Foredrag: Norge sitt maritime bidrag til UNIFIL II utenfor kysten av Libanon

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. april 2007

Ved

Kommandørkaptein Helge Tonning
Sjef MTB våpenet

Foto hentet fra denne artikkelen på Forsvaret.no.

1.          Innledning

Formann, ærede forsamling,

Kommandørkaptein Helge Tonning. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Om vel en uke avslutter Norge sitt maritime bidrag til UNIFIL II utenfor kysten av Libanon. Aftenposten har allerede oppsummert dette oppdraget for oss. På lederplass 14. mars konkluderte avisen med at ”marinestyrken med de norske MTBenes blotte nærvær har forhindret våpensmugling og illegal aktivitet i området, og erklærte derfor oppdraget som en suksess.” Denne analysen er korrekt, om enn noe forenklet. Jeg er derfor glad for invitasjonen hit i dag, og for anledningen til å gi dere en litt grundigere fremstilling av oppdraget, og hvordan vi har løst det.

Som sjef for MTB våpenet representerer jeg styrkeprodusenten. Jeg vil derfor gjennom foredraget ikke avgrense meg til de rent taktiske forhold i det østlige middelhav, men også forsøke å gi dere en forståelse for helheten rundt operasjonen, sett fra MTB våpenet og Kysteskadrens ståsted. I tillegg til de rent operative aspektene, tror jeg det er viktige erfaringer vedrørende logistikk, interoperabilitet og sammensetningen av den maritime styrken som kan være av interesse for dere. De storpolitiske konsekvensene av eventuelle handlinger begått på enkeltskipsnivå kan jeg imidlertid ikke komme inn på, men det har vi alle sikkert en forståelse for.

Nå er internasjonale operasjoner ikke noe nytt fenomen for MTB våpenet. Snarere tvert i mot. MTBene har vært hyppig etterspurt i internasjonale operasjoner de siste 10-15 år, og jeg opplever at denne etterspørselen er økende. Dette er et forhold som jeg imidlertid opplever blir lite debattert her hjemme.

Det kan nevnes at MTBer ble vurdert som norsk bidrag i forbindelse med ”Gulf I – krigen” i 1991. Videre ble norske MTBer etterspurt som ressurs i Adriaterhavet i 1994, som støtte til maritime operasjoner i Gulfen i 1998, og i Libanon i år 2000. MTB våpenet deployerte som kjent til NATO operasjonen Active Edeavour i 2003, og utførte her eskorte operasjoner i Gibraltar stredet. Deretter stod MTB våpenet på 30 dagers beredskap i to seks måneders perioder for samme operasjon. MTB våpenet var innmeldt til NATO Respons Force (NRF) 8 med beredskapsperiode første halvdel av 2007 og sist deployerte vi til UNIFIL II i oktober 2006.

De norske MTBene har altså vært etterspurt og aktuelle for operasjoner langs hele konfliktskalaen. Aktivitetsnivået, relevans og etterspørsel i forhold til internasjonale operasjoner har bare gått en vei – nemlig oppover.

Som dere forstår så er ikke planlegging og gjennomføring av internasjonale operasjoner noe nytt for MTB våpenet, men det er nytt at vi i UNIFIL II deltar i en FN operasjon – det har vi ikke gjort tidligere.

Våre moderne MTBer kan beskrives som små overflatefartøyer med høy taktisk mobilitet og stor slagkraft, og med en fullverdig interoperabilitet hva gjelder kommando, kontroll og informasjonssystemer. Årsaken til at dette utgjør relevante og etterspurte kapasiteter, er enkelt forklart; Dagens sikkerhetsrisiko oppstår i tilknytning til kystlinjen, i streder og i havner. Her setter topografi, hydrografi og trafikktetthet helt egne krav til plattformstørrelse, manøvrerbarhet, våpen, sensorer, trening og øvingsnivå.

Dette er et miljø hvor MTBene opererer effektivt, og hvor vår spisskompetanse kommer til sin rett. Vi har på mange måter å gjøre med en nordeuropeisk nisjekapasitet hvor Norge har særskilt kompetanse og materiell. Samtidig er det viktig å understreke at, i denne typen operasjonsområder, er behovet for integrerte maritime styrker, med ulike kapasiteter, større enn noen gang.

Som en kuriositet nevnes derfor at akkurat nå, lengst øst i Middelhavet er det nettopp MTB’er fra Norge, Tyskland, Danmark og Sverige som finner sin anvendelse. Felles for disse enhetene er at de alle, mildest talt, opererer langt unna hjemmebase og langt unna den rollen disse kapasitetene fylte under den kalde krigen. Nok en fellesnevner er at etter årtier med jevnlige samøvelser mellom danske, tyske og norske MTBer, er enhetene interoperable og innsatsklare i en multinasjonal styrke fra minutt en.

