Portretter 1700 tallet

Portrettet av general Meydell ble avduket på årsfesten 1. mars 1852. Det er malt av Johan Gørbitz (1782-1853) og henger i Sumpen i Oslo Militære Samfund.
Portrettet av general Meydell ble avduket på årsfesten 1. mars 1852. Det er malt av Johan Gørbitz (1782-1853) og henger i Sumpen i Oslo Militære Samfund.

Generalmajor Jacob Gerhard Meydell

69

Født: 01.06.1786
Døde: 04.01.1876

Generalmajor Jacob Gerhard Meydell tilhørte en gammel militærslekt. Han var født i juni 1786 på Gran, Hadeland, og fikk sin utdannelse ved Det Norske Militaire Institut. Han var blant de 7 som under navn av de 7 vise tok artillerioffiserseksamen i 1804 i København, hvor han gjorde tjeneste til 1811.

Som stabskaptein deltok han i felttoget i 1814, ble batterisjef 1817, major 1827 og oberstløytnant 1831. I 1838 ble Meydell kommandør for artilleribrigaden og «stod en Tid paa Prøve, da han var anseet som frisindet, men han var for dygtig til at blive forbigaaet». Sjef ble han året etter med obersts grad. I 1847 avanserte han i stillingen til generalmajor. En tiltagende øyesvekkelse tvang ham i 1855 til å søke avskjed, som han fikk med full gasje i pensjon.

1811-1849 var Meydell lærer først ved Krigsskolen og senere ved Den militære høyskole. Han hadde omfattende militære kunnskaper og allsidige interesser forent med en utrettelig flid.

Meydell var blant de eldste av de 58 av Christiania garnisons subalterne offiserer som stiftet Militære Samfund, og han var også en av grunnleggerne 5 år senere av Militært Tidsskrift.

Som kaptein ble Meydell i 1825 valgt til Samfundets første formann. Han ble gjenvalgt som major i 1827, som oberstløytnant i 1832, som oberst i 1839 og 1842, som generaladjutant 1843, 1844, 1846 og 1847, og fortsatte så som generalmajor som formann i 9 år til 1856.

På generalforsamlingen i 1856 ble han æresmedlem, en vel fortjent heder som takk for en menneskealders virke til gagn for Samfundet, foruten i formannsstillingen som medlem av direksjonen, av forskjellige komiteer og av Tidsskriftets redaksjonskomité.

Meydell var en meget fruktbar militærforfatter. Hans ofte omfangsrike avhandlinger i Tidsskriftet behandler både strategi, taktikk, krigshistorie, artilleri, befestningskunst, topografi, organisasjon og administrasjon. Allerede i 1815 utga han «Felttoget i Norge i 1814», i 1825 kom 1. del «Strategie» og året etter 2. del «Tactik» av hans hovedverk «Forsøg til en Lærebygning i Krigskunsten». I sine senere år utga han «Haandbog for Artilleriet», et kildeskrift for studiet av dette våpens utvikling fra 1820-årene til langt inn i 1850-årene.

Meydells innsats i vår militærvitenskap er av oberstløytnant Diderik Schnitler i Tidsskriftet for 1876 sammenfattet slik: «Det er visstnok Ingen der har havt en saa lang og tildels afgjørende Indflydelse paa vore militær-literære Forhold som General Meydell. Hans overordentlige Interesse for Militær-Videnskabelighed og ihærdige Arbeide i denne Retning knytter gjennem næsten et halvt Aarhundrede hans Navn til de fleste af de militære Spørgsmaal, som inden dette Tidsrum have staaet paa Dagsordenen.»

Ved 50 års-jubileet 1. mars 1875 holdt general Meydell en tale og uttalte ønsket om at Samfundet fremdeles måtte bli hva det hadde vært, en bærer av vitenskapelighet og kameratskap innen den norske arme. Han døde 4. januar 1876.

Portrettet av general Meydell ble avduket på årsfesten 1. mars 1852. Det er malt av Johan Gørbitz (1782-1853).

Oswald Nordlie.


Bildet henger i Sumpen i Oslo Militære Samfund.
Bildet henger i Sumpen i Oslo Militære Samfund.

Rittmester Thomas Edvard von Westen Sylow

96

Født: 03.08.1792
Døde: 20.12.1875

Thomas Edvard von Westen Sylow var født i Snåsa den 3. august 1792. Han var sekondløytnant a la suite ved Trondhjems nasjonale dragonregiments Skognske kompani fra 29. august 1809. Fra 5. april 1811 ble kompaniet kalt Trondhjems dragonkorps. Han tok eksamen ved Trondhjems Offisersinstitutt i 1811 med ansiennitet fra 1. januar samme år.

Han var detaljør ved Norges geografiske oppmåling i 1812 og 1813, premierløytnant ved Akershus ridende jegerkorps 1. januar 1818 og regnskapsfører ved samme korps 1820.

Fra 1825 var han rittmester og stabsadjutant og fra 1. februar depotforvalter ved det Norske Munderingsdepot. I 1833 ble han ekspedisjonssekretær i Armedepartementet og fra 16. november Armestatsråd. I 1851. I 1852, 1853 og 1854 var han statsråd ved Statsrådsavdelingen i Stockholm avbrutt av kortere perioder som Armestatsråd og Marinestatsråd.

Thomas von Edvard von Westen Sylow var sammen med kaptein Blich og kaptein Meydell den troika som grunnleggerne av Christiania militaire Samfund. I mange år var han en fremtredende tillitsmann og han var medlem av Direksjonen i 6 år i tiden 1825 – 1835 og ble i 1836 formann. Han var sekretær, kasserer og bibliotekar i 1830.og var i mange år medlem av en eller flere av Samfundet komiteer han har også holdt flere foredrag. Sylow var også en av grunnleggerne av Norsk Militært Tidsskrift i 1830 og var medlem av redaksjonskomiteen 1837 – 1846.

Sylow var helt fra 1825 og frem til 1850 – årene en av Samfundets bærene krefter. Etter å ha avsluttet sin karriere som statsråd, ble han Tollkasserer i Larvik. Han døde i 1875.

Kåre Berg.


Portrettet er malt av Knud Bergslien (1827-1908) og henger i Lille festsal i Oslo Militære Samfund.
Portrettet er malt av Knud Bergslien (1827-1908) og henger i Lille festsal i Oslo Militære Samfund.

Generalkirurg dr.med. Jens Johan Hjort

45

Født: 08.05.1798
Døde: 27.09.1873

Generalkirurg, dr. med. Jens Johan Hjort var født i Christiania 8. mai 1798. Hans far var dansk av fødsel, moren (f. Holbye) var fra Vardal. Jens Johan Hjort tok artium ved Christiania Kathedralskole i 1816. I 1822 tok han medisinsk embetseksamen, men hans militærmedisinske løpebane skriver seg fra 1. februar 1821, da han ble konstituert «Compagni-chirurg» i Kristiansandske Infanteribrigade. 1. desember 1822 ble han overført til Artilleribrigaden, ved hvilken han ble «virkelig Compagni-kirurg» med ansiennitet fra 26. oktober 1822. Etter å ha tatt embetseksamen fortsatte han sin medisinske utdannelse som sykehuslege, bl. a. ved Akershus Amtssykehus, ved Christiania bys sivile sykehus, ved FødselsstifteIsen og Rikshospitalet, inntil han i 1841 ble ansatt som overlege ved Rikshospitalets Hudsykeavdeling, med forpliktelse til å holde forelesninger for de medisinske studenter. I denne stilling ble han i over 30 år.

Hans interesser i medisinen synes først å ha konsentrert seg om øyets funksjon, idet han i 1826 og 1830 tok Licentiat- og doktorgraden i medisin på 1. og 2. del av sin avhandling om netthinnens forhold («De functione retinæ»). Etter hvert førte hans virke som fattiglege og epidemilege ham over på andre spesialområder av medisinen. Spedalskhet og hudsykdommer hadde på Hjorts tid atskiIIig utbredelse i Norge, og studiet av disse sykdommene og kampen mot dem ble de dominerende trekk i en omfattende medisinsk virksomhet som gjorde hans navn kjent og aktet også utenfor den skandinaviske legeverden. I motsetning til sin samtidige, overlege Boeck som praktiserte den såkalte «syfilisasjon» i behandlingen av syfilis, holdt Hjort sterkt på sin «derivasjonskur}), dvs. behandling med trekkplaster. Hjort var en uttalt motstander av Boeck og Danielsens teori om spedalskhetens arvelighet; han hevdet at denne sykdom først og fremst skyldtes slette hygieniske forhold, uten dog nærmere å kunne forklare årsaksforholdene.

Han foretok flere studiereiser i inn- og utland og utfoldet en rik virksomhet som forfatter av avhandlinger og artikler i medisinske og spesielle naturvitenskapelige tidsskrifter. Det bør også nevnes at han var en av stifterne av Det medisinske selskap i Oslo.

Jens Johan Hjort ble 10. juni 1826 utnevnt til brigadelege ved Kavaleriet etter innstiIIing fra den konstituerte generalkirurg, professor SkjeIderup, som anbefalte ham «fordi han tiIIige havde afIagt offentlig Prøve paa ualmindelig Eruditiou». Fra februar 184,7 til mai 1853 var Hjort konstituert generalkirurg. Han var medlem og formann i «Armeens Lægecommissiou». For å gjøre seg kjent med innretningen av det militære legevesen, foretok han i 1845 en reise til Sverige og i 1850 en reise til Danmark «i anledning den forestående utrykning». Han døde i Oslo 27. september 1873.

Generalkirurg, dr. med. Jens Johan Hjort ble i 1868 R. St. O. O. for fortjenstlig ernbetsvirksomhet. Hans portrett, malt av Chr. CI3en i 1866, ble gitt til Rikshospitalet av hans gamle elever.

Portrettet i Oslo Militære Samfund er malt av Knud Bergslien (1827-1908).

Ernst Høva.


Portrettet henger i Sumpen i Oslo Militære Samfund. Signature of Generalløytnant Hans Glad Bloch
Portrettet henger i Sumpen i Oslo Militære Samfund.
Signature of Generalløytnant Hans Glad Bloch

Generalløytnant Hans Glad Bloch

14

Født: 1791
Døde: 31.12.1865

Generalløytnant Hans Glad BIoch, født i Sør-Odal 1791, var kadett i årene 1804-08 og deretter repetent ved Det Kongelige Norske Land Cadet Corps, inntil han i 1809 ble premierløytnant ved Oplandske infanteriregiment. I 1814 ble han kaptein og sjef for Løitenske kompani.

I 1815 ble Bloch adjoint i Generalstaben, major i 1822 og i 1826 oberstløytnant og sjef for Bergenske gevorbne musketerkorps. I årene 1835-38 var han sjef for Krigsskolen med obersts grad fra 1836.

Fra Krigsskolen flyttet oberst Bloch til Bergen som sjef for Bergenske infanteribrigade og kommandant på Bergenhus. Han ble generaladjutant i 1839 og generalmajor i 1843.

I 1848 utnevntes Bloch til generalløytnant, sjef for 1. Akershusske infanteribrigade og kommandant på Fredriksten, ble sjef for Generalstaben fra 5. september 1850 og var fra samme datum kommanderende general.

3. desember 1853 ble general Bloch statsråd og sjef for Armedepartementet. 28. september 1860 tok han avskjed og trakk seg tilbake til sin gård Hellerud. I 1834 ble Bloch adjutant hos kong Carl Johan og 1. adjutant i 1843.

I årene 1811-13 og i 1823 tjenstgjorde Bloch som detaljør i Den geografiske opmåling og sistnevnte år utga han et veikart over Norge.

Hans Glad Bloch var den første stabsoffiser som ble medlem av Militære Samfund. Han ble det allerede fra 1. april i stiftelsesåret og var da kompanisjef, hadde Totenske kompani og var surnumerær divisjonsadjutant i Generalstaben med majors grad.

General Blochs navn er innskrevet også på en annen side i Samfundets historie. I 1859 andro direksjonen «paa Christiania Militaire Samfunds Vegne og efter dets Bemyndigelse det Kongelige Armee-Departement, om at der paa Budgettet til det kommende Storthing maa blive opført en Sum af 300 til 500 Spd. aarlig som Bidrag til det Norske militaire Tidsskrift».

Armekommandoen ga søknaden sin varmeste anbefaling og foreslo 400 spesidaler årlig. Og Armee-Departementet, statsråd Bloch sluttet et lengre underdanigst foredrag slik: «Armee-Departementet, der tilfulde erkjender Ønskeligheden af dette Tidsskrifts fortsatte Virksomhed, skal i Henseende til sammes økonomiske Forholde tillade sig at oplyse, at det for Tiden tæller omtrent 350 Subskribenter, et Antal, som vistnok i og for sig er ringe, men som dog, naar Hensyn tages til vort ikke talrige Officerskorps, inden hvilket Skriftet efter sin Natur maa søge sin største, om ikke eneste Læsekreds, afgiver tydeligt Vidnesbyrd om Trangen til et Skrift som det omhandlede. I denne, saavelsom i de ovenanførte mindre gunstige Omstændigheder, hvorunder Skriftet hidtil er traadt frem, finder Departementet derfor Grund for det Offentlige til at yde dette Andragende sin Bistand, der antages passende at bestemmes til 300 Spd. aarlig.»

Innstillingen ble bifalt ved kgl. res. av 31. august 1859 og 7. mars 1860 bevilget Stortinget enstemmig beløpet.

General Bloch døde 31. desember 1865.

Oswald Nordlie.


Portrettet er malt av Chr. Olsen og henger i Biblioteket i Oslo Militære Samfund.
Portrettet er malt av Chr. Olsen og henger i Biblioteket i Oslo Militære Samfund.

Generalmajor Poul Hansen Birch

12

Født: 20.07.1788
Døde: 25.04.1863

Generalmajor, senere Generalkrigskommissær Poul Hansen Birch ble født 20. juli 1788 i Fåberg hvor hans far Johan Gotfried Hartmann Reichenwald var handelsmann. Hans mor Maria Elisabeth Birch var født i København og hennes bror, generalkrigskommissær H. J. Birch adopterte den unge Poul som tok Birch som familienavn istedenfor Reichenwald.

Poul Hansen Birch ble i 1813 gift med Anna Catharina Stenersen og deres eldste sønn Christian tok Birch-Reichenwald som familienavn, han ble amtmann og senere statsråd.

Poul H. Birch var kun 12 år gammel da han i 1800 ble kadett ved Det norske Militaire Institutt i Oslo. Han ble fenrik i 1805 og så avanserte han raskt oppover den militære rangstige inntil vi i 1823 finner ham som sjef for Trondhjemske infanteri brigade og kommandant i Trondheim. Året etter (1824) fikk han grad av generalmajor, – 36 år gammel.

