Foredrag: Et operasjonsoptimalisert luftforsvar for det 21. århundret

Foto: Forsvaret

Foredrag i Oslo Militære Samfund 2. november 2015
Generalmajor Per Egil Rygg, Generalinspektør i Luftforsvaret:

”Et operasjons-optimalisert luftforsvar for det 21. århundret”.

Formann, ærede forsamling, generaler, kollegaer, mine damer og herrer.

Jeg vil først takke for invitasjonen til å holde foredrag her i dag. Vi befinner oss i en spennende tid hvor det er mye bevegelse i omgivelsene og rammebetingelsene rundt oss. Dette gjelder både for Forsvaret og Luftforsvaret.

Luftforsvarets opprinnelse går tilbake til andre verdenskrig. Vi er en ung forsvarsgren, men har en innholdsrik historie. Vi ble til under en gigantisk internasjonal høyintensitetsoperasjon. Siden andre verdenskrig har historien bragt oss gjennom en lang periode med kald krig. Perioden etter den kalde krigen har på mange måter vært preget av optimisme i synet på utviklingen i våre nærområder og fokus har i større grad vært på internasjonalt engasjement i urolige deler av verden.

Luftforsvaret har levert luftmakt på vegne av Norge, allierte og FN i over 70 år. Luftmakt er gjerne det som påkalles først når en operasjon skal iverksettes, men vi skal også huske at vi leverer nasjonal beredskap og overvåkning, hver time, hver dag, hele året gjennom. Vårt personell er profesjonelt, pålitelige og handlekraftige. Jeg er stolt av å stå her i dag som generalinspektør for det Luftforsvaret vi har i dag. Vi har vært, og er i høyeste grad relevante. Luftforsvaret er en sentral og viktig bidragsyter til Forsvaret som helhet. Nye utfordringer krever likevel nytenkning og grep!

Til minne om avdøde generalinspektør for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg. Foto: Forsvaret

Jeg er forpliktet til å tenke fremover! Det er min jobb å organisere, trene og utruste det Luftforsvaret vi skal ha i fremtiden. Fremtidens luftforsvar skal forbli relevant og det skal være innrettet til innsats for, og forsvar av Norge. Fremtidens luftforsvar er noe vi jobber med kontinuerlig, og jeg tenkte å dele noen betraktninger om dette med dere i dag.

Før vi begynner vil jeg imidlertid konstatere noen helt grunnleggende forhold i dette bildet. Det første er den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen. Det andre er den teknologiske utviklingen. Det tredje er økonomi.

De siste årenes begivenheter vitner om store endringer i øst og sør. Våre sikkerhetspolitiske omgivelser er totalt endret og situasjonen er mer usikker enn på lang tid. I øst har vi sett et Russland som flytter grenser med makt, som begynner å engasjere seg internasjonalt utenfor sine egne nærområder, og som ruster kraftig opp. Vi ser et Russland med ambisjoner som går langt utenfor det som er normalt mellom nabostater. Samtidig ser vi en svært bekymringsfull utvikling i sør med ustabile stater, borgerkrig og internasjonal terror som blant annet fører til store flyktningstrømmer. Dette berører oss både indirekte og direkte.

Når det gjelder teknologi styrer vi heller ikke utviklingen selv. Vi er i stedet prisgitt den. Teknologi påvirker både våre egne veivalg og trusselen som vi må forholde oss til. Å la være å forholde seg til teknologisk utvikling er ikke et alternativ. Det nytter ikke å være nest best i krig. Dette forsterkes ytterligere av at vi er små i utgangspunktet. Vår struktur må derfor ha høy kvalitet og innrettes på en smart måte. Vi må også utnytte de komparative fordelene vi har på en god måte. Og de vil i framtiden i stor grad ligge nettopp i hvordan vi kan utnytte luftrommet. (Med F-35).

Til minne om avdøde generalinspektør for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg. Foto: Forsvaret Generalinspektøren for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg og Morten Hanche ( Dolby ) etter gjennomført flytur med F-35

Det eneste som ligger fast i det store bildet er en stadig vedvarende utfordring om å få på plass økonomisk bærekraft. Vi trenger å ressurs-balansere innsatsfaktorene med oppgavene. Det må bli sammenheng mellom vår operative evne og strukturen på den ene siden, og ambisjonsnivået og ressursene på den andre siden. Her føler jeg at både statsråden og forsvarssjefen har vært både tydelige, åpne og ærlige om utfordringene Forsvaret har. De samme utfordringene gjelder også Luftforsvaret.

La meg innlede med noen betraktninger om teknologi og luftmakt.

Luftmakt er militær bruk av systemer som opererer i eller passerer gjennom luftrommet. Dette inkluderer, radarovervåkning, bakke-til-luft våpen, bemannede- og ubemannede fly, satellitter og romplattformer som er til støtte for militære operasjoner.

