en overraskelse for de fleste mennesker at et slag like avgjørende som Marathon eller Waterloo fant sted i Europa mellom slutten av 1. verdenskrig i 1918 og starten på den andre i 1939». Bare fantasien setter grenser for hvordan Europa hadde sett ut om Den røde armé ikke hadde blitt stoppet i Polen, men fortsatt å rulle vestover. I denne artikkelen skal vi bli bedre kjent med dette slaget, og denne krigen.

Oberstløytnant Palle Ydstebø, ph.d. er fungerende avdelingsleder ved Krigskolen, Linderud.

Allerede før første verdenskrig sluttet var den nye Sovjetstaten, som oppstod i ruinene av det russiske imperium, dypt involvert i en brutal borgerkrig. Etter våpenstillstanden på vestfronten intervenerte flere av vestmaktene i den russiske borgerkrigen, både for å sikre egne forsyninger til den tidligere Tsararmeen, men også for å bekjempe bolsjevikene som hadde sluttet fred med Tyskland. Krigene i og rundt det som ble Sovjetunionen raste til litt ut på 1920-tallet. Denne artikkelen vil ta for seg krigen mellom det gjenoppståtte Polen og de sovjetiske styrkene, som varte fra 1919 til fredsavtalen ble ratifisert i den Polske Sejm 22 oktober 1920 og av bolsjevikenes sentralkomité dagen etter.
Den sovjetisk-polske krig er militærfaglig interessant av flere grunner. Sovjetiske analyser og tolkninger av denne krigen preget den nye operasjonelle militærteorien Den røde armé utviklet på 1920 og -30-tallet. Deler av denne teorien nådde vestlig militær tenkning gjennom US Armys reformer etter Vietnamkrigen, og viste seg i AirLand Battle-konseptet på 1980-tallet. De amerikanske doktrinene preget på sin side utviklingen av den norske Hæren på 1990-tallet og den påfølgende fellesoperative doktrineutvikling. På sovjetisk side var spesielt utfallet av Slaget om Warszawa i august 1920 grunnlag for en seig strid mellom ulike fraksjoner i den politiske striden, som først endte med de store utrenskningene fra 1936-38.

Russisk kaos

Krigen ble utkjempet i rammen av Den russiske borgerkrigen, som på sin side begynte i kjølvannet av bolsjevikenes statskupp 9. november 1917. Et antall «hvite» armeer og flere uavhengighetsgrupper, bl.a. i Ukraina, kjempet mot Den røde armé, som ble etablert i januar 1918. Fortsatt raste første verdenskrig og tyskerne var den sterke part i øst. Tyskland hadde også støttet Lenins maktovertakelse for å få Russland ut av krigen og ryggen fri i øst. Mens forhandlingene med Sovjetstaten trakk ut, angrep den tyske Ostheer inn i Ukraina og Donbass for å sikre seg viktige ressurser og legge press på de sovjetiske forhandlingene. 3. mars 1918 ble Brest-Litovskavtalene mellom Tyskland og Sovjetstaten signert, og Tyskland kunne overføre over 50 friske divisjoner til vestfronten i et siste forsøk på å avgjøre krigen.

I øst ble alt Den røde armé hadde vunnet i Ukraina og i Sør-Russland tapt under den tyske framrykningen våren 1918. Våpenstillstandsavtalen 11. november 1918 snudde på nytt situasjonen fullstendig på hodet og Tysklands uttrekking skapte et formidabelt maktvakuum. Dette tomrommet ble så fylt av Den røde armé, flere hvite armeer og et utall av nasjonalistiske grupper. I tillegg oppstod Polen av ruinene etter tre keiserriker, som sist delte Polen mellom seg i 1795. Grenser, i den grad de betydde noe, var uklare, og seiersmaktene etter verdenskrigen hadde enda ikke satt seg til forhandlingsbordet for å tegne om europakartet. Det var en tid for opportunisme og initiativ. Og slikt var det mye av.
Den røde armé ble satt opp samtidig som den var i kamp med kontrarevolusjonære russiske styrker og allierte intervensjoner på Kola og ved Svartehavet. Det var nok av rekrutter med militær trening og erfaring fra Tsararmeen, og tidligere tsaroffiserer som tok side med Bolsjevikene av patriotiske grunner. De enorme lagrene etter Tsarhæren, der mye var vestlig militær bistand, gjorde at Den røde armé verken manglet våpen eller ammunisjon. Bolsjevikene hadde allerede kontroll over Moskva, de største byene og de sentrale jernbanene, noe som gjorde at de kunne flytte styrker fra en front til en annen og nedkjempe de ukoordinerte hvite armeene etter tur.

