De nye, geopolitiske rystelsene

AV ØYVIND ØSTERUD

Øyvind Østerud er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, og har blant annet skrevet, Globalisering og nasjonalstaten (1999), Hva er krig? (2009) og Krig uten stat, hva har de nye krigene og middelalderkrigene til felles? (2020) med Hans Jacob Orning. Foto: Elin Fugelsnes

‘Geopolitikk’ betegner koblingen mellom politisk makt og geografiske forhold – størrelse, beliggenhet, ressurser, klima og transportteknologi. Betegnelsen oppsto i kjølvannet av imperialismen og transportrevolusjonen rundt år 1900. Stormaktene kunne ikke lenger erobre land i fjerne himmelstrøk uten å støte på andre stormakter. Verden var blitt «etter-columbiansk» i den forstand at de store oppdagelsenes og land-nåmenes tid var forbi. Rivaliseringen mellom stormakter om globalt hegemoni var det som ble kalt geopolitikk. Det var et konfliktorientert blikk med globus og store kart som utgangspunkt. Det fikk en britisk tradisjon med vekt på imperie-strategi, en tysk retning som ville gjenreise landet etter den ydmykende freden etter første verdenskrig, en fransk tradisjon knyttet til kolonikrigene, en amerikansk kald-krigs-strategi med vekt på oppdemming av Sovjetunionen og en russisk retning med vekt på kontroll over det eur-asiatiske kontinentet.

Heartlands and rimlands

To store strategidiskusjoner preget de tidlige geopolitiske analysene. Den ene dreide seg om betydningen av kontroll over det geopolitiske kjerneområdet, the heartland,fra Sentral-Europa over Sentral-Asia til Stillehavskysten. Russland var en stormakt i dette området, med behov for ryggdekning mot vest, gjerne i en form for samarbeid med Tyskland, og ryggdekning mot øst, gjerne gjennom samarbeid med Kina. Den andre diskusjonen dreide seg om den relative betydningen av sjømakt og landmakt, det eur-asiatiske heartland og de europeisk-amerikanske og sør-asiatiske rimlands. I opptakten til første verdenskrig, forsøkte Tyskland å møte den britiske dominansen på havet med en massiv oppbygging av flåtestyrker. Gjennom det 20. århundre ble den geopolitiske balansen gradvis vippet i favør av USA med sin gunstige geografiske beliggenhet, forsterket av ressursrikdom og kanalen gjennom Panama som bandt Atlanterhavsflåten og Stillehavsflåten sammen.

I dag brukes ordet geopolitikk i to hovedbetydninger – en tradisjonell variant med vekt på stormaktenes rivalisering og territoriale kontroll, og en kritisk variant som ser geopolitikken utenfra, som uttrykk for maktkamp med bruk av geografiske linser og interessebaserte kart.

Hvordan ser den aktuelle stormaktutviklingen ut i geopolitisk lys?

Russisk gjenreisning

Et oversiktskart med statsgrenser viser hvorfor Russland er imot NATO-medlemskap for Ukraina og Georgia. Ukraina er den brede og åpne korridoren fra Europa mot Russland. Alle invasjonsforsøk fra Napoleon til Hitler er kommet gjennom dette slettelandet. Georgia er strategisk plassert mellom Svartehavet og Det kaspiske hav. Landet er samtidig en buffer mot Tyrkia og Midtøsten. Både Ukraina og Georgia har distrikter og enklaver med russiske folkegrupper. Dette er «det nære utland» der russisk innflytelse er sikkerhetspolitisk sentralt.

Geopolitikk er et konfliktorientert blikk med globus og store kart som utgangspunkt.

Store geopolitiske rystelser har kjennetegnet storpolitikken etter at slutten på Den kalde krigen endret de grunnleggende rammene for internasjonal politikk. En av dem var Russlands maktpolitiske gjenreisning etter den katastrofale oppløsningsperioden i 1990-årene. Russland ble en mer selvhevdende maktfaktor mot Europa, i Arktis, og i Midtøsten gjennom støtten til Assad-regimet i Syria. Geopolitisk ble Russland redusert i forhold til det gamle Sovjetunionen, men det ble også mer havvendt, med økt virksomhet i Arktis i takt med issmeltingen. Tilbaketoget fra Afghanistan i 1987-89 blokkerte muligheten for russisk innflytelse sørover gjennom den pakistanske regionen Balutsjistan som vendte mot havet mellom India og den arabiske halvøy. Russland kunne i noen grad kompensere for dette ved sterkere nærvær i Midtøsten og relativt større vekt på Svartehavsflåten med hovedbase på Krim.