I de henved 20 år Birch hadde vært offiser før han kom til Trondheim, hadde han vært en virksom mann med mangeartet tjeneste – også krigstjeneste, hvorav følgende særlig skal nevnes:

Som fenrik tjenstgjorde han under prins Christian August ved Søndenfjeldske gev.inf.reg. på Fredrikshald og var med i kampene i 1808 ved Præstebakke og Berby, og i 1814 var han brigadeadjutant hos generalmajor D. Hegermann. I 1809 ble han adjoint i Den dansk-norske Generalstab og da Den norske Generalstab ble opprettet i 1814 ble Birch kaptein og divisjonsadjutant. Et par år var han detaljør ved Den geografiske opmåling og i årene 1817-1823 var han referent i Stockholm.

I 1825 ble han adjutant hos H. M. Kongen.

Birch var generalmajor og kommandant i Trondheim inntil 1831, da han ble Generalkrigskommissær med bopel i Christiania hvor han ble boende til 1860, da han fikk avskjed.

Som pensjonist flyttet han tilbake til Trondheim og bodde i huset hos sin datter og svigersønn, stiftamtmann Motzfeldt.

Han døde 25. april 1863 – henved 75 år gammel.

Birch var en dyktig offiser og skal ha vært en sjelden avholdt personlighet som på forskjellige felter satte varige spor etter seg. Ikke minst gjelder dette sosialt arbeid i både Christiania og Trondheim som fikk nyte godt av Birchs sterke sosiale interesser. Av sosiale tiltak som skylder general Birch sin tilblivelse skal nevnes selskapet «De nødlidendes Venner» som bl. a. anla det første barneasyl i Norge (1832), «Depotskolen i Trondheim», «Toftes gave» og «Underrstøttelsesselskabet for Husarme».

Forfatteren Mauritz Hansen som i 1820-årene var lærer ved Realskolen i Trondheim omtaler i brev til sin venn C. N. Schwach general Birch som «Trondhjems gode Genius». Et slikt ettermæle er det ikke mange forundt å få.

Det maleri av general P. H. Birch som henger i Oslo Militære Samfund er malt av Chr. Olsen.

Oscar Strugstad.


Portrettet henger i Lille festsal i Oslo Militære Samfund.
Portrettet henger i Lille festsal i Oslo Militære Samfund.

Generalmajor Theodor Christian Broch

18

Født: 19.12.1796
Døde: 08.04.1863

GeneralmajorTheodor Christian (Anton)1 Broch var født 19. desember 1796 som sønn av dragonløytnant Ole Jacob Broch. Han ble offiser i 1811, var med i krigen i 1814 og deltok under oberst Krebs ved Lier og Matrand, hvor han ble hardt såret.

Broch avanserte dels i ingeniørvåpenet og dels i generalstaben og gjorde også tjeneste i Norges geografiske opmåling. I 1825 var han en av stifterne av «Christiania militære Samfund» og i 1830 av «Foreningen til et militært Tidsskrifts Udgivelse». Han ble medlem av en «Redactions Commite» og ble dens sekretær.

Broch var medlem aven rekke kommisjoner og hadde militært vitenskapelig stipendium til utlandet 1843-44. Etter hjemkomsten ble han lærer på Den militære høyskole. Hans portrett ble bekostet malt av elevene og hengt opp i skolens lokaler.

Militære Samfund lot utføre en marmorbyste av ham. Den eksisterer ikke nå. Det maleri som henger i Oslo Militære Samfund ble malt i 1871.

Th. Broch var ansett som en av våre fremste militære ingeniører. Han utarbeidet et stort antall befestningsanlegg og ledet flere anlegg. Han søkte også nye veier i befestningskunsten og ga utkast til et fort som fikk «Mention honorable» på verdensutstillingen i Paris 1855.

Han var også en dyktig sivilingeniør og skrev en lærebok i bygningskunst som ble brukt i Norge, Sverige, Danmark og Finland.

Hans sjeldne arbeidskraft ga ham anledning til å dyrke mange interesser, bl. a. kunstneriske.

Gjennom en årrekke var han medlem av Direksjonen for Den kgl. norske Håndverksskole, og av bestyrelsen for Nasjonalgalleriet og Christiania Kunsttforening. Han var en skattet leilighetsdikter også i Militære Samfund.

I 1849 ble Broch oberst i armeen og 1. offiser i generalstaben og i 1861 generallmajor og sjef for ingeniørbrigaden, en stilling han hadde til sin død 8. april 1863. I 1859 ble han 1. adjutant hos Kongen, som ved hans død lot anlegge 3 dagers sorg så vel for sin norske som svenske stab.

Han var medlem av vitenskapsselskapet i Trondhjem, av Det geografiske Selskap i Paris og av svenske Kgl. Krigsvetenskaps Akademien. RI. St. O. O., R. D. O. og K. S. O.

I Norsk Militært Tidsskrift står det skrevet om ham: ”I det hele tatt var Theodor Broch et allsidig, rikt utstyrt menneske med et hjertevinnende sinn og et aldri sviktende humør. Han var en av de lykkelige der med en ualmindelig forening av forstandens og hjertets beste egenskaper i en høi stilling og fremmragende virksomhet hverken fant missundere eller efterlot en uvenn.»

Ole Jacob Broch.

1 Står ikke i kirkeboken.


Portrettet er malt av Johan Gørbitz (1782-1853) og henger i Sumpen i Oslo Militære Samfund.
Portrettet er malt av Johan Gørbitz (1782-1853) og henger i Sumpen i Oslo Militære Samfund.

Oberst Peter Michael Vosgraff

102

Født: 26.08.1787
Døde: 04.04.1862

Oberst P. M. Vosgraff var en av de ledende menn i Christiania Militaire Samfund fra den første tid og i mer enn et kvart århundre fremover. Han ble medlem i stiftelsesåret, juni 1825, straks etter beslutningen om at også stabsoffiserer kunne bli det – og ble allerede 1826 valgt inn i direksjonen. I 1828 ble han lste Directeur eller direksjonens formann og bekledde denne Samfundets første tillitspost i 12 av årene 1828 til 1845. Ingen annen enn general Meydell, den første blant Samfundets stiftere har innehatt denne post i lengre tid. I årene 1848 og 1851-53 finner vi fremdeles Vosgraff som medlem av direksjonen. Ved siden av var han medlem av flere komiteer.

Da general Kaltenborn i 1830 stiftet «Foreningen til et militairt Tidsskrifts Udgivelse», ble Vosgraff medlem av den redaksjonskomité som skulle forberede tidsskriftet og i denne komité fortsatte han i lang tid, også etter at Samfundet i 1835 hadde overtatt Tidsskriftet og helt til 1853. Til 1859 skrev han jevnlig artikler i Tidsskriftet.

Han var en allsidig forfatter og har, foruten sitt egentlige fag, befestnings. kunsten, behandlet en rekke av tidens aktuelle militære spørsmål. Han leverte også flere verdifulle bidrag til belysning av vår krigshistorie. Han utga også andre skrifter og skrev innlegg i dagspressen.

Vosgraff virket da i Militære Samfunds og Tidsskriftets tjeneste i en menneskealder og ble på forskjellig vis hedret av Samfundet og dets medlemmer. På generalforsamling i desember 1851 ble det «med Acclamation enstemmig» besluttet at Samfundet skulle anskaffe «oliemalede Portraiter af Generalmajor Meydell og Oberst Vosgraff og om mueligt af afdøde Oberste Borkenstein». Maleriene ble avduket allerede 1. mars 1852 og på generalforsamling 3. desember 1856 ble Vosgraff sammen med Meydell valgt til æresmedlem av Samfundet.

Peter Michael Vosgraff var født på Fredriksten 1787, hvor hans far var underkommandant, senere oberstløytnant. Sin militære utdannelse fikk han ved det danske Landkadetkorps, ble sekondløytnant 1806, premierløytnant 1809, gjorde tjeneste i Danmark og tok ingeniøroffiserseksamen der 1810. Samme år kom han hjem til Norge og ledet forskjellige befestningsarbeider, kom i dansk general. stabstjeneste 1813 og vendte tilbake i 1814 som kaptein i det norske ingeniørkorps. Han ble adjutant i Generalstaben i april 1814, kort etter divisjonsadjutant, major 1819, oberstløytnant 1823 og oberst i armeen 1836. Han døde 1862.

Vosgraff var lærer i fortifikasjon og bygningskunst ved Den militære høyskole 1817-45, medlem av flere kongelige kommisjoner, bl. a. Centralkommissionen for Norges Befæstningsvæsen. Han ble innvalgt i det svenske Krigsvetenskaps Akademien og i Videnskabsselskabet i Trondhjem og var medlem av Selskabet for Norges Historie og Sprog.

Hans medarbeider J. G. Meydell skriver om ham: «En kunnskapsrik offiser og et alvorlig strebende menneske, i det hele en mann av den type som hører til Samfundets støtter.»

Portrettet i Militære Samfund er malt av Johan Gørbitz (1782-1853).

Arnold Rørholt.


Portrettet henger i Biblioteket i Oslo Militære Samfund.
Portrettet henger i Biblioteket i Oslo Militære Samfund.

Brigadeintendant Even Stenersen

91

Født: 14.04.1793
Døde: 26.04.1861

Brigadeintendant Even Stenersen ble født i Nannestad 14. april 1793. Han var sønn av vaktmester Christopher Paulsen Engelstad, men antok sin mors pikenavn Stenersen.

Han begynte sin militære løpebane som frikorporal ved Oplandske gevorbne Regiment og ble volontærkadett Il. november 1812. Han ble sekondløytnant a la suite uten ansiennitet ved sitt regiment l. januar 1813, men fortsatte utdannelsen ved Landkadettkorpset til 14. februar 1814. Han gikk da tilbake til regimentet uten å ha avlagt offiserseksamen. Under felttoget i 1814 tjenstgjorde Stenersen ved regimentet som tilhørte Hegermanns brigade. Etter å ha tatt offiserseksamen fikk han 4. september 1815 offisersansiennitet fra 20. desember 1814.

Ved armereduksjonen i 1818 ble Oplandske Regiment opphevet. Hvor Stenersen ble ansatt er ikke helt klart, men i årene 1819-24 tjenstgjorde han som inspeksjonsoffiser ved Jegerkorpsets underoffisersskole. Først 8. juli 1822 kom han i nummer ved Jegerkorpset som sekondløytnant. 9. mai 1825 ble han premierløytnant i 2. Akershusske Brigade, men vedble å tjenstgjøre som sekondløytnant ved Jegerkorpset. 5. september 1826 ble han premierløytnant og regnskapsfører ved Korpset, en stilling han innehadde til l. juli 1837 da han ble brigaderegnskapsfører ved 2. Akershusske Infanteribrigade. Han ble overført i tilsvarende stilling til Kavalleribrigaden 10. januar 1849. I 1853 ble det bestemt at brigaderegnskapsførerne etter hvert skulle erstattes med brigadeintendanter, og 7. februar 1855 ble Stenersen utnevnt til brigadeintendant ved Kavalleribrigaden. Denne stilling hadde han til sin død 27. april 1861.

Stenersen var blant stifterne av Christiania Militære Samfund. Under de forberedende arbeider i februar 1825 var han med i den komité som gjennomgikk utkastet til lover. Han hadde senere forskjellige tillitsverv i Samfundet – kasserer, bibliotekar og medlem av revisjonskomiteen.

I de trykte biografier over Stenersen opplyses det at han tjenestegjorde ved den norske feltbrigade som i 1848 ble sendt til Skåne samt at han deltok som frivillig i den dansk-tyske krig 1848-51. Intet av dette synes å være korrekt.

R. St. O. O., R. D. O.

F. C. Skaar.


Portrettet henger i Store festsal i Oslo Militære Samfund.
Portrettet henger i Store festsal i Oslo Militære Samfund.

Oscar I

119

Født: 04.07.1799
Døde: 08.07.1859

RET OG SANDHED

1844 – 1859


Portrettet er malt av Hedvig Wedel-Jarlsberg og henger i Gaderommet i Oslo Militære Samfund.
Portrettet er malt av Hedvig Wedel-Jarlsberg og henger i Gaderommet i Oslo Militære Samfund.

Generalmajor Erik Theodor Christian Bernhardus Anker

6

Født: 1785
Døde: 25.08.1858

Slaget på Københavns red 2. april 1801 mellom den danske og engelske flåte under kommando av admiral. Nelson gjorde et uutslettelig inntrykk på den gang 16-årige Erik Theodor Christian Bernhardus Anker.

Høsten samme året ble Anker utnevnt til kornett ved garden i København, og den offiserseksamen som han måtte forplikte seg til å ta før han kunne begynne offiserstjenesten, fullførte han ved Det danske Militærinstitut i juni 1806. I august 1807 deltok han i forsvaret av København mot den overmektige fienden. Etter å ha vært ansatt som premierløytnant ved kavaleriet i Norge siden 1810, tjenstgjorde han fra 1813 atter i Danmark inntil han ved freden i Kiel ble løst fra troskapsløftet til Fredrik VI, og meldte seg fra den danske tjeneste.

Et privatbrev med politiske ytringer som han sendte med kurer til sin far, den senere statsråd Carsten Tank Anker, ble oppsnappet i Sverige og sendt den svenske minister i København. Denne foredro det for Frederik VI, og 7. mai 1814 ble Anker strøket av det danske hoffs lister.

Anker dro så over England hjem til Norge og meldte seg på sin 29-års fødselsdag 8. august 1814 for Christian Fredrik som hadde sitt hovedkvarter i Spydeberg prestegård. Dagen etter var han til stede under fektningen ved Onstad sund. 26. november 1814 ble han sekondrittmester og adjutant hos kronprins Carl Johan, overhoffintendant 1. januar 1818 og på Carl Johans kroningsdag 7. september samme år kabinettskammerherre.

Allerede ved utnevnelsen til sekondrittmester var han befalt å overta Næsiske eskadron. Han ble rittmester 18. januar 1819, sjef for eskadronen 16. mars 1820, major 30. september samme år.

Ved kong Georg IV’s kroning i London var Anker ambassadekavaler hos grev G. Løvenhjelm, gjorde 1823 tjeneste som adjutant hos Kongen i en leir i Vestergøtland.

4. juli 1824 ble han utnevnt til oberstløytnant, ble sjef for Oplandske ridende jegerkorps 4. februar 1826, oberst 24. juni 1828, generaladjutant 29. august 1832, generalmajor og 1. adjutant hos Kongen 26. januar 1839, og kommandant på Kongsvinger 6. september 184·9 til sin død 25. august 1858.

