Portretter 1900 til i dag

General Hermann Fredrik Zeiner Gundersen. Portrettet er malt av Frithjof Smith – Hald og henger i Formannsrommet i Oslo Militære Samfund.

General Hermann Fredrik Zeiner Gundersen

Født: 04.07.1915
Døde: 13.10.2002

General H. F. Zeiner Gundersen var født i Helsingfors i 1915. Han tok artium i 1933, Krigsskolen i 1936, Den militære høgskolen i 1931, British Army Staff College i 1948 og NATO Defence College i 1958.

Under krigen i Norge i 1940 tjenestegjorde han i Feltartilleriet i Gudbrandsdalen. Han kom til Skottland og tjenestegjorde i den norske brigaden som bataljonssjef ved feltartilleribataljonen. Etter krigen var han sjef for Hærens stabsskole 1949 – 51. Han tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden i 1952, som sjef for Brig. S 1957-59, og som sjef for Hærens stab 1961-63. I 1963 ble han utnevnt til generalmajor og sjef for DK Trøndelag.

Etter en rask og solid militær karriere etter krigen, ba daværende forsvarssjef, admiral Folke Hauger Johannessen, om å få Zeiner Gundersen som sin stabssjef. Han fikk i oppgave å tilrettelegge overgangen til en ny øverste ledelse i Forsvaret, opprettelsen av Forsvarets overkommando og en helt ny organisasjon.

I 1968 ble han forfremmet til generalløytnant og øverstkommanderende i Nord- Norge. Som øverstkommanderende ble han en av de sentrale arkitektene under opprettelsen av Forsvarskommando Nord – Norge på Reitan ved Bodø. Han var særlig opptatt av å få en tett integrering mellom forsvarsgrenene samtidig som forsvarsgrenenes spisskompetanse ble ivaretatt.

I 1972 ble han utnevnt til forsvarssjef etter admiral Fole Hauger Johannessen. De 5 årene som Zeiner Gundersen virket som forsvarssjef, var en krevende tid for Forsvaret.

Radikaliseringen av norsk ungdom krevde omlegging av ledelsesformene i Forsvaret. Han ledet denne omleggingen, men samtidig satte han foten ned for å gå for langt. Oljekrisen slo også rent økonomisk inn over Forsvaret i hans sjefstid. Viktige beslutninger ble att under hans periode, ikke minst kjøpet av F-16 kampfly. I 1977 viste NATO ham den tillit å utnevnte ham til formann i NATOs militærkomité, alliansens høyeste embete. Utnevnelsen kom i en vanskelig tid for alliansen med et skjerpet klima i den kalde krigen, blant annet med Sovjetunionens invasjon i Afghanistan.

General Zeiner Gundersen var kjent for sin arbeidskapasitet, fremfor alt for den planmessige og systematiske måten han løste sine oppgaver på. Hans detaljkunnskaper om sitt yrke kunne ofte både forbause og forundre yngre kolleger. Bak hans formelle ytre skjulte det seg en person som var levende opptatt av sine medmennesker og med en underfundig form for humor. Utallige inspeksjoner og reiser til Forsvarets avdelinger og stasjoner og under øvelser, ga anledning til å se problemene også for den jevne soldat og for mange sivilt ansatte i Forsvaret. Gjennom hele sin karriere var han i høyeste grad soldat selv, noe han la vekt på i sin opptreden, og ikke minst sin plikttroskap i all sin ferd.

Han var formann i Oslo Militære Samfund i seks år, og ble utnevnt til æresmedlem for sin innsats. Han var også redaktør i 18 år for Norsk Artilleritidsskrift.
For sin innsats for Forsvaret fikk han i 1977 Storkors av Sanct Olavs Orden. Under sin tjeneste fikk han også en lang rekke av dekorasjoner og ordener. Zeiner Gundersen døde i 2002.

Portrettet er malt av Frithjof Smith – Hald.

Sigurd Frisvold.


Generalmajor Helge Olrik Mehre. Portrettet er malt av Natalie Radina Holland og henger på Vernernes vegg, Lille festsal, i Oslo Militære Samfund.

Generalmajor Helge Olrik Mehre

Født: 01.02.1911
Døde: 17.09.1997

Generalmajor Helge Olrik Mehre står frem som en ruvende personlighet. Ruvende var han for våre nasjonale interesser da det mest gjaldt. Ruvende fremstår han for de mange han kom til å ha omsorg for.

Helge Mehre (1911 – 97) var født i Narvik. I oppveksten fulgte han gjerne sin far, stedets distriktsdyrlege, når denne ble kalt til hjelp, ofte i båt til utkantstrøk og i vinternatten. Fornemmelsen av plikt og ansvar kom tidlig. Etter eksamen artium 1939) gjenomgikk han Feltartilleriets Befalsskole, Hærens Flygeskole og Politiskolen. Det fulgte kortere tjeneste innen politiet i Oslo og som flyger i pionertidens Widerøes Flyveselskap. Til sist kom Hærens Krigsskole (1937 – 39) hvor kullet avsluttet da Tyskland slo til mot Polen.

Etter krigshandlingene i Norge i 1940, tok løytnant Mehre seg over Sibir og Canada til Storbritannia, hvor gjenreisningen av Flyvåpenet var i emning. Dette førte først til tjeneste ved en britisk skvadron, hvoretter fulgte kommando over den første norske jagerskvadron 331, da denne fant sin plass innen rammen av Royal Air Force. Etter en kortere tid i Skottland og på Orknøyene ble skvadronen forflyttet til Sør-England med operasjonsfelt innover det europeiske kontinent. For Mehre fulgte vingsjefs kommando da den annen norske skvadron sluttet seg til. Til sammen utgjorde dette en sammensveiset innsats av flygere og tekniske mannskaper – så vellykket at da den allierte invasjon nærmet seg ble det fra britisk side sterkt ønsket at ”the Norses” skulle ta del. Styrken, 132 (Norwegian) Wing, under ledelse av nå oberstløytnant Mehre, med sine 36 spitfirefly samt kjøretøyer m.v. for full mobilitet, talte nær 800 mannskaper av flygere og bakkepersonell. Landingen i Normandie med den videre oppfølging gjennom Frankrike, Belgia og Nederland frem til den tyske kapitulasjon i 1945 utgjorde den enhetlig største innsats under krigen utenfor Norge. Ved hjemkomst, på Gardermoen 24. mai 1945, uttrykte Forsvarssjefen, den gang HKH Kronprins Olav: ” Dere har gjort en stor innsats ute i verden. I denne stund går mine tanker til flyvere som ikke er tilstede her i dag, men som har måttet gi livet i kampen for fred og frihet. Måtte alle bli besjelet av den ånd som rådet blant dere i disse årene ”. Mehre var høvdingen som utøvet sin ledelse med sikker og myndig hånd, men også med naturlig omsorg for sine mannskaper, hver især. Dertil nød han respekt og tillit ut fra sterke personlige resultater oppnådd i kamp.
Mehres erfaringer kom ettertidens luftforsvar til gode. Han ble utnevnt til generalmajor i 1959 og tjenestegjorde på mange ulike felt, bl.a. sjef for Gardermoen flystasjon 1945 – 49, for Luftforsvarets Stabsskole 1950 – 52 og for Luftkommando Sør – Norge 1964 – 67. Hans erfaringer kom også til nytte innen forsvarsalliansen NATO, da han i 1968 – 71 var sjef for den norske militærmisjonen i Brussel og samtidig representant til alliansens militære komité. Innen sin egen forsvarsgren stilte han usvikelige krav til kvalifikasjoner og den yrkesmessige integritet som grunnlag for sunn disiplin – med tilhørende trivsel for den enkelte. Som direktør for Forsvarets Høgskole satte han spor ved spesielt å sette søkelyset mot totalforsvarets verdi. Han avsluttet sin yrkeskarriere som kommandant på Akershus Festning 1973 – 76.

