Foredrag: Indias marineutvikling sett i lys av den strategiske utviklingen i og rundt Det indiske hav

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 19. januar 2009

Ved
Saira H. Basit
Forsker Institutt for forsvarsstudier

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Indias marineutvikling sett i lys av den strategiske utviklingen
i og rundt Det indiske hav

 

Saira H. Basit
Forsker Institutt for forsvarsstudier. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Kjære damer og herrer. La meg først takke Oslo Militære Samfund for denne store æren og fine anledningen jeg har fått til å fortelle litt om forskningen min. I dette foredraget skal jeg fortelle om India og utviklingen til den indiske marinen. Jeg kommer til å ta for meg tre spørsmål:

 

  1. Hva er Indias maritime ambisjoner?
  2. Hva er drivkreftene bak Indias maritime ekspansjon?
  3. Hva er implikasjonene for sikkerheten og stabiliteten i og rundt Det indiske hav?

 

Indias globale rolle er i endring. Landet er på vei til å bli en av tre stormakter i Asia, ved siden av Japan og Kina. USAs National Intelligence Council (eller NIC), som samler 16 etterretningsorganisasjoner, skriver i sin nyeste analyse Global Trends 2025 at India er blant de landene som vil styrke sin posisjon i verden, og at amerikanerne må forberede seg på å måtte dele sin globale innflytelse med både India og Kina. For India er det spådd fortsatt kraftig økonomisk vekst. Kina og India, Asias to økonomiske maktsentra, virker å være på vei tilbake til den statusen de hadde over to hundre år siden. Så sent som i 1820 stod India og Kina for 45 prosent av verdens samlede verdiskapning. For første gang siden da er disse to asiatiske kjempene forventet å bli de største bidragsyterne til global økonomisk vekst. Ifølge NIC vil økonomiene til Kina og India vokse seg større enn alle andre i verden med unntak av USA og Japan innen 2025.

 

Indias vekst assosieres i liten grad med militær opprustning og vekker derfor liten bekymring i Vesten, i motsetning til Kina. India omtales gjerne som ”verdens største demokrati” og er for mange ”fredsnasjonen” – det siste en arv fra Gandhi – med en spennende, fargerik kultur og pluralistisk toleranse. Men sannheten har flere ansikter: Siden det moderne Indias opprettelse i 1947 har landet vært gjennom fem kriger. Og parallelt med den sosioøkonomiske utviklingen, moderniserer og ekspanderer også India sine militære styrker.

 

Ifølge militæranalytikeren Robert Kaplan vil Indias marine, som i dag er verdens femte største, bli den tredje største innen få år. India har avanserte ubåter og missiler, og har en hangarskipgruppe seilende i Det indiske hav. Dette havet som er verdens tredje største og rommer 20 prosent av jordens vannflate, huser noen av hovedtransportårene for global handel. Havet er omgitt av hele 56 land. I disse landene finnes enorme ressurser. Totalt sett går 50 prosent av den globale oljetransporten og 30 prosent av gasstransporten over havet. Ni stred leder inn i det indiske hav, og fem av disse er viktige med henblikk på energiråvarer, som for eksempel Hormuz og Malacca. 60 000 skip hvert år, det vil si 200 per dag, passerer gjennom det smale Malakka-stredet. Slik sett er det naturlig at sikkerhet langs disse handelsårene er av høy betydning.

 

Ambisjoner

I juni 2007 uttalte Indias utenriksminister Pranab Mukherjee følgende:

 

“Fortunately, after almost a millennia of inward and landward focus, we are once again turning our gaze outwards and seawards, which is the natural direction of view for a nation seeking to re-establish itself not simply as a continental power, but even more so as a ‘maritime’ power – and, consequently, as one that is of significance upon the global stage.”

 

Som dette sitatet antyder har India lenge satset på hæren, og det av naturlig grunner. Landets kriger siden uavhengigheten har stort sett vært på land. I tillegg har India uavklarte grensedisputter med både Pakistan og Kina, hvor i så måte delstaten Jammu og Kashmir fremdeles er den mest omfattende utfordringen. Men nå har India i tillegg vendt blikket mot det store verdenshavet, og det er ikke første gangen. Legg merke til ordet ”re-establish” i utenriksministerens sitat. Mange av dere har sikkert hørt om den kinesiske admiralen Zheng He og hans eventyrlige seilaser til Det indiske hav på 1400-tallet. Men Indias antikke blomstringstid ute på Det indiske hav er mindre kjent.