Om Anker i det fatale brev til sin far hadde skrevet at det var likegyldig hvilken konge som styrte i Norge bare nordmennene selv fikk råde, og var norsk i sinn og skinn, så han med stor forargelse på at adelsloven ble opphevet i 1821. Han trøstet seg med at det bare var en overgang. Men om loven ikke ble forandret igjen mente han at det var juridisk og logisk ugjørlig at en norsk lov kunne berøve de «notabiliterede» familier deres arvelige adelsskap, – da adelen utelukkende var dansk!

Anker har etterlatt seg en selvbiografi som uttogsvis er oversatt fra fransk og trykt i Skillings-Magasinet 1891.

W. P. Sommerfeldt.


Portrettet er malt av O. P. Hansen-Balling i 1852 og henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.
Portrettet er malt av O. P. Hansen-Balling i 1852 og henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.

Oberst Hans Helgesen

41

Født: 04.10.1793
Døde: 07.03.1858

Oberst Hans Helgesen var født i Oslo 4. oktober 1793. Han var egentlig bestemt til å bli prest og gjennomgikk 3 av latinskolens 4 klasser innen man ble klar over at han ikke var noe presteemne. I 1811 ble han kadett og på grunn av sine gode forkunnskaper opptatt i Krigsskolens nest øverste klasse. 1. januar 1813 ble han utnevnt til sekondløytnant i Telemarkske Regiment og allerede i september s. å. til premierløytnant. r 1814 stod han ved den senere general Schleppegrells jegerdivisjon. Under kampene i Østfold gjorde han seg fordelaktig bemerket som en dyktig og uforferdet offiser.

Etter fredsslutningen ville Helgesen ikke tjene under den svenske konge og da han dessuten følte en sterk personlig uvilje mot Carl Johan søkte han avskjed og reiste til Danmark i mars 1815. Da krigen mot Napoleon igjen var brutt ut fortsatte han til Tyskland og søkte tjeneste under Blücher. Her deltok han i en rekke slag og tilbrakte noen måneder i Paris med sitt tyske regiment. Som ikke adelig hadde han ubehageligheter av sine prøysiske offiserskamerater, men satte seg snart i respekt gjennom en rekke dueller.

I 1816 tok han avskjed fra prøyssisk tjeneste og meldte seg hos Prins Frederik av Hessen som førte kommandoen over de danske tropper som skulle delta i okkupasjonen av Frankrike. Han var ansatt ved Holstenske Regiment, men ble overført først til Jyske og senere til Fynske Regiment. Da troppene i 1818 vendte tilbake til Danmark kom han atter til Holstenske Regiment i Rendsborg, men søkte avskjed og reiste til Frankrike hvor han giftet seg. Her levde han et nokså eventyrlig liv som hestehandler og smugler og da julirevolusjonen brøt ut gikk han i fransk krigstjeneste, bl. a. en tid i Nasjonalgarden. Han håpet på fast ansettelse som offiser, men det lyktedes ikke. Hans hustru døde i 1836 og 2 år senere reiste han til Norge for å søke ansettelse som norsk offiser. Det gikk heller ikke og han fristet nå en kummerlig tilværelse tross en liten pensjon fra Christian Frederik som nå var blitt dansk konge.

I 1840 flyttet han til Slesvig. I 1848 trodde han til å begynne med på de falske beretninger om at opprøret egentlig var en slags kontrarevolusjon til fordel for kongen og meldte seg til tjeneste hos Prinsen av Noer. Heldigvis ble han avvist og da han ble klar over opprørets sanne karakter reiste han til København, fikk ansettelse som ordonnansoffiser og utmerket seg i kampene ved Slesvig og Sundeved. De fremragende offisersegenskaper han la for dagen hjalp ham imidlertid ikke til ansettelse som linjeoffiser. r 1849 var han en tid bataljonsjef og i 1850 adjutant i Schleppegrells stab inntil han ble overført til Schepelerns korps. Som fører for avantgarden stormet og inntok han Fredriksstad hvor han ble kommandant. Helgesens tapre forsvar av denne by og festning er det som særlig har gjort ham berømt. Da fienden hadde hevet beleiringen ble han oberstløytnant i linjen og kommandør av Dannebrog. Hans fødeland hedret ham også med kommandørkorset av St. Olavs ordenen.

Etter krigen ble han kommandant i Slesvig, senere også oberst og kommandant i Rendsborg. Han døde 7. mars 1858.

Portrettet som henger i Oslo Militære Samfund er malt av O. P. Hansen-Balling i 1852.

F. C. Skaar.


Portrettet henger i Lille festsal i Oslo Militære Samfund.
Portrettet henger i Lille festsal i Oslo Militære Samfund.

General Ferdinand Carl Maria, baron af Wedel Jarlsberg

105

Født: 01.12.1781
Døde: 16.04.1857

General Ferdinand Carl Maria, baron af Wedel Jarlsberg, var sønn av den 4. besitter av Jarlsberg, dansk-norsk gesandt grev Frederik Anton (Il) Wedel Jarlsberg (f. 26. juni 1748, død i Wien 7. april 181I) og Catharina f. v. Storm (f. 5. november 1756, død 12. april 1802), var bror til Norges stattholder grev J. C. Herman Wedel Jarlsberg (1779-1840). Gift 16. november 1805 med Juliane Wilhelmine v. Benzon, statsfrue hos enkedronning Desideria, (født i Stavanger 15. november 1783, død i Kristiania 24. oktober 1853,) datter av kammerherre, stiftamtmann Fritz v. Benzon til Christiansdal på Fyen og Juliane Whelmine, f. comtesse Wedel Jarlsberg.

Bare 9 år gammel ble han 19. juli 1790 kornett à la suite ved garden til hest, sekondløytnant 26. januar 1792, men var fremdeles i sine foreldres hus i London, hvorfra han 1799 sammen med sin ovennevnte bror flyktet på grunn av farens strenghet. Over Norge kom han til København, hvor han begynte sin tjeneste ved garden til hest. Ble premierløytnant 28. januar 1801, rittmester 28. januar 1804, deltok i Københavns forsvar mot de engelske 1807, og ble da også benyttet som parlamentær og tolk. Han tok avskjed fra dansk tjeneste 6. mai 1814.

Den 26. november 1814 ble han major i det norske kavaleri, hoffmarskalk og sjef for kong Carl XIlIs norske hoff, 28. november samme år adjutant hos kronprins Carl Johan, oberstløytnant og sjef for Akershusske ridende jegerkorps fra 1. januar 1818, oberst 7. september samme år, erholdt Sverdordenen i diamanter samme dato, kommandant på Akershus fra 18. mai 1819 til 28. februar 1833. Håndhevet med kraft disiplinen i festningens straffeanstalt. Generaladjutant 4. juli 1823, sjef for kavaleribrigaden, generalmajor og 1. adjutant hos kong Carl Johan 16. september 1835, første hoffmarskalk 24. juni 1828, generalløytnant 16. oktober 1833 med ansiennitet fra 1. juli samme år, Stk. S. S. O. 1835, kommanderende general over den norske arme, ifølge regjeringsbeslutning av 2. juni 1836, kongelig utnevnt 23. juni samme år, fungerte som sådan i 14 år, general og sjef for kongens adjutants- og ordonans-offiserskorps 26. januar 1839, øverstekammerherre 23. mai samme år, serafimerridder 26. februar 1843, ble 21. mars 1844 sendt som overordentlig gesandt til keiser Nicolaus den 1ste i anledning av tronskiftet, sjef for kong Oscar den 1stes norske hoffetat 24. mai 1844, Stk. St. O. O. 21. august 1847.

Var medlem av flere kongelige kommisjoner og av bestyrelsen for Kristiania Sparebank. Var i 11 år, fra 1840 til 1851, formann i direksjonen for Kristiania Teater. Tok avskjed fra sine militære stillinger 3. september 1850, ble tilkjennegitt kongens nådigste tilfredshet med sin lange og tro tjeneste, hvorhos medaljen for borgerdåd i gull ble tildelt ham. Sto som hoffsjef til sin død 16. april 1857.

Vesentlig etter C. J. Anker.


Portrettet er malt av Eva T. Ahlgren 1969 og henger i Sumpen i Oslo Militære Samfund.
Portrettet er malt av Eva T. Ahlgren 1969 og henger i Sumpen i Oslo Militære Samfund.

Oberst Jens Christian Blich

13

Født: 1786
Døde: 1857

Oberst Jens Christian Blich var født i 1786 i Jylland. Han startet sin militære karriere som volontørelev ved Det Norske Militære Institutt i Kristiania i 1804 – 1806. I 1806 ble han tilsatt som fenrik a la suite ved Oppland nasjonale regiment og samtidig 4. repetent ved Det Norske Landkadettkorps. Sistnevnte stilling hadde han til 1807. I 1807 ble han utnevnt til premierløytnant ved regimentets Lomske kompani og ble senere forflyttet til Gausdalske kompani. Han ble utnevnt kaptein og sjef for regimentets Løitenske jegerkompani i 1812 og igjen forflyttet til 5. geværmusketerkompani i 1814. I 1814 hadde han 1 gevær jegerkompani.

Ved den nye hærordningen av 1818 ble han sjef for 3. kompani av Norske Jegerkorps. Han ble utnevnt til major ved 2. Akerhusske infanteribrigade. I 1825 – 1827 var han ordonnansoffiser hos Hans Majestet Kong Karl Johan. I tiden 1827 – 1832 var han lærer i felttjeneste og taktikk på Krigsskolen, og ble i 1829 utnevnt til oberstløytnant ved 1. Akershusske infanteribrigade, Romerike musketerkorps.
I 1842 ble han adjutant hos Kong Karl Johan. I 1843 ble han utnevnt til oberst og senere forflyttet til Fredrikstenske musketerkorps. Han avsluttet sin karriere som kommandant i Fredrikstad.

I 1825 var Blich en av de 3 som tok initiativet til å stifte Christiania Militaire Samfund i og ble medlem av direksjonen. Samme år var han medlem av 4. Comittee for Vaabenenes Materielle. Han var medlem av Revisionscommitee i 1827 og igjen medlem av direksjonen i 1828, 1829 og 1830. Han var således en av de ledende i samfunnets første leveår.
En av hovedoppgavene samfunnet hadde satt seg var ”Anskaffelsen av et mititairt Bibliothek”. Blich var sentral i dette arbeidet. Bøker var den gang meget dyre og midlene til formålet begrenset. Flere av bibliotekets bøker bærer innskriften ” Foræret av Blich”.

Blich var Ridder av St. Olavs Orden og ridder av Sverdordenen. Han døde i Fredrikstad i 1857.

Portrettet er malt av Eva T. Ahlgren 1969.

Egil Grønsveen


Portrettet henger i Centralen i Oslo Militære Samfund.
Portrettet henger i Centralen i Oslo Militære Samfund.

Oberst Nicolai Johan Lohmann Krog

57

Født: 06.06.1787
Døde: 15.10.1856

Oberst Nicolai Johan Lohmann Krog, født i Drangedal 6. juni 1787, ble uteksaminert fra Landkadettkorpset i Oslo i 1804 med vitnesbyrdet «fortrinlig god» og ble hedret med instituttets største medalje. Som sekondløytnant var han adjutant hos general Ewald under forsvaret av København 1807 og tjenstgjorde i krigen mot Sverige i Staffeldts brigade ved Søndenfjeldske Skiløperbataljon. I 1812 ble han medlem av den nedsatte provideringskommisjon for sammen med bl. a. grev Wedel å ta seg av Norges forsyning med korn. I 1814 ble han sendt i lignende oppdrag til Danmark og måtte i en ublid årstid flere ganger seile mellom Skagen og Kristiansand i en åpen losbåt utsatt for fiendtlige kapere.

Som kaptein i Generalstaben deltok Krog i felttoget 1814, og ble året etter major. I 1817 ble han oberstløytnant og konstituertes som sjef for Landkadettkorpset, ble utnevnt til sjef for korpset i 1818 og i 1820 – bare 33 år gammel – til oberst.

Som kammerherre hos kronprins Oscar fulgte Krog Kronprinsen på utenlandsreise i 1821 og ble i den anledning konstituert som medlem av den norske statsrådsavdeling i Stockholm. Året etter ble han utnevnt til statsråd og sjef for Armedepartementet, og i Kongens råd ble Krog sittende uavbrutt til 1855, fra 1837 som sjef for Revisjonsdepartementet.

I 1855 søkte Krog avskjed på grunn av svekket helbred og han døde 15. oktober 1856. Hans kiste ble fulgt til Krist kirkegård av det største likfølge som hadde vært sett siden Henrik Wergelands død.

Statsråd Krog karakteriseres som en stillfarende mann som trådte lite frem for offentligheten, og han har ikke spilt noen fremtredende ytre rolle i vårt lands konstitusjonelle historie. «Men det var» – skrev Morgenbladet i sin nekrolog -_ «Krogs utvilsomme og blivende fortjeneste at han med en edel karakters oppriktige ærlighet og uskrømtet rettskaffenhet ga vår konstitusjonelle statsskikk fasthet og sikkerhet på en grunnvoll som var ren for store, selviske misbruk av anfortro et, offentlig makt og fri for politisk intrigerende kabale.»

Slottsprest Fangen sa i en minnetale om Krog: «Du var soldat. Og det skal nevnes til din berømmelse at ditt skjold var rent og blankt, fritt for rust og plett, og du var din Konge og ditt land oppriktig hengiven. – Du var statsmann, og du utfylte også der med heder din plass. Dine redelige, dine uegennyttige bestrebelser for armeen, for dens offiserers utdannelse og for samfunnsinnretningens heldige fremme vant deg din konges nåde og tilfredshet og dine medborgeres hengivenhet og aktelse.»

Nicolai Johan Lohmann Krogs navn vil for alle tider være fast knyttet til den norske frimurerordens historie. Det falt i hans lodd å gjennomføre flere saker av stor betydning for ordenen, således reisningen av losjebygningen på Grev Wedels plass i 1839. Han ble hedret med Karl XIIls orden og mottok i 1843 den høyst eksklusive Serafimerorden.

Oswald Nordlie.


Portrettet henger i Lille festsal i Oslo Militære Samfund.
Portrettet henger i Lille festsal i Oslo Militære Samfund.

