Foredrag: Norges Nye Strategiske Situasjon

NORGES NYE STRATEGISKE SITUASJON

Foredrag i Oslo Militære samfund

17. januar 2000 ved Jon Bingen, Europa-programmet.

Innledning.

 Den kalde krigen sluttet for ti år siden. Det fikk konsekvenser få hadde tenkt seg. Geopolitiske, sosiale og økonomiske omveltninger skapte nye euro-atlantiske og eurasiatiske statssystem og andre makt og lederskapsforhold innen nye institusjonelle hierarki. For Norges vedkommende førte omveltningene til umiddelbare og vesentlige forbedringer. Faren for å bli trukket inn i en supermaktskonflikt opphørte. Den faktiske evne til militært å følge opp eventuelle fiendtlige intensjoner mot Norge, mener man vil forbli beskjeden i ennå lang tid. Norges og våre nordiske naboer er angivelig gått fra å være importører til å bli eksportører av sikkerhet. Gamle og nye allianser skal sikre oss evne og ryggdekning som lokale ”ordensmakter”, slik vi skal understøtte disse i tilsvarende operasjoner regionalt og globalt. Dette foredrags målsetting er å problematisere slike perspektiv. De baserer seg, etter undertegnedes mening, på en utilstrekkelig forståelse av den seneste utviklingen i Europa, i de transatlantiske forbindelser og av internasjonal politikk, diplomati og strategi prinsipielt.

 

Historiens slutt vs. Historiens tilbakekomst.

 

Den kalde krigens avslutning ble lansert i  akademisk som politisk diskusjon som ”Historiens slutt”.  En uvanlig blanding av opplysningstidsfilosofi, klassisk liberalisme, tidlig romantikk og ”dialektisk predeterminisme”[1] proklamerte historiens slutt, rommets eliminasjon, statenes svinnen og en ny evig fred i den kalde krigens ”vestlige verden”. De amerikanskledede system av militære allianser, monetært og handelspolitisk samarbeide ble et globalt ”kosmos”, tidvis konfrontert med den øvrige verdens kaos og utstyrt med hypotetiske imperativ[2] til å gripe inn når situasjonen ble for ille, eller ved fare for at tilstander i kaos kunne smitte over til og ødelegge den kosmiske harmoni.

 

I ettertid virker årene fra 1948 til 1990 som en tid med en påfallende stabilitet, all dramatikk til tross. Den økonomiske vekst var jevnt stigende gjennom flere tiår, man snakket om at kapitalismen var blitt ”krisefri”. De internasjonale makt og lederskapsforhold forble de samme. Enhver endring i europeisk geopolitikk, utvidelse av allianser el. var utenkelig og de politiske regimer viste seg  bemerkelsesverdig stabile i vest, med de samme partier som konkurrenter om parlamentariske flertall og den politiske makt, og håndterbar i øst, om nødvendig med militære midler. Så, selv om tiden selv ikke oppfattet seg som stabil, så fant all dramatikk sted innen den euro-atlantiske geopolitikk som De første og andre verdenskrig hadde skapt og et institusjonelt system sentrert rundt de to supermakter. Intet kunne rokke ved dette på grunn av atom-avskrekkingens og det nukleære rustningskappløps logikk og dynamikk.

