Foredrag: Etterretningstjenestens sjef, Vilhelm Evang i OMS, februar 1962

Foto: OMS/Etterretningstjenesten

Foredrag i Oslo Militære Samfund, februar 1962
Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang

Oslo Militære Samfund ønsker å takke Etterretningstjenesten for velvillighet med å finne frem til dette foredraget og bilde av tidligere Sjef E, Vilhelm Evang. Et aldri så lite stykke norsk militær historie. Foredraget ble sitert i daværende sjef for Etterretningstjenesten, generalmajor Torgeir Hagens foredrag som han avholdt i Oslo Militære Samfund den 20. november 2006 med tittelen: E-Tjenesten i en omskiftelig verden.

Her er Evangs foredrag fra 1962:

Ordtaket «Kunnskap er Makt» har i vår tid – atomalderen – fått et sannferdigere innhold enn noen gang tidligere i historien. Dette gjeler på alle felter. Det er karakteristisk nettopp for vår tid at kunnskapens betydning som ren maktfaktor øker i et enormt tempo. At vitenskap og forskning i stigende grad blir bestemmende faktorer i all fremgang og utvikling, er helt ukjent når det gjelder de alminnelige samfundsmessige forhold. Oppfatningen er også i ferd med å trenge igjennom når det gjelder det sikkerhetspolitiske område, betydningen av dette begrep da tatt i videste forstand.

Men jeg er ikke like sikker på at betydningen av kunnskap og viden er nådd fram til den samme dominerende stilling innen det rent militære området. Det gjelder kanskje for stormaktene, men for de små makter syntes konsentrasjonen om å bygge ut sine styrker å ha vært så sterk at kreftene ikke har strukket til for også å bygge ut innsats på de kunnskapsmessige områder. Utviklingen er nok i gang. Det kan sees tydelig da Sverige nå la frem ÖB 62, at vakten var markert forskjøvet i retning av å skaffe seg større kunnskaper.

Den skandinaviske halvøy og spesielt Norge, ligger i dag i en langt mere utsatt plasering på jordkloden, og manglende forståelse av problemet kunnskap som faktor i storpolitikken kan derfor bli direkte farlig for oss.

Det har ofte undret meg at det ikke er større klarhet i disse spørsmålene hos oss selv og i andre små vestlige land. En av grunnene kan en antakelig finne i Vestens militære situasjon. Spørsmålene tangerer de vestlige stormakters militære hovedproblemer meget direkte. De er vanskelige å drøfte uten å komme i betenkelig nærhet av stormaktenes mest dyrebare militære hemmeligheter. De har på den annen side etter mitt skjønn så svær betydning for Norge at det er nødvendig å forsøke å nærme seg disse problemkomplekser uten å trå noen militær hemmelighet for nær. Det vil føre til at jeg er nødt til å uttrykke meg relativt teoretisk og abstrakt, men forhåpentligvis ikke for uklart.

Bilde av første side av talen som Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang, avholdt i Oslo Militære Samfund, februar 1962. Foto: OMS

 

Et typisk trekk ved atomalderen er at begge de to militære hovedmaktene i verden i dag arbeider intenst på å skaffe seg en kjernefysisk gjengjeldelsesevne som er så sikkertvirkende at om denne evnen noen gang skulle tas i bruk, så ville det som da hendte med stor rett kunne kalles en trykk-knapp krig. Alt er søkt ordnet på forhånd med mangedobbelt sikkerhet. Det endelige mål er å er å nå en situasjon hvor det bare gjelder å trykke på en riktig knapp. Så langt er man selvsagt i dag ikke nådd, og det er heller ikke min mening å hevde at dette blir hele krigen. For alle de deltagende lands militære styrker vil dette bare utgjøre en meget liten del av den totale innsats. Men det som er vesentlig, er at denn trykk-knapp utløsning vil være en forutsetning for andre militære disposisjoner. Og det er også en kjennsgjerning at begge supermakter i størst mulig grad søker å automatisere sine strategiske gjengjeldelsesstyrker. Menneskelig mot, innsats og intelligens ansees i en kritisk situasjon ikke å holde mål. Alt vil tilsynelatende avhenge av teknikk, og teknikken kan gjøre det aller meste bedre enn menneskene. Teknikken kan sørge for at en ladning med en bestemt energimengde kan utløses i en fastsatt posisjon med bestemte, på forhånd kjente, prosentvise gjennomsnittlige avvikelser.