Helge Mehre ble tildelt bl.a. Krigskorset med sverd (1942), det amerikanske Distinguished Flying Cross, og de britiske Order of British Empire (OBE), Distiguished Service Order (DSO) og Distinguished Flying Cross (DEC) for sin krigsinnsats. Han var også kommandør av den svenske Svärdorden og den Nederlandske Oranien – Nassau orden.

I sin bok ”Spitfire” beskriver han den norske deltagelsen på kontinentet. Nøkternt, som var hans stil, gir den en fortjent hyllest til de mange som ytet sitt bidrag, og kanskje særlig til dem som ikke fikk oppleve fruktene av sin entusiasme og innsatsvilje. Vi minnes en helstøpt karakter med utpreget rettferdighetssans. Selv ser jeg ham med den litt stramme profil som samtidig inneholdt en romslig natur med et rede glimt i øyet.

Helge Mehre var medlem av Oslo Militære Samfunds Direksjon i 8 år og medlem av Representantskapet i 11 år. Portrettet er malt av Natalie Radina Holland.

Wilhelm Mohr.


Major Johan L’orange. Portrettet er malt av Vesla Stranger og henger i Sumpen i Oslo Militære Samfund.

Major Johan L’orange

Født: 1905
Døde: 1996

Major Johan L’orange var født i 1905. Han tilhørte en militærfamilie. Bestefaren hans var generalløytnant H. P. L’orange, som har sitt portrett hengende i Oslo Militære Samfund. Generalløytnanten hadde to sønner som begge ble offiserer. Johan Koren L’orange var den yngste av dem. Han ble oberst, og var Johans far. Det var derfor naturlig for Johan å velge offisersyrket. Han avla eksamen ved Krigsskolens øverste avdeling i 1926, og ble premierløytnant i Infanteriet samme år. Året etter ble han premierløytnant i feltartilleriet, og etter å ha tjenestegjort i Feltartilleriregiment nr. 2 i 1928 og i 3. bergkompani i 1929, tok han militær høyskoleeksamen i 1930.

Etter noen års tjenestegjøring i Hærens våpentekniske korps avla han eksamen ved den tekniske høyskolen i Zürich. Han ble diplomingeniør i 1934, og i 1936 ble han kaptein. I fire år arbeidet han ved Raufoss ammunisjonsfabrikker, som hadde stor glede av hans kunnskaper og erfaringer. I 1938 ble han den første direktør i Norges økonomiske selvhjelpsråd.

Etter krigen hadde han flere høyere stillinger innen norsk næringsliv, og ble i Forsvaret utnevnt til major i reserven.

Han har vært direktør for Mekaniske verksteders landsforening, og for flere bedrifter. I 1960 ble han direktør for Nordisk Metall, en stilling han hadde til han pensjonerte seg i 1973.

Til tross for hans utallige gjøremål, glemte han ikke Oslo Militære Samfund. Så sant han kunne, møtte han opp på mandagsmøtene. Han var et aktivt medlem som Samfundet hadde stor glede av. Da Samfundsbygningen måtte restaureres, var det naturlig at L’orange hjalp til. og han ble også formann i Oslo Militære Samfunds venner.
Med sin utpregede sans for bevaring av verdifulle gamle ting, skjenket han grunnkapitalen, kr. 100.000 til Hedda og Johan L’oranges husfond, som har som formål å vedlikeholde maleri – og billedsamlingen, våpensamlingen og øvrig inventar.

Johan L’orange ble i 1979 æresmedlem i Oslo Militære Samfund. Ved sin død, hadde han vært medlem av Samfundet i 70 år. Han var en av stifterne av Samfundets husorden ”Den Glade Major”, og representerte kontinuiteten ved ordenens årlige fester. Han så på Oslo Militære Samfund som sitt annet hjem. Alle større begivenheter innen familien ble feiret i Samfundet. Det er vel heller ikke til å undres over at han møtte sin kjære kone, Hedda, født Hagemann, første gang på et ball i Oslo Militære Samfund, og at bryllupet ble feiret der da de giftet seg i 1931.

Johan L’orange var en hedersmann og en offiser av den gamle skolen som ved sitt blotte nærvær satte sitt preg på medlemsmøtene. Han døde i 1996.

Portrettet er malt av Vesla Stranger.

Tryggve Tellefsen.


Viseadmiral Skule Valentin Storheill. Portrettet er malt av Tore Juell og henger på Vernernes vegg, Lille festsal i Oslo Militære Samfund.

Viseadmiral Skule Valentin Storheill

Født: 17.08.1907
Døde: 25.11.1992

Viseadmiral Skule Valentin Storheill var født i Brønnøysund i 1907. Som sønn av en maskinist i handelsflåten og oppvokst i et distrikt som var avhengig av effektive sjøtransporter, og dermed av sjøfolkenes innsats, ble Storheill preget av dette gjennom hele sitt meningsfylte liv. Han innledet sin militære karriere ved å gjennomgå Sjøkrigsskolen 1925 – 28. Frem til 1940 tjenestegjorde han på de fleste av Marinens fartøystyper og fra 1935 var han samtidig inspeksjonsoffiser ved Sjøkrigsskolen, som da lå i Horten.

Samholdet mellom handelsflåten og Marinen var godt etablert allerede fra september 1939, og det kunstige skillet som eksisterte, ble utvisket under krigen, i stor grad takket være sjøoffiserer av Storheills støpning. Dette fikk stor positiv betydning under de mange kritiske forhold under krigen.

Etter at Karljohansvern måtte kapitulere ved angrepet på Norge, ledet han en tropp kadetter som ikke ville gi opp kampen, nordover via Lillehammer og videre fra Molde med skøytetransport til Nord-Norge.

I Tromsø ble Storheill liaisonoffiser for admiral sir John Cunningham, og kom med krysseren HMS ”Devonshire” over til England og senere til Halifax, hvor han ledet ombyggingen og utrustningen av 16 hvalbåter til marineformål.

Skule Storheill utmerket seg med stor dyktighet og deltok i mange krevende patrulje – og eskorteoppdrag i Nord-Atlanteren, Nordishavet, Middelhavet og Kanalen. Han var skipssjef på KNM ” St. Albans ” under slaget om Atlanterhavet, skipssjef på KNM ”Eskdale” under landsetting av tropper i Nord-Afrika og ved kamphandlinger i Kanalen inntil fartøyet ble torpedert og 25 av besetningen omkom, videre skipssjef på KNM ”Stord” som spilte en fremtredende rolle under senkingen av slagskipet ”Scharnhorst” ved slaget nord av Nordkapp, og senere ved landgangen i Normandie.

Storheill tjenestegjorde under kortere perioder ved overkommandoen i London. Under denne tjenesten fikk han etter invitasjon fra Det britiske Admiralitetet et opphold i Middelhavet som observatør ved invasjonsstyrkene til Sicilia.

I 1944 gjennomførte han Royal Naval Staff College. Etter krigen ble Storheill den drivende kraft i oppbyggingen av Marinen. Med grad som kommandør ble han sjef for Admiralstaben i Sjøforsvarets overkommando 1946 – 49 og nedla et banebrytende arbeid hvor han la vekt på å beholde det beste i den gamle marine i kombinasjon med nyutvikling. Dette resulterte i at Norge fikk en moderne marine som kunne hevde seg internasjonalt og ble likeverdig i NATO – sammenheng. Storheill var også opptatt av å gi offiserene en bredere horisont i deres stabsarbeid. Således innførte han Sjøforsvarets Stabsskole i 1949 under mottoet ”Hold fakkelen tent”.

Etter 2 år som sjef for Kysteskaderen ble han i 1951 utnevnt til kontreadmiral og beordret som sjef for Sjøforsvaret med midlertidig grad som viseadmiral for beordringens varighet. Fra 1954 – 58 var han sjef for Militærmisjonen i Washington samt norsk representant i Atlanterhavspaktens komité av militære representanter i SACLANT. Deretter ble han beordret til Øverstkommanderende i Nord-Norge frem til 1962 da han fikk stillingen som direktør ved Forsvarets høgskole. Etter søknad ble han meddelt avskjed i nåde i 1969.