I en tale til nasjonalforsamlingen og det russiske folk i april 2005 uttalte president Putin at oppløsningen av Sovjetunionen var «den største geopolitiske ulykken i det 20. århundre». Han henviste til at titalls millioner russere nå befant seg utenfor Russland, og at oppløsningen også rammet den russiske føderasjonen gjennom opprør i Tsjetsjenia og Dagestan. I bakgrunnen lå tapet av russisk innflytelse i Sentral- og Øst-Europa, som hadde vært sentralt i russisk sikkerhetspolitikk siden Wienerkongressen etter Napoleonskrigene.

Den nye russiske selvhevdelsen etter de katastrofale årene under president Jeltsin, hadde tre sentrale ledd. Det ene var å gjenerobre noe av den tapte innflytelsen i de tidligere sovjet-republikkene, «det nære utland». Det andre var en planmessig og statsledet olje- og gassutvikling for å styrke sentralmakten. Det tredje var gjenreisning av Forsvaret. Russiske styrker kom til kort under den første tsjetsjenske krig fra desember 1994 til august 1996. Et fjellområde i det sørlige Tsjetsjenia, Itsjkeria, forsøkte å rive seg løs. Russiske føderale styrker klarte ikke å nedkjempe geriljaen i området, og krigen endte med våpenhvile og fredsavtale. Dette ble utgangspunktet for Putins militære moderniseringspolitikk, og for en langt med hardhendt militærstrategi under den andre tsjetsjenske krig.

Vendepunktene i den russiske konfrontasjonen med USA og NATO startet med Putins angrep på NATOs østutvidelse før og under hans første presidentperiode. I 1990 hadde Gorbatsjov akseptert et gjenforent Tyskland i NATO mot at NATO ikke ekspanderte videre østover. Han henviste til et løfte fra den tyske forbundskansler Helmut Kohl. I ettertid har vestlige ledere tolket dette på en annen måte, knyttet til de nye statenes egne forsvarspreferanser, og med en samarbeidsavtale med Russland under Jeltsin. Putin har holdt fast ved «sviket mot avtalen av 1990».

Det neste tilbakeslaget for Russland var NATO-bombingen av Kosovo og Serbia i 1999. Et FN-mandat strandet på russisk og kinesisk motstand, og dermed ble Russland satt på sidelinjen i en ren NATO-aksjon. For Russland var dette et brudd med folkeretten og med forutsetningene for Sikkerhetsrådets rolle.

NATOs toppmøte i 2008 var et tredje tilbakeslag. Da åpnet vestlige ledere for medlemskap for Georgia og Ukraina. Den russisk-georgiske krigen startet snart etter, med forsterkede russiske posisjoner i enklavene Sør-Ossetia og Abkhasia, etterfulgt av et georgisk angrep mot enklavene. Senere fulgte regjeringsskiftet i Ukraina, med en mer vestorientert regjering etter store gateprotester i Kiev vinteren 2014. Russland intervenerte til støtte for de russisktalende gruppene øst i landet, og annekterte Krim etter en uformell folkeavstemning som ikke hadde støtte i FN eller i landets nye regjering. Sevastopol på Krim var hovedbase for den russiske Svartehavsflåten og et ukrainsk NATO-medlemskap ville vært et hardt strategisk tilbakeslag.

På tross av gjenreisningen er Russland ingen global makt som USA og ingen økonomisk stormakt som Kina. Gjennom diplomati og militære intervensjoner har Russland likevel kompensert for sine svakheter. Russisk militær støtte har vært avgjørende for Assad-regimet i Syria, samtidig som Russland har maktet å holde andre dører i Midtøsten åpne. Russiske leiesoldater fra den såkalte Wagner-gruppen har støttet opprørsgeneralen Khalifa Haftar i Libya, i hans kamp mot den FN-støttede regjeringen i Tripoli.

