Portretter 1600-tallet

Generalmajor Carsten Sibbern

86

86-Generalmajor+Carsten+Sibbern
Portrettet henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.

Født: 16.10.1691
Døde: 01.06.1771

Portrettet henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund og er kopi av maleri fra 1749 av P. L. Dykman.

Generalmajor Carsten Sibbern, født i Holsten 1690, var sønn av løytnant Christian Sibbern, yngre bror av brigadier, kommandant på Akershus, Nicolai Sibbern. Carsten Sibbern mistet tidlig sin far og kom som ung gutt til Norge, hvor hans farbror brigaderen tok seg av hans utdannelse.

Som underoffiser deltok han i krigsbegivenhetene i Smålenene i 1716. Han utmerket seg her i trefningen ved Moss 23. april og ble samme år sekondløytnant ved Haabølske Compagni. I 1718 premierløytnant ved østre Smålenske infanteriregiment, som da lå i Cantonnement på Id, hvorfra svenskene trakk seg tilbake etter Carl XII’s fall.

I 1727 ble han – etter å ha tjenstegjort som kapteinløytnant fra 1721 – virkelig kaptein ved Ryggeske Compagni, og fra nå av er hele hans militære og private liv knyttet til denne bygd, hvor han i 1730 inngikk ekteskap med frøken Augusta Elisabeth v. Arensdorff, eldste datter av oberstløytnant Henrik v. Arensdorff til Harridslev gård på Fyn og Verne kloster i Rygge. Ved dette giftermål kom denne siste eiendom i familien Sibberus eie, et meget betydelig gods som foruten selve hovedgården også omfattet en rekke eiendommer i Rygge, Råde og Moss.

Som eier av et av landets største jordegods var Carsten Sibbern sterkt opptatt med driften av dette. Han gjennomførte store forbedringer i den tids ekstensive driftsmåter og skal ha vært en foregangsmann på mange områder og en god husbond for sine tallrike oppsittere og husmenn.

Han førte et meget gjestfritt hus og var en skattet forsanger under gildene.
Ennå fins bevart en del festsanger fra hans penn. De røper godt humør i en chevalleresk, men nokså oppstyltet form og tone i tidens ånd.

Uten tvil gikk imidlertid hans militære interesser foran alt og det fremgår av hans etterlatte korrespondanse at han til enhver tid holdt seg i nøye kontakt med sine overordnede, når han mente at han burde stå for tur til forfremmelse. Han satte ikke sitt lys under en skjeppe, men slik foregikk det vel den gang.

Om Carsten Sibberns senere avansement hitsettes fra generalmajor H. J.
Huitfeldts konduiteliste, avgitt 1738: «Capitain Carsten Sibbern er af maadelig statur og god exterieur, fører sig ret skikkelig op og ikke kan tillægges egennytte, spil, drik, splidagtighed. Af hastig og god begreb, er applieabel og flittig i tjenesten. Fortjener at avancere til majorschargen. Har ellers ingen aparte videnskaber.»

I 1743 utnevnes han til secondmajor og i 1750 til premiermajor. 1751 ses han utnevnt til oberstløytnant ved dragonene med obersts charakter fra 1759.

Etter sin avskjed i 1765 fikk han – som en særlig begunstigelse – i 1766 generalmajors charakter ved kavaleriet.

Han døde på Verne kloster 1. juni 1771, og hans kiste ble satt ned i familiens gravsted under koret i Rygge kirke, hvor den fremdeles befinner seg vel bevart.

Portrettet i Oslo Militære Samfund er kopi av maleri fra 1749 av P. L. Dykman.

Georg Sibbern.


32-General+Gustaf+Gr%FCner
Portrettet henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.

