Foredrag: Minekrig til sjøs – en norsk nisjekapasitet i NATO?

Nils Størkesen
Forskningssjef Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Oslo Militære Samfund, Oslo
NATOs militære doktriner har over siste ti-årsperiode gjennomgått en dramatisk endring for å tilpasse seg overgangen fra et statisk, bipolart trusselbilde til et flerdimensjonalt og asymmetrisk teater preget av liten forutsigbarhet og stor dynamikk. Dette har ytterligere blitt aksentuert etter 11 september 2001, med synliggjøringen av en terrordimensjon som på sikt kan komme til å rokke ved vår fundamentale forståelse av militære operasjoner i tradisjonell forstand.

Utviklingen i retning av et asymmetrisk trusselbilde har ført til at maktprojeksjon har blitt en mer sannsynlig reaksjonsform, som igjen har diktert et behov for tilpassede kapasiteter med stor fleksibilitet, mobilitet og effektivitet. På maritim sektor har dette drevet fokus fra operasjoner i åpent hav til operasjoner i kystfarvann, spesielt knyttet til etablering lokal maritim kontroll og ilandsetting av styrker. Utfordringene i den forbindelse er betydelige og det stilles spesielt store krav til undervannskapasitetene og til informasjonsinnhenting og –distribusjon. Etablering av rask og korrekt situasjonskunnskap (”situation awareness”) er i dag en essensiell forutsetning for å lykkes i slike operasjoner, både i forhold til overlevelsesevne og evne til maktprojeksjon. Videre har terskelen for å akseptere egne tap stadig blitt høyere og dette har i sin tur drevet fram krav om kapasiteter som kan redusere risiko for maritime høyverdienheter. Og i utøvelsen av et manøverbasert operasjonskonsept som i sin natur betinger et meget høyt operasjonstempo, blir kanskje tiden ofte den viktigste motstander for en angriper.

I dette bildet representerer sjøminer en alvorlig trussel for den angripende part og er spesielt effektive i en asymmetrisk konflikt. Sjøminer er et uvanlig kostnadseffektivt våpen som selv små og fattige kyststater kan ta seg råd til å ha i sine arsenal. De kan meget effektivt nekte en motstander tilgangen til viktige operasjonsområder og tvinge ham til å deployere sine styrker ufordelaktig. Selv en mistanke om en minetrussel har i seg selv en oppsettende og kanaliserende effekt. Tradisjonelle mottiltak mot miner er meget vanskelig og risikofylt og er en aktivitet som binder opp store ressurser og medfører et betydelig tidsforbruk. I en tidskritisk manøveroperasjon kan et minefelt være en ”showstopper”.

I dette foredraget vil jeg forsøke å sannsynliggjøre at Norge på minemottiltaksområdet har unike forutsetninger for å gi bidrag til det internasjonale samfunn og at spesifikke norske kapasiteter her vil være genuint etterspurte til NATOs styrkestruktur. Disse kapasitetene vil nettopp kunne møte trusselen fra moderne minesystemer på en meget effektiv måte i en tidsmessig flernasjonal operasjonell ramme og bidra til å lukke kapasitetsgapene i NATOs styrkestruktur. Foredraget vil først behandle trusselen sett fra et NATO-perspektiv, for deretter å beskrive de nasjonale forhold og de systemer og operasjonelle kapasiteter som Norge vil kunne tilby på kort sikt.
Minetrusselen

Hvis vi ser litt tilbake i historien har sjøminer hatt stor betydning for utfallet av sjøkonflikter. Siden Koreakrigen har totalt 18 militære fartøyer blitt alvorlig ødelagt, 14 av dem på grunn av sjøminer. Mellom 1988 og 1991 ble tre krigsskip ødelagt av miner. Disse utgjorde en samlet verdi på ca 1 Mrd kr, mens prisen på de tre minene var bare ca 150.000 kr (dvs mer enn 6000 ganger). To ganger har minefelt forkludret amerikanske landingsforsøk, henholdsvis ved Wonsan i 1950 og utenfor Kuwait i Golfkrigen på 90-tallet.

Et hjemlig eksempel er senkingen av Blücher 9 april 1940, hvor det senere har fremkommet at tyskerne trodde skipet var blitt senket av en mine, ikke av en torpedo, og at dette var årsaken til at de ikke våget å gå gjennom Drøbaksundet med resten av flåtestyrken.

