Foredrag: norsk sikkerhetspolitikk i et historisk perspektiv

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 11. desember 2006

ved

Forsker Kjell Inge Bjerga


Institutt for Forsvarsstudier


Ærede forsamling!

 

Forsker Kjell Inge Bjerga Institutt for Forsvarsstudier. Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

I forrige uke braket politikere og akademikere sammen i ny debatt om norsk utenrikspolitikk: Gir vi for mye i bistand, får vi noe igjen for det? Har vi engasjert oss for bredt i freds- og forsoningsarbeid internasjonalt – eller burde vi tvert i mot gjøre langt mer? Hvor er det fornuftig å delta med norske militære styrker? Hva er egentlig Norges interesser i en stadig mer komplisert verden?

 

Jeg må si at det er befriende å slippe å svare på disse brede utenrikspolitiske spørsmålene i kveld! Jeg er bedt om å sette norsk sikkerhetspolitikk inn i et historisk perspektiv, og det vil jeg nå prøve å gjøre. Jeg vil gjøre det enkelt – og ta for meg noen hovedtrekk de siste hundre år, altså etter at Norge var ute av unionen med Sverige og selv måtte legge opp en selvstendig sikkerhetspolitisk kurs.

 

La meg først minne om et viktig poeng: sikkerhetspolitikk forstår jeg som syntesen av utenrikspolitikken og forsvarspolitikken. Altså omfatter sikkerhetspolitikk, slik begrepet tradisjonelt er forstått, politikkområdene som primært ligger under FD og UD. I dag dominerer en annen forståelse av begrepet, nemlig at sikkerhetspolitikken er utvidet til også å omfatte andre politikkområder. Jeg velger likevel å se på begrepet i tradisjonell forstand – statlig sikkerhet, ganske enkelt fordi statlig sikkerhet har vært det primære element i norsk sikkerhetspolitikk gjennom det aller meste tiden jeg her skal sveipe over.

 

Hva er det så som har bestemt norsk sikkerhetspolitikk? Det første er at Norge er en småstat, omgitt av stormakter. Dette gjelder uansett hvilken himmelretning vi vender oss mot: I Nord og Øst, Mot Vest og i Sør.

Det andre er at småstaten har måttet forholde seg til stormaktspolitikken, og at småstatens handlingsrom gjennomgående har vært begrenset. Det tredje er at småstaten Norge gjennomgående har søkt å knytte bånd til andre land for å ivareta sine sikkerhetspolitiske interesser: Norge har ikke tatt sjansen på å stå alene. Samtidig har Norge – i varierende grad – hatt et selvstendig forsvar.

 

Men hvordan Norge har organisert sin internasjonale tilknytning, og innrettet sitt forsvar, har naturligvis variert ganske mye gjennom de siste hundre år.

 

I dag snakkes det gjerne om doktriner – sikkerhetspolitiske doktriner og militære doktriner. Dette er et ord som kom inn i det norske språket en gang på 90-tallet. Det betyr likevel ikke at det ikke fantes doktriner før den tid. Tidligere tiders doktriner – og i særdeleshet hva gjaldt sikkerhetspolitiske doktriner – var imidlertid knapt nedfelt i skrift: De kom først og fremst til uttrykk gjennom praktisk politikk. Og de er identifisert i ettertid – av historikere.

 

Mye tyder på at det hos politiske aktører i småstater ofte er skepsis mot å ha klart definerte og uttalte doktriner på nasjonalstrategisk nivå. Dette skyldes trolig en bekymring på politisk hold for at doktriner som gir anvisninger for hvordan staten skal handle i ulike situasjoner – og i forhold til ulike aktører – kan redusere det politiske handlingsrommet. Riktignok kan en småstatsregjering selv velge om den vil følge vedtatte doktriner i en gitt situasjon. Men hvis en liten stat er satt under press, kan det å fravike vedtatte, kjente doktriner bidra til ytterligere komplisering av situasjonen, sett fra politisk hold.

