Foredrag: Forsvarsministerens årlige statusoppdatering

Foto: Anders Fjellestad, FMS

Statsråd Ine Eriksen Søreide, forsvarsminister gjestet et fullsatt Oslo Militære Samfund mandag 9. januar 2017 med Forsvarsministerens årlige statusoppdatering. Her kan du lytte til podcast fra foredraget, og under kan du lese manuskriptet.

Kjære alle sammen,

Takk for at dere har kommet hit i kveld. For meg er det alltid et høydepunkt å være her, og forsvarsministerens årlige OMS-tale er en institusjon i seg selv. Jeg har altså ikke for vane å omtale meg selv i tredjeperson, men dette r som sagt en institusjon. Og jeg kan forsikre forsamlingen om at jeg ikke pleier å ønske min familie velkommen til forsvarsministerens bursdagsselskap. I år faller denne talen sammen med tidspunktet for annonseringen av hvem som får Gunnar Sønstebys minnepris. Den går til alle Forsvarets veteraner – en tildeling jeg synes er veldig fortjent.

#

«Alt går så fort i våre dager», sang Odd Børretzen. Jeg synes ikke det er lenge siden vi var samlet her på denne tiden i fjor. Det har vært et innholdsrikt, travelt og krevende år. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er fortsatt kompleks og uforutsigbar. Et mer selvhevdende Russland, kampen mot voldelig ekstremisme og følgene av konflikt og ustabilitet i Nord-Afrika og Midtøsten er fortsatt de mest fremtredende utfordringene for europeisk og transatlantisk sikkerhet.

Dette faller sammen med store politiske endringer både i Europa og USA. Vi ser en trend i flere land, hvor motsetningene øker både i befolkningen og mellom folket og myndighetene. Troen på demokratiske institusjoner, politikere og media minker. Samtalen i det offentlige rom og i sosiale medier preges i økende grad av konfrontasjon, desinformasjon, forenklinger og fremmedfrykt. Dette er utviklingstrekk som bekymrer meg, fordi de også kan få konsekvenser for internasjonal forsvars- og sikkerhetspolitikk. I en usikker tid trenger vi mer tillit, mer samarbeid og flere felles løsninger. Ikke det motsatte. Vi må ta på alvor den utviklingen vi ser nå. Jeg har i mange sammenhenger over tid uttrykt bekymring for «helsetilstanden» i europeisk politikk.

#

Siden sist vi møttes her, har kampen mot voldelig ekstremisme hatt en viss framgang. Det er kanskje ikke det inntrykket vi sitter igjen med etter et blodig 2016, men ISIL er under hardt press og i ferd med å tape terreng både i Irak og Syria. Samtidig skal vi ikke ha noen illusjoner. Vi har fortsatt langt igjen. Vi skal ikke undervurdere ISILs evne til å omorganisere seg og endre strategi, eller ta lett på at Al Qaida og Al-Nusra-fronten den senere tid har styrket seg. Kampen mot voldelig ekstremisme vil være langvarig og kompleks. Og den må føres bredt, både når det gjelder virkemidler og geografi.

Men vi ser i kampen mot ISIL, er at det er summen av alle tiltakene som gir effekt. Det gir grunn til forsiktig optimisme. Det er også et viktig bevis på hvor nødvendig det er å samarbeide og finne felles løsninger på felles utfordringer. Over 60 land, inkludert Norge, deltar i den internasjonale koalisjonen mot ISIL. Vi ville ikke hatt denne framgangen hvis vi ikke hadde stått sammen.

Årets tittel på foredraget var "Kampkraft og bærekraft i usikkerhetens tid".Årets tittel på foredraget var «Kampkraft og bærekraft i usikkerhetens tid». Foto: Anders Fjellestad, FMS

#

Det som har preget det forsvars- og sikkerhetspolitiske året mest her hjemme er nok likevel den nye langtidsplanen for forsvarssektoren. Vi har hatt grundige prosesser og omfattende debatter. De har i all hovedsak vært gode og saklige. Jeg vil takke alle som har bidratt til det – fra engasjerte privatpersoner uten noen forsvarstilknytning, men med et stort hjerte for Forsvaret, til forsvarsansatte, akademikere, forskere, journalister, redaktører, politikere og pensjonerte offiserer.

Planen ble vedtatt av Stortinget i november. Den representerer et historisk løft for Forsvaret, med en økning i forsvarsbudsjettet på om lag 180 milliarder kroner over de neste 20 årene, etter forliket. Og jeg vil understreke at dette er friske penger. Aldri før har forsvarsbudsjettet fått en større økning enn nå. Og her er det viktig å huske utgangspunktet: I langtidsplanen for 2008-12, skulle Forsvaret styrkes med 800 mill. kr til sammen over fire år. I langtidsplanen for 2013-16, skulle ikke Forsvaret tilføres noen friske penger, men omdisponere 634 mill. kr fra operasjoner i Afghanistan til andre formål i Forsvaret. I langtidsplanen regjeringen nettopp har fått vedtatt i Stortinget, skal forsvarssektoren styrkes med om lag 7,6 milliarder kroner over de neste fire årene. Og vi begynner styrkingen umiddelbart, i budsjettet for 2017.

Det betyr ikke at vi med dette har løst alle Forsvarets utfordringer. Men vi har snudd den langvarige, negative utviklingen og lagt det nødvendige grunnlaget for å bygge et forsvar med den kampkraften og bærekraften som kreves i en ny tid. At den offentlige forsvarsdebatten fortsetter med stort engasjement og ulike meninger er jeg glad for. Det trenger vi. For nasjonens sikkerhet angår oss alle.