Vi er kontinuerlig vitne til en rivende teknologisk utvikling. Luftmakten har alltid vært teknologitung og en drivkraft bak utvikling av nye systemer, konsepter og muligheter militært.

Luftmakt har bidratt til at utviklingen av militære systemer blant annet skjer langs følgende linjer:

  • fra sakte til hurtig (Fly øker hastigheten i operasjonene, men også prosessene går stadig raskere. I Afghanistan var responstiden gjennomsnittlig 18 minutter fra noen kalte inn fly til vi hadde tatt ut målet (2007) – dette sank til under 10 minutt i 2012-2013)
  • fra bemannet til ubemannet (Trenden mot mer ubemannede farkoster er klar, og den er viktig. Nå er det jo ikke slik at ubemannede farkoster ikke krever personell, men pilotene kan oppholde seg et annet sted enn i selve fartøyet. Dette er en klar fordel både med tanke på utholdenhet og risiko, men har også utfordringer, f eks etiske.)
  • fra synlig til usynlig (lavsignatur virker og det påvirker i stor grad hva vi kan gjøre med våre nye kampfly og hvordan vi kan gjøre det)
  • fra nær til fjern (Vi kan operere fra stadig lengre avstand og levere våpen med stadig lengre rekkevidde. Dette reduserer risikoen for tap dramatisk. Det gjør det også stadig vanskeligere å forsvare seg)
  • fra dum (og upresis) til smartere ammunisjon med mer presisjon (dette øker effektiviteten i operasjonene samtidig som det reduserer utilsiktede skader vesentlig)
  • fra lyse til mørke og fra godværs til allværsoperasjoner (Vi kan nå operer under tilnærmet alle forhold, noe som var utenkelig for bare noen få tiår siden)

Luftmaktens utvikling og unike egenskaper (høyde, hastighet og rekkevidde) har gjort det fellesoperative miljøet avhengig av den. Luftmakt er blitt en forutsetning for andre forsvarsgreners virke og operasjoner. Utvikling og anvendelse av luftmakt er Luftforsvarets hovedfokus. Hvordan vi tenker rundt både våre egne kapabiliteter og evne til å skape effekt på den ene siden og trusselutviklingen på den andre siden, er helt sentralt for oss.

Til minne om avdøde generalinspektør for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg. Foto: Forsvaret. Generalinspektøren for Luftforsvaret Generalmajor Per Egil Rygg under oppstillingen på Gardermoen militære flystasjon da 717 skvadronen er tilbake på Gardermoen og 135 luftving

Det luftmakten bringer til felleskapet er informasjonsinnsamling, luftmobilitet, presisjonsengasjement og luftkontroll. Sistnevnte er det kun Luftforsvaret som kan levere. Med luftkontroll menes evnen til å sikre egen bruk og hindre uønsket bruk av luftdomenet. Denne evnen er den viktigste forutsetningen for egne land- og sjøstyrkers operasjonsfrihet og derfor også mitt høyeste prioriterte bidrag til Forsvaret som helhet. Dette har vi vært metodisk tro mot i flere år, og også gjennom hele
arbeidet med FMR. Luftkontroll løses ved hjelp av kampfly og systemer som understøtter kampflyene, som kontroll- og varsling, luftvern og baseforsvar. Luftkommando og kontroll er helt sentralt for å planlegge, lede og anvende luftstyrker effektivt. Luftstyrkene må understøttes logistisk i form av operativ støtte og basestruktur. Kampflyene er et strukturbærende element i Forsvaret og har vært prioritert høyt i lang tid av både forsvarsledelse og politikere.

Når jeg bruker begrepet om det operasjons-optimaliserte Luftforsvaret er det viktig å se dette i kontekst av den historiske utviklingen jeg har skissert. På mange måter dreier dette seg bare om en kontinuerlig tilpasning til den verden vi lever i. Det betyr at jeg ikke vil kritisere de løsningene som ble valgt under den kalde krigen. Jeg vil heller ikke kritisere nedbyggingen av kald-krigs forsvaret og de løsningene som da ble valgt. Det er urimelig å kritisere de som så optimistisk på framtiden etter den kalde krigen og innrettet Forsvaret etter dette. Det gjorde de fleste vestlige land.

Dagens luftforsvar er et resultat av en villet utvikling. Og mye er bra. Det er utvilsomt at vi på mange områder har fått store kvalitetsmessige løft og at vi bruker tildelte ressurser stadig mer effektivt. Innretningen av Luftforsvaret er likevel ikke godt nok tilpasset den nye sikkerhetspolitiske situasjonen.

I dag er Luftforsvaret i hovedsak innrettet for nasjonale lavintensitetsoperasjoner og internasjonale bidrag. Vi har god evne til å håndtere den daglige jagerfly-beredskapen for NATO og nasjonalt. Vi har også god evne til å iverksette høy luftmilitær beredskap på kort varsel. Vi driver kontinuerlig luftovervåkning av norsk luftrom og opererer jevnlig i havområdene.

