Foredrag: Hjemme, ute eller begge deler? Skal Forsvaret videreutvikles i ekspedisjonær retning eller er en tradisjonell norsk territoriell tilnærming fortsatt ønskelig og valgbar?

Paneldebatt og diskusjonsaften i Oslo Militære Samfund

Mandag 2. Oktober 2009

 

Tema:

 

Hjemme, ute eller begge deler? Skal Forsvaret videreutvikles i ekspedisjonær retning eller er en tradisjonell norsk territoriell tilnærming fortsatt ønskelig og valgbar?

 

Innleder: Doktorgradsstudent Ole Jørgen Maaø

Øvrige i panelet: Forsker Anders Kjølberg, FFI og major Sverre Kaarli, FSTS

 

Under: Paneldeltakerne følger nøye med innlegg fra salen.

Fra venstre- Maaø, Kjølberg og Kaarli. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

 

 

 

 

Innledning ved Ole Jørgen Maaø:

Innledning ved Ole Jørgen Maaø. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ærede forsamling,

Først må jeg få takke for muligheten til å stå på denne talerstolen. Det har jo nærmest vært en liten invasjon fra trønder-riket her i det siste, dette er det tredje foredraget på rad her i Oslo Militære Samfund som holdes av personer fra Luftkrigsskolen. Ikke verst for den klart minste av våre tre krigsskoler.

 

For en historiker er det veldig spesielt å stå her, siden dette er en av mest ærverdige talerstoler i landet, ”dit kommer jo til og med Kongen av og til” som en av veteranene på Historisk Institutt ved NTNU sa når jeg fortalte hvor jeg skulle holde foredrag.

 

Men, dette skal altså ikke være et historisk foredrag, jeg har kommet hit for å innlede til debatt om forholdet mellom hjemme og uteforsvaret. Nei, ikke nå igjen, vil kanskje en del si, dette må jo snart være et utdebattert emne? Men, det er det ikke, og det vil trolig heller aldri bli det. En kan godt forsøke å hevde at det ikke eksisterer noe spenningsforhold mellom det nasjonale og det internasjonale, men den norske politiske debatten om Forsvaret, når vi en sjelden gang har en, tar nesten alltid sitt utgangspunkt i dette spenningsforholdet. Internt i Forsvaret vises det også godt, der Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet alle finner gode begrunnelser for sin nasjonale misjon, synes ikke det å være like enkelt for Hæren. Mer om akkurat det senere.

 

Årsakene til at dette spenningsforholdet – mellom hjemme og uteforsvaret – er det sentrale i norsk forsvarsdebatt er trolig mange. Men hovedårsaken er mest sannsynlig at debatten berører de grunnleggende spørsmål om hvorfor staten holder seg med militærmakt. Da snakker jeg om de overordnede spørsmål som for eksempel:

  • Hva skal vi egentlig med Forsvaret? Er det til for å krige eller til for å unngå krig?
  • Hvilke faktorer skal være dimensjonerende for Forsvarets størrelse og struktur?

 

For analytiske formål her i vår sammenheng kan en i grovt se for seg 4 arketyper av forsvar, på en skala fra rent hjemmeforsvar til rent uteforsvar. I midten vil vi ha to utgaver av Forsvaret. Det jeg har kalt hjemme-ute forsvaret, arketype nr 2 på plansjen, er et forsvar som henter sin legitimitet og sitt rasjonale i den geografiske størrelsen Norge, men med internasjonale avleggere. Den internasjonale innsatsen i seg selv er ikke nødvendigvis et biprodukt, men det er den struktur man har skaffet seg med tanke på hjemmeforsvaret som er avgjørende for hvilke kapasiteter man kan stille med ute. Dette hjemmeforsvaret vil således i betydelig grad bli skapt på bakgrunn av de trusselanalyser som gjøres mot norsk område.