Generaladjutant Johan Bernt Krohg

58

Født: 11.09.1786
Døde: 24.11.1855

Generaladjutant Johan Bernt Krohg var født den 11. september 1786 på Munkvold ved Trondheim. Han ble 1792, 6 år gammel, innskrevet som kvartermester ved det Nordenfjeldske dragonregiment, var kadett fra 1798 til 1803, ble sekondløytnant av 2. klasse i artillerikorpset 1801, sekondløytnant ved samme korps 1803, premierløytnant 1809, stabskaptein 1814, lærer i ridning ved kadettkorpset 1816-1822. Batterisjef fra 1. januar 1818, adjutant hos Kronprinsen 1825, major og sjef for 2. artilleribataljon fra 1827, oberstløytnant 1831, oberst 1839, generaladjutant 26. januar 1843.

Han var adjutant hos H. M. Kongen fra 1844 til 1849, da han etter ønske ble entlediget fra denne stilling. Han ble utnevnt til kommandant på Akershus 23. juni 1836. Etter ansøkning fikk han avskjed både som kommandant og som sjef for 2. artilleribataljon den 18. februar 1854. Han fikk da en pensjon på 800 spdr. Garnisonens offiserer lot male det portrett som nå henger i Oslo Militære Samfund.

Generaladjutant Krohgs slekt stammer fra en skoggård ved 0gderen sjø i Hemnes, Kroken anneks til Høland. De var bønder.

Johan Bernt Krohgs bestefar tjente som dragon ved Romerikes dragonregiment og ble av oberst Brockenhus gjort til adjutant, hvoretter han avanserte innen Romerike Dragonregiment, ble oberstløytnant og levde det 18. århundres offisersliv, ekserserte med de gevorbne om sommeren, og dyrket sin gård som han hadde fått i ekteskap med enken på Nitteberg, Gyri Thorsdatter. Han var en sterk, god representant for den generasjon av de norske bønder som i denne tid arbeidet seg inn i embetsstanden. Neste slektsledd ble da også offiserer og embetsmenn. Theodor Christian ble kavalerigeneral, Nicolai Fredrik oberst og generalveimester nordenfjells, Georg Anton generalveimester søndenfjells.

Johan Bernt Krohg var sønn av oberst og generalveimester Nicolai Fredrik Krohg, en handlekraftig og initiativrik mann, som i forening med sin bror Georg Anton og Peder Anker har æren av å ha skapt det norske veivesen. Hans mor var Anna Meincke, som skal ha vært en nydelig rokokko-fornem dame av god trønderætt.

Kommandanten på Akershus har nok vært en mann som har forstått å sette sitt preg på livet i det gamle Christiania. Henrik Haugstøl har i sin bok «I Tippoldefars by Christiania» skildret hans nærvær ved en stor brann:

«… kommandanten på Agershuus, generalmajor Krohg med adjutant og ordonans, stormer nedover Brenneribakken, den første på en hvit, den annen på en brun og den tredje på en skimlet hest. Kommandanten er i full mundur, han er vel et syn der han sitter flott på sin hvite ganger, mens ildskjæret spiller i uniformens røde og blå, dens gull og blanke knapper …»

Johan Bernt Krohg døde den 24. november 1855. En nekrolog i Christiania Aftenblad sier: «Han hadde en lys forstand, et edelt hjerte, et ekte kristelig sind. Han omfattet sitt våpen med varm interesse, og skred frem med dets utvikling, men uten bram. Han var streng ikke mindre mot seg selv, enn mot andre – men rettferdig. Hans karakter var urokkelig som «Klippen» med hvilket navn han allerede i sine yngre år betegnedes av sine kamerater.»

F. J. Bølling.


Portrettet henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.
Portrettet henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.

Generalmajor Frederik Adolf Schleppegrell

85

Født: 28.06.1792
Døde: 26.07.1850

Generalmajor Frederik Adolf Schleppegrell var født 28. juni 1792 på sjefsgården Brunlaug ved Fredriksvern. Hans far – av gammel offisersfamilie – var generalmajor og sjef for Telemarkske Regiment. Han ble kadett i 1804 og L juli 1806 ble han fenrik ved Telemarkske Regiment, men fortsatte ved Landkadettkorpset til han hadde tatt offiserseksamen i 1807. Han ble sekondløytnant s. å. I 1808 utmerket han seg i kampene ved Killingmo og Toverud og ble 18. mai premierløytnant snaut 16 år gammel. Fra 1812 til 1814 arbeidet han som landmåler i Vestfold. Under krigen i 1814 var han sjef for en jegerdivisjon av Telemarkske Regiment og utmerket seg under kampene i Østfold.

Schleppegrell var blant de offiserer som ikke ville avlegge troskapsed til Carl XIII. Han søkte derfor og fikk avskjed 8. februar 1815 og reiste via Danmark til Tyskland for å komme med i krigen mot Napoleon. Han ble ansatt først ved 3. Rhinske, senere ved 5. West falske Regiment som hørte til Blüchers armé, og deltok i en rekke slag. Høsten 1815 søkte han avskjed fra tysk tjeneste og var til 1816 ved de danske okkupasjonstropper i Frankrike. Han ble deretter ansatt ved 3. Jyske Regiment med bibehold av sin tidligere offisersansiennitet. I 1819 ble han kaptein og major i 1833. I 1840 ble han oberstløytnant og sjef for 8. bataljon og fra 1847 sjef for 2. Jegerkorps. Han ble oberst 2. mars 1848 og rykket i felten som sjef for «venstre flankekorps», en ganske stor kommando på fem bataljoner, en eskadron og ett batteri. Han hadde en vesentlig del i seieren ved Dybbøl, ble generalmajor og utmerket seg under kampene ved Nybøl og Slesvig.

I 1849 ble han kommandant på Als. I slaget ved Isted 25. juli 1850 gjenerobret han i spissen for sin stab og omkring 20 dragoner to kanoner. Under et fiendtlig motangrep ble de fleste av den lille styrke drevet på flukt, men Schleppegrell og staben holdt stand. Stabsjefen og 3 adjutanter falt eller ble hardt såret og generalen selv stupte rammet av en kule i pannen. Så ble reserven satt inn og fienden fordrevet og man fant den døende general. På dette sted er det reist en beskjeden minnestein som tyskerne har latt stå. Isted-Iøven som stod på fellesgraven i Flensborg hvor også Schleppegrell hviler, førte de i 1864 til Berlin. Generalen døde uten å være kommet til bevissthet natten til den 26. juli i Flensborg. Schleppegrell var overordentlig avholdt av sine folk. Han krevet meget, men mest av seg selv. Soldatene trodde han var usårlig, noe de hadde god grunn til etter den uvørne måte han opptrådte på i kampen – til hest og i forreste skytterlinje. Det hell som fulgte ham bidro også til å kaste en eventyrglans over hans krigerbane og gjorde ham til en av krigens forgrunnsskikkelser.

F. C. Skaar.


Portrettet er malt av Christian Krohg (1852-1925) og henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.
Portrettet er malt av Christian Krohg (1852-1925) og henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.

Generalmajor Olaf Rye

82

Født: 16.11.1791
Døde: 06.07.1849

Generalmajor Olaf Rye ble født 16. november 1791 i Bø i Telemarken. Han var av gammel offisersfamilie. Faren var bataljonsjef i Telemarkske Regiment og bestefaren i 1. Akershusske. Oldefaren hadde vært sjef for 1. Bergenhusske Regiment. Etter 4 år som kadett ble han sekondløytnant ved Telemarkske Regiment i 1808.

Under krigen dette år var hans avdeling disponert til Fredriksvern så han kom ikke i aktiv krigstjeneste. I 1809 ble han premierløytnant. I årene 1800-14 arbeidet han i Norges Geografiske Oppmåling. Han deltok med heder i felttoget i 1814 som sjef for 2. Jegerdivisjon av Telemarkske Regiment. Under kampene i Østfold viste han seg som en energisk, besluttsom og modig offiser med en usedvanlig evne til å gjøre seg adlydt og avholdt.

Høsten 1814 søkte Rye gjentatte ganger og forgjeves avskjed. Carl Johan lokket og truet og lot ham til slutt arrestere, men Rye holdt fast ved avskjedssansøkningen og nektet å avlegge troskapsed til Carl XIII. Først i mars 1815 fikk han avskjed, men høyst unådig, med forbud mot «formedelst hans seneste oppførsel å bære norsk uniform». Han reiste straks til Danmark, men da krigen mot Napoleon igjen var brutt ut, fortsatte han til Tyskland og søkte tjeneste under Blücher. Han ble ansatt ved 5. Westfalske Regiment og deltok i beleiringen og erobringen av Philippeville.

Christian Frederik hadde imidlertid skaffet ham ansettelse i den danske hær ved det Oldenborgske Regiment og med bibehold av hans tidligere offisersansiennitet, men Rye hadde liten lyst på fredstjenesten i en liten garnisonsby som Rendssborg og prøvde forskjellige utveier for å slippe, Han søkte å komme i russisk tjeneste, men Kongen av Danmark ville ikke gi ham tillatelse og Keiseren av Russland ville ikke ha ham. Da la Rye seg «syk» hos vennen Helgesen, som også var i Frankrike, men var så uheldig å møte sin general, Prins Frederik av Hessen. Denne lot ham arrestere og transportere til Danmark hvor han begynte sin tjeneste med å sone en måneds arrest.

Rye ble kaptein i 1817, men kompanisjef først i 1832. I 1840 ble han major og i 1842 oberstløytnant og sjef for 1. Bataljon som garnisonerte i København. Med denne rykket han i felten i 1848. Etter slaget ved Slesvig ble han 25. april oberst og brigadesjef, utmerket seg i kampene ved Nybøl og Dybbøl og ble generalmajor i begynnelsen av 1849. I mai-juni ledet han på en fremragende måte tilbaketoget i Jylland inntil man den 6. juli gikk over til offensiven i slaget ved Fredericia. Etter at Rye hadde fått flere hester skutt under seg førte han i en meget kritisk situasjon til fots og med kården i hånd sine folk til storm på Trelleskansen. Den ble tatt, men først etter at generalen var falt gjennomboret av to kuler. General Rye var overmåte avholdt av sine folk. Hans tapperhet og dyktighet var hevet over enhver ros. Både hans personlighet og det held som fulgte ham i krigen gjorde at han allerede i levende live ble en nesten legendarisk skikkelse. Man forstår vel, at det senere ble sagt om de falne at de «gikk til Ryes Brigade».

Portrettet som henger i Oslo Militære Samfund er malt av Christian Krohg (1852-1925).

F. C. Skaar.


Portrettet henger i Biblioteket i Oslo Militære Samfund.
Portrettet henger i Biblioteket i Oslo Militære Samfund.

Viseadmiral Jochum Nicolai (Joachim Nicolaus) Müller

73

Født: 01.02.1775
Døde: 02.01.1848

Viseadmiral Jochum Nicolai (Joachim Nicolaus) Müller, født 1. februar 1775 i Trondheim, ble sekondløytnant i den dansk-norske marine 1796. I slaget på Københavns red 2. april 1801 deltok han som sjef for stykkprammen «Hajen» og verget seg tappert, men måtte omsider overgi seg og ble ført ombord på admiral Nelsons flaggskip «Elephant», hvor han ble forestilt for admiralen. Det har stått strid om hvor vidt det var Müller som admiralen hentydet til da han for kronprinsen anbefalte en av de yngre danske offiserer til forfremmelse. Fra dansk side ble det hevdet at det var løytnant Willemoes. I en beretning angir Müller at han var den eneste danske offiser som ble forestilt for admiralen.

Etter slaget mottok Müller flere beviser på kongens og medborgeres takknemlighet, ble tildelt den for anledningen pregede gullmedalje, og en ansett borger pånødte ham et gullur.

Etter kapitulasjonen 1807 ble Müller etter eget ønske forflyttet til Norge. Her ble han sjef for divisjoner som dels foretok rekognoseringer på svenskekysten og dels krysset mellom Færder og Lindesnes og oppbrakte flere fiendtlige handelsskip.

Utnevnt til kapteinløytnant i 1810 var Müller samme år og 1811 sjef for en divisjon som første år besto av 2 brigger og 3 kanonskonnerter, det annet år av 4 kanonskonnerter, og som ble sendt til Finnmark, hvor engelske krigsskip forstyrret fiskeriene og hindret den for disse egner nødvendige varetilførsel fra Russland. Müller utførte denne tjeneste med megen dyktighet og konduite, tok mange priser og fikk gjenopprettet handelen. Spesiell dyktighet og kaldblodighet la han for dagen under den farefulle nedreise om høsten med divisjonen og priser under fremherskende stormer, tykke og mørke, uten skikkelige kart, uten fyrbelysning og farvannsmerker. Under tallrike kritiske episoder bevarte han sinnsro og likevekt og klarte situasjonene. Den slitsomme tjeneste påførte imidlertid hans helbred et knekk, som først etter lang tid ble forvunnet.

I 1814 gikk Müller over i den norske marine, avanserte 1815 til capitaine og ble sjef for Fredriksverns verft. I denne egenskap ble det nye marineverft på Horten også underlagt ham. Tillike ble han sjef for Søcadetakademiet fra dets opprettelse 1817 til 1832. 1818 ble han forfremmet til kommandørkaptein, og 1825 ble han generaladjutant. Ved admiral Fabricius’ avgang i 1836 ble Müller utnevnt til kontreadmiral og sjef for Marinekommandoen. I 1841 rykket han opp til viceadmiral, men tok avskjed 1845. Han døde i Kristiania 2. januar 1848.

Müller ga også impulsen til stiftelsen av Sjømilitære Samfund. Den av Marinekommisjonen 1833 foreslåtte flåteplan, å basere rikets sjøforsvar på små kanonbåter, møtte sterk kritikk blant sjøoffiserene. «For å frembringe et middel til utbredelse av riktige begreper om Marinens anliggender» foranstaltet Müller sammenkomster som resulterte i dannelse av «Det søemilitaire Samfund» 1835.

Høsten 1819 døde en sjøoffiser som etterlot sin enke og barn i meget mislige økonomiske kår. Dette foranlediget Müller til i 1820 å foreslå istandbringeIsen av en understøttelsesforening. Det ble «Søetatens Understøttelsesindretning», som ennå er i virksomhet og har vært til umåtelig gagn for sjøoffiserers etterlatte.

Sven Oppegaard.


Portrettet henger i Biblioteket i Oslo Militære Samfund.
Portrettet henger i Biblioteket i Oslo Militære Samfund.