Dersom det har etterlatt seg et inntrykk av at det bare er MTB våpenet som utgjør det norske maritime bidraget i UNIFIL II, så er dette ikke helt korrekt. Jeg vil komme tilbake til en mer detaljert beskrivelse av organisering av styrken og det norske bidraget, men jeg ønsker allerede nå å presisere at det norske bidraget i UNIFIL II består av elementer fra både Marinens Logistikkvåpen (MARLOG), MTB våpenet, FLO og elementer fra Kysteskadren, herunder Norwegian Task Group. Uten denne sammensetningen, hadde det ikke vært mulig å bidra effektivt i UNIFIL II.

Det er også viktig å understreke at FN-styrkens oppdrag ikke blir løst av MTBer alene, men av en bredt sammensatt maritim styrke. Den maritime del av UNIFIL II består av MTBer, korvetter, fregatter, logistikkfartøyer og maritime luftenheter fra 7 ulike nasjoner. Maritime styrker settes sammen ut fra oppdragets art, av fartøystyper med utfyllende kapasiteter. Ingen av disse fartøystypene kunne løst dette oppdraget alene. Her går det selvsagt en klar parallell til hvorfor Sjøforsvaret er sammensatt av flere ulike fartøystyper. Fartøyene har komplementære kapasiteter, og derav ulike roller.

For å etablere et nødvendig nivå av sjøkontroll i et avgrenset område, i et begrenset tidsrom, og med en definert eller udefinert trussel – setter vi sammen en styrke med komplementære kapasiteter. Dette benevnes som ”task organisering”, og er et uttrykk for den fleksibiliteten som ligger i maritime styrker. Men det er også et uttrykk for hvordan vi er avhengig av samspillet mellom enheter med ulike egenskaper. Enhetene opptrer ikke isolert med egne mål som kan nåes uavhengig av andre. Sjøkontroll krever koordinering, samarbeid og oppgavefordeling for å nå felles mål. Dette kommer like tydelig frem i UNIFIL II, som det vil gjøre i Sjøforsvarets håndtering av eventuelle kriser i våre egne farvann.

Av den grunn er også våre fartøyer svært interoperable, både hva gjelder kompetanse, prosedyrer og tekniske forhold. Våre fartøyer har, som tidligere nevnt, utvekslet informasjon med allierte enheter i nær sann tid lenge før vi lærte om begreper som nettverksbaserte operasjoner.

Jeg synes det er viktig å understreke at den maritime delen av UNIFIL II ikke er en ren MTB-operasjon, fordi det er klare sammenhenger mellom dette, og i den retningen utviklingen av Sjøforsvaret går her hjemme. Det taktiske ledelseselementet i Norwegian Task Group står sentralt når vi skal realisere effekten av et modernisert Sjøforsvar frem mot 2010. Fregatter, Skjold-klasser, undervannsbåter, mineryddere og spesialavdelinger utfyller hverandre og organiseres innenfor rammen av Norwegian Task Group, avhengig av oppdragets art. Denne styrken har også behov for en mobil, sjøgående logistikk for å kunne være like effektiv i Barentshavet og i Nordsjøen som i Middelhavet. NATO stiller også krav til å kunne operere i inntil 30 dager for styrker innmeldt i NATO Response Force, og da er logistikk fartøyer enn forutsetning for å kunne oppnå en slik utholdenhet, uansett hvilke norske maritime elementer en tenker på.

Det er et viktig poeng at selv om det norske bidraget til UNIFIL er basert på MTBer, så bidrar vi her sammen med andre nasjoner og andre fartøystyper til å fremskaffe den militære kapasitet som setter FN i stand til å etablere nødvendig sjøkontroll i området. Denne måten å sette sammen en maritim styrke på, er fundamentet for å forstå alle maritime operasjoner, ute og hjemme.

La meg nå gå over til opptakten og forberedelsene til UNIFIL II.

2.          Forberedelser

MTB våpenet skulle delta i NATO Response Force 8 med 4 fartøyer fra januar 2007. Etter sommerferien 2006 startet derfor et planlagt oppfriskningsprogram for å forberede deltakelse i NRF sertifiseringsøvelsen Brilliant Midas, som gikk av stabelen primo oktober 2006. Øvelsen ble arrangert i Fransk farvann, mellom Korsika og den franske middelhavskysten. Dette var en planlagt aktivitet og ledd i kompetanseheving frem mot vår beredskapsperiode i NATO Respons Force 8 (NRF 8) fra januar 2007.

