Foredrag: Samarbeid og samkvem mellom Tyskland og Norge, hvordan kan dette økes ytterligere?

Mandag 29. februar 2016, hadde vi besøk av Tysklands ambassadør i Norge, Dr. Axel Berg som foredro om «Samarbeid og samkvem mellom Tyskland og Norge, hvordan kan dette økes ytterligere?»

Lytt til podcast fra foredraget her:

Innledning til foredraget:

Dr. Axel Berg har vært Forbundsrepublikken Tysklands ambassadør til Norge de tre og et halvt siste årene, og har gitt et betydelig bidrag til det bilaterale samarbeid mellom Tyskland og Norge. Dr. Berg er en sterk talsmann for økt samarbeid mellom landene, innen både politikk, kultur og næringsliv, og ikke minst innen forsvarssektoren. OMS har invitert ambassadøren for å gi oss sine tanker om temaet.

—-

Hvert fjerde år får vi en ekstra dag i gave, den 29. februar. Jeg vil bruke tiden vi får gjennom denne skuddårsdagen i år til å snakke om noe som det til vanlig ikke brukes så mye tid på, noe man kanskje skulle mene at det ikke er så mye å si om, fordi det ikke hefter noen problemer ved det, fordi det går så bra: jeg vil snakke om de tysk-norske forbindelsene.

Det er på alle måter legitimt og på sin plass å spørre seg: hva er det egentlig som utgjør vennskapet og partnerskapet mellom våre to land? Kan vi overhodet forvente oss enda mer? Hva kan vi forbedre, hvilke temaer eller hvilke områder kan vi støtte mer?

Selv om jeg i kveld vil se litt inn i fremtiden, kommer vi ikke utenom å starte med å se oss tilbake. Ikke fordi det så å si hører med, men fordi vår felles fortid, slik jeg ser det, er mer present enn man kanskje skulle tro.

Hvor ofte har jeg vel ikke under mine tre og et halvt år som ambassadør i Norge hørt historier om hanseatene, om hvor mye hansatiden har preget grunnlaget for forbindelsene våre. Vi er Norge – og Bergen – stor takk skyldig for at vi fremdeles har vidunderlige bygninger som vitner om denne tiden og minner oss om begynnelsen på vår bilaterale utveksling.

I 2014 fant opptakten til det store jubileumsåret for den norske grunnlovens 200 års fødselsdag ikke sted på norsk grunn, men i Kiel. For der ble det undertegnet den avtalen som løste Norge fra unionen med Danmark og innledet en ny union med Sverige.

Godt, det må jeg innrømme, Kiel var ikke tysk den gangen. Det var en dansk by. Men hendelsen står allikevel som et symbol på hvor nært og historisk forbundet våre to land var på et tidlig stadium, før de ble suverene, uavhengige stater. Festseremonien i Kiel 17. januar 2014 og utstillingen som ble åpnet på ”Schifffahrtsmuseum” er fremdeles i friskt minne hos oss alle som var til stede. Og gjorde mange tyskere kjent med denne viktige etappen i Norges historie.

For meg er de tysk-norske forbindelsene i det 19. århundret spesielt preget av den kulturelle utvekslingen som hovedsakelig gikk i én retning, til Tyskland. De kjente navnene er Munch, Ibsen og Grieg som alle bodde i Tyskland over lengre perioder. Det fikk stor innflytelse på deres kunstneriske virke. Men de var ikke de eneste. Tidemand, Dahl, Gude er blant de andre vi kan nevne.

Det bemerkelsesverdige ved dette fenomenet er det faktum at det gjentar seg i vår tid. Igjen har mange norske kunstnere valgt Berlin som tilholdssted.

Men det har også vært bevegelse i den andre retningen. For meg er Norgesreisene som den tyske keiseren bega seg ut på, faktisk hvert eneste år, inkludert sommeren 1914, også en del av vår felles kulturhistorie. Han var den første og den mest kjente tyske turisten, og dertil også den mest regelmessige. Han besøkte ikke bare fjordene, men deltok også i kulturlivet. Og han sendte hjelp da Norge trengte det etter den store bybrannen i Ålesund. Det fikk han i høyeste grad takk for. Ålesund er formodentlig den enste byen utenfor Tyskland som kan vise til en ”Keiser Wilhelms gate”.