Storheill var et trofast medlem av Oslo Militære Samfund, og var ridder av samfundets husorden ”Den Glade Major”.

For sin innsats i krig og fred var Storheill dekorert med Krigskorset med sverd Kommandør med stjerne av St. Olavs orden, St. Olavsmedaljen med ekegren, Distinguised service Cross with two bars, Mentioned in Dispatches (to ganger), kommandør 2 kl av Æreslegionen foruten flere andre norske og utenlandske dekorasjoner. Storheill døde i 1992.

Portrettet er malt av Tore Juell.

Kjell A Prytz.


Kommandør Stein Evju. Portrettet er malt av Vesla Stranger og henger i Formannsrommet i Oslo Militære Samfund.

Kommandør Stein Evju

Født: 1915
Døde: 1992

Kommandør Stein Evju var født i 1915 i Kongsberg. Han begynte sin militære karriere ved å gjennomgå sjøkrigsskolen 1935 – 1938. Ved krigsutbruddet tjenestegjorde han som nestkommanderende på torpedobåten ”Trygg”. I 1941 reiste han gjennom Sverige, Russland og Midtøsten, og kom frem til Durban i Sørafrika, hvor norske hvalbåter ble utrustet til militære formål. Han tjenestegjorde deretter noen måneder på en av disse som sjef for minesveiperen ”Transvalia” med oppdrag i Egypt, før han i 1942 meldte seg til tjeneste i London.

Videre under krigen tjenestegjorde han i eskortetjeneste i Nord-Atlanteren med jageren ”Lincoln” der han var nestkommanderende. Ved krigens slutt var han tilbeordret Signalskolen i London.

Frem til 1948 tjenestegjorde Stein Evju som nestkommanderende og skipssjef på flere av jagerne. I 1949 gjenomgikk han Sjøforsvarets Stabsskole, og ble i 1950 sjef for skolen.

Foruten kortere perioder med stabstjeneste ved Sjøforsvarets overkommando, var han i 1952 – 54 mest beskjeftiget med sjøtjeneste, først som nestkommanderende på Kongeskipet, og deretter som skipssjef på jageren ”Stavanger”. Han tjenestegjorde som stabssjef ved Marinekommando Nord – Norge, før han i 1957 gjennomførte NATO Defence College i Paris. Han fikk deretter en toårig tjenesteperiode ved NATOs hovedkvarter (SHAPE).

I årene 1959 – 1962 var han tilbeordret Forsvarsstaben som forbindelsesoffiser og senere var han hovedlærer ved Forsvarets Høyskole frem til 1965. Deretter var han igjen et års tid midlertidig sjef for Sjøforsvarets Stabsskole.

I 1967 ble Stein Evju utnevnt til kommandør og beordret til sjef for Personellstaben i Forsvarsstaben. I 1968 fikk han ny beordring, da ble han beordret som overadjutant og sjef for Kronprinsens adjutantstab. Denne stillingen hadde han i 10 år. Han ble deretter stilt til disposisjon for generalinspektøren for Sjøforsvaret og i 1980 ble han i henhold til Lov om Aldersgrensen meddelt avskjed i nåde. I tilknytning til sin tjeneste gjennomførte kommandør Evju en rekke kurs i inn – og utland. Med sin brede erfaring og solide kunnskaper ble han benyttet i flere råd og utvalg.

Han var levende opptatt av Sjømilitære Samfund der han var formann i Hovedstyret i årene 1966 – 1974. Han tok i sin tid initiativet til utforming og anskaffelse av ringen til Sjøkadettforeningen av 1898, med gullstjerne på sort bunn, som betegnes som Sjøkrigsskolens skolering. Han var videre et ivrig medlem av styret for ” Østlandets skoleskip og styret for ”Christian Radichs” venner. I 1974 – 76 var han formann i Oslo Militære Samfund og ledet arrangementene ved Samfundets 150 årsjubileum.

Kommandør Evju huskes som en fremragende offiser med et sunt omdømme, gode egenskaper og evner. Han var usedvanlig engasjert i sitt forhold til underordnede. Han døde i 1992.

For sin krigsinnsats var han dekorert med Krigsmedaljen og flere kampanjemedaljer. Han var ridder av St. Olavs orden, Sverdordenen, Danebrogordenen og var kommandør av Tysklands fortjenesteorden.

Portrettet er malt av Vesla Stranger.

Kjell Prytz.


Hans Majestet Kong Olav V. Portrettet henger i Store festsal i Oslo Militære Samfund.

Hans Majestet Kong OLAV V

Født: 02.07.1903
Døde: 17.01.1991

Fra Kongehuset.no:

Kong Olav V (1903-1991)

Kong Olav V ble født 2. juli 1903 på Appleton House i Norfolk i England. Han var sønn av Kong Haakon VII (1872-1957) og Dronning Maud (1869-1938). Han ble døpt Alexander Edward Christian Frederik og var Prins av Danmark.

Han var to år gammel da hans far, daværende prins Carl, ble norsk konge i 1905. Da fikk Kronprinsen navnet Olav.

Oppvekst og skolegang

Kronprins Olav var den første norske tronarvingen som vokste opp i Norge siden middelalderen. Dels ble han undervist på slottet, dels gikk han på offentlig skole, og i 1921 tok han Examen Artium på reallinjen ved Halling skole i Oslo. Tre år senere gikk han ut av Krigsskolen. Kronprinsen fortsatte med studier i statsvitenskap, historie og økonomi ved Balliol College i Oxford.

Han en aktiv idrettsutøver gjennom hele sitt liv. Han var svært glad i å gå på ski om vinteren, og som ung deltok han i hopprennet i Holmenkollen. I mer enn 70 år var Kongen aktiv seiler nasjonalt og internasjonalt. Høydepunktet var sommer-OL i Amsterdam i 1928 da han vant gull i 6-metersklassen med båten «Norna».

Kong Olav var også glad i kunst og kultur, og viste stor interesse for litteratur.

Familie

I 1929 giftet Kronprins Olav seg med sin svenske kusine, Prinsesse Märtha (1901-1954). Hun var datter av Prins Carl og Prinsesse Ingeborg av Sverige, og sønnedatter av Kong Oscar II som ble avsatt av Stortinget i 1905. Alliansen ble møtt med stor velvilje, også i Sverige, som så det som et tegn på at all misstemning etter bruddet i 1905 nå var borte.

Kronprinsparet fikk tre barn. Prinsesse Ragnhild ble født i 1930, Prinsesse Astrid i 1932 og Kong Harald i 1937. De bodde på Skaugum i Asker, som hadde vært en gave til bryllupet i 1929.

Det var et slag for Kongefamilien da Kronprinsesse Märtha døde 5. april 1954.

Støtte for Kongen

Kronprins Olav sto sin far Kong Haakon svært nær og var hans nære støttespiller og rådgiver. Ikke minst var dette tilfelle under 2. verdenskrig. På 30-tallet hadde de begge svært bekymret for tilstanden til det norske forsvaret. De hadde ivret for en styrking av beredskapen, men nådde ikke fram. Da Tyskland angrep 9. april 1940, var Kongen og Kronprinsen sammen på tilbaketrekningen nordover, og senere i London under eksilet.

2. Verdenskrig

Under krigen fulgte Kronprinsen med Kongen og Regjeringen i eksil til London. Det var hardt å reise fra landet. Kronprins Olav tilbød seg å bli igjen i Norge. Helst ville han til fronten og kjempe, men regjeringen frarådet dette på det sterkeste. I eksil gjorde Kronprins Olav en stor militær og diplomatisk innsats.

I 1939 hadde Kronprinsparet gjennomført en lengre reise i USA. På reisen ble de kjent med president Franklin D. Roosevelt og la grunnlaget for et varig vennskap. Dette fikk stor betydning under 2. verdenskrig, siden det sikret direkte kontakt med USAs president. I 1942 gjennomførte Kronprins Olav en stor rundreise i USA og holdt foredrag om den norske frigjøringskampen.

