Foredrag: Atomvåpen og Internasjonal Politikk

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 11. oktober 2010
Ved
Seniorforsker Sverre Lodgaard
Norsk utenrikspolitisk institutt

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

ATOMVÅPEN OG INTERNASJONAL POLITIKK

Utfordringer for Obamas nedrustningsinitiativ.

 

I en tale i Praha 5. april 2009 utdypet Barack Obama sin ambisjon om å arbeide for ”fred og sikkerhet i en verden uten atomvåpen”. Et halvt år senere var dette punkt én i hans tale for FNs hovedforsamling. Samtidig sammenkalte han et toppmøte i FNs Sikkerhetsråd hvor lederne forpliktet seg til arbeide for en atomvåpenfri verden.

 

Det er ikke første gangen. Baruch-planen om internasjonal håndtering av kjernefysisk energi fra 1946, McCloy-Zorin erklæringen om alminnelig og fullstendig nedrustning fra 1961, og toppmøtet mellom Reagan og Gorbatsjov i Reykjavik i 1986 hadde samme siktemål. Alle verdens stater, på fire nær, er dessuten folkerettslig forpliktet til å arbeide for nedrustning til null i den kjernefysiske ikke-spredningsavtalen (Non-Proliferation Treaty, NPT). Baruch-planen ble raskt overspilt av den kalde krigen, McCloy-Zorin dokumentet kom aldri i inngrep med virkelighetens verden, i Reykjavik sto det amerikanske rakettforsvarsprogrammet i veien, og stormaktene har alltid hatt et halvhjertet forhold til sine NPT-forpliktelser. Så hva blir det til denne gangen?

 

Toppmøtet i Reykjavik er både bakteppe og relieff for Obama. Det var under 20-årsmarkeringen av dette møtet at noen av Reagans nærmeste medarbeidere tok opp igjen tråden fra Reykjavik. Framstående ledere fra begge partier sluttet seg til, og det samme gjorde prominente politikere i mange andre land inklusive vårt eget. I India blåste regjeringen nytt liv i visjonen om en atomvåpenfri verden under 20-årsmarkeringen av Rajiv Ghandi’s nedrustningsplan fra 1988. Obama, som hadde engasjert seg for atomnedrustning i yngre år, tok den med seg inn i verdens viktigste kontor.

 

Da Mikhail Gorbatsjov kom til makta søkte han dialog med USA på høyeste plan. Han fikk en villig partner i Ronald Reagan, som ikke likte tanken på toppmøter hvor det aller meste var avgjort på forhånd. Reykjavik ble derfor toppstyrt, liksom møtet i Geneve året i forveien. Det var deres eneste sjanse til å overvinne vanetenkningen i embedsverkene. Begge var overbevist om at alle atomvåpnene burde fjernes, og den tanken var stort sett fremmed for byråkratene. De andre atommaktene måtte også overstyres, men det ble ikke oppfattet som noe problem. Presidentene tok det som en selvfølge at hvis de ble enige, måtte de andre innordne seg. Slik var deres dominans i det bipolare verdensbilde som da gikk mot slutten, både i egne øyne og i de fleste andres.

 

For Obama er det ikke like enkelt. Møtet i FNs Sikkerhetsråd var en invitt til toppstyring, men nå er det flere å forholde seg til. Obama opererer i en multisentrisk verden hvor makta spres østover og sørover og hvor selvtilliten i de nye maktene vokser i takt med den økonomiske veksten. Flere atommakter – India, Pakistan og Nord-Korea, og uvisshet om det iranske atomprogrammet – kompliserer bildet ytterligere. Dessuten er nedrustning til null i beste fall en lang prosess, og amerikansk politikk er blitt sterkt polarisert. Etter Obama kan det komme en president som slår kontra. Flere regjeringer er derfor avventende.

 

Andre nærer en mer fundamental tvil om prosjektet. De mistenker at atomnedrustning er del av en dobbel agenda med det siktemål å bevare og styrke USAs ledende posisjon i internasjonal politikk. I en verden uten atomvåpen kan USA bli mer overlegent enn det er i dag, og på lave nivåer av offensive våpen kan et avansert rakettforsvar gi USA noe som ligner på førsteslagsevne i forhold til de andre atommakter. Et vellykket samspill mellom nedrustning og ikke-spredning kan dessuten hindre at mindre og svakere stater anskaffer ”the great equalizer” – atomvåpen – og dermed begrense deres evne til å forsvare seg mot USAs overlegne konvensjonelle styrker. Så hvorfor skulle Iran, Nord-Korea og andre stater som er i konflikt med USA frivillig eksponere seg for trussler og ydmykelse? Sett på en eller flere av disse måtene er ikke atomnedrustning noen oppskrift på progressive politikk, men et konservativt mål: Forandring for å bevare USAs og Vestens militære overlegenhet. Det er i så fall gammelt nytt: Stormaktene har alltid forsøkt å styrke sin egen stilling. Palme-kommisjonens budskap om felles sikkerhet fra 1982 – i den kjernefysiske tidsalder er sikkerhet noe man må bygge sammen med sine motparter, til felles beste – hadde appell i Europa og til dels i Moskva, men slo aldri rot i USA.