General Gustaf Grüner

32

Født: 1688
Døde: 18.02.1763

General Gustaf Grüner er født på gården Sæby i Østergøtland 1. januar 1688 som sønn av Johan D. Grüner, da norskdansk sendemann ved det svenske hoff. Han ble dansk sjøkadett i 1702 og i 1705 svensk underoffiser ved Hugo Hamiltons regiment. Deretter ble han sekondløytnant ved det danske Prins Carls (Frederik IV’s bror) regiment 4. mai 1706 og var fra samme år med dette regiment i hollandsk-britisk tjeneste under Marlboroughs kommando under den franske arvefølgekrig. Han var med i flere slag og trefninger, deriblant ved RamiIIiers og etter at han var blitt premierløytnant i 1708, ved Oudenarde 11. juli samme år. Her ble Grüner hardt såret. Han deltok senere i erobringen av Ryssel, Gent og Tournay og i det blodige slag ved Malplaquet 11. september 1709, da av prins Carls regiment Grüner, 2 andre offiserer og 193 mann var de eneste gjenlevende. I 1710 var han igjen med i erobringen av flere byer og ble hardt såret ved Aire. Han ble kaptein ved slutten av dette år, i 1711 kompanisjef ved Sjællandske regiment og deltok med dette resten av krigen til fredsslutningen i 1713.

I 1714 kom Grüner tilbake til Danmark og reiste i slutten av dette år til Norge for å verve folk til sitt kompani.

I 1716-17 deltok han i krigen mot Carl XII, utmerket seg under Akershus beleiring og ble generaladjutant hos kommanderende general Erhard Wedel Jarlsberg. 13. mars 1718 ledet han et innfall i Sverige og fanget 2 feltvakter og var deretter ingeniør på Fredrikstad festning under dennes beleiring.

Fra 1719 tjenstgjorde han atter i Danmark og ble dette år major, oberstløytnant i 1728 og oberst i 1737. I denne periode var han flere ganger i diplomatiske oppdrag i Sverige og ble i 1740 sendemann ved det svenske hoff, hvor han arbeidet ivrig men forgjeves for at kronprinsen, senere kong Frederik V skulle bli tronfølger i Sverige.

I 1743 ble han overgeneraladjutant og kammerherre, generalmajor i 1746, generalløytnant i 1755. I årene 1748-59 var han kommandant på Kronborg.

Sistnevnte år ble han sjef for Den matematiske skole (Krigsskolen) i Kristiania og kommanderende general i Norge, hvilke stillinger han innehadde til sin død 18. februar 1763. Han ble general 22. april 1761.

Han etterlot seg 3 døtre, men ingen sønner.

Grüner karakteriseres som en vellært mann, en klok verdensmann og en erfaren kriger som også som kommanderende general i Norge nedla et energisk og dyktig arbeid. Han «var en Mand af gode Studeringer, en klog Verdensmand og havde i Krigsvæsenet gjennemgaaet en god Krigsskole under Hertugen af Marlborough og Prinds Eugenius»

W. Hansteen.


95-Generall%F8ytnant+Michael+von+Sundt
Det portrett som henger i Røde Salong i Oslo Militære Samfund.

Generalløytnant Michael von Sundt

95

Født: 16.07.1679
Døde: 18.06.1753

Generalløytnant Michael von Sundt ble født i Fredrikstad 16. juli 1679. Da hans far, «Major og Chef for det syndenfiældske ArtillerieeCorps», omkom 16. juli 1685, fikk han «Constabels Tractement» og dessuten fri lære i artilleriet hos «Støck-Capitaim» Christian Brock i Fredrikstad, hvor han avla prøve i 1695. Deretter lærte han fortifikasjon av ingeniørkaptein Fyring hos generalmajor de Cicignon og ble av stattholderen Gyldenløve utnevnt til Constabel i 1696. Samme år reiste han med sin kaptein, Henrik Coppelau til Bryssel og gjorde tjeneste som underfyrverker ved det engelske artilleri i krigen mot Ludvig XIV.

Etter freden til Rijswijk 20. september 1697 kom Michael Sundt tilbake til Norge i 1698 og ble samme år underfyrverker ved Akershus og avanserte 25. april 1699 til fyrverker (den gang en offisersgrad) ved Oplandske Artilleri-Compagni og ble beordret til Kongsvinger.