Det kunne bli uro i Øst-Berlin, Polen, Ungarn og Tsjekkia, de Gaulle kunne innlede en fransk V. Republikk, men USA og Sovjet forble systemgiverne og garanterte systemets kontinuitet. Denne vel femti åriger system-stabilitet har overbevist om at en slik er det normale, mens dynamikk, kontinuerlige omveltninger og usikkerhet er det unntaksvise og unormale. Det er, på den annen side ikke oppstått nye system, institusjoner, makt og lederskapsforhold som innebærer en systemstabilitet som Den kalde krigens. Ingen enkeltstat, allianse, multilateral eller overnasjonal institusjon har evne, – eller legitimitet i sine respektive stater, i det internasjonale system av stater, enn si ingen institusjon har en kapasitet eller formelle og reelle beføyninger -, til å lede slik supermaktene strukturerte Den kalde krigens verden. Det internasjonale system er blitt mer kompetitivt i alle sine dimensjoner, de indrepolitiske, de økonomiske, diplomatiske og strategiske. I prinsippet er enhver aktør overlatt til seg selv med et større ansvar for egen eksistens, utvikling og sikkerhet. En svært relativ stabilisering vil forutsette at alle toneangivende aktører føler, har evne til og oppfyller dette ansvar på en for seg og for systemet ansvarlig måte. Ingen ”systemautomatikk” tilsier at så vil skje. Det er her vi er prisgitt ”subjektive” prosesser, dvs. de toneangivende og mindre toneangivende, men likevel strategisk viktige, lands indrepolitiske liv.[3]

 

Politikk, diplomati og strategi er blitt av større, ikke mindre, betydning. De er alle blitt mye mer konsekvensrike.[4] Det internasjonale systems maskevidder er blitt større og trådene tynnere. Vi har ikke forlatt Historien eller planeten Tellus. Tvert om har vi forlatt det frysekammer Den andre verdenskrigs utfall brakte oss inn i. Nå befinner vi oss atter under Historiens tidvis stekende sol og heftige vindkast.

 

Fra bipolaritet til stormaktstriangel:

 

Norge og Nordens økte strategiske betydning.

Omveltningene i Nord-Europa vakte liten internasjonal oppmerksomhet. Fraværet av dramatiske rivninger blant de nordiske land  og deres suksess, siden midten av 1930-årene, med høy sosial integrasjon, stor politisk stabilitet og økonomisk effektivitet, har skapt inntrykket av ”modellsamfunn” i utkanten av Europa som historien. De nordiske samfunn er på mange måter bemerkelsesverdige, men vi har aldri vært i ”historiens utkant”. Nord-Europas betydning i europeisk og euro-atlantisk strategi og økonomi har lenge vært større enn de nordiske staters diplomatiske osv. tyngde.

Det er svært lenge siden vi alene har kunnet bestemme vår skjebne, – om vi skulle ha krig eller fred. I Norden hentet de fremvoksende stormakter strategiske råvarer, som gjorde deres stormaktsstilling mulig. Fra Norden har man kontrollert strategiske komunikasjonsårer og influert på det østlige sentraleuropas geopolitikk og de europeiske som de eurasiatiske makt- og lederskapsforhold.

 

I årene 1989 og 1990 gjennom opplevde også Nord-Europa en geopolitisk revolusjon. De baltiske sovjetrepublikker ble selvstendige stater. Polen mistet de reelle suverenitetsbegrensninger det sovjetiske nærvær innebar. Det samlede Tyskland innebar én tysk Østersjøkyst. Diskuterte man på kontinentet om avviklingen i Den kalde krigen brakte det delte Europa ”fra Jalta” til opphør, eller om oppløsningene av den tsjekkoslovakiske og den jugoslaviske føderasjon ikke var slutten på Versailles-fredens sentraleuropeiske system, så ville ingen av disse epoke-inndelinger være dekkende for omveltningenes konsekvenser lenger nord. De nordiske staters Østersjø-diplomati og Russlands tilbaketrengning fra Østersjøen ”reverserte” det nordiske subsystem av stater etablert i Wienerkongressen etter Napoleonskrigene! Selvsagt vendte man ikke tilbake til det 18. århundre. Derimot fikk Nord-Europa tilbake den  klassiske stormaktstrekant som umiddelbar omgivelse, med store aktører vest, syd og øst for de respektive stater med tunge interesser i Norden selv og i europeisk og globalt diplomati for øvrig. I Vest har den til enhver tid rådende flåtemakt vært den toneangivende aktør, i øst har de forskjellige utgaver av ”den russiske gåte” angitt tonen, og i sør har de varierende kontinentale maktsentra og allianser dirigert musikken.

