Foredrag: Den militære profesjon: Utfordringer for høyere militær utdanning

Innledernes innlegg før diskusjonen startet
(To av innleggene er tilgjengelige)

Innleggende følger etter hverandre, rull nedover.
———

”Den militære profesjon: Utfordringer for høyere militær utdanning”

Kontreadmiral Arne Røksund, direktør Forsvarets Høgskole

Innledning

Krig eksisterer ikke lenger. Konfrontasjoner, konflikter og kamphandlinger eksisterer fortsatt – det ser vi tydelig i Afghanistan, Irak, Midtøsten og flere steder i Afrika – men krig mellom store hærstyrker på slagmarken, eller til sjøs og i luften, krig som vi har lært å kjenne fenomenet siden den industrielle revolusjon, krig som vi kjenner det fra Napoleons tid, og krig som vi kjenner det fra verdenskrigene og den kalde krigen, ja det eksisterer ikke lengre.

Del 1: Krigens endrede karakter

Dette er ikke mine ord. Det er hovedargumentet til General Rupert Smith, tidligere DSACEUR (Deputy Supreme Allied Commander Europe), slik han beskriver det i sin bok, The Utility of Force. Smith mener at vi står ovenfor et paradigmeskifte i krigføring, et skifte som skyldes både utviklingen i teknologi og endringer i samfunnet for øvrig. Han mener at det forrige paradigmet var preget av en vekselvirkning mellom fred og krig. Her hadde militæret den sentrale rollen. Militære styrker ble satt inn for å oppnå en hurtig og avgjørende militær seier. Militær seier var da også ensbetydende med politisk seier.

Det nye paradigmet, derimot, preges i følge Smith av en vekselvirkning mellom konfrontasjon og konflikt – et kontinuerlig spenningsfelt. Militære oppdrag handler ikke lenger om avgjørende slag, det handler sågar ikke om å oppnå militære seire i tradisjonell forstand. Dagens væpnede konflikter er ofte lave i intensitet, de utkjempes over lang tid, de utkjempes med uklare politiske målsettinger. Det militære ”end state” dreier seg gjerne om å forhindre at en situasjon eskalerer fra konfrontasjon til konflikt. Når det er en konflikt er ofte målet å begrense kamphandlingene slik at tilstanden igjen er preget av konfrontasjon. Dette er basert på et realpolitisk syn hvor en antar at den komplette harmoniske samekistens ikke er mulig i alle deler av verden, spesielt i de deler hvor ideologiske, etniske og religiøse spenninger preger hverdagen. Militære styrker kan således ikke avgjøre en konflikt, de kan kun legge forholdene til rette for en mindre konfliktfylt hverdag. Militære styrker er ett av flere sikkerhetspolitiske virkemidler.

Jeg vil ikke dvele med semantikken rundt begrepet krig, eller ”væpnet konflikt” som det heter i rettslig forstand, men la meg fastslå at krigens karakter har endret seg siden den kalde krigens slutt og vi må forholde oss til denne nye virkeligheten enten vi liker det eller ikke.

Del II: Den militære profesjon

Det at væpnede konflikter har endret karakter har følgelig konsekvenser for dimensjoneringen og organiseringen av det norske forsvar. Mitt ansvar i denne sammenhengen er å ta høyde for at den militære utdanningen blir relevant for å møte de nye utfordringene. Med militær utdanning tenker jeg på hele linjen, fra befalsskole til krigsskolene og det nye stabs- og mastergradsstudiet.

Det er mange måter å tilnærme seg en slik utfordring og jeg ønsker i dag å se på dette gjennom den militære profesjonen. Jeg tror de fleste av dere vil være enige i at det å være offiser er noe mer enn en normal jobb, det er noe mer en et vanlig yrkesvalg. Vårt virke er noe mer – det er en profesjon. Sagt med andre ord: vi jobber ikke som offiser – vi er offiser, på samme måte som at man ikke jobber som lege, man er lege. Man jobber ikke som jurist, man er jurist.

En profesjon består av tre bestandsdeler. For det første besitter en profesjon en ekspertise den er alene om og som det tar tid å tilegne seg gjennom en formalisert utdanning. For det andre kjennetegnes en profesjon av at den har et sosialt ansvar som andre yrkesgrupper ikke har. For det tredje har medlemmene i en profesjon en visshet om at de tilhører en eksklusiv gruppe med en kollektiv forpliktelse for profesjonens samlede kompetanse – vi kan gjerne kalle dette soldatens samhørighet, men for enkelhets skyld kaller vi dette soldatens identitet. Summen av disse bestanddelene gir profesjonen dens etos eller selvforståelse.