Da Norge ble selvstendig i 1905 må det ha vært et kappløp om hvilken stat som skulle bli den første til å anerkjenne det nye kongeriket. Det tyske riket var blant de aller første. For det var jo tyske byer som Hamburg og Berlin som også stod på listen over ønskekandidater i konsulatsaken.

De tysk-norske forbindelsene i det 20. århundret bærer naturligvis preg av de fem mørke årene fra 1940 til 45. Tyskland vil alltid være seg bevisst sitt ansvar for den store lidelsen som ble forvoldt her i Norge. Vi vil minnes den, bære ansvaret for den og fortsette vår innsats for en felles fremtid i fred. Når Tyskland og Norge i dag møter hverandre som partnere og venner, skjer det i bevissthet om denne delen av vår felles historie.

Utviklingen etter annen verdenskrig førte veldig raskt til at våre land, eller bedre sagt Forbundsrepublikken Tyskland og Norge, ble partnere. Samarbeidet som alliansepartnere i NATO bidro vesentlig til normalisering av forbindelsene.

Heldigvis var tysk den gang – og helt frem til seksti-, syttitallet – obligatorisk som andre fremmedspråk i norsk skole. Det førte til at mange unge mennesker reiste til Tyskland for å studere. Unge mennesker som i dag er på min alder og som jeg uten videre kan samtale med på tysk. Jeg håper på, og forventer meg, at dette i fremtiden igjen kan bli tilfelle i sterkere grad enn i dag. Dette kommer jeg tilbake til snart.

Minnesmarkeringene i forbindelse med Berlin-murens fall og mange samtaler jeg har hatt i den sammenheng har gitt meg det bestemte inntrykk at murens fall den 9. november 1989 og Tysklands gjenforening 3. oktober året etter har ført våre land tettere sammen. Det var dette som gjorde oss til ekte venner, til mer enn partnere. Mens andre land gjorde seg bekymringer om et enda større Tyskland, var den fredelige revolusjonen, fraværet av vold og etableringen av én felles tysk stat i samklang med alle naboland og allierte det utslagsgivende for Norge.

Hva er det så som kjennetegner det tysk-norske forholdet av i dag? Etter tre og et halvt år som ambassadør i Norge vet jeg ikke hvor jeg skal begynne. Og slett ikke hvor jeg skal slutte. Og det er i grunnen ikke så rart, for den norske regjeringen har viet Tyskland en egen strategi, ”Tysklandstrategien”, som angir en bemerkelsesverdig ramme og omfang.

La oss starte med de offisielle forbindelsene. Statsbesøket som den tyske presidenten avla i Norge i 2014 gjenspeilet hvor eksellente forbindelsene er, hvor nære, hvor dype, men også hvor tillitsfulle de er, med hvor stor tillit vi omgås hverandre. De gjensidige statsbesøkene er et eget bokverk verdt.

Her tenker jeg blant annet på Richard von Weizsäckers besøk på Elverum og på utstillingen i anledning 75-årsdagen til Hans Majestet Kong Harald og Hennes Majestet Dronning Sonja på Kunsthistorisk Museum, hvor vi får et veldig plastisk innblikk i deres Tysklandsbesøk.

Utvekslingen på regjeringsplan er så intensiv som man bare kan ønske seg den. Selv om min kjære kollega i Berlin, Elisabeth Walaas, har litt mer å gjøre enn jeg når det gjelder ministerbesøk. Men hos meg har vi for eksempel desto flere besøk på regionalt nivå, fra de forskjellige tyske delstatene. De interesserer seg for norsk politikk både når det gjelder likestilling og kjønnskvotering, energi – og svineavl. Og vi har et veldig vellykket regionalt samarbeid, ikke minst som det mellom Schleswig-Holstein og Østlandssamarbeidet.

