Foredrag: Hæren – mot en usikker fremtid

Mandag 2. februar 2016 gjestet generalmajor Odin Johannessen, generalinspektør i Hæren Oslo Militære Samfund hvor han holdt et engasjerende foredrag om Hærens usikre fremtid.

Fellesskapets ansikt – GIHs tale til OMS

Generaler, kjære venner;
Jeg er soldat.
Min jobb ligger i ytterkanten av samfunnet. Langt fra den dype freden, tryggheten, skal jeg sammen med medsoldater kunne fungere – og sørge for at samfunnet innenfor overlever.
Sikkerhet er forutsetningen for velferdssamfunnet vårt.

Idag er denne oppgaven mer sammensatt enn før. Det er langt fra middelalderbyen med mur rundt, som soldater holdt vakt oppå, mens mennesker jobbet, handlet, sov og gikk på skole inni.
Men funksjonen er den samme.

Taler som handler om Norge og med tema av nasjonal betydning – tar ofte posisjonen at Norge er annerledes. Vi er rike – fredelige – små – i utkanten av verden. Vi er spesielle. Her “oppe i nord” er forutsetningene unike, vi er ikke, og vil ikke, bli som “alle andre”.
Vi er verdens rikeste land – vi er annerledeslandet.

Mitt utgangspunkt idag er det motsatte. Vi er en del av historien – vi kan både påvirke – og blir påvirket av – den. Vi er sårbare.
Norge har selvfølgelig særtrekk som alle andre. Positive og negative.
I det siste historiske øyeblikket – siden slutten av 70-tallet – har vi vært i en privilegert situasjon – det kan endre seg. Det endrer seg. Vi har vært gode til å forvalte flaksen vi har hatt de siste 30-40 årene. Det gir oss fordeler og en bra posisjon i dag – men gjør oss også utsatt og skaper forventninger. Dagens hell og suksess må ikke blende oss.

Vi er et folk og en nasjon, blant alle de andre. Norge er et land midt i verden. Jordkloden er rund, og avhengig av projeksjonen man velger – kan vi plassere Norge hvor som helst på kartet. Vi ser som oftest Norge plassert høyt oppe – andre ser det annerledes.
Sammen med resten av verden er vi på vei inn en utfordrende og usikker fremtid.
Jeg tror vi må være beredt til å kjempe, både med ord – handlinger – og om nødvendig våpen – for å bevare det landet og de verdiene vi har felles.
Uroen har rykket nærmere i 2015. Ukraina-krisen og terroren i Paris viser at Europa ikke lenger kan regne med å leve i fred og trygghet, uten å måtte forsvare oss selv – våre interesser og verdier. NATO har allerede sett det, og beslutningen fra Wales om at landene i alliansen skal bruke 2% av BNP på forsvaret – er nettopp et uttrykk for at verden har blitt mer utrygg.

I Norge har vi utfordringer med et offentlig forbruk som ikke er bærekraftig over tid. Derfor ønsker vi å effektivisere statlige organisasjoner og offentlig tjenesteproduksjon. Det er selvfølgelig også et ønske om å gjøre Forsvaret billigere og mer effektivt. Det forstår vi som jobber i Forsvaret. Samtidig er det viktig at en effektivisering ikke går ut over vår forsvarsevne. Vi skal fornye og forbedre evnen til å forsvare landet vårt – samtidig som vi skal kutte utgifter som ikke gir forsvarseffekt.
Hæren har rasjonalisert bort godt over 90% av soldatvolumet siden den kalde krigen. Vi har utviklet oss til noe annet. Dette har hatt dyptgripende konsekvenser – det meste bra – men det har også gitt oss utfordringer.

Jeg ønsker å heve blikket i dag – og komme med mitt synspunkt på hva Hæren kan gjøre i dag for å møte det trusselbildet og de utfordringene Norge står ovenfor nå.

Hva står vi ovenfor?
Det er sagt mye om det nye trusselbildet, og jeg skal ikke her gi en fullstendig oppsummering. Noen forhold må likevel påpekes, og først vil jeg derfor hevde at selv om mye endrer seg – finnes fortsatt også noen konstanter.
Politikk – herunder også krig – handler om å oppnå fordeler- Om å styrke våre interesser og samtidig skjerme våre svakheter.
Det internasjonale samfunnet har regler og normer som skal hindre at krig og konflikt oppstår – mekanismer som skal sørge for stabilitet. Det er når disse ikke virker og systemet svikter – at sånne som meg og kollegaene mine er nødvendig.