Andre eksempler på nasjonal beredskap er helikopterkapasitet, søk- og redningshelikopter og nasjonal eksplosivrydding. Vi har også en viss evne til å bidra internasjonalt. Eksempler på dette er Libya med kampfly, helikopter i Afghanistan og transportfly i Afrika. Transportflyene har vært etterspurt både i forbindelse med Ebolautbruddet i fjor og for FN i Mali til neste år. Luftforsvaret gjør en viktig og god jobb hver eneste dag på mange områder. Det er imidlertid viktig å påpeke at det vi gjør i all hovedsak er innrettet mot lavintensitetsoperasjoner.

«Med lavintensitetsoperasjoner menes det i denne sammenhengen luftoperasjoner som skjer i fredstid uten åpenbar fare for omfattende militære angrep på Luftforsvarets baser. Det legges ikke til grunn at beredskapslovgivingen settes i kraft for lavintensitetsoperasjoner. Alle lavintensitetsoperasjoner gjennomføres innenfor de lover, regler og avtaler som gjelder i fredstid.»

Dette innebærer at det Luftforsvaret mange kjenner fra den kalde krigen ikke lenger finnes:

  • Flystasjonene våre har ikke lengre den samme robusthet til å drive strid som under den kalde krigen.
  • Kapasiteten for å opprettholde basenes stridsverdi i krig er heller ikke slik den en gang var.
  • Bemanningen er tilpasset fred. Luftforsvaret har i dag ca 2700 menn og kvinner tilpasset fredsoppgavene våre. Det er ikke stort mer enn vi under den kalde krigen trengte for å drifte Bodø hovedflystasjon i krig. Det er simpelthen ikke mulig å drifte hele Luftforsvaret på en robust måte i høyintensitetsoperasjoner med så lite personell.
  • Samtidig er det gamle mobiliseringssystemet avviklet. Også det for mange år siden.
  • Det er heller ikke til å legge skjul på at økonomien har vært anstrengt i lang tid. Dette har blant annet medført et stort press på å avhende kostnadskrevende eiendommer, bygg og anlegg, inkludert operative stridsanlegg. Det har også gitt stort press på å minimere investeringer i eiendom, bygg og anlegg. Fredsbehovene har vært styrende. Vi bygger ikke lenger for krig.

Økonomien har også hatt konsekvenser for bemanning, trening og øving. Når vi i dag er innrettet for lavintensitetsscenarier hører det med at vi langt på vei bare er trent for det samme. Enkeltavdelinger har høyt treningsnivå, men som system er det nå 18 år siden sist vi gjennomførte en krigsøvelse på en flystasjon i Luftforsvaret. Mye av den helt sentrale kompetansen har derfor forvitret. Personellets treningsnivå er for lavt. Vi har ikke tid eller penger til å trene slik vi burde. Mange i Luftforsvaret har derfor ikke det treningsnivået som kreves for å være klar til innsats på svært kort varsel.

Kort oppsummert er dagens realitet at «What you see, is what you get». Med dette mener jeg at det Luftforsvaret vi er i dag er det samme som vi må belage oss på å sloss med hvis noe skjer i morgen. Og det er ikke nok.

Nå har imidlertid forutsetningene endret seg. Vi ser at det er behov for å styrke evnen til å løse de mest krevende oppgavene. Dette betyr i praksis å styrke beredskapen og evnen til nasjonale høyintensitets-operasjoner.

«Med høyintensitetsoperasjoner menes det i denne sammenhengen operasjoner som skjer i en væpnet konflikt, eller fare for væpnet konflikt, med en militær motstander som har kapasitet til å angripe luftforsvarets baser over sjø, land og gjennom luft. Det legges til grunn at beredskapslovgivingen er, eller vil bli, satt i kraft.»

Men vi kan imidlertid ikke bare børste støvet av mobiliseringsplanene fra den kalde krigen. Det stilles nye og andre krav til fremtidens Luftforsvar.

Det er særlig fire faktorer som bidrar til det:

  • Nye langtrekkende presisjonsvåpen (LPV). Se for eksempel på russisk bruk av kryssermissiler i Syria.
  • Radikalt endret reaksjonsevne i Russland. Der de tidligere ville måtte bruke måneder og år på å bli klar til innsats, kan de nå sette inn substansielle styrker på timer og dager.
  • Nye våpen i Luftforsvaret. F-35 er et nytt femtegenerasjonsfly med nye muligheter og som krever at vi tilpasser resten av strukturen i Luftforsvaret for å kunne utnytte flyets potensiale på en god måte. F-35 er en «Game changer» som vil ha en innvirkning på hele Forsvaret som vi ennå ikke ser hele rekkevidden av.
  • Fortsatt sterkt press på økonomi som krever harde prioriteringer for å sikre tilstrekkelig operativ evne.

