Foredrag: Jørgen Berggrav – «Reserven: Retorisk eller relevant

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 11. mars 2013

Kontreadmiral Jørgen Berggrav
Generalsekretær i Norske Reserveoffiseres Forbund

Foto: Kjell Huslid, OMS

 

«Reserven: Retorisk eller relevant»

Innledning

Formann, mine damer og herrer,

Tusen takk for innbydelsen til å komme hit i kveld. Det har inspirert (og tvunget) meg til å gå gjennom en rekke problemstillinger, tenke på løsninger og strukturere det hele på en forhåpentligvis forståelig måte.

En mann jeg har stor respekt for, og som pleier å ha særdeles tydelige meninger, understreket betydningen av at et foredrag om reservens eventuelle relevans, ikke måtte basere seg på en videreføring av hva reserven var i det gamle invasjonsforsvaret, men ta utgangspunkt i en pragmatisk og nøktern generalstabsmessig analyse av dagens behov.

Utgangspunkt

Det første må være å klarlegge hva en reservist er. NATO definerer dette som personell som vanligvis ikke er engasjert i forsvaret på heltid. De kan være frivillige, tidligere tjenestegjørende eller vernepliktige, være tilknyttet reserveavdelinger eller tjenestegjøre individuelt.

For analysen, kom jeg til at utgangspunktet må være hva Forsvaret er til for og hva vi ønsker å oppnå. Det aller viktigste må være at Forsvaret ikke skal være et slags symbolsk løvepulver som skal holde krigen bort ved at vi strør det omkring i landet og ellers lovpriser i festtaler, i håp om at dette imponerer andre enn oss selv.

Utgangspunktet må være at Forsvaret skal være en reell leverandør av operativitet og beredskap og være profesjonelle på det. Derfor må Forsvaret også struktureres i forhold til en beredskaps- og kapasitetsbestilling fra våre politiske ledelse, og forsvarsledelsen må være analytiske og pragmatiske i sine råd om hvordan vi skal få mest forsvarskapasitet for hver krone som samfunnet velger å investere i Forsvaret.

De andre faktorene som må ligge til grunn for min analyse, er de sikkerhetspolitiske omgivelsene som legger grunnlaget for Forsvarets oppgaver, den teknologiske utviklingen og den betydning det har for kompetansebehovet, økonomien i Forsvaret og samfunnstrender som har betydning for arbeidslivet.

Jeg har også i stor grad støttet meg på det utredningsarbeidet som er gjort i Prosjekt Employer Support. Arbeidet med utredningen har gitt unik innsikt i hvordan andre land har håndtert liknende utfordringer som de Norge står overfor.

En endret «slagmark»

Den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg dramatisk de siste 15-20 årene. Mens Forsvaret tidligere i stor grad kunne konsentrere seg om å løse et mer rendyrket militært problem, er situasjonen nå at militære styrker bare er én del av løsningen. Løsningen finnes kun gjennom et tett samarbeid med andre aktører på en arena eller slagmark som er mer kompleks enn noen gang. Operasjonene er også blitt mer basert på høyteknologi, samtidig som de stiller store krav til kulturforståelse.

Sammensatte utfordringer

De utfordringene vi, sammen med våre allierte i NATO, står overfor, er altså vidtspennende og sammensatte. Måten NATO håndterer dem på, er avgjørende for hvordan Alliansen oppfattes av andre. De fleste av operasjonene vil være det NATO kaller Comprehensive Approach, sammensatte operasjoner, hvor samarbeidet med og grensesnittet mot andre virksomheter spiller en stor rolle.

NATOs strategiske konsept vektlegger 3 forhold, kollektivt forsvar, krisehåndtering og dialog. Jeg tror det er viktig at vi tar dette inn over oss. At vi for eksempel er opptatt av Nordområdene kan ikke bety at vi legger det meste av vår aktivitet dit på bekostning av vår deltakelse i NATO.

Derfor er det er nettopp fordi vi er opptatt av Nordområdene at vi bør være, – og bli oppfattet som, – aktive og troverdige bidragsytere i NATOs fellesskap.