 

I en multisentrisk verden må partene derfor overbevises om at nedrustning ikke er et spørsmål om ensidige fordeler eller nasjonale ofre, men et globalt felles gode. Hvis ikke de viktigste aktørene kjenner seg rimelig trygge på det kommer man ingen vei. Nasjonale interesser må ikke oppgis, men nedrustning må bli en grunnleggende nasjonal interesse. For den beste og kanskje den eneste måten å hindre at atomvåpen blir brukt er å eliminere alle sammen. Universelle moralske begrunnelser – hindre masseslakt, bevare den menneskelige sivilisasjon – er derfor like viktige som sikkerhetspolitiske argmenter om hva som best tjener internasjonal fred og sikkerhet.

 

For å illustrere noen av de viktigste spørsmålene på veien mot null kan et lite stykke scenarie-skriving være nyttig. Jeg skal derfor gå den omvendte veien av den vanlige, ta utgangspunkt i målsettingen om en atomvåpenfri verden, arbeider meg tilbake til nåtiden og avslutte med de dagsaktuelle utfordringene.

 

Nedrustning til null er ingen entydig målsetting. Noen ser for seg en verden hvor våpnene er eliminert, men hvor de raskt kan gjeninnføres hvis en stat bryter overenskomsten. Den rådende tankegangen i USA er at jo bedre utbygd den kjernefysiske infrastrukturen er, jo færre operative våpen trenger man, og går man til null må man ha alt som trengs for gjenoppbygging på kort varsel. Andre mener dette er en dårlig ide fordi den holder liv i forestillingen om at kjernevåpenkrig kan bryte ut; fordi det blir fristende å kutte ned tida fra virtuelle til reelle arsenaler mest mulig; og fordi mange flere stater kan komme til å gjøre det samme. For i en atomvåpenfri verden må de samme reglene gjelde for alle. Uttallige klager over diskriminering i NPT gjør det i hvert fall umulig å argumentere for noe annet inntil videre. Dessuten må også virtuelle arsenaler forvaltes og holdes i beredskap, og vitenskapsmenn og teknikere er aldri nøytrale eksperter, men sosio-politiske aktører med egeninteresser i eget arbeidsfelt. En slik verden vil være ustabil. Derfor er det bedre å gå under null ved å eliminere alt spaltbart materiale for våpenformål, demontere kjernefysiske anlegg, og overføre arbeidskraften til andre sektorer. Det meste taler for den varianten.

 

En verden like over null vil også være ustabil. På et nivå av la oss si 30 operative sprengladninger kan det stilles spørsmålstegn ved gjengjeldelsesevnen. En angriper kan ødelegge noen våpen og avskjære andre, og teknisk svikt i egne systemer kan aldri helt utelukkes. Våpenkonstellasjoner på dette nivået kan friste til overraskelsesangrep eller føre til uønsket opptrapping når beslutningsfatterne begynner å tro at krig er uunngåelig. ”Minimum deterrence” er et fleksibelt konsept, men når flere atommakter har valgt styrkenivåer på noen få hundre våpen har det kanskje vært av gode grunner. Det gir bedre stabilitet.

 

Hvis vi en dag nærmer oss null, vil verden se annerledes ut enn den gjør i dag. Nedrustning tar tid, så spørsmålene vil bli betraktet gjennom andre briller enn våre. Vi må derfor passe oss for formastelige antagelser om det internasjonale politiske systemet x år fra nå. Men vi vet litt om hvilke militære konstellasjoner som er mer eller mindre stabile. Med dette som utgangspunkt kan det derfor være klokt å hoppe over overgangsfasene like under og like over null og gå fra et par hundre våpen direkte til en verden betydelig under null. Det kan gjøres ved å eliminere våpenmateriale, demontere kjernefysiske anlegg og omstille kjernefysisk ekspertise før man eliminerer de gjenværende våpnene. Stabiliteten ved ”minimum deterrence” kan med fordel beholdes til man er klar til å gå over til en stabil atomvåpenfri verden. Da, og først da, vil det være betimelig å ta det endelige skrittet.

