Foredrag: Forsvaret ved inngangen i 2014 – Status og utfordringer

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 13. januar 2014

Forsvarssjefens nyttårsforedrag – Admiral Haakon Bruun-Hanssen

«Forsvaret ved inngangen i 2014 – Status og utfordringer»

Gode forsvarsvenner, Godt nytt år!

Det er nå 20 år siden forrige Forsvarssjef i mørkeblå uniform stod på denne talerstolen. I kveld er det med stolthet og spenning jeg vil dele mine betraktninger om status og utfordringer i Forsvaret.

Som utdannet navigatør forstår jeg betydningen av å ha en god avfarende plass. Det holder ikke bare å vite hvor du skal. Du må også vite hvor du kommer fra. Jeg har benyttet den relativt korte tiden i stillingen som Forsvarssjef til å danne meg et bedre bilde av nå-situasjonen og status.

Og la meg tidlig poengterer at det er veldig mye som er meget bra i Forsvaret. På de fleste områder er Forsvaret i svært god skikk. Jeg måtte ikke til Oslo for å se dette.

Det er samtidig ikke til å legge skjul på at vi også har viktige utfordringer foran oss. Et hovedanliggende for meg i kveld er å løfte fram noen av disse.

Jeg vil likevel starte med nåsituasjonen og når det gjelder status i Forsvaret så er det to forhold som opptar meg spesielt.

Jeg vil først snakke om den operative evnen slik den kommer til uttrykk i daglige operasjoner og løsning av Forsvarets oppgaver. Og det er kanskje ikke overraskende, men det er særlig her jeg ser de største utfordringene framover.

Dernest vil jeg angi en status for arbeidet med implementeringen av Langtidsplanen for Forsvaret (2013-2016). Avslutningsvis vil jeg gi noen korte betraktninger omkring kompetansereformen og allmenn verneplikt.

Forsvarsministeren presenterte et overordnet sikkerhetspolitisk bilde i forrige uke, hvor fravær av en direkte militær trussel mot Norge, et svekket militært Europa og USAs fokusering mot Stillehavet var sentrale tema.

Jeg støtter fullt ut den beskrivelsen som ble gitt. Fra dette overordnede bildet kan jeg se flere konsekvenser for Forsvaret, men først og fremst så kan det forventes at Forsvaret må ta et større ansvar i vårt eget nærområde.

Prp.73 S innfører en ny oppgave til Forsvaret. ”Forsvaret skal utgjøre en krigsforebyggende terskel med basis i NATO medlemskapet.” Selv om oppgaven og begrepet er nytt, er det ikke noe nytt i innhold. Oppgaven er å drive avskrekking i den hensikt å forebygge bruk av militærmakt mot Norge. Vårt NATO medlemskap og NATOs troverdighet som sikkerhetsgarantist er vårt fremste ankerfeste.

I en periode med nedgang i militære kapasiteter i Europa vil det være viktig at sikkerhetsgarantien opprettholdes og at Forsvaret oppleves å ha en troverdig evne til å drive avskrekking i våre områder. Kjernen i en slik avskrekking er tilgjengelig og relevant kampkraft samt vilje til å benytte denne.

Vår troverdighet i avskrekking ligger i gjentatte demonstrasjoner av denne vilje og evne, både i hjemlige områder og under internasjonale operasjoner i fjerne himmelstrøk.

La meg trekke frem noen eksempler på slik demonstrasjon av vår militære evne:

  • Kystvaktens kontinuerlige nærvær i Nord-områdene med gråmalte skip, deres rettferdige og håndfaste håndhevelse av norsk suverenitet og suverene rettigheter, er første møte med vårt terskelforsvar.
  • Vår F-16 QRA som alltid er på vingene og identifiserer russiske militære fly som flyr vestover langs vår kyst. En relevant og årvåken beredskap.
  • Norske spesialstyrker på gatene i Kabul som bekjemper komplekse terrorangrep. Et synlig bilde på høy kompetanse.
  • Norske F-16 som dag etter dag leverte presisjonsvåpen på mål i Libya. Politisk vilje og militær kvalitet på øverste hylle.
  • Våpenøvelsene med Norsk Sjømålsmissil (NSM) i Andfjorden høsten 2012, hvor både fregatten og korvetten traff sine mål på mer enn 100km avstand. Video av våpenøvelsene ble lagt ut i media, og er et synlig bevis på at vår modernisering også gir økt militær kraft.
  • Øvelse COLD RESPONSE med mer enn 16000 deltagere fra mange NATO land som trener og øver i vårt arktiske klima.