I april 2005 uttalte president Putin at oppløsningen av Sovjetunionen var «den største geopolitiske ulykken i det 20. århundre». Det er iverksatt flere ulike tiltak for å bøte på denne ulykken. Foto: http://en.putin.kremlin.ru/

I større geopolitisk skala samarbeider Russland nært med Kina, både økonomisk, politisk og militært.De to landene hadde store, felles militærøvelser øst i Russland i september 2018 og nord i Kina i august 2021. Begge forsvarer statssuverenitet og ikke-intervensjon i FN. De henviser til FN-pakten for en klassisk folkerettsoppfatning basert på uavhengige stater, og avviser at individuelle rettigheter skal gi grunnlag for humanitære intervensjoner. Begge vil ha høye barrierer mot støtte til opprør i selvstendige stater, og har lagt dette til grunn for sin politikk overfor Syria, Libya, Myanmar og Venezuela. Begge arbeider for en multipolar verden, mindre dominert av USA, og begge forkaster en rekke liberale prinsipper hjemme og ute, slik som nedbygging av grenser, frihandel og internasjonale rettighetsgarantier for individer og grupper.

Kina som verdensmakt

En annen geopolitisk rystelse er framveksten av Kina som global aktør. Kina er ikke lenger et rent landbasert imperium, innringet av motstandere og rivaler. Det avspente forholdet til Russland og de gamle sovjetrepublikkene har fjernet en umiddelbar trussel fra nord og nordvest. Sentral-Asia er blitt gjennomfartsåre i moderniseringen av Kina. Den økonomiske veksten har økt betydningen av havområdene og sjøfarten. Både sikkerhetspolitisk og økonomisk er Kina langt mer havvendt enn før. Rivaliseringen med USA og Vesten er forsterket, med Taiwan og Sør-Kina-havet som strategiske brennpunkter. I dag har Kina en geopolitisk viktig flåtebase i Gwandar i Balutsjistan, nær utløpet av den persiske Gulf der mer enn 60% av kinesisk energitilførsel passerer.

Både Kina og Russland har opphevet den klassisk geopolitiske splittelsen mellom landbaserte og sjøvendte stormakter som sto sentralt før og under Den kalde krigen. Styrkeforholdet mellom et russiskdominert heartland i Eurasia og de sjøvendte rimlands fra USA til Vest-Europa, var kjernen i en geopolitisk debatt helt siden før første verdenskrig. Den nye geopolitikken har overskredet dette skillet.

Det er en serie dramatiske vendepunkter i nyere kinesisk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Først den såkalt tredje krisen i Taiwan-stredet midt på 1990-tallet. Regjeringen på Taiwan sendte signaler som kunne tyde på en uavhengighetslinje bort fra ett-Kina-prinsippet. Kina gjennomførte rakettprøver tett opp mot den taiwanske vestkysten, og USA svarte med to hangarskip inn i taiwansk farvann, inntil krisen gled over. Kina tilgir heller ikke USA for bombingen av den kinesiske ambassaden i Beograd under Kosovo-krisen i 1999. USA hevder at bombingen var et uhell, mens Kina aldri har akseptert unnskyldningen.

I takt med sin økonomiske styrke, har Kina drevet en omfattende modernisering av Forsvaret både til lands, til vanns og i lufta. Budsjettet har de senere årene ligget på rundt en sjettedel av det amerikanske, men er langt mer kostnadseffektivt, med lavere drift- og personalutgifter.

Talibans raske maktovertakelse i Afghanistan høsten 2021, tidenes kanskje mest spektakulære gerilja-felttog, har styrket Russland, Kina og Pakistan i regionen, på bekostning av USA, NATO og India. Foto: AP.

Kina og Russland har hatt noen felles suksesser i internasjonal politikk. Talibans raske maktovertakelse i Afghanistan høsten 2021, tidenes kanskje mest spektakulære gerilja-felttog, har styrket Russland, Kina og Pakistan i regionen, på bekostning av USA, NATO og India. Både Russland og Kina må likevel balansere sin støtte til Taliban mot risikoen for islamistiske opprør i eget nærområde, i de asiatiske republikkene og i Xinjiang i nordvest-Kina.

Grunnlaget for Kinas maktposisjon er en tosifret økonomisk vekst i flere tiår etter Deng Xiaopings maktovertakelse i 1976. Det såkalte vei-og-belte-initiativet – nettverket av kommunikasjonsårer vestover – har gitt landet ryggdekning mot nord og nordvest. En storstilt ekspansjon til havs har ført til globale, økonomiske etableringer. Sikkerhetspolitisk har Kina militarisert øyer og atoller i Sør-Kina-havet for å sikre seg passasjen gjennom Malakkastredet. Presset mot Taiwan og Taiwan-stredet ligger som en permanent trussel mot en eventuell formell suverenitetserklæring fra Taiwan. Taiwan, som USA, støtter prinsippet om ett Kina, men ser seg som en del av det før-revolusjonære Kina, ikke som en del av Folkerepublikken etter 1949.