Samtidig som forberedelsene til denne øvelsen pågikk, ble det i nyhetsbildet etter hvert klart at det skulle settes opp en multinasjonal FN – styrke, UNIFIL II, med oppdrag om å hindre blant annet våpensmugling sjøveien utenfor Libanon. Mange forhold var imidlertid uklare, så som mandat for styrken, engasjementsregler (ROEer), ledelse, sammensetning, oppdrag og operasjonsområde.

Eventuell MTB deltakelse i UNIFIL II fra norsk side var på dette tidspunkt ikke klarlagt, og forberedelsene for avreise til øvelse Brilliant Midas pågikk for fullt. Opplasting og avreise med fire MTBer til Toulon i Frankrike, ved hjelp av Float-on-float-off fartøy, var allerede planlagt og bestilt til medio september. Transport av MTBer og materiell til Middelhavet var således ivaretatt, uavhengig om det skulle komme en politisk beslutning om norsk MTB deltakelse i UNIFIL II eller ei.

I noen hektiske uker måtte MTB våpenet gjøre seg klar til flere alternativer, herunder programmert fire ukers deployering til øvelse Brilliant Midas, mulig deployering til UNIFIL II, i en eller annen kontekst, samtidig som forberedelser til mottak av Skjold klassen skulle gjennomføres i Norge. Dette medførte en stor bredde og kompleksitet i planprosessen, med åpning for mange alternativer. Skulle styrken være borte i nærmere 7 måneder, måtte bla annet utrustning for dette taes med til øvelsen i Middelhavet. Alle muligheter ble holdt åpne, og takket være støttefartøyet KNM Valkyrien fra Marinens logistikkvåpen, som var satt opp som støtte på Brilliant Midas og NRF 8, fikk vi med oss personell og materiell til å takle både Brilliant Midas og eventuell direkte deployering til UNIFIL II ved avreise fra Norge.

Logistikkfartøyet KNM Valkyrien. Foto: Forsvaret/Torbjørn Kjosvold

Når det gjelder trening og øving før avreisen, ble det også her tatt høyde for flere alternativer, ved at alle relevante oppdrag og scenarier ble drillet inn og øvet i Bergens området. Nå er det vanlig at all trening og øving på våre fartøyer er rettet mot relevante oppgaver, slik at et eventuelt UNIFIL II oppdrag ikke ville medføre ekstra kompetanse ut over det som var planlagt og krevet i forbindelse med NRF 8. De oppgavene vi analyserte oss frem til kunne være aktuelle i en UNIFIL II sammenheng, lå således godt innenfor det avdelingen måtte forventes å kunne løse.

I Kysteskadren drives trening og øving om bord på fartøyene på en sånn måte at det er fartøyet med besetning som sådan som trenes og øves opp til det operative nivået som kreves. Det er hele teamet om bord som samtrenes og ved eventuelle oppdrag er det ikke planlagt med utskifting av personellet om bord. På denne måten er fartøyet med besetning gripbart til operasjoner som ligger innenfor oppgave registeret, på kort varsel. All trening og øving er foretatt med materiellet som forefinnes om bord. Slik blir det ingen ”ny situasjon” om fartøyet skulle deployere. Imidlertid vil enhver ansvarsbevisst offiser ønske å forberede seg best mulig. Med bakgrunn i dette, gjorde vi analyser av mulige scenarier og endret noe på utstyrskonfigurasjonen om bord for å være best mulig forberedt. Dette innebar montering av ekstra 12,7 mitraljøse på akterdekk for å nevne noe. Treningsprogrammet som var planlagt ble strømlinjeformet også mot eventuell UNIFIL II deployering og all ledig tid ble benyttet til å perfeksjonere det operative nivået om bord.

I opptakten før avreise til Middelhavet, fattet også pressen interesse for det som kunne bli en deployering til UNIFIL II. Vi opplevde dessverre at Bergens Tidene på førstesiden rapporterte om en situasjon med dårlig forberedt personell og dårlig og foreldet materiell.

Vi kjente oss ikke igjen i situasjonen, men når slike oppslag først er kommet på trykk, så har skaden på en måte skjedd. Saken verserte en tid i media, og utgjorde en ekstra belastning både for oss i ledelsen, mannskapene og ikke minst for de pårørende. Ikke fordi vi betvilte vårt eget materiell eller vårt eget øvingsnivå, men fordi det etter hvert bredte seg en viss usikkerhet hos pårørende og ikke minst hos politikere som mente mye om egnetheten til både fartøy og mannskap fra Stortingets talerstol. Vi oppfattet dette som unødvendig støy, men hos mannskaper og offiserer om bord var det ingen skepsis å spore. Vi var hele tiden overbevist om at både materiell og personell holdt godt mål, noe vi senere fikk full anledning til å demonstrere og bekrefte.