Det viktigste jeg skal snakke om i kveld er Forsvaret i dag og i fremtiden. Jeg vil fortelle om langtidsplanen og landmaktutredningen. Om hvor vi er og hvor vi skal. Da mener jeg det er klokt og nødvendig at vi først både løfter blikket og ser oss litt tilbake. Når vi bretter ut kartet er det lettere å se hvor vi kom fra, hvor vi er, hvor vi skal og hvordan vi skal komme oss dit.

SE OGSÅ: Noen nyhetsklipp i kjølevannet av foredraget:
High North News:
Kronikk: Tilbake til unormalen
ABCNYHETER: Direktevideo fra foredraget

#

Alt går så fort i våre dager.

Den kjente visa av Odd Børretzen er på mange måter et oppgjør med den tida vi lever i. Han synger om den teknologiske utviklingen og menneskets jag etter at alt skal gå raskere. Budskapet virker like aktuelt i dag som da sangen kom ut i 1996.

«På Blankvannsbråten», sang han. «På Blankvannsbråten, under olympiaden i nitten-to-og-femti, tar 50-kilometerløperne en pause. De sitter ved siden av hverandre med pledd om skuldrene og får havresuppe av de kjekke pikene i Hennum idrettsforening. Men i dag, i dag kan man for eksempel gjennomsteke en høne, infrarødt, på tre sekunder. Så fort kan det gå», sang Børretzen.

Jeg tror ikke Børretzen og jeg er alene om å tenke at alt går fort i våre dager.

Men sangen ble faktisk skrevet helt tilbake i 1983 og mikrobølgeovnen var det ypperste eksempelet på høyteknologisk forbrukerelektronikk.

Ennå skulle det gå mange år før ting virkelig begynte å gå fort.

Ennå skulle det gå lang tid før vi fikk internett, twitter og smarttelefoner.

Ennå skulle vi få bevege oss en god stund til i sikkerhetspolitisk gangfart før Berlinmuren plutselig falt, Sovjetunionen ble oppløst, Balkan brøt ut i brann og Europakartet igjen måtte tegnes om etter nesten et halvt århundre med relativ stabilitet i våre nærområder.

Hvis Børretzen synes alt gikk så fort i 1983, hvor fort går det ikke i dag?

#

Vi står igjen i en brytningstid.

Omfanget av den kjenner vi ikke. Det gjør man aldri når man står midt i den. Men i brytningstider skjer ting gjerne raskere enn ellers.

Som forsvarsminister i de siste tre årene har jeg hatt en sterk opplevelse av den brytningstiden.

Ikke minst fordi det er mitt ansvar å sørge for at Forsvaret henger med.

 

Sikkerhetspolitisk tilbakeblikk

Børretzen synger at femtikilometerløperne kunne få kriser i skogen. Selv om de andre løperne pustet dem i nakken, tok de seg tid til å stanse og tenke «hvor er det jeg skal?»

I løpet av min tid som forsvarsminister har verdens begivenheter budt på flere kriser. Men vi har ikke kunnet stanse for å finne ut hvor vi skulle. Sikkerhetssituasjonen rundt oss venter ikke på at vi skal legge planer. Vi har vært nødt til å stake ut kursen mens vi har løpt.

Den første krisen kom våren 2014, da Russland annekterte Krim. Det var et alvorlig brudd på folkeretten, selve rammeverket for internasjonal fred og stabilitet som vi sammen reiste på ruinene av to ødeleggende verdenskriger.

Krim gikk fort. Veldig fort.

Ikke lenge etter gikk russiske styrker inn i Øst-Ukraina. Der står de fortsatt og opprettholder en permanent tilstand av destabiliserende konflikt.

Sikkerhetssituasjonen for Europa, og dermed for oss, endret seg over natten.

Ikke fordi vi anser Russland som en direkte militær trussel mot Norge i dag, men fordi de har skapt en ny grad av usikkerhet og uforutsigbarhet i Europa. Og det må vi forholde oss til i vår forsvarsplanlegging. Russland har alltid vært en dimensjonerende faktor i vår forsvarsplanlegging.

Arbeidet med den nye langtidsplanen fikk plutselig et nytt og mer akutt alvor over seg.

Omtrent samtidig med dette, fikk vi en annen krise. Terrororganisasjonen ISIL la i 2014 under seg enorme landområder i Syria og Irak, med en vold og en brutalitet som sjokkerte en hel verden. Trusselen fra voldelig ekstremisme hadde lenge vært reell, også i Europa, men ISIL tok den til et nytt nivå. Dette fikk konsekvenser, og har konsekvenser, for norsk sikkerhet og for Forsvaret.

Dette er kjent stoff for dere, men jeg synes det er viktig å minne om at det var her vi startet, kort tid etter at regjeringen tiltrådte. Etter mange år med fred og stabilitet i våre nærområder, kom forsvars- og sikkerhetspolitikk igjen øverst på dagsorden. Dette var imidlertid ikke unikt for Norge.