 

Hva skal til for å få alle atommaktene til forhandlingsbordet? De mindre maktene – Frankrike, Storbritannia og Kina – har sagt at først må USA og Russland komme ned på deres nivå. Sistnevnte svarer i dag for drøyt 90 prosent av alle verdens atomvåpen. Men når det kommer til stykket er de trolig mindre rigide enn så. Hvis USA og Russland reduserer sine styrker til et 3-sifret tall og inviterer de andre til forhandlinger om felles tak, blir de kanskje med. Fortsatt vil de to store fra den kalde krigens dager ha et forsprang i kvalitative og andre henseende, men likebehandling må tilstrebes i hele prosessen med sikte på universelle regler i en atomvåpenfri verden. Framveksten av en multisentrisk verden understreker betydningen av det.

 

En slik verden – og nå er vi tilbake i nåtiden – setter noen av klassikerne på den nedrustningspolitiske dagsordenen i et nytt lys. Første ledd i NPTs art. VI – ”snarlig stans i det kjernefysiske våpenkappløpet” – er i praksis en henvisning til tre tiltak: fullstendig prøvestans, for å stoppe det kvalitative rustningskappløpet; stans i produksjonen av spaltbart materiale for å stoppe den kvantitative oppbyggingen; og sikkerhetsgarantier for land som har frasagt seg retten til å skaffe atomvåpen. Russland og USA har foretatt 1000 tester hver; India 5. De avanserte atommaktene er langt på vei istand til å simulere atomeksplosjoner: nykommerne har ikke samme evne. Vil prøvestansavtalen bli alment akseptert under slik forhold? Bør den suppleres med forpliktelser om ikke å innføre nye våpentyper? Eller bør rekkefølgen på tiltakene endres, slik at nye store kutt i russiske og amerikanske arsenaler kommer før prøvestansavtalen trer i kraft? Liknende spørsmål kan stilles til forhandlinger om stans i produksjonen av spaltbart materiale for å unngå uakseptabel forskjellsbehandling. Under den kalde krigen var det logisk å begynne med tiltak som kunne stanse den kvalitative og kvantitative oppbyggingen av arsenalene, for deretter å reversere prosessen. Nå er logikken en annen.

 

Obama-administrasjonens nye plandokument – Nuclear Posture Review, NPR – gir ubetingede negative sikkerhetsgarantier til ca. 180 land. Tidligere har USA truet med bruk av atomvåpen mer enn 20 ganger. Nå forplikter USA seg til ikke å bruke eller true med å bruke atomvåpen mot land som selv ikke har slike og som etterlever bestemmelsene i NPT. Samme dokument sier at USA vil prøve å skape betingelser for overgang til en doktrine om ikke-første-bruk. Slike doktriner gir atomvåpnene én og bare én funksjon: Å hindre at andre bruker sine. Av dette følger en besnærende nedrustningslogikk: Ingen ville trenge dem hvis ingen hadde dem.

 

Vil NATOs nye strategidokument som skal besluttes i Lisboa neste måned si det samme? Etter at det konvensjonelle styrkeforholdet i Europa ble snudd om da Sovjetunionen og Warszawa-pakten falt sammen, er restene av første-bruk strategien den mest arrogante delen av NATOs militære profil. Den japanske regjeringen, som befinner seg i en lignende situasjon, er åpen for å diskutere spørsmålet. Men gamle tradisjoner sitter i veggene, nye medlemmer har sine bekymringer, og én og kanskje begge de europeiske atommaktene har motforestillinger, så det er tvilsomt. Vil dokumentet peke i retning av tilbaketrekking av alle amerikanske atomvåpen på europeisk jord? Hvis det skjer kan vi begynne å knesette et nytt prinsipp, for da vil ingen atomvåpen være stasjonert på andres territorier lenger. Men også dette er tvilsomt, av samme og andre relaterte grunner.