I kontrast til dette står så det jeg har benevnt som ute-hjemme forsvaret, altså arketype nr 3 på plansjen, som henter sin legitimitet og sitt rasjonale hovedsakelig ifra internasjonale operasjoner, og der man kun holder seg med et rent fredstidsmessig minimum av kapasiteter hjemme.

 

Imidlertid er det viktig å påpeke at det kan finnes mange utgaver av et internasjonalt norsk forsvar. Eksempelvis vil spørsmålet om hvorfor vi deltar i internasjonale operasjoner ha stor betydning for uteforsvarets innretning. Deltar vi fordi vi mener forsvaret av Norge starter der krigen mot terror begynner, vil dette uteforsvaret trolig få en nokså offensiv innretning. Deltar vi imidlertid på basis av internasjonale forpliktelser og/eller internasjonal solidaritet, kan uteforsvaret trolig ha noe større fokus på fredsbevaring og en mer humanitær profil, og derfor også en langt mer defensiv innretning.

 

Det er ikke dette foredragets intensjon å åpne en debatt om internasjonale operasjoners legitime grunnlag og politiske hensikt, herved inviteres OMS til å gjøre akkurat det. Men det er vel liten tvil om at norske bidrag til internasjonale operasjoner har blitt gradvis mer offensive av karakter siden det store bruddet med den rene fredsbevaringslinjen kom midt på 90-tallet ifm SFOR i Bosnia. Derfor er det dette foredragets utgangspunkt at et evt fremtidig uteforsvar, altså type 3 i min inndeling, har en relativt skarp innretting med kapasitet til fredsopprettende operasjoner.[1]

 

Det norske Forsvaret av i dag fremstår som noe av en hybrid mellom disse to arketypene. Mens store deler av Luftforsvaret, Sjøforsvaret og Heimevernet tilhører arketype nr. 2, står størsteparten av Hæren midt inne i arketype nr. 3. Det trenger ikke nødvendigvis å være noe galt i dette, men som vi skal se videre i dette foredraget skaper dette spenning rundt sentrale områder i norsk forsvarspolitikk.

 

To av de fire arketypene, forsvarstypene på flankene, anser jeg som helt urealistiske. Det er ikke politisk realistisk i dagens norske samfunn verken med et rent hjemmeforsvar eller et rent uteforsvar.

 

Det rene hjemmeforsvar mangler internasjonal troverdighet og signaliserer i for liten grad internasjonal og alliansemessig solidaritet fra et av verdens rikeste land. Deltagelse i internasjonale operasjoner har vært en del av det norske Forsvaret tilnærmet kontinuerlig siden 1945 og en skulle kunne anta at Forsvarets bidrag i internasjonale operasjoner dermed har kommet for å bli (selv om vi historikere er skeptiske til formuleringer av ”kommet for å bli-typen”). Dette vises da også gjennom sammenslåingen av Stortingets utenrikskomite og Forsvarskomite i den nye felles komiteen. Ergo er det rene hjemmeforsvar en ikke-aktuell problemstilling.

 

Det rene uteforsvar er også en utopi. Det er en hovedårsak til dette; Forsvaret utfører svært mange nødvendige oppgaver til hverdags her hjemme. Min gamle kollega Nils Naastad ved Luftkrigsskolen brukte begrepet hverdagsluftmakt om alt det Luftforsvaret faktisk gjør hver eneste dag her hjemme av reelle operasjoner (og ikke bare trening). Dette begrepet kan vi kanskje gjenbruke og snakke om hverdagsforsvaret, som opererer hver eneste dag: man overvåker grensen mot Russland på landjorda, havområdene i nord og sør med både kystvakt og Orion-fly, vi har jagerflyberedskap på Bodø, redningstjenesten er på beredskap osv osv. Slike kapasiteter må vi – uansett internasjonalt engasjement – holde oss med.