NATO er bærebjelken i europeisk og transatlantisk sikkerhetspolitikk, og utfordringene traff oss alle. Enkelte snakket om at alliansen på nytt ble relevant. Det er jeg ikke enig i. NATO har alltid vært relevant. Men den raskt omskiftelige sikkerhetssituasjonen krevde at vi som en allianse med 28 land på kort tid klarte å bli enige om hvordan vi sammen skulle tilpasse oss. På toppmøtet i Wales i september 2014 meislet vi ut en plan som vi sammen operasjonaliserte umiddelbart, og som ble fulgt opp ved toppmøtet i Warszawa i fjor sommer:

Økning av forsvarsbudsjettene, forbedret kommunikasjon, etableringen av en hurtigreaksjonsstyrke – hvor Norge tok en ledende rolle. Mer øving og trening sammen. Beroligende tiltak overfor våre østlige allierte og en klar, fast, forutsigbar og felles holdning til Russlands folkerettsbrudd.

Det tar tid å snu en årelang nedbygging av europeiske lands forsvar, men den negative trenden er snudd. USA forblir garantisten for europeisk sikkerhet i overskuelig framtid. Samtidig er det er ingen tvil om at vi, de europeiske medlemslandene, må ta en større del av ansvaret – og det gjør Norge gjennom den nye langtidsplanen.

Vi har mye arbeid foran oss, men NATO har vist at vi som politisk og militær allianse kan fornye oss og tilpasse oss raske endringer i omgivelser og trusselbilde. Dette er Norge, som en liten nasjon, helt avhengig av.

Og la meg skyte inn her: Enkelte har hevdet at den nye langtidsplanen gjør oss for avhengige av NATO. Det er i beste fall kunnskapsløst. For uansett hvor mye penger vi bruker på Forsvaret, vil vi aldri kunne fullt ut ivareta vår egen sikkerhet alene. Til det er vi rett og slett for små og har for få innbyggere. Det er realiteten, det har hele tiden vært realiteten, og det kommer til å forbli realiteten.

Derfor har NATO-samarbeidet, og ikke minst Alliansens forståelse for nordområdenes viktighet, vært et svært høyt prioritert område for regjeringen fra dag én. Det bygger på en langsiktig og ansvarlig sikkerhetspolitikk praktisert av skiftende regjeringer siden 1949. En sikkerhetspolitikk som er tuftet på det transatlantiske samarbeidet, og på at Norge skal ta sitt internasjonale medansvar for at verden skal bli et tryggere sted. Det gjør vi gjennom NATO, det gjør vi gjennom FN og det gjør vi gjennom andre typer bidrag i operasjoner hvor det er naturlig og mulig for oss å bidra.

Ved å skape sikkerhet ute, styrker vi vår sikkerhet hjemme. Og bidrag til NATO og våre allierte er den viktigste investeringen vi kan gjøre for å sikre at andre stiller opp for oss dersom vi en dag skulle trenge det.

Regjeringens to klare prioriteringer til den langsiktige tilpasningen av NATO har for det første vært å få oppdatert den maritime strategien og få oppmerksomhet om Nord-Atlanterens svært store strategiske betydning, og for det andre å gjennomgå alliansens kommando- og kontrollsystem. Begge deler har vi fått gjennomslag for.

#

Alt går så fort i våre dager.

Nyhetshjulet spinner hele døgnet, hele året, uten pause.

Så la meg ta en kort oppsummering av det viktigste vi har holdt på med samtidig som vi har jobbet med langtidsplanen:

I løpet av denne regjeringsperioden har vi, sammen med Danmark, og på vegne av FN og verdenssamfunnet, uttransportert Syrias kjemiske våpen. Det var en langvarig og krevende maritim operasjon med svært stor betydning for regional og internasjonal sikkerhet.

På NATOs vegne har vi voktet luftrommet over Baltikum og Island.

Vi har vært med på å bekjempe piratvirksomheten i det indiske hav.

Og vi har så langt reddet 9843 migranter fra drukning i Middelhavet, og i tillegg plukket opp flere tusen mennesker fra båter.

Vi har både ledet og deltatt i NATOs stående minerydderstyrke, som har operert fra Middelhavet i sør til Nordsjøen i nord.

Vi har vært helt sentrale i etableringen av NATOs nye hurtigreaksjonsstyrke sammen med Tyskland og Nederland, og deltatt aktivt i alliansens beroligende tiltak overfor våre østlige allierte. Da de første beroligelsestiltakene skulle iverksettes i 2014, tok Norge ansvar for å stille et kommandofartøy til NATOs stående minerydderstyrke i Østersjøen, så beroligelsestiltakene faktisk kunne gjennomføres.

Vi har fortsatt vår innsats i Afghanistan, hvor norske spesialstyrkers mangeårige opplæring av kontraterror-politiet i Kabul har blitt en internasjonalt anerkjent suksess.

Vi bidrar i kampen mot ISIL. Mens vi sitter her, holder norske soldater på med å trene, rådgi og støtte lokale samarbeidspartnere både i Irak og i Jordan, som en del av en bred koalisjon av over 60 land.

Vi har utviklet og etablert nye konsepter innen etterretning og byrdefordeling i FN-operasjoner. Det er bare et par måneder siden vi avsluttet vårt nesten ett år lange Herkules-bidrag til FNs krevende stabiliseringsoperasjon i Mali. Og oppdraget fortsetter på rotasjon mellom flere land takket være en modell som vi har etablert. FN kaller den «The Norwegian Model». Den norske modellen.

I tillegg bidrar vi med offiserer med nøkkelkompetanse en rekke steder, blant annet i Bosnia, Kosovo, Egypt, Midtøsten, Sør-Sudan og Georgia.