 

Stormaktene har i utgangspunktet større handlingsrom, og blant disse er det da også mer tradisjon for å ha doktriner på nasjonalstrategisk nivå.

 

I ettertid er det imidlertid mulig å identifisere i hvert fall tre litt forskjellige sikkerhetspolitiske doktriner, eller skal vi si tre ulike sikkerhetsstrategier, gjennom de siste hundre år i Norge, grovt sett. En gjorde seg gjeldende i tiden mellom 1905 og annen verdenskrig, den andre gjaldt fra 1940-tallet til en gang ut på 1990-tallet. Og den tredje – og foreløpig siste sikkerhetspolitiske strategien – har vært dominerende fra siste halvdel av 90-tallet og gjelder fremdeles. Viktige deler av den siste sikkerhetsstrategien er til og med nedfelt i skrift: I FDs dokument Styrke og relevans fra 2004.

 

Men først: Norges sikkerhetspolitiske strategi mellom 1905 og 1940.

 

1905–1940s

Norges sikkerhetspolitiske strategi etter unionsoppløsningen og frem til krigsutbruddet i 1940 hadde to søyler: Den første var ambisjonen om nøytralitet i tilfelle krig. Den andre var tillit til at Storbritannia ville komme Norge til hjelp hvis nøytraliteten av en eller annen grunn skulle vise seg å ikke være nok. Historikeren Olav Riste oppsummerer dette med Norge som the neutral ally – den nøytrale allierte med Storbritannia under første verdenskrig.

 

Den norske tanken om nøytralitet kan nok forklares på flere vis. En forklaring er at Norge, som en ung, idealistisk småstat, ønsket å markere avstand til det stormaktsspillet som utfoldet seg i det øvrige Europa i tiden forut for første verdenskrig. Norges geografiske avstand til kontinentets rivaler var med på å gjøre en slik politisk avstand mulig. Samtidig bygde nok den geografiske avstanden i seg selv opp under en følelse av mental og politisk distanse.

 

Nøytralitetssøylen kan illustreres med et velkjent sitat fra Norges første utenriksminister, Jørgen Løvland. I sin programtale til det norske Storting oktober 1905 formulerte han det slik, og jeg siterer:

 

“Ser man paa forholdene udad, saa siger man altid med megen styrke: vi vil ingen udenrigspolitik have. Jeg har brugt selvsamme uttrykk, og kan være enig i det, dersom man bare finder den rette begrænsning for udtrykkets betydning, at opgaven maa være at holde os udenfor deltagelse i de kombinationer og alliancer, som kan drage os ind i krigseventyr sammen med nogle av de europæiske krigerstater.”

 

 

Sitat slutt.

 

Nøytraliteten var basert på en tradisjon for isolasjonisme, kombinert med en forestilling om at avstand i seg selv ga beskyttelse.

 

Den andre søylen i Norges sikkerhetspolitiske strategi var tillit til Storbritannia, vi kan kalle denne søylen for atlantisme. I praksis gikk den norske atlantismen etter 1905 ut på å pleie nære bånd til Storbritannia. Men uten å inngå en formell pakt eller allianse med britene.

 

Denne atlantismen er lett å forklare: I 1905 var Norge en ny aktør i internasjonal politikk, samtidig som Løvland hadde lange tradisjoner å bygge på: Det nye Norges plass i internasjonal politikk ble bestemt av geografi og gamle handlingsmønstre: Norge var plassert i Europas nordlige utkant, men landet var samtidig omgitt av hav i nord, i vest og i sør.

 

Dermed var det naturlig at fiske og fangst, sjøfart og utenrikshandel ble bestemmende for Norges orientering. Og helt tilbake til tidlig middelalder resulterte dette i en særlig sterk kontaktflate vestover – til nettopp de britiske øyer.

