Å kalle en spade for en spade

Norge er et av få land i Vest-Europa som grenser til et rike som aktivt bruker militærmakt mot sine naboer. Norge er også et av få land i Vest-Europa som har basert sin nasjonalrikdom på å besitte store geografiske områder, med tilhørende fiske- og oljeinntekter. Det er på høy tid at Norges forsvar igjen organiseres på en måte som tar høyde for disse forholdene.

Oberstløytnant Christoffer T. Knutsen gikk på som distriktssjef i HV-09 i 2018. Han gjennomførte BSIN 1992-93, KS1 1995-97, KS2 2002-04, FHS/FSTS 2011-12. Han har tjenestebakgrunn fra bl.a Hæren og Forsvarsstaben, samt flere kontingenter i internasjonale operasjoner.

AV CHRISTOFFER T KNUTSEN

Mye har skjedd i Forsvaret siden sist nasjonalt forsvar sto høyest på listen. Forsvaret har gjennomgått store strukturelle endringer; mobiliseringsforsvaret er avskaffet, styrkestrukturen er betydelig redusert, kommandonivåer er fjernet og ledelse er endret. Store lager- og reservedelsbeholdninger er fjernet og brukt opp, og logistikk og støttetjenester er flyttet ut til sivile og kommersielle selskap, såkalt strategiske partnere. Disse endringene har blitt gjort under noen vesentlige utviklingstrekk:

Utviklingen av Forsvaret har skjedd i en periode der Norge har vært i dyp fred. Forsvarets oppgaver i perioden har først og fremst bestått i å bidra i internasjonale operasjoner, samt ivareta nasjonal suverenitetshevdelse i fredstid. Endringene som har skjedd i Forsvaret de siste 30 årene har altså delvis hatt andre formål og rasjonale enn å utvikle organisasjonen for krigsforberedelser og nasjonalt forsvar.
I løpet av de siste 30 årene har samfunnet blitt gjennomdigitalisert, prosessor- og datakraft har økt betydelig. Måten vi samhandler og kommuniserer på som mennesker, samfunn og militære avdelinger har endret seg radikalt.

Norge har blitt et gjennomdigitalisert og teknologitungt samfunn, noe som har skapt nye sårbarheter og sikkerhetsutfordringer som må håndteres. I takt med at samfunnet og teknologien endrer og utvikler seg raskere og raskere, har militærmakten blitt dyrere og dyrere. Selv om forsvarsbudsjettet i dag er på drøye 60 milliarder i året, har Norge kun råd til en brøkdel av den strukturen som vi hadde på 80- og 90-tallet.

I dag står Norge og Forsvaret i en slags konseptuell spagat. Mobiliseringsforsvaret finnes ikke lengre og det lille innsatsforsvaret klarer ikke å dekke nasjonale behov og oppgaver. Forsvaret må styrkes og utholdenheten økes. Russland har også vist evne og vilje til å bruke militærmakt mot naboland i Europa for å oppnå politiske mål. Det har gitt en erkjennelse av at «Forsvaret ikke er tilpasset våre sikkerhetsutfordringer».

Det er slått uttrykkelig fast at NATO og alliert støtte er bærebjelken i norsk forsvar, samtidig ligger norsk basepolitikk fast. Allierte faste baser på norsk jord er uaktuelt. Ved en alvorlig sikkerhetspolitisk krise eller væpnet konflikt, må Norge evne å holde ut til hjelpen kommer. NATO har begrensede styrker tilgjengelig for rask reaksjon og innsats. Om en konflikt først oppstår andre steder i Europa, før Norge involveres, vil alliert forsterkning av Norge kunne ta tid. Det stiller krav til et robust norsk Forsvar.

Motstanderen

De fleste er enige om at et konvensjonelt angrep på norsk territorium i den nære fremtid (i nord) er lite sannsynlig, men det er fortsatt den dimensjonerende trussel lagt til grunn for Forsvaret.Derfor er Forsvarets tilstedeværelse i nord prioritert svært høyt både politisk og militært. Flere har pekt på at Russland i vårt område har som sin strategiske målsetning å sikre nordområdene, «Bastionen», med den hensikt å beskytte og opprettholde handlefrihet for sine strategiske militære kapasiteter (den russiske Nordflåten og ubåtene), samt hindre at Russisk territorium blir truet.

