Ole Rikard Høisæther
Oslo Militære Samfund 200 år
Oslo Militære Samfund, 2025
Omtalt av Harald Høiback
Nyhet
Bokanmeldelse: Jubileumsbok til begeistring
Til begeistring
Det er ikke hver dag man fyller 200 år. Anledningen byr derfor til både fest og ettertanke. Ole Rikard Høisæther kombinerer de to på utsøkt vis i sin sprudlende jubileumsbok om Oslo Militære Samfund.
Å skrive en bok om en forening som er glad i møter, referat og regnskap, og som holder seg med direksjon, representantskap, tilsynskomité og desisorer, kunne nok ha fristet noen og enhver til å sette seg innerst i kottet med ringpermer opp til ørene og støv til nesetippen. Forfatter Høisæther faller ikke for den fristelsen. Han er ikke opptatt av styreprotokoller og budsjettforslag, men av samfundet som en samfunnsaktør. Han forteller i stedet om det samfunnet som til ulike tider eksisterte på utsiden av samfundet, og om de strømmingene Oslo Militære Samfund ikke bare var et resultat av, men også var med på å påvirke.
Det store bakteppet bak stiftelsen av Christiania Militaire Samfund, besto, enkelt sagt, av tre deler. For det første må etableringen av samfundet ses i lyset av opplysningstiden og den konsekvenser. Kunnskap var ikke lenger noe man arvet av sine forfedre, men noe man aktivt dyrket og utviklet videre. Vitenskapelige samfunn av ulike typer hadde alt eksistert i flere hundre år rundt omkrig i Europa da samfundet ble stiftet 1. mars 1825, kanskje med The Royal Society of London for Improving Natural Knowledge fra 1660 som det store forbildet. Men også i Norge fantes det på denne tiden mange ulike private sammenslutninger, som Selskabet for Norges Vel og Klubselskapet Harmonien i Trondheim. Det var ikke (bare) hjernen som skulle stimuleres i slike foreninger, men også hjertet, ganen og magen.
Den andre delen av bakteppet er fremveksten av Norge som et selvstendig rike igjen etter alle årene under Danmark. I 1825 var Norge fremdeles i union – med Sverige, men det er ikke tvil om at Norge på den tiden vokste frem som en langt mer selvbevisst aktør enn vi hadde vært på mange hundre år. Det tredje store feltet er selvfølgelig det militære. I 1825 var det bare ti år siden slaget ved Waterloo, som satte punktum for mer enn 20 års krig i Europa, som også vi i Norge hadde kjent på kroppen. Krig og militærmakt var viktig.
Om det brede bakteppet preges av opplysningstrang, nasjonalisme og forsvarsvilje, var den utløsende årsaken til stiftelsen av samfunnet av mer profan karakter. I årene etter Napoleonskrigenes slutt var forsvaret gjenstand for betydelige kutt. Mange offiserer ble det vi i dag kaller overtallige, og hadde både tid og energi til overs. Lediggang kan lede til mye, for eksempel stiftelse av et militært samfund, og som Høisether skriver: «De kan absolutt tenkes at hele ideen ble til over en toddy rundt et bord i et av Christianias mange skjenkesteder på denne tiden.»
De av oss som har klekket ut idéer på diverse skjenkesteder vet av erfaring at idéene virker mest geniale mens det fremdeles er noe i glassene. Etter hvert som de tømmes, falmer gjerne også idéene en smule, før de fleste forsvinner helt og blir erstattet av nye neste gang man samles rundt toddyen. Men akkurat denne idéen overlevde altså, og er til stor glede for mange av oss fremdeles høyst levende.
Om beslutningen om å stifte samfunnet er det viktigste som har skjedde i OMS’ historie, og beslutningen om ikke å skrinlegge den beslutningen den nest største, er nok beslutningen om å bygge et eget forsamlingslokale det som berget foreningen på sikt. Som Høisæther skriver:
“Det er neppe en overdrivelse å si at Oslo Militære Samfunds egen bygning gjennom snart 150 år har vært et kraftsentrum, ja, ikke bare samlingspunktet for Samfundets virksomhet, men trolig den viktigste enkeltstående forutsetningen for Oslo Militære Samfunds kontinuitet og fortsatte eksistens. Samfundsbygningens betydning kan ikke overdrives.
Også etter at den staselige bygningen kom på plass i 1878, har samfundet vært gjennom både nedturer og bølgedaler. I perioder var antimilitarismen ganske utbredt i Norge, men verst var det selvfølgelig da den tyske okkupasjonsmakten rekvirerte bygningen i 1940. Bygget var i så sørgelig forfatning i 1945 at OMS i en periode måtte holde sine møter andre steder.
Med fare for å begå en majestetsfornærmelse er det et faktum at kong Haakon og kong Olav har tilbrakt atskillig mer tid i OMS enn det kong Harald og kronprins Haakon har gjort. Det kan det være mange grunner til, og Høisether er inne på en av dem. Det sies nemlig at mot slutten av et mandagsmøte hvor kong Haakon var klar for avskjed, skal direksjonens formann ha fortalt ham: «Det er synd at De går så tidlig hjem om kvelden, for da blir stemningen så god etterpå!»
Boken om Oslo Militære Samfunds første 200 år er utvilsomt et festskrift, og man kunne derfor frykte at Høisether periodevis forsyner seg fra festtalenes mer svulstige repertoar. Jeg kan betrygge leserne med at det kun skjer nokså unntaksvis, og det som finnes av slike utskeielser kompenseres rikelig med enkelte nokså nøkterne passasjer, som denne om Norsk Militært Tidsskrifts redaktører:
“Redaktørene av NMT har kommet og gått, og det vil føre for langt å nevne dem alle gjennom snart to hundre år. Det som står fast er at NMT i sine siste hundre år har hatt en løpende redaktør-rekke av markante offiserer, som alle har utmerket seg i betydelig grad i sine militære karrierer i tillegg til å påta seg redaktørvevet i NMT.
Her synes jeg nok personlig at Høisæther kunne tatt i litt mer, men dette er kun en skjønnhetsflekk i en ellers utmerket bok. Alle som er glade i OMS bør derfor sporenstreks skaffe seg et eksemplar av boken. Kombinasjonen av Høisæthers lette og livlige penn, og et vell av flotte fotografier og illustrasjoner, gjør denne boka til en fest, også lenge før de kongelige har forlatt.
Løp og kjøp!