Polsk gjenoppstandelse

Mens Den røde armé i 1919 både hadde en sentral ledelse (Glavkom) og et års erfaring med større operasjoner, var den polske hæren et konglomerat av krigsvante polakker fra alle sider i verdenskrigen, med veldig ulik trening, praksis og erfaring. Vinteren og våren 1919 kom regulære avdelinger med polakker fra den tyske, østerriksk-ungarske, russiske og franske hæren til Polen. Polen hadde som nevnt ikke vært et selvstendig land siden 1795. Avdelingene kom reisende, spredt fra Paris til Vladivostok, i uniform og oppsatt med våpen. Det polske parlamentet, Sejm, godkjente hærloven i slutten av februar. Det tok tid å samle alle ulike avdelingene i en polsk hær og samtidig bygge en kommandostruktur med offiserer fra så å si alle hærene fra verdenskrigen. I juli 1919 hadde de kranglet seg ferdig, og en fransk modell, med franske reglementer og prosedyrer ble valgt. Da hadde polske styrker allerede i flere måneder vært i strid med tsjekkoslovakiske, ukrainske og tyske styrker, i tillegg til Den røde armé.

Terrenget

Grenseområdene mellom Russland og Øst-Europa har vært utsatt for stadige følgeskader i stormaktenes kriger det siste årtusen, men er geografisk og klimatisk vanskelige å føre krig i. I nord går et landskap av sjøer langs Østersjøkysten, som er krevende å operere i for større forband. I midten ligger Pripjatmyrene, vidstrakte områder med mengder av vassdrag og skogområder. Disse var sparsomt bebygd, hadde smått med forsyninger, manglet veier med fast dekke og omtrent umulig å manøvrere i for militære styrker. På den annen siden var det et eldorado for gerilja og opprørere. Nord og sør for Pripjat ligger store bølgende åpne områder gjennomskåret av elver, som også er de eneste naturlige forsvarslinjene. Klimaet kunne være kvelende varmt om sommeren og bikkjekaldt vinterstid. Enhver større formasjon i området ville bli delt av Pripjat og kommando og kontroll krevende med sambandsmidlene anno 1918.

Utilsiktede konsekvenser

Bakgrunnen for krigen er sammensatt og tidvis omstridt. Norman Davies gjør et poeng ut av at historikere hovedsakelig har konsentrert seg om Slaget om Warszawa i august 1920, og neglisjert krigens første år. Verken Polen eller Sovjetstaten planla for, eller ønsket, en krig vinteren 1919. Den nye polske republikken hadde oppstått i et område utarmet av fire år med krig, og var et administrativt kaos av polsk, tysk, østerisk og russisk forvaltning. Polen var i tillegg preget av kriminalitet og hungersnød, og involvert i grensetrefninger på flere kanter. Lenins Sovjetstat hadde så vidt berget seg gjennom vinteren, den var isolert fra omverden og kringsatt av fiender. De første trefningene kom ved Vilnjus og i Hviterussland like over nyttår 1919, måneder før den polske hæren var stablet på beina. Det var disse utilsiktede trefningene som utviklet seg til en krig om kontroll over grenseområdene fra Baltikum gjennom Hviterussland og Ukraina til Svartehavet. Polens ambisjon var en føderasjon ledet av Warszawa, mens for Sovjetstaten var grenseområdene stedet for vidstrakte sosiale eksperimenter i revolusjonens tjeneste. I tillegg kommer polsk nasjonalisme, dyp katolsk tro og skepsis til alt russisk, i direkte konflikt med bolsjevikenes utopiske internasjonalisme og dogmatiske ateisme.