 

Ergo står vi igjen med to alternativer, forsvar med fokus hjemme med internasjonale avleggere (alt 2) eller et med fokus ute med treningsbase hjemme sammen med et absolutt minimum av kapasiteter for hverdagsforsvaret (alt 3). Det finnes naturligvis utallige varianter også av disse arketypene, men de hjelper oss videre i diskusjonen, og jeg vil heretter bare kalle disse to for henholdsvis hjemme- og uteforsvaret.

 

Under Bondevik II-regjeringen, med Krohn Devold som forsvarsminister, var man på full fart mot variant nr 3. Da gikk man svært langt i politiske dokumenter med å signalisere at Forsvarets hovedrasjonale befant seg utaskjærs, ja i ”Styrke og Relevans, strategisk konsept for Forsvaret” kunne man lese at:

 

”Styrker som utelukkende er egnet til å ivareta rent nasjonale oppgaver, skal videreføres bare i den grad de dekker et klart definert nasjonalt behov som ikke kan dekkes på annen måte.”[2]

 

Med slike formuleringer ser en fort at det som kan prioriteres er avdelinger som dekker rent internasjonale behov. Kan hende var det ikke slik man tenkte, men da formulerte man seg i så fall ekstremt klønete. I tillegg hører det med at Forsvarets internasjonale engasjement fra midten av 90-tallet og utover ble gjort betydelig skarpere, noe som ble forsterket under Krohn Devold, delvis på grunn av faktorer langt utenfor regjeringens kontroll, så som krigen i Afghanistan med mer.

 

Den rødgrønne regjeringen har de siste fire årene forsøkt å ta Forsvaret noe hjem igjen. Gjennom å øke fokuset betraktelig på de norske utfordringene i nordområdene, fant man igjen en klar og tydelig nasjonal rolle og relevans for Forsvaret. Imidlertid har regjeringens fokus i forsvarspolitikken de siste par årene i økende grad dreid mot hengemyra i Afghanistan, der NATO sliter med å få til fremgang.

 

Så vil enkelte si, med den nylig avgåtte forsvarssjef Sverre Diesen som den mest sentrale, at debatten om et hjemme- eller uteforsvar er en konstruert debatt. Disse vil hevde at hvis en analyserer de seneste konfliktene, så vil en komme fram til at det er de samme ressursene det bør satses på både hjemme og ute. Forsvaret skal bli mindre, mer modulært, mer mobilt og mer nettverksbasert. Får vi til det, hevder man, får vi et forsvar som fungerer både hjemme og ute, fordi det er de samme kvalitetene ved det norske forsvaret som etterspørres i de tenkte scenariene både hjemme og ute.

 

Jeg stiller meg skeptisk til denne argumentasjonen. Jeg tror dette er tilpasningspolitikk, siden vi ikke klarere å holde oss med to forsvar, blir argumentet slik. Det er da også akkurat her Diesen har møtt mest skepsis i sine år som forsvarssjef, til tross for at han iherdig har påstått at Forsvaret har lagt om i hovedsak av hensyn til hjemmeforsvaret, er det få som synes å ha trodd ham på det. Jeg tror at balansen mellom hjemme og ute-forsvaret er sentralt for flere forsvarspolitiske avveininger. Jeg vil derfor kort drøfte tre områder der jeg mener valget mellom fokus hjemme eller ute vil få konsekvenser for Forsvarets innretting fremover. De tre områdene er:

  • Forsvarets struktur og kapasiteter
  • Verneplikten
  • Profesjonsetikk og krigerkultur

 

Forsvarets struktur og kapasiteter

Om en velger i hovedsak å søke rasjonale for Forsvaret hjemme eller ute, vil valget få potensielt vidtrekkende konsekvenser for Forsvarets størrelse, struktur og kapasiteter. Hjemmeforsvaret må være mer balansert og kanskje også noe større enn det man kan tenke seg for et uteforsvar, som kan være mindre og mer nisjeorientert.

