Foredrag: Personvern og samfunnssikkerhet

Georg Apenes
Direktør for Datatilsynet
Oslo Militære Samfund, Oslo

Hvilket samfunn vil vi ha?

Hvordan skal samfunnet styres?

Hvordan skal godene fordeles?

Til det første spørsmålet vil jeg måtte bemerke: – Ikke godt å si! Til det andre vil mitt svar være at det ikke lar seg besvare med mindre man først har gjort seg opp en mening om hvorvidt samfunnet overhodet lar seg styre. Og til fordelingsspørsmålet tør jeg anføre at det bør skje med maksimal kristelighet og i lyset av viktige, gammeltestamentlige forestillinger om evighetsperspektivet og vissheten om dom og pine for den grådige. Jeg tror, oppriktig talt, at det er noe av vårt problem at vi frykter Øko-krim mer enn Herrens vrede når vi trikser og fikser og fremmer mulighetene for egen behovdekning – og litt til.

Jeg har valgt å la den nettopp antydede, bibelske dommedags-vissshetens politisk-pedagogiske interesse ligge, og vil oppholde meg ved trusler knyttet til den samfunnsform vi liker, kjenner igjen og ønsker å raffinere for oss selv og våre etterkommere. Jeg ber om forståelse for at jeg vil illustrere mitt anliggende med erfaringer først og fremst fra eget arbeidsfelt.

Jeg mener å se at en – riktignok ulovfestet og lite påaktet men ikke desto mindre grunnleggende betingelse for et godt samfunnsfelleskap – er under artilleriild:

Jeg sikter til tillit som en kulturell, sosial og psykologisk renningstråd som styrer og binder innslag fra politikk, økonomi og teknologi.

For nettopp nå i det enogtyvende århundredes liberalistiske og individualistiske høykonjunktur når vi daglig blir forholdt oss nødvendigheten av å stole på oss selv, blir det viktig å tenke igjennom hva det betyr for vår dels valgte, dels tradisjonsbestemte måte å innrette oss på i et åpent, liberalt samfunnsfelleskap at vi også kan stole på andre. Og at vi som forutsetning for egen ansvarlighet og egne holdninger må kunne kjenne de grunnleggende premissene for vårt samkvem med andre – nemlig deres viten om oss. (LITAUEN)

Rettstatens kvintessens – forutsigbarhet som betingelse for så vel juridisk som moralsk og sosialt ansvar – kan vanskelig tenkes realisert uten viten om og tillit til omgivelsene. (ROBINSON)

I et intervju med Aftenposten for noen år siden, sa Leonard Cohen, at fremtidens største utfordring, etter hans mening, ville bli å bevare forestillingen om en privat sfære som grunnleggende, forpliktende og retningsgivende premiss for kulturell og politisk utvikling i det 21.århundrede. Umberto Echo skrev nylig at problemet nok ikke vil komme til å bestå i å kunne sikre privatssfæren og privatlivet juridisk og teknologisk, men å overbevise folk flest om det er bryet verd!

Jeg tror Leonard Cohen har rett i den forstand at både rettsstaten og demokratiet bygger på den enkle, gresk-jødisk-kristne tanken om individets integritet og absolutte egenverdi – verdier som i neste omgang begrunner oppfatningen av menneskets autonomi og integritet. Og jeg er redd Umbertho Echo kan få – ”rett”.

I James Fenimore Cooper’s guttebøker stifter vi bekjentskap med indianere, og enkelte hvite æresindianere som har utviklet en fabelaktig evne til å tolke naturens tegn.

I det post-industrialiserte samfunnet etterlater vi oss ikke megetsigende, brukkede pinner. Vi har i stedet innrettet oss slik at vi ved bruk av remedier som skal gjøre livet enklere og billigere ”kvitterer” for bruken ved å etterlate oss vårt elektroniske bumerke.

Elektroniske nøkler registrerer hvem som kommer og går. Terminalen til Nettbanken står på stuebordet; BBS noterer seg når vi betaler regningene og hvem vi har avtaler om levering av varer og tjenester med. Den kort-opererte bensinpumpen husker lett når og hvor vi tanker. Ved hjelp av et magnetkort eller en strekkode kombinert med optisk penn, går det greitt å registrere hvilke bøker biblioteket låner ut og når de leveres tilbake.