Og overalt kan jeg slå fast at utfordringene som vi blir konfrontert med er veldig like, ofte faktisk helt identiske: flyktningkrisen, klimaendringene, forholdet til Russland, den digitale revolusjonen. Dette er utfordringer som vi tar opp i en felles, fruktbar og konstruktiv dialog, hvor hver side lærer av erfaringene den annen side har gjort seg. I alle internasjonale organisasjoner, på alle multilaterale konferanser pleier vi å ha et veldig intensivt samarbeid med Norge. Og når Tyskland i år har overtatt formannskapet i OSSE, da vet vi at vi i Norge har en pålitelig og sårt tiltrengt støttespiller.

Til og med i Europapolitikken arbeider begge regjeringene tett og konstruktivt sammen. Selv om det ikke kan sies å være noen erstatning for et EU-medlemskap, forsøker Tyskland alltid å støtte norske interesser i Brussel.

Analyser som stemmer overens med hverandre, interesser som ligger i samme lei og felles verdier er dét som danner grunnlaget. Dette så vi sist under giverkonferansen for Syria og regionen i London i begynnelsen av februar, som jo i vesentlig grad ble initiert av Tysklands og Norges regjeringer.

I begynnelsen av 2015 gikk forbundskansler Angela Merkel, statsminister Erna Solberg og Ghanas president sammen om å mobilisere for å sette verden i bedre stand til å håndtere globale helsekriser. Slike initiativ vil det bli flere av.

Når det gjelder flyktningkrisen viste London-konferansen at Tyskland og Norge er forbundet med hverandre på mange vis, i tillegg kommer samarbeidet gjennom Schengen, Frontex og de felles bestrebelsene på en politisk løsning.

Men det helt sentrale elementet i de politiske forbindelsene våre er den gjensidige tilliten som fremfor alt kommer til uttrykk i personlige møter, mellom forbundskansler og statsminister, mellom våre to utenriksministre eller forsvarsministre, for eksempel. Denne tilliten, det personlige båndet, merkes på alle nivåer, blant parlamentsmedlemmer, statssekretærer, embetsmenn.

Det Tyskland vet å sette stor pris på, er at i Norge pleies forholdet til Tyskland utover alle partigrenser. Det har blitt en tradisjon – praktisert av tre forskjellige norske partier – at Norges statsminister lar sin første utenlandsreise gå til Berlin.

Samarbeidet som den norsk-tyske vennskapsgruppen på Stortinget har med forbundsdagen er også et uttrykk for dette. For en som meg, som har skrevet doktoravhandling om Nordisk Råd, er denne interparlamentariske komponenten naturligvis spesielt gledelig.

Etter mitt syn spiller det sikkerhetspolitiske samarbeidet en helt fremragende rolle. Det strekker seg fra tett politisk samspill og felles operativ innsats til konkret samarbeid på rustningsområdet.

Vi har regelmessige militær- og rustningspolitiske konsultasjoner. Også innenfor hær og marine har vi et tett bilateralt samarbeid. Tyske marinefartøy anløper ofte norske havner i forbindelse med øvelsestokt, bare her i Oslo havn har vi tyske marineskip på besøk minst to ganger årlig. Jeg er svært imponert over våre felles tysk-norske innsatser, det være seg i Afghanistan, Irak eller tidligere gjennom ATALANTA. Den nye hurtige utrykningsstyrken „Very High Readines Joint Task Force“ som ble vedtatt på NATO-toppmøtet i Wales i 2014 ble startet opp av Tyskland, Norge og Nederland.

Og overalt treffer man norske offiserer, helt opp til generaler, som har studert ved vårt „Bundeswehrakademie“, eller hatt studieopphold andre steder i Tyskland.

Når det i Tysklandstrategien heter – sitat: „Tysk forsvarsindustri er viktig både som leverandør til Norge og samarbeidspartner for norsk forsvarsindustri.», så er dette noe jeg på bakgrunn av mine forskjellige samtaler bare kan bekrefte. Her ser jeg et stort potensial for fremtiden, som jeg ikke trenger å beskrive nærmere her, men ekspertene vet hva jeg sikter til.