Og fra januar i år og gjennom hele 2017 skal vi seile kommandofartøyet – en fregatt – i NATOs stående marinestyrke. I 2018 er vi tildelt ansvaret for den store NATO-øvelsen «Trident Juncture».

«Norway punches above its weight», sa Obama til statsminister Erna Solberg da de møttes i 2014. Så viste det seg jo etter hvert at han sa det til flere land… Vi er små, men vi er gode på nisjekapasiteter og smarte løsninger. Og vi bidrar mer enn vår størrelse skulle tilsi. Vi gjør det fordi vi kan og fordi det er i vår sikkerhetspolitiske interesse.

Alt dette, og mye mer, har Forsvaret gjort i løpet av de siste tre årene. Samtidig som det har løst sine pålagte oppgaver her hjemme. Det har Forsvaret fått til, på tross av store utfordringer. Og det er først og fremst takket være Forsvarets dyktige og lojale kvinner og menn. Jeg kan ikke få rost dem nok. Uten deres standhaftighet, løsningsvilje, pågangsmot og profesjonalitet hadde vi ikke greid alt det vi har oppnådd sammen gjennom denne tiden. Den innsatsen de har gjort og gjør for Norge, både hjemme og ute, er av stor betydning. Mye større enn jeg tror mange er klar over.

Vår langsiktige og ansvarlige sikkerhetspolitikk forutsetter at vi fortsetter å bidra der vi kan. Og her står NATO selvsagt i en særstilling, som bærebjelken for vår egen sikkerhet.

Samtidig med dette har regjeringen gjennomført en «stille revolusjon». Vi har innført et spesialistkorps, som kommer til å ha stor betydning for vår evne til å rekruttere og beholde kompetanse i Forsvaret. Vi har også innført allmenn verneplikt – også det avgjørende for kompetanse og operativ evne. Det er stor interesse blant mine utenlandske kollegaer for å lære mer om allmenn verneplikt, og jeg har hatt besøk fra dem hvor det primære fokuset har vært nettopp verneplikten.

 

Konsekvenser for Forsvaret

Men NATOs kollektive sikkerhetsgaranti forutsetter at vi selv har et godt og kapabelt forsvar. At vi er i stand til å hevde vår egen suverenitet, holde oppsyn med grensene våre, territoriet vårt, luftrommet vårt og havområdene våre. Både for vår egen del, men også på vegne av Alliansen. For Norge er NATO i nord. Og i tillegg må vi ha evne til å stille opp for andre medlemsland, på samme måte som de skal kunne stille opp for oss.

Da regjeringen overtok i 2013 var Forsvaret erklært å være i balanse. Det var en påstand jeg allerede da hadde stilt meg tvilende til lenge, og som vi raskt så at ikke stemte. De økonomiske og operative utfordringene var langt større og mer komplekse enn det som var allment kjent. Utilstrekkelig finansiering over mange år hadde ført til et etterslep på vedlikehold, mangel på reservedeler og kutt i operativ virksomhet som hadde hult ut strukturen innenfra.

I møtet med de plutselige endringene i sikkerhetssituasjonen rundt oss ble det fort klart at det Forsvaret vi hadde ikke bare var underfinansiert. Det var tilpasset en annen tid.

En tid med stabilitet og ro i våre nærområder.

En tid hvor en potensiell trussel mot vårt eget territorium syntes fjern, og vår militære innsats var rettet mot operasjoner ute.

En tid hvor man kunne forvente lang varslingstid, og hadde begrenset behov for å kunne reagere raskt med betydelige militære kapasiteter.

Behovet for omstilling og satsning var stort i utgangspunktet, selv i en rolig verden. De plutselige endringene i den sikkerhetspolitiske situasjonen gjorde det prekært.

Og arbeidet med en ny langtidsplan ble viktigere enn det hadde vært på flere tiår.

 

Langtidsplanen – et veivalg

Det ble tydelig at vi sto overfor et veivalg. Jeg husker godt de første samtalene forsvarssjefen og jeg hadde om neste langtidsplan, og om behovet var å flikke på den daværende planen, eller om vi måtte gjøre noen betydelige endringer. Vi konkluderte raskt med det siste. Uten en betydelig satsning på Forsvaret ville vi gått mot en styrt avvikling.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke forsvarssjefen for et usedvanlig godt samarbeid om langtidsplanen – uten det hadde vi ikke kommet hit vi er.

Det veivalget har vi tatt. Og vi har valgt å satse på Forsvaret. Vi har valgt å satse på et forsvar som skal være i stand til å løse sine mest krevende oppgaver i krise og krig. Og hvor de økonomiske rammene er tilpasset de faktiske kostnadene til drift og investeringer.

Langtidsplanen ble vedtatt av Stortinget i november i fjor. Den ble vedtatt gjennom et bredt og forpliktende forlik. Det var en omfattende prosess, men det er verdt å merke seg at både debatten og forhandlingene i siste fase dreide seg om hvordan vi skulle styrke Forsvaret, ikke om vi skulle styrke det.

Kjære venner, jeg vil minne om at det på ingen måte var noen selvfølge i den offentlige debatten da regjeringen startet dette arbeidet.