Trusselen fra minesystemer er omfattende og i rask utvikling, både når det gjelder omfang og teknologisk ytelse. Mellom 1989 og 1998 økte antallet av land med minekapasitet med 40% og antallet forskjellige minetyper økte med 75%. Den totale verdensproduksjonen økte i dette tidsrommet med 60% og eksporten tilsvarende. Det antas at det ligger ca 350.000 miner i havene rundt omkring i verden, 80.000 alene i havområdet utenfor de baltiske statene. Minst 36 land produserer sjøminer i dag og 26 av disse eksporterer dem. Miner blir ikke avleggse; selv miner produsert under 2 verdenskrig kan utgjøre en betydelig trussel for dagens maritime styrker hvis disse minene blir brukt. Moderne miner er bare enda vanskeligere å finne og nøytralisere, og de er mer avanserte og effektive. Moderne miner kan ha et arsenal av sensorer og mekanismer, f eks magnetiske-, akustiske-, seismiske- og trykksensorer og sensorer for undervanns elektrisk potensial; alt dette gjør dem i stand til selektivt å virke mot helt bestemte fartøysklasser. Minene kan ha forskjellige taktiske komponenter som f eks forsinkelsesmekanismer eller skipstellere som kan medføre at en hel konvoi lures inn i et minefelt før det virkelig begynner å smelle. Noen miner er utstyrt med et overflatebelegg eller har en fasong som gjør dem vanskelig å oppdage med sonar. Andre inneholder lavfølsomt sprengstoff som gjør dem vanskelig å nøytralisere. Det finnes i tillegg minesystemer som kan deployeres på dypt vann og som har eget fremdriftssystem og som aktivt heimer mot sitt mål. I denne bransjen er våpenindustrien hele tiden et hestehode foran i kappløpet mellom tiltak og mottiltak.
Situasjonen i NATO

I NATO (og i land utenfor NATO) har mottiltak mot sjøminer fått fornyet oppmerksomhet og et taktskift på grunn av endret fokus mot kystnære operasjoner og asymmetrisk krigføring. I år 2000 fullførte NATO en studie (”Maritime Operations 2015”) som identifiserte hvilke mottiltakskapasiteter som alliansen mangler og hvor det anbefales nasjonale og alliansebaserte tiltak for raskest mulig å lukke kapasitetsgapene. Kapasitetsmanglene gjelder i første rekke evnen til raskt og sikkert å rydde miner i dype og i grunne farvann, evne til skjult deployering av mottiltakskomponenter, motmidler mot begravde miner og mot avanserte minesystemer. Studien gav en rekke anbefalinger som har blitt tatt til etterretning og som også har gitt legitimitet for realisering av nye konseptuelle løsninger innen dette området.

Et annet forholdsvis nytt strukturelt trekk som har betydning i denne sammenheng, er NATOs pågående prosesser for styrkeproduksjon. Over de siste år har NATO fokusert på etablering av en styrkebrønn bestående av nasjonale kapasiteter gjennom langsiktige forpliktende avtaler med medlemsnasjonene. Her bidrar nasjonene i forhold til sin faktiske evne til tellende bidrag i en flernasjonal ramme. ”Force Goal” prosessen har vært viktig både for NATO og for nasjonene, ved at NATO-styrken kan sette sammen en balansert styrkestruktur med utgangspunkt i spissede bidrag fra nasjonene, og at nasjonene derved kan stimuleres til å videreutvikle og styrke sine nisjekapasiteter. Etter ”Prague Capability Commitment” (PCC) initiativet i fjor høst har NATO ytterligere skjerpet kravet til nasjonene når det gjelder forpliktelsene knyttet til nasjonale bidrag til alliansens styrkebrønn.
Situasjonen i Norge

Norge har opparbeidet en sterk posisjon innen minekrig. Minemottiltakselementet var svært viktig under den kalde krigs tid. Spesielt var dette knyttet til behovet for transport av materiell fra sør til nord i en invasjonssituasjon, hvor logistikkelementet var kritisk for vår evne til å holde stand mot en invasjonsstyrke i påvente av alliert forsterkning. Minetrusselen ville kunne introdusere forsinkelser og øke sårbarheten til forsyningstjenesten i en grad som kunne få avgjørende betydning for utfallet av situasjonen. Det ble derfor tidlig på 90-tallet valgt å investere i tidsmessig utstyr for å møte denne trusselen.