Men det er en ting teknikken ikke ennå kan makte, og det er å angi målet. Det riktige valg av det riktige målpunkt betinger først og fremst kunnskap. Hva menneskelige og elektroniske hjerner enn måtte gjøre av innsats, så vil resultatet helt ut avhenge av hvor riktige, pålitelige og uttømmende kunnskaper som det hele bygger på, er.

Eller la oss se det på en noe annen måte. En bestemt teknisk foreliggende kjernefysisk leveringsevne øker i militær virkning i takt med at opplysningene om målet øker i mengde, pålitelighet og tidsmessig ajourføring. Samtidig vil dens militære nytteverdi synke i takt med at opplysningene om målet er eller blir utilstrekkelige eller for gamle.

Jeg begynner vel nå å nærme meg mitt hovedpoeng. Når det gjelder de nye våpensystemer, så kan man heve deres militære nyttevirkning ved å øke ladninger, rekkevidde, treffsikkerhet eller på en annen side ved å øke kvaliteten av de kunnskaper som tillater en å velge de beste målene. Vi har fått merke i de senere år at betydningen av kunnskap om målene er fullt ut erkjent av stormaktene. En ikke ubetydelig del av kunnskapsinnhentingen finner sted i områder i nærheten av Norge og vi blir, med eller mot vår vilje, blandet inn.

Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang. Foto: Fra Etterretningstjenesten

Innen dette felt har det i tiden etter den annen verdenskrig vokset fram en helt ny tjeneste, tildels av nesten videnskapelig art, som i dag inntar en ledende stilling i moderne etterretningstjeneste. Den er født i dølgsmål, har utviklet seg i meget høy grad innen vanntette skott, men betraktes vel i dag av stormaktene som en absolutt nødvendighet.

Et resultat av dette, som i alle fall i Vest ikke synes å ha vært forutsatt, er at de metoder og midler som har vært brukt i denne kunnskapsinnhenting, har hatt virkninger langt ut over formålet. De utilsiktede og uventede konsekvenser har i enkelte tilfelle økt den internasjonale spenning. Det er nok å nevne U-2 episoden i 1960. Virkningene av denne episode har vært så kraftige at det med betydelig rett kan sies at etterretningstjenestene internasjonalt sett er kommet i en helt ny stilling.

Det er en annen vesentlig side av utbyggingen av gjengjeldelsesevnen. Det er den defensive. Hva kan gjøres for å beskytte sin egen gjengjeldelsesevne mot et forebyggende angrep fra motstanderen. I dag finnes intet våpensystem som har denne evnen, og til tross for et intenst arbeide, synes en løsning å ligge mange år inn i framtiden. Det mest effektive middel i dag synes å være å sørge for at motstanderens viden blir utilstrekkelig, upålitelig og foreldet.

Her ligger selvsagt en vesentlig forskjell mellom Øst og Vest. De store vestlige demokratier har meget begrensede muligheter for å skjule noe. De må søke gjennom mobilitet og sikrede anlegg delvis å oppveie denne svakhet. Men overordentlig meget kan vinnes i Vest ved å øke kunnskapen om målene i Øst. Sovjet har neppe vesentlige problemer med å holde rimelig kvalitet på siden viden om militære forhold i de frie, åpne land i Vest. Men de ser på sin side en meget lovende mulighet i å begrense den vestlige viden om sine egne militære mål, og har systematisk bygget ut evnen til både å holde sitt nåværende nivå og framvor alt sin videre utvikling lukket.

Det jeg vil fram til er at krigen om kunnskapene er i full gang i fred, og at utfallet av en mulig totalkrig i meget høy grad vil avhenge av utfallet av kampen om kunnskap.