 

Selvfølgelig hadde Norge også kontakter både i sør og øst. Men det helt klart dominerende trekket var vestvendingen – eller den atlantiske dimensjonen. Handelsmessige forbindelser mot vest gav tette og nære bånd generelt – og den norske regjering regnet med at det lå en implisitt sikkerhetsgaranti i Vest – hos britene.

 

Den atlantiske søylen, det utadvendte Norge, kan også illustreres med et sitat fra Jørgen Løvland. Og jeg siterer igjen:

 

“Saa er der en anden udenrigspolitik, vi skal føre. Der er ingen politik, som i nutiden spiller den rolle i det internationale liv som netop den, som vi maa lægge hovedvegten paa: det er at sikre saavidt muligt vore internationale materielle forbindelser. … For os, som er saa lidet selvhjulpne, har netop de internationale forbindelser gjennem traktater og alle de forhold den aller største betydning, og her har vi en udenrigspolitik, som det maa blive Norges selvstendige regjerings sag at føre med al den insigt og kraft og med al den støtte og hjælp fra udlandet, som kan opnaaes.”

 

Thomas Jefferson, forfatter av uavhengighetserklæringen og USAs tredje president, brukte færre ord på å si omtrent det samme vel hundre år tidligere: “Peace, commerce, and honest friendship with all nations; entangling alliances with none.” Vi kommer snart tilbake til den etter hvert så viktige norsk-amerikanske forbindelsen. Men vi kan allerede her merke oss at det tidlig var ideologiske likheter mellom de to unge statene: USA og Norge.

 

 

Norges første sikkerhetspolitiske strategi fungerte gjennom første verdenskrig. Om det skyldtes strategien i seg selv – eller det faktum at det på grunn av strategiske og operative forhold var mindre aktuelt å trekke Norge inn i krigen, er et tema for seg – som jeg ikke går nærmere inn på her. Uansett var det nok viktig at Norge bygde opp et sterkt nasjonalt forsvar forut før første verdenskrig.

 

Men den 9. april 1940 fungerte som kjent ikke strategien med nøytralitet og en implisitt britisk sikkerhetsgaranti. Viktige grunner til det var både at Norge hadde stor strategisk betydning, og den dramatiske nedbyggingen av nettopp forsvaret i mellomkrigstiden. Nøytralitetspolitikkens sammenbrudd og mangelen på et forsvar 9. april fikk katastrofale følger for Norge.

 

1940s–1990s

Denne katastrofen og de fem påfølgende årene med okkupasjon la grunnlaget for en ny sikkerhetspolitisk strategi etter annen verdenskrig. Jeg skal ikke her gå inn i prosessen omkring Norges inntreden i Nato, men heller forsøke å beskrive den sikkerhetspolitiske strategi som avtegnet seg fra slutten av 1940-årene, og som ble dominerende til langt inn på 90-tallet.

 

I likhet med den første strategien vi nå har sett på, ble heller ikke etterkrigstidens sikkerhetspolitiske strategi nedtegnet i offisielle dokumenter. I stedet kom den til syne gjennom praktisk politikk over tid – og har latt seg identifisere i ettertid.

 

Den nye strategien hadde element av både isolasjonisme og atlantisme, men disse fikk nå andre uttrykk – i forhold til hva de hadde hatt i mellomkrigstiden. Basert på 9. april utviklet regjeringene i etterkrigstiden en komplisert sikkerhetspolitisk strategi – eller doktrine om dere vil. Denne hadde to hovedelement. Men først: basisen. Strategien etter annen verdenskrig var basert på 9. april-lærdommene. Rolf Tamnes har identifisert fire grunnleggende lærdommer:

 

Den første var at Norge ville bli trukket inn i en ny stormaktskrig – hvis den kom. Den isolerte geografiske beliggenheten ville ikke på noen måte gjøre det mulig å holde Norge utenfor krigen.