Både i media og fra denne talestolen er det blitt stilt spørsmål ved realismen i vurderinger av Forsvarets operative evne. Det er hevdet at den reelle situasjon i Forsvaret holdes skjult. Mitt mål i dag er å bidra til et mest mulig riktig bilde av vår operative evne.

La meg starte med det grunnleggende.

Forsvarets rasjonale er å forsvare Norges sikkerhet, interesser og verdier mot eksterne trusler og angrep. Regjeringen har gitt Forsvaret 9 oppgaver med tilhørende ambisjonsnivå som vi skal ha operativ evne til å løse.

Vi har i dag et innsatsforsvar som skal kunne løse det brede spekteret av oppgaver. Beredskapstider fastsettes med utgangspunkt i besluttet ambisjonsnivå. Avdelinger og enheter stiller klar med operative kapasiteter snarest mulig og senest innen den beredskapstid som er gitt. Forsvaret er til enhver tid klar til innsats med flere ulike operative kapasiteter og over hele spekteret av oppgaver. Det er dette vi kaller operativ evne, altså som et mål på hva Forsvaret leverer nå og hva Forsvaret kan levere ved et økt trusselnivå.

Modellen, som er hentet fra NATO, og som Forsvaret benytter for å vurdere operativ evne tar utgangspunkt i noen fastsatte rammebetingelser. Disse er Forsvarets oppgaver, den operative strukturen, ambisjonsnivået (inkludert klartider) og økonomi.

Basert på de gitte rammebetingelser har Forsvaret utledet operative krav. Dette er innen områdene evne og kapasiteter, reaksjonsevne, deployerbarhet, utholdenhet og interoperabilitet. Disse skal igjen kunne gis en objektiv vurdering.

Hver enkelt strukturenhet vurderes opp mot de operative krav i fastsettelsen av den operative evnen. Denne modellen har som utgangspunkt at de nevnte rammebetingelsene er tilstrekkelige for å løse Forsvarets oppgaver. Dermed vil en tilfredsstillelse av de operative krav medføre at Forsvaret har en operativ evne til å løse Forsvarets oppgaver.

Hvordan er nå den operative evne i dag? Det kan best illustreres med å belyse noen av våre pågående operasjoner og enkelte forhold rundt øvrige deler av Forsvarets oppgaver.

La meg begynne med en del av strukturen jeg kjenner svært godt – Forsvarets operative hovedkvarter. Dette er det operative navet i Forsvarets virksomhet. Herfra ledes alle våre operasjoner og øvelser. Her sitter vår fremste kompetanse til å planlegge og lede militære operasjoner. Forsvarets fredstidsoppgaver gjennomføres som en kontinuerlig operasjon som sikrer hovedkvarteret praktisk erfaring med å lede operasjoner hver dag. Operasjoner og øvelser evalueres fortløpende og bidrar til forbedring av kompetanse, prosedyrer og prosesser, samt å avdekke mangler og svakheter i styrkestrukturen.

FOH ble i november 2013 erklært fullt operativ etter en ekstern evaluering. Hovedkvarteret er meget godt kvalifisert for å lede militære operasjoner. De bruker NATO prosedyrer gjennomgående, og har jevnlig samarbeid med Joint Force Commander Brunssum og Joint Warfare Centre i Stavanger. Fra sistnevnte får vi tilgang til erfaringer fra NATOs pågående operasjoner.

Overvåking og etterretning er en sentral del i internasjonale operasjoner og under daglige operasjoner her hjemme. Disse gir grunnlag for å produsere oppdaterte situasjonsbilder til nasjonale beslutningstakere så vel som norske styrker i felt. Slike situasjonsbilder deles også med NATO.

Vi må erkjenne at økt aktivitet i nordområdene, både militært og kommersielt, bringer med seg et økt behov for å overvåke stadig større områder. Samtidig er den operative leveransen med våre maritime patruljefly (MPA) for lav. Gapet mellom behov og leveranser er dessverre økende. Ulike alternativer for å øke kapasiteten innen maritim overvåking er til vurdering.

Lengst mot øst, gjør Grensevakten en stor og viktig jobb. Vi har å gjøre med hovedsakelig vernepliktige soldater, og de løser sine oppgaver på riksgrensen til Russland på en forbilledlig måte. Schengen evalueringen i 2012 ble bestått med glans.