Bekjempelse av en minetrussel i norske farvann er en formidabel utfordring. Både omfanget av de kystområdene som kan bli utsatt for minelegging og de geografiske avstandene mellom dem, stiller store krav til kapasitet og effektivitet til den nasjonale mineryddingstjenesten. Videre er norske farvann karakterisert ved store områder med dypt vann hvor tradisjonelle mottiltaksteknikker er lite effektive og svært heftig topografi med steinete havbunn som gjør minejakt vanskelig. Videre kan vi bli utsatt for en minetrussel med en stor andel moderne miner som i utgangspunktet er vanskelig å håndtere. Dette gjør minerydding til en ekstremt vanskelig disiplin som stiller store krav til kvaliteten på utstyr og organisasjon.

I erkjennelsen av disse forhold har Sjøforsvaret i løpet av de siste ti år bevisst satset på å bygge opp en operativ kapasitet som ligger i front i NATO-sammenheng. Sjøforsvaret har i stor grad satset på ny og fremtidsrettet teknologi, i hovedsak basert på norske løsninger. Det er satset på et bredt spekter av forskjellige teknikker og utstyr for å møte de utfordringene som minerydding under vanskelige forhold representerer. I styrkeproduksjonen satses det på oppbygning av en høy faglig kompetanse både når det gjelder teknologiske og operative forhold, gjennom et offensivt og målrettet langsiktig arbeid innen minekrig. I dette arbeidet har FFI vært en aktiv medspiller gjennom mange år.

Norge har i siste årene bidratt med Oksøy-klasse minejaktfartøyer i en av NATOs to stående mineryddingstyrker, MCMFORNORTH (tidligere STANAVFORCHAN). Dette er såkalte ”High Readiness Forces, hvor de norske fartøyene flere ganger har deltatt i flernasjonale øvelser. I disse øvelsene har de norske enhetene ofte vist en kvalitet og effektivitet som ligger godt foran de øvrige deltakerne i styrken. Årsaken til dette er ikke bare å finne i godt utstyr. Like stor betydning har mannskapenes kompetansenivå og motivasjon. De har sin erfaringsbasis fra minerydding i norske områder som ofte representerer større utfordringer enn i kontinentale områder med flat sandbunn. I denne sammenheng bidrar altså Norge til en kvalitetsheving av NATOs kapasitet, noe som gjør norske bidrag svært velkomne. Det er faktisk vanskelig å tenke seg andre styrkebidrag som har en tilsvarende effekt på NATOs samlede operative kapasitet som nettopp våre bidrag innen minemottiltak. Og dette er en posisjon som ytterligere vil bli forsterket gjennom de nasjonale prosesser som vil bli drøftet senere i foredraget.
Oversikt over norsk teknologi innen minemottiltak

Grunnlaget for vår internasjonale posisjon på dette området er lagt gjennom utvikling av en sterk nasjonal industri- og teknologibasis, i tillegg til operative kunnskap og erfaring i Sjøforsvaret. Vi har her i stor grad satset på teknologi med utspring i kompetanse som er blitt utviklet på sivil sektor, i hovedsak fra skipsfarts- og offshorevirksomheten. Dette utgangspunktet har frembrakt ukonvensjonelle konsepter i forhold til de tekniske løsningene som internasjonal forsvarsindustri kan tilby. Dette gir i noen grad norsk industri en eksklusivitet i å beherske disse konseptene.

Unike norske mineryddingsfartøyer

Oksøy-klassen minejaktfartøyer og Alta-klassen minesveipere (Umoe Mandal AS) representerer banebrytende fartøyteknologi. SES-konseptet (SES – ”Surface Effect Ship”) har spesielt fordelaktige egenskaper med hensyn til sjokkmotstand og hydrodynamisk stabilitet, hvor fartøyets spesielle utforming og bruken av avanserte materialer har hatt størst betydning. Fartøyets gunstige utforming og de sjokkabsorberende egenskapene til ”sandwitch”-materialet i skroget gjør disse fartøyene mindre sårbare ved minedetonasjoner enn andre fartøykonsepter.

