Avsluttande kommentar til sakførar Middelthon gjeldande general Liljedahl og felttoget i Setesdal

Av Jørn Buø

I NMT nummer 2 2019 kjem sakførar Middelthon med replikk og tilsvar til mitt tilsvar i NMT nummer 1 2019 på sakføraren sitt debattinnlegg gjeldande general Liljedahl i NMT nummer 3 2018.

Når eg les sakføraren sin replikk og tilsvar, konkluderer eg med at han ser ut til fortsatt å ville halde seg til ei rein juridisk vurdering av general Liljedahl si føring av 3dje divisjon. Det kan synes som om ei reinvasking av Liljedahl er målet for Middelthon. Når ein fagmillitært og leiarskapsmessig vurderer general Liljedahl sin innsats som sjef 3dje divisjon under felttoget i Agder og Rogaland i april 1940 står den uavhengig av juridiske betraktningar, slik eg ser det, til langt under godkjent.

I september-oktober 1945 kom sjefen for Weserübung, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst, til avhøyr i Oslo. Han skal da ha poengtert at i 1940 var forsvaret av Norge 90 prosent terreng/geografi og 10 prosent andre faktorar. Verken terreng eller geografi svikta nordmennene, men dei andre faktorane var det med få unnatak så som så med. Tilfellet Setesdal og Liljedahl er etter mi oppfatning eit kroneksempel på nettopp det.

Sakfører Middelthon har nokre argument eg spesifikt har behov for å gå i møte: «Det eneste faktum dommen begrunnes med, nemlig at generalen skal ha unnlatt å delegere kommandomyndighet til andre før han forlot Setesdal» Vel, Middelthon, ein grunnregel for ein kvar militær ledar er at du kan delegere myndigheit, men aldri ansvar. Mi fagmilitære og moralske vurdering er at Liljedahl sit med ansvaret for den norske gjennomføringa av felttoget i Setesdal frå start til slutt.

Vidare overdriv Middelthon etter mi oppfatning den tyske militære overmakta i området betydeleg. Tysk dominans i lufta og manglande norsk luftvern var sjølvsagt ei stor utfordring, men general Ruge er klar i sine memoarar på det ikkje var til hinder for aktiv norsk strid. Vidare hadde dei norske styrkane ein betydelig fordel i mørket og satt naturleg nok med betydeleg lokal kjennedom. Dei tyske angriparane på Sørlandet vart også vurdera som svake av general Ruge.

Sakføraren skriv og at setesdøler og kristiansandarar er Liljedahl takk skyldig for at fedre vart spart for slikt – implisitt at motstand var utan formål. Det er stikk i strid med Liljedahl sin sjef Kommanderande General Ruge si innstilling: «Å gi seg utan strid er ødeleggende for nasjonens selvaktelse». «Altså vil jeg si til mine elever», skreiv general Ruge då han sat i fangenskap: «Husk på at den som selv erkjenner at han er slått, han taper. Den som nekter å avfinne seg med dette, han har alltid sjanser til å vinne til slutt, fordi ingen vet hva som kan hende. En gang kommer en storm og splitter den spanske armada. Det er ut fra dette syn at jeg har holdt på og fremdeles holder på at Norge skal fortsette krigen, selv efterat Norge er besatt.»

Det er ikkje naudsynt å gjenta argumentasjonen frå mitt tilsvar i NMT ein 2019, men kort oppsummera svikta Liljedahl når det gjeld moral, leiarskap og taktikk:

• Taktisk fordi han ikkje tok opp strid mot fienden då han var sårbar i styrketilvekstfasen og i høveleg terreng etter kvart.

• Leiarskapet var passivt då han avbraut si påbegynte mobilisering.

• Moralsk svikta han sine menn ved å akseptera at ein i utgangspunktet høg stridmoral vart svekka time for time som følge av sitt eige manglande leiarskap, manglande taktiske initiativ og uvilje mot å taka opp strid.