Samtidig er det helt åpenbart at Russland er militært underlegen NATO, (også uten USA), og har en begrenset kapasitet til å gjennomføre konvensjonell krig i flere operasjonsteater samtidig. Over flere år har trusselvurderingene derfor pekt på at det er lite sannsynlig at en væpnet konflikt mellom Russland og NATO vil ha Nord-Norge som utgangspunkt og hoved-stridsområde. Snarere pekes det på at en konflikt i Nord-Norge kan oppstå som følge av en oppblussende eller pågående konflikt andre steder i Europa. Trolig er det militært farligste for Norge at det skjer en ulykke eller utilsiktet hendelse i nordområdene som følge av stormakts-rivalisering mellom USA og Russland. Av dette kan vi trekke ut to helt åpenbare militære operasjonelle målsetninger for Russland i nordområdene, inkludert Norge, om det skulle komme til en konflikt med NATO:

Effektiv nektelse av NATO og allierte styrker i «Bastionen» (bastionsforsvaret)
Om mulig, unngå konvensjonell krig med NATO i Norge (styrkeøkonomisering – ikke å åpne et nytt operasjonsteater i nord).

Skulle det komme til en sikkerhetspolitisk krise eller konflikt mellom NATO og Russland, blir det altså viktig for Russland å kunne opprettholde bastionen, uten å dra Norge inn i en åpen militær konflikt som utløser NATO artikkel 5. Det kan virke som to motstridende hensyn; militær handlefrihet uten at motstanderen, NATO, mobiliserer i nord, men ikke nødvendigvis.

Om vi forutsetter at begge parter i konflikten er rasjonelle aktører med begrensede ressurser for innsats, og at det rasjonelle valget er å unngå å eskalere konflikten ut av kontroll, blir det interessante spørsmålet: Hvordan vil Russland opptre i nord i en tilspisset situasjon med NATO-landene, og hvilke virkemidler vil brukes for å oppnå målsetningene? Handlemåten innebærer trolig hele bredden av statens virkemidler: «Mer anvendelig militærmakt og sammensatt bruk av virkemidler gjør skillet mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet mindre tydelig». Ser vi på hvordan Russland har utviklet sin strategi på området, ofte referert til som Gerasimov-doktrinen, er det nokså tydelig at virkemidlene handler om en blanding av politisk påvirkning, militært og økonomisk press, tvangsdiplomati, påvirknings- og informasjonsoperasjoner, provokasjoner, samt fordekte og åpne offensive operasjoner.

Oppsummert er det slett ikke sikkert trusselen vil se slik ut som vi planlegger for, et konvensjonelt angrep i Nord-Norge. Det er ikke gitt at Norge får den allierte hjelpen vi baserer oss på så raskt som vi ønsker. Derfor gjør Norge lurt i å planlegge for usikkerhet, samt å kunne ta vare på våre egne interesser i så stor grad som mulig.

Forsvaret og forsvarsplanen

Siden 2014 har langtidsplaner og fagmilitære råd pekt i én «hovedskuddsretning» – re-etablering av evnen til nasjonalt forsvar. Forsvarets ambisjonsnivå, størrelse og struktur bestemmes av Stortinget i langtidsplanene, men opprydningsarbeidet i Forsvaret fremover vil gå ut på å skape likhet i fred, krise og krig for roller, ansvar, myndighet og oppgaver – og prioritere de tiltak som gir operativ evne svært strengt. Vi må få det vi har til å virke – enda bedre enn nå.

I nasjonalt planverk vektlegges en sterk nasjonal militær tilstedeværelse i nord, som et tydelig signal, og en «terskel» som skal gjøre prisen for et angrep på norsk territorium så høy som mulig. Dette er en klok vurdering og vil trolig virke forebyggende på flere plan. Men hva om Norge ikke blir angrepet direkte, men blir utfordret med andre virkemidler under terskelen for konvensjonell krig, i gråsonen mellom politiets og Forsvarets oppdrag og myndighet? Og hva om artikkel 5 ikke utløses? En nasjonal militær plan for forsvar av Norge må derfor ivareta flere likeverdige elementer; en konvensjonell trussel i nord, alliert forsterkning, og en multi-domene og hybrid trussel i resten av Norge. I tillegg kan man hevde at Forsvaret bør ha godt utviklede planer for å være et NATO «basing area» for alliert innsats andre steder i Europa. Norge må planlegge for at en konflikt vil treffe hele landet, men ha ulike uttrykk i ulike deler av landet. Politisk beslutningsevne og økonomisk handlefrihet må ivaretas og beskyttes, sammen med territoriell integritet.