Mens det er åpenbart – og dessuten dokumentert – at det sosiale og kulturelle liv i 90-årenes Norge i betydelig utstrekning baserer seg på registreringer av transaksjoner, er det ikke like klart eller akseptert at alle disse opplysningene skal kunne brukes fritt av den eller de som tilegner seg kunnskapen eller kopien av den.

For et par år siden fikk vårt land en permanent lov som gir adgang til å lytte til andres samtaler. Den som griper ordet i eteren eller pr. laser, fiber eller kobbertråd kan antagelig banne og sverge så meget han vil, men forteller han om lovbrudd, vil myndighetene ikke bare ha rett men også i visse tilfelle plikt til å gripe inn.

Det engang utenkelige er ikke bare blitt tenkelig – det er blitt et hjelpemiddel i kamp mot truende samfunnsonder som kriminalitet og definerte former for sosial illojalitet som f.eks. skattesnyteri!

Personvern – hinder eller forutsetning for gode tjenester?

Det er også min overbevisning at i et liberalt demokrati som det norske og i et samfunn som vårt, der vi har som ambisjon og allment, politisk program å fastholde og dyrke rettsstaten, kommer vi ikke utenom at forholdet mellom individ og samfunn; mellom den enkelte og gruppen, må det gjelde faste, klare og aksepterte spilleregler. Og disse normene og lovparagrafene må instituere plikter og rettigheter – både for de mange og de sterke og for de få og svake. Mindretallsgarantier tilhører menneskerettighetstekningens sentrale begreper – og den minste av alle minoriteter er Det enkelte Menneske.

Derfor er det viktig at det offentlige – stat og kommune – og la oss gjerne ta med organisasjonene og næringslivet – henvender seg til borgeren med respekt for integritet, for hennes eller hans private sfære og i åpenhet om sine hensikter, sine krav og sine forventninger.

”Tillit” er ikke noe alminnelig rettskrav. Men like fullt er den en nødvendig forutsetning – både for de institusjonelle løsningene og det sosiale og kulturelle velvære vi streber mot og setter pris på. Vi ønsker å kunne stole på hverandre – også ut over hva straffeloven presiserer når det gjelder svik, løgn og bedrageri.

”Tillit” er det bindemiddelet som skaper samhørighet, tilhørighet og mental trygghet både i parforholdet, familien, vennekretsen, arbeidsplassen, nabolaget eller storsamfunnet. Det står ikke noe sted i den tykke, røde ’Norges Lover’ at norske kvinner og menn har krav på tillit eller plikt til å utvikle det vis-à-vis sine omgivelser. Men fem utrygge, skulende år lærte oss å sette pris på både å vente og yte tillit? Så selvfølgelig banalt er tillit som sosial miljøfaktor at intet odelsting; ingen regjering har fablet om å la den utrede og innstille.

Overvåkning i IT-alderen.

Ett av de praktiske resultatene av Lund-kommisjonens arbeid ble at de som mente seg å ha vært ulovlig overvåket, kunne forlange å få se sin egen mappe hos overvåkningspolitiet.

Av kommentarer de senere har gitt etter å ha gjort seg kjent med innholdet, er det påfallende ofte de uttrykker forundring over den forholdsvis overveldende mengden av usedvanlig lite oppsiktsvekkende iakttagelser som er nedtegnet om deres liv, levnet og bevegelser.

I Georg Orwell’s diktede ”1984” og i Josef Stalin’s høyst virkelige Sovjet var det statstjenestemenn- og kvinner som hadde som yrke å omskrive historien. ’Gamle’ fakta mistet sin ideologiske autorisasjon, og nye, godkjente tok deres sted.

Kamerater i unåde ble retusjert bort fra fotografiene fra Kreml-balkongen 1.mai, og nye, fiffig innmontert. Samtiden sensurerte fortiden og luket bort det som ikke passet.

Historien – det som har skjedd – er en innholdsrik journal. I den kan vi lese og forstå mangt og meget som kan hjelpe oss til å virkeliggjøre en ønsket fremtid – et prosjekt som får økte muligheter for å lykkes dersom vi begynner med samtiden. Denne nyfikenheten kan være meget nyttig – også innen offentlig sektor.