I dette ligger dilemmaet med vår nabo i nordøst. Vi understreker stadig det gode samarbeidet med Russland, – og jeg gjør det også selv. Men, det spøker alltid i bakgrunnen at utviklingen i Russland er ikke er helt forutsigbar, og at vi ikke kan utelukke at Russland vil kunne bruke militær makt mot Norge i en interessekonflikt, eller true med slik maktbruk.

For det norske forsvaret betyr dette at vi må være forberedt på hele spekteret av oppgaver, fra høyintensitet hjemme og ute, til sammensatte oppgaver over lang tid. Dette har konsekvenser for kompetansebehovet.

Gjennom militærkomiteens dokument MC 411 uttrykker NATO dette slik: Endringer i de strategiske, politiske og økonomiske omgivelsene understreker behovet for et nytt og sammensatt spenn av virkemidler for å kunne håndtere et stadig mer komplekse operative utfordringer. I praksis betyr dette at det er behov for større kompetansebredde.

Den teknologiske utviklingen

Kompetansebehovet henger nøye sammen med måten vi løser de forskjellige oppgavene på. Evnen og output er først og fremst knyttet omfanget og relevansen av den operativiteten de kan bidra til.

Det kan være nyttig å se dette i et lengre perspektiv, fra den gangen det var viktig å være størst og sterkest, til skytevåpenet som gjorde det viktigere å kunne skyte enn ren fysisk styrke, dampmaskinen som endret strategi både på land og sjø, via forbrenningsmotoren som førte til at krigføringen tok i bruk luftdomenet, til dagens nettverksbaserte forsvar.

Det har hele tiden vært slik at innovasjon og ny teknologi først har blitt brukt for å gjøre eksisterende organisasjon, taktikk og strategi bedre. Etter hvert ser vi at det fører til helt andre måter å løse oppgavene på. Dette gjelder både de operative beslutningsprosessene, men i like stor grad personellet og måten vi selekterer på.

Det er en gjensidig sammenheng mellom enhetskostnad, taktikk og strategi, organisering av Forsvaret, trening, som resulterer i en eksponentiell utvikling i stridsevne. En forutsetning er at man klarer å se denne sammenhengen og utnytte mulighetene, og ta den (politiske) belastningen ved å gjøre det!

Take-aways:

Jeg tror vi kan være enige om at militære operasjoner er blitt mer komplekse og mer kompetansekrevende, kort sagt at krig ikke er noe for amatører. Etter mitt syn er dette noe man i større grad bør ta inn over seg når Forsvaret struktureres. Det gjelder bruk av verneplikt og førstegangstjeneste, og det gjelder hvordan vi forvalter kompetanse, når den først er opparbeidet gjennom tjeneste i Forsvaret.

Jeg tror vi også kan være enige om at militær virksomhet er mer enn rene stridsoppdrag. Det dreier seg om støtteoppgaver og grensesnittet mot andre organisasjoner og virksomhetsområder, Heimevernets begrensede oppgaveportefølje, observatørvirksomhet og støtte til sikkerhetsreform, og ikke minst totalforsvarsoppgaver. Kravet til profesjonalitet og kompetanse gjelder i like stor grad her, men vinklingen på kompetansen er annerledes.

Lønnsutvikling

Kompetanse bæres av mennesker, og bruken av menneskers arbeidskraft koster penger. Hvis vi sammenlikner lønnsutviklingen i Norge med andre land i Europa, ser vi at veksten hos oss er uten sidestykke. Det er det mange som gleder seg over den 12. i hver måned, men det er en alvorlig utfordring for samfunnet på sikt.

For Forsvaret betyr det at lønnsutgiftene vil spise en stadig større del av budsjettene, dersom ikke budsjettene vokser raskere enn lønnsveksten.

Dette betyr igjen at det vil være et betydelig press på årsverk og stillinger.

Selv om lønn er viktig, er det klart at lønn ikke er alt. Det er kombinasjonen av forhold som lønn, mestring, kameratskap, meningsfylt jobb, spenning, geografisk beliggenhet, forutsigbarhet osv., som gjør at en arbeidsplass tiltrekker seg de menneskene som virksomheten helst vil ha.

Forsvaret konkurrerer godt på mange av disse kriteriene, men ikke på alle. Mye av det vi kommer til å slite med er resultat av en villet politikk.