 

Jeg skal gi dere et eksempel på en måte å tenke på om uteforsvaret i denne sammenheng. For noen år siden hadde en kollega og jeg et lite fordypningsfag med noen kadetter ved Luftkrigsskolen som vi kalte Luftmakt i lavintensitetskonflikter. I løpet av studietiden ga vi kadettene i oppdrag å finne ut hvilke kapasiteter en burde holde seg med hvis en tenkte at fremtidens luftforsvar skulle være laget for å delta i operasjoner i utlandet. Kadettenes svar var transporthelikopter. Argumentet var at helikoptre hadde vært anvendt i så å si alle internasjonale operasjoner siden 60-tallet, samtidig som det var mangelvare innad i NATO-alliansen, spesielt i Europa. Ergo ville en eventuell norsk satsing på transporthelikoptre medføre en nisje som vi kunne selge inn til både FN, NATO, og evt EU, nærmest i en hver tenkelig internasjonal operasjon.

 

Selv om akkurat dette vitner om akademisk leking med argumentasjonsrekker, er poenget valid. Hvis et hovedmål med norsk sikkerhetspolitikk er å sikre at norske militære styrker er med der det skjer utenlands, for derigjennom å sikre norsk politisk innflytelse, ja så må vi ha styrker som er relevante. Dermed kan en voldsom nisjesatsing være veien å gå, fordi man da har kapasiteter som nærmest alltid vil få være med.

 

Hæren er den av forsvarsgrenene som har tatt dette poenget lengst. Hæren satser sterkt på internasjonale operasjoner som selve rasjonale for forsvarsgrenen. Som jeg hevdet innledningsvis er det et spenningsforhold mellom forsvarsgrenene ift hjemme og uteforsvaret. Det er merkelig nok, tatt Forsvarets historie i betraktning, Hæren som synes å være gjøkungen om vi sikter mot et hjemmeforsvar. Trusselbildet mot den norske stat pr i dag gir fra liten til nesten ingen relevans for tradisjonelle manøveravdelinger. Det er da også hovedårsaken til at de tre siste Forsvarssjefene, for øvrig alle fra Hæren, har anbefalt våre politiske myndigheter å bygge hærstrukturen såpass kraftig ned. De siste orienteringer jeg har fått om Hærens ideer om fremtidig struktur – jeg tar høyde for at de kan være noe utdaterte – tyder da også på at det er det internasjonale oppdrag som har vært styrende for strukturvalgene i Hæren. Hæren har store problemer med å begrunne sin nåværende struktur i et hjemmeforsvar.

 

Trusselbildet i nasjonal sammenheng er langt mer maritimt nå enn i invasjonsscenariene under den kalde krigen. De fleste hendelser og episoder en kan se for seg, vil være av maritim karakter, eller i det minste ha betydelige maritime innslag. Den største verdiskapningen skjer på en utvidet norsk sokkel, det være seg av petroleumsprodukter eller mat. Et hjemmeforsvar vil, som for øvrig også general Diesen har påpekt i en rekke sammenhenger, gi større relativ tyngde til sjø- og luftmilitære kapasiteter på bekostning av manøveravdelinger i Hæren. Det må da også bety at Hærens dominerende posisjon i det norske forsvaret ikke bare bør, men må forlates, om fokuset rettes på hjemmeforsvaret. Hæren fremstår som langt mer relevant for uteforsvaret.

 

Verneplikten

Et annet sentralt område av norsk forsvarspolitikk jeg mener berøres kraftig av hjemme-ute spørsmålet, er vernepliktens fremtidige skjebne.

 

For hjemmeforsvaret, eller rettere sagt for deler av hjemmeforsvaret, så som grensevakten, Garden, Heimevernet og deler av Luftforsvaret og Sjøforsvaret, er det fortsatt relativt lett å se en funksjon for verneplikten i militær sammenheng. Gitt det relativt lavintensive trusselbilde man ser mot norske områder i dag, kan vi anta at verneplikten kan fylle en relevant funksjon også i fremtidens hjemmeforsvar. Her tilhører jeg altså ikke de som mener at teknologien nå har blitt så avansert at vernepliktige ikke kan betjene den, snarere tror jeg at teknologien faktisk kan bety at mye blir enklere å operere. I tillegg skulle en kunne tro at dagens og morgendagens ungdom kommer til å være nokså teknologikompetente. Men, nok om det.