Med utgangspunkt i en kombinasjon av raffinerte, teknologiske muligheter, iøynefallende,sosiale behov og grenseløs, politisk ergjærrighet er kartlegging av individer og grupper blitt en stadig mer akseptert og omfattende beskjeftigelse: – Skal jeg kunne gjøre noe for deg eller dere, må jeg vite mest mulig om deg. Eller dere. Du vil ha trygghet, helse, velvære, forutsigbarhet i de fleste varianter. Da trenger du hjelp og bistand. Den skal være effektiv og billig. Da er det ikke for meget forlangt at vi holder et øye med deg? Vi vil så gjerne notere oss det du selv kanskje kan komme til å glemme?

Men også i våre dager må vi revidere ordbøker og leksika ut fra de redeligste motiver. Overvåkning er ikke lenger noe middelaldrende herrer i gabardinfrakk bedriver bak trestammer i Frogner-parken, men utnyttelse av de store mengdene informasjon som så vel lovlydige borgere som kjeltringer legger igjen etter seg.

De mange, små persondata-bitene, blir vi fortalt, vil kunne
gi oss bedre forsvar mot kriminalitet og terrorisme,
hindre forsikringssvindel, konkursrytteri, svart arbeid og hvit vasking,
utvikle bedre service fra stat og kommune,
gi høyere produktivitet på jobben,
innebære bedre utnyttelse av kostbare ressurser,
gi enklere og bedre løsninger i samfunnsplanleggingen,
skaffe bedre muligheter for å avdekke sykdom på tidlig stadium,
øke muligheter for å reparere skader og lindre sykdom,
gi mer moro og underholdning for rimeligere priser.

Og hvem kan vel motsette seg alle disse gode ting bare fordi noen ønsker å skjerme sitt privatliv og synes at et svekket personvern skal med i regnestykket?

Synden er kommet inn i verden. Der har den vært en stund og der opptrer den i ulike gestalter. I det verdslige rom påtreffes den regelmessig i skikkelse av ”kriminalitet”. Den kan dreie seg om anslag mot den enkelte borgers liv, eiendom eller velferd. Eller mot fellesskapets interesser slik disse er definert og uttrykt gjennom lover og regler.

Å forebygge eller bekjempe lovbrudd blir derfor en viktig oppgave nettopp for fellesskapets organer. Privat rettshåndhevelse aksepteres, under våre samfunnsforhold, ikke. Men også til den rettspleie som samfunnet tar seg av er vi enige om å stille krav: Virkemidlene for å oppnå lovlydighet eller forfølge de ulydige er ikke likegyldige. Vi har ikke dødsstraff eller livsvarig fengsel. Vi godtar ikke tortur og vi aksepterer – riktignok med vekslende begeistring, – en profan variant av den kristne forestilling om soning og tilgivelse.

Det gjelder altså en ”Genf-konvensjon” også i krigen mot kriminaliteten. Humanitet, anstendighet, rettsikkerhet og et knippe fundamentale menneskerettigheter inngår i det liberale demokratiets arsenal. Men høylydte røster gir stadig oftere uttrykk for at de tar altfor mye plass.

– Trekk dem tilbake fra skuddlinjen! Diskusjonen om virkemidler engasjerer. Samfunnsutviklingen stiller oss overfor stadig nye kriminalpolitiske utfordringer. Grenser flyttes. Nye metoder introduseres. Påstander svirrer om effektivitet og omkostninger.

I våre dager har to trekk kommet til å gi næring til krav om nye og effektive virkemidler i kampen mot kriminalitetsondet.

Det ene er internasjonaliseringen av økonomien og den mobilitet som preger særlig vår kulturkrets.

Det andre er utviklingen av teknologier som kan tas i bruk for å supplere eller forsterke mer tradisjonelle virkemidler.

Nå har det seg slik at samfunnet overfor borgeren ikke bare har sagt seg villig til å forebygge og avdekke kriminalitet: Det har også gitt tilsagn om at det skal legge vekt på å bevare omforente samfunnsverdier. En slik verdi er vernet om en private sfære.

