Foredrag: Forsvarets Veteranadministrasjon

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 19. mars 2007

ved

Oberstløytnant Jan Arnfinn Molberg
Sjef Forsvarets veteranadministrasjon

Foto:
Kontingen 36 i UNIFIL under avreise til Libanon. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

 

FORSVARETS VETERANADMINISTRASJON

Forsvarets Veteranadministrasjon (FVA) ble opprettet 1. februar iht Forsvarsjefens beslutningsnotat av 7. desember 2005, og skal være veiledende, samlende, støttende og den øverste koordinerende instans for alt veteranarbeid. FVA er organisert i PØS/FST. Vi er altså en ny organisasjon, men jeg kan forsikre forsamlingen om at vi er godt i gang. Det samme har jeg tidligere også sagt til Forsvarssjefen, samtidig som jeg har berømmet han for det initiativ han tok ved å beordre opprettelsen av organisasjonen, et initiativ som også støttes av våre ledende politikere. Forsvarets Veteranadministrasjon har derfor solid ryggdekning i det pågående arbeid og det er selvsagt en betryggende støtte.

Forsvarssjefen, general Sverre Diesen har hatt en anerkjennelse av veteraner i tankene i flere år, og det har altså resultert i etableringen av Forsvarets Veteranadministrasjon. Det er tema i aften, samtidig som jeg vil knytte noen kommentarer til de resultater vi har oppnådd og de utfordringer vi fortsatt står overfor.

FVAs OPPDRAG

Hva er FVAs oppdrag?

  • FVA skal være en troverdig og nøytral instans for alle veteraner.
  • FVA skal på vegne av Forsvaret være overordnet kontaktpunkt for veteraner som henvender seg til Forsvaret.
  • FVA skal være kontaktpunkt for veteraner som har behov for oppfølging samt gi veiledning og råd til veteraner. FVA skal på vegne av Forsvarsstaben være den koordinerende myndighet for bruk av Forsvarets samlede ressurser i tilegg til å kanalisere saker videre.
  • FVA skal ivareta, veilede og koordinere alle veterantiltak på vegne av Forsvarsstaben.
  • FVA skal være Forsvarssjefens rådgivende organ i alle spørsmål som angår veteransaker.
  • FVA skal ha nært samarbeid med de frivillige veteranorganisasjonene.

HVA ER EN VETERAN?

Historisk sett er det antagelig lettere å snakke om veteransaker og veteranbegrepet i nasjoner som har lange tradisjoner på dette området som et resultat av deltakelse i mange store og små konflikter, ikke minst tilbake til 1. verdenskrig. Veteranbegrepet er i noen nasjoner ennå eldre, tenk på England, Frankrike og USA. For oss her i Norge rekker imidlertid det historiske bakteppet ikke lenger enn til 2. verdenskrig.

Jeg vet at vi her til lands har stor respekt for våre veteraner fra 2. verdenskrig. Ikke minst har litteraturen bidratt til at vi alle kjenner navn og personer som Gunnar Sønsteby og Max Manus fra Hjemmefronten og generalene Otto Ruge og Carl August Fleischer fra felttoget i 1940. Fra Utefronten huskes menn som Sjøforsvarets Leif ”Shetlands”-Larsen, og fra spesialavdelingene menn som Martin Linge. Fra Luftforsvaret kan nevnes Per Hysing-Dahl, som i sin tjeneste som flyger landsatte og hentet agenter fra det okkuperte Frankrike, eller menn som general Sverre Bratland som under invasjonen i Normandi og felttoget i Europa var en av de meget få norske offiserer som tjenestegjorde i den britiske hær. Veteranbegrepet ble altså knyttet til forsvar av nasjonen, ofte til begrepet, – aldri mer 9. april.