 

Hvis vi sikter mot et uteforsvar, så fordrer det – i motsetning til for hjemmeforsvaret – imidlertid at man argumenterer bredere enn ren forsvarsevne om man skal beholde verneplikten i noenlunde samme form som i dag. For internasjonale operasjoners vedkommende fungerer verneplikten i dag i beste fall som en rekrutteringsbrønn. Rent rasjonelt bør et uteforsvar medføre at verneplikten opphører å eksistere, den er allerede uthulet nok som den er.

 

Kommentator Kato Nykvist i Nationen hevder at norske politikere fører en strutsepolitikk i forhold til verneplikten. I frykt for å profesjonalisere Forsvaret i en slik retning at det til slutt blir bestående av skyteglade eventyrere, så velger de i følge Nykvist å opprettholde verneplikten som en slags fasade av kontakt mellom Forsvaret og samfunnet. Det er på tide med en realistisk vernepliktsdebatt, hevder Nykvist, gjerne med utgangspunkt i Diesens poenger om ytterligere profesjonalisering.[3]

 

La oss forsøke å holde tunga beint i munnen her nå. Hvis vi mener at Forsvaret skal utvikle seg enda mer i retning av et uteforsvar, og hvis man utelukkende legger Forsvarets behov til grunn, bør nok verneplikten ikke bare diskuteres, den bør avvikles.

 

Men kan det tenkes andre grunner til at vi skal beholde verneplikten, selv med et uteforsvar? Det sentrale argumentet her, blant annet gjentatt i det nye strategiske konseptet for Forsvaret ”Evne til innsats”, er at det norske forsvaret ikke bare skal være for folket, men av folket. Ved at det er den gjengse mann og kvinne som tjenestegjør i Forsvaret, så skal samfunnets verdier også være Forsvarets verdier.

 

Her kan man naturligvis innvende at når avtjeningsgraden beveger seg ned mot 30 % av kun den mannlige delen av befolkningen, er deler av dette argumentet tynnslitt. Skal Forsvaret forankres i samfunnet gjennom verneplikten, så må antallet som avtjener den betydelig opp. Imidlertid er verneplikten, til tross for den lave avtjeningsgraden, fortsatt en garantist for at Forsvaret faktisk utgjøres av folket, det er først når vi eventuelt profesjonaliserer fullstendig at begrepet folkeforsvar blir helt hult.

 

Hvis man er av den oppfatning at Forsvaret skal være av folket og gjenspeile det norske samfunnets verdier og normer, kan man derfor velge å beholde verneplikten, av denne grunn alene.

 

Profesjonsetikk og krigerkultur

Akkurat her berører vi nå indirekte en av de sentrale debattene om det norske Forsvaret det siste året, debatten om den såkalte krigerkulturen. Jeg er svært positiv til at dette debatteres åpent og bredt i det norske samfunnet, det er særdeles viktig for Forsvaret og for den enkelte soldat at offentligheten vet hva det norske Forsvaret gjør i internasjonale operasjoner. La oss også slå fast at denne krigerkulturen er uløselig knyttet til internasjonaliseringen av Forsvaret, det er skarpe operasjoner i Afghanistan som har tvunget fram en debatt om dette. Dermed blir balansen mellom hjemme- og uteforsvar, samt uteforsvarets karakter nokså sentral ift denne krigerkulturens uttrykk.

 

Jeg er dypt skeptisk til mange sider ved en del av synspunktene knyttet til den såkalte krigerkulturen og argumentene som er fremført i debatten. La meg innvie dere i fem av mine poenger eller bekymringer i så henseende.