Mer penger løser ikke alt, men det er en nødvendighet for å bygge morgendagens forsvar. Så la meg starte med det:

Vi øker nå forsvarsbudsjettet med ca. 180 milliarder kroner over de neste 20 årene, med en betydelig styrking allerede fra i år. En slik økning har aldri før skjedd. Den er historisk. Så må vi, som alle andre organisasjoner og bedrifter, prioritere hardt og alltid finne smartere måter å gjøre ting på. For oss handler det om å bruke mindre av fellesskapets penger på administrasjon og mer på å produsere kampkraft. Men der man i tidligere langtidplaner har pålagt kutt for å spare, har vi identifisert og iverksatt en rekke tiltak i hele forsvarssektoren som både vil spare penger og gi bedre effekt tilpasset Forsvarets reelle behov. Og de pengene vi sparer inn vil gå til å styrke Forsvarets operative evne.

La meg ta noen eksempler:

Nye og forbedrede løsninger innen logistikk, vedlikehold og forsyning vil kutte kostnader og gi mer effektive leveranser til Forsvaret.

Økt standardisering innenfor eiendom, bygg og anlegg vil kutte bygg- og driftskostnader og gi mer effektive leveranser til Forsvaret.

Reform av utdanningssystemet vil øke kvaliteten, kutte kostnader, og dermed gi mer effektive leveranser til Forsvaret.

Et av de viktigste premissene for den nye langtidsplanen er at Forsvaret skal være finansiert og bærekraftig over tid. Forsvaret skal ha nok penger til å utføre de oppgavene det er pålagt. Og i den grad noen har vært i tvil, vil jeg understreke at vi i de økonomiske beregningene har lagt til grunn både store budsjettøkninger, gevinstene av effektiviseringstiltak og de innsparingene også forsvarssektoren – som alle andre samfunnssektorer – er pålagt som en del av regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform.

Langtidsplanens tretrinnsmodell

Den nye langtidsplanen kan deles inn i tre faser:

Det første vi gjør, er å få det vi har i dag til å virke. Vi fyller opp reservedels- og beredskapslagre, og tar inn det mangeårige etterslepet på vedlikehold. Dette arbeidet har vi startet for lengst, blant annet med ekstrabevilgninger i fjor til Sjøforsvaret på over 300 millioner kroner. Og effekten ser vi allerede. Da regjeringen tok over, lå tre av fem fregatter til kai. På Sjøforsvarets årlige storøvelse Flotex i fjor høst, var fire av fem fregatter ute og seilte – sammen med fem korvetter og tre ubåter Og det, kjære venner, er en helt ny virkelighet. Med en tilførsel på 2,2 milliarder i friske penger til årets budsjett, skal vi få det grunnleggende på plass i hele Forsvaret. Jeg vet at forsvarssjefen har klare planer for hvordan han skal omsette alle vedlikeholdsmidlene.

I neste etappelegger vi ytterligere nye penger på toppen av årets økning, og vi skrur opp den operative aktiviteten. Vi skal seile mer, fly mer, øve mer og trene mer. Både avdelingsvis, fellesoperativt og med våre allierte. Vi skal øke Forsvarets tilstedeværelse, redusere klartider og sette større deler av Forsvaret i stand til å kunne være på rett plass til rett tid, og med de rette kapasitetene, dersom behovet oppstår. Alt dette er avhengig av at vi i første fase har fått vedlikeholdt materiellet og fylt opp reservedels- og beredskapsbeholdningene.

Og mot slutten av perioden skal vi investere i viktige strategiske kapasiteter. Nye kampfly, ubåter og maritime overvåkningsfly vil, sammen med økt satsning på etterretning og store investeringer i Hæren, styrke vår samlede forsvarsevne betraktelig de kommende årene. Dette er avgjørende kapabiliteter for styrking av kampkraften. Men de er også helt sentrale for vår evne til å kunne ha oversikt og kontroll over våre enorme havområder, som er sju ganger større enn våre landområder. Overvåking av Alliansens nordlige flanke er en jobb vi gjør også på vegne av NATO. Og det er svært viktig at vi gjør den selv for å ivareta stabilitet og forutsigbarhet i våre nærområder.

Med den nye langtidsplanen legger vi grunnlaget for å skape et forsvar hvor alle delene fungerer godt sammen. Hvor vår samlede forsvarsevne er større enn summen av de enkelte forsvarsgreners kapasiteter. Og hvor vi sikrer at det er penger til å drifte det Forsvaret vi har vedtatt.

Vi kommer ikke utenom at noen baser vil legges ned, mens andre bygges opp. Vi kan ikke holde oss med flere baser enn vi trenger eller drive operasjoner fra baser som ikke kan beskyttes i krise og krig. Det er aldri enkle avgjørelser å ta, fordi de får konsekvenser for mennesker og lokalsamfunn, og spesielt på Andøya. Men det var en nødvendig avgjørelse å ta.

Jeg skjønner godt at det er tungt for dem som berøres av nedleggelser. Men den er grundig utredet og støttet av et stortingsflertall på over tre fjerdedeler. Lederen for utenriks- og forsvarskomiteen, Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, sa følgende etter Stortingets vedtak: «Nå bør fokus være på omstilling fremfor omkamp».

Jeg støtter henne i det. Det er en tøff beskjed å få, men en riktig beslutning å ta.

 

Landmaktutredningen

Så er det landmakten. Her har regjeringen som kjent besluttet å gi forsvarssjefen i oppdrag å gjennomføre en tidsmessig kort, men grundig landmaktutredning.