 

Ifølge den indiske diplomaten, historikeren og filosofen K. M. Panikkar, kan inderne påvise sine første ferder ut på havet fra allerede 3500 før Kristus, og han mente at de indiske flåtene, som hadde mer fokus på handel enn på politikk, forble dominerende helt fram til 1200-tallet etter Kristus. Ifølge den forrige indiske marinesjefen, admiral Arun Prakash, kom fallet til India som en maritim makt med invasjonen til mogulene så sent som på 1500-tallet. Siden Mogulene kom fra fastlandet i nord, ignorerte Indias herskere det maritime elementet i Indias sikkerhet. Uansett nøyaktigheten i disse forestillingene, indikerer både Panikkar og Prakash at India har en tradisjon som maritim stormakt som går flere tusen år tilbake i tid.

 

I 2004 publiserte den indiske marinen sin første offisielle doktrine, Indian Maritime Doctrine: INBR 8 (som ble gjort om til et gradert dokument en stund senere). Doktrinen var et ledd i en økende satsing på marinen, en utvikling som man også ser i flere andre asiatiske stater. Marinen er nå i gang med å utarbeide en ny, gradert, doktrine i og med at den forrige ble kritisert for å være for lite India-spesifikk og i for stor grad en etterligning av den australske marinedoktrinen. I tillegg offentliggjorde inderne sin egen maritime strategi i 2007 med tittelen Freedom to use the Seas: India’s Maritime Military Strategy. Den har det lett ambisiøse mottoet:

 

“The freedom to use the seas for our national purposes, under all circumstances”

 

Drivkrefter

Drivkreftene bak Indias maritime modernisering og ekspansjon er mange og komplekse. Her skal jeg kaste lys over noen av de viktigste. I 2005 uttalte Indias nåværende marinesjef admiral Sureesh Mehta følgende:

 

“For a Strategy […], the start point has to be a threat. Without a specific threat, whether real or perceived, there is no need for a Strategy. […] In the national security arena, we are concerned with threats to our national interests […].”

 

Så, hvorfor har India følt behov for å ruste opp marinen og utvikle sin egen maritime strategi? Hvilke trusler er det marinesjefen snakker om? Er antatte trusler den eneste drivkraften bak landets beslutning om å modernisere og ekspandere marinen?

 

Etter 1947 har militære trusler mot India vært landbasert, med atommakten Pakistan som hovedutfordrer. India og Pakistan har siden uavhengigheten – i tillegg til fire kriger – hatt mange mindre militære sammentreff. Fokuset har derfor vært på å opprettholde en sterk og motstandsdyktig hær. Men i den siste tiden har satsningen blitt noe annerledes, som nevnt ovenfor. Delvis er bakgrunnen for endringen i tankesettet at Indias trusselbilde har endret seg. Skiftet i Indias trusselbildet reflekteres tydelig i strategidokumentet til marinen. Der står det at stater som er fiendtlige mot indiske interesser får stadig større innflytelse i og rundt Det indiske hav. Videre står det at India har et akutt behov for å demme opp mot denne påvirkningen. Med andre ord: India må i langt sterkere grad enn i dag markere et maritimt nærvær i regionen.

 

Det er først og fremst Kina som representerer en utfordring for India, selv om dette ikke står direkte i strategien. Deretter følger Pakistan, Bangladesh og muligens Burma. De siste årene har Kina foretatt flere fremstøt overfor de samme landene for å sikre seg deres vennskap og velvilje. Ikke minst: Kina har inngått en rekke avtaler om kommersielle havner. Det spekuleres i hva den virkelige hensikten med disse havnene er. Det synes temmelig åpenbart at Kina har inngått partnerskapene for å få strategiske støttepunkter i Det indiske hav. Her går de maritime transportårene for olje og gass østover til Kina, mens kinesiske industrivarer fraktes vestover.

 

Den indiske marinestrategien har dette som utgangspunkt: Her slås det fast at Kina forsøker å oppnå et strategisk fotfeste i Det indiske hav. Det er også nevneverdig at en del indere ser på Kina og Pakistan som den ene og samme trusselen, og utdyper at Pakistan ikke er noen trussel uten kinesisk støtte. Islamabad og Beijing har bygd gode relasjoner over de siste årene, og Kina har spilt en viktig rolle i å utvikle Pakistans kjernefysiske infrastruktur. I tillegg bygger kineserne en dypvannshavn i Gwadar i det sørlige Pakistan. Også dette har vært en kilde til bekymring for inderne.