 

Hvis ikke Obama får russerne med på en avtale om radikale nedskjæringer vil han dele skjebne med Reagan og Gorbatsjov. I dag er det dette som er det springende punktet. I Reykjavik ble det inngått to viktige avtaler – INF avtalen som eliminerte de såkalte euromissilene, SS-20, Pershing og landbaserte kryssermissiler – og START I som reduserte de strategiske arsenalene, men så stoppet det opp. Obama har forhandlet en oppdatert og forenklet START avtale med ytterligere kutt på marginen, og har som nevnt strammet inn på atomvåpnenes rolle i amerikansk utenrikspolitikk. Det siste er vel så viktig som det første. Men etter en hektisk aktivitet fra våren 2009 til våren 2009 begynner det nå å butte imot. Først skal Nye START ratifiseres. Det lykkes nok. Men så skal det banes vei for dype reduksjoner sammen med russerne, og det er en meget krevende oppgave. På den militære siden dreier det seg bl.a. om rakettforsvar, taktiske atomvåpen og nye langtrekkende konvensjonelle våpen, og politisk reiser det spørsmål om NATOs profil i øst og andre sensitive spørsmål langs Russlands grenser i sør, politikken overfor Iran inkludert.

 

Hadde Gorbatsjov visst hva vi vet om det amerikanske rakettforsvarsprogrammet idag, hadde han kanskje ikke satt foten ned i Reykjavik. For 25 år og 150 millarder dollar senere er programmet fortsatt lite effektivt. Men russerne hadde stor respekt for amerikanernes teknologiske kapasitet og har det fortsatt. Liksom kineserne er de dessuten bekymret ikke bare for forbedringer i rakettforsvaret, men også for at et slikt storstilt program kan skape teknologiske gjennombrudd på andre områder og stille dem i klemme på uventede måter.

 

Reagan satte det som da het Strategic Defense Initiative – stjernekrigsprogrammet på folkemunne – i sammenheng med avvikling av atomarsenalene, og mente at USA og Sovjetunionen burde ha et felles rakettforsvar i tilfelle noen stakk hodet opp igjen. En slikt samarbeid er teknisk komplisert og forutsetter en grad av gjensidig tillit som ikke eksisterer. I dagens verden ville det dessuten provosere Kina og andre som blir stående utenfor. Reagans ide var at ordningen skulle være global. I dag vil en bilateral ordning gi klar beskjed om at sikkerheten er delelig, og det vil føre galt av sted.

 

Innvendingene mot rakettskjold er ingen tillitserklæring til gjensidig avskrekking. Mutually Assured Destruction er et kontra-intuitivt konsept, for det sier at du er tryggest når du er naken. Forkortelsen MAD er ingen dårlig karakteristikk. Motstanden bunner i første rekke i at rakettskjold er spenningsskapende og kompliserende for kjernefysisk nedrustning. Ingen har uttrykt det så enkelt og godt som Richard Nixon da han i 1972 begrunnet den såkalte ABM-avtalen – som med noen unntak forbød rakettforsvar – med ordene ”har du et skjold, er det lettere å bruke sverdet”. USAs tilbaketrekking fra denne avtalen, Bushs planer om rakettskjold i Polen og Tsjekkia og deployeringene i Alaska og California – angivelig med adresse Nord-Korea, men i realiteten også Kina – har vært konfliktskapende og rustningsdrivende.

 

Som kjent kansellerte Obama planene for Polen og Tsjekkia, både som en konsesjon til Russland og fordi teknologien fortsatt er lite effektiv. Nå skal det istedet etableres et regionalt europeisk forsvar mot mellomdistanseraketter fra Iran og andre land i Midtøsten i rammen av NATO. Det demper uroen i Moskva, som til og med kan tenkes å samarbeide med NATO om dette. Men Nixons observasjon gjelder her også, i forhold til Midtøsten. Det er ikke Iran som truer USA og Europa, men Israel og USA som truer Iran og USA og NATO som kriger i Midtøsten. Igjen: Har man et skjold er det mindre risikabelt å bruke sverdet. Teknologien kan brukes for offensive såvel som defensive formål.

 

De taktiske atomvåpnene må også inn i neste forhandlingsrunde. Det er utenkelig at USA vil akseptere et tre-sifret nivå på de strategiske styrkene hvis russerne ikke vil begrense sine taktiske våpen, som de har 4-5 ganger så mange av. For å redusere og eliminere disse våpnene må det gjøres noe med de russiske trusselsforestillingene.