Krigen begynte som nevnt med noen utilsiktede kamper mellom polske og sovjetiske styrker som spontant begynte å fylle tomrommet som oppstod da hele den tyske Ostheer trakk ut. Polske styrker gikk mot Baranavitsyj og Pinsk i dagens Hviterussland, mens Den røde armé angrep i motsatt retning mot de samme områdene og tok Vilnius for å støtte det lokale arbeidersovjet etter en gruppe ledet av polske offiserer hadde tatt makten. En polsk motoffensiv ble initiert i april av den polske statssjef og øverstkommanderende, Józef Piłsudski. Vilnius, Wilno for polakker, betraktet de som polsk og sentral i polsk nasjonal forståelse, utdanning og kultur. Piłsudski var selv fra byen og det var det hans nasjonalisme ble formet. Han var ellers en dreven sosialist og kjente godt til bolsjevikenes program og modus operandi, og hadde sin egen forståelse om hvordan de skulle bekjempes.

Etter at Vilnjus var tatt, roet fronten seg. Både den polske hæren og Den røde armé ble engasjert mot andre trusler, polakkene mot ukrainere og litauere, og de sovjetiske styrkene mot hvite styrker i Baltikum, Sibir, Ukraina og sørlige Russland. Etter at forsøkene på en ukrainsk statsdannelse raknet under polsk og sovjetisk press, strakte den polsk-sovjetiske fronten seg fra Baltikum og 800 km sørover til Romania. Dette førte til så store administrative og logistiske problemer at første del av den polsk-sovjetiske krigen stilnet av seg selv i løpet av juli. Men før roen senket seg, angrep polakkene, tok Minsk og presset seg østover i vestre Ukraina. Men da var også den politiske kraften på begge sider uttømt, og det lå til rette for forhandlinger.

Forhandlingene høsten 1919 var ikke spesielt løsningsorienterte, og både polakker og Den røde armé vurderte den oppståtte situasjonen. Piłsudski var klar over at en avgjørende seier ville være umulig i grenseområdene og et angrep inn i Russland ville samle russerne om den sovjetiske saken. Et sovjetisk nederlag ville heller ikke nødvendigvis gagne Polen, da ethvert annet russisk ikke-bolsjevistisk alternativ ikke ville akseptere et uavhengig Polen. Polen ville heller ikke være sterk nok til å utnytte en militær seier i Russland. Usikkerhetene var mange, og truslene mot Polen var like store fra de hvite som de røde på russisk side. For sovjetstaten, som skulle eksportere revolusjonen til Europa, spesielt til et Tyskland på revolusjonens rand, utgjorde Polen den landbroen som Den røde armé måtte forsere for å bringe revolusjonen ut i verden. Spørsmålet var når og hvordan, ikke om det skulle skje. Skulle angrepet settes inn umiddelbart, skulle makten konsolideres i Russland først, eller skulle man bare la Polen være i fred og spre revolusjonen østover i stedet? Uansett ville beslutningen bli tatt av Lenin, som selv visste lite om Polen. De fleste rådgiverne advarte mot et polsk eventyr; det var fortsatt hvite armeer på russisk territorium som måtte nedkjempes. De utmattede partene brukte høsten og vinteren til reorganisering og opprustning av styrkene mens de ulike alternativene ble vurdert fortløpende.

Strategien

Den røde armé opererte to fronter (armégrupper) mot den polske hæren. Det sovjetiske vestre teateret var delt av Pripjatmyrene, der Vestfronten opererte i nord og Sørvestfronten i sør. Operasjonen vestover ville kreve en strategisk koordinering av de to frontene av Den røde armés hovedkvarter, Glavkom, ikke ulikt Ferdinand Fochs “strategic direction of operations” under den allierte høstoffensiven i 1918. Sørvestfronten drev de polske styrkene ut av Ukraina i løpet av juni og tok tilbake Kiev, men klarte ikke å hindre polakkene å trekke ut og unngå ødeleggelse. Sørvestfronten hadde også ansvar for de hvite styrkene i søndre Ukraina og Krim, og var selv i spagaten.

Den polske statssjef og øverstkommanderende, Józef Piłsudski (1867-1935) er et eksempel på et enkeltindivid som har hatt avgjørende betydning for historiens gang.

Den røde armé endret så den strategiske kraftsamlingen til Vestfronten, som ble ledet av Mikhail N. Tukhatsjevskij, den senere marskalk og militærteoretiker. Tukhatsjevskij mottok forsterkninger og bygde opp en kraftig angrepsstyrke med tilhørende understøttelse. Det polske forsvaret ga etter for det massive angrepet som startet 4. juli 1920, samtidig som frontens selvstendige kavalerikorps trengte inn på dypet i nord, omgikk de polske forsvarslinjene og tvang polakkene til å oppgi flere linjer. I slutten av måneden krysset fronten Curzonlinjen, de vestalliertes skisse for en østre grense for Polen. Samtidig ble Sørvestfronten beordret til å sende styrker mot nord og konvergere med Tukhatsjevskijs Vestfront, slik at den sovjetiske offensiven skulle bli en strategisk koordinert to-fronts operasjon.