Foravtrykk og bosetting

Jeg tror den største utfordringen vil være at vi har valgt å plassere Forsvarets store avdelinger på steder som er velegnet til militære øvelser, men lite egnet som bosted for tilstrekkelig mange forsvarsfamilier. Det er ikke noe galt hverken med steder som indre Troms eller Østerdalen, men det finnes ikke tilstrekkelig antall arbeidsplasser for at moderne familier kan bo der, hvis ikke begge ektefellene eller samboerne er ansatt i Forsvaret!

For unge i etableringsfasen, er det ikke like enkelt, hverken å bygge opp eller vedlikeholde et forhold over tid. Uten et tilstrekkelig antall varierte arbeidsplasser som passer en moderne familie, vil det kun unntaksvis være mulig å bo i rimelig nærhet av en rekke tjenestesteder.

Jeg tror dette er et av Forsvarets aller største problemer. For meg er det umulig å forstå at Forsvarets ledelse, som ellers snakker pent om familiepolitikk og kvinneandel, ikke i større grad synes å ta dette på alvor.

Det finnes løsninger som pendling, men man kan ikke være ukependler et helt yrkesliv, når familievennlige tjenestesteder stadig blir færre. I tillegg vil utstrakt pendling føre til redusert tilstedeværelse og oppfølging for en del nøkkelpersonell. Dette har en beredskapsmessig konsekvens.

Den løsningen som mange blir nødt til å ty til, blir å slutte i Forsvaret. Ikke fordi det ikke var tilstrekkelig givende eller lønnen var for dårlig, men ganske enkelt for å skaffe seg et liv!

For de aller fleste av oss går livet i faser, med ulike prioriteringer og ulike behov. I noen livsfaser passer det fint å leve slik Forsvarets behov og struktur legger opp til, andre ganger er det vanskelig.

«Barn av vår tid»

På Forsvarsdepartementets kompetansekonferanse på torsdag, viste Målfrid Brath fra Manpower dette bildet om hvordan hver generasjon møter arbeidslivet på ulike måter og blir preget av økonomiske, sosiale og politiske faktorer i sin tid.

Mens mange av oss begynte på en utdannelse som ledet frem til et yrke som vi kanskje skulle være i hele vårt yrkesliv, er det ikke slik lenger. Dagens unge «google-generasjon» er spontan, og skifter arbeidsplass ofte. Det er deres egne behov og interesser som er avgjørende, og mange har en slags «a/s meg selv-holdning».

For Forsvaret er dette delvis en god nyhet, for en offiserstilværelse er nettopp et ideelt utgangspunkt for hyppige skifter mellom varierte jobber. Men det betinger at ikke bare jobbinnholdet er fristende, men også de andre faktorene som påvirker tjenestemannens, – eller ektefellens valg!

For mange vil dette imidlertid i praksis føre til at terskelen for å forlate Forsvaret blir lavere. Og om det ikke er personellet selv, så vil det være ektefelle eller samboer, eller tenåringsbarna som er faktiske beslutningstakere!

Kompetansemeldingen

Mange av disse problemstillingene er behandlet i Stortingsmelding 14, som kom for en uke siden. La meg med en gang gi ros til de som står bak meldingen. Den er en særdeles viktig melding og et godt grunnlag å jobbe videre ut fra.

Men den gir ikke alle svar, og det er en del problemstillinger som etter min vurdering burde vært mye tydeligere belyst og klarere konkludert.

To slike områder er problematikken rundt Årsverksstyring og de personellmessige konsekvensene av Forsvarets lokalisering av en rekke baser og garnisoner.

Forsvarets største utfordring

Uavhengig av hvordan man vektlegger de ulike faktorene, trenger man ikke være rakettforsker for å fastslå at Forsvarets største utfordring vil være å ha sikker tilgang på de menneskene og den kompetansen man kan få bruk for.

Problemet er ikke at vi har for få fregatter, stridsvogner eller kampfly, problemet er å sikre at de har den bemanningen og støtten som behøves for at samfunnet skal få tilstrekkelig sikkerhetspolitisk gevinst, hele tiden, hver dag!

Som tidligere forsvarsplanlegger bærer jeg min del av ansvaret for at dette ikke har vært tillagt tilstrekkelig vekt.

Jeg tror at vi har laget et system som planmessig legger opp til at en stor del av det personellet vi har brukt store ressurser på å trene opp forsvinner mens vi fremdeles har stort behov for dem.