 

Den andre var at Norge ville trenge hjelp fra vestmaktene. Som vi har sett, var ikke dette nytt i seg selv, men det nye var at Norge nå ville ha en eksplisitt atlantisk garanti: Norge ville inn i Atlanterhavspakten. Dette var i og for seg et brudd med nøytraliteten, men var det et brudd med grunnlinjen i norsk sikkerhetstenkning? Nei, Norges ønske om å gå inn i Atlanterhavspakten må heller ses som en bekreftelse på et forhold med dype røtter: En bekreftelse på den britiske garantien som hadde vært en del av norsk bevissthet i hvert fall tilbake til 1905. Og som hadde blitt ettertrykkelig bekreftet under de fem årene den norske regjeringen satt i London.

 

Den tredje lærdommen var at hjelp fra de atlantiske støttemaktene måtte forberedes i fredstid. Det måtte etableres en fast organisasjon og gjøres praktiske foranstaltninger, slik at en troverdig og effektiv hjelp raskt ville kunne være på plass. Dette var en helt ny tanke i norsk sammenheng. Og det ville gjøre den atlantiske søylen i Norges sikkerhetsstrategi svært tydelig – og dominerende.

 

Den fjerde lærdommen var at småstatens sikkerhetspolitiske strategi var helt avhengig av et sterkt forsvar: Et nasjonalt forsvar som var sterkt nok til å holde ut mot en invasjonstrussel, inntil hjelpen utenfra var på plass. Dette var også nytt – og har som dere vet blitt stående som en grunnleggende læresetning i norsk forsvarsplanlegging helt frem til i dag. Selv om mange i dag sier at den er forlatt.

 

Norge utviklet, som jeg nevnte, en komplisert sikkerhetspolitisk strategi basert på disse fire lærdommene. Vi kan snakke om en strategi med to hovedelement:

 

Det første elementet var Norges deltakelse i Nato, og den politiske linje som Norge la seg på innenfor det allierte samarbeidet. Denne linjen besto av en balansegang mellom å la seg integrere tett i alliansen på den ene side, og samtidig å avskjerme seg fra viktige deler av det allierte samarbeidet på den annen side.

 

Integrasjonen først: Norge gikk inn i Atlanterhavspakten, og var videre aktivt med da pakten ble bygd ut til en militær organisasjon fra 1951: NATO. Norge ble tett integrert i Natos felles forsvar. Og USA ble nå den viktigste atlantiske sikkerhetsgarantisten: Det bilaterale samarbeidet mellom Norge og USA om våpenhjelpen ble godkjent av Stortinget i 1950. Og USA hadde da som betingelse at Norge skulle gå inn i det integrerte, allierte fellesforsvar.

 

Særlig lot Norge seg integrere på kommandosiden. Jens Chr. Hauge gikk svært aktivt inn for å få Natos Nordkommando lagt til norsk jord, og lykkes med det. Det ble bygd ut omfattende allierte varslings- kommando og kommunikasjonsfasiliteter i Norge. Og ikke minst ble det etter hvert utviklet et gedigent opplegg for regelmessige, tunge allierte øvelser i Norge. Alt dette kjenner dere godt til, og jeg skal ikke utbrodere det mer her.

 

For USA og Nato for øvrig var det av avgjørende betydning å ta i bruk det nordlige territoriet som grenset til Sovjetunionen – særlig til varslings- og etterretningsformål. Men også som et førstelinjeforsvar, sett fra London og Washington. USA og de øvrige Nato-landene viste derfor meget stor interesse for Norge, med to topper: Først under luftmaktsperioden på 50-tallet; altså i tiden da strategiske bombefly var helt avgjørende i alliansen militærstrategi, før det ble utviklet interkontinetale missiler. Strategiske bombefly hadde behov for landbaserte støttepunkter, og for taktisk støtte fra norske jagerfly.