Ledelse og styring

Hele Forsvarets operative struktur er gitt til sjef for Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH), og sjef FOH fører kommando over all operativ virksomhet på norsk territorium. FOH har både en nasjonal og en alliert funksjon og rolle før, under og etter alliert forsterkning i Norge. FOH er et fellesoperativt hovedkvarter, og har ikke grenstaber eller domeneavdelinger (for eksempel en land-, luft- eller sjøkommandør). Sjef FOH leder det fellesoperative nivået og styrer på de taktiske styrkesjefene. Disse har ansvar for hele Norge innenfor sitt domene, og driver planlegging og ledelse på nasjonalt nivå for sine avdelinger. Fire av disse taktiske styrkesjefene har et territorielt ansvar; sjef Hæren har ansvar for Finnmark gjennom Finnmark Landforsvar, i tillegg har sjef Hæren mesteparten av styrkene sine lokalisert i Troms og en kommandorelasjon til HV-16. Sjef HV har det territorielle ansvaret for resten av landterritoriet i Norge, sjef Sjø har ansvar for alt norsk sjøterritorium og sjef Luft har ansvar for alt norsk luftrom.

En gang i tiden var Forsvaret kjent for å ha mye av alt. Slik er det ikke lengre. Bildet viser zargeskasser i Camp Nidaros utenfor
Mazar E Sharif i Afghanistan.
Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret.

Litt forenklet kan man si at sjef FOH styrer og prioriterer helheten, samt sørger for at den helhetlige forsvarsplanen mellom domenene henger sammen (land, luft og sjø). De taktiske styrkesjefene har et tredelt nasjonalt ansvar,

de skal rådgi sjef FOH for å ivareta sitt domene i den fellesoperative planen, i det ligger det et ansvar og eierskap til den fellesoperative planen og et ansvar for å koordinere og samordne egen taktisk plan med sine sideordnede taktiske kommandoer og allierte styrker.
de skal utvikle egne planer og lede egne styrker innenfor sitt domene og ansvarsområde, og koordinere sideveis.
de skal være styrkeprodusenter og «etterfylle» egen struktur med mannskap og avdelinger.

Etter hvert som fokuset på nasjonale oppgaver og forsvar av Norge blir mer modent, er det i tillegg en rekke forhold og oppgaver som etter hvert «gjenoppdages», og som ingen i dag har ansvar for. Disse oppgavene ble tidligere løst av avdelinger eller kommandonivå som i dag er rasjonalisert bort eller nedlagt. Krigsfangetjeneste og mottak og utdanning av frivillige kan være slike eksempel, kystforsvar kan være et annet. Forsvarssjefen har satt søkelys på dette, og påpekt at Forsvaret må ha likhet i fred krise og krig når det gjelder ansvar og oppgaver.

Da blir spørsmålet; hvem planlegger, leder og koordinerer regionale og lokale operasjoner når FOH og alle taktiske styrkesjefer har et nasjonalt fokus?

Landmaktens endring

For landstridsstyrkene (landmakten) har overgangen fra mobiliseringsforsvar til innsatsforsvar blant annet medført at Hæren har gått fra å være en stor mobiliseringshær til en liten innsatshær bestående av en brigade og noen bataljoner lokalisert for det meste i Nord-Norge. Hærens oppgave i dag er å møte fiendens hovedstyrker enten alene eller som del av NATO-styrker. I de øvrige delene av landet er det i hovedsak HV som må løse de landmilitære oppgavene. Heimevernet har overtatt det territorielle ansvaret fra Hæren, men er også betydelig redusert i størrelse i løpet av de siste 20-30 årene. I antall er HV med sine 40 000 mannskap, Forsvarets største enhet, men HV er ingen kampstyrke for konvensjonell strid.

Kjernen i HV sitt oppdrag er å sikre evne til nasjonal mobilisering og alliert forsterkning. Tidligere var HV-distriktene i all hovedsak en styrkeprodusenter i fredstid, som skulle levere stridsklare HV-avdelinger til distriktskommandoene (DK’ene) og til de territorielle regimentene. I dag er de regionale samordnende kommandoleddene i Forsvaret fjernet (DK’ene og Regimentene). Men behovet for militær og sivil-militær regional samordning, koordinering og forsvarsplanlegging er ikke forsvunnet, snarere tvert imot. Derfor har det territorielle ansvaret medført at HV i dag har vesentlig utvidede oppgaver og ansvar i forhold til hva som var tilfelle frem til 2000-tallet.