Oksøy- og Alta-klassen har moderne sonar-, navigasjons- og kampsystemutrustning fra i hovedsak norske leverandører (Kongsberg Gruppen, etc.). På minejaktfartøyene utgjør dette primærsystemene, og fartøyenes ytelse, dvs evnen til å rydde miner på havbunnen og i vannvolumet, avhenger av kvaliteten av enkeltfunksjonene og samvirket mellom dem. Oppgaven for disse fartøyene er å oppdage objekter med typisk diameter på under en meter på flere hundre meters avstand. Minelignende objekter må identifiseres med en kabel- eller fiberstyrt undervannsfarkost og eventuelt ødelegges dersom objektet viser seg å være en mine. Dette er en svært tidkrevende og risikofylt operasjon.

Under vanskelige forhold i norske farvann blir fartøyenes evne til å finne miner marginal, selv med det beste teknologene i dag kan fremskaffe.

Den totale ytelsen til minejaktfartøyene er altså avhengig av en kjede av funksjoner, hvor alle funksjonene i kjeden må presses til det ytterste for å løse primæroppgaven for fartøyene. Når fartøyene opererer under høy risiko for egen sikkerhet, f.eks. i internasjonale operasjoner hvor toleransenivået for egne tap er lik null, blir den tekniske kvaliteten av delsystemene viktig. De sentrale komponentene i denne kjeden er høyoppløselige sonarsystemer, sammen med avansert signalprosessering, sonardatapresentasjon og kommando-kontrollfunksjoner. For ytterligere å forbedre mulighetene for sikker klassifisering av minelignende objekter, utnyttes kunnskapen fra tidligere minesøk og farvannsundersøkelser av området. Sjøforsvaret har etablert et eget minekrigsdatakontor for forvaltning av data fra farvannsundersøkelser. Kontoret understøtter mineryddingsoperasjonene med oppdatert stedlig informasjon. I tillegg til informasjon om tidligere sonarkontakter (karakteristiske objekter som steiner, vrak, søppel, etc.) vil kunnskap om havbunnstype og nøyaktige topografiske kart bidra betydelig til rask og sikker rydding av miner i områder med krevende bunnforhold.

Men i siste instans er det sonaroperatørene og deres evne til å skjelne mellom ”ekte” og ”falske” sonarekko som blir avgjørende for ytelsen av minejaktoperasjonen. Kvaliteten av operatørene er avhengig av erfaringsnivå og av personlige egenskaper. Utvelgelse av sonaroperatører samt opplæring og trening blir derfor av stor betydning. Som et ledd i dette arbeider FFI bl a med verktøy og teknikker som kan benyttes for trening av operatører på land.

Utvikling av moderne minesveipteknologi

Alta-klassen minesveipere er bygget over samme lest som Oksøy-klassen. Sveiperne etablerer en komplementær kapasitet i forhold til minejaktfartøyene. Et ordtak i fagmiljøet beskriver rollefordelingen mellom fartøyene: ”Hunt where you can, sweep if you must”. Minesveiperne opererer ofte i vanskelig farvann og antallet sveipere (4) i forhold til minejaktfartøyer (4) reflekterer typisk omfanget av slike vanskelige farvann langs norskekysten. I norske farvann vil jaktfartøyene normalt få mer avgrensede oppgaver i forhold til sveiperne. Endringer i den internasjonale situasjon har bl.a. ført til den forsvarspolitiske beslutning om å øke vårt internasjonale engasjement de senere år. I stående styrker er fremdeles minejakt fremtredende, men fartøyer med kapasitet for influenssveiping er sterkt etterspurt i ”High Readiness Forces” som MCMFORNORTH. Alta-klassen er bl. a. utstyrt både med mekaniske sveip og influenssveip, og representerer i internasjonal sammenheng noe av det mest moderne innen denne type operativ kapasitet. Den akustiske delen av influenssveipet (AGATE) er utviklet av Geco Defence AS, senere Kongsberg Defence & Aerospace (KDA), som bl a benytter teknologi fra seismikkindustrien. Selv om AGATE ennå har et forbedringspotensiale representerer dette det mest troverdige system for generering av lavfrekvent akustisk signatur i markedet. Også norsk utstyr for elektromagnetisk sveip (ELMA) er levert til Alta-klassen av norsk industri (Siemens Norge AS).