I tillegg til utfordringen fra Kina, er hensynet til forsyningssikkerhet en viktig drivkraft bak Indias maritime ekspansjon. Landet er i økende grad avhengig av importerte energiråvarer. Olje og gass fraktes med skip fra Midtøsten og Afrika til indiske havner. I dagens politiske kontekst er transport av energiråvarer gjennom rørledninger et lite aktuelt alternativ for indiske myndigheter. Landet har et vanskelig forhold til nabolandene Pakistan og Bangladesh, som begge er mulige transittruter for olje og gass fra henholdsvis Iran og Burma. Dette vanskeliggjør muligheten for å realisere omdiskuterte prosjektideer som Iran-Pakistan-India Pipeline, Turkmenistan-Afghanistan-Pakistan-India Pipeline og Trans-Bangladesh Pipeline.

 

I dag importerer India omtrent 70 prosent av sin olje. I 2007-2008 importerte landet omtrent 122 millioner tonn med råolje, og mer enn 73 prosent av dette kom fra Midtøsten. Videre kan det sies at nesten 89 prosent av indiske oljeimporter ankommer via sjøveien. Derfor er det essensielt for India å sikre ferdselsårene gjennom Det indiske hav. Opprettholdelsen av landets økonomiske vekst er rett og slett avhengig av det, og dette kommer klart frem i den indiske marinestrategien. Dagens piratvirksomhet utenfor kysten av Somalia har kastet nytt lys på hvor viktig og vanskelig det kan være å sikre forsyninger. I tillegg til trusselen fra sjørøvere er forsyningene til havs utsatte i tilfelle ulykker, konflikter og terrorisme. India, i likhet med Kina, Japan og andre asiatiske stater, er i dag gratispassasjer i og med at de nyter godt av og er avhengige av at den amerikanske marinen sikrer sjøveiene.

 

Ved siden av utfordringen fra Kina og hensynet til forsyningssikkerhet er stormaktsambisjoner en viktig drivkraft. India opplever økonomisk vekst, og det har bidratt til å gi næring til ideer om India som regional – og fremtidig global – stormakt. Mange indere mener at marinen er en viktig forutsetning for å kunne oppnå en slik status, men riktignok er denne ideen sterkest etablert innenfor både de pensjonerte og tjenestegjørende maritime kretsene. Ideen om å dominere Det indiske hav er ikke ny. Panikkar argumenterer i monografien India and the Indian Ocean: an Essay on the Influence of Sea Power on Indian History fra 1945 at det er fundamentalt for Indias fremtid å bestrebe seg på å bli en maritim stormakt. Panikkar skrev:

 

“It is an obvious fact to any student of history that India’s security lies on the Indian Ocean: that without a well considered and effective naval policy, India’s position in the world will be weak, dependent on others and her freedom at the mercy of any country capable of controlling the Indian Ocean. India’s future therefore is closely bound up with the strength she is able to develop gradually as a naval power.”

 

Mange indere snakker om Indias rett til å dominere i Det indiske hav – og betrakter havet som Indias mare nostrum – ”vårt hav”. Men India føler også et ansvar ovenfor det internasjonale samfunnet når det gjelder å sikre ferdselsårene i verdenshavet. I tillegg til disse tre drivkreftene har det i det siste, etter terrorangrepet i Mumbai i november 2008 hvor terroristene ankom i båter, blitt økt fokus på maritim sikkerhet og terrorisme.

 

Konsekvenser

Hva har så alt dette å si for stabiliteten og sikkerheten i Asia? Vil Indias maritime ambisjoner føre til et rustningskappløp til sjøs, som i neste omgang vil kunne øke spenningsnivået og til syvende og sist risikoen for konflikt? Eller vil etableringen av en slagkraftig, havgående indisk marine føre til økt stabilitet og sikkerhet i regionen, og dermed være en fordel for handelsrutene til sjøs?