HV-distriktet er i dag en selvstendig operativ kommando med et territorielt oppdrag i et definert operasjonsområde i fred, krise og krig. HV har tatt over alle oppgavene som Regimentene hadde tidligere.

Logistikk og understøttelse

Innenfor logistikk og støttefunksjoner i Forsvaret har det nærmest skjedd en revolusjon. Volumet, lagrene og materiellet til mobiliseringsforsvaret er borte. Forsvaret består stort sett av det materiellet som er i daglig bruk. Forsvaret har en begrenset evne til å utføre egen logistikk, transport, vedlikehold og understøttelse. Disse tjenestene løses av sivile firma og strategiske kommersielle partnere. Logistikk- og transportavdelinger, og andre støttefunksjoner i Forsvaret er i dag «plan- og bestiller»-staber som planlegger logistikkbehov og sender bestillinger til de kommersielle strategiske partnere. Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO) har i dag en logistikk-stab med et helhetlig nasjonalt ansvar som støtter FOH og styrkesjefene. Regionalt finnes fire logistikkledd (RLL), ett lokalisert i nord, ett i midt, ett i øst og ett i vest. Disse fire regionale logistikkenhetene skal støtte hele Forsvaret og alle typer avdelinger og forsvarsgrener innenfor sitt geografiske område og skal utgjøre leddet mellom de kommersielle logistikkaktørene og Forsvaret regionalt. Lager- og logistikkpersonell er byttet ut med datasystem og digitale løsninger. Etterforsyning baserer seg i stor grad på «just in time logistics» der varer produseres og fremskaffes først når behovet oppstår.

Regional koordinering og samordning

Militær og sivil-militær regional planlegging, koordinering og samordning må gjøres der man har situasjonsforståelse og kunnskap til å gjøre dette. Med større ansvar flyttet over til færre aktører og kommandonivå, er behovet for regional krigsplanlegging, koordinering, samordning og ledelse større enn noen gang. Legger man trusselvurderingen til grunn, vil krig, konflikt, og militære operasjoner trolig se svært forskjellig ut for eksempel i Finnmark, Trøndelag og Rogaland. Der det etableres Krigsskueplass skal Forsvaret også kunne koordinere og prioritere sivil innsats og sivile ressurser. De taktiske styrkesjefene, som nasjonale kommandoer, kan ikke planlegge og lede Forsvarets innsats i hele Norge på det detaljnivået som samtidige, pågående regionale operasjoner krever. Regional innsats krever regionale kommandoer.

Det er HV-distriktene og Finnmark Landforsvar (FLF) som i dag har det utøvende territorielle ansvaret regionalt, og er Forsvarets utøvende «teigeiere» på landjorden. De er de eneste taktiske regionale operative kommandoer i Forsvaret med både organisering, situasjonsforståelse og lokalkunnskap til å kunne drive regional planlegging, koordinering og samvirke for hele Forsvaret. Andre territorielle eller regionale kommandoer finnes ikke.

FLF leder operasjoner i Finnmark, og Brig N leder operasjoner innenfor sitt tildelte operasjonsområde. Når Brig N operer i FLF teig så får trolig brigaden tildelt operasjonsområde, og FLF ivaretar de deler av sin teig som Brig N ikke bruker. På lik linje med FLF har HV-distriktene fått tildelt territorielt ansvar og et operasjonsområde, men HV-distriktene har i tillegg ytterligere to ansvarsområder som FLF ikke har; ansvar for styrkeproduksjon og ansvar for sivil-militær koordinering og samvirke.

Man kan si mye om muligheten og hensikten med å forsvare Finnmark, men hvilke garanti har vi for at et eventuelt militært angrep, i en eller annen form, vil finne sted nord av polarsirkelen? Bildet viser Telemark bataljon (TMBN) krevende kystterreng under Øvelse Vestland i 2013.
Foto: Simen Rudi/Forsvaret.