Tradisjonell minesveiping forutsetter detaljert kunnskap om hvilke miner som skal bekjempes for at sveipeparametrene skal kunne settes riktig. Slik kunnskap er ofte ikke tilgjengelig i praksis. I de senere år er det blitt utviklet et nytt sveipekonsept, målsveiping, hvor Norge har vært en foregangsnasjon. Målsveiping søker å beskytte de fartøy som skal seile gjennom trusselområdet ved å etterligne signaturene til disse fartøyene. Teorien er at målsveipet skal avsette de minene som er satt for å gå av mot de fartøyer som skal ledes gjennom området, mens miner med andre settinger ikke påvirkes.

Målsveiping er et teknologisk og ressursmessig meget krevende konsept. Konseptet forutsetter at man kjenner fartøysignaturer for fartøyer som skal beskyttes, og at sveipet er i stand til å etterligne signaturene i tilstrekkelig grad. De viktigste signaturkomponentene er akustisk støy fra skipet (maskineri, fremdriftssystem, propell), magnetfelt og forskjellige typer elektromagnetiske felt generert av fartøyer, samt trykk. Disse signaturkomponentene må modelleres eller måles på reelle fartøyer på målestasjoner med dertil egnet instrumentering og analyseverktøy. Sjøforsvaret har i samarbeid med FFI bygget opp en betydelig nasjonal infrastruktur for dette. Etterspørselen etter denne type fasiliteter er økende i takt med utviklingen og etableringen av målsveipingskapasiteter i andre NATO-land.

En ny sentral tilvekst til den nasjonale infrastrukturen er målestasjonen på Herdla utenfor Bergen som ble operativ i 2002. Denne stasjonen gir mulighet for fullskala målinger av signaturer fra fartøyer, undervannsfarkoster og influenssveip. Den har et omfattende nettverk av sensorer og instrumentering for måling av akustisk, seismisk, hydrodynamisk, magnetisk og elektrisk influens. Herdla målestasjon vil bli en viktig komponent i realiseringen av den nasjonale minesveipkapasiteten. Den vil også bli brukt til evaluering og taktisk trening av minemottiltaksmateriell og – operasjoner, samt til studier og vitenskaplige undersøkelser knyttet til signaturer og lydforplantning. Målestasjonen er utviklet og realisert av FFI og vil i den første tiden også drives av FFI, senere av FLO/SJØ.

Fjernstyrte og autonome undervannsfarkoster

På bakgrunn av utfordringene som moderne minejakt representerer, spesielt i nasjonale farvann, har Norge etablert seg som en foregangsnasjon i Europa på utvikling av konsepter og materiell for å etablere fremskutte sensor- og våpenkapasiteter innen minemottiltak. Erkjennelsen av at tradisjonelle minejaktsystemer ofte er marginale, har gitt insitament til utviklingsprosjekter ved FFI og i industrien i retning av fjernstyrte og autonome undervannsfarkoster (AUV). Slike undervannsfarkoster gjør det mulig å bringe minejaktsensorene nærmere de objektene som skal detekteres, klassifiseres og/eller ødelegges. I tillegg kan minejaktfartøyet operere i sikker avstand til minetrusselen. AUV-teknologien har i de siste årene vært i rask utvikling, og kommersielle systemer lanseres nå på en rekke områder. I minejaktsammenheng gir AUV-teknologien en utvidet mulighet til å operere fremskutt, uavhengig av havdyp og gir bidrag til sikkerhet, effektivitet og operativ kvalitet. Internasjonalt er området blitt meget sterkt fokusert den senere tid og spesielt USA har omfattende programmer som utvikler teknologien mot operative kapasiteter. I NATO-studien ”Maritime Operations 2015” ble AUV-teknologien utpekt som et nøkkelområde som vil kunne lukke noen av kapasitetsgapene i NATOs styrkestruktur.