Slik er det ikke lenger. Norge har lenge deltatt i internasjonale operasjoner både under FNs lyseblå flagg og NATOs mørke blå, som for eksempel i Afghanistan. Vi har også sagt ja til å delta i EU nye innsatsstyrker. Det betyr at vi produserer veteraner hver eneste dag, og da blir begrepene med en gang nære og ofte mer personlige. Vi må ta inn over oss at internasjonale operasjoner og de ”nye veteraner” fra INT OPS i de første årene ofte kom i skyggen av det historiske bakteppet, – vår tradisjonelle oppfatning av veteran begrepet og det faktum at under den kalde krigen var det mer meritterende å tjenestegjøre i Brigaden i Nord-Norge enn for eksempel i UNIFIL.

I dag er det annerledes, så la meg gå rett på sak og se på veteranbegrepet slik vi definerer det:

En veteran er en person som har avsluttet en tids- og stedsavgrenset skarp operasjon innenlands eller utenlands.

Nå er ikke det å være veteran noen diagnose, det er en honorær benevnelse, og det var dette som Forsvarssjefen satte på kartet ved opprettelsen av FVA. Vi kan selvfølgelig ikke sammenlikne oss med USA med et veteranbudsjett på 585 milliarder kroner årlig og et eget departement med en egen minister eller statsråd for veteransaker. Vi finner heller ikke noe steds i Forsvarets personell lovgivning begrepet ”veteran” brukt som betegnelse på Forsvarets personell med slik bakgrunn som vi legger i begrepet. Det ville, tror jeg, på mange måter vært lettere om man hadde også offisielt innført begrepet ”veteran”, fordi det er positivt vinklet. Da ville alle kunne akseptere å være veteran, helst ” stolt veteran”. Jeg er nokså sikker på at mange i denne sal er enig med meg når jeg våger den påstand at først med opprettelsen av Forsvarets Veteranadministrasjon blir samfunnets honnør til våre veteraner satt i system, kall det gjerne organisert.

KRIGSSEILERNE

Når vi snakker om veteraner, så er det, i hvert fall for meg, naturlig først og fremst å nevne krigsseilerne som bemannet våre skip i det som de selv kaller ” de fem lange år”, og alle de vansker de møtte da de skulle forme sin nye hverdag. Den gang hadde vårt samfunn ikke de samme erfaringer om krigsskader og ettervirkninger, og mange led urett i mange år fordi man ikke visste. For dem det angikk så ble det en kamp på liv og død, og det ble faktisk opp til krigsseilerne og krigsveteranene selv, enkeltvis eller via sine organisasjoner å føre kampen både mot myndighetene som ikke hadde noen brukbare retningslinjer å forholde seg til, og ellers alle dem som mente å vite bedre. Jeg skal ikke her rippe opp i den årelange kamp våre veteraner selv måtte føre for krigspensjon og adekvat behandling, bare minne om det.

KRIGSINVALIDEFORBUNDET

Det store samlingspunktet etter krigen ble Krigsinvalideforbundet. Det arbeid man der i alle år utførte og fortsatt utfører, la grunnen både for vår forståelse og respekt for alle dem som deltok i 1940-45,og også for de nye lover og regler vi etter hvert fikk og som i dag er innbakt i vårt lovverk. Det kom ikke av seg selv, det ble kjempet frem, men for mange som trengte hjelp ble dessverre ventetiden for lang. Resultatet kjenner vi og det er mitt håp at vi denne gang ikke skal behøve å gjøre de samme feilene om igjen, dvs for sent og for lite som stort sett ble våre veteraner fra 1940-45 til del.

DET ORGANISERTE VETERANARBEID

Veteranene fra 1940-45 organiserte seg tidlig, jeg kan nevne Krigsseilerforbundet, Lingeklubben, Skottlandsbrigadens Veteranforbund, RAFA for å nevne noen. Andre, så som Grenselosers og Kureerers Forening kom senere. Ikke alle var like heldige, og historien om våre krigsseilere og krigsinvalider og spesielt deres forhold til etterkrigssamfunnet, ikke minst myndighetenes ofte avvisende holdning er ikke spesielt hyggelig lesning for vår generasjon som faktisk står i gjeld til de kvinner og menn som deltok i motstandskampen 1940-45. Og så, selv om krigen er slutt, så fortsatte vi og fortsetter også i dag å produsere veteraner. La meg si et par ord om de første, som også faktisk ble den største gruppe etterkrigsveteraner.

