Utenriksminister Eide: Norge i en farligere verden

Den internasjonale sikkerhetssituasjonen har forverret seg markant de siste årene, og spørsmålet om hva dette betyr for et lite land som Norge er mer presserende enn på lenge. Oslo Militære Samfund inviterte utenriksminister Espen Barth Eide til å gi sin vurdering av tilstanden 5. oktober 2026, en vurdering som spente fra krigen i Ukraina og NATOs fremtid til geoøkonomi og norsk EU-politikk.

Den stabile etterkrigstiden er over

Eide innledet med å fastslå at verden befinner seg i sin farligste periode siden andre verdenskrig. Det han betegnet som «Pax Americana», den amerikansk garanterte freden, er i ferd med å ta slutt, ikke fordi noen har tvunget USA ut av rollen, men fordi USA frivillig trekker seg. «Den stabile etterkrigstiden er over, og den kommer neppe tilbake,» sa Eide, og understreket at dette stiller Norge overfor en helt ny virkelighet. Den tradisjonelle strukturen av internasjonale institusjoner, fra NATO til FN og Verdens handelsorganisasjon (WTO), som lenge har vært tatt for gitt, er nå under press fra flere hold samtidig: Russlands angrepskrig mot Ukraina, USAs tilbaketrekning fra sin hegemonrolle og en generell senkning av terskelen for bruk av militærmakt mellom stater.

På dette bakteppet presenterte Eide det han kalte en «garderingsstrategi»: Å bevare det bilaterale forholdet til USA der det fungerer, særlig i Arktis og nord, men samtidig styrke båndene til nære allierte i Europa. Sverige og Finlands inntreden i NATO ble fremhevet som en historisk forbedring av norsk sikkerhet. «Det har gjort at vi nå endelig har fått landegrense til et annet NATO-land,» konstaterte han. Han beskrev også bilaterale forsvarsavtaler med Tyskland, Frankrike, Storbritannia og snart Polen som sentrale elementer i denne strategien.

Krigen i Ukraina og militærmaktens grenser

Eide brukte betydelig tid på krigen i Ukraina, og trakk paralleller til første verdenskrig: En utmattelseskrig der droner og presisjonsild har erstattet de gamle slagmarkenes geografi, men der frontlinjene beveger seg like lite. Han var tydelig på at en russisk seier ikke er akseptabelt, og at norsk støtte til Ukraina ikke bare er solidaritet, men egeninteresse. Norges støtte til Ukraina ble omtalt som blant de største i absolutte tall, bare overgått av Tyskland. Han advarte også mot en bredere «Clausewitz-glemsel» i vestlig politikk: At militærmakt kun er et virkemiddel for å oppnå politiske mål, ikke et mål i seg selv.

Geoøkonomi og EØS-utfordringer

En vesentlig del av foredraget handlet om at geopolitikk og økonomi ikke lenger kan skilles. Stengningen av Hormuzstredet og konsekvensene av Ukraina-krigen for energi- og råvarepriser har vist at globaliseringens «just in time»-logikk er avløst av en «just in case»-tankegang, med økte kostnader og lavere vekst som resultat. Dette stiller Norge i en særlig sårbar posisjon som EØS-land utenfor EUs tollunion og felles handelspolitikk. Ferrolegeringsstriden fra året før ble brukt som eksempel på at Norge kan havne i en mellomkategori der EU beskytter seg selv, men ikke nødvendigvis tar med seg EØS-landene.

«En regel som anvendes av og til er ikke egentlig en regel. Det er mer en slags meny av argumenter du kan velge fra når det passer deg,» sa Eide, og begrunnet dermed Norges prinsipielle linje om folkerett, inklusive kritikk av Israel og andre aktører som noe mer enn humanitær retorikk, det er en forutsetning for Norges egen troverdighet og sikkerhet.

Fremtidsutsikter

Eide avsluttet med å peke på to linjer som han mener Norge alltid må holde samtidig: Arbeide for en bedre organisert verden gjennom internasjonale institusjoner, og holde «kruttet tørt» gjennom et solid forsvar og sterke allianser. I en tid der både den fysiske, den økonomiske og den demokratiske sikkerheten er under press, er det nettopp evnen til å tenke langsiktig og prinsipielt som skiller en robust utenrikspolitikk fra en reaktiv. Foredraget etterlot liten tvil om at norsk utenrikspolitikk i årene som kommer vil kreve både større ressurser og hardere prioriteringer.