Helst ville vi både kunne drive effektiv kriminalitetspolitikk og honorere personvernet samtidig. Ofte lar det seg gjøre, og det gjøres.

Andre ganger vil valget av virkemidler komme i konflikt med den både lov- og tradisjonsfestede forventning borgeren har om respekt for sin integritet og sin private sfære fra omgivelsenes side.

Selvfølgelig forekommer hvitvasking. Hva svart arbeide. Og smugling. Selvsagt er dette problemer. Naturligvis skal det brukes ressurser på å begrense det. Men i valget av virkemidler; i valget og doseringen av medisinen, må man jo ha en oppfatning av problemets alvor og omfang? Like klart som det er at man ikke ordinerer Globoid mot stivkrampe, like lite tilrådelig ville det være å ta amputasjon i bruk som probat middel mot flis i fingeren?

Finansdepartementets anbefaling er å utvide kretsen av dem som skal være forpliktet til å underrette politiet om mistenkelige transaksjoner over 15 tusen euro (sic). Dette kalles ”rapportering”. Brukbare synonymer er ”tysting”, ”sladring” eller ”angiveri” fordi det ikke dreier seg om innberetning av faktiske lovbrudd men advokaters, gullsmeders, eiendomsmeglere, revisorers eller postbuds fornemmelse av at de har sett eller hørt ugler i mosen.

Verken i norsk lynne eller norsk tradisjon har angiveren eller angiveriet noen gloriøs plass. Margrethe Munthe mente som kjent at ”sladrehank skal selv ha bank”.

Dersom myndighetene finner gode, saklige grunner til å bøye av fra dette vårt mentalitethistoriske utgangspunkt, betyr det at noe som er uønsket autoriseres som fordi det antas å være nødvendig.

Om man hadde spedd juristutvalget ut med litt sosialantropologisk, etisk eller idéhistorisk kompetanse, ville man muligens ha forstått at drøftelsene, de 72 sidene til tross, leverer en pinlig knapp begrunnelse for et dramatisk forslag. Forslaget kan ha uoverskuelige konsekvenser for fremtiden ettersom det bidrar sjenerøst til å alminneliggjøre sladret som kriminalpolitisk virkemiddel. Og, som Dagbladets skarpsynte mediekommentator, Andreas Wiese, bemerket i en annen sammenheng forleden: ”Det er ikke lett å sette ned foten når man står i myra”!

For ca et halvt år siden, ble vi skaket opp av meldinger om at det var påvist white-spirit i to plastflasker Imsdal drikkevann. Hva var på ferde? Hvorledes var det med de andre flaskene på markedet – de sto o kring i kiosker og dagligvareforretninger i hundretusener. Kunne man frykte verre ting enn white-spirit ? Kunne man i det hele tatt kjøpe leskedrikker og sette flasken til munnen? Ringnes, som produserer og markedsfører Imsdal, slo øyeblikkelig alarm. Tilbaketrekkingen og utviklingen av en plastforsegling kostet konsernet et titall millioner kroner.

Dette var utgifter man mente var nødvendige for å demonstrere handlekraft og ansvar, skape forutsetninger for ny, gjenvunnet tillit, og dermed i å gjenerobre markedsandeler.

Dette siste klarte de – til tross for at man fra konkurrenter og forståsegpåere i bransjen mente at Ringnes overreagerte.

Det er lett å enes om at det norske, postindustrialiserte samfunnsfelleskap allerede er ytterst sårbart. Og at utviklingen går i økende sårbarhet. Når begrepet presiseres, vil det som oftest vise seg at det handler om at samfunnet bryter sammen dersom el-forsyningen faller ut – ved uhell eller sabotasje. Datafeil kan få store, kanskje skjebnesvangre konsekvenser. Importvasker kan slå ut – uventet både i art og omfang. Ettersom det tradisjonelt har vært forsvaret og sivilforsvaret som er satt til å planlegge for å møte slike kriser, er det kanskje ikke så underlig at vi forbinder sårbarhetsbegrepet med materielle tap eller ødeleggelser.