Dette fører til redusert bemanning, reduserte leveranser av operativitet og beredskap og feil ressursbruk.

Hvordan vi bør håndtere dette, er et omfattende spørsmål, og mitt innlegg kan bare berøre noen aspekter. Jeg tror imidlertid at ordningen med å produsere kompetanse som av ulike årsaker ikke blir brukt i organisasjonen er en særdeles kostbar løsning. Hvis vi derimot klarer å gjøre noe med denne ubalansen, vil vi kunne frigjøre store ressurser som igjen kan finansiere tiltakene og øke operative leveranser..

Kompetansegapet

Oppsummert kan vi si at øket kompleksitet og sammensatte operasjoner innebærer et øket kompetanse behov, både i bredde og i dybde. Dette behovet kan vi illustrere med denne grønne trekanten. Men på grunn av vedvarende press på økonomien og det faktum at personellet er den dyreste innsatsfaktoren i det moderne Norge, er det vanskelig å se for seg at Forsvaret har råd til å ha disse fast ansatt. Dermed oppstår det et kompetansegap.

Ja, det er nok enda mer krevende enn dette, for det er som tidligere nevnt, en svært usikker forutsetning å gå ut fra at Forsvaret klarer å holde på det personellet de trenger, selv om pengene skulle ha vært der.

Dette er en problemstilling som det norske Forsvaret ikke er alene om. Men kombinasjonen av høye lønninger, et arbeidsliv som går så det suser, langstrakt land med «öppna landskap» gjør det spesielt utfordrende for oss. Det er personellet som er Forsvarets kritiske masse!

Hvis vi skal være ærlige med oss selv og måle Forsvarets effektivitet etter hva det kan levere, kommer vi ikke gjennom dette uten å tenke utenfor «boksen»!

Om å endre en trend?

Problemet er altså å snu trenden med at verdifullt personell med viktig kompetanse forsvinner. Da dreier det seg om å øke incentivene for å beholde personellet, og om å re-rekruttere spesielt viktige medarbeidere.

Dette er naturligvis viktige tiltak. Men, selv om dette mildner symptomene, løser det ikke det grunnleggende problemet, det at likningen behov – økonomi – livsfaser og geografi ikke går opp.

Å tenke utenfor boksen innebærer at man fokuserer på muligheter og ikke bare på problemer. Derfor må vi spørre oss, hvilke muligheter ligger det i at vi har høyt kvalifisert personell som i faser av livet ønsker en annen tjeneste enn det Forsvaret lett kan tilby, kombinert med at vi bør bruke penger på folk når vi har bruk for dem, og ikke når vi ikke trenger dem?

Ta for eksempel et ungt menneske som starter sin karriere på Forsvarets ingeniørskole på Jørstadmoen og blir en av de toppkompetente cyber-krigerne Forsvaret er avhengig av. Han eller hun har noen kjempespennende år i operativ virksomhet, før ektefellen eller samboeren sier at han eller hun også vil ha en jobb og et liv, og dessuten kom Microsoft eller Nintendo med et veldig godt tilbud…? Er det mulig å tenke seg at erfaringene fra en jobb utenfor Forsvaret kan bidra til å øke kompetansen, og er det mulig å tenke seg at vedkommende kanskje kunne tenke seg en kortere eller lengre periode i Forsvaret senere, når det passer litt bedre og man dessuten kan jobbe med de mest spennende oppgavene i en meningsfull setting, i et godt kameratskap?

Jeg tror faktisk det, og jeg tror det gjelder veldig mange andre grupper også, til og med teknikeren på fregatt, som gjerne vil tilbake etter noen år i Nordsjøen…

Ferskvare

Nå vil kanskje noen vil hevde at jeg motsier meg selv, for vi var jo enige om at krig ikke er for amatører, og den teknologiske utviklingen er så rask at man blir utdatert om man ikke jobber med dette hver dag.

Jeg tror dette er en forhastet slutning, og vi praktiserer det heller ikke i Forsvaret i dag heller. Etter noen år i operativ tjeneste, er det ofte tjeneste ved stab eller andre oppgaver, før man roterer tilbake til operativ tjeneste. Særlig gjelder dette sjefsnivået, som jo har de mest krevende jobbene.