Da det i 1700 utbrøt krig med Sverige, ble han kommandert til Basmo, hvor han «tillige maatte være Conducteur og opbygge Basmoe Fæstning af Graae-Steen».

20. april 1700 ble han stykkjunker ved artilleriet i Kongsvinger, og 29. april 1702 fikk han «Løjtnants Caracter». Den 17. august 1704 kom han til Akershus og ble den 26. august 1704 utnevnt til kapteinløytnant ved artilleriet under Freederik IV’s opphold i Norge. I 1705 ble han beordret til jernverkene «for at anamme og probere Canoner samt Ammunition») og ble der tre år. Videre ble han Caracter-Capitain ved det Oplandske Artilleri-Compagni 1707, «Capitain til Fods» på Kongsvinger 19. juli samme år og «Virkelig Artillerie-Capitain» 26. mars 1708. Her bodde han til 1718. Etter å ha oppholdt seg to år i Fredrikstad, flyttet han til sin gård Abildsø i østre Aker, hvorfra han i 1727 flyttet til «Evje adelige Sædeegaard i Rygge Prestegjeld», som han den 18. desember 1726 hadde kjøpt av generalmajor F. W. v. Folckersahms enke.

28. februar 1718 var han blitt «Generalkvartermester-Løjtnant med Majors Caracter av Infanteriet», og 31. juli 1719 «Virkelig Generalkvartermester og oberstløjtnant» (sjef for generalstaben). Den 16. januar 1732 ble han oberst av infanteriet.

Da Christian VI i 1733 gjorde sin reise i Norge, støtte daværende oberst Michael Sundt den 28. juli til Kongens følge i Trondheim, og den 28. november samme år ble han opphøyet i adelsstanden.

I årene 1739, 41 og 44 har han hatt befatning med reparasjoner av Akershus og Bergenshus. Den 15. juni 1742 ble han generalmajor til fots, og 31. mars 1751 ble han generalløytnant. Han var da generalinspektør over alle festninger i Norge. Høsten 1752 tok han avskjed med 800 riksdaler i pensjon. Han døde 18. juni 1753 på Evje og ble begravet i eller ved Rygge kirke.

Generalløytnant Michael von Sundt er stamfar til den norske østlandske familie Sundt, som har vært en utpreget offisersfamilie. I det 18. århundre kjennes bare to voksne mannspersoner av denne familie i sivil stilling.

Det portrett som henger i Oslo Militære Samfund er en kopi av et portrett som i 1832 eller 33 ble malt av kaptein Munch etter bestilling av generalløytnant Michael von Sundts sønnesønn, generalløytnant Christian Ulrik von Sundt. Dette bilde var igjen en kopi av originalportrettet.

J. Chr. Gundersen.


49-Generallieutenant+Henrik+J%F8rgen+Huitfeldt
Portrettet henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.

Generallieutenant Henrik Jørgen Huitfeldt

49

Født: 09.09.1674
Døde: 16.05.1751

Generallieutenant Henrik Jørgen Huitfeldt var født på Fredriksten Festning 9. september 1674. Han var sønn av oberst Tønne Huitfeldt, Festningens forsvarer i 1660, og Sophie Amalie Børgesdatter Rosenkrantz, datterdatter av kansler Jens Bjelke.

Sin lange militære løpebane begynte Huitfeldt 14 år gammel, formodentlig som underoffiser ved sin svoger Hans Ernst v. Tritzschler Smålenske Infanteriregiment. I 1691 ble han fenrik ved dette regiment, men gikk snart etter i aktiv krigstjeneste med regimentet Royal Danois. Sammen med sine to brødre deltok han i en lang rekke felttog og slag og blir rost for sin tapperhet ved flere anledninger. Under erobringen av Barcelona i august 1697 ble han hardt såret av en muskettkule i låret. Kulen ble sittende i tre år og verket så ut sammen med noen bensplinter.