HUGIN – en styrkemultiplikator innen minejakt

Norge har på kort tid klart å etablere en sterk teknologisk og kommersiell posisjon på AUV-området og har betydelige muligheter i et forventet raskt voksende internasjonalt marked for militære produkter. Over en tiårsperiode har FFI utviklet tre generasjoner kabeluavhengige farkostsystemer som har dokumentert et meget interessant potensiale både militært og sivilt. Gjennom HUGIN-prosjektene har FFI sammen med Kongsberg Simrad AS, produsert flere farkostsystemer for bruk i sivil sektor. Instituttet har således medvirket til å etablere en bærekraftig nasjonal industri for kommersiell utnyttelse av AUV-teknologien. HUGIN-konseptet innehar i dag en markedsledende posisjon på området offshore sjøbunnskartlegging og erfaringsdata fra kommersielle oppdrag innhentes fortløpende. Dette gir en teknologisk og kommersiell basis for også å realisere militære HUGIN-produkter, slik at Norge kan realisere kapasiteter tilpasset spesifikke nasjonale krav og forhold.

Som et resultat av dette er det nå igangsatt en prosess for å gjøre tilgjengelig en framskutt minejaktkapasitet til Sjøforsvaret. Denne er planlagt gjennomført i fire faser. Den første er allerede levert og var utvikling av et operasjonelt konsept for utnyttelse av slike AUVer, samt teknologiutvikling for å møte nødvendige krav i den forbindelse. Prosjektet ble avsluttet med en operasjonell demonstrasjon for å synliggjøre potensialet i en slik kapasitet. Vi er nå inne i den andre fasen, som skal frembringe en kapasitet som skal kunne gjennomgå operasjonell evaluering fra 2005. Etter ønske fra Sjøforsvaret har tidsplanen nå blitt forsert, slik at en foreløpig kapasitet vil bli tilgjengelig fra 2004. Dette betyr at Sjøforsvaret neste år, i forbindelse med at Norge for 2 gang (sist i 1998/99) overtar ledelsen i MCMFORNORTH, kan delta i internasjonale aktiviteter med et militært HUGIN-system.

I forbindelse med den foran nevnte ”Force Goal” prosessen har allerede en slik HUGIN-komponent blitt etterspurt til NATOs styrke og den er nå tilbudt i tre forskjellige roller; både som system for farvannsundersøkelser (”Rapid Environmental Assessment”, REA i NATO-terminologien), som dypvanns minerekognoseringssystem og som en framskutt kapasitet for gjennomføring av skjulte minejaktoperasjoner. HUGIN-systemet har altså innebygd en rekke forskjellige operasjonelle kapasiteter, fra fredstidsoperasjoner til minejakt i sammenheng med amfibieoperasoner.

Kjernen i konseptet er å bruke en surveytype autonom undervannsfarkost (AUV) som opererer uavhengig av minejaktfartøyet. Denne undervannsfarkosten vil da kunne gjennomføre en komplett kartlegging av minelagte områder. Kartleggingen består av å detektere og klassifisere minelignende objekter og samtidig nøyaktig stedfeste objektenes posisjon på havbunnen, slik at de senere kan gjenfinnes og eventuelt ødelegges. Operasjonen kan gjennomføres under kommando fra et Oksøy-klasse moderfartøy, men fartøyet behøver ikke selv må gå inn i området. Fartøyet kan parallelt utføre andre funksjoner, f.eks. minesøk eller minedestruksjon i tilgrensende, kartlagte områder. Dette innebærer altså et tillegg til de eksisterende kapasitetene som gir en betydelig styrkemultiplikatoreffekt for Oksøy-klassen og vil ikke bety at nåværende operasjonelle funksjoner endres.

Farvannsundersøkelser er i dag en prioritert oppgave i fredstid og et viktig element i forbindelse med alle typer minemottiltak. Farvannsundersøkelser gjennomføres for å etablere en detaljert og nøyaktig informasjonsdatabase (f.eks. topografi og objekter) av aktuelle områder som grunnlag for en skarp mineryddingsoperasjon. Denne forhåndskunnskapen har stor betydning for effektivitet og sikkerhet for minemottiltaksoperasjonene, spesielt i områder med vanskelige sjøbunnsforhold. Farvannsundersøkelser i norske farvann er svært omfattende og ressurskrevende. En operativ tjeneste med utgangspunkt i en AUV vil i betydelig grad kunne øke den nasjonale kapasiteten på dette området.