Generalmajor Hans Jørgen Wetlesen

109

Født: 30.08.1775
Døde: 09.11.1844

Generalmajor Hans Jørgen Wetlesen var født på gården Kaare-Hornæs i Skjeberg 30. august 1775, av foreldre tollembetsmann og proprietær Jacob W. og Marthe Regine Gløersen. Ifølge C. J. Anker ble han elev ved den Matematiske Skole i Kristiania i 1794, fenrik a la suite 1795, sekondløytnant 1801, ingeniørløytnant 1802. Var ansatt ved oppmålingen av de islandske sjøkyster og havner 1803-07, premierløytnant 1804. Fra 1807-12 var han oppmåler ved den forente militære og økonomiske oppmåling av Norge, kaptein i armeen 1808 og à la suite i ingeniørkorpset fra 1809 til 1814, da han ble virkelig kaptein og tjenestegjorde i Bergen. Major 1816, oberstløytnants kar. 1825, oberstløytnant i ingeniørbrigaden 1832, oberst og brigadens sjef 1833, generaladjutant 1834, generalmajor 1837.

I 1815 ble han valgt til 4. representant for Bergen på Stortinget 1815 -16.

Her var han formann i 4. komité om militære saker og medlem av komitéen om vernepliktsloven. Han avga et særskilt utkast, som dog ikke avvek meget fra et utkast av C. M. Falsen. Han var også medlem av et par andre komitéer, men synes for øvrig utenfor sitt arbeid i vernepliktsaken ikke å ha deltatt meget i forhandlingene.

Derimot har han gjort seg mer bemerket på det bygningstekniske område.

Han var således medlem av kommisjonen om marineetablissementet på Horten, som ble nedsatt i 1822 for å planlegge den hele bebyggelse og befestning. Han ble innvalgt i et utvalg, som særskilt skulle behandle fortifikasjonen og avga her en rekke uttalelser og overslag. I 1833 ble han L medlem i kommisjonen om den nye kongebolig (men døde før slottet var ferdig), og som sådan ble han med i en komité av 1837 om universitetsbygningene. I det hele tatt var han en benyttet mann som kommisjonsmedlem. I 1833 var han med i en kommisjon som skulle avgi betenkning og forslag om Krigsskolens ordning. Dens plan ble ikke bifalt, men i 1836 ble han L medlem i en kommisjon, som skulle behandle et nytt forslag som var fremkommet. Det var hele tiden tale om å innordne Krigsskolen under en polyteknisk læreanstalt, som ennå manglet i Norge, hva ingen av kommisjonene kunne anbefale. Videre var han medlem av den store marinekommisjon (om Marinens framtidige styrke og organisasjon m. m.) som ble nedsatt i 1833 under forsete av grev Wedel.

Han var gift med Beate Hedwig Hesselberg (1788-1836) og døde 9. november 1844. I sitt nummer for 10. november skriver Morgenbladet: «Igaaraftes afgik pludselig ved Døden Ingeniørbrigadens Chef Generalmajor Wetlesen, under Udøvellsen af sine Embedsforretninger og i Nærvær af samtlige herværende Ingeniørrofficerer. Som en Mand af saare retskaffen og elskværdig Charakteer var han agtet og afholdt af sine Undergivne. – Ved dette Dødsfald er en vigtig Militærrchefpost bleven ledig, ved hvis BesætteIse det mere bør komme an paa Kunddskaber forenet med praktisk Dygtighed end paa Charge og Anciennitet»

Han var K. S. S. O.

Vilhelm Haffner.


Portrettet henger i Store festsal i Oslo Militære Samfund.
Portrettet henger i Store festsal i Oslo Militære Samfund.

Carl XIV Johan

Carl XIV Johan

FOLKETS KJÆRLIGHED – MIN BELØNNING
1818 – 1844

Født: 02.01.1763
Døde: 08.03.1844


Portrettet henger i Lille festsal i Oslo Militære Samfund.
Portrettet henger i Lille festsal i Oslo Militære Samfund.

Kommandør Thomas Fasting

Kommandør Thomas Fasting

Født: 15.02.1769
Døde: 21.11.1841

Kommandør og statsråd Thomas Fasting, født i Vanse på Lister 15. februar 1769, ble sekondløytnant i Marinen 1789, premierløytnant 1796, kapteinløytnant 1804 og capitaine 1809.

I 1790-årene var han på lange tokter og var i flere år sjef på orlogsskip i Vestindia. Under slaget på Københavns red 2. april 1801 kommanderte han kavaleriprammen «Aggershus» og forsvarte den tappert inntil den sank. Da krigen med England brøt ut i 1807, var han i Norge og deltok i organiseringen av kystforsvaret. I 1808-1809 tjenstgjorde han som nestkommanderende og til dels som sjef på linjeskipet «Danzig», det ene av Napoleons to linjeskip i Vliessingen, og opptrådte med stor djervhet til forsvar av sine landsmenn. I 1810 kom han tilbake til Norge og ble sjef for kanonbåtsflotillen med stasjon i Kristiansand til 1813, senere i Hvaler. Da admiral Lütken ved atskillelsen i 1814 vendte tilbake til Danmark, overdro prinsregenten Fasting kommandoen over Norges bevegelige sjømakt, og han ble i juni samme år utnevnt til kommandørkaptein.
Da den svenske, overlegne flåte 26. juli rykket fram, ble kanonbåtsflåten etter kongens ordre trukket tilbake til Vallø. Det overordentlige storting valgte 13. oktober samme år Fasting til tilforordnet medlem av statsrådet, men 17. november ble han medlem av Sjøkrigskollegiet under admiral Fabricius og ble samtidig forfremmet til kommandør. Ved Marinedepartementets opprettelse 1. april 1815 ble han sjef for dette og sto som sådan til 1839. Samtidig var han 1815-1836 sjef for Marinekommandoen.

Etter hans personlige innstilling ble Søkadetinstituttet opprettet i 1817, og han var nær blitt satt under riksrett i 1818 for denne egenmektighet. Likeså var det etter hans råd at Marinens nye hovedetablissement i 1818 ble besluttet lagt på Horten.

I 1821 ble han satt under riksrettstiltale fordi han hadde hevet gasje som kommandør ved siden av sin statsrådsgasje, og han ble dømt til å tilbakebetale kommandørgasjen for den tid han ikke hadde kgl. res. for retten til den, dvs. inntil utgangen av 1817.

Det var under motstand fra hans side at Marinekommisjonen 1833 ble nedsatt.

Han godkjente visstnok i det vesentlige dens flåteplan, som gikk ut på at hovedstyrken skulle bestå av små skjærgårdsfartøyer; men faktisk ble gjennomførelse av den ikke iverksatt så lenge han var statsråd.

Fasting var uten tvil en fremragende offiser og en selvstendig personlighet, som ikke var redd for å ta ansvar. Innen etaten nøt han også stor anseelse. Da Søetatens Understøttelsesindretning ble stiftet 1820, ble således det av offiserene i Fredriksvern oppsatte utkast til fundas sendt Fasting til utforming, og hans «forslag ble med erkjentlighet antatt i en samling; ti enhver følte at ingen så lett og grundig kunne ha fullført dette verk». Derom vitner for øvrig at denne fundas ble stående i over hundre år før noen forandring ble foretatt.

Fasting synes også å ha stått i gunst hos Carl Johan, skjønt han var djerv og frimodig i all sin ferd. I 1836 sluttet han seg således til statsråd Holsts protest mot Stortingets oppløsning.

Fasting døde i Kristiania 21. november 1841.

Sven Oppegaard.


Portrettet er malt ca. 1835 av Johan Gørbitz (1782-1853) og henger i Biblioteket i Oslo Militære Samfund.
Portrettet er malt ca. 1835 av Johan Gørbitz (1782-1853) og henger i Biblioteket i Oslo Militære Samfund.

Generalmajor Jacob Friedrich Schilli

84

Født: 24.04.1756
Døde: 09.04.1840

Generalmajor Jacob Friedrich Schilling hadde som den første sjef for artilleriet i Norge etter atskillelsen fra Danmark stor fortjeneste av det norske artilleris organisasjon.

Han var også som utdannet landmåler beordret til å utføre oppmålinger i anledning av landenes atskillelse. Han var tillike medlem av flere tekniske kommisjoner og skrev mange militærtekniske avhandlinger.

Han deltok fra 1807 til 1810 som major i felttoget mot Sverige og var stasjonert ved Larvik med et artilleridetachement.

Schilling var født 24. april 1756, studerte fra 1773 til 1777 ved Artillerie Academiet i København. Han kom til Norge i 1799 hvor han ble beordret som stabskaptein. Major i 1806 og oberstløytnant i 1811, 1813 sjef for artilleriet i Norge. Han fikk i 1814 avskjed i nåde fra dansk tjeneste og ble 31. desember samme år utnevnt til oberst i norsk tjeneste. Fra 7. oktober 1814 til 18. mai 1818 var han kommandant på Akershus, ble i 1817 felttøymester og sjef for den kongelige norske artilleribrigade. Året etter generalmajor. Han tok avskjed i 1831.

Generalmajor Schilling ble i 1815 ridder av den kongelige Sverdorden og i 1825 kommandør av samme orden. Han ble i 1820 utnevnt til æresmedlem av det Kungl. Svenska Krigs- Vetenskapsacademiet.

Generalmajor Schilling var sønn av Stadt-Hauptmann i Altona, Jacob Friedrich Schilling og Cathrina Magdalena Møller. Faren hadde vært offiser i saksisk tjeneste, men var senere blitt verkseier (glassverk). Han nedstammet fra en eldgammel adelig familie. Hans tippoldefar Jobst von Schilling var Hof- und Landrath til Køthen i Anhalt, hvor slekten hadde vært godseiere i flere generasjoner. Et gammelt familievåpen som var i general Schillings besittelse, gjør det høyst sannsynlig at hans familie nedstammer fra den sveitsiske slekt Schilling, som allerede nevnes i året 1019 i forbindelse med en turnering i Trier. Den anhaltske gren av denne, som generalen hørte til, ble. 24. oktober 1781 opphøyd i greve standen.

Generalmajor Schilling skildres i Conradine «Gamle Dage» som en mann med stor æresfølelse, men fri for alt som lignet forfengelighet. Han var meget belest og fulgte nøye med i alt som hendte rundt omkring i verden, men han var ytterst beskjeden og holdt sine meninger for seg selv. Kong Carl Johan satte stor pris på ham, og da Schilling ville ta avskjed 60 år gammel, anmodet Kongen ham om å bli stående og utnevnte ham til generalfelttøymester.

Generalmajor Schilling var gift med Cæsarina Eleonore Christine von Deden, Han hadde 13 barn, hvorav 6 vokste opp, blant dem to sønner, Jacob Christian og Gottlob Christopher Adolph. Generalens datter Charlotte Louise var gift med boktrykker Niels Berg. Det var i hennes gård Christiania Militære Samfund leide sine lokaler i 1825-1827. Sønnen Jacob Christian (f. 1793) ble kaptein i armeen og tollembetsmann; død 1857. Sønnen Gottlob Christopher Adolph, f. 1795, ble rittmester med sjefsgård Ile i Stange; død 1886.

General Schilling døde 9. april 1840.

Portrettet i Militære Samfund er malt ca. 1835 av Johan Gørbitz (1782-1853).

H. K. Schutter.


Portrettet henger i Biblioteket i Oslo Militære Samfund.
Portrettet henger i Biblioteket i Oslo Militære Samfund.

Generaladjutant Søren Hagerup Stabell

89

Født: 04.09.1770
Døde: 20.03.1840

Generalløytnant Søren Hagerup Stabell var en yngre bror av Eidsvollsmannen general Fredrik Wilhelm Brueneck Stabell som var sjef for 2. Akershuske infanteribrigade, da Oslo Militære Samfund ble stiftet.

Søren Hagerup Stabell var født i Hole på Ringerike 4. september 1770 og var furer ved Kongsvinger lette infanterikompani, da dette i 1788 ble innlemmet i Norske jegerkorps. Samme år ble han fenrik ved korpset.

I årene 1790-94 var Stabell elev av Den mathematiske skole med sekondløytnants grad og fikk premierløytnants grad da han hadde tatt eksamen.

Mens han gikk på skolen fikk han det vidnesbyrd: «En ordentlig, fornuftig, arbeidsom og tilforladelig Elev, der har gjort rosværdig Fremgang i alle Videnskaber, Kunst og Sprog.»

Ved avgangen fra Den mathematiske skole fikk han, likesom hans bror 11 år tidligere, medaljen «For Dyd og Flittighed.»

I 1800 ble Stabell virkelig premierløytnant og han var Jegerkorpsets munderingskommissær 1803-06 med kapteins grad fra 1804.

Stabell ble i 1806 stabskaptein ved Jegerkorpsets 3. gevorbne kompani. Fra 1. september 1801 var Jegerkorpset blitt tildelt også en nasjonal bataljon. Den ble kalt Norske lette infanteribataljon. Ved denne ble Stabell virkelig kaptein og sjef for Eidsvoldske kompani i 1806.

I 1809 tjenstgjorde han en tid ved jegerdetasjementet i Kristiansand.

Året etter ble han forsatt til Akershus Skarpskytterregiment, fremdeles som sjef for Eidsvoldske kompani som ble overført til Skarpskytterregimentet.

Stabell som bodde på sjefsgården Dønnum i Eidsvoll, måtte søke avskjed i 1814 på grunn av svakelighet. Han fikk 2/3 av sin gasje i pensjon og «med Haab om igjen at kunne komme i Nummer, dersom han inden 2 Aar var bleven frisk», og etter 11/2 års forløp kom han tilbake til Skarpskytterregimentet.

Ved den nye hærordning fra 1. januar 1818 ble han oberstløytnant i Kristiansandske brigade og sjef for Telemarkske nasjonale jegerkorps med standkvarter i Skien.

Stabell ble oberst i armeen i 1828 og fra 1. juli 1834 sjef for Laurvigske Musketerkorps. Generaladjutant ble han i 1835.

Generaladjutant Stabell var gift med Marie Dorothea Juell (1784-1873), en datter av sogneprest til Grue Niels Juell. De hadde ingen barn.

Søren Hagerup Stabell døde i Skien 20. mars 1840.

Oswald Nordlie.


Portrettet henger i Peisestuen i Oslo Militære Samfund.
Portrettet henger i Peisestuen i Oslo Militære Samfund.

Generalmajor Diderich Hegermann

40

Født: 06.12.1763
Døde: 07.02.1835

I Krigsskolens snart 200-årige historie finnes neppe noen enkelt mann som mer har bidradd til skolens utvikling som effektiv undervisningsanstalt og dens anseelse utad enn generalmajor Diderich Hegermann. Henimot en mannsalder var han knyttet til skolens ledelse det meste av tiden, om ikke ·formelt så dog reelt, som skolens sjef.

Diderich Hegermann, som ble født 6. desember 1763, tilbrakte sine barneår, inntil han var 12 år gammel, i Fredrikshald. Deretter flyttet familien til København, hvor Hegermann i 1776 ble ansatt som «Cadet ved det danske Land Cadet Corps». Senere avanserte han etter hvert til kommandersersjant og sekondløytnant «med Premierliuetenants Caracter» ved samme korps.

