Foredrag: Nye utfordringer og muligheter i nordområdene (Resymé av foredraget)

Olav Orheim
Direktør, Norsk Polarinstitutt, Tromsø.
Leder for regjeringens ekspertutvalg for nordområdene.

Norsk Polarinstitutt
Oslo Militære Samfund, Oslo
Foredrag: Nye utfordringer og muligheter i nordområdene (Resymé av foredraget)
På initiativ av utenriksminister Jan Pettersen oppnevnte regjeringen i mars 2003 et ekspertutvalg – Nordområdeutvalget – for vurdere hvordan norske interesser i nord best kan ivaretas. Utvalget hadde et meget åpent mandat, og meget stram tidsfrist. Som utvalgets leder vil jeg i det følgende referere tankene fra dette arbeidet, som ble trykket lille juleaften i fjor som NOU 2003:32 ”Mot Nord!”. Utvalgets hovedpoeng er at Nordområdene nå får økende internasjonal oppmerksomhet, så for å påvirke utviklingen i våre nærområder må Norge øke sin innsats her, utvikle en nordområdestrategi som gir internasjonal påvirkningskraft, få avklart grenselinjen i Barentshavet og øke samarbeidet med Russland.

Norge står overfor store utfordringer og muligheter i nord – særlig i Barentshavet – samtidig som området er gjenstand for nye sikkerhetspolitiske og energipolitiske drivkrefter utenfor vår kontroll.

Inntil Sovjetunionens oppløsning var Polhavet og nærliggende landområder en utenrikspolitisk stabil, men samarbeidsfattig region, dominert av militærstrategiske hensyn. De to blokkene voktet på hverandre. Polhavet var korteste vei mellom befolkningsentre i USA og Sovjet, og atomubåter hadde gode skjulesteder under den flytende sjøisen. Norges allierte holdt en lav profil i spørsmål der de kunne være uenig i norsk politikk, men likevel ikke ønsket å skape uro. De reserverte seg, uten å utfordre. Eksempler på dette er Norges tolkning av grensen for kontinentalsokkel rundt Svalbard og opprettelsen av fiskevernsone rundt øygruppen. Samtidig ga de allierte Norge ryggdekning for å stå i mot sovjetiske initiativ som ikke var i norsk interesse, eksempelvis forslag om fellesstyre.

Etter 1991 er denne utenrikspolitiske forutsigbarhet redusert i nord. Både USA og EU har høy fokus på og økt interesse for samarbeid med Russland. Det er derfor ikke lett å forutse hvilken holdning disse ville ta i en strid i Barentshavet mellom Norge og Russland. Uforutsigbarheten forsterkes av energipolitiske drivkrefter. Av verdens ikke-utnyttete petroleumsressurser er omtrent halvparten i Midtøsten og nærliggende områder, og en fjerdedel i Arktis, hvorav det meste i Russland. Den siste fjerdedelen er fordelt over hele resten av verden. USA og andre store importland har i lang tid ønsket å redusere sin avhengighet av olje fra Midtøsten.

Behovet er blitt forsterket etter 11. september 2001, og Russland er nå den mest attraktive alternative kilde. Dette vises ved at utenlandske selskaper investerer i russisk oljeindustri, at det bygges nye rørledninger og ved den sterke økningen i 2002 i transport av russisk olje forbi vår nordlige kyst.

Russland har nå en stabil og kraftig vekst i sin økonomi, og rettssystemet utvikles hele tiden mot å gi sikkerhet for private investeringer. Såfremt oljeprisen fortsatt holder høyt nivå er det all grunn til å tro at tempoet i utvikling av petroleumsressursene i nord fortsatt vil øke.

Petroleumsutviklingen i Barentshavet har pågått lenge. På norsk side gjennom betydelig leteaktivitet særlig i 1980-årene, og nå utbygging av Snøhvit. På russisk side har det vært gjort store funn, inkludert verdens største off-shore gassfelt, Shtokmanovskoye, som er 30 ganger større enn Snøhvit. Timan-Pechora helt i øst er beregnet å inneholde like mye petroleum som hele Nordsjøen.

Det grunne Barentshavet er også et av de mest biologisk produktive havområder i verden. Økosystemet er mangfoldig. Her er 20 millioner sjøfugl og en rekke marine pattedyr, inkludert 12 hvalarter. Blant 150 fiskearter finnes noen av verdens største og viktigste fiskebestander. Barentshavet er det eneste stedet i verden der isbjørnen er fredet i hele sitt utbredelsesområde. Å kombinere disse naturverdiene med petroleumsutvinning og -transport gir åpenbare utfordringer.