 

For det første synes jeg argumentet om at profesjonelle avdelinger nærmest som en nødvendighet utvikler en for aggressiv krigerkultur, er svært tynt. Det er ikke noen nødvendig sammenheng mellom profesjonelle styrker og skyteglade eventyrere som ønsker å krige. Eksemplet på det motsatte finnes blant våre egne. Deler av Luftforsvaret og Sjøforsvaret har vært mer eller mindre profesjonelle styrker i lang tid. Samtlige av Luftforsvarets flyskvadroner og også våre Kontroll og Varslingsstasjoner, er så å si profesjonelle avdelinger, og de har vært det lenge. Jeg kjenner mange av disse miljøene og en rekke av de offiserene som jobber der. Det finnes ikke fnugg av aggressiv og krigslysten krigerkultur i disse avdelingene. Men de er svært profesjonelle og dyktige. Også jagerflygere blir tilfredse når de ser at de lykkes med å levere våpen på det mål som er utpekt for dem, i et stressende kampmiljø. Men, jeg har fortsatt til gode å møte noen som har lyst til å kjenne hvordan det er å drepe, eller som har lyst til å komme i kamp bare for å få vist at man duger.

 

For det andre er jeg bekymret over at det muligens er i ferd med å utvikle seg direkte usunne holdninger blant norske offiserer og soldater, i hvert fall hvis rapporteringen i norsk presse er troverdig. Personlig har jeg blitt skremt av noen av holdningene til personell som i hvert fall har tjenestegjort i den norske hæren, avdekket blant annet av Aftenposten i høst. Man snakker, etter mitt syn uheldig nok – om en krigerkultur. Uansett om vi går i retning av mer profesjonelle styrker eller ei, må det tas et oppgjør med en del feilslåtte holdninger som synes å være eksisterende i noen miljøer.

 

La meg først slå fast at vi har grunn til å være stolte over hva norske avdelinger, spesielt fra Hæren, får til i Afghanistan, også når de er i kamp. Å mestre i strid er den ytterste test for en militær avdeling, og jeg er enig med flere kommentatorer som har påpekt at dette bør man være stolt av. Imidlertid betyr dette ikke at vi skal eller bør ønske oss mer kamp. Heri ligger min bekymring.

 

Et av argumentene som fremføres er at man opplever tilfredsstillelse når man endelig får prøvd det man har trent så mye på. Det er naturligvis forståelig. Men å gå fra den følelsen til å ønske seg en aldri så liten kamp – det er å tråkke langt over en etisk grense for offiserer. Vi må jo få prøvd det vi trener så mye på sier man, og så sammenligner man seg med kirurger. Har du hørt på maken!
Analogien, mine dammer og herrer, er så feilslått som den kan få blitt, kirurger reparerer folk, soldater ødelegger dem. Og soldater skal altså kunne ødelegge svært effektivt om de må, men de skal ikke ønske seg det. Det samme skal da heller ikke kirurger, om de kjeder seg litt på en vakt der nede på St Olavs akuttmottak, skal de ikke sitte og håpe på en aldri så liten trafikkulykke så det blir noe å gjøre.

 

Årsaken til at man ikke skal ønske seg slikt er naturligvis at både trafikkulykker og krig medfører død og elendighet for andre folk. En god og sunn profesjonsetikk, det være seg for både kirurger og soldater, innebærer altså ikke at man skal ønske seg død og elendighet for andre mennesker. Men soldater skal være beredt til å drepe – om de må.

 

Undrer meg på hva som hadde skjedd om de amerikanske eller sovjetiske soldatene som bestyrte atomvåpnene under den kalde krigen – eller for den saks skyld i dag – hadde tenkt på den måten?[4] De driller og driller de, men de får aldri praktisert skikkelig. Og gudskjelov for det!