[Denne inndelingen er hentet fra det kanadiske Forsvaret, Duty With Honor (2003), men bygger for alle praktiske formål på Samuel Huntingtons bok, The Soldier and the State (1957).]

Del 3: Hva betyr krigens endrede karakter for vår militære profesjon?

Jeg vil nå kort gå gjennom hver av disse tre faktorene – ekspertise, ansvar og identitet – for å se på hvilke nye krav som stilles til dagens og morgendagens offiserer. Jeg vil avslutningsvis si noen ord om hvordan vi har tatt høyde for denne dreiningen i utdanningen ved stabs- og mastergradsstudiet.

Ekspertise:

Dagens offiserer trenger en kunnskap om, og forståelse for, andre kulturer, andre religioner og etniske sammensetninger. Vi må kunne delta i kamphandlinger – det å undervurdere viktigheten av å beherske strid kan få store konsekvenser for våre soldaters liv – men i tillegg må vi beherske en rekke daglige aktiviteter som preger samfunn som befinner seg i konfrontasjon og konflikt. Vi kan ikke lenger forholde oss til et atskilt operasjonsområde, vi må forholde oss til lavintensitetskonflikter der vi opererer i sivile samfunn, eller for å bruke Rupert Smith begrep, ”war amongst the people”. Virkeligheten er at vi befinner oss i komplekse operasjonsmiljøer hvor grensen mellom krig og fred er utydelig, hvor sivile og militære aktører går om hverandre. Det stridstekniske og stridstaktiske er selvsagt det grunnleggende i militær utdanning. Det er den kunnskapen som først og fremst er vårt særpreg. I utdanningen av befal og offiserer er det imidlertid viktig at vi skaffer oss en ekspertise utover det stridstekniske og stridstaktiske, en ekspertise som blant annet inkluderer forståelsen for de politiske beslutninger om hvorfor vi skal delta i enkelte internasjonale operasjoner og ikke i andre. Vi må ha en ekspertise som går på sivilmilitært samarbeid, og vi må ha betraktelig med kunnskap om hvordan media spiller en sentral rolle i dagens komplekse konflikter. For å nevne noe.

Ansvar:

Det som først og fremst kjennetegner de militæres ansvar er at vi har et ansvar ut over oss selv. Vi kan bli beordret i væpnet konflikt. I kampen om å redde liv kan vi bli drept selv, vi kan måtte risikere livet til eget personell og vi kan bli beordret til å drepe. Militært personell må ha en etisk forankring som gjør oss i stand til å ta ansvar i krevende situasjoner. Dette ansvaret må vi være oss særdeles bevisst i dagens komplekse konfrontasjoner og konflikter – jeg trenger ikke her utdype begrepet ”den strategiske korporal”. De klassiske skillene mellom de strategiske, operasjonelle og taktiske nivåene for beslutningstakere er blitt kraftig komprimert. Hvor paradoksalt det enn høres ut så er det nå slik at vi ikke nødvendigvis har en fiende som skal drepes, men ”en fiende som skal hjelpes”. Vi har videre et ansvar for å påse at væpnet konflikt følger de regler som er satt opp av det internasjonale samfunn.

Identitet:

Tidligere var drivkraften for verneplikt og vår militære profesjon nasjonal idealisme. ”Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige”, står det i grunnlovens paragraf 1. ”Enhver Statens borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at værne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue”, står det videre i paragraf 109. Forsvaret var en del av den norske identitet – nasjonen Norge skulle forsvares. Deltagelse i internasjonale operasjoner var videre bygget på frivillighet. Den dreiningen som vi ser nå kan vi kalle profesjonalisme. Vi skal gjerne være upartiske og nøytrale. Vi skal kunne være fredsstøttende uansett hvilken religion, ideologi eller etniske tilhørigheter partene har. Vi opererer ikke bare innenfor alliansen [NATO]. Vi opererer i multinasjonale koalisjoner. Dette stiller igjen krav til vår motivasjon for deltagelse i operasjoner, og motivasjon er ofte basert på en bred og relevant utdanning.