 

De asiatiske transportrutene til sjøs er som sagt en hovedåre for handel, utvikling og økt velstand i verden, og blir stadig viktigere. Sjøveienes stabilitet har siden andre verdenskrig vært basert på USAs maritime dominans. India har i flere tiår nytt godt av denne internasjonale ordenen som har vært en forutsetning for landets økonomiske vekst. Men samtidig som landet blir stadig rikere og mer politisk innflytelsesrikt, har det også blitt mer sårbart: Inderne har selv ikke hatt kapasitet til å delta i sikringen av forsyningslinjene over havet, men har vært nødt til å lene seg på USA. Sett fra New Delhi er dette i lengden ikke holdbart, og der føler man behov for å i hvert fall delvis kunne sikre egne forsyninger, som inderne er så avhengige av. Dersom India kommer på kant med USA, kan amerikanerne for eksempel utnytte sin maktposisjon til å forstyrre landets energiimport fra Midtøsten. For indiske myndigheter er det maktpåliggende å redusere denne strategiske sårbarheten. Dette krever opprustning til havs.

 

Mange indere, inkludert den forrige marinesjefen, mener at Det indiske hav kun er for land i og rundt havet. Andre har ikke noe der å gjøre. Her gjøres det riktignok unntak for USA som i dag spiller rollen som asiatisk stormakt. Indias forbedrede forhold til USA er en forholdsvis ny utvikling, og kan sees som en av de utenrikspolitiske suksessene til Bush II-administrasjonen. På 1990-tallet var et av hovedmålene for den indiske marinen å demme opp for økende amerikansk innflytelse i Det indiske hav. I dag virker derimot indiske myndigheter stort sett fornøyde med den amerikanske tilstedeværelsen. Dette vil sannsynligvis fortsette å være trenden så lenge forholdet ikke blir ubalansert og inderne får kjøre sitt eget løp. Det foretrukne nivået ligger på samarbeid om sikring av handelsruter, samt redningsaksjoner.

 

Generelt skaper behovet for å sikre tilførselslinjene til sjøs et rasjonale for å bygge opp og modernisere marinen. Like mye som for India gjelder dette for Kina, Japan og flere andre asiatiske stater, som er avhengige av import av energiråvarer transportert over havet. Kina har også – slik som den indiske marinen – som langsiktig mål å bygge opp en havgående marine. Slik regional maritim opprustning kan føre til økte spenninger, rivalisering, og et behov for å danne motvekt mot eventuelle trusler. Med et økende energibehov, en fremtid som ikke garanterer tilstrekkelig tilgang på ressurser, konkurranse om å skaffe et godt marked for eksport, stormaktsrivalisering, mangel på gjensidig forståelse over et bredt spektrum av saker, er det en fare for at spenningsnivået mellom India og Kina øker. I verste fall kan det føre til konflikt.

 

På den andre siden kan India, Kina og Japans maritime opprustning føre til stabilitet og sikkerhet i form av styrket beskyttelse mot terrorangrep og pirater, samt bedre beredskap ved ulykker. Alle tre land har i dag antipiratstyrker i Adenbukta. USA vil høyst sannsynlig beholde sin dominerende stilling til sjøs i lang tid. Men det kan være en fordel at de asiatiske stormaktene ikke lenger er USAs gratispassasjerer, men at de også kan bidra med å sikre sjøveiene. Det indiske standpunktet her er klart: Ingen marine, inkludert den amerikanske, kan sikre sjøveiene alene. Foreløpig så er det gjensidig avhengighet som preger forholdet mellom USA og de asiatiske landene, og det legger grunnlaget for økt samarbeid. Dette er positivt for blant annet norske maritime interesser, samt verdenshandelen generelt.

 

Konklusjon

Den indiske marinens ambisjoner er å bygge ut en sterk havgående marine innen få år. Indiske myndigheter har vist en viss godvilje i forhold til disse planene ved å distribuere midler. Men veien fram til målet er lang, og inderne står ovenfor en rekke med utfordringer hvorav de vanskeligste er å utbedre den nasjonale våpenindustrien, skaffe teknologi utenifra, og utvikle en god dialog mellom de militære og det sivile lederskapet. Fortsatt økonomisk vekst og vedvarende politisk vilje er også forutsetninger for at ting skal gå i riktig retning. De tre viktigste drivkreftene bak Indias maritime ekspansjon er rivaliseringen med Kina, forsyningssikkerhet og stormaktsambisjoner. Videre er en konfliktfri sfære i Det indiske hav avhengig av at stater som India, USA, Kina og Japan samarbeider om å sikre sjøveiene, samt gjensidig forståelse mellom dem. Muligheten for et slikt godt multinasjonalt samarbeid kan undergraves ved at det dannes allianser som utelukker en eller flere nøkkelaktører. Fraværet av et regionalt samarbeid i Asia og økt konkurranse om å sikre energitilførsel kan i verste fall føre til konflikt.

 

 

Takk for oppmerksomheten.

Skriv ut