 

Soldatyrket er et yrke man skal trene på, men samtidig ikke ønske å praktisere. Det betyr altså ikke – og la meg gjenta dette – at man ikke kan føle tilfredsstillelse hvis en selv, ens våpen og ens avdeling fungerer i en stridssituasjon. Men, man skal altså ikke som soldat ønske å slåss. Årsaken er simpelthen at vårt yrke – når man må praktisere kjernekompetansen – medfører død og fordervelse for andre folk. Våpenmakt skal være siste utvei, så også for norske soldater i Afghanistan. Vi skal slåss og slåss godt og effektivt – men først når vi må!

 

Dette handler i bunn og grunn om hvorfor vi har et forsvar. Er Forsvaret til for å forhindre krig eller til for å krige? Jeg vil altså si at det utvilsomt er til for å forhindre krig, men om det må krige, så skal det naturligvis gjøre det på best mulig måte. Slik begynner da også de overordnede sikkerhetspolitiske målene til Norge: ”Å forebygge krig…”[5]. Den store ideen med et forsvar er altså nettopp det; Forsvar.

 

Å ha et forsvar som er til for å forebygge krig, men som samtidig kan krige hvis det må, er det mål vi må streve mot. Heri ligger intet motsetningsforhold, det konstrueres i så fall bare hos umodne offiserer og soldater.

 

Mitt tredje poeng omkring denne krigerkulturen er derfor at jeg liker begrepet svært dårlig. Jeg tror man kunne valgt et smartere begrep for å signalisere avstand til de altfor aggressive krigerkulturene vi finner i andre land – eksempelvis USA. Jeg sier meg derfor enig med synspunktene oberstløytnant Palle Ydstebø har fremført flere ganger, om at det vi skal dyrke frem er en soldatkultur, der æresbegrepet – også i form av kontrollert voldsbruk – står sterkt. Krigere – som Ydstebø påpeker godt – kriger for krigens skyld – og dit skal vi vel neppe?[6]

 

For det fjerde, så er det tilsynelatende slik at man tror at denne offensive krigerkulturen har kommet for å bli på grunn av at norske soldater faktisk slåss ganske mye i Afghanistan. Det er naturligvis rett at norske soldater slåss nokså mye i Afghanistan, senest nå på torsdag i følge rapportene. Men, og dette er et stort historisk men, norske internasjonale operasjoner har sjelden vært av det intensive slaget vi finner i Afghanistan. Det betyr at Afghanistan kan være et unntak, og vi skal vokte oss vel for å gå i den klassiske fella å tro at dagens typiske konflikt – Afghanistan – er det typiske for fremtidens operasjoner. Det kan likeså godt være piratoppdraget utenfor Somalia eller feltsykehuset i Tsjad eller noe helt annet som er fremtiden, det vet vi rett og slett ikke. Afghanistan-oppdraget, når det nå måtte ende, setter naturligvis sitt kraftige samtidige preg på Forsvaret, men vi skal vokte oss vel for å la Afghanistan være vår guide til fremtiden.

 

I tillegg kommer det paradoks at den krigerkultur enkelte synes å mene vi burde framelske blant våre soldater i Afghanistan, står i kontrast til den kultur vi trenger i det jeg tidligere har kalt hverdagsforsvaret. Vi skal vokte oss vel for å holde oss med kystvaktskippere, jagerflygere, Orionskippere eller fregattsjefer med krigermentalitet, slike er vi langt fra tjent med i den daglige dont her hjemme.[7]

 

Mitt femte poeng hva gjelder denne krigerkulturen, er at jeg, i kontrast til hva general Diesen har fokusert på gjennom foredrag og artikler om profesjonsetikken og krigerkulturen, at også vårt nye, mindre og skarpere forsvar, må ha store ideer å tro på. Her er det snakk om ideer som er større enn oss selv. Om frihet, likeverd og demokrati. Ofrene som den enkelte skal kunne gi som soldat må være tuftet på ting som er større enn en selv og ens kamerater. De store ideene, de politiske filosofiene om man vil, den grunnleggende etikken, for oss den største ideen av dem alle – at Forsvaret er til for å skape trygghet for andre, at det faktisk er slik at de i uniform tar risiko fordi noen andre skal føle seg trygge – de ideene må vi aldri glemme i diskusjonen om profesjonsetikk. Begrepet Forsvaret sier jo ganske mye, vi skal forsvare noe noen andre verdsetter.