FLF fører kommando over HV-17, GSV og Porsanger Bataljon. I antall militære styrker er avdelingene under FLF omtrent som et gjennomsnittlig HV-distrikt. FLF har et tydelig definert stridsoppdrag og befinner seg i «hovedstridsområdet», men i forhold til samfunns- og infrastruktur, befolkning og verdiskapning er FLF sin teig det minst komplekse og sammensatte. Poenget er at det er relevant å sammenligne FLF med HV-distriktene i resten av Norge, både i forhold til rolle, ansvar, myndighet og oppgaver. I militære operasjoner må følgende forhold være entydig definert; (1) Ansvar for å definere situasjonen, (2) Ansvar for å sy elementene i en operasjonsplan sammen, og (3) Ansvar for å prioritere og avdømme innsats og ressurser. Det er helt basal militær kunnskap.

Hvis man så ser på hva de taktiske styrkesjefene er opptatt med, og konsekvensene av det nasjonale kontrollspennet disse styrkesjefene har, så blir det tydelig at den eneste eksisterende strukturen som kan fylle rollen som regionale/ lokale ledelsesnoder er HV-distriktene.

Dette så vi konturene av under den tragiske leirskred ulykken på Gjerdrum i nyttårshelgen 2020/21. HV-02 ble etter hvert det lokalt koordinerende leddet for Forsvarets innsats og koblingen til FOH. FSJ understreket i ettertid at HV skal kunne rådgi og støtte sivile myndigheter på vegne av alle Forsvarets kapasiteter – ikke bare HV sine egne. HV-distriktet må kunne koordinere, samvirke og rådgi også for de øvrige domener ut over landmakten, men ambisjonsnivået må holdes realistisk for det regionale kommandonivået. Det vil si at HV-distriktet som et taktisk regionalt ledelsesnivå innenfor landmakten må kunne lede alle tildelte avdelinger fra landmakten og logistikk- og støtteavdelinger. I tillegg må HV-distriktet kunne koordinere og samhandle med sivile ressurser og samvirke med de øvrige militære domener og støtteavdelinger (i første rekke avdelinger fra Spesialstyrkene, Sjøforsvaret, Luftforsvaret), samt allierte styrker.

Hvilke muligheten har HV-distriktene i dag til å lede militære operasjoner med avdelinger fra mange ulike bidragsytere der trusselen er hybrid og mangefasettert? Bildet viser Sjef Heimevernet generalmajor Elisabeth Michelsen under en grensekontroll til Opplandske Heimevernsdistrikt-05 på Magnormoen.
Foto: Helene Sofie Thorkildsen / Forsvaret.

HV-distriktet er det territorielle regimentet

HV-distriktet har altså tre fremtidige hovedfunksjoner som følger av ansvaret som territoriell landeier, og det faktum at de er den eneste taktiske ledelsesnoden i Forsvaret regionalt/ lokalt:

Utgjøre det territorielle kommandonivået (taktisk nivå) i Forsvaret og planlegge og lede Forsvarets innsats i egen tildelt teig med alle tildelte ressurser
Løse HV sitt oppdrag innenfor spennet av territorielle operasjoner i fred, krise og krig
Styrkeprodusere erstatningsmannskap og enheter for innsats.

Dette betyr noe for organisering og struktur av HV-distriktets stab og ledelse. Med oppgavene som ligger i begrepet ‘territorielle operasjoner’, og med dagens operative planverk til grunn, så skal ikke HV-distriktene i utgangspunktet gjennomføre tunge kampoperasjoner med manøveravdelinger, slik som Brig N og FLF i hovedstridsområdet. Litt forenklet kan man si at territorielle operasjoner innebærer; sikre, overvåke, kontrollere og støtte, bekjempe mindre styrker, samt sivilt-militært samvirke.

HV-distriktene må kunne gjennomføre militære operasjoner med avdelinger fra landmakten, i samvirke med sivile myndigheter, politiet og mer spesialiserte militære styrker, der trusselen er multi-domene, hybride og mangesidet. Evne til bygging av en robust situasjonsforståelse, evne til å samordne og koordinere alle sivile og militære virkemiddel, evne til å reagere hurtig med både fysiske og ikke-fysiske virkemiddel blir viktig. HV-distriktene må settes i stand til å drive styrkeproduksjon og utdanning av mannskap også i krise og krig.