30. juni 1944 utnevnte Regjeringen i London Kronprinsen til forsvarssjef. Han overtok ledelsen av de norske styrkene og samarbeidet med de allierte. Etter som krigen gikk mot slutten, arbeidet han utrettelig for å sikre allierte garantier for rask og tilstrekkelig støtte dersom Norge skulle bli en siste slagmark når de allierte hadde seiret på kontinentet. Heldigvis ble det aldri behov for denne støtten.

13. mai 1945 kom Kronprinsen og fem statsråder tilbake til et frigjort Norge. Jubelen var endeløs under prosesjonen fra havnen. Han fungerte som regent fram til 7. juni, da Kong Haakon kom hjem.

Konge

Etter krigen fikk Kronprinsen stadig flere representasjonsoppgaver. I 1955 ble Kong Haakon syk og Kronprinsen fungerte som Kronprinsregent. Kong Haakon døde på Slottet i Oslo 21. september 1957. Kong Olav avla ed til forfatningen og tok sitt fars valgspråk: ”Alt for Norge”. Han ble signet til sin gjerning i Nidarosdomen 22. juni 1958. Da var det nøyaktig 52 år siden hans foreldre ble kronet der.

Den nye Kongen var enkemann og måtte gjennomføre sine oppgaver uten en dronning ved sin side. I de første regjeringsårene fikk han god hjelp av sin yngste datter, Prinsesse Astrid, som fungerte som landets førstedame ved en rekke anledninger, og av Kronprins Harald.

Kong Olav hadde samme forhold til Grunnloven og sin rolle som konstitusjonell monark som Kong Haakon hadde hatt. Hans egne meninger og råd kunne nok anes gjennom de mange spørsmålene han stilte i Statsråd, men han var alltid lojal mot de demokratiske spillreglene og tilkjennega aldri noen partipolitisk preferanse. Samtidig som han holdt seg utenfor politikken, kommenterte han i økende grad aktuelle verdispørsmål i talene sine. Det vakte oppsikt når han gikk klart ut mot diskriminering av innvandrere i sin nyttårstale i 1982.

Kongen hadde en enorm arbeidskapasitet og hadde et svært tett program med offisielle besøk, reiser og audienser. Han representerte Norge ved en rekke utenlandsreiser, og talte i FNs generalforsamling ved flere anledninger.

Kong Olav var gjennom sine 33 år som Norges Konge, en avholdt og respektert monark. Han var alltid korrekt i alle situasjoner som krevde det, men det var gjennom sin varme og store evne til få kontakt med mennesker han gradvis ble Folkekongen.

Bisettelse

Kong Olav V døde 17. januar 1991 på Kongsseteren i Oslo. Få timer etter at meldingen var gått ut, var plassen foran Slottet omdannet til et hav av lys. I flere dager kom folk for å legge ned blomster og tenne lys til minne om Kongen.

Kong Olav er gravlagt i Det Kongelige Mausoleum på Akershus slott i Oslo.

2. juli 1903 – 17. januar 1991
Sønn av Kong Haakon VII og Dronning Maud. Etterfulgte
sin far som Norges konge 21. september 1957. Signet i Nidarosdomen 22. juni 1958. Barn: Kong Harald, Prinsesse Ragnhild og Prinsesse Astrid. Gravlagt i Det kongelige mausoleum på Akershus slott i Oslo.

Valgspråk: Alt for Norge

Kong Olavs dekorasjoner

Kong Olav V hadde følgende offisielle ordener, medaljer og dekorasjoner:


Norge

  • Krigskorset
  • Borgerdådsmedaljen i gull
  • Storkors med kjede av St. Olavs Orden
  • Storkors av Den Norske Fortjenstordenen
  • St. Olavsmedaljen
  • Kroningsmedaljen 1906
  • Krigsmedaljen
  • Kong Haakon VIIs 70-årsmedalje
  • Kong Haakon VIIs jubileumsmedalje 1905-1955

Argentina

  • Storkors med kjede av San Martin Orden

Belgia

  • Storkors av Leopold Orden

Brasil

  • Storkors med kjede av Roseordenen
  • Storkors med kjede av Sydkorsordenen

Chile

  • Storkors med kjede av Fortjenstordenen – La Merito

Danmark

  • Ridder av Elefantordenen
  • Storkommandør av Dannebrogsordenen
  • Dannebrogmennenes hederstegn
  • Kong Christian Xs frihetsmedalje
  • Minnemedalje for Kong Christian IXs 100-årsdag
  • Minnemedalje for Kong Frederik VIIIs 100 -årsdag

Etiopia

  • Storkors av Salomonordenen

Finland

  • Storkors av Den Hvite Roses Orden
  • Finlands Olympiske fortjenstkors av 1. klasse

Frankrike

  • Storkors av Æreslegionen
  • Krigskorset
  • Médaille Militaire

Hellas

  • Storkors av Frelserens Orden
  • Storkors av St. Georg og St. Constantin Orden
  • Krigskorset

Iran (Persia)

  • Storkors av Pahlaviordenen

Island

  • Storkors av Falkeordenen

Italia

  • Storkors av Fortjenstordenen

Japan

  • Storkors av Krysantemumsordenen

Jugoslavia

  • Storkors av Store Stjernes Orden

Luxembourg

  • Storkors av den Gylde Løves Orden

Mexico

  • Storkors av den Aztekiske Ørns Orden

Nederland

  • Storkors av Løveordenen
  • Storkors av Oranje-Nassaus Orden
  • Krigskorset
  • Medaille d’Installation Solennelle 1948

Peru

  • Storkors av Solordenen

Portugal

  • Storkors av St. Bento d’Aviz Orden

Romania

  • Stjerneorden 1. klasse

Spania

  • Kjede av Den Gyldne Vlies Orden
  • Storkors av Carl IIIs Orden

Storbritannia

  • Ridder av Hosebåndsordenen
  • Ridder av Thistle Orden
  • Storkors av Bath Orden
  • Det Kongelige Victoriakjedet
  • Storkors av Den Kongelige Victoriaordenen
  • Kong Georg Vs jubileumsmedalje
  • Kong Georg VIs kroningsmedalje
  • Dronning Elizabeth IIs kroningsmedalje

Sverige

  • Ridder av Den Kongelige Seraphimerordenen
  • Kong Gustaf Vs 70-årsmedalje
  • Kong Gustaf Vs 90-årsmedalje

Thailand

  • Ridder av Rajamitrabhornordenen
  • Storkors av Den Meget Edle Familieordenen – Chula Chom Kla

Tunisia

  • Storkors av Uavhengighetsordenen

Tyskland

  • Storkors av Fortjenstordenen
  • Sachsen:
    • Storkors av Sachsen-Ernestiner Ordenen

USA

  • Legion of Merit

Østerrike

  • Storstjerne av Østerrikes hederstegn
07.02.2013

Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon. Portrettet henger i Store festsal i Oslo Militære Samfund.

Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon

Født: 20.07.1973

Fra Kongehuset.no:

H.K.H. Kronprinsen

H.K.H. Kronprinsen ble født 20. juli 1973, og har en eldre søster, Prinsesse Märtha Louise. 25. august 2001 giftet Kronprinsen seg med Mette-Marit Tjessem Høiby i Oslo Domkirke.

Det er tre barn i Kronprinsfamilien: Marius Borg Høiby, Prinsesse Ingrid Alexandra og Prins Sverre Magnus.

Utdannelse

Kronprinsen tok artium ved Kristelig Gymnas i Oslo i 1992 og avsluttet sin utdannelse i marinen ved Sjøkrigsskolen i Bergen i 1995. Høsten 1996 reiste Kronprins Haakon til USA for å studere ved University of California i Berkeley og våren 1999 fikk han sin Bachelor of Arts i statsvitenskap. Samme høst arbeidet Kronprinsen for Norges tredje komité i FNs generalforsamling. I 2001 fulgte Kronprinsen UDs aspirantkurs, mens han under oppholdet i London tok en mastergrad i utviklingsstudier ved the London School of Economics and Political Science – med fordypning innen internasjonal handel og Afrika.