En kløktig og opportunistisk motstander vil utnytte våre svakheter. Gå for ”åpninger” der vi ikke kan vinne. Forsøke å angripe oss ”under artikkel 5 radaren”. Hvordan kan dette se ut, og hvordan kan vi forsvare oss?
Mennesker – og gjennom dem stater – har interesser. Konflikt er både rasjonalitet og irrasjonalitet på samme tid. Siden rasjonalitet ikke er en objektiv standard – betyr følelser mye. Det som synes å være fullstendig irrasjonelt for noen – er fullkomment rasjonelt for andre. Krig skjer mellom mennesker. Oppfunnet av mennesker. Utøvd av mennesker. Og det løses og avsluttes av mennesker.
Med dette formålet har den norske Hæren eksistert siden 1628. Det er lengre enn nasjonen Norge. Organisert landmilitær virksomhet har vært utøvd her i mer enn 1000 år.
Krigens ”instrumenter” har utviklet seg – og vil fortsette å utvikle seg – fra klubber – sverd – musketter – automatvåpen, fly og skip – til smarte missiler, droner, autonome våpensystem, kunstig intelligens og nanomaterialer.
Men instrumenter lager ikke lyd uten musikere. Så også med krig. Våpen skyter ikke uten mennesker.
Hvis det militære målet skal nåes – både uprovosert angrep og rettferdig forsvar – så er det styrt av oss selv – menneskene.
Hvis målet er å bevare eller fremme fred er soldater avgjørende.
Det nytter ikke å bygge tillit, skape stabilitet eller roe gemytter med bare å slippe bomber i hodet på noen.

Nå litt om landmaktens karakter – tre ting:
Først nærhet: Til befolkning, operasjonsområde, infrastruktur og andre verdier som skal beskyttes.
Denne tilstedeværelsen betyr noe. Hæren er folk, opererer blant befolkningen og beskytter gjennom nærhet.
Avgjørelse: Gjennom evnen til å virke blant folkene som utøver og påvirkes av krigen. Gjennom å slå en fiende på land, ta og holde lende og legge til rette for videre sivil bistand og gjenoppbygning.
Varighet: Med tilstedeværelse av landstyrker oppstår det ikke maktvakuum, eller rom for alternative maktstrukturer i operasjonsområdet.
Du kan ikke vinne kriger uten å ha mennesker på bakken. Det finnes få, kanskje ingen, eksempler på at man har etablert varige løsninger uten landmakt. Man kan vinne et slag med maskiner, men man vinner ikke en fred.
Dette gjaldt under Peloponneskrigen for 2500 år siden – det gjaldt under den andre verdenskrig – det gjelder i dag. Det vil fortsatt være gyldig om 100 år.
En robust og tilgjengelig landmakt kan ikke byttes ut med missilteknologi, datamaskiner eller langtrekkende ”presisjonsleverte effekter”.

Kun med en troverdig landmakt, som spiller i konsert med en rekke andre militære og ikke minst sivile aktører, har vi mulighet til å lykkes med utfordrende oppdrag – både innenfor og utenfor landets grenser.
Og spesielt hvis vi som nasjon på egen hånd skal ha evne til å hevde vår suverenitet.

Krig generelt, og landstrid spesielt, er i sin natur en sosial interaksjon der partene søker å påtvinge sin vilje på motstanderen.
Landstriden kjennetegnes ved nærheten til fienden og andre mennesker i operasjonsområdet. Dette gjør at opplevelsene til en fotsoldat i strid i dag, ikke skiller seg vesentlig fra det en fotsoldat opplevde under slaget på Stiklestad i år 1030.
Frykt, utmattelse, friksjon og usikkerhet har preget soldatens virke i uminnelige tider.
Uansett hvor mye teknologi vi tilfører våre soldater og avdelinger, så kan vi ikke fullt ut erstatte behovet for soldater som står på bakken og holder et stykke land.
Som blant menneskene rundt seg skaper trygghet med budskapet: Bak denne grensen har vi kontroll!
Landmakten er bygget rundt mennesker. Vi utstyrer mennesker – vi bemanner ikke utstyr.