Det ble den blant annet fordi disse ungdommene er godt skolert, trenet og motivert og løser oppgavene med stort ansvar. Soldatene har militær opplæring samt et 40 timers politi-kurs. De får noe av sin myndighet fra sjef FOH (Suverenitetshevdelse) og noe fra politimesteren i Øst-Finnmark (Myndighetsutøvelse etter Riksgrenseloven og Schengen avtalen). De er et at flere gode eksempel på praktisk samarbeid mellom Forsvaret og politiet. Og la meg legge til. Det er også glimrende eksempel på kvaliteten vi oppnår gjennom å rekruttere unge kvinner og menn gjennom førstegangstjenesten.

Suverenitetshevdelsen på sjøen ivaretas primært av Kystvakten, men marinen bidrar ved behov, noe som gir mulighet for tilpasset og proporsjonal respons. I luften er det beredskapsflyene i Bodø (QRA) som ivaretar denne oppgaven. Beredskapen er meget god på disse områdene og oppdragene løses raskt og effektivt når de oppstår.

Myndighetsutøvelsen på sjøen håndteres av Kystvakten med sine 15 fartøyer. Med dobbel besetning på 13 av fartøyene har de kontinuerlig nærvær i prioriterte områder. I 2013 gjennomførte de 1660 fiskeri-inspeksjoner, noe som resulterte i 57 anmeldelser eller oppbringelser. Dette er på nivå med tidligere år. Utnyttelsesgraden av Kystvaktfartøyene er også på et stabilt høyt nivå. Kystvakten utførte i tillegg 159 søk og redningsoppdrag og over 3000 oppdrag for andre etater.

Vi ser samtidig slitasje og mangler. Nordkapp klassen er nå mer enn 30 år gamle. Fartøyene sliter med mange defekter og mangelfull tilgang på reservedeler. Disse fartøyene planlegges derfor erstattet rundt 2020. I tillegg har mangelen på tilstrekkelig helikopter timer til Kystvakten vært prekært over flere år. Dette har svekket evnen til å avdekke brudd på fiskerilovgivningen. Det planlegges å starte operasjoner med NH90 fra KV fartøyene til våren. Det vil likevel ta år før disse leveransene er tilfredsstillende.

Redningstjenesten har levert over 1400 rednings- og ambulanseoppdrag i 2013. Sea King helikoptrene er gamle, og driftsutfordringene er nå betydelige. Anskaffelsen av AW101 hilses velkommen, og Forsvaret ser frem til at disse avløser Sea King innen 2020. Anskaffelse av AW101 parallelt med en forsinket innføring av NH90 vil by på utfordringer for både Forsvarets logistikkorganisasjon og Luftforsvaret. Innføring av to nye helikoptersystem samtidig stiller krav til økt kapasitet og kompetanse hos disse organisasjonene.

Forsvaret bidrar til samfunnssikkerheten på en rekke områder. I 2013 har Forsvaret hatt 2+2 Bell 412 helikoptre i beredskap til støtte for politiet. Beredskapen er levert 100%.

Fra sommeren 2013 har både FSK/HJK, som førøvrig nå har skiftet navn til bare FSK, og MJK vært på beredskap til støtte for politiet. Begge avdelingene er godt trent for oppdraget og de øver regelmessig sammen med politiet. Forsvarets avdelinger har i 2013 også hatt ca. 350 oppdrag knyttet til rydding av eksplosiver av ulike typer og kategorier.

I sum er Forsvarets evne til å løse fredtidsoppgaver meget god, men det er nødvendig med fortløpende investeringer slik at ambisjonsnivået kan opprettholdes. I tillegg må ambisjonsnivået for maritim overvåking revurderes.

Fra våre operasjoner internasjonalt er det også svært mye bra.

For nøyaktig en måned siden møttes to norske fregatter i Middelhavet. KNM Fridtjof Nansen på vei hjem etter 6 måneder i NATO-operasjonen ”OCEAN SHIELD” utenfor kysten av Somalia. KNM Helge Ingstad på vei til Kypros og Syria for å delta i operasjon RECSYR (Removal of Chemical Agents from Syria).

Om 10 dager avslutter KNM Fridtjof Nansen sin 8 måneders periode som flaggskip i NATOs stående fregatt/destroyer styrker. Rollen overtas av en ny norsk fregatt, KNM Thor Heyerdal, for de neste 6 månedene. Også denne gangen blir styrken ledet av en norsk flaggoffiser.