Offisielle plikter

Kronprinsen har et sterkt internasjonalt engasjement, med en spesiell interesse for utviklingsspørsmål.

Høsten 2003 ble Kronprinsen utnevnt til UNDP-ambassadør. I denne rollen har Kronprinsen vært på reiser til Tanzania, Kambodsja, Sierra Leone, Burundi, Mongolia, Botswana, Nepal og Haiti – med hovedfokus på FNs tusenårsmål.

Kronprinsen var aktiv deltaker i nettverket Young Global Leaders fra det ble etablert i 2005, frem til 2010. Nettverket springer ut fra World Economic Forum, og består av unge ledere under 40 år fra ulike sektorer og verdensdeler. I 2009-2010 ledet han YGLs arbeid med WEFs Global Redesign Initiativ. I 2010, da hans periode i YGL var over, gikk Kronprinsen inn som styremedlem i Young Global Leaders Foundation Board.

Ett av engasjementene som deltakelsen i nettverket av Young Global Leaders ledet til, var etableringen av organisasjonen Global Dignity. Kronprinsen etablerte dette verdensomspennende initiativet for å fremme verdibasert ledelse i 2006, sammen med leder av Operation Hope, John Bryant fra USA, og professor Pekka Himanen fra Finland. Kronprins Haakon deltar hvert år aktivt ved flere «Dignity Days» på skoler rundt om i landet.

Kronprinsen har svært varierte offisielle oppdrag i Norge. Han er beskytter for diverse organisasjoner, blant andre Den norske filmfestivalen, Landsforbundet mot stoffmisbruk og Stavanger Symfoniorkester. Han leder også regelmessig store næringslivsdelegasjoner på offisielle besøk utenlands.

Kronprins Haakon har rang av general i Hæren, admiral i Sjøforsvaret og general i Luftforsvaret.

Fritid

Kronprinsen har mange fritidsinteresser. Blant disse er ulike former for vintersport og vannsport, film, litteratur og musikk. Som en aktiv småbarnsfamilie tilbringer dessuten Kronprinsparet mye tid med barna gjennom ulike fritidsaktiviteter både hjemme og utendørs, ute i naturen og aktiviteter av mer kulturell art.

Kronprins Haakon, født 20. juli 1973.
Sønn av Kong Harald V og Dronning Sonja. Først i
arverekken til den norske tronen. Gift med Mette-Marit
Tjessem Høiby i Oslo domkirke 25. august 2001.
Barn: Prinsesse Ingrid Alexandra og
Prins Sverre Magnus.


Hennes Majestet Dronning Sonja. Portrettet henger i Store festsal i Oslo Militære Samfund.

Hennes Majestet Dronning Sonja

Født: 04.07.1937

Fra Kongehuset.no:

Dronning Sonja ble født i Oslo 4. juli 1937 og er datter av Dagny (1898-1994) og Karl August Haraldsen (1889-1959). Hun ble Norges første Dronning på 53 år da Kronprins Harald tok over som Konge etter Kong Olavs bortgang.

Dronningen vokste opp på Vinderen i Oslo og tok realskole-eksamen i 1954. Hun utdannet seg i kjole- og draktsøm ved Oslo yrkesskole. Deretter reiste hun til Sveits og tok eksamen ved l’Ecole Professionelle de jeunes Filles i Lausanne. Undervisningen omfattet også samfunnsfag, regnskap og motetegning. Senere tok Dronningen artium som privatist. Etter å ha avlagt eksamen i fagene fransk, engelsk og kunsthistorie ved Universitetet i Oslo fikk hun tittelen cand. mag.

Familie

Sonja Haraldsen møtte Kronprins Harald for første gang i 1959. Ni år senere ble det klart at hun fikk gifte seg med sin utvalgte. I mars 1968 kom meldingen om at Kong Olav hadde gitt sin tillatelse til at Kronprinsen fikk gifte seg borgerlig.

Forlovelsen ga støtet til en debatt om monarkiets fremtid i Norge. Motstanden mot at Kronprinsen giftet seg borgerlig var langt mindre enn mange fryktet. Kronprinsesse Sonja ble fra første stund godtatt av folket som medlem av Kongehuset. Den 29. august 1968 sto bryllupet i Oslo Domkirke, og Sonja Haraldsen ble Norges Kronprinsesse. Kong Harald og Dronning Sonja har to barn. Prinsesse Märtha Louise ble født 22. september 1971, og Kronprins Haakon 20. juli 1973.

Signing

Dronning Sonja ledsaget Kongen da han avla ed til forfatningen i Stortinget 21. januar 1991. For første gang på 69 år var en Dronning til stede i Stortingssalen. Senere har Dronningen – sammen med Kronprinsen – også vært med når Kongen har lest Trontalen under Stortingets høytidelige åpning.

Etter eget ønske ble Kongeparet signet i Nidarosdomen i Trondheim 23. juni 1991. I forbindelse med signingen gjennomførte Kongeparet en ti dagers reise i Sør-Norge, mens de året etter besøkte forskjellige steder i landets fire nordligste fylker i løpet av en 22 dager lang rundreise.

Offisielle oppgaver

Dronningen ledsager Kongen på statsbesøk i utlandet, og hun deltar når utenlandske statsoverhoder avlegger statsbesøk i Norge.

Hvert år gjennomfører Kongeparet en fylkesreise, der de besøker flere av fylkets kommuner i løpet av reisen. Ofte benytter Kongeparet Kongeskipet ”Norge” på sine reiser langs norskekysten.

Dronningens oppgaver er mange og varierte. De omfatter reiser, offisielle besøk, deltakelser i en rekke arrangementer over hele landet, audienser, mottakelser og møter på Slottet. I tillegg til de mange offisielle oppdragene er Dronningen også engasjert i oppfølging av det interne arbeidet på Slottet og de øvrige kongelige eiendommer.

Engasjement

Dronningen har et sterkt samfunnsengasjement. Hun har ved flere anledninger vært beskytter for og deltatt aktivt i store aksjoner. Dronning Sonja var med i aksjonskomiteen for den første TV-aksjonen i 1974 som var til inntekt for flyktninger. Og senest i 2010 var Dronningen beskytter for TV-aksjonen ”På flukt fra krig”. I den anledning besøkte hun verdens største flyktningleir i Dadaab i Kenya, på grensen til Somalia. Dronningen er tildelt Nansen-medaljen av FNs høykommissær for flyktninger for sin innsats. Pengene som fulgte med medaljen – 50 000 amerikanske dollar – ga hun i sin helhet til bygging av skoler for flyktninger i Tanzania.

Dronning Sonja har også arbeidet for Norges Røde Kors, og var visepresident fra 1987 til 1990.

Dronningen forsøker så langt som mulig å følge opp sitt samfunnsengasjement ved å være til stede på konferanser og viktige markeringer for organisasjoner som arbeider med sosiale temaer. Før jul har Dronning Sonja hatt som tradisjon å besøke sosiale initiativ og institusjoner for blant annet barn, utsatte kvinner, eldre, bostedsløse og rusavhengige. Dronningen er også engasjert i innvandrerkvinners situasjon i Norge. Hun har ved flere anledninger møtt representanter for minoritetskvinner, både i forbindelse med konferanser, seminarer, i mottakelse på Slottet og ved besøk til private hjem.

Kultur og friluftsliv

Dronning Sonja har mange interesser som hun kombinerer med sine oppgaver som landets førstedame. Hun er svært interessert i kunst og kultur. Dronning Sonja får i løpet av året mange invitasjoner til kunstutstillinger og kulturarrangementer både i inn- og utland, og i den grad programmet tillater det, er hun til stede.