I 1699 var Huitfeldt hjemme igjen ved sitt gamle regiment som løytnant og avanserte i 1703 til kaptein. Han hadde nå det Laurvigske Compagnie, som han også beholdt etter at han i l711 ble major. Da han i 1713 fikk Oberstlieutenants Charakter og ble forflyttet til det Mossiske Compagnie, kunne han bosette seg i Smålenene, hvor han eide Elingaard, Kiølberg og Sande. Huitfeldt giftet seg i 1707 med Sophie v. Pultz og fikk med henne en sønn og en datter. I 1711 døde hans hustru, og i 1713 giftet han seg igjen med Birgitte Christine Kaas, den senere kjente salmedikterinne. I dette ekteskap var det 9 barn.

Det skulle imidlertid snart igjen bli bruk for Huitfeldts krigserfaring, denne gang til forsvar av fedrelandet. Under det svenske innfallet i Norge våren og sommeren 1716 deltok han med heder og hell. Det var sannsynligvis Huitfeldt som utarbeidet planene for overrumplingen av en større svensk styrke på Moss 15. mars 1716.

Et enda bedre bevis på sin dyktighet ga Huitfeldt noen uker senere på samme sted. Moss var igjen blitt besatt av svenskene, og den 12. april ble Huitfeldt med 500 mann landsatt av vice admiral Gabel noen kilometer nord for byen. 1000 mann som hadde marsjert fra Fredrikstad innesluttet byen fra syd, og etter bombardement fra flåten og heftige kamper inne i bebyggelsen måtte svenskene overgi seg. Mens kampene ennå raste inne i byen, ble det meldt at forsterkninger var underveis til svenskene fra Christiania. Denne mulighet hadde Huitfeldt regnet med, og forsterkningene ble stanset og slått tilbake ved en forhugning han hadde forberedt nord for byen.

For denne bedrift fikk Henrik Jørgen Huitfeldt megen anerkjennelse. 23. mai ble han Virkelig Oberstlieutenant og mottok av Frederik IV en gullmedalje med Kongens bilde og innskriften «Virtuti et Fidei».

Deretter synes Huitfeldts stjerne for en tid å være dalende, men i 1727 ble han endelig sjef for lste eller østre Smålenske Regiment med grad av Virkelig Oberst. I 1733 fikk han Brigadiers Charakter, og i 1734 ble han Generalmajor af Infanteriet, i 1746 Generallieutenant af Infanteriet. Han døde 16. mai 1751 på Elingaard.

Tønne Huitfeldt.


52-General+Erhard,+baron+av+Wedel+Jarlsberg
Portrettet henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.

General Erhard, baron av Wedel Jarlsberg

52

Født: 26.11.1668
Døde: 24.07.1740

General Erhard, baron av Wedel Jarlsberg, riksfriherre til Evenburg og Nesse i Ostfriesland, født 26. november 1668, var sønn av feltmarskalk grev G. W. Wedel Jarlsberg (død 1717) og Maria f. baronesse v. Ehrentreiter (død 1702). Gift 21. oktober 1703 med Maria Juliane, riksgrevinne Freytag til Giidins (fo 6. februar 1684, død 2. oktober 1727).

I sin ungdom var han i fransk krigstjeneste.
25 år gammel ble han oberst og sjef for Oldenburgske infanteriregiment fra 1693 til 1701.

I 1695 var han sjef for et dansk troppekorps, som fra Danmark ble sendt til Ungarn til hjelp for keiseren mot tyrkerne.

Fra 1702-08 var Wedel Jarlsberg oberst for dronningens livgarde, ble brigadier 1703, overkommandant i Oldenburg og Delmenhorst samme år, generalmajor til fots 29. januar 1708, sjef for 1ste danske infanteriregiment fra 1708 til 1709, overtok sistnevnte år kommandoen over et dansk-norsk hjelpekorps på 6000 mann i Ungarn og førte korpset hjem.

Generalløytnant 15. april 1711, deltok i beleiringen og inntagelsen av Stade 50 september 1712. Stk. Do O. 26. januar samme år med symbolum: Il y a Force en la Foi et en la Justice.

Deltok i beleiringen av Stralsund 1715.

General 7. januar 1716. Geheimråd 7. februar samme år. Kommanderende General for den norske feltarme 10. januar 1716.