Når det nå går mot slutten av oppdraget, kan vi med visshet oppsummere denne diskusjonen. Vi har svært gode erfaringer med det personellet som har gjort tjeneste i UNIFIL II. De er godt trent. Dette er et oppdrag som faller godt innenfor hva de har drillet og øvet på. Videre har de norske mannskapene gode holdninger, og ser sin rolle i en større sammenheng. Det har vært en sunn og god innstilling til tjenesten gjennom hele oppdraget, og vi har hatt en enorm stå-på vilje, som har bidratt vesentlig til at deployeringen har vært vellykket.

NRF og UNIFIL-planlegging kom på toppen av høy aktivitet i forbindelse med innfasing av Skjold-klassen. Det er derfor ikke til å legge skjul på at MTB våpenets planleggingskapasitet og stabsressurser ble strukket til det ytterste i de hektiske ukene etter ferien i fjor. Før avreise til Brilliant Midas måtte en robust plan utvikles som tok høyde for alle tenkelige forhold.

MTB våpenet er gitt i oppdrag å ta i mot- og operativt evaluere Skjold klassen innen 2010. Forberedelser og opplæring har startet, og det er nå 2,5 Skjold besetning på plass. Samtidig skulle våpenet levere en mulig utvidet operativ kapasitet (UNIFIL II), alt innenfor eksisterende rammer. Det er meget knapt med personellressurser i MTB våpenet og alt personell som i dag seiler på Hauk klassen er planlagt benyttet direkte over på Skjold klassen. Det var derfor ikke anledning til å planlegge med avvikling av både ferie og opptjente leave-dager etter endt oppdrag. Vi seiler i dag til sammen seks Hauk klasser og fire var planlagt til Brilliant Midas. Det var en utfordring å løse alle oppdrag, ikke bare i nå-tid, men sikre at de mer langsiktige målene også kunne nåes.

I sum utgjorde dette et cluster av krevende oppgaver for MTB-våpenet, og det er de samme menneskene som er involvert i alt. Vi måtte finne en løsning hvor besetningene kom ut av oppdraget uten å være utslitt, klar for å kaste seg over Skjold-opplæring, uten mye opptjent fritid til gode, samtidig som vi opprettholdt en høy tilgjengelighet i operasjonsområdet.

Løsning på dette ble en rotasjons ordning, der vi hele tiden er i stand til å bemanne fire komplette fartøyer i operasjonsområdet, ved å bruke alle seks besetningene.

Dette sikrer en forordning der besetningene er fire uker i operasjonen, en uke på retrening og oppdatering ved Haakonsvern og en uke der opptjente leave dager avvikles etter hvert. På denne måten har vi klart å slå mange fluer i en smekk.

  • Vi sikrer at fartøyene hele tiden er fult bemannet,
  • vi sikrer at personellet er klar til innsats for mottak av Skjold klassen raskt etter oppdrag,
  • vi sikrer at eksponeringstiden blir kortere i operasjonsområdet slik at fokus og årvåkenhet holdes på et høyt nivå,
  • vi sikrer maksimal familievannlighet og
  • vi sikrer at all avvikling av leave dager skjer med utgangspunkt i Norge og hjemsted og ikke fra Kypros.

Denne måten å løse oppdraget på, har også medført at UNIFIL besetningene har kunnet delta på viktige øvelser her hjemme, blant annet Mobil innsats 06 og Noble Mariner 07, samt operativ evaluering av KNM Fridtjof Nansen. I praksis har dette for enkelte betydd at de har vært på patrulje i Middelhavet den ene dagen og på patrulje i Andfjorden 48 timer etterpå.

Når man på denne måten tenker nytt og utradisjonelt, møter man gjerne motbør. Noe friksjon har vi således opplevd underveis, eksempelvis i spørsmål om hvem som skal motta hvilke tillegg til hvilke tidsrom. Vi har underveis hele tiden søkt etter akseptable og pragmatiske løsninger, og alltid med hjemmel i regleverket. Imidlertid kan det synes som om en del forhold i den gjeldende Særavtalen ikke er så enkle å omsette, særlig sett i lys av den nødvendige, valgte og aksepterte løsningen med rotasjonsordningen for personellet.