I tillegg vil eg kort vurdere Liljedahl sitt leiarskap i høve til nokre grunnleggande prinsipp for krigføring frå ei lærebok eg hadde på Kungliga Försvarshögskolans sjefskurs «Om stridens grunder» av Marco Smeberg. Her siterer dei til døme frå eit svensk armereglemente del II frå 1963. «Obeslutsamhet og uraktlåtenhet att handla ligger en chef mer til last än misstag i fråga om val av medel». Manglende evne både til handlekraft og være rådsnar kjennetegner Liljedahl si leiing gjennom heile felttoget.

Smeberg lister også opp ein del grunnprinsipp for krigføring som eg kjenner igjen frå dei fleste stormaktene sine doktrinar.

• Sett opp og hald fast ved mål. Eg kan ikkje sjå at Liljedahl hadde sett opp eller kommunisert eit klårt målbilde til sine avdelingssjefar.

• God stridsmoral, Napoleon meinte moralen er tre gonger så viktig som styrkeforholdet. Liljedahl sin måte å gjennomføre striden på har mange døme på at både offiserar, befal og mannskap gradvis tapa ein i utgangspunktet høg stridmoral.

• Offensiv handling, Offensiv handling er sjefens viktigaste virkemiddel for å påverke utfall av trefningar, slag og operasjoner. Liljedahl var svært passiv i heile felttoget, frå han drog attende mobiliseringa, til han ikkje tok opp strid ved noko høve, og tilslutt forlét styrkene i Setesdal.

• Kraftsamling, For å muliggjøre framgang i strid er det viktig å konsentrere innsatsen mot fienden i tid og rom. Etter mitt syn kunne Liljedahl oppnådd mykje ved å forsette mobiliseringa 8. april og påføre fienden tap i styrketilvekstfasen over hamner og Kjevik Flyplass. «Det er betre å angripe tidleg med små, ikkje ferdigmobilsera avdelingar enn for seint med ferdig mobilisera avdelingar» var eit svensk grunnprinsipp for forsvar av fosterlandet som alliansefri under den kalde krigen.

• Mobil og aktiv framfred: Stridstempoet er ofte en avgjørande faktor på slagfeltet. «Å marsjere er å krige, tapt tid kan ikkje gjennvinnast i krig», sa Napoleon. Liljedahl var konsekvent på retrett og var passiv i sitt leiarskap.

Vidare legg boka til Smeberg vekt på sjefen si rolle. Her vert sjefen si evne til å motivere, leie gjennom gjennomføring, framstå som eit godt eksempel, skape gode relasjonar til underordna og gjennom god planlegging vektlagt. Eg kan ikkje finne i noko kjelder at Liljedahl framheva seg innanfor desse rollekrava, snarare tvert om.

Liljedahl sin nærmaste sjef i dei kritiske aprildagane, kommanderande general Otto Ruge, skriv at det var satt opp avdelingar til nøytralitetsvern i Kristiansand, og at det hadde vore mogeleg å mobilisere ytterlegare på Evjemoen. Ruge fekk ikkje oppretta kontakt med Liljedahl dei første dagane, så han fekk ikkje påverka situasjonen. Liljedahl handla ikkje som ein kan forvente av ein general når han ikkje oppnår kontakt med sin sjef – Ruge skriv også i sine memoar at svake tyske styrker hadde besett kystbyane og at resten av Sørlandet framleis var på norske hender. Her kunne Liljedahl vist eit heilt anna leiarskap.

Eg held fast ved at uavhengig av juridiske betraktningar besto ikkje Liljedahl sin ultimate test som flaggoffiser med oppdrag å forsvare 3dje divisjon sitt operasjonsområde. Slik eg ser det, svikta han fedrelandet, mennene sine og setesdølene. Han løyste ikkje oppdraget, og tok ikkje vare på sine menn, barnelærdomen frå Krigsskulen.

Om sakføraren med møterett for Høgsterett har som ambisjon å få gjennoppteke saka til Liljedahl, så lukke til! Berre dei som ikkje vil oss vel kan tene på at norske militær sjefar utøver leiarskap på Liljedahl sitt nivå. Langt høgare krav må stillast om vi skal lukkast med å handtere militære utfordringar i framtida. Det delast ikkje ut sølvmedaljar i krig, så berre dei beste sjefane når det gjeld som mest, er gode nok.