KNM Fridtjof Nansen og styrkeledelsen får ros i NATO for sin innsats i Adenbukten. De bidro til bedre koordinering av ressursene og bedre dekning i området mellom de tre maritime styrkene (NATO, EU og CMF) og bidragene fra en rekke enkeltnasjoner. KNM Fridtjof Nansen med marinejegerlagene opererte tett på den somaliske kysten i de områdene hvor piratene har sine reder. Slik etablerte de en tydelig og robust trussel som trolig avskrekket mange kapringstokt i startgropen. Det at ingen vellykkede kapringer fant sted kom altså ikke av seg selv.

Fartøyet var i sjøen, på oppdrag ca. 150 av 180 døgn uten feil eller defekter. Et resultat ingen andre nasjoner kan vise maken til og som Sjøforsvaret i det året de skal feire sitt 200 års jubileum kan være meget stolte av.

Under sin tale i fjor hadde min forgjenger en utførlig gjennomgang av den norske innsatsen i Afghanistan. Jeg nøyer meg derfor med å gi en kort status. I Afghanistan fortsetter nedtrekket av norske styrker i takt med nedtrekket i alliansen. Vi har imidlertid fortsatt ca. 200 soldater i International Security Assistant Force (ISAF) operasjonen og leverer viktige bidrag som politi mentorer i Mazar-e-Shariff (MeS) og Kabul. Spesialstyrkene våre i TF 51 har gjort og gjør fortsatt en fremragende jobb med å bygge kompetansen og ferdighetene til det afghanske spesialpolitiet i Crisis Response Unit (CRU). Så vel våre allierte som det afghanske innenriksministeriet ønsker å forlenge TF 51 utover 2014.

Police Advisory Team (PAT) i MeS skal etter planen avsluttes 10. mai i år. Dette markerer slutten på våre utøvende bidrag i nordregionen. Som en konsekvens vil ”CAMP NIDAROS” bli tømt og avhendet i løpet av sommeren. En betydelig redusert National Contingency Commander (NCC) og National Support Element (NSE) overføres til Kabul for understøttelse av TF 51 ut 2014. Dette reduserer vårt bidrag i ISAF med ca. 50% i forhold til i dag.

NATO planlegger å videreføre et begrenset engasjement i Afghanistan etter 2015. Dette engasjementet som betegnes ”Resolute Support Mission” (RSM) er avgrenset til trening, rådgivning og støtte. Forutsetningen for et slikt oppdrag er at det inngås avtale mellom Afghanistan og NATO. Det foreligger forskjellige planalternativer for RSM, hvor den totale styrke varierer, og Norges bidrag ikke er besluttet.

Dette er bare noen eksempler på viktige internasjonale bidrag til fred og sikkerhet. Sammen forteller de oss at norske styrker er og vil fortsette å være etterspurt i internasjonale operasjoner. Jeg tror det er flere grunner til dette.

For det første har Norge relativt sett blitt en større militærmakt innenfor NATO alliansen på 28 land. For det andre har vi økonomi til å bruke militære styrker i operasjoner i langt større grad enn mange andre NATO land. For det tredje leverer det norske forsvaret alltid fullverdige bidrag, og for det fjerde så leverer Norge alltid høykvalitative styrker som løser oppdraget.

Ja, vi må i dag erkjenne at Norge ikke utelukkende er en importør av sikkerhet fra NATO, men at vi nå også er en viktig eksportør for den sikkerhet NATO gir sine medlemsland og det internasjonale samfunn. Norge er blitt en foretrukket partner for mange i ulike sammenhenger. Dette gleder meg som FSJ. Forholdene gir Norge muligheten til å bli en viktigere aktør og premissgiver i NATO. En mulighet vi bør utnytte.

Norge høster altså mange lovord fra allierte og samarbeidspartnere i internasjonale operasjoner. Vår anseelse innad i alliansen har økt de senere år, samtidig merkes en økende etterspørsel og forventning om norske styrkebidrag i operasjoner. Vi har tatt på oss viktige og krevende oppgaver, og løst også dem på en meget god måte. De erfaringene vi har ervervet omsettes til økt operativ evne her hjemme.