For sovjetstaten, som skulle eksportere revolusjonen til Europa, spesielt til et Tyskland på revolusjonens rand, utgjorde Polen den landbroen som Den røde armé måtte forsere for å bringe revolusjonen ut i verden. Foto av soldater fra Den røde armé i 1919, SNL

Sørvestfronten forfulgte på sin side suksessen sør for Pripjatmyrene mot Lvov, over 300 km sørøst for Warszawa. Moskva tillot Sørvestfronten å fortsette på divergerende kurs, noe som åpnet et gap på over 100 km mellom frontene. Dette gapet ble skjermet av en svak stridsgruppe på knappe 6500 infanterister uten videre støttevåpen. Samtidig begynte Vestfronten å gå tom for forsyninger, og dårlig infrastruktur og manglende transportressurser gjorde det vanskelig å forsterke fronten med forsterkningene som ble tilført. Moskva klarte heller ikke å forsterke de to frontene med noen av de 3,5 millioner soldater som var gruppert rundt i Russland. Moskva sendte motstridende føringer til Sørvestfronten; Lenin og Politbyrået beordret de sørøstover mot den hvite general Wrangel, mens Glavkom beordret fronten til å støtte Tukhatsjevskij ved Warszawa med Konarmia og to regulære armeer. Med så sprikende strategiske direktiver fortsatte Sørvestfronten like godt mot Lvov, på vei bort fra både Tukhatsjevskijs Vestfront og Wrangel.

Europas siste kavalerislag

Under trykket fra den sovjetiske offensiven gjennomførte den polske hæren en strategisk omkalfatring av de sjeldne i krigshistorien. I løpet av en liten uke ble armeer trukket ut, gitt nye oppdrag og flyttet flere titalls kilometer langs fronten. Polen konsentrerte 88 000 soldater langs Wisła for en motoffensiv mot Tukhatsjevskijs Vestfront, som var slitt ned til knappe 55 000. 14. august startet motangrepet og 16. var hovedstyrken underveis. De polske styrkene slo inn i tomrommet mellom de sovjetiske frontene og traff Vestfrontens flanke og bakre områder. Tukhatsjevskij hadde kulminert med god margin. Den røde armé hadde satset på at tempo og manøver skulle framtvinge en polsk kollaps, som igjen skulle føre til en oppstand og revolusjon. Men den polske hæren holdt selv om den ble omgått og utmanøvrert. Den polske hæren håndterte friksjon bedre enn Den røde armé, ikke minst på grunn av profesjonaliteten på høyere nivå og Piłsudskis jernvilje.

Marskalk Mikhail Tukhatsjevskij (1893-1937) har nærmest
blitt en mytisk legende i vestlig militærlitteratur, men felttoget i Polen ble intet sovjetisk mesterstykke. Foto: SNL.

Natt til 19. august beordret Tukhatsjevskij retrett, men kunne ikke forhindre at Vestfronten ble skrået i to. Kavkor og deler av fremste armé slapp unna over den tyske grensen og ble internert i Øst-Prøysen. Resten av fronten klarte å trekke østover og unngikk å bli utslettet. I sør hadde Konarmia etter et antall ordre og kontraordrer endelig dreid nordover, men for sent til å påvirke den polske motoffensiven. De ble selv utsatt for kraftige angrep og delvis omringet i det som antakelig var Europas siste kavalerislag. Restene av den Røde armés stolte og beryktede kavaleriarmé klarte med nød og neppe å bryte ut av omringningen under dekke av dårlig vær og polsk forsiktighet. De polske suksessene gikk over i en generell offensiv, som drev de sovjetiske styrkene tilbake til en nord-sørlinje like vest for Minsk. 18. oktober ble våpenhvilen undertegnet. Sovjetstatens første forsøk på å eksportere evolusjonen til Europa med militærmakt mislyktes.