På grunn av sykdom kom han ikke til Norge før 27. januar 1717. Da han var misfornøyd med at det ikke ble sendt lønn til troppene og med at hans planer med å sette armeen og festningene i mer kampdyktig stand ikke bifaltes, tok han avskjed 30. mai 1718, forlot landet og bosatte seg på sitt slott Evenburg.

General Wedel Jarlsberg døde 24. juli 1740.

Vesentlig etter C.J. Anker


101-Generall%F8ytnant+Hans+Ernst+von+Tritzschler
Portrettet henger i Lille festsal i Oslo Militære Samfund.

Generalløytnant Hans Ernst von Tritzschler

Født: 03.10.1647
Døde: 23.06.1718

Generalløytnant Hans Ernst von Tritzschler, født 3. oktober 1647, var en av de mange tyskere som på 1600-tallet fant seg et virkefelt her i landet. Etter å ha gjort krigstjeneste i Holland ble han i 1666 offiser i Norge og gjorde i tiden fram til 1696 tjeneste ved dragonene sønnenfjells og nordenfjells og ved Smålenske nasjonale og Sønnenfjelske gevorbne infanteriregimenter. Han deltok med heder i Gyldenløvefeiden (Marstrand-Carlsten 1677, Uddevalla 1679), ble oberst og regimentsjef i 1680, generalmajor 1696 og generalløytnant 1708. Han var medlem av Kvesthusets direksjon 1693 -1710, av Slottsloven 1704 -1710, av Krigskassedeputasjonen 1710 m. v. Gyldenløve brukte ham en tid bl. a. som sin «fullmektig» i Larvik grevskap.

Fra 1700 hadde Tritzschler under kommanderende general Wedels fravær «inspeksjonen» over hæren sønnenfjells, fra våren 1709 også nordenfjells. Ved krigsutbruddet høsten 1709 ble han automatisk (men ikke i navnet) K. G. i Norge. Hans virksomhet vinteren 1709 -1710 er blitt sterkt klandret. Fordi han om høsten unnlot å rykke inn i Sverige og enda mer fordi han innunder jul sendte hæren hjem, ble han gjort til syndebukk for den danske hærs nederlag ved Helsingborg i mars 1710. Utpå sommeren ble han derfor avløst som K. G. av Løvendal. I november samme år ble han endog suspendert fra alle sine stillinger p. g. a. rykter om forræderi; undersøkelser ble igangsatt, men noe forræderi kunne ikke påføres ham, og i 1714 fikk han avskjed i nåde.

Men samtidens oppfatning av ham – at han som K. G. var slapp og evneløs og defensivt innstilt – har senere blitt hengende ved ham. Nyere historikere (Gulowsen, Schiøtz) har imidlertid prøvd å gi ham oppreisning ved å påvise de grunner som tvang ham til å oppløse hæren i desember 1709 og ved å peke på det urimelige i å kreve offensive operasjoner av en hær som man ikke ville la få tid på seg til å ruste ferdig. Det tragiske ved Tritzschler som K. G. er iallfall at han ikke fikk vist om han var noen stor hærfører eller ei, at han ble avsatt just da han hadde fått sin hær opp i noenlunde krigsdyktig stand. Personlig gir han ellers inntrykk av å ha vært en dyktig administrator. Han skal ha vært en etter tidens forhold vel skolert offiser.

Tritzschler var også skipsreder og trelasteksportør i stor stil og ble en av Christianias aller rikeste menn. Sin rikdom skyldte han delvis sine heldige giftermål. I 1681 giftet han seg med oberst Tønne Huitfeldts da tolv år gamle datter Margrethe. Med henne fikk han setegården Tomn i Råde. Særlig rik ble han da han i 1684 ble gift med storkjøpmannen, overhoffrettsassessor Niels Toller d.y’s datter Anne Cathrine. Derved ble han eier bl. a. av en rekke gårder i Aker:

Søndre Frogner, Øvre Blindern, Søndre Tåsen, Vestre Grefsen, Åsen og Hasle. Han eide for øvrig et stort hus ved torget («Rådmannsgården», senere kalt «Kommmissariatsgården» og «Garnisonssykehuset») og et landsted utenfor byen (senere kalt «Mangelsgården»).