 

Under Den kalde krigen dannet Norden en flanke i den interkontinentale konfrontasjon og maktrivalisering mellom det Mackinder i sin tid[5] betegnet som ”The World Heartland” og ”World Island”, mens det europeiske ”Rimland” spilte en heller underordnet rolle. Etter Den kalde krigen er Norden blitt den del av verden hvor ”the Heartland”, ”The Rimland”, (her det europeiske kontinent), og ”The World Island” kommer i nær sagt ”fysisk berøring”.  Ingen enkelt nordisk stat, eller noen nordisk allianse, har siden 1815 vært i stand til å utbalansere en eller flere av de tilgrensende stormakters interesser eller strategiske innflytelse i regionen. Blant de omkransende stormakter ble det en uskreven lov, at ingen av dem skulle være regionens eksterne hegemon, like lite som noen nordisk stat skulle være en lokal.

 

En pasifisering av det nordiske subsystem av stater forutsetter en pasifisering av de europeiske og euro-atlantiske forbindelser og av hele den nordlige halvkule. Russland som eurasiatisk makt og dets rivalisering med den til enhvertid rådende flåtemakt skapte strategiske kontinua fra Nordkapp til Svartehavet og det østlige Middelhav, fra Stadlandet til Den koreanske halvøy. Intet ved de seneste omveltninger har endret ved dette. Spesielt Norges strategiske situasjon er heller blitt ytterligere ”globalisert”.  Som Europas nest største produsent av naturgass, og verdens nest største eksportør av rå-olje, spiller vårt land en rolle i verdensøkonomien som overgår vår politiske tyngde og diplomatiske gjennomslagskraft. Slik vi også inngår i energiens globale geostrategi.[6]  Begynner man å utvikle naturgass på russisk kontinentalsokkel i Barentshavet, vil Nord-Europas rolle som produksjons- og transittområde av energi tilta ytterligere.

 

Mens det ”øvrige Europa” i økende grad er blitt europeisert ved de trans- eller multikontinentale imperias avvikling, ( nå senest det russiske i Sentral-Asia), og ved USAs hegemoniale innflytelses reduksjon og Russlands imperialiums oppløsning, forblir de nordiske land, – og Norge i særdeleshet -, værende i globale strategiske kontinua i hvilke de europeiske stormakter,-  eller allianser blant disse -, er fraværende. En krise i Det fjerne Østen kan, – for stormakter som Frankrike og Storbritannia -, bli et spørsmål i deres diplomati som faste medlemmer av FNs Sikkerhetsråd. Tyskland, Italia og Spania kan tenkes involvert om de to foran nevnte finner det hensiktsmessig, eller om den felles utenrikspolitikk får en viss effektivitet, men fortsatt med henblikk på en FN-sammenheng. For Norge vil FN-diplomatiet ikke være det første av betydning.

Problemet for oss vil være endret sjømilitær aktivitet i våre umiddelbare farvann. I det 21. århundre vil atlantiske eller globale kriser bli europeiske i Norden, – og i Norge spesielt -, selv om europeiske stormakter ikke er involvert.

 

En lærdom fra det forrige århundres historie ble, at europeiske kriser kan bli atlantiske i Norden. Få er villige til å se for seg andre årsaker til europeiske kriser, enn en fornyet fare for en russisk kontinental dominans eller en trusel om russisk ekspansjon i Øst- og Sentral-Europa. Det ene som det andre scenario virker usannsynlig gitt Russlands betydelige indre problem og avhengighet av stabile forbindelser til sine tilgrensende stormakter eller allianser. Det motsatte kan være vel så sannsynlig. Sentral- og Vesteuropeiske stormakter utvikler et diplomati med det mål å innvirke på østeuropeisk geopolitikk, landenes institusjonelle tilknytning og de regionale maktforhold. Skaper dette en krise mellom Russland og de øvrige europeiske stormakter, vil krisen bli atlantisk i Norden.

 

Det 21. århundres transatlantiske forbindelser.