Like fullt skal vi også merke oss følgende: Hver gang spørsmål om nye bidrag kommer, blir vi påminnet om hvor små og tynt bemannet strukturen vår er. Konsekvensen av en «lean» fredstidsbemanning gir utfordringer når et relevant styrkebidrag skal sammenstilles samtidig som pålagte beredskapskrav og styrkeproduksjon skal ivaretas her hjemme.

For nøyaktig en uke siden ble det fra denne talerstolen understreket at omstillingen til innsatsforsvar har gitt et forsvar med evne til raskt å stille i relevante oppdrag i internasjonale operasjoner, og som er god på sine fredstidsoppgaver. Dette helt sammenfallende med min beskrivelse og vurdering av våre daglige operasjoner, hjemme og ute.

Det ble samtidig pekt på en kostnad knyttet til den samme omstillingen: At vi kan ha sluppet oss for langt ned på enkelte områder, og at selve ryggraden – evnen til å forsvare Norge i krise og krig med utholdenhet og dybde i strukturene, ikke er så solid som vi kunne ønske.

Omstillingen og moderniseringen av Forsvaret har gitt oss bedret kapasitet gjennom nye systemer og våpenplattformer. Nye fregatter og korvetter har økt vår sjømilitære kapasitet betydelig. Antall våpen er doblet og rekkevidden på våpnene er mer enn 4-doblet. Hvert fartøy har betydelig større slagkraft enn forrige generasjon. En sammenligning på antall skrog med tidligere er derfor meningsløst. De nye havgående kystvaktfartøyene av Barentshav-klassen har økt kapasiteten og utholdenheten for maritim krisehåndtering. Innføringen av hurtige reaksjonsstyrker i Hæren har bedret Forsvarets evne til å forsterke posisjonen i utsatte områder dersom dette blir påkrevet, og nye C-130J transportfly har bedret mobiliteten i slike sammenhenger. GPS-, laserstyrte bomber og lengre rekkevidde på andre våpen gir kampflyflåten en vesentlig forbedring innen både luft til luft og luft til bakke operasjoner.

Vi øver og trener mere, med høy kvalitet i alle deler av Forsvaret. Treningen og øvingen er blitt mer effektiv, blant annet gjennom å hente impulser fra allierte nasjoner. Eksempler på dette er Tiger Air Meet, Cross Border Training, marinefartøyenes oppøving i UK og USA, og nå sist Artilleri bataljonen på øvelse i Tyskland. Her hjemme er Felles operative arenaer etablert for å styrke samtreningen på tvers av forsvarsgrener og avdelinger. Denne øvingsformen er en suksess. I tillegg er de siste års store øvelser i Forsvaret vært viet beredskap, kommando og kontroll og kampkraft i Forsvarets mest krevende oppgaver. Erfaringene fra disse øvelsene viser at Forsvarets kapasiteter jevnt over holder en høy standard.

Vi har mye og solid kompetanse: De siste 10 års erfaringer fra internasjonale operasjoner har bidratt til å heve kompetansen i alle ledd i Forsvaret. Vi har fått bedre militære ledere, bedre enkeltmannsutrustning, og bedre soldater, og en vesentlig forbedret evne til å operere i et fellesoperativt miljø hvor enheter og avdelinger støtter hverandre på tvers av forsvarsgrenene. Vår evne til å operere sammen med sentrale allierte er også styrket, særlig i Hæren. Vi har som organisasjon ikke innehatt så mye erfaring fra skarpe operasjoner siden annen verdenskrig.

Selv om vi kontinuerlig moderniserer, har høy kvalitet og god kompetanse deler jeg Forsvarsministerens bekymring om at ryggraden ikke er så solid som den burde være.

Min vurdering er at vi i dag har bemannet for liten del av strukturen og at deler av den bemannede strukturen også er for tynt besatt. Dette er noe alle Generalinspektører har gitt uttrykk for i de senere år. Etter hvert som den nye strukturen operasjonaliseres og erfaringer fra operasjoner erverves ser vi enkelte uønskede konsekvenser av «lean manning konseptet». Et eksempel som viser dette. Det er fullt mulig å seile en fregatt fra mandag til fredag med vedtatt bemanning (125 pax), men ikke gjennomførbart uten økning i bemanningen i en operasjon over 6 måneder med opp til 150 dager i sjøen.