Det store spørsmålet om Kina, er hvorvidt ledelsen kan holde den økonomiske vekstraten oppe. Landet kan ikke holdes sammen og styres som en demokratisk nasjonalstat. Under økonomisk tilbakeslag vil regimet ha ryggen mot veggen og kan bare avlede fra indre opprør gjennom autoritær tilstramning innad og en mer aggressiv og avledende politikk utad. Det innebærer en langt mer ustabil situasjon både i Kinas nærområder og mer globalt.

En ny situasjon i Arktis

I klassisk geopolitikk, før første verdenskrig, lå Arktis bak en strategisk barriere, langt vekk fra den storpolitiske rivaliseringen. Polarområdene i nord var fjerne og utilgjengelige på grunn av teknologien og transportmulighetene tidlig i det 20. århundre.

Det var likevel sektorvise dragkamper om arktiske områder gjennom det 19. århundre, først og fremst knyttet til fangst og ressursutnyttelse. Dragkampene ble intensivert etter første verdenskrig. Norge, som nøytral og ufarlig småstat, fikk den formelle suvereniteten over Svalbard under Folkeforbundet. Kulldriften, og senere den strategiske beliggenheten, bidro til å heve polarområdenes storpolitiske betydning.

Etter den kalde krigen endret geopolitikken i Arktis seg fra strategisk konfrontasjon mellom maktblokkene til utnytting av naturressurser, suverenitetsspørsmål og klimaendring. Bildet viser Forsvarsmateriell som tester bruk av inklinerte satellitter for å gi bredbånd til Forsvaret nord for Svalbard. Foto: Simen Rudi/Forsvarsmateriell

Under den kalde krigen ble Arktis en strategisk sentralfront mellom Øst og Vest, med høyt spenningsnivå og omfattende militær aktivitet. Nord-Atlanteren og Polhavet var et strategisk frontområde. Fram til 1968 var det amerikanske atomvåpen ved Thule-basen på Grønland, som danske forskere senere har påvist.

I 1990-årene ble den geopolitiske spenningen sterkt redusert, men med usikkerhet knyttet til følgene av issmelting og uavklarte suverenitetsspørsmål, blant annet over undervannsryggene over Polhavet.

Ukraina-krisen og annekteringen av Krim i 2014, førte igjen til økt spenning mellom Russland og NATO. Denne spenningen forplantet seg til Arktis, blant annet fordi krisen skapte økt uro i de baltiske statene og videre mot Norge og nordområdene. Dette viser at den sikkerhetspolitiske dynamikken i Arktis ikke bare ligger i statsinteressene rundt Polhavet, men også blir påvirket av spenninger og kriser helt andre steder.

Etter 2014 er mange av de geopolitiske rammebetingelsene endret. Russland har lansert en arktisk strategi for perioden 2020–2035. Den omhandler særlig utviklingen av den nordlige sjørute, adgangen til kontinentalsokkelen i Polhavet, og den militære beredskapen i nord. Sjøruten gjennom Nordøstpassasjen er politisk sårbar fordi Russland krever halvannen måneds forvarsel for seiling og russisk los på alle båter. USA har svart at kravene er provoserende. Kravet om økt adgang til store deler av kontinentalsokkelen er fortsatt uavklart i FNs havrettskommisjon, men behandlingen av det russiske kravet er komplisert fordi det går på tvers av danske krav. For Russland dreier dette seg om en betydelig utvidelse av mulighetene for olje- og gassforekomster, utover de store reservene som ligger i den nåværende russiske sonen.