Krigen krever at soldatene utsetter seg for personlig risiko. Menneskelig kompetanse er knyttet direkte til suksess i landoperasjoner.
Militære operasjoner dreier seg om å kombinere stridens basisfunksjoner. Ild, manøver, etterretning, informasjon, beskyttelse, kommando og logistikk. Slik oppnår vi fysisk eller mental forskyving hos motstanderen – slik gir han opp sin egen målsetting – slik føyer han seg til vår.
Vi oppnår operative resultat med tempo, presisjon og overraskelse. Vi behersker terrenget. Vi finner, binder og rammer. Vi legger til rette for fremgang. Vi oppnår avgjørelse.

Å drepe og ødelegge kan være, men er ikke nødvendigvis, en del av oppdraget.
Landoperasjoner er i sin natur komplekse. Faktorer som tid, klima, terreng og egne styrker er forutsetninger som spiller inn på stridsevnen.
Dessuten vil alltid de andre aktørene i operasjonsområdet ha betydning. Det høye antallet enheter som må jobbe sammen – og menneskene som opererer systemene – gjør at det tar lang tid å bygge opp full landmilitær stridsevne fra bunnen av.
Bygges den for langt ned, kan den ikke bygges raskt opp igjen.
Samtidig er terskelen for når kapasiteter kan tas i bruk på landjorda, lavere enn for de andre domenene.

Tilbake til dagens situasjon.

Hva gjør soldater relevant som et politisk verktøy – for Norge – i dagens komplekse konflikter?
La meg fortelle hvorfor soldater fortsatt betyr noe – hvorfor vi trenger en hær – i Norge – vår egen hær for å møte utfordringene vi står ovenfor.

Det siste først.
Er det virkelig mer komplekst i dag enn tidligere? Og hvis svaret er ja – hvorfor?

Kompleksiteten kommer fra et bredt spekter av kilder:

Spillere: Dagens konflikter inneholder et langt større antall spillere, eller aktører, enn tidligere. Skillet statlige og ikke-statlige aktører er blitt for enkelt. Vi forholder oss til internasjonale selskap, stater, formelle og uformelle organisasjoner, mektige enkeltmennesker og globale interessefellesskap som alle er i konkurranse om innflytelse og ressurser.
– disse er tilstede både i den virkelige og den virtuelle verden.

Verdier: våre verdier utfordres av politisk og religiøs ekstremisme. Tidligere tiders store konkurrerende ideologier er for øyeblikket i en form for fredelig dvale, men til stadighet utfordres vi av mindre grupperinger med uforsonlige, ytterliggående, standpunkt som ikke går av veien for å bruke ekstrem vold for å oppnå sine religiøse eller politiske mål.

Geografi: Geopolitikk er på mange måter motstykket til digitaliseringen og ”sammentrekkingen” som cloud-computing og ”alltid-online” utviklingen har gitt oss.
Land, sjø og luft betyr noe. Det samme gjør terreng, værforhold, avstand, tid og rom. Og alle former for menneskelig terreng – kultur og identitet. Dette er betydelige vektorer som åpner muligheter og gir begrensninger. Det dreier seg altså ikke bare om tilgang til ressurser, men også om å beherske geografi slik at makt kan utøves og interesser ivaretas. Det finnes ikke flere nye, uoppdagede horisonter på jorden – vi må klare oss her – med det vi har.
Den fysiske, detaljrike og komplekse geografien – utfordres ofte av den imaginære, eller innbilte, geografien. De forenklede forestillingene om hvordan effekter kan oppnås – skjuler i realiteten tunge forutsetninger om hva som er mulig og umulig.
Når den virkelige geografien tilsidesettes av den innbilte geografien i forsvarsplanleggingen – er faren stor for at vi sitter igjen med en strategi som ikke lever opp til forventningene når den møter verden slik den faktisk er.
En blind, instrumentell og teknologisk fokusert tilnærming til krig visker ofte ut den kompleksitet og dynamikk Clausewitz beskriver i krigen.