Nordområdeutvalget mener at det er mulig å både bevare økosystemene og sikre fortsatt bærekraftige fiskerier, og samtidig ha petroleumsvirksomhet som kan gi grunnlag for ny giv i nordområdene. Vi forutsetter at slik virksomhet skjer innenfor rammen av høye miljøkrav, forutsigbare rammevilkår og sameksistens med andre næringer, og fremmer følgende visjon: Norge skal gjøre nordområdene til et foregangsområde for bærekraftig utvikling, der kultur og natur danner grunnlaget for nyskapende næringsvirksomhet og samarbeid mellom nasjoner. Dette skal skje gjennom aktiv bruk av naturressurser, offensiv utenrikspolitikk og strenge miljøkrav.

Vi mener at Norge mangler en overgripende politikk som tar hensyn til de nye drivkreftene, og som er nødvendig for å få større påvirkningskraft i nord. Derfor må det utvikles en overordnet nasjonal strategi som basis for sentrale og regionale myndigheters behandling av nordområdespørsmål. Områdene må få større politisk oppmerksomhet, f.eks. ved at det opprettes en statssekretærstilling for nordområdene i Utenriksdepartementet og eget utvalg i regjeringen. Forvaltningen må samordnes bedre, både mellom departementene, og innad, der særlig Utenriksdepartementet markerer seg ved at Nordområdespørsmål håndteres i flere avdelinger.

Vi mener at en avklaring av spørsmålet om grenselinjen i Barentshavet er det viktigste problem som må løses for å sikre utvikling av et godt, forpliktende samarbeid med Russland i Barentshavet. Også Russland synes nå å ønske å få en avklaring i følge president Putin da han sist besøkte Norge. Under forutsetning av at sokkelgrensen trekkes bør Norge ta initiativ overfor Russland til å utvikle en forpliktende bilateral Barentshavavtale.

Velger Regjering og Storting en slik linje vil dette være endring i norsk politikk. Vi mener at med de nye utfordringer i nord, og gitt at det eneste sikre er at Norge og Russland alltid vil være naboland mot Barentshavet, er det i nasjonens langsiktige interesse å vri utenrikspolitisk fokus og raskt utvikle tettere samarbeid med Russland. Det bør bygge på det gode samarbeid om fiskeriforvaltning til å omfatte petroleum, turisme og andre næringer, miljøstandarder og overvåking. Russland bør inviteres inn i den sivile trafikkovervåkingssentralen som skal etableres i Vardø og i utviklingen av ”Barentshavet på Skjerm”. Gjensidig kompetanseoppbygging er sentralt. Trolig er det ikke noe tiltak som vil gi langsiktig bedre retur av investeringene enn bilateralt samarbeid og utveksling innenfor forskning og høyere utdanning. Her må det satses tungt, administrert gjennom et Nordområdesenter i Nord-Norge bygd på eksisterende kompetansemiljøer,

og som kan skape bedre samspill mellom næringsliv, forskning og forvaltning. Både innen off-shore og miljø har Norge kompetanse som kan være av interesse for Russland, til felles nytte.

Utvalget foreslår videre et finansieringsfond knyttet til Innovasjon Norge øremerket næringssamarbeid med Russland. At Norges samhandel med Russland bare er 0.5 % av norsk utenrikshandel, mens Damarks og Sveriges er tre ganger større viser at potensialet er til stede for vekst. Omlag 100 000 personer krysset grensen i nord i 2002, men kommunikasjon på tvers av grensen må bedres og passering av gods og mennesker må bli enklere.

Norge har i en rekke år brukt over 100 mill kr/år til opprydding i Russland under atomhandlingsplanen. Dette har vært vellykket fordi det har utløst enda mye større midler fra G-8 landene og EU. Men nå bør Norge delvis omprioritere fra infrastrukturtiltak til andre presserende miljøtiltak, så som overvåking og oppbygging av russisk forvaltningskompetanse.

En liten nasjon som Norge må støtte seg til forpliktende internasjonale avtaler. Utvalget går derfor også inn for å utvide det multinasjonale sirkum-arktiske samarbeidet, inkludert en forsterket urfolksdimensjon. Vi er delt angående samarbeidet i Barentsregionen, som inkluderer Finland og Sverige, foruten Russland og Norge. Flertallet mener at dette nå bør fokuseres på folk-til-folk og kulturelt samarbeid, som er de områdene det har fungert best på, og at samarbeidet med Russland i nord som oftest skjer best bilateralt. Mindretallet mener at Barentsregionsamarbeidet må videreutvikles for å sikre regionalt nærområdefokus.

Skriv ut