Call Sign Chaos

Jim Mattis og Bing West, Random House 2019

Anmeldt av Harald Høiback

Da det ble kjent at den nylig avgåtte forsvarsminister Jim Mattis skulle utgi sine memoarer, forventet de fleste at vi ville få nok en bok som beskriver det sirkuset som nå råder i Det hvite hus, og om en president ute av stand til styre sitt eget temperament, langt mindre en statsadministrasjon. De som kjøpte boka av den grunn, ble imidlertid dypt skuffet. Den handler ikke Trump eller om tiden som minister, men om veien fram til at Mattis fikk tilbudet om å bli en del av Trump-administrasjonen.

I sin form og oppbygning er dette en tradisjonell generalsbiografi, som tar oss med gjennom en 44 år lang og begivenhetsrik karriere i US Marines. Mattis legger heller ikke skjul på at han har fått god hjelp til å skrive boka, av forfatteren Bing West, som også har fått navnet sitt på omslaget, og som selv har bakgrunn fra The Marines. Hvem av dem som skal ha mest av æren for sluttproduktet er det derfor vanskelig å si, men boka har, etter mitt syn, blitt usedvanlig leseverdig.

Mattis bruker ikke mye tid på å beskrive alt han har sett, og alle han har møtt på sin vei. Han tar oss ikke med på lange utmarsjer og tøff trening. I stedet bruker han mesteparten av plassen i boka til helt sentrale spørsmål, og bekymringer.

Det mest grunnleggende spørsmålet han drøfter, etter mitt syn, er relasjonene mellom den sivile og den politiske ledelsen. Gang på gang beslutter de politiske myndigheter å gjøre ting som han er helt uenig i. Hva i h…. hadde USA i Irak å gjøre i 2003? Og hvor smart var det å rykke inn i Fallujah i 2004, og dermed å hoppe med begge bena inn i den fella Zarqawi & Co hadde satt opp? Ikke smart i det hele tatt. Og enda dummere var det å trekke seg ut igjen, før motstandsbevegelsen var knust. Gang etter gang opplevde Mattis at hans politiske foresatte fattet fatalt dårlige beslutninger, gjerne på bakgrunn av manglende kunnskap om situasjonen i operasjonsområdet og, ikke minst, som ledd i partipolitiske vurderinger i Washington, som for eksempel Obamas beslutning om å sette en tidsfrist for operasjonene i Afghanistan. For all del, også hans militære foresatte, som for eksempel general Tommy Franks, kunne fatte det Mattis opplevde som helt gale avgjørelser.

Men hvordan bør en leder handle om han blir satt til å gjøre ikke bare meningsløse ting, men ting som kan forverre situasjonen i mange tiår fremover? Jeg overlater ordet til Mattis: «While some might urge a senior officer to resign his post in this circumstance, your troops cannot resign and go home. They will carry out that specific order regardless of whether you are still with them. Loyalty to your troops, to your superiors, and to your oath to obey orders from civilian authority matters most, even when there are a hundred reasons to disagree.»

Dette er for så vidt ingen oppsiktsvekkende konklusjon. Det er ikke bare generaler som blir satt til å gjøre ting de er grunnleggende uenige i. Hva som var langt verre, var at det de ble satt til å gjøre, heller ikke var spesielt gjennomtenkt. Hva var det egentlig de politiske myndighetene ønsket å oppnå med de ordrene de ga? Ingen visste. Som Mattis skriver: «My requests for clarity up the chain of command went largely unanswered.»

I denne situasjonen, hvor man blir satt til å gjøre dumme ting, av grunner ingen egentlig forstår, er den naturlige responsen, vil jeg tro, å gjøre minst mulig. Man jatter og spiller med, og later som om man gjør så godt man kan, vel vitende om at politikerne tross alt er takknemlige for at du sparer dem for de verste konsekvensene av deres egne beslutninger. Men slik er ikke Mattis skrudd sammen. Mange av hans undergitte offiserer i Irak tenkte selvfølgelig at det var i alles interesse at færrest mulig amerikanere ble drept og lemlestet i et meningsløst oppdrag. Slikt tenkte ikke Mattis. Han var knallhard med folk han mente ikke la sin fulle tyngde inn på å vinne. Han nølte heller ikke med å gi gode folk sparken. Sjefer som satte folkene sine over oppdraget, kunne man ikke bruke, uansett hvor flinke de var. De måtte ut: «Fear of losing his Marines, coupled with his tremendous fatigue, cost the division an officer I admire greatly to this day.»

