Foredrag: Norsk sverm – Sebastian Langvad, tidl elev ved Krigsskolen Linderud

Foto: Forsvaret (Fra Army Summit)

General(er), Krigsskolesjef, øvrige gjester.

Takk til Oslo Militære Samfunn, spesielt ved Kommandørkaptein Iren Isfeldt, for muligheten til å legge fram vårt arbeid her.
Dagens foredrag vil være et tverrsnitt av funnene fra et prosjekt som begynte da prosjektmedlemmene var kadetter ved Krigsskolen, og som fortsetter når vi nå er tjenestegjørende offiserer.
Vi kaller det Prosjekt Norsk Sverm, etter det operative konseptet som har vært fokuset for gruppens arbeid. Selv om konseptet skal være temaet for foredraget, kan det være vel så lærerikt å se på prosjektet i seg selv. Prosjektet var kadettdrevet og oppstod spontant, utenfor, men parallelt med utdanningen på KS. Gruppens store styrke er varierende militær erfaring og ung alder. Vi ser systemet med friskt og kritisk blikk. Undervisningen på Krigsskolen ga oss så den nødvendige grunnleggende kompetansen til å ta del i militærfaglig debatt på en meningsfylt måte.
Vel så viktig var det imidlertid at Krigsskolen tidlig og tydelig fokuserer på ansvaret som påligger offiseren. Vår motivasjon henter vi fra troen på at Forsvaret har en grunnleggende viktig rolle i samfunnet. Vi, som fremtidens ledere, må gjøre vårt for at denne rollen skal fylles på så riktig måte som mulig. Når vårt inntrykk er at organisasjonen kan løse sin oppgave langt bedre enn den gjør, holder det ikke å kommentere det mellom oss selv og forbli passiv. Det eneste riktige er å bidra til å stimulere til debatt og utvikling.

Nettopp dette er vårt mål, både for prosjektet og foredraget i dag; å inspirere, eller provosere, til faglige diskusjoner rundt hvordan Hæren bør se ut i fremtiden. Et stort system tar lang tid å endre, og nye konsepter ut mot 2030 må begynne som tanker i dag.

Og så, over til substansen i disse tankene.

Dette over 2000 år gamle sitatet er både tidløst og dessverre ofte forsømt i dag. Når vi vinner alle trefninger i Afghanistan, men ikke kommer noe nærmere seier, er det denne dynamikken som gjør seg gjeldende. Når irregulære, dårlig trente styrker tvinger en stormakt ut av landet sitt uten å vinne ett eneste slag, er det denne dynamikken.

Poenget er at vurderingen av ytelsen til et operativt konsept kan ikke begrense seg til å se på slagfeltet. For det første må styrkene komme seg til slagfeltet. Enda viktigere er det imidlertid at det er den strategiske effekten kamphandlingene eksporterer fra slagfeltet som vinner krigen. Norsk konseptutvikling jobber med mange variabler, men en ting holdes påfallende konstant; det at den eneste strategiske effekten som skal tilstrebes er taktisk avgjørende seier og å ta og holde lende.