 

Konklusjon

Av de to typene forsvar jeg har diskutert i dette foredraget; et hjemmeforsvar og et uteforsvar, er det etter mitt syn bare det første alternativet som kan opprettholdes over tid. Uten en viss forankring i folket i form av at Forsvaret er garantisten for sikkerhet for folket og landet her hjemme, og at det er det som danner utgangspunkt for selve strukturen, vil man slite med selve det legitime grunnlaget for våpenmakten: hvorfor skal landet bruke 35 milliarder av sine kroner til en organisasjon som ikke gir noe tilbake? Her er jeg for øvrig helt på linje med den sittende regjeringen, som klart og tydelig i den nye regjeringserklæringen har sagt fra at Forsvarets tilstedeværelse i nordområdene er ”Forsvarets førsteprioritet og dimensjonerende for strukturen.”[8]

 

Hjemmeforsvaret med internasjonale avleggere, alternativ 2 blant de jeg har skissert her i dag, er således det eneste som gir et tilstrekkelig rasjonale for Forsvaret. Da må vi trolig kvitte oss med deler av den nyvunne krigerkulturen, og vi kan beholde verneplikten, rett og slett fordi den sikrer at forsvaret utgjøres av folket. Det kan, mine damer og herrer, gå på bekostning av Hærens dominerende posisjon i Forsvaret. Men det offeret får man tåle, selv her i den norske Hærens mest tradisjonsrike intellektuelle bastion!

[1] Dette står i en viss kontrast til den sittende regjeringens politikk, siden de i sin regjeringserklæring klart og tydelig varsler at de ønsker å prioritere FN-ledede operasjoner (s. 10). Men, det sa de også i 2005, uten at det har medført det store skiftet i norske prioriteringer (her er det engasjementet i Afghanistan som styrer norsk politikk i stor grad, ikke omvendt). I tillegg er ikke FN-operasjoner i dag nødvendigvis ren fredsbevaring, enkelte av dem har mer offensiv karakter og mandat.

[2] Forsvarsdepartementet, Styrke og Relevans. Strategisk konsept for Forsvaret, Oslo: 2005, Forsvarsdepartementet, pkt. 188, s. 77.

[3] Se Kato Nykvists kommentar i Nationen 5.10.2009, http://www.nationen.no/meninger/kommentar/article4624715.ece

 

[4] Takk til stipendiatkollega Espen Storli ved NTNU for dette poenget.

[5] Her gjengitt fra Forsvarsdepartementet (2009): ”Evne til innsats. Strategisk konsept for Forsvaret”, lastet ned fra http://www.regjeringen.no/upload/FD/Dokumenter/Evne-til-innsats_strategisk-konsept-for-Forsvaret.pdf, s. 9

[6] Se eksempelvis Ydstebø, Palle (2009): Soldatkultur, ikke krigerkultur” i Edström, Håkan, Lunde, Nils Terje og Matlary, Janne Haaland (red.): Krigerkultur i en fredsnasjon: norsk militærprofesjon i endring, Oslo: Abstrakt forlag

[7] Takk til Gjert Lage Dyndal for dette poenget

[8] Se ”Politisk plattform for flertallsregjeringen utgått av Arbeideropartiet, Sosialistisk Venstrepart og Senterpartiet, 2009-2013”, tilgjengelig fra http://arbeiderpartiet.no/Politikken/Politisk-plattform-2009-13, s. 10

Skriv ut