Nåvel, friksjon oppleves jo stadig og er en del av både operativ og administrativ hverdag.

MTB våpenet mottok varlingsordre like før avreise fra Norge, og øvelse Brilliant Midas ble gjennomført som planlagt. Midt under øvelsen kom deployeringsordren til UNIFIL II, men gode planer og tilstrekkelige forberedelser gjorde at det ikke bød på noen problemer å deployere direkte til Limassol på Kypros etter fullført NRF sertifiseringsøvelse. 25 oktober 2006 var styrkebidraget etablert og innlemmet i UNIFIL II.

3.          Operasjonen

3.1.1  Den maritime organisasjonen (UNIFIL II/mar)

Den maritime styrken i UNIFIL II består av forkjellige typer fartøyer fra flere nasjoner. I tillegg til Norge, bidrar Tyskland, Sverige, Danmark, Nederland, Frankrike, Hellas og Tyrkia med fartøyer. Task Force 448 består av 6 fregatter, 11 MTBer/Korvetter og 3 logistikkfartøyer.

 

Styrken er ”task organisert” og ledes av Tyskland. Styrken ble først ledet av kontreadmiral Krause, som nylig ble avløst av kontreadmiral Bollow. Norge har ansvaret for taktisk ledelse av en gruppe MTBer og korvetter som opererer i tett samarbeid nær kysten. Sjef 22 MTB skvadron, kommandørkaptein Narve Nordanger, har derved flere hatter i tillegg til rollen som skvadronssjef. Han er også National Contingent Commander (NCC) for hele det norske styrkebidraget, og Commander Task Group 448.03.

Deler av styrken har base i Limassol på Kypros og opererer ut derfra. De mindre fartøyene fra Tyskland, Norge, Danmark og Sverige roterer på å være på patrulje og ved basen for vedlikehold. Norge har til enhver tid minst to MTBer i aktiv patrulje. Dette er en ordning som fungerer svært godt og balanserer behovet for vedlikehold mot behovet i operasjonsområdet. Videre er dette en fornuftig balanse mellom patrulje og hvile for mannskapene. 60 timer på patrulje i dårlig vær under varierende trusselforhold er svært krevende og slitsomt!

I operasjonsområdet er fartøyene direkte underlagt den tyske admiralen, og opererer ikke i forband under en skvadronssjef som MTBene er vant til hjemmefra. Imidlertid er dette veldig likt den organisering som er valgt for Skjold klassen i fremtiden.

3.1.2  Det norske styrkebidraget

Det norske styrkebidraget består som jeg nevnte innledningsvis ikke bare av MTB våpenet alene. For å kunne operere langt borte fra base er det avgjørende at nødvendig logistikkstøtte medfølger. I prosessen med å omorganisere Sjøforsvaret, (prosjekt Neptun, som ble implementert 1 januar 2006), så Marinens Logistikkvåpen dagens lys. Her er de operative logistikkressursene i Kysteskadren samlet og Logistikkvåpenets deltakelse i styrkebidraget er avgjørende for å opprettholde nødvendig operativitet. Logistikkvåpenet er en integrert del av styrken (som vist på plansjen) og dette synliggjør hvordan ressursene kan tilpasses og organiseres i forhold til oppdraget. MARLOG løser de såkalte Combat Service and Support oppgavene for det norske styrkebidraget.

I tillegg til Logistikkvåpenet, har MTB våpenet og NorTG bemannet den staben som kreves for å utøve ansvaret som CTG. På denne måten er det etablert en bærekraftig organisasjon med tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å gjennomføre operasjonen på en god måte.

Sjøforsvarets etablering av et taktisk ledelsesledd gjennom Norwegian Task Group for noen år tilbake, innebærer at vi i dag har en gruppe marineoffiserer som har erfaring og spisskompetanse i å utøve taktisk ledelse av maritime styrker. Deres kunnskap og erfaring er bygget gradvis i Sjøforsvaret, noe som bidrar sterkt til å gjøre oss til relevante og attraktive samarbeidspartnere. NorTG har avgitt meget kompetente stabsmedarbeidere til dette oppdraget som støtter Sjef 22 MTB Skvadron i sin rolle som CTG.