Økonomi: Vi utfordres av grådighet. Frie, sunt regulerte, markedsbaserte økonomier trues av finansiell manipulasjon, overforbruk og blind kommersialisme. System med skjult risiko, der penger ikke er knyttet til faktiske verdier, gir risiko for ukontrollert kollaps.

Teknologi: utfordret av etterspørselen for “neste generasjon”, som skal gi så mye mer. En ting er det sivile forbrukssamfunnet, men militært er det også gjeldende. Det holder deg relevant og foran motstanderen. Prisen er høy, men lavere enn å tape duellen.
Krigens instrumenter har blitt effektive, men også så dyre at de nesten ikke kan bli brukt. De kan absolutt ikke bli tapt i kriger mot ikke-eksistensielle trusler – noen andres krig.
Er det et riktig valg å alltid velge på aller øverste hylle – selv om dette fører til at volumet blir kritisk lavt?
Vi må finne balanserte løsninger som er ”gode nok” – uten at vi taper før krigen har begynt.

Samfunn: Av samtlige styreformer som har eksistert er demokratiet det beste vi har. Jeg er både villig til å ta liv – og ofre mitt eget – for å forsvare det.
Men vårt fellesskap utfordres også av demokratiet selv. Måten det moderne folkestyret har utviklet seg på er utfordrende både for systemet selv og for dem som bor der.
Med respekt – våre politiske ledere – konstant utsatt for gjenvalg og derfor på jakt etter stemmer – er de virkelig i stand til å ta upopulære avgjørelser som stiller tøffe krav til velgerne?
Spesielt nå som vi er blitt vant til fruktene av rike, liberale samfunn der staten ikke bare er ansvarlig for sikkerhet og basisfunksjoner – men leverer et rikt mangfold av kultur og velferd.

I Norge viser dette seg tydelig ved at vedtatte planer for Forsvaret ikke følges opp med nødvendige bevilgninger.
Jeg kan si nå at det er umulig for meg å nå de målene som ligger i inneværende langtidsplan.
For oss på innsiden av det militære systemet har det har vært klart i flere år allerede. Men også på utsiden har dette vært kjent. Det er skrevet bøker og artikler om denne trenden som har pågått i årtier.

Når Forsvaret og vår nasjonale sikkerhet konkurrerer direkte med andre velferds- og samfunnsområder – før man er i krig – er de populistiske mekanismene i moderne demokratier vanskelige å håndtere. Jeg forstår det, men anser det som min jobb å advare mot å sove for dypt på silkeputen.
Krig er en av de mest krevende utfordringene en stat må igjennom. Derfor bør vi forsøke til det ytterste å unngå den!

Hvilken type strategi vil opponenten bruke mot oss?
1 – Han vil holde alliansen ute!
2 – Han vil holde det norske samfunnet splittet – dem som opplever krig, og dem som ikke gjør det . Splittelse svekker oss og gjør jobben til våre politiske ledere enda mer krevende. Motstanderen vil hevde at vi ved å avstå fra bruk av militærmakt – og holde NATO utenfor – vil vi få være i fred. Dette er toner vi har hørt før.
Norges sikkerhet hviler på NATO. I bunn av denne alliansen, ligger atomvåpenets dilemma. Nå – som under den kalde krigen.
Men alliansen har gått fra 12 til 28 land. Det økt forskjell innen økonomi, kultur, historie. Oppfatninger om hva som er rett og galt og hva som er farligst varierer. Konsistens i allianser blir mer utfordrende å holde når perspektivene er forskjellig. Samholdet – denne utrolig viktige forutsetningen for effektiv avskrekking og troverdig forsvar – utfordres hele tiden.
Lite demokratiske spillere som ser folkestyret som en svakhet – trives godt i slike omgivelser. Opportunisten følger kun regler han selv i øyeblikket tjener på. Ser bort fra internasjonale lover, regler, avtaler og normer. Manipulerer alt som ikke passer hans eget narrativ. Ubesluttsomhet, uenighet og mangel på samhold gir opportunisten manøverrom. Her finnes ingen hindringer, bare muligheter.
Der det ikke er noen til å hevde sin rett – kan andre komme å ta den.
Et gammel munnhell sier: ”alle land har en hær – sin egen eller noen andres”.
I et maktvakuum, uten landmilitær tilstedeværelse, er hybride tilnærminger svært effektive.
Spesielt hvis alliansen ikke holder seg allierte – om opponenten klarer holde det under artikkel 5. For stort for Norge og for lite for NATO.