I det hele ble Tritzschler både ved sine giftermål, sin økonomiske suksess og sin militære karriere sterkt knyttet så vel til landets embetsaristokrati som til storborgerskapet, ~ en typisk representant for tidens utenlandske tilsig til det norske samfunn.

Han døde 23. juni 1718.

Jan H. Olstad.


107-Feltmarskalk+Gustav+Wedel+Jarlsberg
Portrettet henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.

Feltmarskalk Gustav Wedel Jarlsberg

107

Født: 24.06.1641
Døde: 21.12.1717

Feltmarskalk Gustav Wedel Jarlsberg var født 24. juni 1641 og hadde fra 1663 av rik krigserfaring. Han kom i 1678 i dansk tjeneste i spissen for et hjelpekorps. S. å. ble han sjef for den danske hær i Skåne. 1681 ble Wedel Kommanderende General i Norge i stattholder Gyldenløves fravær, feltmarskalk 1687, guvernør i Oldenburg og Delmenhorst 1692. Fra 1699 av ble han på ny knyttet til Norge som virkelig Kommanderende General, en stilling han beholdt nominelt til sin død 22. desember 1717, men i realiteten bare til høsten 1709.

Wedel Jarlsberg var i Norge i årene 1681-91. Under sitt 10-årige opphold her tok han fatt på de foreliggende oppgaver med stor kraft, energi og utvilsom dyktighet. Han kom til landet vel inne i tidens krigføring og med rik erfaring for krig i andre land, men helt uten kjennskap til norske forhold. Likevel gikk han, samme år han kom, i gang med planlegging og gjennomføring av et stort anlagt system av festninger langs grense og kyst. Det lyktes ham å gjennomføre dette.
Arbeidet vitner om energi, kunnskaper og innsikt, og en sterk virksomhetsstrang og evne. Men det er blitt diskutert om det i sine virkninger var heldig for utviklingen av vårt lands vern.

Vi hadde nok hatt festninger før. Men utviklingen ble ved Wedel Jarlsbergs virksomhet så forsert at det virker mer som et brudd med tidligere tradisjoner og oppfatninger enn som en utvikling. Bruddet kom umiddelbart etter at håpet om å få igjen Båhuslen var glippet etter de forventninger Gyldenløve-feiden måtte ha gitt. Dette måtte gi seg uttrykk i landets forsvarsplaner.

Alt samtiden klaget over at festningene kostet så mange penger at det gikk ut over felthæren. Etter Wedel Jarlsbergs avreise fra landet må en vel si at dette var tilfellet. Det er fremholdt at festningsanlegg ene berøvet den norske hær den offensive ånd. Dette er neppe riktig, i alle fall for sterkt sagt. Den taktisk offensive ånd gjorde seg sterkt gjeldende i 1716 f. eks. Derimot må man si at festningene under Elleveårskrigen mer bandt enn frigjorde tropper – snarere mennenes enn festningenes skyld. Og vi ville i 1716 og 1718 utvilsomt ha stått langt vanskeeligere hvis vi ikke hadde hatt festningene. – Den truende stilling i 1699 brakte på ny Wedel Jarlsberg til Norge. Med vanlig energi og administrativ dyktighet tok han fatt. Men ansvaret tynget ham nå og han synes å ha fryktet det.

Etter Traventhaloverenskomsten reiste Wedel Jarlsberg tilbake til Oldenburg. Han ble dog stående som sjef for den norske hær, tross de dårlig~ erfaringer han hadde fra 1690-årene. Dette må utvilsomt bebreides ham. Han ble i 1709-10 spurt om han ville overta kommandoen i Norge, men det ble det ikke noe av.
Feltmarskalk Wedel Jarlsberg var fylt av den religiøst pregede, sterke, strenge og levende plikttroskap som den militære oppdragelse og det militære liv ofte gir. Han var hele sitt liv opptatt av arbeide og sto i sin livsoppfatning fremmed for hofflivet. Hans uttalelser og innstillinger i sin alminnelighet og hans undergittes oppfatning av ham, så vidt vi kan skimte den i tjenesteskrivelsene, viser en rettsindig og rettenkende, samvittighetsfull og hensynsfull karakter. Han var fra alle hold høyt respektert og aktet, men var på den annen side ikke bare lett å komme ut av det med.