 

Siden Tysklands nederlag i 1945 har de transatlantiske forbindelser blitt normert av den sovjetisk-amerikanske rivalisering. Hvilket gjør at vi har problem med å tenke oss rivaliseringsforhold mellom andre aktører over Atlanteren enn Sovjet, Russland og USA. Kriser og konflikter oppstår i vårt perspektiv, bare mellom stater med radikalt forskjellige økonomiske system, normative orienteringer og politiske regimer. Andre transatlantiske forhold enn de amerikansk-sovjetiske, eventuelt amerikansk-russiske, vil være komplementære og kompetitive i utelukkende kommersiell forstand.

 

Ved inngangen til det 21. århundre er Russland en lite relevant utfordrer til USA som ”ensom supermakt”. Det vil, med ettertankens hjelp, kunne vise ikke å være så mange ”friksjonsflater” mellom USA og Russland i det nye globale makthierarkiserings-diplomati. Russland kan ikke etablere økonomiske system alternative til USAs ”globalisering”,[7] enn si bidra til å etablere regelverk eller institusjonelle forhold som oppfattes som en begrensning av amerikansk handlefrihet, økonomisk eller diplomatisk. Den russiske rubel vil ikke på lenge, om noen gang, bli en troverdig konkurrent til den amerikanske dollar som internasjonal tilfluktsvaluta. Russlands maktprojiseringsevne utenfor den tidligere Sovjet-Union vil være begrenset i lang tid. Skal russerne lykkes i å modifisere den ”monopolære verden”, – uansett et svært relativt begrep, skapt på bakgrunn av den kalde krigens forståelse -, er man avhengig av å finne allierte som er mer effektive enn dem selv økonomisk, handelspolitisk, diplomatisk og militært. I slike allianser vil russerne risikere å måtte spille ”annenfiolin”. I så fall, blir de neppe spesielt solide.

 

En allianse av flere, øvrige europeiske stormakter vil, derimot, med økende effekt kunne by amerikanske interesser og ambisjoner konkurranse og motstand. En felles valuta i EU som i rimelig grad når sine mål innebærer radikale endringer i det internasjonale finanssystem, og vesentlig andre betingelser for det amerikansk utenriks- og forsvarspolitikk, ikke minst pga. presidentens innenrikspolitiske handlefrihet, idet han i økende grad må finansiere sin utenriks- og forsvarspolitikk ved skattlegging. En felles sikkerhets- og utenrikspolitikk for de toneangivende kontinentale stormakter vil i første omgang føre til et enda mer redusert amerikansk militært nærvær i Sentral-Europa, og trolig en like redusert politisk og diplomatisk innflytelse. I neste omgang vil det åpne for en økt europeisk konkurranse mht. amerikanske prioriteringer i de europeiske nærområder fra Nord-Europa til Midt-Østen, Maghreb og Afrika. Mot slutten av den 20.århundre skapte man folkerettslig presedens for bruk av militære instrument i et slikt interessediplomati, om enn med andre normative referanser, utenom Den kalde krigens formelle sanksjonsorgan, FN. Ved det 21. århundres innledning er de dertil nødvendige militære og andre instrument under etablering.

Med andre ord Atlanteren vil igjen bli større langs andre allianse- og konkurranseforhold. Nye transatlantiske kompetitive relasjoner vil  ikke finne sted mellom ”antagonistiske samfunnssystem” som det het under Den kalde krigen.