Et for lavt ambisjonsnivå i den daglige virksomhet skaper ubalanse mellom oppgaver, struktur og ressurser. Særlig er bemanningssituasjonen alvorlig fordi den bremser nødvendig kompetanseproduksjon i Forsvaret. For lav bemanning skaper negative ringvirkninger både ved operative enheter og i støtte strukturen, og svekker både strukturens reaksjonsevne og utholdenhet.

La meg så gå over på Langtidsplanen for Forsvaret. Etter statsrådens foredrag her sist mandag er det noen som har tatt til orde for omkamper. Akkurat det var litt rart synes jeg. Min oppfatning av det statsråden sa var at omkamper ikke er ønskelig.

Som forsvarssjef vil jeg forholde med til de beslutningene som er fattet. LTP ligger fast så lenge de politiske myndigheter ikke endrer sine prioriteringer og jeg vil gjennomføre planen slik jeg har fått i oppdrag.

Jeg ser på LTP som et meget godt utgangspunkt for videre utvikling og fornying av Forsvaret. Den viderefører de områdene som allerede er styrket gjennom tiltakene i forrige periode. Og den angir retning og setter tydelige mål for nye områder.

De viktigste målsettingene knytter seg til strukturtilpasninger i Luftforsvaret, samt styrking av Hæren og Heimevernet. Videre retter planen oppmerksomhet mot behovet for å styrke kompetansen.

Langtidsplanen fastsetter også en økonomisk planramme som sikrer Forsvaret forutsigbarhet. Planen for å styrke Forsvaret legger til grunn en frigjøring av ressurser fra vårt internasjonale engasjement, interneffektivisering og ekstratildeling for anskaffelse av kampfly.

Jeg anser planen som god og realistisk. Det er samtidig ingen tvil om at den er meget stram økonomisk. Den stiller svært strenge krav til at Forsvaret evner å effektivisere i riktig omfang til riktig tid.

Det er veldig hyggelig å konstatere at vi på noen områder er godt i gang. Vi ligger foran plan i forhold til frigjøring av ressurser fra internasjonale operasjoner, men vi merker at det blir stadig vanskeligere å gjennomføre forventet interneffektiviseringen.

Forsvarsjefens mulighet til å gjennomføre egne tiltak hviler på organisasjonens evne til å frigjøre ressurser gjennom effektivisering ut over allerede pålagte krav. Ser man kun på kostnadsfordelingen i Forsvaret peker personellområdet seg ut som område med et potensiale for frigjøring av ressurser. Imidlertid kan dette fort bli kontraproduktivt da jeg mener vi allerede har en for lav fredstidsbemanning.

Jeg har videre en klar forventning til at regjeringen følger opp sin del av den vedtatte langtidsplanen – spesielt tilleggsfinansieringen knyttet til kampfly.

For meg vil innføringen av nye kampfly være en prioritert sak. Både at flyene kommer til rett tid og at vi har en struktur klar til å ta mot disse. La meg si noen ord om dette.

Anskaffelsen av kampflyet F35 tilfører Forsvaret ytterligere kvalitet og en svært relevant og fremtidsrettet kapasitet. Den vil uten tvil styrke den operative evne i Forsvaret når den settes i operativ drift. Jeg merker positive framskritt fra produsentens side. Lockheed Martin har nå produsert over 100 fly, og mer enn 10000 timer er fløyet. En lang rekke feil er løst og skarpe våpentester er gjennomført. Det er gode nyheter.

Norges to første fly er i produksjonslinjen. Disse blir levert neste år. Som kjent vil de fire første bli værende som trening og utdanningsfly i USA. I 2017 vil de første flyene komme til Norge og Ørlandet. Da skal den nye kampflyplassen stå klar til å ta i mot dem.

Planene for utbyggingen på Ørlandet er godt i gang. Det er arbeidet mye med trasevalg og støykonsekvenser. Planprogrammet som beskriver hvilke tema/områder som skal utredes er til høring. Reguleringsplanen med konsekvensutredninger vil ventelig bli behandlet i Ørland kommune til høsten, noe som tillater byggestart ved inngangen 2015.

Tidsplanen er svært stram, men Forsvarsbygg har god tro på at den er realistisk forutsatt oppstarten ikke forsinkes. Det er et nitidig og ressurskrevende arbeid som fordrer kløkt og kompetanse på mange nivå. Jeg har stor tillitt til den jobben som nå gjøres.