Dronningens interesse for billedkunst resulterte i at deler av hennes kunstsamling ble vist offentlig på Henie-Onstad kunstsenter på Høvikodden utenfor Oslo i 2001. I 2011 etablerte Dronningen H.M. Dronning Sonjas kunstnerstipend. Stipendet ble opprettet i samarbeid med Kjell Nupen, Ørnulf Opdahl og Ole Larsen og tildeles nordiske utøvere av papirbasert kunst. Stipendet ble delt ut for første gang 14. juni 2012 til den finske grafikeren Tiina Kivinen. Utdelingen foregikk på Henie Onstad Kunstsenter på åpningsutstillingen «Landskap og Rom» som viste HM Dronningens egen kunst og kunst fra HM Dronningens samling.

Musikk er en annen stor interesse, og Dronningen er beskytter for Den norske Opera & Ballett, Oslo-Filharmonien, Oslo Kammermusikkfestival og FolkOrg. Hun er også sterkt involvert i Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse, som avholdes hvert annet år i Den norske opera og ballett. Konkurransen tiltrekker seg fremragende sangtalenter fra hele verden. Dronningen følger konkurransen, og overrekker selv prisen til vinnerene – som blant annet omfatter et signert grafisk trykk laget av Dronningen selv.

Dronning Sonja er utdannet skiinstruktør, og hvert år går hun lange turer på ski og til fots i norske fjell. Dronningen har sammen med resten av Kongefamilien vært til stede ved mange OL-arrangementer, og hun var en svært interessert tilskuer under Ski-VM i Oslo vinteren 2011.

Dronningen er en aktiv fotograf, og tar ofte bilder fra sine turer i Norge. Ved flere anledninger, både i inn- og utland, har Dronning Sonja holdt foredrag og bildekåserier om Norge som turistland med fremvisning av egne fotografier.


Hans Majestet Kong Harald V. Portrettet henger i Store festsal i Oslo Militære Samfund.

Hans Majestet Kong Harald V

Født: 21.02.1937

Fra Kongehuset.no:

Harald V – Norges Konge – ble født 21. februar 1937 på Skaugum i Asker. Han er sønn av Kong Olav V (1903-1991) og Kronprinsesse Märtha (1901-1954). Da Kong Olav V døde 17. januar 1991, overtok Kronprins Harald som konge.

Kong Harald var den første norskfødte prins på 567 år. Det daværende Kronprinsparet hadde fra før to døtre, Prinsesse Ragnhild og Prinsesse Astrid, men ingen av disse var arveberettigede til tronen etter Grunnloven av 1814. Ved Prins Haralds fødsel var arvefølgen sikret. Etter en Grunnlovsendring i 1990, er nå eldste barn uansett kjønn arveberettiget til tronen, men som en overgangsordning ble det bestemt at mann går foran kvinne for dem som er født før 1990.

Oppvekst

De første tre årene vokste Prins Harald opp i fredfulle omgivelser på Skaugum, men idyllen ble brutalt brutt da tyskerne invaderte Norge 9. april 1940. For å unngå å bli tatt i forvaring av okkupasjonsmakten forlot Kongefamilien, Regjeringen og Stortinget Oslo med tog.

Ved Elverum skilte Kronprins Olav lag med sin familie. Kronprinsesse Märtha og de tre barna, Prinsesse Ragnhild, Prinsesse Astrid og Prins Harald flyktet i sikkerhet over grensen til Sverige. Etter noen måneder i Sverige reiste Kronprinsessen og barna videre til USA med båt.

Mens Kong Haakon og Kronprins Olav oppholdt seg i London, bodde Kronprinsessen og barna i utkanten av Washington DC til freden kom i 1945.

Kronprins Olav kom tilbake til Norge 13. mai 1945, mens Kong Haakon og resten av Kronprinsfamilien satte foten på norsk jord 7. juni. Kongefamilien ble møtt med enorm jubel av de mange tusener som hadde møtt frem for å ta dem i mot etter fem års okkupasjon.

Utdanning

Etter freden begynte den unge prinsen på Smestad skole i Oslo. Bortsett fra en sikkerhetsvakt på gangen, var det lite som skilte prinsens skolegang fra andre barns. For å fylle de krav man stiller til en moderne monark i dagens samfunn, ble det lagt vekt på at oppdragelsen skjedde med forankring i folket og samtiden. Prinsen fortsatte utdanningen på Oslo Katedralskole der han gikk ut som rødruss i 1955.

Etter Examen artium begynte Prins Harald på Kavaleriets befalsskole og fortsatte på Krigsskolen der han tok eksamen i 1959. Da plikttjenesten var avlagt, reiste Kronprins Harald til Oxford. Fra 1960 til 1962 studerte han samfunnsvitenskap, historie og økonomi ved Balliol College.

Kronprins

Da Kong Haakon VII døde 21. september 1957, ble Prins Harald Kronprins, og møtte for første gang i Statsråd. Året etter fungerte han for første gang som Regent i Kongens fravær. Kronprinsen sto ved Kong Olavs side og fikk etter hvert flere representasjonsoppdrag. Han deltok blant annet sammen med handelsdelegasjoner for å fremme norsk næringsliv i utlandet.

I 1960 gjennomførte Kronprins Harald sin første store utenlandsreise. Turen gikk til USA i forbindelse med 50 årsjubileet til The American-Scandinavian Foundation.

Familie

I mars 1968 ble det kunngjort at Kong Olav hadde gitt sin tillatelse til at Kronprinsen fikk gifte seg med Sonja Haraldsen fra Vinderen i Oslo. Paret hadde kjent hverandre i ni år før det ble avgjort at ekteskap kunne inngås.

For Kong Olav var ikke dette bare et familieanliggende, men også en statssak som kunne få konsekvenser for Kongedømmets fremtid. Etter å ha konsultert både Stortingspresidenten, de parlamentariske lederne og Regjeringen, ga Kongen sitt samtykke til at Kronprinsen giftet seg borgerlig. Den 29. august 1968 sto bryllupet i Oslo Domkirke. Det nye Kronprinsparet fikk en overveldende mottagelse blant folk over hele landet. Kronprinsessen tok sin del av de offisielle representasjonspliktene.

Sammen og hver for seg har de besøkt en rekke steder i Norge, og de har gjennomført mange reiser internasjonalt. Kong Harald og Dronning Sonja har to barn. Prinsesse Märtha Louise ble født 22. september 1971, og Kronprins Haakon 20. juli 1973.

Signing

Da Kong Olav ble syk våren 1990, ble Kongens funksjoner som Statsoverhode ivaretatt av Kronprinsregenten, og i henhold til Grunnloven overtok han som Norges Konge da Kong Olav sovnet inn 17. januar 1991. Som sin far og farfar, tok Kong Harald valgspråket «Alt for Norge». Fire dager senere avla Kong Harald ed i Stortinget. Dronning Sonja var med under edsavleggelsen. Det var da 69 år siden sist en norsk Dronning var til stede i Stortingssalen.

Kongen og Dronningen ble etter eget ønske signet i Nidarosdomen i Trondheim 23. juni 1991. Kongesigning er en tusenårig tradisjon i Norge og ble tidligere foretatt under kroningen av den nye monark. I 1908 fjernet Stortinget kroningsparagrafen i Grunnloven. Kong Olav som hadde stor sans for tradisjoner, ga uttrykk for at han gjerne ville bli signet i Nidarosdomen. Gjennom signingen ønsket Kong Olav å motta Guds velsignelse over sin kongegjerning. Denne tradisjonen ønsket Kong Harald og Dronning Sonja å føre videre da de ble signet av biskop Finn Wagle i Nidaros.

I forbindelse med signingen gjennomførte Kongeparet en ti dagers rundreise i Sør-Norge. Året etter gjennomførte Kongefamilien en 22 dager lang reise i de fire nordligste fylkene.