Jeg tror et det i stedet er et spørsmål om hva slags tjeneste man har hatt i mellomtiden, hvor lenge man har vært borte og hvordan kompetansen har vært vedlikeholdt i mellomtiden. Det er ingen automatikk at en som har vært personalansvarlig i et rederi i Bergen blir mye dårligere egnet enn en som har vært stabsoffiser hos Tom Simonsen i P-avdelingen. Jeg er heller ikke overbevist om at noen år som logistikkansvarlig i Møllergruppen gjør en annen dårligere egnet til å møte logistikkutfordringer i Forsvaret.

Ferskvare er altså et relativt begrep.

Kapasietetssupplement vs. Kompetansesupplement

Det kommer an på hva slags oppgaver som skal løses. I den gamle strukturen var reservestyrkene først og fremst et kapasitetssupplement, dvs. noe man behøvde for at volumet skulle bli stort nok. Men det var altså først og fremst soldaten som kriger som var etterspurt.

I dagens situasjon har vi fortsatt behov for et kapasitetssupplement, og i særlig grad i Heimevernet. Heimevernet, slik vi har organisert det i Norge, er et klassisk eksempel på bruk av reservestyrker. Det som er spesielt, er at denne formen for reserve ”bare” brukes i forbindelse med Heimevernets begrensede oppgaveportefølje.

Andre deler av Forsvaret har imidlertid også bruk for reserver. Det kan både være soldatfunksjonen for å øke utholdenhet og fylle opp strukturen.

Men som dagens operasjoner krever som nevnt en kompetanse som ofte ikke finnes i tilstrekkelig grad i Forsvaret. Det man trenger, er personell som har spesialistkompetanse i tillegg til en militær plattform som gjør at man kan fungere i en militær sammenheng. Eksemplene på dette er mange, logistikere, maritime spesialister som gir råd til skipsfarten, ingeniører, elektrikere, leger, veterinærer, jurister eller IT-folk. Listen er lang!

Hvem skal være proffe på hva?

Hvis vi kombinerer dette med Forsvarets oppgaver, er det innlysende at kjerneoppgaven STRID bør overlates til de som er proffe på det, men at disse kan kompletteres med ferskvarereserver for å øke utholdenheten eller øke volumet.

Forsvarets forskningsinstitutt har i sin Landmaktstudie skissert nettopp et slikt eksempel. De har både vurdert kompetansedimensjonen og laget økonomiske beregninger for denne måten å organisere på.

Den største volummessige delen av Forsvaret, Heimevernet, er allerede bemannet med reservister. På grunn av en begrenset oppgaveportefølje, er ikke behovet for skarpe soldatferdigheter like stort, og kompetansevedlikeholdet kan legges opp etter det. Etter min vurdering betyr dette ikke på noen måte at kvaliteten på en HV-soldat er dårligere enn i for eksempel Hæren, den er bare annerledes.

Det samme forholdet kan tenkes i store deler av støttestrukturen. Her er det ikke først og fremst soldaten vi er ute etter, men spesialisten som kan sitt fag, er vant til å jobbe i en militær struktur, er i god fysisk form og kan ta vare på seg selv. Når vi ikke har direkte bruk for dem, er det faktisk uhensiktsmessig at de skal være ansatt i Forsvaret, både hva økonomi og kompetanse angår. Det viktige er at vi kan få tak på dem når de trengs, og at vi har et troverdig system for dette. Behovet for kompetent fagpersonell er stort, og listen er langt fra komplett.

Tilsvarende forholder det seg med FN-observatører og folk som jobber med sikkerhetsreformer, og de som jobber opp mot totalforsvaret.

Et britisk eksempel

For meg er det innlysende at man burde gjennomføre et systematisk arbeid for å vurdere hvordan vi best mulig kan utnytte ulike personellressurser for å løse Forsvarets oppgaver.

I Storbritannia ble dette gjort av statsministeren som en konsekvens av the Strategic Defence and Security Review, som er det britiske motstykket til vår egen langtidsplan. Hensikten var å ta høyde for moderne ytre trusler og møte samfunnets utvikling innen kompetanse og frivillighet og utnytte samfunnets sosiale kapital bedre. På den måten vil man øke Forsvarets kapasitet og stridsevne og sikre en bedre integrering av Forsvaret i samfunnet. Og fordi Storbritannia som kjent har betydelige utfordringer med forsvarsbudsjettene, var hensikten å redusere Forsvarets driftsutgifter.