Totalt teller det norske bidraget om lag 150 personer. Det vedlikehold som ikke utføres av MARLOG, tas normalt av FLO ved reisereperatører. Her er det utviklet et meget godt samarbeid, og tyngre vedlikehold, så som dokksetting og rutinemessig skifte av hovedmotorer, har blitt håndtert av FLO på en meget god og effektiv måte. På grunn av Marinens Logistikkvåpen og FLOs innsats, har styrken hatt en operativitet på tett oppunder 100%. Dette er nærmest eksepsjonelt i internasjonal sammenheng, og uten den ekspertise og innsats som er lagt til grunn fra MARLOG og FLO hadde dette ikke vært mulig. Vi skal her også huske på at fartøyene seiler veldig mye i operasjonen. I løpet av 1,5 måned tilbakelegger hvert fartøy en distanse som tilsvarer ett års normaldrift i Norge. Tar en i tillegg i betraktning at fartøyene er bortimot 30 år gamle, og snart skal utfases, er dette noe å bli imponert og stolt over.

3.1.3  Logistikk

Den maritime styrken har som nevnt etablert en fremskutt base i Limassol havn på Kypros. Tyskland bidrar med styrkebeskyttelse til denne basen. For øvrig deles en rekke av ressursene mellom nasjonene. Vi skal huske at de fleste av disse nasjonene, spesielt Danmark, Tyskland og Norge har utviklet et tett forhold gjennom mange tiår med øvelse og trening i Skagerrak og Nordsjøen. Her har vi gode og tette relasjoner, helt ned på det personlige plan.

Sanitet med såkalt Role 1 kapasitet inkludert en ”hospital sats”, sambandsvakthold, velferdstjenester og meteorologiske tjenester er bare noen eksempler på områder hvor styrken samarbeider og deler ressurser. På plansjen ser vi et oversiktsbilde av denne ”campen”, som er kompakt og effektiv.

KNM Valkyrien, som er det norske logistikkfartøyet, (kan skimtes bakerst til høyre) er, i tillegg til å fungere som logistikkfartøy, også det stedet hvor den norske CTG-staben er satt opp. Valkyrien fungerer etter forutsetningene godt, men er på alle måter for liten. Dette tvinger oss til å ha et større fotavtrykk i land enn vi hadde hatt ønske om. I tillegg til at en slik løsning er noe mer kostbar, må vi gjennom krevende prosesser med diplomatisk klarering av alt utstyr som skal i land eller forsendes mellom Norge og Kypros. Denne ordningen binder oss mer enn det vi kunne ønske. Vi kan se for oss andre oppdrag, hvor patruljeområdet ikke er like statisk og hvor det er behov for logistikkfartøy som kan løfte større deler av logistikken med seg dit hvor fartøyene opererer.

UNIFIL II -oppdraget har allikevel demonstrert nødvendigheten av å omstille Sjøforsvarets operative og integrerte logistikkapasiteter. Det var riktig å gå fra en stasjonær basestruktur langs norskekysten til et mer mobilt logistikkapparat. Marinens Logistikkvåpen har i høy grad innfridd i forbindelse med UNIFIL II. Samtidig er det viktig å understreke at vi savner skikkelige, (optimaliserte, skreddersydde, fleksible) logistikkfartøyer under oppdrag som dette. KNM Valkyrien er tross alt opprinnelig designet som et supply-fartøy for Nordsjøen.

3.1.4  Mandatet

Mandatet til styrken er gitt i FN sikkerhetsråds resolusjon nr 1701. I denne sammenheng skal den maritime styrken bidra til:

  • Støtte Libanesiske Væpnede Styrker (LAF) i å hindre smugling av våpen og våpenrelatert utstyr som angitt i UNSCR 1701

Nærmere bestemt betyr det at den maritime styrken skal:

  • Støtte implementeringen av UNSCR 1701
  • Detektere, lokalisere og identifisere all trafikk inn til Area of Maritime Operations. (AMO)
  • Gjennomføre avskjæringer for å hindre tilførsel av illegale våpen.
  • Patruljere og overvåke farvannet.

De skal også:

  • Dokumentere samhandling med Libanese Armed Forces (LAF) og hendelser i AMO.
  • Fortsette å styrke koordineringen med libanesiske myndigheter.
  • Vise Multinasjonal Task Force (MTF) tilstedeværelse og kapasiteter innen AMO.

 

Mandatet gir styrken mulighet til å skaffe seg full oversikt og kontroll i området, men bording av fartøyer i Libanesisk farvann kan først skje etter anmodning fra Libanesiske myndigheter.

3.1.5  Gjennomføring

Operasjonsområdet som er skissert på plansjen strekker seg fra rett utenfor grunnlinjen og ca 40 nautiske mil utover. Styrken har grovt sett organisert seg slik at de små Libanesiske patruljefartøyene avpatruljerer kloss inntil kystlinjen. Utenfor disse, i Libanesisk territorialfarvann, patruljerer MTBene og korvettene (de tyske, norske, danske og den svenske). Lengst ute, det vil si utenfor Libanesisk territorialfarvann, er fregattene stasjonert. Støttefartøyene skifter på å etterforsyne FN-styrken til sjøs og ved base.