Johannes Schiøtz


36-Feltmarsjal+Ulrik+Frederik+Gyldenløve
Portrettet henger i Gaderommet i Oslo Militære Samfund.

Feltmarsjal Ulrik Frederik Gyldenløve

36

Født: 04.06.1638
Døde: 17.04.17.04

Feltmarsjal Ulrik Frederik Gyldenløve, sønn av Kong Frederik III og Margretha Pape (v. Papen), var født i Flensburg 4. juni 1638. Han ble i 1657 forlenet med Ulstein Kloster i Norge. Under krigen med Sverige i 1657-60 deltok han som oberst på dansk side, og kom i 1664 til Norge som stattholder og befalingsmann på Akershus. Gyldenløve tok fatt på sin oppgave med stor energi og omtanke. Han tok opp tidligere norske ønskemål så som innskrenkning av tallet av embets- og bestillingsmenn, forenkling av skattebestemmelsene, revisjon av lovverket, forbedring av festningsverkene, bygging av norsk defensjonssskipsflåte.

Senere satte han fram krav om skattelettelser i Norge og om at norske statsinntekter skulle bli i landet. Under sin streben etter å hevde stattholderrembetets kompetanse- og myndighetsområde kom han i sterkt motsetningsforhold til det norske generalkrigskollegium. Striden ble løst på den måten at den kommanderende general Claus Ahlefeldt ble forflyttet til Danmark og Gyldenløve utnevnt i hans sted. Gyldenløve tiltrådte denne stilling i 1666.

Vi offiserer forbinder først og fremst hans navn med krigen 1675-1679, som i Danmark ble kalt Den skånske krig, men hos oss «Gyldenløvefeiden» etter stattholderen og øverstkommanderende. Gyldenløve førte selv kommandoen sønnenfjells. 1675 forløp uten større begivenheter. I 1676 rykket Gyldenløve inn i Båhuslen, besatte Kvistrum bro, erobret Uddevalla og Vänersborg. Vinteren 1676-77 ble rustningen drevet med stor kraft. Felttoget 1677 er kjennetegnet ved Gyldenløves erobring av Marstrand by og Karlsten festning. Uddevalla ble besatt og forsterket. Nordenfjells ble Jämtland erobret, men igjen oppgitt før vinteren. Etter felttoget 1677 ble Gyldenløve feltmarsjal. Fra mai 1678 beleiret Gyldenløve Båhus festning med atskillig fremgang. En rekke uheldige omstendigheter bidro til at angrepet ikke lyktes og Gyldenløve hevet beleiringen.

I 1679 gjorde Gyldenløve innfall i Dalsland og Varmland og unnsatte Uddevalla som svenskene under general Steenbock beleiret. Steenbock ble tvunget tilbake. Ved sin offensive krigføring oppnådde Gyldenløve at krigen i alt vesentlig ble ført utenfor Norges grenser.

Gyldenløve kjøpte i 1670 Fritsø gods og ble eier av Larvik by’s grunn, og fikk i 1671 sine eiendommer i Brunla len opphøyet til grevskapet Laurvig.

I løpet av sin stattholdertid 1664- 25. september 1699 oppholdt Gyldenløve seg ikke meget i Norge. Under sine opphold her 1664-67 og 1673-79 gjorde han seg likevel meget avholdt av nordmennene.

Han var energisk og handlekraftig om han enn kanskje mer hadde sin force i å reise problemene og starte arbeidet for reformer enn utholdenhet når det gjaldt å gjennomføre dem. Blant bøndene var han i særlig grad populær. En rekke bønder fikk kjøpe de eiendommer de før hadde brukt som leilendinger. Hans føring av troppene under den 4-årige krig vil bli stående i historien som et forbilde.