Med den russiske annekteringen av Krim tok situasjonen i nord en ny vending. Hendelsen signaliserte et klarere brudd med NATO og medførte en mer offensiv militær synlighet på nordflanken fra begge sider. Russland fryktet igjen – ikke uten grunn – å bli innringet av NATO-landene i et kjøligere geopolitisk klima. Parallelt med de territoriale kravene er det russiske forsvaret styrket med en ny arktisk kommando og omfattende modernisering av militær infrastruktur, våpensystemer og kampstyrker. Det russiske forsvaret i nord skal ikke bare beskytte landets territoriale og økonomiske interesser i Arktis, men bidra til å ivareta hele Russlands strategiske forsvar. Her inngår den russiske nordflåtens atomslagstyrke som skal kunne holde Nordøstpassasjen åpen, bryte blokader og sikre russiske handelsruter sjøveien mot Atlanterhavet. Det militære øvelsesmønsteret er tilpasset dette, mer omfattende og hyppigere enn i årene mellom 2009 og 2014. For Russland er Arktis både symbolmettet og strategisk og økonomisk viktig.

Russlands forhold til kinesiske framstøt i Arktis er tvetydig. På den ene side samarbeider de militært og økonomisk. Store militærøvelser i russisk Asia har hatt betydelig kinesisk deltakelse. Kinesiske planer om den polare silkeveiengår gjennom Nordøstpassasjen, og Kina investerer i infrastruktur i nord. På den annen side er det i åpenbar russisk interesse å beholde kontroll dersom det russisk-kinesiske forholdet skulle kjølne. De geopolitiske heartland-statene har funnet hverandre i et taktisk samarbeid, slik de har gjort i FNs sikkerhetsråd siden den kalde krigen var slutt, men de har ikke sammenfallende interesser.

USA har umiddelbare interesser knyttet til Alaska, til gjennomfart, klima og sjøredning, og til den strategiske betydningen av polområdet. De geostrategiske interessene har vært relativt svake de siste tiårene, men har økt som følge av issmeltingen og det synligere russiske nærværet etter Ukraina-krisen. USA har svart med et sterkere militært nærvær i Norge, Polen og de baltiske statene. I Norge dreier det seg særlig om militært materiell og marinesoldater stasjonert i Trøndelag. På Grønland er Thule-basen intakt og skal bidra til overvåkingen av den russiske nordflåten i det nordvestlige Atlanterhavet. Den amerikanske kystvakten har fått nye isbrytere for havområdene rundt Alaska og nord i Stillehavet. En ny flåtestyrke er opprettet for Nord-Atlanteren og inn mot polområdet. I Europa er den russiske Kaliningrad-basen mellom Litauen og Polen en påminnelse for NATO-landene i mer spente situasjoner. I global målestokk ser likevel USA på Kina som en større utfordring enn Russland, på lengre sikt også i Arktis dersom den polare silkeveienblir en realitet.

Etter den kalde krigen endret geopolitikken i Arktis seg fra strategisk konfrontasjon mellom maktblokkene til utnytting av naturressurser, suverenitetsspørsmål og klimaendring. Issmeltingen ga mer ferdsel og nye muligheter, men samtidig skadevirkninger og konflikt. Stridsspørsmål var i hovedsak rammet inn av folkerettsregler og fellesinstitusjoner.

Spenningen som oppsto ved den russiske annekteringen av Krim og striden i Øst-Ukraina, medførte at den militære beredskapen på russisk og vestlig side skjøt fart. Alle tilgrensende land har styrket sitt militære nærvær, samtidig som Kina har signalisert sterkere interesser knyttet til forskning, ressursutnyttelse og gjennomfart.

Arktis har langt større geopolitisk betydning i dag enn tilfellet var i den klassiske geopolitikkens tidlige periode, før første verdenskrig. Teknologiske, transportmessige og klimatiske forhold har brakt Arktis nærmere de asiatiske, europeiske og amerikanske kontinentene. Arktis er en selvsagt del av storpolitikken, med et mangfold av motstridende interesser. Et mer selvhevdende Russland har overtatt det sovjetiske nedslagsfeltet i sine nærområder, i større grad enn de fleste forestilte seg umiddelbart etter den kalde krigen.

En hovedgrunn til at de uløste suverenitetsspørsmålene i Arktis ikke har ført til et scramble for the Arctic på linje med den imperialistiske rivaliseringen sist på 1800-tallet, er de institusjonelle rammene rundt interessekampen, slik som Havrettskonvensjonen av 1982. Det ubesvarte spørsmålet er hvor robuste disse rammene vil være dersom konflikter andre steder forplanter seg til de uløste motsetningene i Arktis.