I tillegg blir det trolig i langt større grad avgjørende at ledelse av taktiske operasjoner i andre deler av landet, utenfor hovedstridsområdet, klarer å se sammenheng mellom strategi og taktikk fordi motstanderen kan angripe taktisk og lokalt med håp om strategisk effekt. Dette betyr også at HV-distriktet må rendyrkes som kommandonivå med evne til taktisk operasjons- og logistikkplanlegging, innhentings- og operasjonsledelse, analyse, produksjon av situasjonsbildet 24/7/365.

Konklusjon

Det er utvilsomt behov for militær og sivil-militær planlegning, koordinering og ledelse regionalt og lokalt både i fred, krise og krig. Dagens og morgendagens konflikter mellom stater vil ha et bredere sett av virkemidler en rent konvensjonelle. Fordi Forsvarets utvikling gjennom mange år har hatt fokus på andre forhold enn nasjonalt forsvar alene, så har ledelsesnivåene som skulle ivareta det regionale kommandonivået blitt borte. Det er Finnmark Landforsvar og HV-distriktene som i dag utgjør de territorielle regionale kommandoene i dag. Hvis HV-distriktene og FLF ser ut som regimenter, har ansvar og oppgaver som et regiment og har organisasjon og teig som et regiment, så er HV-distriktene og FLF regimenter. HV-distriktet er det regionale kommandonivået i Forsvaret – det territorielle regimentet – og må settes i stand til å gjøre jobben.

Et styrket forsvar, FMR 2019
Prop. 14S (2020-2021) Evne til forsvar- vilje til beredskap, Langtidsplan for forsvarssektoren
«Hvilket forsvar gjør Norge tryggest?», Tormod Heier, Utsyn, 01/10 2019
Et styrket forsvar, FMR 2019

F-35 og Bastionsforsvaret, Stratagem.no, 29/09 2019 F-35 og bastionsforsvaret (stratagem.no)

FOKUS21, s.46
«Forsvaret av de strategiske ubåtene i Nordflåten og adgang til Atlanterhavet forblir derfor helt avgjørende. De militære anleggene på Kolahalvøya og Nordflåtens bruk av Barentshavet som trenings- og øvingsområde skal beskytte mot trusler fra vest og nord. Basene i nord er dessuten fundamentet i den russiske varslingskjeden.» – FOKUS21, s. 59
Et styrket forsvar, FMR 2019, s. 14
Et styrket forsvar, FMR 2019, kap. 1
«Rapporten viser at NATO-landene og Norge er samstemte i vurderingen av trusselbildet i nord. Det er enighet om at sjansen for eskalering mellom de regionale partene er lav, mens såkalt horisontal eskalering ansees som den største faren. Med dette menes at en konfrontasjon mellom NATO og Russland et annet sted i verden raskt kan føre til konflikt i andre områder. Dette har naturlig sammenheng med det faktum at Norge vil bli trukket inn dersom en konflikt utløser artikkel 5 i NATO-pakten.», Folk og Forsvar, 10/12 2020
«Russernes kritikk mot NATO og USA har blitt skapere, og av Russland oppleves Norge i større grad som et NATO-land enn som en nabo. E-tjenesten mener videre at den omfattende russiske våpentestingen i nordområdene vil fortsette, og risikoen for alvorlige ulykker vedvarer». – Trusler mot Norge i 2021, Folk og Forsvar, 09/02 2021.

– Bastionforsvaret vil med overveiende sannsynlighet innebære at Russland vil sikre seg store deler av Finnmark – Vitenskap (klikk.no) 29/05 2018.

FOKUS21, s.13
The Gerasimov Doctrine, Politico, Molly K McKew, September 2017
«Strategisk avskrekking foregår i hele konfliktspekteret – fred, krise og krig. Dette omfatter ikke bare tradisjonelle militære virkemidler, men inkluderer også nettverksangrep, påvirkning og kampen mellom ulike virkelighetsbeskrivelser. Målet er tidlig å ramme motstanderens evne og vilje til å fatte beslutninger som undergraver russiske interesser eller som kan føre til aggresjon mot Russland», Ibid, s.57
www.regjeringen.no/no/tema/forsvar/ltp/
Norsk sikkerhetspolitikk er en «balanse mellom avskrekking og beroligelse». Men vet noen hva det betyr? – Ingeborg Nortvedt Bjur, Aftenposten, 28/02 2021
Prop. 14S (2020-2021) Evne til forsvar- vilje til beredskap, Langtidsplan for forsvarssektoren