I 1789 reiste Hegermann til Norge på besøk til sin far, som da var oberstløytnant og bosatt på Bragernæs. Mens han var her, ble han kalt til Christiania, hvor «Generalitets- og Commissariats-Collegiet» tilbød ham stillingen som 2. offiser ved «den frie mathematiske skole», som kjent Krigsskolens første offisielle benevnelse.

15. januar 1790 begynte så kaptein ved 2. Akershuske infanteriregiment og 2. offiser ved Den frie mathematiske skole i Christiania, Diderich Hegermann, den virksomhet som mer enn noe annet skulle bli hans livsgjerning.

Hegermanns anerkjente dyktighet gjorde ham til en også på andre områder meget benyttet mann. Han var medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, og en av forsamlingens mest fremragende menn. Under krigen samme år førte han en brigade på 6 à 8000 mann, dekket Glommas overganger ved Fett, Blaker og Nes, og kastet Boyes og Vegesachs divisjoner tilbake ved Onstadsund 9. august 1814. Etter krigen ble han i oktober 1814 utnevnt til statsråd. Tidligere samme år var han blitt utnevnt til generalmajor og sjef for «Oplandske Infanterie Regiment», hvis kommandør han hadde vært siden 1812. Samtidig var han sjef for «Land Cadet Corpset», formelt utnevnt fra 5. mars 1814.

V ed siden av all annen virksomhet var hans stilling ved Krigsskolen den som interesserte og opptok ham mest. Han ble etter søknad entlediget fra regimentsjefsstillingen i 1815, men beholdt etter Kongens uttrykkelige ønske statsrådsembetet. Stillingen ved Krigsskolen «hvortil han var knyttet ved alle sitt livs interesser», kunne han vanskelig tenke seg å gi opp. «Endnu som Statsraad var det hans Lyst på Exercerpladsen at commandere sit Cadet Corps».

Våren 1816 søkte Hegermann avskjed fra alle sine embeter, og 14. juli forlot han Krigsskolen.

Sine siste 20 år tilbrakte han på godset Boen ved Kristiansand. Ved sitt giftermål med enkefru Hanne Susanne Christiane Isaachsen ble han eier av nevnte gods.

Hegermann døde 7. februar 1835 og i 1841 reiste Hegermanns takknemlige elever et monument over sin store lærer og sjef utenfor den gamle Krigsskolen i Tollbugata. Fra vinduene i sitt dagligrom kan nåtidens kadetter betrakte monumentet. Og på hedersplass inne i det samme dagligrom henger originalen av general Hegermanns maleri i legemsstørrelse.

Paal Frisvold.


7-generalloytnantchristianditlevadolpharenfeldt
Portrettet henger i Biblioteket i Oslo Militære Samfund.

Generalløytnant Christian Ditlev Adolph Arenfeldt

7

Født: 13.02.1758
Døde: 10.07.1833

Generalløytnant Christian Ditlev Adolph Arenfeldt, født i Flensborg 13. februar 1758, trådte inn ved Landkadettkorpset i København i 1772, og ble karakterisert premierløytnant i 1785. r 1787 blir han forsatt til Norge som kaptein ved 2. Akershuske regiment med en gasje på 200 riksdaler. Etter en del omflakken havner han ved Norske Jægerkorps, der han i 1798 avanserer til premiermajor – den siste tiden med oberstløytnants lønn.

I 1804 ansettes han som virkelig oberstløytnant ved Westerlehnske regiment med standkvarter i Kristiansand. Her forblir han resten av sitt liv og det er til Sørlandet og Kristiansandske Militærdistrikt at hans navn uløselig er blitt knyttet. Her avanserer han til oberst i 1810, videre til generalmajor i 1814 og kort etter til generalløytnant og kommandant i Kristiansand.

Han deltok i kamphandlingene i 1808 og 1814. Ved felttogets avslutning hadde han kommandoen over reservebrigaden på 5000 mann der dannet høyre fløy av kamplinjen nederst ved Glommas utløp. Ved naboavdelingenes retrett kom han i en meget utsatt stilling, særlig da samtidig en svensk flåteavdeling ankret opp ut for hans høyre flanke. Da han ikke desto mindre får ordre fra Christian Fredrik om å gå til angrep innsender han en forestilling hvor det blant annet heter: «- – En offenciv for mig synes umuelig. Men jeg har svoret saavel landet som Deres Majestæt evig troskab. Den første eed aftvinger mig min erklæring ei at gaa offenciv frem. Den anden vil tvinge mig frem, om ogsaa døden staar mig for øinene.»

Kort tid etter krigens avslutning ble han av sin tidligere motstander, kronprins Carl Johan, overlevert storkorset av Sverd ordenen. Og da han senere avslo kong Carl Johans tilbud om å overta stillingen som kommanderende general i Norge skal kongen ha ytret noe om at nå føler Arenfeldt seg gammel. For da å motbevise dette saler den da 70-årige general sin hest i Kristiansand og rider sporenstreks gjennom Norge og Sverige og melder seg for kongen på Stockholm Slott.

I egenskap av brigadesjef og kommandant i Kristiansand hadde generalen en selvfølgelig og sterk posisjon. r nødsårene var der i garnisonsbyen flere tilløp til alvorlige opptøyer, som bare ble avverget ved hans enestående rolige og kloke opptreden.

Da krigen i 1814 ebbet ut, forsøkte de i Kristiansand stasjonerte norske orlogsfartøyer – etter ordre fra den danske regjering – å rømme over til Danmark. Dette fikk Arenfeldt forhindret og han betenkte seg ikke på i den anledning å la Odderøens kanoner spille for å minne de herrer skipssjefer om at der fremdeles var noe som het Norge.

Ved en innstilling til utmerkelse får han også denne attest: «Han har under krigen bestandig ført commandoen over Christianssand Stifts vidløftige kyst, og den maade paa hvilken han har forestaaet denne post og de forandringer han har truffet viser tydelig nok at han kan regnes til Armeens fortrinligste officerer.»

General Arenfeldt døde 10. juni 1833 og ligger begravd i familiegravstedet i Kristiansand.

Einar Keim.


Portrettet henger i Sumpen i Oslo Militære Samfund.
Portrettet henger i Sumpen i Oslo Militære Samfund.

Generalmajor Carl Frederik Ferdinand Wilhelm Albrecht Kaltenborn

53

Født: 07.11.1785
Døde: 01.03.1832

Generalmajor C. F. Kaltenborn sto blant de første i rekken av de offiserer som i årene omkring 1820-30 søkte å fremme og organisere militærvitenskapelig arbeid og faglig militært forfatterskap. I kraft av sin store anseelse og høye stilling var han her den rette mann.

Han var generaladjutant for armeen og sjef for Generalstaben da han innbød til et møte 4. april 1830 og dannet «Foreningen til et militairt Tidsskrifts Udgivelse» og etter et grundig forarbeid kom i januar 1831 første hefte av «Militairt Tidsskrift», som nå for lengst har fylt 100 år.

Carl Frederik Ferdinand Wilhelm Albrecht Kaltenborn var født i Drammen.

7. november 1785, hans far ble også generalmajor.

«Sin første Udannelse for den Stand, hvis Hæder og Pryd han senere blev, fik han i Den mathematiske Skole (Krigsskolen) hvor selve Diderik Hegermann med faderlig Omhu veiledede den haabefulde Yngling.» Han var skolens elev fra sitt 7. til 15. år, ble fenrik ved Norske Jegerkorps 1799, sek.løytnant 1802, gjorde tjeneste i Danmark, bl. a. som adjutant hos Bornholms guvernør, kom i dansk generalstabstjeneste 1808, ble kaptein 1810 og divisjonsadjutant 1812.

Da vendte han hjem til Norge som en av generalstabsoffiserene i prins Frederik av Hessens stab og fortsatte, da Christian Frederik kom til Norge, i hans stab. I 1814 tok han avskjed fra dansk tjeneste og ble divisjonsadjutant i den norske generalstab og kammerjunker hos Christian Frederik. Han ble sendt som kurer til feltmarskalk Essen i Strømstad og i diplomatisk verv til Stockholm, gjorde tjeneste ved Norske Jegerkorps under krigen i august og ble høsten 1814 major og overadjutant i Generalstaben.

«Hans Værd og Betydelighed blev snart kjendt og hurtig steg han fra den ene Hæderspost til den anden: Ordonnansoffiser hos kronprinsen, kabinettskammerrherre, oberst og generaladjutant i Generalstaben og i 1828 generalmajor og tjenstgjørende generaladjutant for den norske arme, sjef for Generalstaben ennå ikke 43 år gammel, en imponerende karriere.»

Militære Samfund ble som kjent stiftet av garnisonens kapteiner og løytnanter, stabsoffiserene ble først innbudt som æresmedlemmer, men kort etter gitt adgang til å bli «active og contribuerende medlemmer». Så høyt som til generalitetet siktet man ikke. Kaltenborn var da ikke aktivt medlem, men viste sin interesse på mange måter. Flere av de henvendelser som Samfundets sendte ut til offiserene rundt om i landet, lot han gå ut ad tjenestevei. I redaksjonskomiteen, som forberedte Tidsskriftet arbeidet han sammen med Samfundets første menn, Meydell, Borkenstein, Vosgraff, Sylow og Broch, og i 1826, da han skulle reise til Frankrike, påtok han seg det verv å kjøpe inn bøker til Samfundets bibliotek.

«Vi ser for oss typen på en flott offiser, en vidsynt og beleven verdensmann, en fører og en foregangsmann. Tidsskriftet kan være stolt av sin grunnlegger.» Men denne, for hæren og Samfundet så verdifulle mann, fikk dessverre ikke leve lenge. Han døde allerede 1. mars 1832, etter samtidens mening minst 20 år for tidlig.

Arnold Rørholt.


97-oberstnicolajtidemand
Portrettet som henger i Biblioteket i Oslo Militære Samfund er en kopi av B. Scheel.

Generalmajor Diderich Hegermann

97

Født: 30.04.1766
Døde: 12.04.1928

Oberst Nicolaj Tidemand ble født i Drammen 30. april 1766. Han mistet sine foreldre innen han var fylt 8 år og hadde ikke noen god barndom. Familien ville at han skulle gå til sjøs, men Tidemand ville bli offiser. Da han var blitt konfirmert lot han seg derfor verve som musketer «på avantage» ved Nordenfjeldske Regiment. Han var langt ute i familie med regimentsjefen oberst Hesselberg og denne tok seg av ham, bl. a. sørget han for at Tidemand fikk noe av den skoleundervisning han ikke hadde fått som gutt. Han hadde begynt tjenesten 1. mai 1782, ble korporal 1. juni og allerede 1. juli s. å. ble han furér.

I oberst Hesselbergs tid var Nordenfjeldske Regiment meget ansett. Det ble lagt stor vekt på undervisningen av underoffiserene – ikke bare de som var «på avantage» og skulle bli offiserer. Et tegn på regimentets høye standard var at kadettene i mange år fikk sin praktiske utdannelse der.

Den offisersvei Tidemand hadde valgt var på de tider lang, men han var heldig og allerede 28. april 1784 ble han sekondløytnant a la suite, men riktignok på underoffisers lønn. Etter omtrent 3 års forløp kom han i nummer som sekondløytnant.

Fra 1785-87 tjenstgjorde han ved artilleridetasjementet i Christiania og ble deretter adjutant ved regimentet. Under felttoget i Bohuslen 1788 var han brigadeadjutant. Samme år ble han forflyttet til Kronprinsens Regiment og i 1792 til L Jyske Regiment. Han hadde da vært premierløytnant siden 1789. Fra 1795 arbeidet han i 5 år som landmåler. Han ble kaptein i 1799.

I 1801 ble han beordret til befestningsarbeider på Samsø. Herunder organiserte han også et landvern på øya. I 1803 ledet han befestningsarbeider ved Aarhus og i 1804 gikk han tilbake til regimentet hvor han ble major i 1806. Året etter ble han kommandant på Samsø og i 1811 oberstløytnant ved 2. Jyske Regiment og i 1812 regimentskommandør. I 1814 var han brigadesjef.

Han ønsket nå å vende tilbake til Norge og søkte og fikk avskjed som dansk oberst i 1815. Det lykkedes ham ikke å få stilling i Hæren, men Carl Johan fikk ham utnevnt til oberst à la suite og adjutant hos Carl XIII, først med regimentsjefs, senere med brigadesjefs gasje. Han ble tilbudt et amtmannsembede, men tok ikke mot tilbudet. Han døde 12. april 1828.

Tidemand utfoldet en betydelig litterær virksomhet. Allerede som løytnant utga han en oversettelse av Scharnhorsts taktikk og senere en rekke småskrifter og artikler av militær, historisk og politisk art. I 1822 hadde han ferdig til trykking en politisk avhandling, men bestemte at den først skulle offentliggjøres etter hans død. Den utkom i 1829 og ble oversatt til tysk. Ved sin død etterlot han seg dessuten et betydelig antall utrykte arbeider.

R. D. O., R. S. O.

Portrettet som henger i Oslo Militære Samfund er en kopi av B. Scheel.

F. C. Skaar.


 [Portrett av General August Frederich von Wackenitz]
Portrettet henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.

General August Frederich von Wackenitz

103

Født: 26.04.1726
Døde: 16.12.1808

Fjorten år gammel ble August Friederich von Wackenitz kadett i København. Han ble født i Pommern 26. april 1726 og var sønn av den svenske oberstløytnant C. Ph. von Wackenitz til Boltenhagen og Kisow.

Etter å ha blitt fenrik i 1744 gikk han i hessen-casselsk tjeneste og deltok i felttogene i Brabandt, Skottland og Holland helt til han tok avskjed 25. april 1750. Et halvt år etter ble han dansk kaptein. I 1758 ble han fløyadjutant hos Kongen og major ved det Delmenhorstske gevorbne infanteriregiment. Fra mars 1761 var han sjef for en grenaderbataljon til han den 13. oktober 1762 ble major ved prins Frederiks regiment. Derpå vendte han atter tilbake til det Delmennhorstske regiment i 1766, ble oberstløytnant året etter og detachert i Trondhjem.

Wackenitz ble utnevnt til kommandør for Søndenfjeldske infanteriregiment 4. september 1772 og 3. juni 1773 oberst og generalkrigskommissær i Norge, samtidig som han ble 3dje deputert i generalitetskollegiet. Kammerherre ble Wackeenitz 21. oktober 1774 og ble i 1777 naturalisert i den danske adelsstand.