Når enkelte påstår at regjeringen med dette nedprioriterer landmakten, så kunne det ikke vært mer feil. La meg være så tydelig jeg kan:

Vi gjør dette nettopp fordi landmakten er så viktig. Å kunne forsvare, innta og holde på landområder og viktig infrastruktur har alltid vært avgjørende i territoriell krig og væpnet konflikt. Landmaktens rolle er minst like viktig i dag og i fremtiden som den alltid har vært. Derfor må vi sikre at Hæren og Heimevernet er best mulig tilpasset utfordringer og trusselbilder.

Debatten den siste tiden har vist at det finnes mange ulike syn på hvordan landmakten bør organiseres, hvor den bør ha sine baser og hva den bør være i stand til å gjøre. Jeg ønsker debatten velkommen, og er glad for at så mange er opptatt av vår felles sikkerhet. Samtidig er det nettopp ulike syn som gjør det nødvendig å vurdere om dagens landmakt er svaret på morgendagens trusselbilde. Det er ikke gitt at gamle planer er løsningen på nye utfordringer.

Jeg ville nok ha gjort det enklere for meg selv hvis jeg hadde besluttet å videreføre dagens landmakt uten å stille relevante kontrollspørsmål.

Regjeringen må gjøre det den mener er riktig og ansvarlig. Og akkurat som femtikilometerløperne i Børretzens vise, tar vi oss tid til å tenke over hvor vi skal. For akkurat som femmila, er forsvarsplanlegging et langt løp. Vi må ta ut riktig kurs fra start, kontrollere den jevnlig og justere den hvis det trengs. Hvis ikke kan vi ende opp et helt annet sted enn der vi skulle. Kursen for landmakten ble satt i 2012 basert på to tiår med sikkerhetspolitisk stabilitet og helt andre krav. Det er på tide å kontrollere den. Om det er behov for å justere den, vil landmaktstudien vise. Det betyr imidlertid ikke at vi stopper opp.

Over de neste fire årene vil vi øke øvings- og treningsaktiviteten i Hæren, og investere mellom fem og seks milliarder kroner i CV90 pansrede kampvogner, nytt kampluftvern, nye lastevogner og nytt utstyr til soldatene. Bare i år, i 2017, investerer vi mer enn 1,9 milliarder kroner i CV90-anskaffelsen. Og for perioden 2021 til 2034 er det i tillegg satt av mer enn 27 milliarder kroner til ytterligere investeringer for å sikre at Hæren også i fremtiden forblir slagkraftig og relevant. Og la meg være tydelig: De pengene som er satt av til Hæren, skal brukes på Hæren. Landmaktutredningen skal sørge for at vi investerer dem riktig, fordi landmakten er så viktig for Norges sikkerhet.

#

Kjære venner,

Med den nye langtidsplanen tar vi Forsvaret inn i en ny tid. Det betyr ikke at alle Forsvarets utfordringer nå er løst med et pennestrøk.

I dag har vi en langtids plan jeg er helt trygg på vil styrke forsvaret av Norge.

Det er en plan som gir en helt nødvendig, men også historisk, økonomisk satsning på Norges forsvarsevne.

Det er en plan som for første gang tar inn over seg den særegne kostnadsutviklingen som vi ser i forsvarssektoren. At den aldri har blitt kompensert, har bidratt til å undergrave bærekraften i forsvarsøkonomien år for år, og gjort at Forsvaret ikke har hatt råd til å drifte og vedlikeholde materiellet som forutsatt da det ble anskaffet.

Det er en plan som er realistisk, finansiert, bærekraftig og gjennomførbar. Som har solid forankring i Stortinget – faktisk den sterkeste på flere tiår – og som sikrer at vi også i framtida kommer til å ha et forsvar som er i stand til å løse sine mest krevende oppgaver.

Bak dette arbeidet ligger titusenvis av arbeidstimer med grundige fagmilitære vurderinger og økonomiske utregninger av en rekke ulike modeller. Vi har jobbet i FD, vi har engasjert Forsvarets forskningsinstitutt, de øvrige etatene i sektoren, alle deler av Forsvaret og selvsagt forsvarssjefen selv i arbeidet. Vi har hentet inn uavhengige analyser og anbefalinger fra en rekke aktører, ikke minst McKinsey og Ekspertgruppen for forsvaret av Norge.

Aldri før i Forsvarets historie har en langtidsplan vært gjenstand for grundigere analyser og vurderinger.

Så kan man alltids likevel mene at landet ikke vil kunne la seg forsvare uten en bestemt avdeling, base eller kapabilitet. Og en slik debatt kan vi gjerne ta. Men det som gjør den krevende er at det har begrenset verdi å diskutere en enkelt forsvarsgren, en avdelings beliggenhet eller et våpensystems kapasiteter uten å se dem i sammenheng med Forsvarets totale innretning.

Jeg er trygg på at vi har fått til den beste planen vi kunne i det sikkerhetspolitiske bildet vi ser og de behovene vi som nasjon og alliert har. Det er en plan som legger grunnlaget for et solid og bærekraftig forsvar tilpasset en sikkerhetspolitisk usikker og uforutsigbar framtid.

 

En usikker tid i møte

Jeg vil avslutte med å si litt om den. Framtiden.

Ved inngangen til 2017, er det lite som tyder på at dette året kommer til å bli mer forutsigbart eller mindre krevende enn det forrige når det gjelder forhold som påvirker forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Også norsk sikkerhet påvirkes i høyeste grad av konflikter, global maktforskyvning, fremvoksende stormakter og uenighet om mål og midler for å sikre internasjonal fred og stabilitet.