Det handler om å være i stand til å møte en trussel på det nivået den oppstår. Derfor trenger vi relevante og fleksible virkemidler. Både i nedre og øvre del av konfliktspekteret. Når Kennedy under Cubakrisen lette etter militære handlemåter for å håndtere Sovjets utplassering av atomvåpen – hadde han ikke andre virkemidler enn sitt ”nuclear option”. Som han heldigvis var for ansvarlig til å bruke.
De fant en løsning den gangen – men det var så nære vi noen gang har vært utslettelse av verden med atomkrig.
I ettertid kom ”flexible response”, – en tilnærming og innretning av forsvaret som gav muligheter på alle nivå i konflikten. Uten selv å måtte være den som eskalerer.
Dette er den beste måten å forebygge krig.

Hvis en liten del av Norge blir okkupert av en fremmed makt – og den delen ikke blir skikkelig forsvart av norske kvinner og menn – hvordan kan vi tro at USA eller andre allierte vil være brydd med å sende sine egne unge gutter og jenter til å gjøre den jobben som vi ikke var villige til selv?
Vil våre allierte blø for oss hvis vi ikke blør selv? Hvor er det norske ansiktet på krigen?
Hvis politikk er mer enn døde instrumenter for å utøve makt – er våre egne ansikter en sentral del av norsk sikkerhetspolitikk. De er fremste linje av vår demokratiske prosess og beslutningene vi felles har tatt. Soldaten er felleskapets ansikt.
Uten tilstedeværelse finner vi ikke løsninger. Ingen løsninger varige nok til at opportunisten avskrekkes fra å prøve igjen.
Uten ansikt – har vi ikke troverdighet – og kan ikke vise vår besluttsomhet. Vi forplikter alliansen med vår egen tilstedeværelse.

Nå har jeg delt mitt syn på landmakt og dagens utfordringer. Det gjenstår å se dette i sammenheng – hva kan vi gjøre?

Pengeproblematikken kan vi ikke løsrive oss fra. Det er vært sagt flere ganger, senest av Forsvarsministeren og Forsvarssjefen fra denne talerstol for få uker siden.
Det er mulig å gjøre mye – nå – også uavhengig av både inneværende og neste langtidsplan. Hvem venter passivt på at andre skal løse problemene våre?
Vi skal ikke peke på hverandre – Hæren peker på seg selv.
Vi skal rasjonalisere og optimalisere Hæren ytterligere, og vi kommer til å gå radikalt til verks. Vi skal flytte kraften dit det gir mest operativ evne.
I militær sammenheng, betyr ofte det ”å prioritere” egentlig – ”å ta risiko”.
Jeg ble kritisert i Aftenposten noen dager siden for å gi ordre om å droppe sekundærbevæpningen, altså pistolene, som standard. De som har operative behov beholder selvsagt pistolene sine – men de andre ikke.
I en sunn hær uten økonomiske utfordringer hadde selvsagt alle soldater hatt dobbeltbevæpning. Det gir best fleksibilitet og selvforsvarsevne på enkeltmannsnivået.
Bevæpningsplanen ble lagt for flere år siden. Saken ble også blåst opp i media – det forventet ikke jeg – men når det først ble som det ble – velger jeg å nevne det her. Det var mange feil i den opprinnelige Aftenposten-saken – som jeg kommenterte på kronikk-plass dagen etter – men poenget om et stramt budsjett er gyldig. Hærens driftsbudsjett er redusert med over 50 millioner i år. Andre bindinger i tillegg gir oss over 120 millioner i redusert handlingsfrihet i 2016. For hæren har dette konsekvenser.
De operative vurderingene rundt bevæpningsplanen er gode. Risikoen ved å fjerne pistoler er liten. Vi frigjør penger som kan overføres til høyere prioritert del av virksomheten. Samtlige soldater er fortsatt bevæpnet for sine oppdrag – de som trenger det har også dobbeltbevæpning.
Men tiden krever sparsommelighet som tilnærming – der risiko nødvendigvis vurderes opp mot penger – det er en normalsituasjon i Hæren. For vår profesjon er vurderinger med konsekvens for liv og død en del av kjernekompetansen.
Det burde ikke være kontroversielt å si dette.