13. august 1783 ble han utnevnt til generalmajor, ble første medlem av feltkommisariatet 1788. Da han 12. juni 1789 fratrådte som generalkrigskommissær ble han lste deputert i generalitetskollegiet. 31. juli 1795 ble han generalløytnant, og 22. februar 1808 general.

Statsråd M. G. Rosenkrantz skildrer general von Wackenitz som en utmerket embetsmann.

I 1764 sier hans daværende regimentsjef M. E. von Fircks om ham: «Flügel-Adjutant und Major im Regiment August Friederich von Wackenitz.

Von Pommersche adelicher Familie, ein tüchtiger und habiler Officier, der auswärtig in Hessen gedient, über dem ein BataiIIon Grenaders aIlhier commmandirt und :das Glück hat von Eur. Excellenze persöhnlich gekannt zu seim».

Wackenitz døde i. Kristiania 16. desember 1808.

W. P. Sommerfeldt.


Portrettet henger i Biblioteket i Oslo Militære Samfund.
Portrettet henger i Biblioteket i Oslo Militære Samfund.

Generaladjutant Peter Heinrich Butenschøn

21

Født: 14.05.1756
Døde: 07.01.1824

Generaladjutant Peter Heinrich Butenschøn var født i Bramstedt i Holsten 14. mai 1765. Foreldrene var tollforvalter og sognefoged Johann Barthold Butenschøn og Mette Margaretha f. Basahn. Han ble jeger ved Holstenske Jægerkorps 1785 og fulgte 1788 som overjeger korpset til Norge, hvor det ble innlemmet i det nyopprettede Norske Jægerkorps.

Siden var Butenschøn knyttet til Norske Jægerkorps hele sitt liv. Han ble fenrik 1788, sekondløytnant 1791, premierløytnant 1795, stabskaptein 1801 og kaptein og kompanisjef 1806. Under felttoget 1808 deltok han med heder i kampene i Høland 19. og 20. april, i Rødenes 5. mai og ved Berby 12. september og ble derfor ridder av Dannebrog 1809. 1810 ble han major og 1814 kommandør for Norske Jægerkorps. Under felttoget dette år var han først med sitt korps fremskutt til Svinesund. Etter at svenskene hadde besatt Hvaløene og Butenschøn hadde fått en forhastet melding om at de var gått over Tistedalselven, trakk han seg tilbake natten til 1. august, men fikk ordre til på ny å innta sin forlatte stilling.

Under fremrykkingen fikk han sikker melding om at svenskene nå virkelig hadde passert Tistedalen og rykket videre mot Kjølen i Rokke sogn. Butenschøn satte seg da fast nord for Ingedal kirke med sine 500 mann og 3 trepunds kanoner. Her ble han angrepet 3. august av 3500 mann infanteri og 2 eskadroner kavaleri. Etter to timers kamp måtte han trekke seg tilbake over Skjeberg til Ise og Sekkeland på den vestligste vei mot Rakkestad. Her ble han forsterket med 300 mann og avslo 5. august gjentatte angrep av 2 bataljoner og en del husarer. Om morgenen 6. august fikk han dog ordre til å avbryte broen ved Ise og gå tilbake til Rakkestad. Her grep han støttende inn i oberstløytnant Stabells arriérgardekamp, så denne kunne holdes gående til den norske hovedstyrkes retrett over Glomma var sikret.

Siden gikk Butenschøn med Jægerkorpset etter ordre tilbake over Glomma ved Grønsund og kom ikke senere i kamp. Butenschøns innsats hadde i det hele tatt vært meget tilfredsstillende, om han enn måtte tåle kritikk for sin retrett fra Svinesund.

1. januar 1818 ble Butenschøn oberstløytnant og sjef for Norske Jægerkorps, senere samme år oberst og 1823 generaladjutant. Han døde allerede 17. januar 1824.

C. O. Munthe.


Portrettet mangler.
Portrettet mangler.

Generalmajor Peder Tobiesen

98

Født: 28.08.1738
Døde: 05.11.1817

Generalmajor Peder Tobiesen var født i Tveit i Vest-Agder 28. august 1738. Han var sønn av sogneprest til Tveit, Claus Tobiesen, gift med Karen Marie Milmarch. Han ble student 1756, sekondløytant ved Vesterlehnske Regiment 1759, premierløytnant 1761, kaptein og kompanisjef 1762, major 1774, premiermajor 1786. Deltok som bataljonsjef i felttoget mot Sverige 1788, ble oberstløytnant 1790, regimentskommandør 1796, oberst 1797, interimsskommandant i Christiansand fra 1799. Han ble sjef for Vesterlehn Regiment 1801 med bibehold av kommandantstillingen i Christiansand. Han ble utnevnt til generalmajor 1803 og ble i 1806 kommandant over de Vesterlehnske festninger. Kommandør av Dannebrog 1809. Han tok avskjed 18ll, 17/2 år gammel med 1200 riksdaler i årlig pensjon. Han døde i Christiania 5. november 1817, 79 år gammel.

I generalmajor Tobiesens kommandanttid ble Christiansands befestninger omorganisert og forsterket.

På grunn av den utvikling krigsskipene hadde hatt både med hensyn til størrelse og skytsets antall og kaliber ble det isolerte fort Fredriksholm på Flekkerøy sløyfet. Forsvarslinjen ble i stedet basert på linjen Sandvika-Lagmannsholmen-Odderøya-Galgebergtangen. Denne linje er i det vesentlige den samme som «Kristiansandskommisjonen» valgte 90 år senere. Med de midler man i 1801 hadde til rådighet ble Lagmannsholmen forsterket og nye batterier anlagt ved Sandvika slik at man kunne oppnå konsentrisk ild mot innløpet til havnen. Da krigen brøt ut i 1807 gikk man straks i gang med flere nyanlegg. I alt ble det i årene 1807-ll anlagt 10 nye batterier foruten to skanser på landfronten. De nye befestningstiltak øket utvilsomt Kristiansands forsvarsevne og angrep.

Etter overfallet på København i 1807 da engelskmennene røvet hele den opplagte dansk-norske orlogsflåte ble engelske mindre eskadrer sendt ut for å få tak i en del unnslupne krigsskip. Blant disse siste var linjeskipet «Prins Christian Frederik» som var kommet til Kristiansand. For å bemektige seg dette skipet ble sir Robert Stopford med en eskadre dirigert til Sørlandet. Forsøket mislyktes imidlertid. Angrepet av den engelske eskadren ble tilbakevist.

For nåtiden vil generalens navn være mest kjent gjennom «General Tobiesens revelje» som har vært meget benyttet i vårt forsvar.

August Tobiesen.


Portrettet henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.
Portrettet henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.

Generalmajor Hans Gram Holst

46

Født: 03.09.1744
Døde: 01.12.1815

Generalmajor Hans Gram Holst, født 3. september 1744, sønn av oberstløytnant ved 1. Smålenske infanteriregiment, Johan Hübner Holst (død 1778) og Ellen Margrethe, født Dampe, ble bare 3 år gammel underoffiser ved 1. Smålenske infanteriregiment i 1752, fenrik ved samme regiment 1759, sekondløytnant 1761.

Han fulgte regimentet til København i 1761 og var med i Holsten og Mecklenburg 1762. Han ble l. januar 1766 premierløytnant ved samme regiment og forsattes 1767 til Akershuske infanteriregiment, derfra til Søndenfjeldske gevorbne infanteriregiment på Fredrikshald 1769, kapteinløytnant 1776, kaptein 1778 og sekondmajor 1788.

Han deltok i felttoget mot Sverige 1788 som sjef for 1. Trondhjemske Grenaderbataljon, vendte atter tilbake til Søndenfjeldske infanteriregiment 1789 som premiermajor, ble oberstløytnant ved regimentet 1796 og beordredes til kommandør ved Nordenfjeldske nationale infanteriregiment 1805.

Etter oberst Jacob Grüners avgang utnevntes han 13. februar 1807 til oberst og sjef for regimentet.

I krigen mot Sverige 1807-08 førte han høyre fløybrigade som samledes i Skjeberg. Han utmerket seg i trefningene ved Høland og Urskog. Den 30. april 1808 utnevntes han til generalmajor og fungerte som sjef for høyre fløybrigade inntil den oppløstes i september 1809.

Han ble i 1809 kommandør av Dannebrogsordenen og samtidig Kommandant ad interim i Fredrikstad, Sjef for Nordenfjeldske gevorbne infanteriregiment 9. juli 1810.

Han gikk av på vartpenger 19. mars 1811.

Holst var gift med IsabeIla Dorothea Leanger født 2. oktober 1745, død på Idd 14. januar 1809. Hun var datter av prost i Aremark, Lars Leanger og Else Catharine, født Munch.

De hadde en sønn, Johan Hübner von Holst som fulgte prins Christian August til Sverige og gikk i svensk krigstjeneste. Han steg til generalmajor og fungerte i 1814 under svenskenes besettelse av Fredrikshald som overkommandant på Fredriksten.

Som kommandant i Fredrikstad interesserte generalmajor Hans Gram Holst seg meget for veiforbedringer, spesielt i forstaden hvorom han blant annet skriver: «Broerne er gandske udøgtige og tildels meget brøstfeldige.»

Det synes også som denne henstilling er blitt tatt til følge, og de «udøgtige og brøstfeldige» broer ble med tiden utbedret.

Generalen døde på Nordby i Idd 1. desember 1815.

J. T. Hagle.


General August Frederich von Wackenitz i Oslo Militære Samfund. Portrettet henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.

General August Frederich von Wackenitz

Født: 26.04.1726
Døde: 16.12.1808

Fjorten år gammel ble August Friederich von Wackenitz kadett i København. Han ble født i Pommern 26. april 1726 og var sønn av den svenske oberstløytnant C. Ph. von Wackenitz til Boltenhagen og Kisow.

Etter å ha blitt fenrik i 1744 gikk han i hessen-casselsk tjeneste og deltok i felttogene i Brabandt, Skottland og Holland helt til han tok avskjed 25. april 1750. Et halvt år etter ble han dansk kaptein. I 1758 ble han fløyadjutant hos Kongen og major ved det Delmenhorstske gevorbne infanteriregiment. Fra mars 1761 var han sjef for en grenaderbataljon til han den 13. oktober 1762 ble major ved prins Frederiks regiment. Derpå vendte han atter tilbake til det Delmennhorstske regiment i 1766, ble oberstløytnant året etter og detachert i Trondhjem.

Wackenitz ble utnevnt til kommandør for Søndenfjeldske infanteriregiment 4. september 1772 og 3. juni 1773 oberst og generalkrigskommissær i Norge, samtidig som han ble 3dje deputert i generalitetskollegiet. Kammerherre ble Wackeenitz 21. oktober 1774 og ble i 1777 naturalisert i den danske adelsstand.

13. august 1783 ble han utnevnt til generalmajor, ble første medlem av feltkommisariatet 1788. Da han 12. juni 1789 fratrådte som generalkrigskommissær ble han lste deputert i generalitetskollegiet. 31. juli 1795 ble han generalløytnant, og 22. februar 1808 general.

Statsråd M. G. Rosenkrantz skildrer general von Wackenitz som en utmerket embetsmann.

I 1764 sier hans daværende regimentsjef M. E. von Fircks om ham: «Flügel-Adjutant und Major im Regiment August Friederich von Wackenitz.

Von Pommersche adelicher Familie, ein tüchtiger und habiler Officier, der auswärtig in Hessen gedient, über dem ein BataiIIon Grenaders aIlhier commmandirt und :das Glück hat von Eur. Excellenze persöhnlich gekannt zu seim».

Wackenitz døde i. Kristiania 16. desember 1808.

W. P. Sommerfeldt.


Generalmajor Christian Fredrik Michelet. Portrettet henger i Biblioteket i Oslo Militære Samfund.

Generalmajor Christian Fredrik Michelet

Født: 07.12.1772
Generalmajor Christian Fredrik Michelet var født i Fredrikshald 7. desember 1792, sønn av sogneprest til Råde, Johan Wilhelm Michelet og hustru Sophie Amalie Tuchsen.

Michelet begynte sin militære løpebane som «Kostkadett» ved det danske landkadettakademi i 1805 og ble sekondløytnant ved Slesvigske infanteriregiment i september 1809, men ble få dager etter forsatt til Det Norske Livregiments 2. bataljons jegerkompani og i 1811 til Akershusske skarpskytterregiment. I 1812 ble han premierløytnant og etter å ha vært adjutant ved Romerigske Korps, ble han kaptein og stabsadjutant i 1825 og sjef for Ullensakerske kompani i 1834. I denne tid bodde han i lengre tid på Blaker Skanse og var kommandant der. Etter også å ha vært sjef for Næseske kompani ble han i 1840 korpsmajor i L Akershusske infanteribrigade, og i 1846 oberstløytnant og sjef for Fredrikstadske gevorbne musketerkorps.

I 1851 ble han så oberst og brigadesjef, først for 2. Akershusske infanteribrigade og tre år senere for 1. brigade og samtidig kommandant på Fredriksten. Umiddelbart etter ble han utnevnt til generalmajor. Denne stilling hadde han så til han tok avskjed i 1868.
Han døde få år etter – 13. mai 1874 ved Fredrikshald.

Michelet gjorde aktiv krigstjeneste som ung kadett i 1807, da han deltok i forsvaret av København og i 1814. Han deltok først i et streiftog til Ed i Sverige og var deretter adjutant hos oberstløytnant Huitfeldt som var sjef for en bataljon skarpskyttere og jegere, postert langs grensen sønnenfor Ørje, og var med denne bataljon som kommandør for «Bergenske kompani» med i trefningene ved Degernes kirke, Rakkestad og ved Trøgstad kirke.

Som eldre offiser fikk Michelet flere ansvarsfulle og krevende verv. Han var således sjef for «Fredrikstadske Feltkorps» i Skåne i 1848 med henblikk på deltagelse i krigen i Slesvig – Holstein. I 1852 var han medlem av en reorganisasjonskommisjon, i 1854 sjef for en instruksjonsleir for armeens over- og underbefal og i 1857 medlem av den såkalte underoffiserskommisjon.

I 1852 var han høystbefalende for de til Axvall i Sverige forlagte norske tropper, i 1863 sjef for en armedivisjon på Gardermoen og i krigsåret 1864 høystkommanderende for en på Gardermoen sammendradd «leir» av alle våpenarter som ble oppøvet med henblikk på deltagelse i den dansk-tyske krig.

På bakgrunn av disse beordringer er det unødvendig å understreke den posisjon Michelet hadde som offiser og den tillit han ble vist fra høyeste hold. Han var kommandør av St. Olav og hadde Storkors av Sverdordenen.