De verdimessige grunnlag vil ikke fortone seg vesens forskjellige. Det vil ikke være en territoriell, politisk eller ideologisk ”eksistenskamp”, men snarere en rivalisering om ”komparative fordeler” i konkurransen om det globale bruttoprodukts fordeling og om diplomatiske og politiske fortrinn med hensyn til dette. Innflytelse og eventuelt lederskap i institusjoner, og de forskjellige institusjoners effektivitet og hierarki vil være i diplomatiets fokus. Privilegert adgang, formalisert eller de facto til markeder og ressurser, vil være i det strategiske fokus. I dette diplomati vil den militære komponent bli viktig, men helt annerledes enn de siste tiår. Kjerne- og masseødeleggelsesvåpen vil være mindre relevante. Et territorielt mobiliseringsforsvar vil miste sin betydning for de toneangivende aktører. Militær kapasitet, evne og vilje til dens bruk, definerer alliansers faktiske hierarki og styrkeforholdet mellom de konkurrerende parter. Om nødvendig skal militær makt sikre kontroll eller relevant innflytelse over begrensede territoria og mindre politiske enheter. Det overordnede mål er å være den faktiske premissgiver for tvistløsninger i begrensede konflikter, når dette ansees tjenlig eller å romme et politisk, økonomisk eller strategisk tilstrekkelig stort gode.

 

Fremtiden by på interessante paralleller til deler av det 19. århundres diplomati og strategi. Aktørene vil være andre, men spillet romme mange likheter. Definisjonen av en stormakt vil ikke gis av antallet kjernevåpen, men ens faktiske evne og rolle til å være en ekstra-regional og gjerne transregional aktør. USA vil utvilsomt forbli den viktigste aktør i den utstrekning landets ledelse viser seg i stand til å legitimere og finansiere et fornyet omfattende globale militæret engasjement, medregnet de uvegerlige tap av menneskeliv. Russland vil forbli en eurasiatisk transregional aktør. Stormaktene i EU har som ambisjon å bli den regionale ordensmakt på det europeiske kontinent og en transregional aktør i sine nærområder. Ikke-europeiske stater, som Iran, Kina, India, Indonesia og kanskje Japan, blir regionale og transregionale aktører av tilsvarende karakter. Australias intervensjon i Øst-Timor uttrykker at også de har slike ambisjoner. USAs enestående posisjon består i være den eneste som har en ambisjon og mulighet til å være en toneangivende aktør i forskjellige subsystemer og dermed den globale aktør. Det kan være tvilsomt om amerikanerne lykkes i dette. Under alle omstendigheter vil USA i økende grad vil være avhengig av allierte innen de forskjellige regionale system.

 

En bruk av militære midler ut fra slike diplomatiske hensikt, har alltid skapt konsensusproblem i samfunn med en relativt fri meningsdannelse og en mer eller mindre organisert opinion, da den militære innsats som regel ikke kan begrunnes ut fra et nasjonalt truselsperspektiv. Disse behov er blitt forsøkt dekket i samfunn uten almen stemmerett ved å angi mål som bekjempelse av slaveri, sivilisering av barbarer, den hvite manns byrde, og rasemessige overlegenhet. Ved inngangen til det 21. århundre spiller demokrati, markedsøkonomi og menneskerettigheter tilsvarende funksjoner i samfunn med almen stemmerett og organiserte opinioner. Det vesentlige er, at vi er gått inn i en tid, da konvensjonelle militære styrker igjen er blitt et operativt instrument allerede i aktiv bruk i den globale maktrivalisering. til forskjell fra vår umiddelbare fortid. Under Den kalde krigen skulle de militære styrker i Europa anvendes til forsvar av territorium i en eksistensiell kamp med en ideologisk fiende under en konstant trusel om at deres bruk ville utløse en atomkrig.

 

Under den kalde krigen var alle relevante militære styrker normert av blokkonflikten og den nukleære konfrontasjon. Andre diplomatiske spørsmål lot seg ikke militarisere.[8] I dag blir det militære instrument brukt i stadig flere lands diplomati. Blant disse finner man også Norge. Vårt ønske om å bidra til europeiske stormaktsalliansers fredsbevarende og fredsopprettende aktiviteter er ikke motivert av potensielle trusler mot eget territorium og eksistens, men for å oppnå et politisk-diplomatisk gode; et nærmere samarbeide med et europeisk stormaktsdirektorat.

 

 

Avslutning.

 

Norge og de nordiske land ikke har fått en ”redusert strategisk betydning”, men en annen strategisk omgivelse.