Nordområdene spiller en særlig viktig rolle i norsk politikk. Spørsmålene som er knyttet til dette temaet – miljø og klima, skipsfart, råstoffer, forskning, sikkerhet – er også av spesiell betydning for Tyskland. Derfor har vi vedtatt en Arktis-strategi og er Norge takknemlig for samarbeide så nært med Tyskland som observatør i Arktisk Råds arbeid.

Når jeg nå kommer inn på våre næringslivsmessige forbindelser, må jeg ta med noen tall som det for så vidt er helt i orden om dere skulle komme til å glemme igjen.

Selv om Tyskland står som nummer to både når det gjelder import og eksport, føler vi oss som Norges viktigste handelspartner – to sølvmedaljer er som én gull. Det viktigste er at begge land vet å utnytte sitt potensiale og mulighetene som byr seg.

11,3 % av Norges import kommer fra Tyskland. Litt mer, 11,5 %, kommer fra Sverige. Det er biler, maskiner, kjemiske og farmasøytiske produkter som utgjør størsteparten av Norges import fra Tyskland. Hos oss står Norge som nummer 29 på listen over landene vi eksporterer mest til.

Når det gjelder norsk eksport, ligger vi på andreplass bak Storbritannia. 17,6 % av norsk eksport går til Tyskland. Det er naturlig nok mest olje og gass det dreier seg om, men også fisk og sjømat – med stigende tendens for sistnevnte. Når jeg er på handletur i Berlin passer jeg alltid på at det står norsk laks på fisken jeg kjøper, ikke bare «atlanterhavslaks». På listen over hvilke land Tyskland importerer mest fra ligger Norge på en 15. plass, foran både Danmark og Sverige. Norge er også det landet vi har nest høyest handelsunderskudd med.

Ser vi nærmere på investeringene, har vi et bilde med to sider. Tyske direkteinvesteringer i Norge beløper seg til over 6 mrd. euro, mens norske direkteinvesteringer i Tyskland ligger på rundt 1,5 mrd. euro. Norsk Hydro er en av de største norske investorene i Tyskland og driver blant annet Tysklands største aluminiumsverk i Neuss. Og like ved, i Grevenbroich, helt vest i delstaten Nordrhein-Westfalen, nesten ved grensene til Holland og Belgia, ble det i fjor lagt ned grunnstein for et nytt bygg hvor Hydro skal produsere aluminiumkarosserier.

Men enda viktigere er det at det norske oljefondet har investert rundt 5 % av sin aksjeportefølje i tyske selskaper og motsatt: i gjennomsnitt 4,1 % av tyske aksjer eies av Norge. Dette forbinder våre økonomier mye mer enn det meste. Og når det gjelder oljefondets investeringer i eiendom er tyske byer godt representert.

Men det er selvfølgelig energi som danner selve ryggraden i våre økonomiske og næringslivsmessige forbindelser. Men her snakker vi ikke bare om eksport av olje og gass. Her er det sågar også snakk om strategiske partnerskap som Statoil og Wintershall kaller sitt samarbeid. Og så har vi Statkraft som er en av de viktigste distributørene av tysk vindkraft. Strømkabelen som for tiden bygges mellom Norge og Tyskland er et mønstergyldig prosjekt – et riktig skryteprosjekt – som begge land drar fordel av.

Interessen for Tysklands storstilte energiomstilling «Energiewende» er fortsatt stor i Norge. Tysklandstrategien sier at begge land er gjensidig avhengige av hverandre på energifeltet. Men vi supplerer også hverandre. Og starter felles prosjekter. I den forbindelse vil jeg gjerne nevne verdens første batteridrevne bilferge. Den ble utviklet av Siemens og Fjellstrand verft, på oppdrag fra Nordled rederi, og har vært i drift på Sognefjorden siden våren 2015.

Og så vil jeg selvsagt gjerne nevne turismen. Norge har jo tradisjonelt vært et svært yndet reisemål for tyske turister, og tyskere utgjør fremdeles den største gruppen av utenlandske turister her i landet. Heldigvis kommer ikke alle med bobil.

I 2014 ble det tellet ca. 1,4 mill. tyske overnattinger i Norge mens det fra norsk hold ble foretatt nesten 600.000 reiser til Tyskland med minst én overnatting. Dette tilsvarer en markedsandel på 8 %. Og heldigvis reiste ikke alle bare til Berlin.