TYSKLANDSBRIGADENE

Mer enn 50.000 unge norske menn og noen få kvinner reiste til Tyskland ” for fredens sak”, som det het om dem som gjorde tjeneste i årene 1947-53. Hele 40 av dem omkom i tjenesten. Tysklandsbrigadene bestod av vanlige førstegangs tjenestegjørende personell med 6 måneders tjeneste i Norge og ytterligere 6 måneders tjeneste i Tyskland.

FN- OG NATO VETERANER

Med opprettelsen av UNEF i Midt-Østen i 1956 fikk vi de første FN-Veteraner, hvis vi da ser bort fra de kvinner og menn som gjorde tjeneste ved Det norske Feltsykehuset i Korea i 1950-53, Korea-Veteranene. Internasjonale operasjoner, først i regi av FN og senere under NATO. Senest som del av EUs kampgrupper, har gitt oss enda flere veteraner, senest fra Balkan, Irak og Afghanistan.

VETERANFORBUND

Foreløpig har vi fire slike forbund:

1)     Koreaforeningen,

2)     FN- Veteranenes Landsforbund, FNVLF fra 1960, i dag med ca 5.500 medlemmer, befal og mannskaper i alle aldre, og

3)     Veteran forbundet SIOPS (Skadde i Internasjonale Operasjoner) fra 2006 med ca 200 aktive medlemmer, og

4)     Tysklandsbrigadens Veteranforbund sentralt samt regionale foreninger.

INTERNASJONAL INNSATS KOSTER

Norge som nasjon har hatt betydelige omkostninger, både økonomiske og ikke minst personellmessig i sitt engasjement for fredens sak. Foruten de 40 som mistet livet i tiden 1947-53 under tjenesten i Tyskland var det hele 21 kvinner og menn som mistet livet under tjeneste i Libanon og ytterligere 23 i andre internasjonale operasjoner. Totalt dreier det seg altså om et tap på 84 døde i tillegg til de mange som har sår på kropp og sjel etter tjenesten.

HOVEDMÅLET

La oss se på hovedmålet for vår virksomhet, det er delt i fire:

  • Sikre at den enkelte veteran får reell tilgang på riktig informasjon fra FVA om hva Forsvaret kan gjøre for den enkelte, med vekt på våre aktiviteter for eksempel veterantreff sentralt og lokalt.
  • Sikre at den enkelte veteran får informasjon om sine rettigheter, plikter og muligheter med krav til den enkelte om i størst mulig grad selv også bidra til sin egenutvikling.
  • Sikre lik og alminnelig tilgang for den enkelte veteran med tanke på aktiv deltakelse i så vel organisasjonsarbeid som i den demokratiske prosess knyttet opp til egne rettigheter.
  • Sikre gjennomføringen av anerkjennende tiltak for veteranene.

VISJON

Forsvarets Veteranadministrasjon har en visjon:

INNSATS FOR DEG

OVERORDNET MÅL OG PRIORITERING

Det er fire hovedprinsipper for FVAs virksomhet basert på personellets rettigheter før, under og etter tjenesten ute:

  • Sørge for at alle veteraner til enhver tid skal føle seg som del av det norske samfunnet med de rettigheter og plikter som naturlig faller på den enkelte i kraft av vedkommendes kompetanse og status som veteran.
  • Sørge for at kunnskap og erfaring fra veteranene og deres organisasjoner tas vare på slik at den bidrar til å heve den kompetanse som både landet, tjenesten ute, Forsvaret selv og veteranenes egne organisasjoner er avhengig av for at tjenesten både ute og hjemme skal oppleves positivt.
  • Sørge for å legge forholdene til rette for arbeidet opp mot veteranenes egne organisasjoner, slik at arbeid med veteraner og veteransaker overalt, både sentralt og lokalt oppfattes utelukkende som positivt, utfordrende og meningsfullt.
  • Sørge for at alle tiltak som iverksettes har en rekrutteringsfremmende form.