Offisielle plikter og oppgaver

Etter innføringen av parlamentarismen i 1884, er Kongens plikter i hovedsak representative og seremonielle. Kongen leder Statsråd hver fredag, og han foretar den høytidelige åpningen av Stortinget hver høst. Ingen lover eller vedtak i Statsråd er gyldige før Kongen har sanksjonert og statsministeren kontrasignert. Når Grunnlovens bokstav fortsatt sier at den utøvende makt ligger hos Kongen, betyr dette i dag Regjeringen.

Ved regjeringsskifter spiller Kongen en viktig rolle. Normalt gir avgående statsminister Kongen et råd om hvem som bør bli ny statsminister. Hvis den parlamentariske situasjonen derimot er uklar, må Kongen utøve eget skjønn ved valg av statsminister.

Kongen og Dronningen avlegger statsbesøk i utlandet og er vertskap når utenlandske statsoverhoder kommer på besøk til vårt land. Det er Kongen som tar i mot fremmede lands ambassadører i Oslo når de skal avlevere sine akkreditivbrev. Dette skjer under en høytidelig audiens på Slottet.

Han har rang av General i Hæren og Luftforsvaret, og Admiral i Sjøforsvaret, og er landets øverste befalingsmann.

I det daglige arbeidet på Det kongelige slott i Oslo inngår også audienser, foretreder, samtaler med statsminister, utenriksminister og med representanter for Forsvaret. Kongen besøker ofte private og offentlige institusjoner på sine reiser til forskjellige deler av landet.

Hvert år gjennomfører Kongeparet en fylkesreise – der de besøker flere av fylkets kommuner i løpet av noen dager. Kongeskipet ”Norge” blir ofte benyttet av Kongeparet ved reiser langs norskekysten.

Hver 17. mai, om ettermiddagen, besøker Kongeparet en bydel i hovedstaden. Det er en fin anledning til å møte befolkningen og få et innblikk i de forskjellige aktivitetene som foregår i bydelene.

Kongen mottar mange invitasjoner til forskjellige begivenheter, jubileer og arrangementer over hele landet, og forsøker så langt programmet tillater det å være til stede.

Kongen har de senere år engasjert seg i barns velferd og oppvekstvilkår. Kongen mottar jevnlig brev fra barn som har en vanskelig hverdag, og ved enkelte anledninger har Hans Majestet mottatt barn og grupper av barn til samtaler på Slottet.

Interesser

Kongefamilien er svært interessert i idrett og friluftsliv. Kong Harald er glad i naturopplevelser, som han kombinerer med jakt og fiske. Han er opptatt av miljøspørsmål og var i 20 år president i Verdens Naturfond (WWF Norge).

Kongen og Kongefamilien har vært til stede ved mange OL-arrangementer, og Kongeparet engasjerte seg aktivt i forbindelse med de olympiske vinterlekene på Lillehammer i 1994. Kongen var æresformann i Organisasjonskomiteen (LOOC.

Under Ski-vm i 1982 var Hans Majestet leder av hovedkomiteen. Under Ski-VM i Oslo i 2011 var Kongen til stede som interessert tilskuer på alle øvelsene. I januar 2011 ble han tildelt Idrettens ærespris under Idrettsgallaen på Hamar.

Kongen har flere ganger markert seg i nasjonale og internasjonale seilmesterskap. I 1964 bar han det norske flagget ved åpningen av de Olympiske sommerlekene i Tokyo. I 1987 ble han og mannskapet verdensmestre med seilbåten, entonneren «Fram X», og i 2005 ble de europamestre med ”Fram XV”. Kongen er fortsatt aktiv konkurranseseiler og deltar hvert år i nasjonale og internasjonale regattaer.


Kommandør Kåre Berg. Portrettet er malt av Vesla Stranger og henger i Formannsrommet i Oslo Militære Samfund.

Kommandør Kåre Berg

Født: 03.01.1930
Døde: 18.10.2014

Kommandør Kåre Berg ble født 3. januar 1930 i Flå i Hallingdal. Etter endt eksamen ved Oslo Handelsgymnasium og examen artium gikk han inn i Marinen, hvor han, fra å være fenrik i Marinens Intendantur steg i gradene, til han i 1983 ble utnevnt til kommandør. I årenes løp har han hatt tjeneste på destroyerne KNM BERGEN, KNM STAVANGER OG KNM STORD, fregatten KNM TROMSØ, mineleggeren KNM TYR og skoleskipet KNM HAAKON VII.

Kommandøren har gjenomgått flere kurs blant annet ved US Naval Supply Officers School i Athens Georgia, samt kurs i Management of Managers ved US Army Management Training Activity, Rock Island, Illinois og 2 kurs i Defense Management Systems ved US Naval Postgraduate School, Monterey, California.

Han har hatt en rekke stillinger innen økonomi og forsyningstjeneste i Sjøforsvarets Overkommando og Sjøforsvarets Forsyningskommando. I 1964-65 gjenomgikk han Sjøforsvarets Stabsskole, der han senere ble studieleder 1970-74. I 1974 -1980 ledet han et kurs for 306 kadetter ved Sjøkrigsskolen i ledelse og motivasjon.

I 5 år var han ved Forsvarets Regnskapssentral som avdelingssjef til han ble utnevnt til Forsvarsattaché ved Den kgl. Ambassade i Stockholm. I de tre årene han tjenestegjorde der gjorde han en stor innsats for å hedre nordmenn som var i polititroppene i Sverige under krigen, ved blant annet å få satt opp et minnesmerke til ære for disse. Samtidig sørget han også for at svenske statsborgere som hadde deltatt på norsk side til lands eller om bord på norske skip fikk tildelt Krigsmedaljen og/eller Deltakermedaljen. For sitt arbeid med dette ble kommandør Berg tildelt St. Olavsmedaljen. Han ble også hedret med tittel ”Æresveteran” i de norske polititroppene.
Ved tilbakekomsten til Norge i 1983 var han 3 år seksjonssjef i FO/Etterretningsstaben. Hans to siste tjenestesteder var ved Forsvarskommando Sør-Norge som sjef for Forsyningsstaben, og sjef for Budsjettavdelingen ved Forsvarets overkommando.

Det felt hvor kommandør Berg, utenfor sin tjeneste i Sjøforsvaret, har hatt sitt hjerte og arbeidskapasitet, har vært i Oslo Militære Samfund, hvor han fra midten av 50-årene og til i dag har hatt stor betydning for at Samfundet er en institusjon det fremdeles er i det norske samfunn. Han har hatt tillitsverv som intendant, direksjonsmedlem og medlem av representantskapet i alt 15 år, fungerende formann og formann i 3 år 1978 – 1981. I 1982 ble han utnevnt til æresmedlem. Disse korte fakta dekker hans innsats blant annet ved restaureringen av bygningen hvor han sørget for den vesentlige delen av finansieringen, økonomiske analyser for Samfundets drift, redaksjon og utgivelse av boken Forsvaret og Samfundet, og heftene Oslo Militære Samfund, samt Håndbok for OMS ved 150-årsjubileet i 1975, og utgivelse av jubileumsskrift til Norsk Militært Tidsskrifts 150-årsjubileum i 1982. Som et resultat av restaureringsarbeidene ble Oslo Militære Samfund tildelt Oslo Arkitektturvernpris i 1981. Han har også skrevet flere artikler i Norsk Militært Tidsskrift og Tidsskrift for Sjøvesen.

Etter endt tjeneste i Sjøforsvaret, var kommandør Berg direktør ved Frammuseet i 17 år. Også her har han nedlagt et stort arbeid med å gjøre norske polarfarere bedre kjent i inn – og utland. Han har vært medforfatter til boken Norske maritime oppdagere gjennom 1000 år, og gitt ut boken Polarheltene.

Kommandør Berg har følgende utmerkelser: St. Olavsmedaljen, Forsvarsmedaljen, Vernedyktighetsmedaljen, Verdientskreutz erste klasse des Verdienstorden, Tyskland, Kommandør av Kgl. Nordstjerneordnen, Sverige, Kgl. Fortjenstmedalj i silver, Sverige, Oslo Militære Samfunds gullmedalje, Norsk Militært tidsskrifts sølvmedalje.