Del 4: Den militære profesjonen i stabs- og mastergradsutdanningen

La meg avslutningsvis si noen ord om i hvor stor grad har vi klart å ta hensyn til disse behovene i dagens stabs- og masterstudium. Jeg velger å fokusere på vår høyeste militære utdanningsinstitusjon både fordi det er den jeg kjenner best til, og fordi vi har sjefen for Luftkrigsskolen her som vil ta seg av det nivået. Som mange av dere vet består Stabsskolen nå av to deler: vi har en ett års lang stabsutdanning, og dernest får noen av offiserene muligheten til å gå videre med et påbygningsår som gir dem mastergradsnivå. Her ser dere hvordan vi har bygd opp de to årene.

Det som preger sammensetningen er at vi har funnet en balanse som tar innover seg tre elementer: vi har en profesjonalisering av vår profesjon, hvor det stilles nye krav til ekspertise, ansvar og identitet, som nevnt; vi har en akademisering i den forstand at vi skal møte en rekke krav til akademisk standard satt av NOKUT for å få lov til å tildele masterdiplomer; og til slutt så har vi en bevisst avveining av at denne akademiseringen ikke skal gå på bekostning av håndverket. Med håndverk mener jeg rett og slett ”anvendelse av militær makt”. En del undervisning baserer seg på erfaring, og slik erfaring har ikke nødvendigvis en tilknytning til akademiske studier, og når alt kommer til alt så er det evne til å være operative når det gjelder som er vårt virke. Vi søker således å være en akademisk institusjon, men ikke akademisk for enhver pris – håndverket militære operasjoner skal ivaretas.

Det som jeg har nevnt angående krav til den militære profesjon gjenspeiles i stor grad i studiet. Vi starter med vitenskapsteori og metodologi, dernest ser vi på militær historie, tenkning og teknologi. Her kommer vi inn på både Clausewitz og Jomini for dem som er redde for at klassikerne skulle ha gått tapt. Så ser vi på norsk og internasjonal politikk. Riktig nok er internasjonale operasjoner viktige, men kunnskap om eget land og våre nærområder har fortsatt en sentral plass i studiet. Så går vi inn på det største emnet, og det viktigste, ”fellesoperasjoner”. Her er det øvelser, her lærer vi om hva som skjer i de operative hovedkvarter, og her bruker vi ofte det som elevene allerede har av erfaring. Det er veldig mange som har operative internasjonale erfaring før de kommer til stabsskolen. Her er det vi kommer inn på selve håndverket – hvordan vi skal planlegge og gjennomføre operasjoner. Stabsstudiet avsluttes så med virksomhetsstyring. For de som går videre på masterstudiet starter de med seks uker som tar for seg anvendelse av militærmakt i komplekse konflikter, vi har så en fordypningsmodul og dernest spisser vi kompetansen på forskningsmetode før elevene får fem måneder til å fordype seg ved å skrive en masteroppgave. Vi er godt fornøyde med dette opplegget og tilbakemeldingene har vært veldig positive, men vi arbeider kontinuerlig med å forbedre undervisningen og forskningen ved skolen.

Det som er fellesnevneren for dette studiet og en direkte konsekvens av krigens endrede karakter er at vi fokuserer på hvordan vi skal tilnærme oss en problemstilling. Vi har ikke en resept for riktige løsninger. Skolens løsning finnes ikke – vi lærer ikke hva vi skal gjøre i en gitt situasjon, vi lærer hvordan vi skal tenke, resonere og reflektere.

Avslutning:

Vi har gått fra å være et tradisjonelt mobiliseringsforsvar basert på én definert invasjonstrussel til et moderne sikkerhetspolitisk og fleksibelt vertkøy som skal kunne møte et bredt spekter av utfordringer hjemme og ute. Dette har konsekvenser for vår militære profesjon. Dette krever fleksibilitet i Forsvarets organisasjon og personell, noe som igjen krever en bredere utdanning i bunnen. I en verden som ofte preges mer av konfrontasjon og konflikt enn fred og krig er det viktig at vi er oss bevisst hvilke tilpasninger vi må gjøre innenfor kategoriene ekspertise, ansvar og identitet. Gudmund Schnitler skrev i 1914 at man skulle stille tre krav til en militær sjef: han skulle ha en matematikers klarhet, en dikters fantasi og en apostels begeistring! Jeg er selvsagt enig i det. Vi kan kanskje ikke tilføre alle disse egenskapene på skolebenken, men et stykke vei skal vi klare å innfri Schnitlers forventninger.