For nøytraliseringsformål har Kongsberg Defence & Aerospace (KDA) i samarbeid med FFI utviklet en liten, fjernstyrt undervannsfarkost for identifikasjon og destruksjon av miner (Minesniper). Dette systemet markedsføres i konkurranse med tilsvarende systemer fra andre nasjoner og er bl a solgt til Spania. Minesniper er et engangsvåpen som sendes ut fra minejaktfartøyet etter at fartøyet har klassifisert en sonarrespons som sannsynlig mine. Minesniper er nå installert på ett av minejaktfartøyene og vil bli evaluert i sammenheng med HUGIN-systemet.

Som et ledd i avslutningen av konseptutviklingsfasen gjennomførte FFI i desember 2001 en demonstrasjon av de potensielle HUGIN-kapasitetene. Demonstrasjonen skulle vise fram alle de operasjonelle kapasitetene i ett og samme oppdrag. Oppdraget som ble definert, var: ”Gjennomfør en sjøbunnskartlegging (farvannsundersøkelse) av et område som er under egen kontroll, og kartlegg deretter minetrusselen i et avgrenset dypvannsområde utenfor egen kontroll”. Forut for demonstrasjonen ble FFI’s teknologi- og demonstrasjonssystem HUGIN I mobilisert om bord på minejaktfartøyet KNM Karmøy i en provisorisk installasjon. I første del av operasjonen gjennomførte HUGIN I en systematisk kartlegging av havbunnen under kontroll og overvåkning fra KNM Karmøy. Data fra farkosten ble overført ved hjelp av akustisk link. Deretter gikk HUGIN alene inn i det minelagte området, hvor undervannsfarkosten gjennomførte en autonom datainnsamlingsoperasjon, hvoretter den returnerte og ble tatt om bord på KNM Karmøy. Dataene ble deretter prosessert om bord og resultatet forelå etter få minutter, hvor det kunne konstateres at fire mineliknende objekter var funnet og lokalisert innenfor en nøyaktighet på ca 10 m.

Senere har Sjøforsvaret etablert en mer permanent infrastruktur for HUGIN-operasjon på KNM Karmøy. Dette fartøyet vil nå en tid fremover bli dedikert til innsamling av farvannsdata for å opparbeide en nasjonal database over de områdene langs kysten som er mest aktuelle i en minetrusselsammenheng, og HUGIN vil delta på disse operasjonene, først med HUGIN I, og fra 2004 med den nye og mer optimaliserte versjonen HUGIN 1000. I 2003 er det planlagt farvannsundersøkelser primært i Nord-Norge. I tillegg vil vi delta i NATO-øvelsen Northern Light for vil foregå utenfor Skottland i september 2003, hvor planen er at HUGIN skal gjennomføre en skjult, framskutt kartlegging av deler av øvelsesområdet.

Dette inngår som en del av et internasjonalt samarbeid, hvor et såkalt ”Concept Demonstration and Experimentation” (CDE) element er en integrert del av NATO-øvelsen. I tillegg til dette har Sjøforsvaret tilbudt Finland en HUGIN-demonstrasjon fra KNM Karmøy, og denne vil foregå i etterkant av Northern Light.

HUGIN – markedsledende på sivil sektor

Den militære utnyttelsen av AUV-teknologien bygger på teknologiske løsninger og erfaringer som er opparbeidet gjennom kommersialisering av HUGIN-systemet på sivil sektor. Denne ”dual use” filosofien har vært meget vellykket for alle parter og har gjort at en bærekraftig industriell plattform nå er etablert i Norge. Pr dato er tre farkostsystemer i kommersiell operasjon rundt om i verden.