Konklusjon

Feilene på de strategiske og operasjonelle nivåene i Den røde armés Polenfelttog reflekterer de dysfunksjonelle kommandorelasjonene mellom nivåene, og ikke minst de sentrale personene involvert. Videre er ikke krig et ensidig spill, og Evan Mawdsley gjør et poeng ut av at den polske hæren bestod av veteraner fra alle kommandonivå under første verdenskrig og at den polske hæren var større og mer enhetlig enn noe Den røde armé hadde møtt så langt. Mawdsley siterer Trotskij på at: «we have operating against us for the first time a regular army led by good technicians.» Deri lå nok den viktigste årsaken til det sovjetiske nederlaget. Kommandoproblemene mellom Glavkom og de to frontene og mellom frontene brukte også Alexandr Svetsjin i sin argumentasjon om et operasjonelt nivå faktisk var hensiktsmessig. Enda et ekstra kommandonivå var en uting og bidro bare til mer friksjon. Nå var det like mye politisk og strategisk vingling, som kommandonivåene i seg selv som var problemet, i tillegg til at forventningen om at Polen var moden for russisk revolusjonseksport var i overkant optimistisk.

Krigen i Polen har forsvunnet i skyggen fra både første og andre verdenskrig, men den er en tankevekkende påminnelse om at militærmakt kan endre historiens kurs, enten på den ene eller andre måten. Evnen til både å forstå og til å føre krig bør følgelig ikke rasjonaliseres bort.

Kilder

Borzecki, Jerzy. «The Outbreak of the Polish-Soviet War: A Polish Perspective». The Journal of Slavic Military Studies 29, nr. 4 (1. oktober 2016): 658–80.

Davies, Norman. White Eagle, Red Star: the Polish-Soviet war, 1919-20. London: Pimlico, 2003.

Eberhardt, Piotr. «The Curzon line as the eastern boundary of Poland. The origins and the political background». Geographia Polonica 85, nr. 1 (2012): 5–12.

Fiddick, Thomas. «The ‘Miracle of the Vistula’: Soviet Policy versus Red Army Strategy». The Journal of Modern History 45, nr. 4 (1973): 626–43.

Isserson, G. S. og Richard W. Harrison. G.S. Isserson and the War of the Future : Key Writings of a Soviet Military Theorist. Jefferson, NC: McFarland & Company, Inc., Publishers, 2016.

Kipp, Jacob W. «Two Views of Warsaw: The Russian Civil War and Operational Art». I The operational art : developments in the theories of war, redigert av B. J. C. McKercher og Michael A. Hennessy, 51–85. Westport, Connecticut: Praeger, 1996.

Mawdsley, Evan. The Russian civil war. Edinburgh: Birlinn, 2008.

McCann, James M. «Beyond the Bug: Soviet Historiography of the Soviet-Polish War of 1920». Soviet Studies 36, nr. 4 (1984): 475–93.

Movchin, Nikolai N. Posledovatel’nye operatsii po opytu Marny i Visly. Moscow, Leningrad: Gosudarstvennoe Izdatel’stvo, 1928.

Strachan, Hew. The First World War. London: Simon & Schuster UK Ltd, 2003.

Svechin, Aleksandr A. «Sokrusheniye i izmor». I Postizheniye voyennogo iskusstva: Ideynoye naslediye A. Svechina, redigert av A. E. Savinkin. Moscow: Russkiy put’, 2000.

———. Strategy. Minneapolis, MN.: Eastview, 1927.

Sæveraas, Torgeir Ekerholt, og Kjetil Henriksen. Et militært universalmiddel?: amerikansk «Maneuver Warfare» og norsk doktrineutvikling. Bd. 1/2007. Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies, 2007.

Volkogonov, Dmitri. Lenin: a new biography. New York, NY: The Free Press, 1994.

Ydstebø, Palle. «1918 og begynnelsen på den moderne krigføringen». I Første verdenskrig Krig, nøytralitet og konsekvenser, redigert av Knut Arstad og Bue Wigernes, Bd. 52. Forsvarsmuseet småskrift 119–153. Oslo: Forsvarsmuseet, 2020.

———. «Fellesoperasjoner og operasjonskunst – militærteoriens praktiske uttrykk». I Krigens vitenskap – en innføring i militærteori, redigert av Harald Høiback og Palle Ydstebø, 420–80. Oslo: Abstrakt forlag, 2012.