Området er med andre ord under kontinuerlig overvåkning av en rekke fartøyer. Totalt befinner det seg til enhver tid 800 sjøfolk fra Task Force 448 på patrulje. Styrken har både midlene og engasjementsreglene de trenger for å løse oppdraget med nødvendig autoritet.

Området er preget av mye aktivitet, både sivil og militær. Det er opprettet separasjonssoner mot den israelske og syriske grensen. Hele området er soneinndelt for å lette organiseringen, og det er etablert entry-points og seilingskorridorer som den sivile skipsfarten skal rette seg etter. Det er totalt gjennomført rundt 5000 oppkall og eksaminasjoner pr 14 april. Av disse er i overkant av 1000 utført av de norske fartøyene.

Det er også etablert et tett og godt samarbeid på ulike nivå med Libanesiske myndigheter og den Libanesiske Marinen. I tillegg til patruljeoppgavene, har de norske enhetene utmerket seg ved å være spesielt egnet til samvirke med den libanesiske marinen. Alle de norske fartøyene har vært i Libanon (blant annet i Beirut) og drevet klasseromsundervisning av libanesiske mannskaper innen maritime disipliner. Dette gjøres for å hjelpe den libanesiske marine til å bygge kompetanse til senere selv å forestå adekvat kontroll av eget farvann og ivareta egen suverenitet, slik at FN styrken en dag kan trekke seg ut. Vi har fått særdeles gode tilbakemeldinger på de norske mannskapenes profesjonelle holdning og gode sosiale egenskaper. De har bidratt sterkt til å skape tillit og samarbeid mellom FN styrken og den libanesiske marine. Den norske gode tradisjonen fra UNIFIL holdes således i god hevd. Norsk personell har seilt kortere turer med libanesiske fartøyer og libanesisk personell har fått oppleve Hauk klassen. Dette har bidratt til et meget godt samarbeid mellom FN styrken og den libanesiske marine, i tråd med Sikkerhetsrådets resolusjon (UNSCR 1701).

Enhver militær operasjon utgjør en viss risiko. Risikoen de norske MTBene er eksponert for, skal ikke overdrives, men det finnes grupperinger på landsiden som har våpen med potensial til å ramme fartøyer på havet, spesielt de som opererer nært land. Dette er en trussel de norske mannskapene må håndtere og de må derfor sørge for å operere på en slik måte at trusselen reduseres til et akseptabelt nivå. Så langt har de norske enhetene ikke blitt utsatt for direkte engasjement fra landsiden, men det er klart at så lenge det forefinnes en potensiell trussel, må denne håndteres. Styrkene skal til enhver tid være årvåkne og klar til mottiltak på kort eller intet varsel. Rulleringsordningen og treningsperiodene her hjemme er viktige i så måte.

Det har heldigvis vært få episoder som har oppstått i forbindelse med UNIFIL II oppdraget. Det har vært tilløp til noen uavklarte situasjoner, som kunne ha utviklet seg i farlig retning. Dette har satt våre skipssjefer og besetninger på prøve, men situasjonene har etter mitt skjønn blitt håndtert meget profesjonelt. På grunn av fasthet, god vurderingsevne og evne til å se sin egen situasjon i en større sammenheng, har potensielt farlige situasjoner blitt de-eskalert før de har fått utviklet seg.

De norske besetningene har gjennom sin kunnskap og profesjonalitet fått meget gode tilbakemeldinger fra alle hold. Foruten at patruljeoppdragene har blitt løst på en særs profesjonell og god måte, har det norske personellet blant annet vært ansvarlige for å planlegge og gjennomføre samøvelser med libanesiske styrker, samt utarbeide sentrale dokumenter på vegne av FN styrken, senere signert på forsvarssjefs-, og admiralsnivå. De har utviklet dataverktøy for å forbedre oversikten i området og utviklet prosedyrer og rutiner til felles benyttelse av både FN styrken og Libanesiske styrker. Jeg blir ikke så rent lite stolt når jeg ser hvordan de har satt spor etter seg som profesjonelle og dyktige samarbeidspartnere overfor alle impliserte.

Når nå bidraget vårt om kort tid trekkes ut og hjem, er det med mange erfaringer rikere i skipssekken.