Med dagens kronekurs og innsatsen som norsk turistbransje legger ned, med nysgjerrigheten som nordmenn har for Tyskland, er jeg sikker på at tallene kommer til å stige både på norsk og tysk side.

For meg er turisme imidlertid noe langt mer enn en økonomisk faktor. Den bringer mennesker sammen. Hvor mange fortellinger har jeg ikke hørt om tyske turister her i Norge om hvordan man kommer hverandre nærmere over en kopp kaffe eller et glass vin. Og motsatt er det akkurat likedan. Nordmenn som forteller meg om reiseopplevelsene sine, om steder som jeg ofte ikke engang kjenner selv.

En lignende rolle kan man si at den vitenskapelige utvekslingen spiller. Det er inngått en rekke Erasmus-avtaler mellom norske og tyske universiteter. For tiden studerer litt over 2000 tyske studenter ved norske universiteter og høgskoler, de utgjør den nest største gruppen av utenlandske studenter i Norge. De ser ut til å interessere seg aller mest for økonomiske og samfunnsvitenskapelig fag. Tallet på nordmenn som tar et utenlandsstudium i Tyskland lå på 235 i fjor. I tillegg kommer 277 utvekslingsstudenter. Det er dessverre etter min mening altfor lave tall. Her har vi så absolutt en jobb å gjøre. Her kreves det handling.

Det er veldig gledelig at så å si alle norske universiteter og høgskoler har felles prosjekter eller utvekslingsprogrammer med partnere i Tyskland. Selv i det høyeste nord, i Longyearbyen, er det tilfelle. Og i fjor ble en tysk professor rektor ved universitetet i Agder.

Jeg har vært inne på den lange tradisjonen vi har for kulturell utveksling. Kunst og kultur har alltid vært en sentral bestanddel i forholdet mellom våre to land, både:

– helt offisielt: vi har til og med en egen bilateral kulturavtale;

– gjennom store fellesprosjekter, for eksempel utstillinger som vises i begge land eller Berliner-filharmonikernes tradisjonelle 1.mai-europakonsert som i år skal holdes i Røros kirke.

– og ikke minst – fremfor alt og i utstrakt grad, vil jeg si – den personlige utvekslingen: utallige norske og tyske kunstnere har hatt reiser til og opphold i hverandres land, fra datidens store som jeg har vært inne på, til vårt tids kunstnere som for eksempel Lars Ramberg.

Når den tyske bokhandelorganisasjonen «Börsenverein des Deutschen Buchhandels» i morgen etter alt å dømme skal avgjøre hvilket land som være hovedlandet for bokmessen i Frankfurt i 2019 og sannsynligvis vil bestemme seg for at det skal bli Norge, så er det fantastiske utsikter for begge land. I dag oversettes flere norske bøker til tysk enn til noe annet språk.

Men idretten, da? For meg er det alltid vanskelig når et tysk og et norsk lag møter på hverandre, slik det nylig var under europamesterskapet i håndball. Men jeg kan jo også si at det er en vinn-vinn-situasjon for sånne som meg. Og sånn er det generelt med sport i et bilateralt perspektiv. Norske og tyske utøvere er bestevenner, det får man stadig inntrykk av. Tyskere som snakker norsk og nordmenn som opptrer på tysk fjernsyn er ingen sjeldenhet i sporten. Og åtte av spillerne på det norske fotball-landslaget spiller i «Bundesliga». I Tyskland kjenner alle dem.

Hva gjenstår så for de tysk-norske forbindelsene? Hva kan vi forvente mer? Hva kan vi håpe på? Hva kan vi ønske oss?

Den norske regjeringens Tysklandstrategi gir et overblikk over hvilke områder Norge ønsker å samarbeide mer med Tyskland på. De stemmer helt og fullt overens med Tysklands mål for utviklingen av vårt forhold til Norge: Europapolitikk, sikkerhetspolitikk, næringsliv, energi, nordområdene, klima- og miljøpolitikk, forskning/innovasjon/utdanning, Kultur og regionalt samarbeid. Jeg har vært inne på de fleste av disse områdene, snakket om hvordan perspektivene utvikler seg. Nå vil jeg gå litt dypere inn på noen av dem.