Vi ser en sterkere gråsoneproblematikk som følge av at både statlige og ikke-statlige aktører opererer på tvers av, og innenfor, landegrenser for å nå sine mål. Som dere godt vet: Hybride virkemidler er ikke et nytt fenomen, selv om de ser annerledes ut i dag enn tidligere. Men kjerne i dem er at de er designet for å skape usikkerhet i beslutningsprosesser. Er dette et angrep? Er det over terskelen for å utløse NATOs artikkel V?

Voldelig ekstremisme har stadig grobunn i sårbare og svake stater. Og terrortrusselen har dessverre blitt en virkelighet vi må forholde oss til i lang tid, også her hjemme.

Borgerkrigen i Syria er inne i sitt sjette år. De humanitære lidelsene er enorme. Situasjonen er svært komplisert og preget av mange aktører og liten tillit mellom partene. Sikkerhetsrådets enstemmige støtte til våpenhvileavtalen og initiativet til fredsforhandlinger gir likevel grunnlag for forsiktig optimisme, selv om veien til stabilitet, varig fred og gjenoppbygning er svært lang.

Utviklingen i Russland er bekymringsfull. Russiske myndigheter utviser en stadig mer selvhevdende rolle i sin såkalte «interessesfære» og i internasjonal politikk. Vi må være forberedt på at motsetningsforholdet mellom NATO og Russland vil bli langvarig, og at Europa også i årene fremover må ha den forsvars- og sikkerhetspolitiske oppmerksomheten rettet østover. Vi vil fortsette å jobbe for stabilitet og forutsigbarhet i våre nærområder, men må også ta innover oss at den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa kan få implikasjoner i nord.

Samtidig er det grunn til å spørre seg om vi nå står ved inngangen til en historisk periode der også utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika kommer til å påvirke europeisk sikkerhet med langt større kraft enn tidligere.

Terror har allerede – på dramatisk vis – endret europeisk politikk. Og vi ser at migrasjon synes å ha blitt saken som avgjør valg, splitter folk, setter europeiske land opp mot hverandre, forårsaker mistillit til politikere, forrykker etablerte politiske styrkeforhold og gir næring til fremveksten av ytterliggående partier.

Storbritannias folkeavstemning om Brexit og valget av Donald Trump som USAs neste president er to svært ulike hendelser og kan ikke direkte sammenlignes. Men de har det til felles at de har avdekket en frustrasjon og misnøye i store deler befolkningen som kan synes å være symptomatisk for vår tid. Ikke bare i Storbritannia og USA, men i en rekke europeiske land. Det må vi ta på alvor.

Hvis vi skal prøve å sammenfatte det som skjer omkring oss, så er det på sett og vis fortellingen om misnøyens konvergens i vår del av verden.

Ikke bare løper misnøyen sammen i tid og rom. De forskjellige elementene påvirker og forsterker hverandre, godt hjulpet av en stadig større utbredelse av falske nyheter og sosiale mediers ekkokammer hvor sannhet og fakta har blitt relative størrelser. I sum kommer alt dette til uttrykk som en generell misnøye med samfunnsutviklingen og mistro til at de som styrer kan håndtere utfordringene godt nok. Og det påvirker i ytterste fall sikkerhetspolitikken.

For hvis en stor del av både den europeiske og amerikanske velgerskaren opplever at de står overfor så store utfordringer at deres identitet er truet, har vi fått en ny og alvorlig dimensjon som kan få politiske konsekvenser i mange vestlige samfunn. Vi har da en situasjon hvor det liberale demokratiet presses både innenfra og utenfra. Det kan få konsekvenser for samholdet, styrken og forutsigbarheten i et transatlantisk fellesskap som i 70 år har vært bærebjelken i en stabil verdensorden bygget på idealene fred, velstand og demokrati.

«Vi vet så altfor godt at krig ikke kommer når frihetens krefter er sterke, men når de er svake. Det er da tyranner fristes,» sa Ronald Reagan i sin nominasjonstale i 1980.

Jeg mener Reagan formidler en viktig lærdom her. En lærdom vi fikk kjenne på kroppen i årene 1940 til 1945 og som vi lovte hverandre at vi aldri skulle glemme, og aldri tillate oss å få kjenne igjen. Derfor er det så viktig at vi er bevisst på utviklingstrekkene i tiden vi lever i, og at vi står opp for våre demokratiske grunnverdier når disse er under press. Det gjelder i internasjonal politikk, det gjelder i norsk politikk og det gjelder for oss som enkeltindivider i hverdagen.

I dag, ved begynnelsen av et nytt år, står vi overfor en sikkerhetspolitisk uforutsigbarhet og usikkerhet av et omfang vi ikke har opplevd på svært lang tid.

«Det er en ubønnhørlig historisk lov at samtiden aldri er i stand til å oppfatte de begynnende store bevegelser som blir bestemmende for tiden», skrev en av mellomkrigstidens mest kjente forfattere, Stefan Zweig fra Østerrike.

Jeg vet ikke om han har rett. Men det er vårt ansvar å identifisere hvilke utviklingstrekk som er så betydningsfulle at de kan bli bestemmende for tiden. Og det er vår plikt å gjøre det vi kan for å møte dem på best mulig måte. Det er rasjonalet bak den nye langtidsplanen, og det er det førende prinsipp i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Det er mye som synes usikkert, men hvis det er én ting jeg er helt sikker på, så er det at de utfordringene vi står overfor bare kan løses av land i fellesskap. For de store, sikkerhetspolitiske utviklingstrekkene vi ser treffer ikke bare enkeltland. De treffer oss alle, om enn i ulik grad. Og de er så sammensatte og globale at de ikke kan løses av noen av oss alene.