Etter krigen flyttet Gyldenløve til København.

I sine senere år var Gyldenløve meget sykelig. Etter at han fratrådte statholderstillingen, trakk han seg tilbake til Hamburg, der han de siste år levde i ensomhet og døde 17. april 1704.

Ole Berg.


Den henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.
Den henger i Røde salong i Oslo Militære Samfund.

Krigerpresten Kjeld Stub

94

Født: 10.12.1607
Døde: 20.04.1663

«Krigerpresten» Kjeld Stub var født 10. desember 1607 i Varberg i Halland, den gang ennå en dansk provins. Hans foreldre var «velfornemme magistrats- eller borgerfolk». En annen beretning sier at han var prestesønn. De ga ham først hjemme «en god education», og deretter kom han til universitetet i København, hvor han særlig studerte matematikk. Der ble han 1635 «creeret til magister» under navnet «Chilianus Laurentii Stubæus». Men allerede 1632 finnes hans navn blant de studerende ved universitetet i Leyden.

Han besøkte akademier i Tyskland og Holland og kom til Paris, hvor han kom i forbindelse med kardinal Richelieu. På grunn av hans «store kundskaber i matematik og fortification» skaffet kardinalen ham stilling i militæretaten, hvor han «avancerede til kaptein». Men etter noen tids deltagelse i krigstjenesten reiste han hjem.

«l Frankers Land og Ganger-Rolvs Egn – Herr. Kjeld havde baaret Sverdet. Hans Pande bar endnu Merketegn – fra Ungdoms Tid så hærdet» – sier Claus Frimann i sin sang om Kjeld Stub. Hva som beveget Kjeld Stub til å bytte krigerens yrke med prestens, vet man ikke. Men i 1635 kaltes han til prest ved «Trefoldighedskirken» i Kristiania.

Det fortelles at en av hans gamle krigskamerater, som uventet fikk se ham på prekestolen, skal ha utbrutt: «Chilian, Chilian, hvem har sat dig paa Prekestolen!»

Han skal for øvrig ha vært vel ansett som prest. Men etter en strid med byens borgermester Ruus ble Kjeld Stub 1641 forflyttet til Ullensaker, hvor han ble prost i Romerikes prosti. I denne tid faller hans deltagelse i krigen med Sverige «Hannibalsfeiden». Her kom Kjeld Stub til å spille en merkelig rolle som gjorde hans navn kjent som fedrelandsforsvarer.

Hans venn Hannibal Sehested hadde oftere søkt hans råd i spørsmål vedkommende den norske hær. I begynnelsen av 1644 overtalte stattholderen ham til å påta seg ledelsen av grensebevoktningen på hele strekningen fra Trondhjems len til Båhus.

Som Sehesteds «Kammerad» dro han så lenge krigen varte fra grensepost til grensepost med en livvakt på 12 mann, som han underholdt på egen bekostning. Også bøndene oppbød han til å gjøre motstand. I en gammel historisk beretning sies det at dette lyktes ham «bedre end de fleste Krigshøvedsmænd, som Kongen havde der i Landet». Videre heter det at Kongen, som hadde lært denne prest å kjenne, «bemyndigede ham ved en skriftlig bestalling til saadanne skjøndt med hans embede sig lidet rimende forretninger, eftersom det gjaldt fædrelandets forsvar mot en ubillig og overvoldsk fiende». Han anførte ofte bøndene og var «ligesom et gjær de paa den kant». Han førte det omhyggeligste tilsyn, lot passene forhugge, stakk ut linjen til skansene og dro omsorg for at befestningene ble utført etter hans plan. Han skal ha anvendt alle sine betydelige midler til fedrelandets forsvar.

Etter krigen vendte Kjeld Stub tilbake til sitt presteembete. Han døde under gudstjenesten i Ullensaker kirke 2. påskedag 1663.

Portrettet i Oslo Militære Samfund er en kopi utført av Hedvig Wedel Jarlsberg.

Kjeld Stub.