Generalinspektøren for Luftforsvaret har utarbeidet en omstillingsplan for Luftforsvaret. Den omfatter alle vedtakene fra Prp.73S (LTP) samt senere endringer knyttet til tidspunkt for overføring av QRA (Quick Reaction Alert) til Evenes.

Også her er det tale om en meget stram tidsplan. Det forutsettes at gevinster hentes ut for å finansiere omstruktureringen. Planen bygger på en rekke forutsetninger og alle konsekvenser knyttet til viktige valg er ikke ferdig vurdert. Omstillingsplanen gir imidlertid den nødvendige retningen for raskt å komme i gang med omorganiseringen.

Omstilling av den størrelsesorden Luftforsvaret skal gjennom, er unektelig svært krevende. Jeg ser veldig tydelig at dette også skaper usikkerhet hos mange ansatte. Dette var en klar tilbakemelding jeg fikk både på Ørlandet og i Bodø under mine besøk i november. Mange avdelinger skal omorganiseres og flytte de neste årene. Flere ansatte forteller at de ikke vet hvordan omstillingen skal gjennomføres og hvordan deres nye hverdag blir. Her har vi en jobb å gjøre. Vi må tegne et komplett bilde av målene og veien frem dit. Vi kan nok aldri fjerne all usikkerhet, men vi kan gjøre den mindre.

Ørlandet og Trondheim blir det fremtidige kraftsenteret i Luftforsvaret, og målet må være å legge mest mulig av virksomheten dit. By og land må knyttes sammen slik at vi skaper rom for livslange karrierer for begge ektefeller. Vi må skape fremtiden og motivere våre ansatte til å bli med på ferden.

Det å flytte avdelinger innebærer kompetansetap. Dette gjelder i Forsvaret som i andre organisasjoner. Kompetanse lar seg erstatte, men viser seg ofte kostbart og svært tidkrevende. Midlertidige løsninger må finnes og iverksettes slik at organisasjonen fungerer gjennom omstillingsprosessen.

Uønsket avgang av teknisk personell fra Bodø er dessverre langt høyere enn forventet. Omfanget svekker kampflyvåpenets operative evne. For å bremse avgangen er teknisk vedlikehold av F-16 videreført ut 2019 i Bodø, og flytting av QRA utsatt til 2019. Dette er ett grep for å sikre operative leveranser. Flere grep er nødvendig for å erstatte tapt kompetanse og sikre at våre jagerpiloter får tilstrekkelig treningsgrunnlag.

Etableringen av panserbataljonen i Hæren som en hurtig reaksjonsstyrke er godt i gang. Raskere nedtrapping i Afghanistan har frigjort ressurser til raskere oppbygging i Hæren. Antallet vervede øker raskt og så vel stridsevne som reaksjonsevne er allerede merkbart forbedret. 2. bataljon er omformet til en lett motorisert infanteribataljon og nye operasjonskonsept er under utvikling. Forsvarets logistikkorganisasjon prioriterer Hærens materiellprosjekter og det er god progresjon i fremskaffelse av moderne materiell for Hæren, selv om Forsvaret må gå en ekstra runde rundt fremtidig artilleri til Hæren.

Heimevernet har fått tilført frigjorte midler for økt trening og kompetanseheving før opprinnelig planlagt, noe som medfører at de når målene i langtidsplanen før forventet.

Den øvrige strukturen var denne gangen ikke gjenstand for en dyptgående vurdering, da den i stort allerede var omstilt gjennom tidligere stortingsvedtak. Ved neste korsvei må styrking av denne øvrige strukturen igjen ses på.

La meg kort knytte noen kommentarer til beslutninger utenfor LTP

Den første angår en våpengren jeg kjenner godt. Jeg registrerer med glede at arbeidet med å ta frem underlag om fremtidig ubåtkapasitet for politisk beslutning inneværende år, er i rute. Alternativene som vurderes er levetidsforlengelse eller nyanskaffelse.

Den andre angår organiseringen av spesialstyrkene. Det er med glede at jeg i morgen offisielt innsetter ny sjef for en felles spesialstyrkeavdeling, Forsvarets spesialstyrker. Etableringen av Forsvaret spesialstyrker vil styrke den videre utvikling av dette miljøet og gi en mer robust og effektiv organisering.

Oppsummert så vil jeg hevde at status i Forsvaret i forhold til de målsettinger som ligger i Langtidsplanen er innen rekkevidde. Det er selvsagt utfordrende og krevende, men jeg setter lit til at Forsvarets meget dyktige medarbeidere også løser disse utfordringene. Det er likevel for tidlig for meg å si om endrede forutsetninger vil ha ytterligere innvirkning på tiltakene i Langtidsplanen.