I trykk-knapp krigen er følgelig endel av kampen viden fram til fredstiden foran. Krigen om kunnskap og viden går for fullt, med stor innsats og stor bitterhet, like for øynene på oss i dag. utfallet av en senere krig vil i noen grad kunne framstilles som en matematisk funksjon av resultatet av kunnskapskrigen.

Dette er så langt jeg vil gå når det gjelder gjengjeldelsesevne og sikringen av den mot et forebyggende angrep. Enda mer utpreget blir kanskje dette hvis en tenker på taktisk bruk av kjernefysiske våpen.

Men før jeg går nærmere inn på dette vil jeg sette fingeren på noen enkeltheter ved de nye våpen som en må holde klart for seg. Et fly som idag skal avgi et kjernefysisk våpen kan ikke gjøre mer enn å levere våpnet i den oppgitte posisjon. Det er urealistisk å tenke seg at det skal lete opp et mål, og flygeren skal se, tenke, kalkulere, treffe sin avgjørelse og sette den iverk. I mellomtiden har sikkert motstanderen tatt seg av den tenksomme flygeren på sin måte. Betjeningen for et rakettvåpen ser ikke målet, og vet ikke noe om det. De utfører bare rent tekniske funksjoner som teknikken ikke klarer alene. Det vil si at den militære enheten som utfører selve leveringen kan ikke gjøre noe mer enn å levere til oppgitt posisjon. De får ikke gjennom sin virksomhet noe kriterium for å forbedre de oppgitte måldata.

La oss så se litt på den taktiske atomkrigens krav til kunnskap. Med taktisk bruk av kjernefysiske våpen mener jeg da at en setter dem inn for å ødelegge militære enheters kampevne. Her blir det da ganske åpenbart at virkningene blir direkte avhengig av hvor gode og sikre og uttømmende og aktuelle opplysninger en har om fiendens styrker og deres nøyaktige plassering. Og de enhetene som utfører selve leveringene de kan bare levere til oppgitte posisjoner. Det gjelder stort sett enten det brukes fly eller raketter. Og det gjelder helt uavhengig av hvor leveringsmidler og ladninger er plassert. Om de er i Norge eller andre steder. Om de er betjent av nordmenn eller av andre. Det kreves en egen innsats for å skaffe disse gode og riktige opplysningene. Og den innsatsen må utføres av de styrkene som er nærmest målet. Her synes det for meg som om det ligger en klar tendens. Etterhvert som rekkevidde, treffsikkerhet og sprengvirkning øker, så skiller disse to funksjonene lag. En ting er å levere til oppgitt posisjon. Det kan etterhvert gjøres fra nær sagt hvilket som helst annet sted på jorden. Hvor ladningen kom fra spiller ingen rolle, hvis den bare eksploderer på riktig sted. Den andre funksjonen er å bestemme dette stedet riktig og tidlig nok. Det er en klar etterretningsfunksjon. Om nå kommer konsekvensen for oss her hjemme. Hvis vi ikke kan utføre denne etterretningsfunksjonen godt nok så hjelper det oss lite hvor mange ladninger vi måtte ha lagret på norsk jord. Og på en annen side. Hvis vi har denne evnen til å gi gode og riktige måldata tidlig nok, ja – så kan de brukes for et hvilket som helst våpensystem som ha tilstrekkelig rekkevidde og treffsikkerhet.

Og konsekvensene av dette tror jeg ikke at vi har trukket. Jeg ser det på den måten at vi har et behov for å utføre denne etterretningsfunksjonen på alt norsk territorium. Og det gjelder hetl uavhengig av hvor stor kampkraft vi selv har i samme område. Men det burde da være reflektert i vår organisasjon og utdannelse og i våre øvninger som en fast og stadig viktigere del. Det burde føre til at etterretningstjenesten på alle nivå ble regnet for å være en viktig del av tjenesten. Det burde føre til at evnen til å samle, bearbeide og melde opplysningner ble regnet som en meget viktig faktor når en skulle bestemme kvaliteten av en soldat, en befalingsmann, en avdeling eller en stab. Slik er det nok ikke idag. Tvert imot blir etterretningstjenesten av de fleste ærgjerrige offiserer regnet for å være en blindgate som en ikke bør rote seg bort i. Og dette slår tilbake på den alminnelige innstillingen, og det fører til at vårt forsvars evne til å samle og behandle og melde etterretninger ikke blir så god som den kunne være.