 

Den andre toppen for alliert interesse for Norge og nordområdene kom omkring 1980, da USA lanserte sin maritime strategi. Sentralt her var fremskutte maritime operasjoner i Norskehavet, og disse var også avhengige av landbaserte støttepunkter, fortrinnsvis langs den nordnorske kyst.

 

Nyere forskning har vist at Norge nok ble tettere innvevd i Nato-samarbeidet enn det som var kjent i samtiden. Særlig var det nært samarbeid og tett integrasjon på nivåene under statsråder og topptunge politiske og militære møter. Det etter hvert store Nato-byråkratiet arbeidet systematisk med å bygge ut dybden i det allierte samarbeidet: Innenfor bredere politiske rammer ble det spunnet et svært tett alliert nettverk på alle nivåer. Akkurat det samme skjedde hos vår sørlige Natonabo, Danmark.

 

For Norge betydde den til tider sterke allierte interessen for Norge og nordområdene rik tilgang på infrastrukturmidler – og et vedvarende påtrykk fra USA og andre Nato-land for at Norge skulle integreres enda tettere i alliansen. Det bringer meg over til den andre siden ved Norges politikk innenfor Nato: Avskjerming mot deler av det allierte samarbeidet. Den norske avskjermingspolitikken kom på flere områder. Jeg vil her minne om de viktigste:

 

Først var det basepolitikken, som kort sagt gikk ut på å si nei til fast stasjonering av stående utenlandske avdelinger i Norge i fredstid. Allierte hovedkvarter og staber – besatt med utenlandske stabsoffiserer var derimot greit. Forsvarsminister Hauge og utenriksminister Halvard Lange lanserte basepolitikken i 1949, og senere ble den presisert i 1951, i 1977 og sist for ti år siden, i 1995. Det andre var atompolitikken, som kort sagt var nei til stasjonering av atomstrishoder på norsk jord i fredstid, først lansert i 1957, så endelig fastsatt i 1961.

 

For det tredje kom det begrensninger på alliert aktivitet i Finnmark – i korthet nei til alliert aktivitet øst for den 24 lengdegrad og i Finnmark. I tillegg førte Norge en generelt tilbakeholden politikk på Svalbard, og fra 1975 markerte Norge at man forutsatte at allierte fartøy som bar atomvåpen ikke skulle anløpe Norge.

 

 

Det første elementet i Norges sikkerhetspolitiske strategi var altså alliansemedlemskapet og Norges linje innenfor alliansen. Det andre hovedelementet var en balansepolitikk overfor trusselen: Sovjetunionen.

 

Norge la her opp til en politikk som balanserte mellom avskrekking og beroligelse. Og denne politikken var nært knyttet til Norges politikk innenfor alliansen. Tiltakene som gikk ut på å avskjerme seg i forhold til alliansen, som jeg nettopp beskrev, hadde som formål å virke beroligende på Sovjetunionen. Likeledes hadde tiltak for integrasjon i alliansen som formål å virke avskrekkende på Sovjetunionen.

 

Samtidig var en vellykket avskrekkingspolitikk avhengig av at Norge selv bygde opp et solid nasjonalt forsvar. Dette var viktig for at alliansedimensjonen skulle være troverdig. Forsvaret måtte være i stand til å drive kontinuerlig suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse over norsk land- og sjøterritorium samt i luftrommet.

 

Norge måtte ha et militært nærvær i områdene mot Sovjetunionen som var stort nok til at det ble utløst en kampsituasjon dersom russerne kom – slik at det ble en klar artikkel 5-situasjon. Forsvaret måtte også være i stand til å motstå et sovjetisk angrep, og å holde ut inntil allierte forsterkninger kom til unnsetning. Og det norske Forsvaret ble stort i løpet av den kalde krigen. Regner vi med Totalforsvaret, var faktisk opp mot 30% av Norges befolkning mer eller mindre engasjert i forsvar av landet: I sannhet et folkeforsvar!