Den teknologiske utviklingen med langtrekkende presisjonsvåpen og kampflyets helt sentrale rolle i strukturen tilsier at våre baser vil være spesielt utsatte mål i en eventuell væpnet konflikt. Basene våre vil ikke lengre være i bakre sikkert område, men utgjøre frontlinjen med alt det innebærer av behov for egenbeskyttelse og ferdigheter til å operere under krevende forhold.

I tillegg kreves en helt annen respons-evne enn vi har lagt til grunn tidligere. Vi kan ikke legge lang varslingstid til grunn. Det som ikke kan stilles på fote innenfor få dager kan være irrelevant.

Vi må ha en annen strategi og en annen kultur som ikke spiser strategien til frokost.

Det må skje en dreining fra oppfatning av en organisasjon som styrkeproduserer i dyp fred for å levere avgrensende bidrag fra trygge hjemmebaser hjemme og ute, til en «warfighting» organisasjon som skal være stand til å bidra i forsvar av landet på svært kort varsel. Samtidig skal vi fortsatt evne stille enkeltbidrag med svært høy kvalitet til operasjoner ute. Det er altså ikke enten eller, men både og.

Til minne om avdøde generalinspektør for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg. Foto: Forsvaret Generalmajor Per-Egil Rygg besøkte OT&E i Bardufoss. Her står han foran NH90 som skal erstatte Lynx

De økonomiske utsiktene tilsier at Luftforsvaret ikke vil kunne ha ambisjon om noe annet enn nøkterne minimumsløsninger. Økonomien dikterer også at Luftforsvaret må prioritere hva vi skal optimalisere for. En struktur som er optimalisert for fredsmessig styrkeproduksjon og lavintensitetsoperasjoner ser annerledes ut enn en som er optimalisert for krig. I krig må Luftforsvarets stasjoner fungere som kampenheter. Vi driver da ikke med horisontal samhandling, husleie, internfakturering og New Public Management. Dette påvirker hvordan Luftforsvarets organisasjon må innrettes. Lokal sjef trenger da militær kommando over de innsatsfaktorene han trenger for å gjøre jobben. Jeg er derfor glad for at det anbefales å tilbakeføre både samband, sanitet og logistikk til Luftforsvaret.

En slik prioritering påvirker også hvordan vi må utnytte resursene. Skal vi optimalisere for høyintensitet, kan jeg ikke ha mange ansatte som ikke har en plass i styrkestrukturen. Alt personell i staber og ved skoler må kunne bidra i skarpe operasjoner når det trengs. Personellet må også ha den nødvendige militære kompetansen. De må være kombattante, og de må ha et treningsnivå som gjør at de kan settes inn på kort varsel. Det vil derfor bli færre sivile i Luftforsvaret i framtiden, men det betyr ikke at vi ikke ønsker deres kompetanse. Tvert i mot. Men vi vil ha flere i militær uniform og med militær grunntrening. Den nye militærordningen legger godt til rette for en slik utvikling.

Jeg har stor tro på at den nye militære ordningen og spesialistkorpset vil fungere som en viktig katalysator i å revitalisere militær profesjonsidentitet, militær grunntrening og ferdigheter i hele Luftforsvaret. «Train as you fight» må få et reelt innhold for hele organisasjonen – fordi absolutt alle skal ha sin krigsfunksjon.

Derfor er det også avgjørende at Luftforsvaret utvikler den nye militære ordningen tilpasset Luftforsvarets behov. Den må preges av gjensidig avhengighet mellom offiserskorpset og spesialistkorpset, basert på likeverd, tillit og respekt der alle spiller på det samme laget. Alle er like viktige for å levere luftmakt. Dette gjelder like mye mellom de ulike bransjene som mellom de ulike personellkategoriene. Spesialistene er bærebjelken i Luftforsvaret og jeg vil bruke de mulighetene den nye ordningen gir til å øke spesialistenes status, ikke redusere den som enkelte frykter.

De økonomiske realitetene tilsier også at selv om Luftforsvaret prioriterer aldri så hardt, så vil det ikke være mulig eller hensiktsmessig å ha en bemanning til daglig som er tilstrekkelig for nasjonale høyintensitets-operasjoner. Da måtte vi mer enn doblet Luftforsvaret. Det er derfor åpenbart at Luftforsvaret vil være helt avhengig av reservestyrker som kan være på plass i løpet av timer og dager. Dette er utfordrende både med hensyn til treningsnivå og innkallingsmekanismer. Men det er viktig. Reservestyrkene blir på mange måter forskjellen på et luftforsvar som virker i krig, og ett som ikke gjør det. Vi skal derfor få det til. Jeg registrerer i denne sammenhengen at Vernepliktsutvalget anbefaler at det opprettes en identifisert og trenet reserve i hver forsvarsgren, som er stor nok til at den enkelte avdeling kan bemannes med trenet og samøvet personell innenfor den enkelte enhets beredskapstid og at hele styrkestrukturen øves slik at kvaliteten bedres, den er gripbar og gir utholdenhet. Dette er helt i tråd med det jeg legger i begrepet «Et operasjons-optimalisert Luftforsvar».