NRK dekket foredraget til GIH med livesending.

Våre folkevalgte gjør kontinuerlig avveininger om Forsvaret med vesentlig høyere innsats enn den vurderingen jeg gjorde om sekundærbevæpningen.

Norge forsøker å redusere risikoen for krig med å holde seg med et Forsvar.
Vi vinner ikke krigen alene, men vi kan skape en innretning som forebygger at den kommer, og som sikrer oppslutning og støtte fra våre allierte. Det er det viktigste av alt. Oppgave nummer 1 for Forsvaret er å forebygge krig. Vi må tenke langsiktig og helhetlig. Jeg stiller meg fullt og helt bak Forsvarssjefens anbefalte løsning i FMR. Det gjør jeg fordi løsningen er balansert og fleksibel. Den gir Norge de valgmulighetene som trengs – militært – for å møte de mest sannsynlige – eller verst tenkelige – sikkerhetsutfordringene. Den gir oss ikke absolutt trygghet – det gjør intet – men på en rimelig måte veies utfordringene opp mot ressurser – og ikke minst hva Forsvaret skal beskytte. Og ja – det koster. Mye penger – i konkurranse med eldrebølge, skoler, barnehager og sykehus.
Men sikkerhet er også forutsetningen for alt det andre.

Det verst tenkelige resultat er at vi ender opp med en bastardløsning på Forsvaret. Med et svakt Sjøforsvar – og uten troverdig styrke på land der menneskene bor – trenger vi neppe 52 kampfly heller.
FSJ tar i FMR til ordet for at dersom Forsvaret ikke får tilført midlene som trengs for å drifte den anbefalte strukturen – bør vi vurdere å kutte i antallet kampfly.
I en anstrengt økonomisk situasjon er det en anbefaling jeg stiller meg bak. Det vil være mulig å realisere mye av den anbefalte strukturen for blant annet Hæren, dersom et slikt grep gjøres for å kutte kostnader i et 20-års perspektiv. Forplikter ikke politikerne seg til å finansiere den anbefalte løsningen faller også forutsetningen for vektingen av de militære kapabilitetene i den.
Relevant og balansert forsvarsevne, både i luften, til sjøs og til lands er det viktigste – skal vi ha et levedyktig og selvstendig Forsvar.

Hæren er og blir en stående avdeling – hele Hæren. En stående beredskapsavdeling – klar til innsats hjemme, og fordi vi er det hjemme – kan vi ved behov også brukes ute.
Denne evnen vil jeg sikre ved å allerede i inneværende år iverksette tiltak som har som formål å fokusere den spisse enden.
Vi skal dra effekt ut av nye forvaltningssystemer og logistikksystemer. Jeg forutsetter at de virker. Vi skal høste den avkastningen disse nyvinningene skal levere gjennom en ny arbeidsorden.
Vi skal dra effekten ut av at vi mottar flere operative oppgaver og myndighet.
Hæren skal redusere ledelse, stab og administrasjon med i betydelig grad i løpet av 2016. Dette skal jeg gjøre sammen med våre ansatte og de tillitsvalgte.
Vi skal stille kampklare avdelinger – hæravdelinger som kan fylle deler av våre sikkerhetspolitiske behov – i dag. Dette får vi til ved å prioritere operativ virksomhet i alle ledd av organisasjonen.
Vi er klare på timer og dager – med hele Hæren. Ikke uker eller måneder.
Soldatene er inne til daglig – enten så er de godt nok trent – eller hvis det nettopp har vært nyinntrykk – så kaller vi inn dem som nettopp er ferdig trente.

Finnmark – Vi kan være der med en reel evne i løpet av 2016. Både en forsterking av grensevakten og en løsning med en solid og fleksibel mekanisert kampevne i Porsanger. Dette behøver ikke å gjøres på en permanent og kostbar måte i første omgang. Og vi utnytter eksisterende infrastruktur. Vi er klare!
Brigadeledelsen utøver mobil fremskutt ledelse av operasjonene og virksomheten. Dette er en kampavdeling og ikke et forvaltningsnivå. Hele Hæren, også Hærstaben, gis en operativ rolle, og da vil de nødvendige støttefunksjonene, logistikk, forvaltning, og planlegging ledes derfra. Arbeidsprinsippet med de nye forvaltnings- og ledelses-verktøyene er at arbeidsoppgavene gjøres på ett sted, en gang. Ingen hatt over hatt. Det er en luksus vi ikke har råd til.
Forvaltningen er tynn i forhold til dagens standard, men ny teknologi og arbeidsorden gir rom for dette og åpner for å prioritere å være mer robust i den spisse enden.