 

I motsetning til mellomkrigstidens sikkerhetspolitiske strategi, må vi kunne si at strategien under den kalde krigen var vellykket. Gjennom sin finstemte alliansepolitikk, og den like finstemte politikken overfor Sovjetunionen, bidro Norge til å tone ned spenningen i vår del av verden.

 

Naturligvis varierte spenningsnivået i nord mye, og var tidvis ganske høyt, særlig i tilknytning til Sovjets aktiviteter på Kola. Men tatt i betraktning at nordområdene ut gjennom siste halvdel av den kalde krigen ble et av verdens mest militariserte områder, må det kunne sies at småstaten kom godt fra det.

 

Så langt den kalde krigen – som også tok slutt.

 

1990s – i dag

Etter den kalde krigen skulle vi kanskje tro at Norge umiddelbart la om sin sikkerhetspolitiske strategi. Det var ikke tilfelle. Norge holdt lenge fast ved strategien som var utviklet under den kalde krigen, med noen mindre justeringer.

 

Dette kom til uttrykk gjennom Forsvarskommisjonen av 1990 – og i den praktiske politikk som ble ført et godt stykke inn på 90-tallet.

 

Som nevnt hadde strategien vært vellykket, og derfor kviet man seg nok for å endre på den. Dessuten besto Nato, samtidig som det nye Russland viste seg å være ustabilt og slik førte til betydelig usikkerhet på norsk side. Sist, men ikke minst tok det tid å endre mentaliteten på Stortinget, i forsvars- og sikkerhetspolitiske institusjoner, så vel som i forskningsmiljøene!

 

I løpet av 1990-tallet, og med full tyngde på slutten av årtiet, kom det likevel en omlegging av Norges sikkerhetspolitiske strategi. I vårt perspektiv her i kveld, fikk vi altså de siste hundre års tredje og foreløpig siste strategi. Hva bygde så denne omleggingen på? Og hva gikk den ut på?

 

Ut gjennom 90-tallet fremsto verden som mer kompleks enn tidligere. Samtidig hadde Norge mange av de samme strategiske utfordringene som før, ikke minst i nord, i første omgang det generelle, asymmetriske forholdet til Russland. Helt sentrale var også utfordringene knyttet til suverenitetshevding og myndighetsutøvelse, og etter hvert spørsmålet om energileveranser. Spørsmålet om enerig har de siste par år fått en særlig fremtredende plass.

 

I tillegg kom nå de store, internasjonale trusler i form av terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Det var usikkert hvilke implikasjoner dette egentlig hadde for Norge. Men det var i hvert fall sikkert at Norge ikke lenger var en avkrok, som kunne isolere seg, på trygg avstand fra resten av verden.

 

Tvert i mot kunne uro og konflikter som foregikk langt unna Norges grenser, få betydning for norsk sikkerhet, både direkte og mer indirekte, for eksempel ved at Norge kunne bli satt under press i forbindelse med utvinning og eksport av energi. Og den nye formen for voldsom terror viste seg å ramme blindt og nådeløst over alt, til og med en fredelig ettermiddag på Atocha-stasjonen i hjertet av Madrid, eller uten varsel på T-banen i London.

 

Parallelt med dette urovekkende internasjonale bildet opplevde Norge at USA og Nato ikke hadde oppmerksomheten rettet mot Norge og nordområdene på samme måte som før. Tvert imot fikk helt andre, langt mer konfliktfylte deler av verden oppmerksomheten. Og lille Norge måtte virkelig rope høyt for å få oppmerksomhet.

 

Samtidig avtok Stortingets vilje til å bevilge penger til et stort territorielt forsvar når en ikke lenger kunne peke på en klar trussel mot dette territoriet. Enkelte syntes nok at Forsvaret etter hvert kostet langt mer enn det smakte.

