Foredrag: Henrik Angell – en offiser på tvers
Foredrag i Oslo Militære Samfund
5. februar 2001
Ved Roy Andersen
Henrik Angell – en offiser på tvers
Den 24. juni 1918 var regjeringen samlet til statsråd. På sakskartet var blant annet en redegjørelse fra forsvarsminister Holtfodt om sjefen for Vestre Akershus regiment nr. II, oberst Henrik August Angell. Som regjeringsmedlemmene kjente til , var oberst Angell i Frankrike etter invitasjon fra den franske krigsministeren for å studere et fransk infanteriregiment på Vestfronten. Forsvarsministeren hadde i sin tid skrevet og takket til sin franske kollega for invitasjonen og opplyst at obersten ville bli gitt et militært statsstipend. I utgangspunktet var forsvarsledelsen forsiktig med å gi offiserer tillatelse til å reise til fronten. En ting var at de trengtes her til nøytralitetsvakt. En annet og viktigere moment var å overholde selve nøytraliteten. Alt Norge foretok seg ble fulgt med argusøyne i Berlin. En favorisering av briter og franskmenn kunne gi tyskerne det påskuddet de trengte for å rette sine kanoner mot Norge. For å forhindre dette var det satt strenge krav til hva som var tillatt og ikke. Blant annet var det forbud for norske offiserer å delta på noen av de krigførende parters side. Det var lov å studere krigen. Mange norske offiserer hadde gjennom krigsårene besøkt fronten med det formålet. Det var også for dette som lå til grunn for oberst Angells stipend og permisjon. Men for en uke siden hadde han mottatt en rapport fra den norske militærattacheen i Paris, kommandant Sverre, om at oberst Angell hadde vervet seg til den franske Fremmedlegionen. Han kunne videre fortelle at dette ikke var noen impulsiv handling, men resultat av en grundig forberedt plan. Angell hadde blant annet gjennomført et offiserskurs ved den franske krigsskolen St Cyr, noe som ikke kunne ha andre hensikter enn å gå inn i den franske armeen. Obersten hadde med dette ikke bare brutt forbudet mot gå aktivt inn i krigen, han hadde også ført forsvarsledelsen og regjeringen bak lyset, ved å unnlate å opplyse at målet med permisjonen var å bli fransk leiesoldat. Forsvarsministerens oppfatning av saken var klar, til tross for den innsats oberst Angell hadde gjort for den norske armeen, kunne han ikke innstille på annet enn at obersten fikk avskjed i nåde. Resten av regjeringen sluttet seg til det. Dermed var en av de mest strålende og fargerike karrierer i det norske forsvaret over. Oberst Angells navn var strøket av de militære ruller. Noen har påstått at om Angell ikke hadde tatt denne dramatiske beslutningen i 1918, hadde han blitt forfremmet til general og at han til og med kunne endt opp som ny norsk forsvarssjef. Det har ikke jeg noen forutsetninger for å mene noe om. Men det er ikke tvil om at han var en av de mest talentfulle og profilerte offiserer i sin samtid. På det tidspunktet han tok beslutningen om å dra til Frankrike, bekledde han dessuten det prestisjetunge vervet å være formann i denne forening. Hva kunne få en 57 år gammel oberst, med kone og barn å forsørge, med utsikter til å bli general og om ikke mange år trekke seg tilbake med solid pensjon, til å brenne alle broer og verve seg som leiesoldat for Frankrike i det 1. verdenskrig gikk mot sin avslutning? Dette dramatiske og på mange måter ubegripelige valget, var en av årsakene til at jeg satte meg ned for å skrive livshistorien om denne mannen. Det var flere årsaker også, for Henrik Angell var en mann med mange jern i ilden og en mann full av paradokser.- Hans innsats for skisporten kan ikke overdrives. Ved siden av Fridtjof Nansen var han den som har gjort mest for å gjøre skiidretten til vår nasjonale idrett.
- Hans innsats for målsaken var ikke mindre. Han var en av frontfigurene til Noregs Ungdomslag i kampen mot Bjørnstjerne Bjørnson, Fridtjof Nansen og Riksmålbevegelsen.
- Hans var en dyktig tegner og en god forfatter. Samt utstyrt med en god porsjon eventyrlyst.