Hva trenger vi? Hæren er midt i en modernisering som må fullføres.
Vi har fire hovedmateriellprosjekter som vi er avhengige av, i tillegg til oppdatering av kommando og kontrollsystemene:
De nye CV90ene er på vei inn i organisasjonen. Dette er en kampvogn som gir oss en evne for fremtiden.
Artilleriet vårt er fra slutten av 50-tallet og henger sammen med duct-tape.
Stridsvognene – vårt hovedkampsystem – trenger midtlivs-oppdatering.
Samvirke-systemet på land fungerer ikke uten kampluftvern – dette er en kapasitet vi ikke har i dag.
Sammen utgjør disse systemene et minimum av det vi trenger for å ha den kampevnen som er nødvendig på land.

Politikerne er klar over manglene våre – og vi er på vei mot å bedre situasjonen – men moderniseringen må i havn.

Det eksisterer alternative innretninger på Hæren. Alternativene jeg kjenner til er: – ikke alliansetilpassede – baserer seg på teknologi som ikke er utviklet – for kostbare eller bygd på en grunnleggende feil forståelse av menneskets kognitive begrensninger. Å eksperimentere med disse innretningene vil jeg på det sterkeste fraråde. Kompetansen i en hær som vi har i dag – tar årtier å bygge opp. Den kan tas fra hverandre i løpet av måneder.
Vi må utvikle oss kontinuerlig – men holde fast på det som virker. Det som vi, og våre allierte, vurderer som den beste måten å sloss på.
Som Forsvarssjefens landmilitære rådgiver sier jeg at vi må beholde evnen til taktisk samvirke på brigadenivå. Vi er på et absolutt minimum for å beholde denne evnen i dag.
En evne som er skalerbar og kan møte alt fra det som ligger rett over politiets kapasitet – til en fiende med det ypperste av kampvåpen. Fleksibilitet igjennom hele konfliktspekteret er nøkkelen til å være relevant i dag og i fremtiden. Evne til å yte, også i den mest intense enden, er krigsforebyggende.
En landmilitær evne handler om å kunne stille fienden ovenfor et dilemma ved å kombinere forskjellige våpensystem og troppearter. Stridsvognen gir mulighet til å levere massiv ildkraft på mål som kan sees fra vognen. Kampvognene flytter soldater beskyttet rundt i stridsfeltet. Kampluftvernet beskytter bevegelsen mot trusler fra lufta. Artilleriet brukes for å bekjempe fiendtlige mål på ekstra lang avstand, gjerne over fjell, helst før de møter soldater og stridsvogner direkte.
Vi må være mekaniserte fordi det er det som gir størst fleksibilitet gjennom hele konfliktspekteret.
Moderniseringen av Hæren fra forrige langtidsplan, var en helhetlig plan. Uten gjennomføring av oppgradering av hovedsystemene i det taktiske samvirket blir kampvognprosjektet til 9,6 milliarder et av århundrets største feilinvesteringer – hva skal vi gjøre med fulldigitaliserte vogner hvis ikke informasjonen kan deles med dem som trenger det mest? Systemet vil ikke virke.
Uten artilleri må vi møte fienden uten forhåndsbekjempelse – her er støtte fra F-35 iberegnet og i beste fall begrenset på grunn av usikkerhet med vær, kort tid over målet og effektivt fiendtlig luftvern. Fregattene vil ikke ha nok, egnede, missiler til å ta ut sannsynlige mål. Uten eget luftvern vil de norske soldatene bli lett bytte for fiendens fly.
Som langtrekkende presisjonsild er artilleri meget kosteffektivt sammenlignet med skyts fra sjøen eller luften. Prisen per granat er minimal sammenlignet med missiler. Vurdert opp mot antall mål som det kan være nødvendig å engasjere , er dette en viktig vurdering.
Her snakker vi om relevante risikovurderinger.