Rapporten er tilgjengelig på internett, og er vel verdt å lese. Den beskriver utfordringene og løsningene på en meget god måte. Blant de forholdene som understrekes, er aktivt samarbeid og partnering med sivile arbeidsgivere for å øke forutsigbarhet for reservens trening og deployering, og den legger opp til at reserven økes betydelig, og at den integreres tettere med det regulære Forsvaret.

…og et dansk

I Danmark er som kjent forsvarsbudsjettet under sterkt press. Det skal kuttes ca. 15% i et budsjett som er omtrent halvparten av det norske! Den danske forsvarsministeren har sagt at den eneste måten å klare dette på, er å redusere personellet. Danskene mener at de på tross av dette kan opprettholde den operative kapasiteten ved å utnytte reservepersonell på en bedre måte. De har derfor startet en omfattende reservistutredning for å vurdere sivil og militær kompetanse samt reservistenes erfaring og hvordan samlet kompetanse kan utnyttes bedre for å løse Forsvarets oppgaver.

En mulig tilnærming

Jeg har tidligere påvist at hovedpremissene for personellpolitikken i Forsvaret uvilkårlig vil føre til at et betydelig antall ansatte vil slutte. Dette er oftest sett som et stort problem. Samtidig innebærer dette store muligheter.

Jeg tror det er viktig at man har et bevisst forhold med tanke på gjenbruk til alle som slutter i Forsvaret. Etter at man har «skrelt bort» de som er uegnet, bør man registrere «gammel militær kompetanse» og «ny sivil kompetanse». Bare på den måten kan vi oppdage at for eksempel en topp kvalifisert grenader har studert medisin eller jus, eller noe annet Forsvaret kan ha bruk for og på den måte være et ypperlig kompetansesupplement.

Så må vi sammenlikne behovet for kompetanse med den kompetansen som kan være tilgjengelig, og sjekke ut hvilke kandidater som er villige til å påta seg tjenesteoppdrag for Forsvaret ved et gitt tilfelle. Disse vil utgjøre en pool hvor Forsvaret kan hente kandidater til konkrete kontrakter eller kontrakter med et beredskapsmessig innhold. Jeg tror det er viktig at poolen av villige er tilstrekkelig stor, slik at kontraktsregimene kan matche den enkeltes personlige tilgjengelighet. Samtidig vil menneskene i poolen ha en svært viktig funksjon som «ambassadører» for Forsvaret og forankring av forsvarsviljen.

Et slikt system vil kunne gjøre en betydelig kompetansemengde tilgjengelig for Forsvaret, og øke troverdigheten for en beskjeden investering. Registrering av kompetanse kan gjøres via databaser som den vi allerede opererer i Norske Reserveoffiserers Forbund, eller via alumnifunksjoner i sosiale nettverk som for eksempel Linkedin. Lovhjemmelen har vi i vernepliktsloven, og betaling til personell bør i utgangspunktet bare knyttes opp til konkrete kontrakter som stiller konkrete krav til reservisten.

Derimot vil det være viktig å holde kontakt og dialog med alle reservistene i poolen, og bidra til at de kan vedlikeholde en grunnleggende kompetanse og forståelse av Forsvaret. Dette er tiltak som kan gjennomføres for svært beskjedne midler.

En ordning slik jeg har skissert, vil kunne gjennomføres på en skalérbar måte, alt etter hvor mange man ønsker å ha på konkrete leveranse-kontrakter.

Forutsetninger

For å få dette til, er det viktig at det er en god dialog mellom det sivile og det militære arbeidslivet. Spesielt viktig er det at det er en bedre forståelse av de kvaliteter og verdiskapning som militær erfaring kan bringe med seg til det sivile næringslivet. Det er også viktig at lover og forskrifter harmoniseres og bringes i takt med dagens situasjon. Dette er for øvrig forhold som må tas tak i, uavhengig av et revitalisert reservistkonsept. Norske Reserveoffiserers Forbund har, sammen med Norges Forsvarsforening, gjennomført prosjektet Employer Support og overlevert en rapport til Forsvarsdepartementet som beskriver disse forholdene i detalj.