Dette dilemma gjelder formodentlig like mye i fredstid som i krigstid, selv om det der ikke står om liv. Hva bør vi forvente av en offiser? At han setter alt inn på å løse oppdraget, uansett hvor dumt det er, eller at han tenker at «jeg tror ikke det er dette politikerne egentlig vil, om de får tenkt seg om», og derfor sleper bena etter seg? I mitt hode finnes det ikke

noe godt svar på dette, noe som gjør det til et viktig spørsmål. Flere steder i boka blir dette dilemmaet satt på spissen. De som ønsker noe klart å holde seg til, og en ren samvittighet, bør kanskje finne på noe annet å gjøre enn å være del av moderne militærmakt?

Call Sign Chaos inneholder mye mer tankevekkende stoff enn det ovennevnte, som at «It’s fun to shoot some people», «If you’re uncomfortable dealing with intellectual ambushes from your own ranks, it’ll be a heck a lot worse when the enemy does it to you» og «If you don’t read, you can’t lead.» Grunntonen i boka er også egentlig ganske nedslående. Det er ingen tvil om at Mattis er stolt av sine Marines, og at han er genuint glad i dem, men hva er det som gjør at så mange flinke folk, med så mye avansert utstyr som det USA og NATO har, makter å få til så lite som vi gjør? Hvorfor går vi kollektivt på tryne, gang etter gang? Ganske mange vil mene at grunnen er ganske enkel. Amerikanerne, spesielt, er både dumme og slemme, og hva kan du da forvente? Svaret ligger imidlertid ikke der. Les boka, så forstår du det.

Jeg skal avslutte med mitt favorittema. Som offiser og militær leder trenger vi ifølge Mattis kun å vinne ett eneste slag, nemlig: «for the hearts and minds of our subordinates. They will win all the rest—at the risk and cost of their lives.» Men hvordan kan du vinne avdelingens respekt? Er det ved å slå dem i hodet med dine eksamenspapirer og fagfellevurderte artikler? Neppe. Som Mattis slår fast: «A good map-reading lieutenant is worthless if he can’t do pull-ups.»

Dette synet på krig, at det fremdeles har et betydelig fysisk element, er selvfølgelig i ferd med å bli kjetterske tenker her i Norge. Vi vet selvfølgelig bedre. Enda verre blir det, sett med norske øyne, når «Mad Dog Mattis» også skiver: «Our military exists to deter wars and to win when we fight. We are not a petri dish for social experiments. No one is exempt from studying warfighting and lethality as the dominant metric, and nothing that decreases the lethality of our forces should be forced on a military that will go into harm’s way. I have seen no case where weakness promotes the chance for peace.» Lest med norske briller, er dette renhekla militarisme, grensende til galskap. Forsvaret er selvfølgelig et ypperlig sted for sosiale eksperimenter. Spesielt i Norge.

Noen vil kanskje lese dette som et angrep på kvinnenes innmarsj i militæret. I så fall har de misforstått. Mattis, med mer erfaring fra moderne multikulturelle konflikter enn de fleste i verden, drøfter ikke kjønnsperspektivet i det han driver med overhode. Ordet «gender» er ikke en del av hans vokabular. Er det fordi han er dum, amerikansk eller mannssjåvinist? Formodentlig ingen av delene. Han vet bedre enn noen hva som er relevante egenskaper og ferdigheter i krig og konflikt, og kjønn er ikke en del av det. Har du det som trengs, spiller det ikke rolle om du heter Per eller Kari, John eller Julia. Mattis’ siste ord i boka får dette fram på forbilledlig vis: «In the spirit of keeping our American experiment alive, it will be enough if this book conveys my respect for those men and women who selflessly commit to serving our country—soldiers, sailors, airmen, Coast Guardsmen, and Marines, united in their devotion to our survival as a nation. In the toughest circumstances, they earned my undying respect and admiration. Alongside them I’d do it all again.»

Det er nok overflødig å konkludere med at jeg anbefaler denne boka på det aller varmeste. Men den er ikke for sarte sjeler. Spesielt vil tilhengere av stort mangfold, og kjønnskvotering i Forsvaret, moderat eller ikke, helt sikkert ha større glede av å lese noe annet enn denne boka.