Plattformer på sjøen og i luften kan levere mye av den samme ildkraften, men de vil aldri være tilstede for oss hele døgnet og er begrenset av værforhold.

Det har også vært diskusjon om helikopter – her er jeg på linje med min forgjenger. En hær uten helikopter er en hær som ikke er i stand til å ivareta sine taktiske oppgaver. Dette er også en risiko vi må bære fordi en hær uten luftvern heller ikke kan fly helikopter. I mangel av økonomi velger jeg derfor å prioritere slik det er gjort i FMR. Så får det være våre folkevalgte som til syvende og sist avgjør.
Som en del av diskusjonen om planen for fremtiden – Forsvarsministeren sa her i Oslo Militære Samfunn at inneværende langtidsplan ikke var innrettet mot dagens situasjon. Det er riktig at mye har endret seg fort. Men jeg vil allikevel gjerne påpeke – fra en fagmilitær posisjon – at jeg mener at planen for Hæren i inneværende langtidsplan er god.
Den gir en relativt robust og fleksibel evne igjennom hele konfliktspekteret.
Hæren er marginal i størrelse, men planen i 73S gir oss den kampevnen jeg mener Norge trenger for å løse de utfordringene vi står ovenfor.
Vi er helt på en nedre grense. Vi har i dag tre manøverbatajoner med Panserbataljonen Andre Bataljon og Telemark Bataljon. Dette gir oss en evne til å utøve landmakt – på alle de måtene en nasjon med Norges ambisjoner har behov for.
Vi kunne hatt en vesentlig større hær – jeg kunne redusert risikoen betraktelig – men jeg er realist, og før neste brigade vil jeg prioritere helikopter, mer luftvern og ikke minst langtrekkende landbasert rakettartilleri .
Vi innfører ny ordning for militært tilsatte – en verdifull endring som gjør oss mer operativt kapable gjennom at vi kan beholde spesialister og befal i en forutsigbar fremtid. Dette vil på sikt trolig redusere behovet for befals- og offisersutdanning, men inntil vi vet bør vi ikke tukle med våre kultur- og kompetansebærende institusjoner. Igjen er Forsvarssjefens råd viktige å lytte til. Vi bør høste erfaringer fra den nye ordningen for militært tilsatte – før vi gjør omveltninger på utdanningssystemet vårt. Selv om mange går over til å bli spesialister, og vi dermed også får en ny offisersrolle, betyr ikke det at det systemet vi har bygget opp ikke leverer den kompetansen Hæren og Forsvaret trenger.
Her må vi skynde oss sakte. Det er for risikabelt å ta sjansen på at kompetansen glipper i denne overgangsfasen.

Jeg skal avslutte snart, men jeg ønsker å påpeke at når vi nå går mot en ny langtidsplan er det viktige valg som må gjøres. Valgene er nå i hendene på våre folkevalgte. De har ingen lett jobb.
Jeg stiller meg fullt og helt bak Forsvarssjefens anbefalinger i FMR. Hvilket Forsvar Norge skal ha er til syvende og sist et verdispørsmål. Hva synes vi er viktig – riktig – og hvordan skal vi innrette oss for å beskytte landet vårt?
Det er ikke bare et spørsmål om penger – men også om oss selv og hvilket type land vi ønsker å leve i.

Jeg begynte i dag med å forsøke å heve blikket. Det mener jeg er viktig å gjøre.
Norge er et land i verden – vi rammes og er sårbare som alle andre. Vi må vurdere og ta aktive valg som gir politisk handlefrihet, troverdighet og nasjonal trygghet. – Opportunisme og opportunister finnes overalt og vi burde ikke ta vår privilegerte posisjon for gitt.
Vi må ikke basere vår sikkerhet på håp eller flaks.

Hæren er mennesker.
Med å plassere våre egne kvinner og menn – der folket mener vi burde være – viser Norge ansikt. Landmakt betyr nærhet, avgjørelse og varighet.
Vi er trygghet gjennom tilstedeværelse – engasjement – kompetanse – vilje og handlekraft.

Den norske soldaten er felleskapets ansikt.

Skriv ut