Det skjuler at det finnes andre alternative effekter og ambisjonsnivå som Norge kan være bedre tjent med.
Som dere raskt vil merke, bygger argumentasjonen i dette foredraget på en forståelse av Norge som en småstat i møte med en stormakt. Så kan man spørre seg; «er dette et riktig utgangspunkt? NATO-medlemskap gir oss en helt annen materiell tyngde.» Da er vi inne på det å forutsi fremtiden. Dette er en komplisert affære, og noe vi ikke har hatt videre suksess med tidligere. FFI har pekt på at de mest fornuftige er å identifisere alle de forskjellige retningene fremtiden kan ta, og finne den løsningen som er gjennomsnittlig best i alle.
Modellen dere ser her er viser forskjellige utviklingsbaner for NATO, basert på sterk eller svak amerikansk interesse, samlet eller splittet Europa og enighet rundt dominerende trusler. [Klikk] Legg merke til at det bare er i de mest optimistiske scenariene at NATO vil være en allianse som understøtter en norsk symmetrisk strategi. I de andre scenariene vil vi måtte bære mer av byrden selv, dermed være en småstat og dermed være best tjent med en asymmetrisk strategi.
I tillegg vil våre asymmetriske kapabiliteter, hvis satt inn i en sterk NATO-ramme, tilby alliansen ettertraktet nisjekompetanse både i territorialforsvar og ekspedisjonært.
Strategi handler om hvordan aktører bruker sine tilgjengelige midler for å oppnå et mål. Den offensive ønsker å oppnå noe nytt. Den defensive ønsker å hindre den offensive i å oppnå sitt, et negativt mål om å bevare status quo. Hvor viktig dette målet vurderes til å være avgjør hvor stor vilje partene har til å forfølge det. Denne kost-nyttekalkylen søker motparten å påvirke negativt for å få den andre til å oppgi sitt mål. Når prisen oppfattes å overstige målets verdi, oppgis målet og motparten har seiret.
I vår sammenheng er det selvfølgelig snakk om at militærmakt har blitt satt inn for å påvirke kalkylen, prisen blir de tapene som kamphandlingene resulterer i. Så langt har vi snakket om militær strategi generelt, og det tør være et velkjent tema for dette publikum. Asymmetrisk strategi er imidlertid mindre omtalt i norsk kontekst.
Vi tilstreber alltid en fordelaktig asymmetri i krig. En strategi blir imidlertid utpreget asymmetrisk, når partene tillegger de grunnleggende strategiske størrelsene «tid» og «rom» svært forskjellig verdi.
En angripende stormakt er påvirket av to viktige faktorer. En: den må endre nåværende situasjon og ødelegge vår evne til motsette oss det. To: Stormakten har overlegne ressurser til å få dette til å skje. Resultatet blir at fienden er tjent med å ta lende, enten for dets egenverdi eller som forhandlingsbrikke, og i tillegg ønsker å sette sine ressurser opp mot våre for å frata oss videre evne til å motsette oss erobringene. Et symmetrisk svar på dette er å tillegge rom-faktoren lik verdi, og kjempe for å ta tilbake lendet gjennom taktisk avgjørelse.
Dette innebærer vedvarende direkte konfrontasjon med fiendens stridsmidler, med store tap på begge sider. Tap som stormakten er overlegen i å kunne absorbere. Videre ignorerer det de fordelene som alltid tilfaller den defensive. Vi har som oftest mer investert i å vinne, og, viktigere, vi sitter på makten over å nekte å vedgå nederlag. Vi trenger ikke tilskrive rom-faktoren den samme verdien som fienden, men heller ta tiden til hjelp. Vi kan da akseptere mange mindre operasjoner som hver for seg kun er i kortvarig konfrontasjon med fienden. De påfører fienden få tap, men oss enda færre. Som defensiv vinner vi ved aldri å innrømme nederlag, bevare våre styrker og påføre tap som tilslutt overstiger verdien til fiendens offensive mål.
Empiriske studier gjennomført av Ivan Arreguin-Toft viser at en småstat som benytter en asymmetrisk strategi har en 63% sannsynlighet for å vinne. Småstat betød i den studien at man var en tiendedel av størrelsen av angriperen, og da er 63% en ganske respektabel sannsynlighet.
Dette minner oss på at Clausewitz forstod seg godt på asymmetrisk, defensiv krigføring. Han var bare ikke så interessert i å behandle det like utfyllende som symmetrisk krigføring. Dette er noe å være bevisst med oss selv som medlemmer av en fagmilitær tradisjon. De verkene som utgjør den dominerende kjernen av vestlig militærteori stammer utelukkende fra folk som har praktisert eller studert stormakters kriger; Thukydides, Cesær, Frederik Den Store, Napoleon, Jomini, Clausewitz.
Derfor blir ryggmargsrefleksen at asymmetrisk krigføring er noe «De Andre» driver med. Mer objektivt er det heller at asymmetrisk krig er noe den svake driver med.
Militær sverming defineres som konvergerende angrep fra mange likeverdige retninger, hvor angriperen gjerne pulserer mellom angrep, løsrivelse og angrep fra nye retninger. For å lykkes med slik atferd krever svermen overlegen situasjonsforståelse, evne til unnvikelse og avstandsbekjempning.
Sverming har blitt praktisert på forskjellige måter av forskjellige aktører opp gjennom tidene. Mongolerne, tyske u-båt ulveflokker, tsjetsjenske opprørere mm.
Konvergerende ildkraft fra indirekte våpen omtales ofte som en form for sverming. Dette sammenfaller med konseptet «operasjonell nektelse» som FFI jobber med, og som General Sverre Diesen innledningsvis kalte ISTAR-konseptet. Også dette konseptet innebærer en asymmetrisk vurdering av verdien av å holde lende. Samtidig baserer det seg på de samme innsatsmidlene som Russland prioriterer investeringer i. Vi risikerer da en ugunstig symmetrisk utveksling med en materielt overlegen fiende.
Norsk sverm, på sin side, baserer seg på de innsatsmidler som er vanskeligst for fienden å nøytralisere.
Små, utspredte enheter som konvergerer mot mål, angriper med egne våpensystemer, løsriver så snart overraskelsesmomentet er oppbrukt og reorganiserer for angrep fra nye retninger. De unngår fiendens sterkeste enheter og angriper der de kan gjøre maksimal skade med lav risiko. Eneste måten å nøytralisere disse blir for fienden å sette soldater på bakken og jakte på dem i fjellheimen og i bygdene. Det tvinger fienden inn i en blodig og upopulær konflikt.
Her ser vi hvordan dette passer inn i en asymmetrisk strategi. Konseptet vektlegger å slåss på våre premisser og prioriterer styrkebeskyttelse fremfor avgjørende seier. Det er gjennom stadig akkumulerende kostnader påført fienden over tid vi oppnår våre krigsmål.

Skriv ut