Foredrag: Faste Stridsanlegg – på Kollisjonskurs med Operativ Doktrine or Nye Oppgaver for Forsvaret?

Bjarne Haugstad
Forskningssjef Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Resymé av foredrag:

Faste anlegg kan hensiktsmessig deles i to typer: Stridsanlegg og støttefunksjoner for strid. Begge typer har vært relativt usårbare overfor den største trusselen mot denne type anlegg: flyleverte bomber uten styring. Anleggenes lille utstrekning, typisk noen få meter, kombinert med treffnøyaktigheter på typisk noen hundre meter, har medført urimelig store våpenlaster og derfor liten sannsynlighet for å slå ut slike anlegg. Denne grunnleggende rasjonalen for stasjonære anlegg, er blitt fundamentalt endret ved tilkomsten av presisjonsstyrte og penetrerende våpen. Med treffnøyaktigheter på noen få meter og penetrasjonsdybder i fjell og armert betong på opp imot 10 m, er i prinsippet de aller fleste stasjonære anlegg i større eller mindre grad sårbare overfor denne type våpen. Nødvendig overlevelse må derfor sikres ved mobilitet og/eller redundans, eventuelt kombinert med passiv og aktiv tilleggsbeskyttelse.

Den politiske utvikling etter Berlin-murens fall har gjort krig på norsk område mindre sannsynlig, samtidig som regionale konflikter og statlig terror har fått større spillerom kjølvannet av oppløsningen av Sovjetunionen. Mens større angrep mot norsk territorium er lite sannsynlig i overskuelig fremtid, skal Forsvaret kunne håndtere mindre angrep mot norske interesser eller ansvarsområder. Sammen med våre allierte skal vi kunne møte større angrep mot Norge, og Forsvaret skal relativt raskt kunne bygge opp et større forsvar, dersom påkrevd på lengre sikt. I en slik situasjon, og for i videre forstand kunne bidra til fred og stabilitet, trenger Forsvaret fleksible, mobile, raskt tilgjengelige og moderne militære enheter som kan operere sammen med andre for å løse sine oppgaver (St prop 45, 2000-2001). Mens stasjonære anlegg i flere år har vært fundamentalt sårbare overfor presisjonsstyrte penetrasjonsvåpen, tilsier forsvarets nye doktrine at de nå i tillegger problematiske i forhold til et utvannet trusselbilde og ønsket om fleksible styrker som kan settes inn mot et i utgangspunktet ukjent område i inn- eller-utland.

Situasjonen fremover synes imidlertid ikke å være fullt så klar m h t hvilken rolle faste anlegg kan spille ved forsvar av spesielt norsk territorium. Erfaringsmessig har faste anlegg en teknisk levetid på 30-40 år eller mer. Det er derfor naturlig å analysere deteksjons- og våpentrusselen mot forsvarets installasjoner og materiell i et tilsvarende perspektiv. I et slikt perspektiv vil deteksjonstrusselen mot alle typer land- og sjømål fra plattformer (fly, satellitter, UAVer) med syntetisk aperture radar (SAR) og multispektrale elektrooptiske sensorer, være nesten absolutt. IKONOS-satellitten har i dag en oppløsning på 1 m, og militære systemer vil ha høyere oppløsning. Mens dagens SAR-satellitter har typisk 10-20 m oppløsning, vil f eks det planlagte Discoverer-programmet med 20-24 satellitter gi ca 30 cm oppløsning og en oppdatering hvert 10 minutt. I tillegg vil mini- og mikro UAVer antakelig bli deployed i stort antall og gi tilleggsinformasjon om stridsfeltet. Alt dette, kombinert med robuste kommunikasjonssystemer og kommando/kontroll-elementer, vil kunne lede våpeninnsatsen mot land- og sjømål i reell tid. Bevegelse for å unngå stedfestelse og våpenbruk vil derfor ikke være mulig i fremtiden, og skillet mellom stasjonære og mobile systemer mht sårbarhet vil derfor bli visket ut. I kraft av sin vesentlig svakere fysiske beskyttelse, vil faktisk mobile mål som er lokalisert og beskutt ha mindre overlevelsevne enn et stasjonært mål. I tillegg synes den våpentekniske utvikling å kunne gi en økt trussel mot mobile versus stasjonære mål. Nye, høypotente eksplosiver og mikrobølgevåpen, vil begge normalt ha størst virkning mot mobile mål i lys av den svakere beskyttelsen.

På kort/mellomlang sikt tilsier betrakningene overfor at:

P g a store investeringer og høye kostnader ved å gjøre alle våpenplattformer mobile vil Forsvaret måtte utnytte mange av sine stasjonære anlegg i mange år fremover. Dette vil kreve nytenkning mht funksjon (utdanning for internasjonale operasjoner, støttefunksjoner for fremskutt strid), og oppgradering mht våpentrussel.
Det bør ikke nybygges av større statiske stridsanlegg, kun (evt) for støttestrukturen
Konkret avveining av hvorvidt mindre/mellomstore funksjoner skal realiseres ved mobile eller redundante stasjonære løsninger. Sårbarhet, nærhet til stridsområdet og økonomi avgjørende

På mellomlang til lang sikt, synes det som om sårbarheten av mobile mål (sikker lokalisering, lav beskyttelse) tilsier fornyet vurdering av forholdet mellom stasjonære og mobile konsepter. I tillegg bør følgende forhold vurderes

‘Intermobile’ stridsstillinger
Større antall permanente dekningsrom i mulige stridsområder for ivaretakelse av kommandofunksjoner og midlertidig beskyttelse av utstyr og personell
Modulære konsepter for kommunikasjonselementer, dekningsrom, stridsstillinger, ammolagre, osv
Hurtigvirkende systemer for ‘nedskyting’ av missiler og bomber

Som overordnet konklusjon og svar på det spørsmål som er stilt, kan følgende anføres

I rimelig fremtid vil mange av Forsvarets faste anlegg bli utnyttet. Det vil bli reist spørsmål om
– tilleggsbeskyttelse for å motstå presisjonsvåpentrusselen
– tiltak for å motvirke nye trusler
– nye oppgaver for anleggene
Hensynet til en uspesifikk trussel (fleksibilitet) så vel som sårbarhet (presisjonsvåpen), tilsier at viktige stridsnære funksjoner på kort/mellomlang sikt ikke bør knyttes til (nye) stasjonære anlegg
I et langsiktig perspektiv vil en kombinasjon av mobile plattformer og faste anlegg kunne gi kost-effektive løsninger
Modulære løsninger for (stasjonære) kommandofunksjoner, knutepunkt, beskyttelses-rom, ammolagre etc, vil få økt betydning nasjonalt og i forhold til internasjonale
operasjoner
Anlegg for regionale/nasjonale krigsfunksjoner (hovedkvarter, sambands knutepunkt etc) vil også i fremtiden bli lagt dypt i fjell og slik gis sikring mot presisjonsvåpen-trusselen og mot terrorisme.
Sårbarhet av inngangspartier, kommunikasjonslinjer etc må vies spesiell oppmerksomhet.

Skriv ut