Dette ser jeg idag som et veldig alvorlig spørsmål. Og jeg vil innrømme at jeg selv ikke tror at jeg kan rette noe vesentlig på dette. Jeg har nå i mange år virket som en slags legpredikant fra etterretningstjenesten. Jeg har talt og skrevet for at etterretningstjenesten i Forsvaret skulle styrkes. Men jeg må innrømme at jeg ikke tror noe på at dette kan føre frem overfor det problemet jeg nettopp nevnte. Her tror jeg at det må kraftigere saker til. Det som det dreier seg om er jo i virkeligheten å bryte en fast innarbeidet forestilling om at etterretningstjenesten hører med til de mindre viktige disipliner. Og det er ikke noen jobb for oss som idag er Etterretningsspesialister. Det er en jobb for sjefen, fra øverst til nederst i Forsvaret. Jeg tror ikke at det er noe felt hvor vi har alt vi trenger. vi trenger ingen nye bevilgninger, ingen omlegging av basepolitikken. Dette er noe vi kan gjøre med det vi rår over idag hvis vi bare vil gjøre det.

Jeg tviler i og for seg ikke på at dette før eller senere vil finne sted. Tilslutt vil nok det hele bli så åpenbart at det ikke er til å komme utenom. Men det erjo nettopp tidsmomentet som er så viktig i denne saken. Det er i dag vi trenger denne effektiviseringen av etterretnings- og meldetjenesten i dag, og i den nærmeste fremtiden at vi mer enn noen gang trenger å øke vår forsvarsevne med alle de midlene vi rår over.

Jeg vil avslutte denne del av mitt foredrag med ennu en gang å presisere mitt hovedsynspunkt. I atomalderen er kunnskap og viten blitt en direkte maktfaktor i meget høyere grad enn noen gang tidligere. Det gjelder på alle felter. Men akkurat idag er det på det sikkerhetspolitiske området at den direkte sammenhengen mellom makt og viten er aller klarest.

Kunnskapskrigen mellom supermaktene går for fullt i dag. Det er viktig for oss å skjønne hva som her foregår, og hva som står på spill for den ene og den annen part. Hvis vi ikke gjør det kan det hende vi blir utsatt for uventede og unødvendige overraskelser.

Med kunnskap og viten som maktfaktorer har også en direkte betydning for vårt eget forsvar. Hvis vi ikke klarer å innrette oss slik at vi har den riktige viten på den riktige tid og det riktige stedet så hjelper det lite hva vi rår over av kampmidler som trenger denne kunnskapen for å kunne brukes. Det vil si at et forsvar som har dårlig evne til å samle, bearbeide, vurdere og melde den riktige viten på den riktige tiden, det er et fosvar som vil være en mindre ubehagelig motstander enn et forsvar som har en bedre evne til å utføre etterretningstjeneste. Derfor kan vi idag øke vårt forsvars verdi som en fredsbevarende faktor hvis vi sørger for bedre og mer effektiv etterretnings- og meldetjeneste. Og dette er tiltak som ikke koster noe særlig i penger og materiell, og som ikke forlanger at noe annet blir forandret enn det vi selv kan foreandre. Men jeg er selvsagt også klar over at det jeg her snakker om vil koste en rent intellektuell innsats som kan bli hard nok for oss alle. og det er altså mitt syn at den anstrengelsen den får vi ta på oss. Vi har sikkert ikke noe vondt av det.

På denne bakgrunn vil jeg vende meg mot etterretningstjenesten og så langt sikkerheten tillater det se litt på utviklingstendensene.

 

Skriv ut