Et operasjons-optimalisert luftforsvar dreier seg ikke bare om personell og organisasjon. Det påvirker også i høyeste grad kravene til materiell og baser. På materiellsiden gir F-35 oss helt nye evner å spille på som er meget viktige for å kunne bruke luftrommet til vår fordel. F-35 kan operere over lange avstander, gi god oversikt med kapable sensorer, og flyet kan operere i luftrom med svært høye trusselnivå, også fra bakke og overflatebasert luftvern. Det har også meget gode offensive egenskaper. For å kunne utnytte potensialet i F-35 fullt ut i krig, kreves det en god balanse mellom antall skrog, piloter og ikke minst logistikk. Dette er dyrt og krever harde prioriteringer.

Effektiv bruk av flyene i en fellesoperativ ramme stiller også store krav til informasjon. Vi må vite når og hvor de skal settes inn, og mot hva. Det er derfor nødvendig å styrke evnen til informasjonsinnsamling og analyse på bakken og overflaten. Dette anbefales nå i FMR med en satsing på kontroll- og varsling, nye overvåkningsfly og ubemannede droner, samt økt kapasitet i det nasjonale luftoperasjonssenteret, NAOC.

Videre krever en effektiv utnyttelse av F-35 at flyene ikke bindes opp til å passe på sine egne baser. Vi må da gjøre noe med luftvernet, en kapasitet med andre egenskaper når det gjelder ressursinnsats ift utholdenhet. Det må få økt høydedekning og lengre rekkevidde. Helt sentralt er også å videreutvikle kapasiteten til å skyte ned avstandsleverte våpen og kryssermissiler. Dette stiller igjen krav til kontroll- og varslingssystemet. K&V må få bedre dekning mot relevante trusler. K&V må få evne til å detektere LPV i relevante områder. Dette krever avanserte sensorer og ekstrem lavdekning. K&V må også kunne levere skytedata rett inn i luftvernsystemene. Trusselen fra LPV krever svært hurtig respons. Hvert sekund teller.

Men det er ikke nok. Langtrekkende presisjonsvåpen utfordrer oss også med hensyn til beskyttelse. I denne sammenhengen har statiske systemer en stor utfordring. Det er ikke realistisk å tro at dette kan løses av luftvernet alene. Det kreves en miks av tiltak, hvor taktisk flyttbarhet er en viktig komponent. Vi planlegger derfor nå å gjøre deler av kontroll-og varslingssystemet flyttbart, både med hensyn på sensorer, men også en flyttbar enhet som kan produsere luftbilde og som kan utøve luftkontroll.

Et annet viktig tiltak for å beskytte mot LPV er spredning og fortifisering/betong. Det er kanskje ikke det som for mange virker mest spennende å prioritere i disse tider, men analyser vi har gjort sammen med FFI viser at det kan være svært effektivt om det gjøres på riktig måte. Det er fullt mulig å gjøre det svært krevende å ta ut kampflyvåpenet. Og det er denne effekten vi er ute etter. Vi kan ikke innrette oss slik at et lite antall missiler kan sette Luftforsvaret ut av spill. Dette utfordrer de opprinnelig planlagte løsningene blant annet på Ørland. Selv om vi nå i første omgang må prioritere det som minimum må være på plass på Ørland for å kunne ta i mot de første F-35 flyene i 2017, er det åpenbart et behov for å videreutvikle denne basen til en fullverdig og tilstrekkelig beskyttet kampbase for høyintensitetsoperasjoner. Dette opplever jeg ikke det er uenighet om, men ressurstilgangen er som alltid utfordrende.

Nå er det nevnt en del om F-35 og hvordan andre faktorer og struktur spiller en vesentlig rolle for at F-35 skal kunne anvendes optimalt. Dette vil sikre operative evne i Luftforsvaret i forhold til den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Stort press på økonomi medfører likevel harde prioriteringer, og noen tøffe valg. Dette har vært sentralt i FMR-prosessen.