 

Det viste seg også at EU hadde ambisjoner om å bli en forsvars- og sikkerhetspolitisk aktør i Europa, mens Norge sa nei til EU med folkeavstemningen i 1994. Etter dette var EU-spørsmålet for alle praktiske formål låst i overskuelig fremtid. Norge måtte i stedet tilpasse seg det stadig tettere Europeiske samarbeidet som best en kunne.

 

Med utgangspunkt i alle disse kompliserte forholdene utviklet altså Norge gradvis en ny sikkerhetspolitisk strategi, som hadde fire grunnleggende søyler. Den første var Nato. Den andre var FN. Den tredje var et nettverk av bilateralt samarbeid. Og den fjerde var et nytt innsatsforsvar.

 

Den første og viktigste søylen var å fastholde et atlantisk ankerfeste for norsk sikkerhet – ved å arbeide for at Nato skulle forbli Europas sentrale sikkerhetsgarantist.

 

Norge støttet derfor en omforming av Nato, slik at alliansen kunne overleve selv om trusselen den i sin tid ble dannet for å bekjempe var borte. Dette innebar at alliansen ble utviklet til en allianse for kollektiv sikkerhet, mer enn kollektivt forsvar. Hvilket i praksis betydde at Nato påtok seg nye oppdrag utenfor sitt opprinnelige kjerneområde – og åpnet opp for en rekke nye medlemsland.

 

Samtidig med at Norge støttet det nye Nato, argumenterte Norge også for at Nato skulle holde fast ved sin opprinnelige kjerneoppgave: kollektivt forsvar. I det siste bindet av norsk forsvarshistorie, viser forfatterne at det var lettere for Norge å argumentere for at Nato skulle beholde sine opprinnelige forsvarsoppgaver, når en samtidig gav varm støtte til det nye Nato. Jeg vil for øvrig sterkt anbefale Norsk forsvarshistorie i sin helhet – som et virkelig dypdykk i norsk forsvarstenkning gjennom 1000 år!

 

Mot slutten av 90-tallet ble det klart at strategien med å hegne om Nato i praksis betydde at det norske Forsvaret måtte delta i alliansens internasjonale engasjementer. Foruten å styrke Nato, ble det også antatt at den økte internasjonale deltakelsen ville øke sjansen for at Norge selv fikk hjelp i krisesituasjoner.

 

Økt deltakelse ville også gi Norge innpass i internasjonale prosesser, noe som kunne gi en viss påvirkningskraft – og gi muligheter for å fremme norske synspunkt og bekymringer.

 

Sist, men ikke minst har det blitt antatt at mer skarp bruk av Forsvaret gir et mer relevant og bedre trent forsvar, som raskt og fleksibelt kan settes inn der hvor det er behov for det – ikke minst ved en krisesituasjon i Norge. Selv om altså dette Forsvaret nødvendigvis må bli ganske lite i forhold til det gamle folkeforsvaret. Jeg kommer tilbake til det nye innsatsforsvaret helt til slutt, som den fjerde søylen i Norges nye strategi.

 

Den andre søylen var å aksentuere oppslutningen om FN og en internasjonal orden bygd på rett og ikke på makt. Småstaten hadde fremdeles de største fordeler av en fast, internasjonal rettsorden. Og her påpekte enkelte kritikere at det var en spenning mellom å støtte opp om internasjonal rett på den ene side og å delta i internasjonale militæroperasjoner som hadde et omstridt folkerettslig grunnlag.

 

Den tredje søylen i Norges nye sikkerhetspolitiske strategi var å bygge ut mange flere ben å stå på sikkerhetsmessig – i praksis et nettverk av bilateralt samarbeid. Dette var i hovedsak et regionalt nettverk, men jeg inkluderer også Norges bestrebelser på å opprettholde et særlig godt bilateralt forhold til USA i dette nettverket. I starten siterte jeg Norges første utenriksminister, Løvland, og det er her på sin plass å sitere vår foreløpig siste, Jonas Gahr Støre:

 

”Jeg tror – for å være personlig – at Norge og USA sikter mot felles mål og håp for hva som er godt, hva som er fred og hva som er frihet, slik det er nedtegnet med en veldig politisk og poetisk kraft i den amerikanske revolusjonens tekster.”