Vår betydning i euroatlantisk, europeisk og global strategi har økt innen en mer sammensatt stormaktsomgivelse og et langt mer komplekst og kompetitivt internasjonalt system.  Et lite land med store ressurser og høy almen geostrategisk verdi lever utsatt og tidvis meget farlig. En sviktende evne hos oss selv til å kunne håndtere alle situasjoner og utfordringer på en sindig og adekvat stabiliserende måte, vil ikke bare bli ubehagelig for oss selv, men vil skape problem i våre omgivelser og deres stormaktsrelasjoner generelt.  Verdien av våre ”assets” vil være stor for samtlige. Vår mulighet vil ligge i å bruke deres interesser hos og ved oss til vår fordel og avstemme dem på et slikt vis, at det ikke virker provoserende eller unødig diskriminerende for noen. Dette vil fordre at Norge besitter en militær kapasitet som, – alliert med den største av omgivelsenes stormakter -, er tilstrekkelig til at andres bruk av militær makt avskrekkes. Norge vil alltid trenge allianser. Vår egen evne vil alltid være for ringe, vår strategiske betydning og våre stormaktsomgivelser tatt i betraktning. Men hvilken alliert kan avhengige av konflikt, av de rådende styrkeforhold under krisen og vår lenge forberedte beredskap.

 

Dimensjoneringen av det fremtidige norske forsvar kan ikke skje på bakgrunn av én bestemt trusel. Vårt forsvar må være i stand til å fungere som den ”avgjørende tredje” mht. kriser og stormaktskonstellasjoner i våre områder. Den alliansen vi inngår må skape et styrkeforhold lokalt, som gjør andre konflikters eskalering til bruk av militær makt her, lite hensiktsmessig, og til at en lokal krise ikke fører til bruk av militær makt . Det norske forsvar må være så sterkt at våre allianseopsjoner er flest mulige. Blir vi for svake reduserer vi vår relevans som allierte og andres sannsynlige innsats for å avhjelpe vår situasjon. Vi må ikke komme dit, at den vi helst var alliert med, anser det for å være et for tungt løft å ha allianseforpliktelser med oss, hos oss. Et utilstrekkelig norsk forsvar gjør en kritisk utvikling i vårt områder til umiddelbare stormaktskriser. I en slik krises løsning, vil trolig store deler av ”regningen” få en norsk adressat.

 

Å sikre seg at man har det til enhver tid rette forsvar er en meget stor og under alle forhold kontinuerlig utfordring. Det er meget enkelt å få et inadekvat forsvar.  Vår nye omgivelser forplikter. Uklare forhold i et Nord-Europa av økt strategisk betydning, stabiliserer ikke et allerede påfallende dynamisk Europa.

 

 

Takk for oppmerksomheten!

 

 

 

[1] ”Predeterninisme” fordi man antar implisitt eller eksplisitt av den fremtidige utviklng utelukkende kan ha gitte og kjente resultat, verden kan bare bli slik og slik, Europa vil bare kunne få den eller den form, osv. av gitte, invariable strukturelle forhold. ”Dialektisk” i den forstand at dette belegges skiftevis med hjelpe- og ad hoc hypoteser, som gjør den forutsatte konklusjon udiskuterbar, eventuelt fortolker og forklarer begivenheter el., som bekreftelser av antagelsene. Slik blir ”alt som skjer” enten bekreftelser på den opprinnelige antagelse, eller et negativ uttrykk for ønskeligheten av at denne er rett.

[2] Det burde vært kategoriske imperativ, gitt den moralske patos internasjonal politikk og strategi er blitt innhyllet i med tiden. Kategoriske imperativ er likevel av en slik karakter at de må følges for å være et moralsk subjekt, mens hypotetiske imperative følges ut fra praktisk eller pragmatisk hensikt.