La meg si noe om språk. I min tid som ambassadør her i Norge har jeg profitert stort på å kunne føre samtaler på norsk. På å kunne lese nyheter og kommentarer i detalj i aviser og på internett. Å følge med på topp-politikerne i deres valgkampdebatter. Å gå på teater. Ikke minst.

Hvis de neste generasjoner unge tyskere og nordmenn også kan gjøre seg slike erfaringer. Hvis unge tyskere fortsetter å studere i Norge og unge nordmenn melder seg opp til et studium i Tyskland. Da skal jeg ikke bekymre meg for fremtidsutsiktene til de tysk-norske forbindelsene.

For å sikre dette må vi støtte de institusjonene vi har, og vi må fremme dem: Norsk-tysk ungdomsforum, Den norsk-tyske bikulturelle skole – Max Tau, Norsk-Tysk Handelskammer, Den norsk-tyske Willy-Brandt-stiftelsen, Goethe-Institutt, DAAD-lektoratet i Norge, Norsk-tysk selskap og andre vennskapsforeninger.

Det ville heller ikke vært verst om norsk fjernsyn hadde vist flere moderne tyske produksjoner. Kriminalsjefinspektør Derrick er, når sant skal sies, en figur fra 70-tallet.

Om energisamarbeidet. Norge ville helst ha levert enda mer gass til Tyskland. For å legge langsiktige planer. At Tyskland for tiden fremdeles dekker en stor andel av sitt energiforbruk gjennom egne kullkraftverk må ikke betraktes som et avslag på norsk gass. Her er det kommersielle og innenrikspolitiske hensyn som ligger til grunn. Som ikke så lett kan omgås. Men Norge er vår neststørste gassleverandør, og vil fortsatt være en sentral del i vår energimix.

Og vi jobber sammen for fornybar energi. Jeg gleder meg over at arbeidet på strømledningen mellom Sør-Norge og Schleswig-Holstein er i full gang, og innen 2020 kan vi nyte godt av strøm fra norske vannkraftverk. Her vil vi få se en ny dynamikk som vil binde landene våre enda tettere sammen.

Vi ser på Norge som vår nabo selv om vi ikke er forbundet ved noen felles landegrense. Men de forskjellige gassledningene, og ikke minst den nye strømkabelen, gjør at vi vokser stadig tettere sammen. Som Willy Brandt ville ha sagt det: ”da wächst zusammen, was zusammengehört“ – her vokser dét sammen som hører sammen. Og han mente jo også Europa, ikke bare Tyskland.

Tyskere som vil skaffe seg informasjon om elektromobilitet, bør ta seg en tur til Norge! I fjor ble det registrert flere elbiler her enn i hele Tyskland! Og de i Norge som vil vite mer om hva digitaliseringen betyr for fremtidens industri, må reise til Tyskland for å besøke Siemens, eller våre mellomstore bedrifter og forskningsinstitusjoner som arbeider intenst med dette temaet.

For fremtiden trenger de tysk-norske forbindelsene entusiaster, ildsjeler, mennesker som vil gjøre en innsats for at forbindelsene mellom våre to land skal bli enda tettere og enda mer tillitsfulle. Mennesker som planlegger prosjekter, oppretter kontakt med partnere i hverandres land og som forteller om suksessene sine. Jeg ser det som min hovedoppgave som ambassadør å støtte slike mennesker, hjelpe dem om nødvendig, og styrke dem i deres motivasjon.

Hva kan vel være bedre enn å være tysk ambassadør i Norge? Muligens norsk ambassadør i Berlin! Denne følelsen tar jeg med meg inn i de siste fire månedene av min tid her i Norge. Jeg er takknemlig for alle de storartede opplevelsene jeg har hatt, og for de vidunderlige møtene og samtalene jeg har hatt med mennesker som har gitt meg så mye, som jeg har fått oppleve så mange fine øyeblikk sammen med.

Skriv ut