Noen av de tøffeste valgene treffer i høyeste grad Luftforsvaret, deriblant anbefalingen om å fase ut P-3 Orion. Det er ingen tvil om at P-3 Orion er et kapabelt strukturelement som bidrar med viktig informasjon. Systemet har likevel behov for betydelige oppdateringer som av økonomiske grunner ikke kan prioriteres i den anbefalte løsningen. Ambisjonen om luftbåren langtrekkende undervannsovervåking og -krigføring prioriteres ned. Nå er ikke dette ensbetydende med at Forsvaret ikke trenger denne evnen, men snarere et resultat av et tøft valg der vi må erkjenne at alt ikke kan ha øverste prioritet. Vi må heller ikke glemme at selv om anbefalingen prioriterer ned undervannsovervåking og –krigføring fra fly, så vil Forsvaret fortsatt ha en undervannsevne gjennom annen struktur. For øvrig peker FMR også på at en fullverdig erstatning for P-3 Orion anbefales gjennom eventuelt ytterligere økt budsjettnivå.

Samtidig anbefales det at Luftforsvaret skal innføre nye bemannede og ubemannede overvåkningsfly som vil ha teknologisk avanserte og moderne sensorer. Spesielt for de ubemannede systemene er dens lange holdetid og rekkevidde, som i kombinasjon med betydelig sensorkapasitet vil bli en formidabel ressurs. I forlengelsen av luften må vi heller ikke glemme rommet. Forsvaret vil i dag ikke kunne fungere uten rombaserte kapasiteter. Der er det også viktig å videreføre satsingen på både evnen til kommunikasjon og informasjonsinnsamling i dette domenet.

Totalt sett vil dette føre til en solid styrking av evnen til overvåking og suverenitetshevdelse i overflatedomenet.

Et operasjonsoptimalt luftforsvar krever også nytenkning rundt Luftforsvarets basestruktur. Der vi tidligere har fokusert på flystasjonene våre som en stor utgiftspost, må vi nå erkjenne at flystasjonene våre er noen av de viktigste operative kapasitetene vi har. For størst mulig effekt, må vi legge virksomheten vår på baser med stor operativ stridsverdi for egne og allierte styrker, og med en geografisk spredning for å håndtere et bredt spekter av behov i alle deler av landet.

Med operativ stridsverdi menes kapasitet innen drivstoff, ammunisjon, stridsanlegg, K2, beskyttet infrastruktur og flyoperative flater. Det er slike baser Luftforsvaret trenger for å kunne drive operasjoner i hele konfliktspekteret fra fredsdrift til høyintensitet. Det er også slike baser våre allierte trenger. Det er viktig å være klar over at det er svært stor forskjell på en sivil flyplass og militær flystasjon. En militær flystasjon er bygd for krig. Det er ikke en sivil flyplass. Det er omtrent like stor forskjell på en sivil flyplass og en militær flystasjon som det er mellom en folkevogn og en stridsvogn. Sivile flyplasser kan godt nyttes i fredsmessige lavintensitets-operasjoner, men de har meget lav stridsverdi i høyintensitets-operasjoner. Det er også store forskjeller mellom de militære flystasjonene. Noen har liten stridsverdi og andre stor stridsverdi. Dette handler mye om kapasitet til å understøtte egne og allierte luftstyrker.

Til minne om avdøde generalinspektør for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg. Foto: Forsvaret Norsk militær tattoo 2016 ble arrangert 26.-29. mai i Oslo spektrum. Generalinspektøren for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg taler

I denne sammenhengen har jeg registrert at enkelte har reagert på forslaget i FMR om å videreføre Rygge i strukturen. Rygge er den gjenværende basen i Luftforsvaret som har desidert størst kapasitet til å understøtte egne og allierte styrker når Bodø nå legges ned. Den har også en svært god geografisk lokalisering. En ting er at den ligger perfekt lokalisert med tanke på å gi god dekning for hovedstadsområdet og Sør-Norge. En annen viktig faktor er understøttelse av allierte. Det er slutt på den tiden hvor alle allierte luftstyrker måtte baseres i nord for å kunne virke effektivt i nord. I dag gir det i mange sammenhenger unødig risiko og logistiske utfordringer. Allierte luftstyrker vil kunne operere effektivt i nordområdene fra Rygge. Der kan vi tilby kapasitet til å håndtere drivstoff og ammunisjon. Det er også infrastruktur og operative flater nok til å kunne understøtte operasjoner på en effektiv måte. Rygge er en base med stor operativ stridsverdi og som jeg derfor anbefaler videreført i strukturen.

I et operasjons-optimalisert luftforsvar er det ikke likegyldig hvilke baser og flystasjoner vi velger. Det er fortsatt behov for å avhende infrastruktur, men det er samtidig behov for å sikre kapasitet til å understøtte egne og allierte luftstyrker. Det gir da mening å konsentrere virksomheten til baser og flystasjoner som vi trenger i krig. Baser som ikke har en viktig rolle for å kunne gjennomføre høyintensitets-operasjoner bør derfor være de første som vurderes avviklet.