Derfor er det så viktig at vi styrker de demokratiske institusjonene og samarbeidsarenaene vi har. Gjennom NATOs raske tilpasning har vi vist at vi er i stand til å gjøre det, men det er et arbeid som må være kontinuerlig og uten sluttdato.

Samtidig har virkeligheten vist oss at vi ikke utelukkende kan basere oss på etablerte organisasjoner og allianser. Kampen mot ISIL er et eksempel på det, hvor mange i utgangspunktet ulike land med ulike interesser er i stand til å jobbe sammen mot en felles trussel. Jeg tror vi i fremtiden kommer til å se flere slike koalisjoner av villige og kapable nasjoner og ulike samarbeidskonstellasjoner. Ikke bare i militære operasjoner, men i generelt forsvars- og sikkerhetssamarbeid der man har sammenfallende interesser. Det gjelder også for oss. Norge søker et stadig tettere samarbeid bilateralt både med andre NATO-allierte og våre nordiske naboer. Ikke i stedet for Alliansen, men i tillegg til. Det mener jeg er klok og pragmatisk politikk.

#

«Alt går så fort i våre dager», sang Børretzen. Det er enda mer treffende i dag enn da han skrev låta. Jeg er opptatt av at vi som nasjon er best mulig rustet til å forstå den tiden vi lever i og at vi gjennomfører de nødvendige tiltakene for å ivareta vår sikkerhet. Det gjelder ikke minst når utviklingen går fort. Historien har vist oss viktigheten av det. Derfor har regjeringen sørget for å legge grunnlaget for at vi både militært og politisk står best mulig rustet til å møte en usikker og uforutsigbar framtid.

En sikkerhetspolitisk analyse er gjerne dyster i sin natur. Spesielt i dag. Men vi skal ikke svartmale, heller. Vi skal ikke glemme at de positive utviklingstrekkene i verden er mange. Endringer gir også nye muligheter, og det er mitt og regjeringens ansvar å identifisere og utnytte de mulighetene endringene rundt oss åpner for – til det beste for landets sikkerhet.

Og når vi snakker om ansvar, har jeg lyst til å si følgende: Vi har fått på plass en ny og solid langtidsplan som vil sikre at Forsvaret nå tilpasses en ny og krevende tid. Noen grep får umiddelbar effekt, og vi vil allerede i år få se et forsvar med høyere operativ evne enn i fjor. Andre grep er langsiktige. Å bygge et solid forsvar tar tid og koster penger. Mye penger. Man kan av og til få inntrykk av, når man hører enkelte av diskusjonene, at glasset er halvtomt og ikke halvfullt. Men det er faktisk ikke mulig å mene at en styrking av budsjettet på 2,2 milliarder kroner på ett år, en planlagt styrking på om lag 7,6 milliarder kroner på fire år og 180 milliarder på 20 år, er et halvtomt glass. Det er en historisk styrking, og et tydelig veivalg, for å styrke Norges forsvarsevne.

Regjeringen har påtatt seg en langsiktig økonomisk forpliktelse, som politikerne har et ansvar for å videreføre de neste 20 årene. Statens aller viktigste oppgave er å sørge for sikkerhet for landets borgere, og det må vi aldri glemme.

I det ligger også et stort ansvar på alle oss som jobber i forsvarssektoren. Vi har fått tildelt en vesentlig del av fellesskapets penger for å bygge et solid forsvar. Det er penger vi har fått på bekostning av helse, skole og andre viktige samfunnssektorer. Vi må vise at vi kan forvalte de pengene vi har fått på en god og ansvarlig måte i tråd med den langtidsplanen som Stortinget har vedtatt.

Kjære forsvarsvenner,

Jeg vil takke dere for at dere kom hit i kveld. Børretzens femtikilometerløpere har Blankvannsbråten, hvor de stanser for å gjøre opp status og reflektere litt. Vi har Oslo Militære Samfund. Jeg er glad for at dere tok dere tid til å stanse opp i denne timen sammen med meg.

Og til alle dere som jobber eller har jobbet i forsvarssektoren, har jeg lyst til å avslutte med å si: I en hverdag som for mange av oss består av prosjekter og detaljer og de nære tingene, er det viktig å løfte blikket.

Jobben er ikke administrasjon, logistikk eller ildledelse. Den er ikke å fly, seile eller stå vakt. Jobben er å bygge Norges forsvarsevne. For alt det jeg driver med, alt det dere driver med, handler til syvende og sist om å sørge for at ingen aktør skal kunne presse oss mot vår vilje eller ta fra oss vår frihet. Ikke i dag, og ikke i morgen. Det er det forsvarsevne handler om. Og det er det dere bidrar til å skape.

Takk for oppmerksomheten!

SE OGSÅ: Noen nyhetsklipp i kjølevannet av foredraget:
High North News:
Kronikk: Tilbake til unormalen
ABCNYHETER: Direktevideo fra foredraget

Kilde:
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/forsvarsministerens-oms-tale-9.-januar-2017/id2526665/

Besøk oss på Facebook:
https://www.facebook.com/oslomilitaresamfund/

Skriv ut