For det andre, vil det være viktig å vedlikeholde en grunnleggende kompetanse. Dette vil dreie seg om å være oppdatert om Forsvarets utvikling, ha en fysisk skikkethet, og om det å kunne inngå i en militær organisasjon.

Grunnmuren dette må hvile på, må være en sunn motivasjon, basert på følelsen av å høre til og av å bli møtt med respekt.

Heller ikke dette er noe som er kostbart. Men det må gjøres. De frivillige organisasjonene spiller en viktig rolle her, og jeg tror dette er noe Forsvaret i større grad burde benytte seg av.

Hva kan oppnås?

Blant våre allierte er det bred enighet om at en målrettet bruk av et systematisert reservistkorps gir lavere driftsutgifter enn kun stående styrker. Denne besparelsen kan sluses tilbake til andre områder i Forsvaret og dermed gi økte muligheter for å levere beredskap og operative leveranser. Det vil også kunne gi større fleksibilitet med hensyn til styrkebidrag. Et økt kompetansetilfang vil også bidra til dette.

En bedre dialog mellom det sivile og det militære arbeidslivet samt en bedret gjensidig kompetanseforståelse, vil bidra til at man «ikke må gifte seg» med Forsvaret, og at man har fleksibilitet. Dette vil bedre rekrutteringen og gi personell trygget slik at de står ut kontraktsperioden.

Rent samfunnsøkonomisk vil et slikt system utnytte samfunnets sosiale kapital langt bedre enn i dag. I et land som har underskudd på arbeidskraft, må dette være av stor betydning.

Bonuseffekten for Forsvaret vil være bedre informasjon blant befolkningen, og en tettere integrasjon av Forsvaret i samfunnet.

At det ligger et stort gevinstpotensial i dette, er hevet over tvil. Etter mitt syn er det derfor avgjørende viktig at det i kjølvannet av forsvarssektorens kompetansemelding, gjennomføres en grundig utredning for å utnytte ordninger med reserver i Forsvaret.

Utredningen må klarlegge hvordan man kan øke ut­holdenheten i den operative strukturen og bedre utnytte den utdanning og trening som gis gjennom førstegangstjeneste og befalsutdannin­gen. Den må også ta for seg hvordan ordninger med reserver kan kompensere for frafallet av personell og de samfunnsmessige aspektene. En slik utredning må naturligvis også omfatte representanter for det personellet det gjelder.

NROF – Fokus og retning

Jeg har nå vært Generalsekretær i Norske Reserveoffiserers Forbund i noe over et år. Jeg må si at det har vært et privilegium. Ikke bare å jobbe med mennesker som er glødende opptatt av Forsvaret, men å kombinere dette med min bakgrunn fra Forsvaret. I særlig grad har det vært viktig å tilpasse Forbundet best mulig til dagens innsatsforsvar og være en relevant medspiller. Vi er på god vei.

På Landsmøtet sommeren 2012 ble dette nedfelt i en ny strategi for Forbundet. Vi ønsker å bruke Forsvarets reservistbehov for å fokusere vår virksomhet og gi den retning og innhold. Vår erfaring er at det er betydelige synergier mellom den reservistfokuserte virksomheten, og mye av det som bør gjøres for å gi gode tilbud til aktive veteraner og seniorer. Dette gjenspeiles derfor også i måten vi organiserer aktivitetene.

Avslutning

Mine damer og herrer, jeg har i dette foredraget forsøkt å sette lys på hvordan et systematisert reservistkonsept kan bidra til å løse noen av de betydelige utfordringene Forsvaret uten tvil vil stå overfor. Etter mitt syn er det helt avgjørende at man følger opp kompetansemeldingen med en fordomsfri reservistutredning, på samme måte som våre nære allierte.

Og siden jeg nå har holdt meg til de prinsipielle og nøkterne aspektene og appellert til fornuften, har jeg lyst til å avslutte med å appellere litt til følelsene også. Det er nemlig ingen motsetning mellom det den eldre generasjon har bidratt med gjennom årtier, og det som dagens innsatssoldater prøver å oppnå.

Etter videosnutten er jeg tilgjengelig for de spørsmål og kommentarer dere måtte ha, og jeg håper at dere ikke «legger fingrene i mellom»!

Skriv ut