Det er i dette perspektivet en må se anbefalingen om nedleggelse av Kjevik. Den utdanningsvirksomheten som foregår på Kjevik har høy kvalitet og er svært viktig for Luftforsvaret. Selve basen har imidlertid ingen rolle i en nasjonal høyintensistetsoperasjon. Det er derfor helt naturlig at Kjevik som base prioriteres nedlagt før baser som har større betydning i det nasjonale Forsvaret.

FMR anbefaler at Befalsskolen og teknisk utdanning ved Kjevik flyttes til Værnes for å danne et skolesenter. Luftforsvarets skolevirksomhet skal søke synergier med Heimevernet når de flytter til Værnes med sin befalsskole og sitt kurssenter. Nå har Værnes ingen strukturelementer, men Værnes er mottaksbase for allierte forsterkninger. Fra norsk side er forhåndslagrene viktige, både i forhold til nye sikkerhetsutfordringer, for å kunne ivareta sikkerheten for Norge og for å legge til rette for at amerikanske styrker kan bli satt inn i krisehåndteringsoperasjoner i alliansens nærområder. Fra amerikansk side tillegges lagrene også vesentlig betydning.

Valget av baser har flere sider ved seg. En side er stridsverdien av basen. Noe annet er økonomi og behovet for kraftsamling. Vi har ikke råd til å drifte vesentlig mer infrastruktur enn det vi trenger. Vi kan heller ikke drifte flere baser i krig enn det vi kan bemanne og beskytte. Vi har også behov for å samle fagmiljø for å få ut stordriftsfordeler og faglige synergier. Dette treffer også Andøya.

Luftforsvaret kan ikke drifte tre flystasjoner i samme tette geografisk område som Andøya, Bardufoss og Evenes, verken i fred eller krig. Vi må gjøre et valg basert på de beslutninger som er gjort om basestruktur i nord. Det gir da mening å kraftsamle rundt det som blir den viktigste basen i nord i framtiden. Evenes blir helt sentral for Luftforsvaret som framskutt operasjonsbase for F-35. I et operasjons-optimalisert luftforsvar gir det derfor mening å legge de nye overvåkningsflyene til Evenes selv om det betyr at Andøya legges ned.

I et operasjons-optimalisert Luftforsvar må vi prioritere de viktigste oppgavene. Dette har betydning også for Bardufoss.

Hovedbase helikopter er i dag på Bardufoss. NH90 er som kjent under innfasing til støtte for Kystvakten og marinens fregatter. Helikopterstøtte til Hæren utføres i dag av 339 skvadron på Bardufoss med Bell 412, og på Rygge for spesialstyrker og politi. I en rekke av prioriteringer har FSJ anbefalt å forlate ambisjon om dedikert helikopterstøtte til Hæren og isteden flytte Bell 412 til Rygge for å øke understøttelsen av spesialstyrker og politi.

Kystvaktversjonen av NH90 og redningshelikoptre planlegges utnyttet til medisinsk støtte ved krise og krig. Dette er igjen et resultat av nødvendige og strenge prioriteringer. Spesialistyrkene og politiet er prioritert foran Hærens behov. Samtidig betyr ikke det at Hærens behov ikke er reelt og viktig. Det er likevel et spørsmål om penger. Et nytt helikoptersystem for understøttelse av Hæren er blant FSJs prioriteringer dersom Forsvaret får økte budsjettrammer.

Basestrukturen er viktig for Luftforsvaret. Den må ikke være for stor. Da bruker vi pengene på å drifte infrastruktur vi egentlig ikke trenger. Den må heller ikke være for liten. Da dekkes ikke de operative behovene og vi vil mangle kapasitet til å ta i mot allierte forsterkninger. Basene må også ligge på riktig sted. Slik landet vårt nå en gang ser ut, kan vi ikke ha alle basene samlet i en landsdel. Da vil ikke Luftforsvaret ha reaksjonstid, rekkevidde og holdetid til å kunne operer effektivt i hele landet.

I et operasjons-optimalisert luftforsvar vil jeg ideelt sett ende opp med en operativ basestruktur i nord, en i Midt-Norge, og en i sør. Jeg har derfor anbefalt en kraftsamling rundt Evenes i nord, Ørland-Værnes i Midt-Norge, og Rygge i sør. En slik operativ basestruktur gir kapasitet og fleksibilitet til å dekke hele landet i et bredt spekter av situasjoner. Det gir også en god kobling mellom luftmaktens egenskaper og Norges geografi. En slik innretning av basestrukturen vil derfor ha noe varig ved seg. Dette er i seg selv viktig. Vi kan ikke fortsette å diskutere hvilke baser vi skal beholde eller ikke hvert fjerde år. Dette gir ikke nok stabilitet og sikkerhet til at vi får utviklet strukturen vår i et langsiktig perspektiv. Det gir også stor usikkerhet for personellet.