3.1.6  Utfordringer

Styrken har ved avsluttet deployering, gjennomført seilas tilsvarende 4 års normal drift hjemme, under krevende forhold. En skulle gjerne tro at det bare er sol, sommer og lite vind i disse farvannene, men det er definitivt ikke tilfelle. Været i det østlige Middelhav i vinterhalvåret er preget av både varslede og uforutsette stormer, samt mye stormsjø, som skaper rotete bølgeforhold. Til dels konstant kraftig slingring og bølgehøyde på opptil 10 meter er ofte resultatet. Mannskapene har derfor opplevd omtrent alle de vind og bølgeforhold vi er vant med hjemmefra på vinterstid.

Det høye antallet seilingstimer og økt vedlikeholdsbehov som en følge av mye vær og høyt saltinnhold i sjøen, er en del av utfordringene som styrken har måttet håndtere. Det er heller ikke til å legge skjul på at det er en belastning på personellet å tilbringe så mye tid om bord på disse relativt kummerlige fartøyene, kombinert med rutinene og kravene til årvåkenhet som oppdraget medfører. Ledelsen og mannskapene i MTB våpenet ser virkelig frem til å løse tilsvarende oppdrag med nytt utstyr. Skjold-klassen vil øke både utholdenheten og effektiviteten betraktelig dersom vi får tilsvarende oppdrag om noen år.

3.1.7  Redeployering

25 april er det over (mission accomplished). Besetningene returnerer til Norge og fartøyene løftes på dokkingsfartøyet Condock tilbake til Bergen. MTB våpenet har i UNIFIL II gitt sitt siste bidrag til internasjonale operasjoner med Hauk klassen.

Det blir imidlertid ingen stridspause for mannskapene når de kommer hjem. Mange er allerede utpekt til tjeneste på Skjoldklassen og starter rett på utdanning mot ny fartøysklasse. Noen skal fortsatt seile på Hauk klassen, til den utfases i løpet av 2008. Deretter blir også dette personellet overført til Skjold klassen. Allerede i mai i år, er to av Hauk- besetningene på øvelse Noble Mariner i Østersjøen, mens andre sitter på skolebenken for å forberede seg til seilas med Skjold-klassen.

Når Skjold klassen blir operativ er det den som overtar stafettpinnen videre. Det er derfor med stor tilfredsstillelse det kan fastslås at Skjold klassen vil tilby vesentlige kapasitetsforbedringer i forhold til Hauk klassen. Faktisk så blir kapasitetsforbedringene så store at vi ikke lengre snakker om en MTB i vanlig forstand, men snarere om en overflate korvett. Skjold klassen vil med sitt fartspotensiale kunne være fremme i et operasjonsområde på mindre enn halvparten av tiden en Hauk klasse eller fregatt kan i dag.

Den vil gi en reaksjonsevne og taktisk mobilitet som savner sidestykke i maritime operasjoner. Dette er etter vårt skjønn viktige egenskaper, både i en nasjonal og internasjonal kontekst. I tillegg vil den ha omtrent like stor overflatekapasitet som en Fridtjof Nansen klasse fregatt og den er designet for å operere og utfylle denne. Samtidig som den vil operere effektivt i kystnære områder, har den havgående egenskaper og større utholdenhet.

NATO etterspør ikke MTBer hevdes det. Det er i og for seg riktig, men da snakker de om en MTB slik vi husker den fra den kalde krig, med en-vaktsystem og begrenset utholdenhet på grunn av dette. Denne situasjonen er ikke lengre aktuell, og den maritime utviklingen jeg beskrev i innledningen i foredraget, har medført at både NATO og FN etterspør de kapasitetene våre fartøyer i dag og i fremtiden vil inneha.

Det er derfor riktig å konstatere at Skjold klasse korvett er et fartøy bygget for fremtiden. Om få dager forlater tredje fartøy produksjonshallen i Mandal. Testene pågår for fullt på de to første fartøyene og så langt ser alt meget lovende ut. Når NSM, NORCISS og Satcom implementeres, følges ambisjonene Forsvaret og våre politikere har satt for fremtidens Forsvar, både innefor ildkraft, satsing på kommando og kontroll samt å være en viktig bidragsyter og medspiller i morgendagens nettverksbaserte forsvar. Som en viktig ressurs og node i et nettverk, kommer skjold klassen til å føre de gode tradisjonene videre og bidra til at Sjøforsvaret innehar de komplementære kapasitetene som kreves for å løse de sjømilitære oppgavene som Forsvaret skal løse.

Det er derfor ikke med vemod jeg konstaterer at Hauk klassen har levert sitt siste bidrag til internasjonale operasjoner. Jeg ser frem til den kapasitet Forsvaret får når Skjold klasse korvett overtar.

Takk for oppmerksomheten.

 

Skriv ut