VETERANER HJELPER VETERANER

Det burde derfor være i veteranenes egne interesse at man søkte sammen, også organisatorisk, gjerne i ett samlende forbund for eksempel (Norsk Veteranforbund, i daglig tale for eksempel ”Veteranforbundet”). Dette har vært gjort før, da 23 forskjellige krigsveteranforeninger etter 2. verdenskrig slo seg sammen under betegnelsen Samarbeidsrådet for krigsveteranforeninger, til daglig kalt ”Samarbeidsrådet».

Det er som kjent ingen som kan tale veteranens sak bedre enn veteranene selv. Et samlende nytt forbund kunne kanskje gi bedre muligheter for nettopp det, og samtidig gi plass til samtlige deltakere fra norske militære internasjonale operasjoner og kanskje også sivile organisasjoner. Innen en slik ramme burde det være gode muligheter for kurs og utdanning og annen kameratstøtte for eksempel på nordisk basis og eventuell også organisasjonsutvikling av de enkelte veteranforbund i samarbeid med FVA.

GAMLE SAKER TAR TID

Etter vel et års drift synes det å vise seg noen hovedtrekk som jeg     vil forsøke å belyse nærmere, men la meg presisere at FVA stort sett hele dette året har arbeidet med såkalte ” gamle saker”, spesielt fra UNIFIL dvs Libanon samt fra Balkan. Det er ”gammel elendighet” eller ” gamle synder” som vi nå forsøker å rydde opp i. Jeg vil si at vi stort sett har lykkes, men det har også vist seg at noen saker tar lenger tid enn vi først hadde tenkt.

Det går stort sett på tilgjengeligheten av nødvendig dokumentasjon, noe som kan ta tid siden mange avdelinger er nedlagt.

Vi har i FVA hatt ca 280 saker basert på ca 4200 henvendelser, hvorav noen saker er løst og andre er i prosess. Ikke uventet viser det seg at den frustrasjon som enkelte veteraner tidligere ga uttrykk for, forsvinner etter hvert som de ser at det er noen som tar fatt i de enkelte saker, og at de får hjelp. Dette er imidlertid en evig pågående prosess, rett og slett fordi vi med vårt internasjonale engasjement produserer veteraner hver eneste dag. For ikke å bli misforstått, så er jeg uten videre enig i at det personell vi sender ut i internasjonale oppdrag i dag antagelig er de best motiverte, best trenede og best utstyrte og ledede soldater og avdelinger vi har hatt siden 2. verdenskrig. Det ville imidlertid være feil å hevde at nettopp derfor er sjansene eller muligheten for psykiske senvirkninger nærmest ikke eksisterende.

Slik er det ikke. All erfaring og all forskning viser at jo flere skarpe oppdrag vi deltar i, jo mer øker sjansen for at personellet før eller senere blir innhentet av psykiske senskader, ofte flere år etter avsluttet tjeneste. Vi har alle en terskel, det er individuelt, men ingen vet hvor høy den er. La det være sagt med det samme.

De aller, aller fleste av dem som deltar eller har deltatt i internasjonale operasjoner klarer seg meget bra både under tjenesten ute og hjemme etter avsluttet tjeneste. Men, det er noen som sliter med minnet om sterke opplevelser, og det er disse vi hører om i ettertid, i pressen, radio og TV og det er disse vi må være spesielt oppmerksomme på. Igjen i klartekst, det er disse som spesielt trenger vår oppmerksomhet. Graden av skade varierer fra 3-5 % ref UNIFIL-undersøkelsen. Vi har ikke noen større undersøkelse som antyder graden av psykiske senskader fra de senere operasjoner, for eksempel Afghanistan.

Man må imidlertid være forsiktig slik at man ikke ”sykeliggjør” alle veteraner. Nettopp UNIFIL undersøkelsen fra 1992 konkluderte med et hele 80 % av de som svarte mente at de hadde overveiende positive erfaringer fra tjenesten, militært, sosialt og psykisk.