Etter at grensestriden med Russland i Barentshavet ble løst i 2010, er de norske utfordringene i Arktis først og fremst knyttet til Svalbard. Norge skal ivareta egne interesser og jurisdiksjon, men balansere dem mot behovet for å holde den regionale spenningen lav. Norge skal svare på russiske og kinesiske klager på reguleringene av næringsvirksomhet, unngå at striden om fiskevernsonen blir satt på spissen, og møte den sikkerhetspolitiske utfordringen som ligger i at Svalbard befinner seg nær opp til hovedbasene for den russiske nordflåten. I en krisesituasjon vil Svalbard og den norske suvereniteten være utsatt. Både i Russland, Kina og Europa er det usikkerhet om på hvilket konfliktnivå i nord NATO-solidariteten vil slå inn. Press mot norske interesser vil samtidig være en måte å teste samholdet i alliansen på. Vinteren 2021 var det imidlertid EU som ensidig fastsatte sin egen torskekvote i fiskevernsonen etter at Storbritannia gikk ut av unionen, i strid med det norske reguleringsregimet. Det høye nord er fortsatt et militært oppmarsjområde for store og små land i regionen. I et viktig arktisk spørsmål har ikke Norge lenger europeisk ryggdekning.

NATO som global aktør?

NATO er under geopolitisk omforming. Utfordringen fra Kina flytter USAs beredskap og oppmerksomhet østover. Etter Den kalde krigen er Vesten blitt en løsere samling land med historiske bånd og kulturelle fellestrekk, men med forskjellige strategiske interesser, ulike sikkerhetsbehov og varierende budsjettbegrensninger for Forsvaret. Kollektiv sikkerhet gjennom «alle for én» er for mange mindre troverdig enn under Den kalde krigen. Signalene om hvor USA befinner seg strategisk og utenrikspolitisk, skifter fra president til president fordi USA er under sterkere geopolitiske rivninger. Norge befinner seg i frontlinjen mot det nye Russland, men fjernt fra de østasiatiske havområdene der USA rivaliserer med Kina.

USA ser i økende grad på internasjonal politikk gjennom et Kina-prisme. Det Kina vinner, kan USA tape. USA vil gjerne styrke sin posisjon overfor Kina ved å trekke NATO sterkere inn. Det er uklart hva dette betyr. De europeiske NATO-landene er i prinsippet for, men usikre på hva det innebærer i praksis. For Europa betyr Kina først og fremst økonomiske muligheter og gjensidige fordeler. USAs europeiske allierte står overfor et akutt dilemma hvis Kina skulle invadere Taiwan eller komme i åpen konflikt med USAs allierte i Sør-Kina-havet. NATO skal forsøke å samle seg i et nytt Strategisk konsept i 2022.

En hovedgrunn til at NATO skal bevege seg mot Øst-Asia, er at truslene er mer sammensatte enn tilfellet var da NATO ble stiftet i begynnelsen av Den kalde krigen. Forholdet mellom krigerske handlinger og fredelig diplomati er langt mer innfløkt. Offensive virkemidler og sikkerhetstrusler spenner fra tradisjonell militærmakt til politisk hacking, cyberangrep og fordekte operasjoner. I de nye formene for ikke-militær krigføring er det viktig å kunne benekte ansvar og tildekke hvem som egentlig står bak. Dette kalles terskelutfordringer, der ulike angrep og provokasjoner vipper på kanten mellom kjent og ukjent aktør. Data-angrepene mot Stortinget er eksempler på dette. Det første i 2020 ble koblet til Russland og det andre i 2021 til Kina, men landene nekter, og det vil forbli usikkert hvor høyt oppe i de politiske hierarkiene aksjonene er planlagt.

Avslutning

Disse utviklingstrekkene er analysert i detalj i min bok Geopolitikk (Dreyers forlag)som utkom i september. Den er i hovedsak aktuelt orientert, men trekker lenger linjer enn denne artikkelen, fra det britiske imperiets forsvarskamp i begynnelsen av det 20. århundre til Kinas ekspansjon gjennom Sør-Kina-havet og Malakkastredet i det 21. århundre. Imellom ligger et fremvoksende amerikansk hegemoni som nå slår alvorlige sprekker. I det nye geopolitiske bildet hører den pågående militariseringen i Arktis og det ikke-fungerende statssystemet i Midtøsten. Norge befinner seg i et storpolitisk tideverv med uoverskuelige konsekvenser både diplomatisk, sikkerhetspolitisk og militært – radikalt ulikt den situasjonen vi er vant til.