[3] De seneste ti år har ikke bare bevitnet en omfattende dynamikk i de internasjonale relasjoner. Ser vi på utviklingen av de enkelte aktørers indrepolitiske liv ser man lett en like frapperende dynamikk også i de ”vestlige land”. Velgerne er på vandring som aldri før, store folkepartier med røtter i de seneste hundre års politiske og sosiale historie, religiøse og ideologiske kultur skifter hurtig ham politisk som sosiologisk. Hele den nordatlantiske politiske kultur preges av en meget dyp anomi, et normativt kaos, og av like omfattende politiske hegemoni-kriser, dvs. at de politiske partier ikke makter å etablere velgerkorps preget av en sterk integrasjon, klare strategiske prioriteringer og konsistente program. Ikke-parlamentarisk baserte instanser blir dermed viktigere for den konkrete politikk-utvikling, pressgrupper som bedrifter, næringsorganisasjoner og andre partikularistiske, (saksbaserte, mediamanipulerte kampanjeorganisasjoner eller ”politiske entrepenører”), interesser får økt gjennomslag sammen med sentrale forvaltningsorgan og, spesielt i Sentral- og Vest-Europa, multilaterale og overnasjonale institusjoner under ledelse av skiftende stormaktskonstellasjoner innen et intrikat kabinettsdiplomati. Alment vil den politiske instabilitet kunne vise seg økende med stadig sterkere innslag av ”karismatisk politikk”. Om dette skaper adekvate og ansvarlige politiske lederskap kan være høyst diskutabelt.

[4] Statenes forsvinnen og dermed diplomatiets og strategiens tiltagende irrelevans har, som kristen eskatologi, (frelseslære) røtter helt tilbake til europeisk senmiddelalder. På begynnelsen av det 19. århundre og den ”newtonianske revolusjon” i vitenskapene har de samme perspektiv hatt en påfallende suksess som sekulær ”vitenskapelig teori” og historiefilosofi. Innen økonomi og betydelige deler av øvrig samfunnsvitenskap, liberal som marxistisk, har statens forsvinnen og en ny gullalder, vært en almen forventning. I dag er den på ny opphøyet til ”almen sannhet”. Rent umiddelbart består problemet i at ”utenfor” den konkrete stat, står ikke et mer funksjonelt, selvekvilibrerende ”sivilt samfunn”, men alltid en annen stat. Rent logisk er den begrepsmessige relasjon mellom ”stat” og ”sivilt samfunn” absolutt ”symbiotisk”. Det finnes ikke noe sivilt samfunn uten stat, og omvendt. Historisk er det verdt å merke seg, at statens betydning har ikke avtatt i moderne historie. Tvert om, er de siste århundres historie historien om menneskeheten ”statifisering”. Statene har gått fra å være organisasjoner for administrative og økonomiske eliter innen utrolig kompliserte geopolitiske systemer, til å bli territorielt klart definerte enheter, hvor beboerne på statsterritoriet er borgere i politisk som økonomisk forstand, gjennom almen stemmerett og verneplikt, sosial understøttelse, næringsoverføringer og alderdomssikring, osv.

[5] Se H.Mackinder, ”The Geographical Pivot of History”, London 1904.

[6] Dvs. hvordan, om nødvendig, sikre egen og eventuelt utelukke andres kontroll med produksjons- og vitale transittområder av energi, eller forhindre at noen oppnår en slik eksklusiv kontroll. På det ”substatlige nivå”; hvordan hindre eller ødelegge produksjonsanlegg/transportkapasitet av økonomiske, ( f. eks spekulasjon i prisnivå), eller politiske årsaker, (markere en sak).

[7] Langt på vei kan det diskuteres om ikke Sovjet-Unionen og USA hadde ”symbiotiske” økonomiske relasjoner fra allerede tidlig på 1970-tallet.

[8] Heller ikke makthierarkiseringen innen det vest- og sentraleuropeiske statssystem. Etableringen av Natos integrerte kommandosystem var en like viktig faktor bak det vesteuropeiske integrasjonsdiplomati som en Roma-traktat.