UNIFIL studien dokumenterte at 5 % av personellet hadde høy grad av selvrapporterte posttraumatiske reaksjoner etter en periode på gjennomsnitt 7 år etter avsluttet tjeneste. På dette grunnlaget maner jeg til en smule edrulighet når man fokuserer på alle dem som har problemer etter endt tjeneste. Det er ingen grunn til å gjøre problemene større enn de er, de er selv med en skadeprosent på 3-5 % sannelig store nok. Vi skal huske på at personellet også har familier, og for hver eneste veteran med problemer, så er det ikke bare snakk om enkelt tilfeller, men ofte også om familier som trenger hjelp.

ANSVAR OG ANERKJENNELSE

Ansvar og anerkjennelse står helt sentralt i vårt daglige arbeid. Budskapet er at Forsvaret tar ansvar for sine veteraner. Det gjør vi ved å vise anerkjennelse og respekt. Dette er spesielt viktig overfor personell som kanskje lenge og altfor lenge har vært henvist til seg selv, ofte også uten å ha fått den nødvendige anerkjennelse som ligger i å kunne motta en medalje med tilhørende diplom og håndtrykk som takk for vel utført tjeneste.

Anerkjennelse kan være så mangt, et klapp på skulderen og et anerkjennende ord er ofte nok i felt, men mange forventer noe mer. Anerkjennende tiltak har vært betydelig undervurdert, vi har rett og slett ikke vært gode nok til det, og det må gjerne være synlig for eksempel i form av en medalje eller en spesiell form for oppmerksomhet. Derfor prioriterer nå FVA anerkjennende tiltak som veterantreff landet rundt, markeringer av jubileer og deltakelse ved veteransamlinger ute i lokalmiljøene.

MÅLGRUPPE OG FORMÅL

Hvor mange er det som er FVAs målgruppe?

Målgruppen som FVA skal arbeide innenfor er som jeg sa innledningsvis militært personell som har avsluttet en tids- og stedsavgrenset skarp operasjon innenlands eller utenlands. Og, FVA skal primært ha ansvar for den delen av veterankorpset som utgjøres av personell som ikke har et fast tilsettingsforhold og/eller til daglig tjenestegjør i Forsvaret. Vi snakker da om ca 110.000 norske kvinner og menn i alle aldre.

VETERANER I ALLE ALDRE

En veteran er ikke nødvendigvis en gammel mann eller for den saks skyld, en gammel kvinne. Veteranbegrepet knytter seg til den tjenesten man har hatt, dvs en skarp tjeneste i en tidsbegrenset periode nasjonalt eller internasjonalt. Det dreier seg om tiden fra 1940, -et tidsspenn på 67 år, og derfor er det en glede å se veteraner i alle aldre komme sammen når FVA arrangerer veterantreff på 15 steder i landet. Disse veterantreffene gjennomføres normalt en gang pr mnd. Dette gjennomføres i samarbeid med FNVLF.

ARBEIDSGRUPPER ER NEDSATT

I Stortingsproposisjon nr 1 (2006-07) for budsjettåret 2007 står det på side 49; bl.a. om oppfølging av personell som har deltatt i internasjonale operasjoner; ”Det etableres en arbeidsgruppe for å se på arbeidsgivers ansvar og veteraners rettigheter. Berørte instanser og organisasjoner, vil trekkes inn i arbeidet”. Dette førte til at man høsten 2006 etablerte en intern arbeidsgruppe i Forsvarsdepartementet for å vurdere veteranenes stilling. FVA deltar i gruppen sammen med bl.a. FN-Veteranenes Landsforbund (FNVLF.)

Det er også etablert en interdepartemental gruppe bestående av bl. a Forsvarsdepartementet, Helse – og Sosialdepartementet, Justisdepartementet m/ flere. Gruppen støtter seg i arbeidet på flere referansegrupper hvor bl.a. FVA deltar.

FREMTIDIGE LOVENDRINGER?