Norsk Undervanns Intervensjon AS (NUI) i Bergen har operert på norsk sokkel siden 1998 og har gjennomført en rekke oppdrag for Statoil og Norsk Hydro, bl a på rørtraseen til Åsgaardfeltet og omfattende oppdrag på Ormen Lange feltet. NUI har også et betydelig samarbeid med Havforskningsinstituttet i forbindelse med registrering av fiskeforekomster i havet. Det amerikanske surveyselskapet C&C Technologies har siden 2000 operert et HUGIN-system i Mexico-gulfen, utenfor Vest-Afrika, i Middelhavet og utenfor Brazil. Videre har Geoconsult AS i Bergen også anskaffet en HUGIN-kapasitet (2002) og har gjort sjøbunnskartlegging for Shell utenfor Skottland. Pr 2002 har HUGIN-farkostene til sammen gjennomført ca 25000 linjekilometer og ca 4000 timers operasjoner på havdyp ned til 2850 m. Dette representerer antakelig mer enn alle andre AUV-systemer til sammen, US Navy’s inkludert. Introduksjonen av HUGIN-teknologien på offshoresektoren har medført en strukturendring i surveybransjen på grunn av det formidable effektivitetsfortrinnet som denne teknologien representerer. Som eksempel på dette rapporterer nå oljeselskapene at HUGIN-systemene har bidratt til 60% kostnadsreduksjon ved sjøbunnskartlegging på dypt vann og at i Mexico-gulfen har HUGIN gjennomført et tre-års kartleggingsprogram på bare åtte måneder.

Avslutning

Jeg har i dette foredraget forsøkt å synliggjøre at vår posisjon på minemottaksektoren ligger helt i front i internasjonal sammenheng, både når det gjelder teknologi, materiell og operasjonelle kapasiteter. Videre har vi en industri som kan levere et bredt spekter av produkter som har utgangspunkt i en nasjonal teknologibase. Dette er unikt. Norsk industri bør her kunne etablere totalløsninger med utgangspunkt i et bredt og teknologisk avansert produktspekter. Samtidig er det et faktum at norsk industri til nå har hatt begrenset kommersiell suksess i denne sektoren. Det kan være flere årsaker til dette, men ett element kan være at det potensialet som ligger i en tett nasjonal samordning ikke har vært utnyttet fullt ut. En viktig forutsetning for kunne vise industriell styrke vil være å opparbeide en posisjon som systemleverandør i dette markedet, for derigjennom å etablere norsk industri som premissgiver i leveranseprosjekter, ikke bare som underleverandør. Nøkkelen til dette ligger i en tett samordning mellom industri- , FoU- og Sjøforsvar, hvor integrerte samarbeidsprosesser er ett av stikkordene i denne sammenheng. Ett viktig element i dette er at Sjøforsvaret bidrar i promotering av norske bedrifters produkter innen minerydding. Et fartøy med disse produktene installert er den beste markedsføring. Samtidig betyr dette at unike nasjonale operasjonelle kapasiteter gis visibilitet i alliansesammenheng. Dette vil både Sjøforsvaret og norsk industri være tjent med. Det er i den sammenheng viktig at Forsvarets ledelse og Forsvarsdepartementet ser nytten av slik promotering, og at midler stilles til disposisjon for dette.

Sjøforsvarets bidrag til markedsføring av norske produkter innen minemottiltak vil være av helt uvurderlig verdi for norsk industri. Dette kan skje gjennom deltagelse i internasjonale operasjoner, bilateralt samarbeid og demonstrasjoner for andre nasjoners sjøforsvar. Samvirke med Sjøforsvaret i forbindelse med leveranser til andre nasjoner vil kunne styrke de kommersielle forutsetningene, hvor elementer som angår operativ understøttelse, f.eks. opplæring og operativ kvalifisering, bruk av nasjonal måleteknisk infrastruktur, etc. vil kunne gi grunnlag for kommersielle totalpakker. Dette vil være løsninger som andre leverandører vanskelig kan konkurrere mot. I så måte vil Sjøforsvarets bidrag ikke bare gjøre det mulig å levere teknisk utstyr til en kunde, men å levere en fullverdig operativ kapasitet.

Det langsiktige og planmessige arbeidet som pågår i Sjøforsvaret for å utvikle vår kapasitet i en retning som både passer inn i en nasjonal struktur og som samtidig møter de behov som NATO har på dette området, har vakt internasjonal oppmerksomhet. Vi opplever en genuin etterspørsel fra NATO etter spesifikke norske bidrag til NATOs styrkestruktur, hvor våre unike bidrag i noen grad faktisk lukker de kapasitetsgapene som NATO selv har identifisert. Det vil derfor være belegg til å hevde at forutsetningene er til stede for å lykkes i en ambisjon som kan resultere i at Norge blir et tyngdepunkt i NATO innen minemottiltak.

Skriv ut