Portrettet er malt av Vesla Stranger.

Hans Stoermann Næss


Major Johannes H. Berg. Portrettet er malt av Tore Juell og henger i Sumpen i Militære Samfund.

Major Johannes H. Berg

Født: 1930
Døde: 2012

Major Johannes H. Berg ble født i 1930. Han tok eksamen artium ved Nordstrand høyere allmennskole i 1949 og ble uteksaminert fra Oslo Handelsgymnasium studentfaglinje i 1950.

Han tjenestegjorde som frivillig HV – soldat (lagfører) i 1947 – 50. I 1951 ble han uteksaminert fra Befalskolen for Hærens Forsyningstropper og fra Krigsskolen i 1954. I 1967 – 68 gjenomgikk han Hærens Stabsskole. Han har tjenestegjort i Tysklandsbrigaden, ved Brigaden i Sør – Norge som intendant og ved Generalintendantens stab. I flere år var han sekretær i Intendanturoffiserenes forening. I 1973 ble han gitt avskjed i nåde fra fastlønt offisersembete som major.

Han arbeidet så som direktør i det belgiske oljeselskapet Fina frem til pensjonsalderen. Her var han engasjert i leting etter og utvinning av olje på Svalbard og i Nordsjøen. Han deltok i en rekke stabs- og repetisjonsøvelser ved Nord-Trøndelag forsvarsdistrikt nr 13.

I Oslo Militære Samfund var Berg ordfører i representantskapet i 1991 – 98. Han forrettet som kalkunmester under kommandør Gades kalkunaften 25 ganger og var i en årrekke seremonimester i Samfundets husorden ”Den Glade Major”. Berg ble valgt til æresmedlem i Oslo Militære Samfund i 1999.
Som medlem av Oslo Høyre i mange år har han vært aktiv i oslopolitikken og satt to perioder i Oslo Bystyre (1995 – 2003).

Portrettet er malt av Tore Juell.

Hans Stoermann – Næss

Vi tillater oss å ta med følgende innlegg funnet på internett:

Den 17. mai var vi igjen tilbake i Oslo Militære Samfund. Det skjer minimum én gang i året og er slett ikke fordi vi er gamle yrkesmilitære.

Det var det min far som var.

Major Johannes H. Berg ble gitt avskjed i nåde fra Hæren i 1973 og eksporterte seg selv over i oljebransjen. Men han maktet likevel ikke å forlate militærfamilien helt.. Hele 25 ganger forrettet han som kalkunmester under kommandør Gades kalkunaften. Og i en årrekke var han seremonimester i Samfundets husorden, «Den Glade Major»

Mitt faderlige opphav er altså hovedårsaken til at vi har vandret bort til Akershus etter barnetoget hver 17. mai og gaflet i oss svinedyre karbonadesmørbrød, med marsipankake til dessert. Hadde noen funnet på å angripe Norge den dagen, hadde halve offisersstaben vært ikke-mobilisérbar.

Nå er fader’n borte. Eller ikke helt.

Han henger fortsatt rundt i de gamle lokalene hvor rojalene, offiserene og de ærverdige hoffmenn regjerer. Lenge etter bortgangen vil min far sørge for å påvirke hvor familien Berg skal tilbringe timer av nasjonaldagen.

Han ble nemlig valgt til æresmedlem i Oslo Militære Samfund i 1999 og foreviget blant inventaret. Tore Juell malte portrettet som i dag henger i den såkalte «Sumpen» i Samfundet.

I full paradeuniform sørger major Johannes Henrik Berg for at gjestene ikke kan unngå å legge merke til hans omfangsrike legeme og karakteristiske sveis. Ser du litt nøyere etter vil du kunne merke at han også har lagt igjen ganske mye av sjelen i det som kan kalles hans andre hjem.


Generalløytnant Wilhelm Mohr. Portrettet er malt av Natalie Dadina Holland og henger på Vernernes vegg i Lille festsal i Oslo Militære Samfund.

Generalløytnant Wilhelm Mohr

Født: 27.06.1917
Døde: 26.09.2016

Generalløytnant Wilhelm Mohr var født i 1917. Som ung gymnasiast tilbrakte han sommerferiene på Skjold ved Bergen som vaske- og smøregutt hos Widerøe, og interessen for teknologi og flygning ble vakt. Etter eksamen artium, fulgte Hærens Flygeskole (1936 – 37) og Krigsskolen (1937 – 39). Høsten 1939 ble han tatt opp ved Massachusetts Institute of Technology for å studere til flyingeniør, men den annen verdenskrig satte en stopper for planen.

I april 1940 tjenestegjorde den 22 år gamle Mohr som flyger og nestkommanderende ved speidervingen av Trøndelag flygeavdeling på Værnes. Under det tyske overfallet på Norge hadde den norske vingen på Værnes 9 Fokker – fly av 1924 modell, lite å stille opp mot det teknisk overlegne Luftwaffe. Vingen ble forflyttet sørover med tanke på å gi støtte til norske bakkestyrker. Mohr ble utnevnt til sjef for vingen. Etter kort tids kamp mot en overlegen fiende, tok Mohr seg til Molde og derfra videre over til Shetland og England. Høsten 1940 gikk ferden til Canada, der han deltok i oppbyggingen av leiren Little Norway i Toronto og var hovedlærer for nye flygere.
Sommeren 1941 vendte Mohr tilbake til Storbritannia for opptrening i RAF. I mai 1942 ble han sjef for den norske 332-skvadronen som opererte over den engelske kanal og Kontinentet. Skvadronen markerte seg med solide resultater, men led også store tap. Mohr ble såret to ganger. I 1944 deltok skvadronen under invasjonen i Normandie og påfølgende fremrykking gjennom Belgia og Nederland til Tyskland.

Etter krigen tjenestegjorde Mohr i en rekke stabsstillinger. I 1946 – 49 var han adjutant for Hans Majestet. Kongen og i 1954 gjenomgikk han NATO Defence College. I 1955 ble han utnevnt til stabssjef i Forsvarsstaben, og sekretær for den sentrale sjefsnemnd. I 1957 ble han beordret til NATO Standing Group i Washington som sekretær for formannen i NATOs militærkommando. I 1960 ble han kalt hjem til tjeneste som stabssjef i Luftforsvarets overkommando og ble utnevnt til sjef for Luftforsvaret i 1963.

I 1960 – årene engasjerte han seg sterkt i å utbedre flysikkerheten i Luftforsvaret. Dette hadde gjenomgående vært en hjertesak for ham og ble blant annet aktualisert ved flere ulykker med jagerflyet F86F Sabre. I 1969 gikk Mohr til NATOs Nordkommando på Kolsås som nestkommanderende og sjef for NATOs flystyrker i Nord – Europa. Hans siste tjenestestilling var som Direktør ved Forsvarets høgskole.

Ved siden av sitt virke i Luftforsvaret i disse årene var han medlem av en rekke utvalg og komiteer, blant annet Flysikringsrådet og Småflyplassutvalget. Han var også president i Nordmanns – Forbundet og i Norsk Aero-Klubb, samt formann i Luftforsvartes offisersforbund.

Som pensjonist tok Mohr fatt på nye oppgaver. Først virket han som leder for Svanøystiftelsen ved Florø. Etter to år gikk hans Jonna bort og han flyttet tilbake til Oslo og tok fatt på et 12 år langt engasjement som formann i Havarikommisjonen for sivil luftfart.. Etter at han i 1989 sa fra seg formannskapet i Flyhavarikommisjonen, har han vært aktiv som foredragsholder.

For sin krigsinnsats mottok Wilhelm Mohr blant annet Krigskorset med Sverd, det britiske Distinguised Flying Cross og den amerikanske Legion og Merit. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1964, og er innehaver av storkors av Svärdorden foruten en rekke andre utenlandske ordener.

Portrettet er malt av Natalie Dadina Holland.

Conrad Mohr.