Det er i dette perspektivet jeg også støtter å videreføre Luftforsvaret ledelse på Rygge. En eventuell flytting vil koste mer enn det smaker, både mht økonomi, omstillingskonsekvenser og operativ nytteverdi. En videreføring på Rygge passer meget godt inn i min strategi om kraftsamling av Luftforsvarets virksomhet på baser med høy stridsverdi og som bør videreføres i strukturen i et varig perspektiv.

I det operasjons-optimaliserte luftforsvaret er de strukturmessige forholdene selvsagt svært viktige. Vi må ha riktig materiell, personell og baser. Vi må imidlertid også balansere disse innsatsfaktorene riktig. Når samfunnet bruker så mye resurser på Luftforsvaret skylder vi å utnytte de store investeringene på en optimal måte. Helt sentralt er at vi forvalter resursene på en forsvarlig måte til daglig. Vi skal ha fokus på kostnadskontroll og kosteffektivitet slik at vi større grad optimaliserer nytteverdien av kapasitetene våre. I praksis må vi bli flinkere til på fokusere på operativ effekt.

En annen side av dette handler om taktikkutvikling og kompetanse. Dette er et eget satsingsområde. Vi skal øke fokuset på å få mest mulig operativ evne ut av tilgjengelige resurser. Dette påvirker hva jeg ønsker å satse på innen forskning og utvikling (FoU), hva vi underviser ved skolene våre, og det påvirker hvordan jeg vil organisere Luftforsvarets ledelse i framtiden. Jeg vil ha en stab og ledelse som også fokuserer på de viktigste oppgavene og som får mest mulig forsvarsevne ut av hver krone. I denne sammenhengen er det viktig å kunne ha et helhetsperspektiv på Luftforsvaret. Det er da viktig at jeg som generalinspektør ikke bare fokuserer på styrkeproduksjon, men at jeg også har et operativt ansvar. Dette legges det nå opp til i FMR og det er et viktig tiltak for å optimalisere Luftforsvaret mot operasjoner. Gjennom bla å se den daglige styrkeproduksjonen i sammenheng med operasjoner kan vi få mer tilstedeværelse og operativ effekt ut av de resursene vi tildeles. Vi får også en bedre helhet i styringsperspektivet og vi kan organisere oss på en mer effektiv måte. Arbeidet med å vurdere mulighetene dette gir, har jeg allerede startet.

Det er tilnærmingen til det operasjons-optimaliserte luftforsvaret som har preget mine bidrag til FMR. Og jeg mener å ha blitt hørt. Jeg er fornøyd med den innretningen FMR har fått. Dette henger godt sammen. Samtidig ligger det en fare nettopp i dette. Det er en indre sammenheng i de løsningene som foreslås for Luftforsvaret. Dette gjør det vanskelig å ta ut noen deler av dette forslaget uten at helheten må revurderes. Det er ikke en «konfekteske» hvor det er fritt til å plukke ut de bitene en liker best. «Alt henger sammen med alt» som Gro Harlem Brundtland en gang sa. Særlig kritisk er antallet F-35. Det er F-35 som vil gi oss en komparativ fordel. Det er heller ikke en lineær sammenheng mellom antall fly og effekt. Det er noen knekkpunkter som gir helt u-proporsjonale virkinger. Antall F-35 påvirker de operative konseptene våre og Luftforsvarets struktur i stor grad. Blir antallet mindre enn det som kreves for å kunne utnytte flyets egenskaper effektivt vil det få følgefeil både for Luftforsvaret og innretningen av hele Forsvaret som helhet.

Det er også svært viktig at både basestruktur og beskyttelsestiltak kan understøtte egne og allierte styrker på en effektiv måte. Vi må som sagt ikke stille oss slik at hele kapasiteten til kampflyvåpenet må brukes til å passe på kampflyvåpenet, eller at det enkelt kan tas ut med et lite antall våpen. Vi kan heller ikke stille oss slik at vi ikke kan ta mot de allierte luftstyrker på grunn av plassmangel. Da har vi bommet.

I det videre arbeidet med det operasjons-optimaliserte Luftforsvaret vil jeg fortsatt jobbe for å holde en rød tråd i alt vi gjør, slik at vi får størst mulig operativ evne ut av hver krone.

Forsvar av landet må være dimensjonerende og danne grunnlaget for både de løpende fredstidsoppgavene, og den beredskapen vi skal ha. I tillegg vil en slik innretning her hjemme gi et godt grunnlag for også å stille relevante bidrag ute.

Luftforsvaret skal virke i fred. Det gjør det hver dag. Luftforsvaret skal også virke i internasjonale operasjoner. Det har vi også vist at det gjør. Men Luftforsvaret må også virke effektivt i forsvar av landet. Det er ikke snakk om enten eller, men både og, men det er evnen til å forsvare landet som må være retningsgivende og dimensjonerende. Det er dette jeg vil oppnå med det operasjons-optimaliserte Luftforsvaret.

Takk for oppmerksomheten.

Skriv ut