Takk for oppmerksomheten.

—————————————————–

Debattinnlegg fra oberst Kristian Lund, Sjef Luftkrigsskolen

Oberst Kristian Lund måtte melde forfall pga sykdom, men her gjengis innlegget han skulle ha holdt.

Formann, ærede forsamling

Navnet mitt er Kristian Lund og jeg er sjef for Luftkrigsskolen i Trondheim. Som en innledning til kveldens debatt har jeg tenkt å snakke om krigsskolene, og jeg vil begynne med en påstand; Krigskoleutdanningen har aldri vært bedre!

Luftkrigskolen representerer ”junior service”, men jeg tar likevel sjansen på å si at mitt budskap er representativt også for de andre to, selv om det jeg sier er basert på Luftkrigsskolen.

Krigsskolene har vært og er fortsatt en suksess. Det er ingen påstand, men et faktum. Skolenes produkt er kompetente offiserer, og det er ingen tvil om at norske offiserer har vært og er kompetente i sin tjeneste. Grunnlaget for denne suksessen har vært krigsskolenes evne til å tilpasse seg i to retninger. Den første styres av Forsvarets behov, den andre av samfunnets utvikling. I salen sitter mange med krigsskoleutdanning. Utdanningen i dag er ikke den samme dere fikk, og ungdommene som gjennomfører den er ikke som dere var. Likevel produserer krigsskolene kompetente offiserer, i dag som før.

I 2003 ble krigsskolene akkreditert som høyskoler, og ble delvis underlagt ”Lov om universiteter og høyskoler”. I 2005 endret Forsvaret hele krigsskoleordningen. KS1 og KS2 falt bort til fordel for en 3årig utdanning som grunnlag for yrkestilsetting som offiser, og som også skulle tilfredsstille lovens krav til en bachelorgrad.

Advarslene kom umiddelbart; nå endres krigsskolene fra å være en profesjonsutdanning til en ren akademisk eksersis med studiepoeng som viktigste fokus. Kritikerne tok feil. En viktig grunn er at den pedagogiske grunntanken på krigskolene er den samme som før – Læring, innsikt og forståelse skjer ved refleksjon og veiledning under og etter praktiske øvelser, på grunnlag av kadettenes teoretiske kunnskap. Det har heller ikke blitt færre øvelser enn før. Offisersprofesjonen står fortsatt i fokus.

Akkrediteringen har likevel innført to store endringer. Den første er at krigsskolene må utarbeide og vedlikeholde et meget omfattende kvalitetssystem som dokumenterer skolens faglige innhold og nivå. I praksis betyr dette at det må dokumenteres hva skolens innhold er, hvorfor de ulike emnene er valgt, hvordan dette bidrar til produktet kompetent offiser. I tillegg, det skal skrives kvalitetsrapporter som skal angi om målene ble nådd. Alt dette skal være tilgjengelig for Statens kontrollorgan – NOKUT, mao en nøytral part utenfor Forsvaret.

Den andre endringen er at det stilles krav til de formelle faglige kvalifikasjonene til de som skal undervise ved krigsskolene, ikke bare til relevant praksis fra riktig våpenart eller bransje.

Utdanningen er blitt mer gjennomtenkt og helhetlig. Dagens 3 årige krigsskole er ikke summen av KS1 og KS2, men en ny utdanning tilpasset Forsvarets og samfunnets behov. Krigsskolene er blitt mer profesjonelle. Jeg mener derfor at den nye ordningen har vært til det gode for kvaliteten på utdanningen.

Akkrediteringen som høyskoler stiller krav til at undervisningen ved krigsskolene skal være forskningsbasert. Hva betyr egentlig dette? For krigsskolene betyr forskningsbasert undervisning at de som underviser, i tillegg må utføre forskning i akademisk forstand. Hensikten er at den utdanningen som gis skal ha en vitenskaplig forankring. Skolen skal avsette arbeidstid for å skape rom for forskning.