Det har vært diskutert om ikke Norge trenger en veteranlov på lik linje med hva man finner hos andre nasjoner. Det er også dem som mener at det ikke er nødvendig, men at vi ville være godt hjulpet om vi klarte å samle alle eksisterende lover og forordninger. Jeg føler at det ikke vil være riktig av meg her og nå å gå nærmere inn på denne problemstillingen, da disse sakene for øyeblikket er under utredning.

SKADE – OG ERSTATNINGSSAKER

Når det gjelder skade – og erstatningssaker, så har man altså kommet så langt at man har nedsatt to grupper som skal se nærmere på veteraners rettigheter, som tidligere nevnt i samarbeid med veteranorganisasjonene selv. Her er det mye vi fortsatt ikke vet nok om, for eksempel:

  1. Omfanget av antatte skader etter utenlandsoperasjoner
  2. Antatte erstatningssaker, også skjulte (mørketallssaker)
  3. Hva slags saker er det snakk om, tunge saker?
  4. Vurdere utredningskompetanse
  5. Hva antas slike saker å omfatte i såkalt skadeverdi?

SENSKADER

Ikke minst i saker som omhandler senskader hvor kravene til dokumentasjon og bevis i dag er såkalt absolutte, bør man kanskje arbeide for en oppmykning av reglene. Dette fordi perioden mellom skadetidspunktet og tidspunktet kravet reises ofte ligger langt fra hverandre i tid, og dokumentasjon ofte ikke er like tilgjengelig ut fra organisasjonsmessige endringer. Størstedelen av de saker som FVA behandler, er saker som fortsatt ikke er avgjort. Et rimelig krav synes å være at man snarest fikk en ytterligere høyning av dagens erstatningssum etter Forskrift av 1. januar 2005 om menskader.

Dette er som kjent en tilleggserstatning for dem som allerede har fått sine saker behandlet i det offentlige helsesystem og som får sine uførepensjoner. Den gjennomsnittlige uførepensjon er ikke stor pga manglende opptjening, og mange er derfor henvist til å reise erstatningskrav mot staten. Denne problemstillingen må de oppnevnte arbeidsgruppene se nærmere på.

VETERANSENTER

Vi er også opptatt av å kunne etablere et nasjonalt hjem for våre veteraner ” Et sted å være”, et sted som også skal være et ressurs ,- og rekreasjonssted .Et utvalg under ledelse av tidligere forsvarssjef, general Arne Solli er nedsatt for å se på innholdet til et slikt veteransenter hvor man ser for seg at stedet både er eid og drevet av Forsvaret innenfor Forsvarets Militære Organisasjon (FMO). Utvalgets innstilling skal foreligge i mai -07.

KAN FVA BLI BEDRE?

Ja, det kan vi og det dreier seg først og fremst om å være synlige, mer synlig enn i dag ved hele tiden å videreutvikle og vinne erfaringer med det konsept vi har. Det er alt sammen noe som har vår største oppmerksomhet, og når jeg sier det så sterkt, så taler jeg ikke bare på egne vegne, men også på vegne av alle mine medarbeidere som hver og en også har vært behjelpelig med de mange innspill jeg har fått til dette foredraget.

KAN OGSÅ ANDRE BLI BEDRE?

Det arbeid som jeg og mine medarbeidere er opptatt av dreier seg i aller høyeste grad om et samarbeid, et samspill som også innbefatter hvordan vi skal få mest mulig ut av de økonomiske midler som myndighetene til enhver tid stiller til disposisjon for våre veteraner. Jeg tror at vi kunne få mer ut av de tildelte midler hvis veteranorganisasjonene kunne finne sammen i f eks en nasjonal veteranorganisasjon. Det ville på mange måter lette arbeidet hvis vi i Forsvarets Veteranorganisasjon kun hadde en organisasjon å forholde oss til.

Jeg vil benytte anledningen til å oppfordre til samhold og samarbeid mellom de ulike veteranorganisasjoner, slik at vi sammen kan få det optimale ut av det arbeid vi alle er opptatt av, til beste for våre veteraner.

Takk for oppmerksomheten

Skriv ut