Et annet sentralt tema i LTP var kompetanse. I ettertid er dette blitt fulgt opp med Stortingsmelding nr. 14 (2012-2013), Kompetanse for en ny tid. Kompetansereformen er viktig for utvikling av Forsvaret i fremtiden og jeg har store forventninger til det pågående arbeidet.

Selv om vi i Forsvaret allerede har en svært kompetent personellmasse, fritar det oss ikke fra å forberede oss på fremtiden. Mine forventninger er at vi nå benytter anledningen til å snu alle stener slik at vi kan få på plass et system som er til det beste for både medarbeideren og Forsvaret. Vi må sikre at vi rekrutterer riktige medarbeidere, gir muligheter for kompetanseutvikling og at Forsvaret får dekket sitt kompetansebehov der den trengs. I dette ligger også at Kompetansereformen må bidra til at Forsvaret fortsatt fremstår og oppleves som en attraktiv arbeidsplass.

Jeg ønsker videre at personellordningene gir en reell mulighet til å tjenestegjøre og utvikle sin kompetanse i et karriereløp, som enten generalist eller spesialist. Det blir viktig å få til ordninger som sikrer en akseptabel lønnsutvikling for de enkelte karriereløp. Videre forventer jeg at personellordningene legger til rette for overganger mellom forskjellige kategorier (generalist/spesialist, sivil/militær) eller karriereløp (vertikalt/horisontalt).

Verneplikten er et sentralt fundament for Forsvaret. Motivert ungdom som avtjener sin førstegangstjeneste er avgjørende for å bemanne deler av Forsvarets operative enheter. En meningsfull førstegangstjeneste sammen med et representativt mangfold av vernepliktige er vesentlig for Forsvarets legitimitet og omdømme i samfunnet, samt for rekruttering til en videre karriere i Forsvaret.

Når allmenn verneplikten trer i kraft mener jeg det fortsatt er Forsvarets behov som skal legges til grunn for antall soldater inne til førstegangstjeneste. Både kvinner og menn kan gjennomføre alle oppgaver i Forsvaret. Det er sterkt ønskelig med økt kvinneandel i førstegangstjenesten da Forsvaret har behov for kompetansen. Dette vil bidra til økt mangfold og støtter opp om legitimiteten til verneplikten.

Når dagens behov medfører at kun 1/6 av årskullet får anledning til å gjennomføre militærtjeneste bør uttaket i størst mulig grad hentes fra ungdom som er motivert for førstegangstjeneste og som er kvalifisert for videre karriere i Forsvaret. Jeg mener at motivasjon og personlige egenskaper skal være sentrale seleksjonskriterium for uttak.

Jeg vil avslutte med å understreke hovedbudskapet mitt. Vi har meget dyktig personell som hver eneste dag gjør en stor innsats for at vi skal løse våre oppdrag og nå våre mål. Mye er derfor svært bra i Forsvaret ved inngangen i 2014. Vi stiller relevante oppdrag i internasjonale operasjoner, og vi er gode på fredstidsoppgavene våre. Og kanskje aller viktigst. Med dyktig og motivert personell, og en LTP som gir oss både retning og godt grunnlag, har vi dessuten alle forutsetninger for å lykkes med moderniseringen og den videre utviklingen av Forsvaret. Her har jeg store forventninger til kompetansereformen! Den skal utgjøre et verktøy som styrker vår evne til å møte personellets forventninger og Forsvarets behov.

Men som jeg også har påpekt her i kveld, vi har samtidig utfordringer. Av disse vil jeg særlig fremheve en for lavt bemannet fredstidsstruktur. Dette har innvirkning på vår evne til krisehåndtering og forsvar mot væpnet angrep. En for lav bemanning bremser kompetanseproduksjonen vår, skaper negative ringvirkninger både ved operative enheter og i støtte strukturen, og virker negativt inn både på reaksjonsevne, stridskraft og utholdenhet.

Ambisjonsnivå og bemanning i fredsstrukturen må bli en viktig debatt i tiden fremover. Dette området må adresseres for å lykkes med en kontinuerlig forbedring av Forsvaret og opprettholde balanse mellom oppgaver, struktur og ressurser.

Takk for oppmerksomheten!

Skriv ut