Michelet ble i 1821 gift med Edle Michaline Rasch, født i Eidsberg i 1804, datter av rittmester Michal Rasch på Mustorp i Eidsberg og Edle Valentine Heyerdahl. Det var 11 barn, hvorav 3 ble offiserer. Og offiserstradisjonen i slekten er også fortsatt i de neste slektsledd, både gjennom sønnene og døtrene.

Johan Beichmann


Generalluitenant Valentin Wilhelm Hartvig Huitfeldt. Portrettet henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.

Generalluitenant Valentin Wilhelm Hartvig Huitfeldt

Født: 30.04.1719
Døde: 20.11.1772

Generalluitenant Valentin Wilhelm Hartvig Huitfeldt ble født på Elingaard 30. april 1719. Hans foreldre var Oberstlieutenant, senere Generallieutenant og Hvit Ridder Henrik Jørgen Huitfeldt i dennes annet ekteskap med Birgitte Christine f. Kaas.

I motsetning til sin far tjenestegjorde Valentin W. H. Huitfeldt ved en rekke forskjellige regimenter. Han begynte sin militære løpebane som fenrik ved Det Gevorbne Infanteriregiment i 1736, og ble året etter secondlieutenant ved dette. Fra 1739 tjenstgjorde han ved den Kongelige Livgarde Tilfots i København. I 1744 ble han kaptein ved 2. Smålenske Nationale Regiment, og i 1749 igjen forflyttet til København. I 1753 fikk han Majors Charakter ved Det Gevorbne Infanteriregiment, og avanserte etter hvert til Oberstlieutenants Charakter, som han fikk i 1759 ved samme regiment. I 1761 ble han Seondoberstlieutenant ved sin fars gamle avdeling, 1ste Smålenske Infanteriregiment. I 1765 ble han Virkelig Oberstlieutenant, og i 1769 Oberst og sjef for 1ste Bergenhuske Nationale Infanteriregiment. Samtidig ble han også kammerherre. I 1772 ble han forflyttet til 2. Akershuske Infanteriregiment, og mottok i 1777 Generalmajors grad. I 1782 ble Valentin W. H. Huitfeldt Hvit Ridder.

Valentin W. H. Huitfeldt nøt lenge anseelse som en meget dyktig og særdeles ærekjær offiser. I 1764 sier hans daværende regimentsjef, generalmajor Sehnell, om ham:

«Sein Vater ist Generallieutnant und Chef des Isten Smaalehnsehen Regiments gewesen. 1st von Persohn beherzt, munter und dabey faeil. Seine Conduite ist bedaehtsam und zu reehter Zeit resolvirt. Er liebet den Dienst und ist zu denselben vollkommen gesehiekt. Seine Auffiihrung ist wohl anstindig, sein Wesen freundlieh, gesetzt und ganz militair. Sein Endzweek und Augemark ist die Ehre. Die UmsVinde seiner Haushaltungs Gesehifte aber sind in einiger Unordnung, und mit Sehulden behaftet.»

Denne «uorden og gjeld» skulle komme til å ende Valentin W. H. Huitfeldts karriere. Allerede fra sin ungdom var han vant til å leve på en stor fot. Da han sammen med sin bror tjenestegjorde i København, gikk de således under navnet «de norske prinser» på grunn av sine flotte vaner. Valentin W. H. Huitfeldts inntekter tillot ikke i lengden dette levesett, og han måtte etter hvert selge unna av sine eiendommer. Hans etterkommer riksarkivar H. J. Huitfeldt-Kaas sammenligner situasjonen med «den reisende, som etterhånden utkaster det ene barn etter det andre til de forfølgende ulve.»

I 1778 måtte Valentin W. H. Huitfeldt således selge det skjønne herresete Elingaard. Etter å være blitt anmeldt av en fordrukken og ondskapsfull kollega, ble han i 1788 stilt for krigsrett og avskjediget for å ha mottatt «skjenk og gave».

Valentin W. H. Huitfeldt giftet seg i 1755 med Ingeborg Kirstine Reiehwein, og hadde med henne 8 barn. Han døde 20. november 1792, og ble bisatt i familiens gravkapell i Hurum.

Tønne Huitfeldt.


General Frederik Christian Otto, greve av Wedel Jarlsberg. Portrettet henger i Centralen i Oslo Militære Samfund.

General Frederik Christian Otto, greve av Wedel Jarlsberg

Født: 14.10.1718
Døde: 18.11.1776

General Frederik Christian Otto, greve av Wedel Jarlsberg, født 14. oktober 1718, var den 3. besitter av Jarlsberg, sønn av generalmajor grev Frederik Anton (I) Wedel Jarlsberg (død 1738) og Louise f. v. Raben (død 1736). Eide også Glorup, Basnes og Sønderskov. Gift 20. mai 1745 med Sophie Riborg Amalie f. Huitfeldt (f. 20. oktober 1723, død 17. juli 1776), datter av general Hartvig Huitfeldt (død 1748) og Karen f. Werenskiold. 5 barn, deriblant minister Frederik Anton (Il) Wedel Jarlsberg (f. 26. juni 1748, død 7. april 1811) og dansk kavalerioberst, kammerherre Hartvig Fr. Wedel Jarlsberg (f. 11. juni 1749, død ugift 18. februar 1805).

Ble 21 år gammel kaptein og kompanisjef ved det norske gevorbne infanteriregiment 19. juni 1739, majors grad samme dato, ble 28 år gammel oberst og sjef for 2. Smaalehnske infanteriregiment fra 10. januar 1746 til 20. mars 1746, da han ble sjef for Søndenfjeldske gevorbne infanteriregiment.

Generalmajor til fots 19. juni 1755, stk. D. O. 31. mars 1759 med samme symbolum som grev G. W. Wedel Jarlsberg, virkelig generalmajor 24. september 1763, generalløytnant 8. desember 1763, r. l’union parfaite 29. januar 1767, general 21. oktober 1774, kammerherre.

Han arvet Jarlsberg sølvholdige blyverk på Konnerud, men måtte for å avbetale verkets gjeld selge to tredjedeler av grevskapets allodialgods til leilendingene, hvortil kongen ga ham tillatelse, til tross for hans yngre brors protest.

Han bygde på 2 etasjer på sydfløyen på Jarlsberg Hovedgård. Skjønt hans hustru støttet ham, maktet han ikke å administrere de store eiendommer.

Han fikk full oppreisning mot beskyldningen for kassemangel i sitt embete.

Han døde 18. november 1776 som en resignert, nedbrutt mann, to måneder etter grevinne Sophie.

Hans sønn skilte seg raskt av med det ruinerende bergverk.

Sjefen for det norske gevorbne infanteriregiment, Jobst Conrad v. Rømeling, skriver i sin konduiteliste, datert Kristiania 8. januar 1746: «Major Friederich Chr. Otto, greve af Wedel Jarlsberg, høj af Statur, inclinerer til ingen udyd, har temmelig got Begreb, naar han vil applicere sig. Som hans Omstænder (sic) i Grevskab Er endnu i uorden, holder han sig lige meget der op som ved Regimentet. Kunde vel forestaae en Obrist-Lieutenants Charge. Har en Ide af ald Slags Videnskaber.»

Vesentlig etter C. J. Anker.


Generalmajor Hans Jacob Scheel. Portrettet er malt av Benedicte Scheel og henger i Gaderommet i Oslo Militære Samfund.

Generalmajor Hans Jacob Scheel

Født: 23.08.1714
Døde: 21.01.1774

Generalmajor Hans Jacob Scheel, født 23. august 1714, sønn av generalløytnant Hans Fredrik Scheel (død 1738) og Benedicte Dorothea, født Giords (død 1752), ble kadett 1730, fenrik réformé ved Fynske infanteriregiment 1733, premierløytnant 1733, kaptein ved det norske gevorbne infanteriregiment 1737, major i infanteriet 1746, ingeniørmajor og generalkvartermesterløytnant 1749, generalkvartermester 1751, sjef for Den Kongelige Norske Fortification 1752, oberstløytnant i fortificationen 1753, oberst med ansiennitet fra 28. februar 1753, generalmajor og kammerherre 17. april 1765, kommandant Fredrikstad fra 29. mai 1765 til sin død.

Av økonomiske grunner avslo han to ganger å bli ridder av Dannebrog. Sjefen for det norske gevorbne regiment til fots general grev Wilhelm von Ulrichsdal skrev i sin konduiteliste datert Fredrikstad 12. januar 1746 om Scheel:

«Capitain Hans Jacob Scheel. Af liden Statur og noget sygelig Exterieur.
Berømmelig Opførsel og Levemaade, ingen Tilbøyelighed til Laster, uden til det som dydigt og got er. Af eftertænksom, solide og got Begreb, exact i Tienesten, til Majors function med Tiiden ganske (d. e. fuldkommen) habil og beqvem. Udi Fortification og derhen hørende science vel øvet -».

Som sjef for Fortificationen tok han virksom del i utarbeidelsen av planene for Fredrikstads befestning og som kommandant utarbeidet han en forbedringsplan. Han anså festningen særlig skikket som depotfestning og fremholdt at grensen ved krigsutbrudd både kan og bør flyttes inn på naboens område.

Scheel var gift med Catharina Christine Bruggermann. De hadde 13 barn, 3 av sønnene ble offiserer:

1. Oberst Hans Jacob Scheel som i 1813 og 1814 var kommandant på Blakjer skanse. Han døde ugift i 1820.

2. Frederik Otto Scheel (født 1748). Om ham skriver generalløytnant Ove Fredrik von Brockenhuus den 31. mars 1764:

«Dette unge Menneske giver al Apparence under hans fornuftige og brave Hr. Faders Anførende at blive en i Videnskaber beqvem og habil Officer.»

3. Hans Heinrich Scheel (født 1745), offiser 3. april 1758. Han var først i dansk krigstjeneste, ble major i artilleriet og gikk deretter over i prøyssisk tjeneste. Han døde som generalmajor i 1808.

Generalmajor Hans Jacob Scheel døde som kommandant i Fredrikstad 21. januar 1774. Han ble begravet på Fredrikstad kirkegård 29. januar etter eget ønske kl. 06.00 om morgenen uten klokkeringning, parade og salutt. Til bærere hadde han uttatt 6 underoffiserer. Likfølget besto av hans sønner – så vidt kan sees 6 – foruten presten, ikke engang hans hustru som overlevde ham med 26 år var med i likfølget.

En av hans sønner Anton Wilhelm Scheel ble byfoged i Fredrikstad og likeledes en eldre bror Hans Henrik Scheel som døde i 1810. En sønn av Anton Willhelm Scheel – Henrik Sigvart Scheel – døde som tollkasserer i Fredrikstad 1886.

Portrettet i Oslo Militære Samfund er malt av Benedicte Scheel.

J. T. Hagle.


Generalmajor Theodor Christian Krohg. Portrettet er malt av Bergquist 1776 og henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.

Generalmajor Theodor Christian Krohg

Født: 03.06.1727

Generalmajor Theodor Christian Krohg var født på gården Nitteeberg i Gjerdrum 3. juni 1727. Stamfar til denne Krohgfamilie er «Niels Fundin, født omkring Aar 1660, Hittebarn. Efter Sagnet funden i en Riisgaard under Gaarden Krok, Hæmnes Sogn, Annex til Høland, er paa Grund av Itrækket antaget for at tilhøre gjævere Folk, end de fandtes der i Bygden. Senere eier av Krok, hvis Brug han skal have anselig utvidet ved Jordrydning og Opdyrkning».

Niels Kroghs sønn, Christian Nilsen Krog, født 1693, giftet seg 1726 med enke Gjørine Thorsdatter Nitteberg, født 1696, død 1779. De fikk 1727 sønnen Theodor Christian. Christian Nilsen Krog svinget seg opp fra korporal til oberstløytnant ved Søndenfjeldske Dragonregiment. Han døde på Nitteberg 1752.

Theodor Christian Krohg ble fenrik ved lste Søndenfjeldske nationale dragonnregiment 23. juli 1749, sekondløytnant 15. juli 1750, kapteinløytnant 22. juni 1757, kaptein 26. juli 1758, kongens fløyadjutant med majors rang 17. juni 1761, major l. januar 1766, oberstløytnant ved Nordenfjeldske dragonregiment 21. oktober 1774, atter forsatt til Søndenfjeldske dragonregiment 26. juni 1776, oberst 22. oktober 1783, sjef for Smaalehnenes dragonregiment 19. desember 1788, generalmajor 11. desember 1789. Han tok avskjed 1796 med 800 riksdaler i vartpenger.

Sjefen for lste Søndenfjeldske nationale dragonregiment, generalmajor F. W.

Sehestedt, anfører i sin konduiteliste, datert Brotnow 27. februar 1764: «Flygel Adjutant og Capitain Theodor Christian Krog, 38 år gammel, 24 aar tient. Faderen har været Oberstlieutnant i Regimentet, ey av Extraction. En habil Officer, applicerer sig vel paa Tienesten og samme med Flid forretter, af et godt Begreb, fører og en god Conduite».

Han ble gift på Bragernes 27. februar 1770 med Anna, født Must, enke etter kanceIliråd Bredo Plade, datter av amtmann Just Must og Else Marie, f. Wiel. De hadde ingen barn. De eide i lengre tid gården Brotnow i Ullensaker.

Theodor Christian Krohg skrev opprinnelig sitt navn Krog, men på sine gamle dager Krogh, mens familien fra 1800 har skrevet Krohg, og denne skrivemåte er også brukt i opptegnelsen om generalen.

Krohg hadde to yngre brødre som også ble kavalerioffiserer, Nicolai Fredrik 1732-1801 og Georg Anton 1734-97. Begge disse ble generalveimestere og innla seg stor fortjeneste ved sitt ivrige og dyktige arbeide for bedring av landets veivesen.

Slekten Krohg teller en lang rekke fremragende embetsmenn, hvorav flere er omtalt i Norsk biografisk leksikon, 1938, bl. a. amtmann, Eidsvoll- og stortingsmann Hilmar Meincke Krohg 1776-1851, statsråd Christian Krohg 1777 -1828 og maleren, professor ved Kunstakademiet Christian Krohg 1852-1925.

Det er interessant å legge merke til hvor godt de stemmer over ens den karakteristikk som generalmajor Sehestedt ga Theodor Christian Krohg i 1764: « ••• appplicerer sig vel på Tjenesten og samme med Flid forretter, af et godt Begreb … »og den karakteristikk som leksikonet gir av de følgende generasjoner: «De utmerker seg gjennom sitt rike initiativ, sin klare forstand, sin arbeidsevne, energi og vilje … ».

Portrettet i Oslo Militære Samfund er malt av Bergquist 1776.

Jørgen Jensen.