For krigsskolene skaper kravet til forskningsbasert undervisning trygghet i utdanningen. Jeg vil illustrere det med et eksempel. Alle skolene øver intops. Dette er øvelser med momenter som er meget krevende for kadettene, fysisk som mentalt. Sett opp mot forskning, betyr dette at øvelsenes innhold og virkning skal ha et vitenskaplig fundament. Å ha en stab som har en inngående forståelse av konsekvensene av øvingsmomentenes innhold, bidrar til å sikre at øvelsene ikke går over streken ift kadettenes fysiske og mentale helse.

Kravet om forskningsbasert undervisning har skapt bekymringer i Forsvaret knyttet til om krigskolenes fagmiljøer hver for seg er store nok til å kunne ivareta en slik forskning. Dette har da medført vurderinger om sammenslåing av skolene for å skape større fagmiljøer, en slags kritisk masse. Jeg tror imidlertid ikke at det er størrelsen som teller, her heller. Større fagmiljøer skaper ikke automatisk forskning. Basert på det jeg erfarer ved Luftkrigsskolen er det undervisningskollegiets holdninger til sitt arbeid som må endres. Ved skolen har undervisningskollegiet til alle tider studert for å videreutvikle seg. De formelle kravene til forskning har likevel medført en endring. Kollegiet er blitt mer bevisst på at den tid som er avsatt til forskning og utvikling, faktisk skal resultere i økt produksjon av vitenskaplige arbeider. Ved Luftkrigsskolen skjer dette både med de sivile lærekreftene og blant offiserene.

Slik bygges både den enkeltes faglige kompetanse opp, samtidig som skolens samlede kunnskapsbank utvides. For å utvide skolens akademiske grunnfjell, har Luftkrigsskolen knyttet seg opp til miljøer der forskning allerede er en del av virksomheten, ved å etablere kontrakter med andre forskningsmiljøer og universiteter, og deres professorer.

Bekymringen over krigsskolenes fagmiljøer er overdrevet, så lenge den enkelte skole evner å motivere sine medarbeidere til faglig utvikling, og kollegiets faglige kompetanse vedlikeholdes i både bredde og dybde. Vi mener at den knytningen vi har til institusjoner utenfor Forsvaret gir større effekt enn det en sammenslåing av krigsskolenes fagmiljøer vil kunne bidra til.

Selv om den nye krigsskoleordningen og akkrediteringen som høyskoler har bidratt til å høyne krigsskolenes kvalitet, er ikke disse tider uten utfordringer. Jeg har så vidt nevnt utfordringen med å utvikle og beholde skolenes faglige kompetanse. På sivil side konkurrerer krigskolene med universiteter og forskningsinstitusjoner. På militær side søker høyt utdannede offiserer både høyere grad og høyere lønn andre steder. Krigsskolene er ikke lønnsledende i Forsvaret. For skolesjefene har derfor bibehold av kompetanse et kontinuerlig fokus.

Den største utfordringen er likevel ikke skolene selv, men skolenes raison d’être, nemlig kadetter. Uten kadetter, ingen kompetente offiserer. I et samfunn der ungdommen har all verdens muligheter, er det vanskelig å tiltrekke mennesker til et av de mest krevende høyskolestudiene i landet. En krigskole er, som mange av dere vet, ikke noe dagstidsstudium, det er en 24 timers tilværelse. Å finne mange nok som ønsker dette på veien til en yrkeskarriere i Forsvaret, er en meget stor utfordring for Forsvaret. Dessverre opplever jeg i dag at det ikke er nok samlet, felles innsats for å rekruttere til krigskoleutdanningen. Diskusjonen om kadettkvoter er irrelevant, hvis skolene ikke kan fylle dem. Jeg tror derfor rekruttering er en viktigere oppgave å ta fatt på, enn å bruke tid på om skolene har livets rett eller ikke.

Jeg begynte med en påstand om at krigsskolene aldri har vært bedre. Påstanden er relativ, siden det er nå-tiden som til enhver tid er referansen. Påstanden kan nok diskuteres. Det som imidlertid er et faktum er at eldste skole er 256 år. At den fremdeles er relevant indikerer tydelig at krigskolene til alle tider har evnet å tilpasse seg Forsvarets behov, endringene i samfunnet omkring og skiftende sivile utdanningsordninger. I dette perspektivet er ny krigskoleordning og høyskolekrav ingen dramatisk omstilling, kun en naturlig tilpasning vel innenfor kapasiteten til skolene.

Skriv ut