Men samfunnsfellesskapet vårt kan utsettes for andre påkjenninger enn at lyset blir borte:

Det finnes et knippe, bærende fellesverdier som ikke kan amputeres eller tillates å visne uten at skadevirkninger inntrer. Vernet om den personlige integritet, om privatlivets fred, krav og forvenning om diskresjon i sårbare livssituasjoner, taushetsplikt og sikkerhet ved oppbevaring og bruk av fortrolige opplysninger hører til dette knippet umistelige kulturverdier.

Det er imidlertid min oppfatning – bygget på egne erfaringer – at det ikke er så rent få som mener at vi kan maksimere økonomi, effektivitet og tempo for eksempel i saksbehandlingen og likevel beholde vernenivået, når det gjelder personopplysninger, på et høyt nivå.

Vi kan ta ett, godt kjent eksempel: Likningsarbeidet som nå har nådd et teknisk perfeksjonsnivå som befrir borgeren for den byrde det er å fylle ut selvangivelse. Prisen vi betaler er at stat og kommune har tilegnet seg en detaljert kunnskap om hver enkelt av oss. Og når vi nå ikke lenger behøver å tygge på kulepennen natten til 1.februar og granske vår egne forråd av ’ære og samvittighet’ så skyldes det rett og slett at latskap, grådighet og treghet er de beste allierte man kan få dersom man riktig ønsker å registrere personopplysninger for like og ulike formål. Pluss utsiktene til bonuspoeng, selvsagt.

Da George Orwell skrev ”1984” regnet nok de fleste med at Storebror var ansatt i Staten; at det var Det Offentlige som truet eller utfordret privatsfæren.

Erfaringene fra de seneste 10-15 årene peker nok på en konkurrent eller skal vi kanskje si ’ en kamerat’ innenfor privat sektor: Markedsføring og markedsanalyser er blitt viktige faktorer i vår totale økonomi nasjonalt som internasjonalt.

Det er altså ikke bare Staten og kommunen som forferdelig gjerne vil vite mer om oss – det vil også de store og sterke, samfunnsomformende kreftene som snakker til oss som konsumenter, forbrukere og potensielt marked.

Jeg har i det jeg har sagt og gjennom valg av illustrasjoner, forsøkt å belyse hvorledes ønsker om å realisere ulike – hver for seg fullt legitime – ønsker og behov samtidig kan resultere i en svekkelse av personvernet.

Vil en kommune vite mest mulig om alle sine innbyggere for på den måten å sette seg i stand til å planlegge sikrere, yte raskere og bedre service og redusere mulig forskjellbehandling, ja så må den få full innsyn og adgang til å bruke alle, tilgjengelige persondata – gjerne også fra privat sektor.

Men i dag ønsker vi ikke dette.

Fikk forsikringsselskapene det som de ville, ville de mer enn gjerne innlede bytteforbindelse med stat, fylkeskommuner og kommuner – med helse- og justisvesen.

Men det er ingen aktuell problemstilling.

Ville vi gjennom videoovervåkning virkelig gjøre noe med voldsproblemet vårt, burde vi sette kameraene opp i norske hus og hytter – det er statistisk der vi plager hverandre mest og oftest.

Men det er ikke til overveielse i noe politisk parti.

Ville vi ta itu med svart arbeide og hvitvasking, kunne vi forby bruk av anonyme betalingsmidler og tvinge alle transaksjoner til elektronisk overføring i en gigantisk ’Statens Betalingssentral’.

Men det vil vi åpenbart heller ikke.

Vi rygger altså tilbake for en effektivisering som vi enten direkte misliker eller innrømmer det er vanskelig å overskue rekkevidden av.

Min kort-versjon av denne betraktning er denne:

Vi vil ha et samfunn med slingringsmonn; med litt slark!

Skulle denne tesen bli stående og lyse en tid fremover, vil det bety at norske politikere og offentlige tjenestemenn- og kvinner hver dag, i sine funksjoner, vil være tvunget til avveininger mellom praktiske behov og ideelle, omforente verdier.

Et sårbart samfunn skal beskyttes. Det betyr – paradoksalt nok – at selve sårbarhetens forutsetninger skal hegnes og vernes om. Skjørhet, ømfintlighet og naivitet har ikke lett for å skaffe seg advokater. Likevel er de kulturelle bærebjelker – våre allierte i arbeidet for å fastholde et humant felleskap!

Skriv ut