 

Sitat slutt.

 

Nettverket av bilateralt samarbeid ble likevel spunnet særlig tett regionalt. I første rekke gjennom lanseringen av den såkalte Nordsjøstrategien. Den gikk ut på å bygge ut et sett av bilaterale sikkerhetsmessige samarbeid med følgende stater: Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia. Dette fikk etter hvert svært så håndfast innhold, det er nok å nevnte det tysk-nederlandske korps og flysamarbeidet med Danmark.

 

I det aller siste har vi også sett en økt orientering mot vårt – på mange vis – aller nærmeste naboland, Sverige. Dette må ses som en videre utbygging av det regionale nettverket, og vi kan kanskje snart tale om et Nord-Europeisk sikkerhetssamarbeid. To konkrete stikkord i forhold til Sverige er i alle fall utstrakt materiellsamarbeid og den nordiske brigaden, som en del av NORDCAPS.

 

Et perspektiv på det aksentuerende svensk-norske samarbeidet, er det rent pragmatiske:

Sverige som Norges bakdør til EU og Norge som Sveriges bakdør til Nato. Et litt annet perspektiv er at det norsk-svenske samarbeidet har vært der lenge, men med varierende styrke. Når den kalde krigen har kommet slik på avstand som den har i dag, er det i praksis ikke mye som hindrer en ytterligere utbygging av samarbeidet med broderfolket i Øst.

 

Den fjerde og siste søylen i Norges nye sikkerhetspolitiske strategi er et nytt Forsvar. Dette synes å være basert på et bredere syn på Forsvaret oppgaver enn bare det å være til stede og å holde ut nasjonalt. En viktig del av Forsvarets oppgaver er riktignok fremdeles å drive suverenitetshevding og myndighetsutøvelse på norsk territorium, men samtidig har Forsvaret fått en internasjonal portefølje. Denne inkluderer militær innsats i komplekse konfliktområder, og innsatser som spenner over hele spekteret, fra lav intensitet til høyintesitetsoperasjoner.

 

Ambisjonen med det nye Forsvaret er å ha en fleksible styrkestruktur som skal kunne håndtere det brede spekteret av oppgaver hjemme og ute. Og logisk sett er dette en god løsning: Et overvåkningsoppdrag vil være ganske likt, uavhengig av om oppdraget foregår i Norskehavet eller i Middelhavet. Det samme vil i stor grad gjelde løsningen av et høyintensitets stridsoppdrag. Samtidig er det åpenbart at det nye Forsvaret bærer i seg store utfordringer. Det er nok å nevne slitasje på personell og materiell og det faktum at strukturen – av hensyn til nettopp fleksibilitet og kvalitet – har blitt svært liten.

 

Likevel, for å oppsummere: Ut fra skiftende rammebetingelser har Norge valgt litt ulike sikkerhetspolitiske strategier gjennom de siste hundre år: Det har blitt valgt forskjellige løsninger for Norges internasjonale tilknytning og for innrettningen av Forsvaret. Jeg har her forsøkt å skissere tre hovedstrategier. De er litt forskjellige, men har samtidig forbausende mange fellestrekk – tatt i betraktning at vi snakker om en lang periode, en tid hvor internasjonale rammebetingelser har endret seg dramatisk:

Det klare fellestrekket er at Norge de siste hundre år har søkt å bygge sikkerhetspolitiske allianser og få garantier fra andre og sterkere stater. Og selv om dette i de siste år har fått en sterkere regional dimensjon, har de mest aktuelle sikkerhetspolitiske støttespillerne for Norge vært å fine i vesterled: Storbritannia og USA.

Med det sier jeg takk for oppmerksomheten!

Skriv ut