 

Kosovo-krigen sendte sjokkbølger inn i det russiske lederskapet. Siden NATO kunne bombe Serbia i strid med folkeretten, var alliansen troende til å gjøre mer av samme nærmere Russlands grenser. Russerne oppgraderte derfor atomvåpnenes rolle, angivelig som en midlertidig foranstaltning i påvente av at de konvensjonelle styrkene skulle komme på fote igjen. Den nye doktrinen fra 2010 er stort sett som den gamle. Imidlertid står USA for 45 prosent av verdens militærutgifter og Russland for 3, så skal vi vente på at de konvensjonelle styrkene blir i stand til å gjøre jobben må vi vente lenge. Alternativet er å dempe de russiske trusselforestillingene, og det er både et spørsmål om USAs og NATOs disposisjoner i øst og om psykologi og politikk i Moskva. Det berører sikkerhetsgarantiene for noen av NATOs nye medlemsland, som ikke har lagt traumet fra sovjet-tida bak seg, og det gjelder Ukrainas og Georgias status i det europeiske sikkerhetspolitiske bildet – sensitive spørsmål som ikke kan bilegges uten at forholdet til Russland omformes fra å være et motsetningsforhold til å bli en samarbeidsrelasjon.

 

Det er snart halvannet år siden partene trykte på ”omstartknappen”. Mye har skjedd til det bedre og mye gjenstår. Den europeiske sikkerhetsarkitekturen trenger en ny gjennomgang, bl.a. for å styrke prinsippet om ikke-bruk av makt – jfr. Sluttakten fra Helsinki, krigen i Georgia i 2008, og de sentral-asiatiske landene som er med i OSSE. Og det trengs et nytt løft for å bli kvitt etterslepet fra den kalde krigen. Det er behov for inngående samtaler om organiseringen av europeisk sikkerhet og samarbeid generelt og russiske trusselsbilder spesielt. Obama skjønner dette, men har begrenset handlefrihet i det tilspissede amerikanske landskapet. Alternativt er tyskerne godt plassert for å ta denne utfordringen.

 

Den amerikanske presidenten har gjort eliminering av atomvåpen til en merkesak og har allerede fått en nobelpris for sin innsats. Til å begynne med var det ganske bred oppslutning om dette i USA, langt inn i republikanernes rekker. Men så begynte motkreftene å melde seg. Idag er det mange som tror at Obama-administrasjonen vil ende opp med et kompromiss som best kan karakteriseres som ”anti-nuclear nuclearism”: Den vil støtte seg på overveldende amerikansk militær makt, atomvåpen inkludert, samtidig som den gjør substansielle og retoriske framstøt for nedrustning. ”Anti-nuclear nuclearism” trives i våpenlaboratorier og tenkesmier som en taktisk tilpasning til målsettingen om en atomvåpenfri verden og betyr mindre arsenaler og sterkere kjernefysisk infrastruktur, nærmere bestemt nedrustning så langt det er forenlig med USAs nasjonale interesse i fortsatt militær overlegenhet. Presidenten har høyere personlige ambisjoner enn så og det har også flere av hans medarbeidere, men stilt overfor motstand på hjemmebane og en betydelig porsjon internasjonal skepsis kan han komme til å ende opp med et slikt kompromiss.

 

Hele tida er polariseringen i amerikansk politikk et kompliserende element. Den er sterkere enn noen gang etter 2dre verdenskrig. Etter Obama kan pendelen svinge. Derfor holder andre stater igjen og er forsiktige for ikke å strekke seg for langt etter denne administrasjonens invitter.

 

En ny avtale mellom USA og Russland krever ingen omforming av det globale politiske systemet, men en bred samarbeidsrelasjon mellom dem. Men sett at de enes om dype kutt: Hva slags verden trenger vi da for å få med de andre maktene på nedskjæringer til for eksempel hundre våpen pluss? Da, om ikke før, blir det behov for gjennomgripende endringer i den internasjonale politiske orden, for det er da spørsmålet om et liv uten kjernefysisk avskrekking begynner å bli presserende. Da trengs det et bedre system til erstatning for kjernevåpenavskrekkingen.

 

Den europeiske konsert etter Napoleonskrigene har vært nevnt i denne forbindelse. Det var et system hvor de europeiske maktene forpliktet seg til å respektere hverandres vital interesser og vise måtehold. Henry Kissinger, med spesialkompetanse på den europeiske konsert og lignende ordninger, beskriver den som et system hvor ”stormaktene samarbeider om å befeste internasjonale normer (og hvor) felles opptreden vokser ut av felles overbevisning…Det er en verden som enten er uten en dominerende makt eller hvor den potensielt dominerende makten leder gjennom måtehold”. Han mer enn antyder at Obama-administrasjonen er tilhenger av et slikt konsert-diplomati. Ettersom makta forskyves raskt i dagens verden må systemet grunnes på felles normer. I en dynamisk verden vil alternativet – en ordning basert på et stabilt ekvilibrium mellom stormaktene – være ”dead on arrival”.

 

Forholdet mellom USA og Kina blir viktigere enn noe annet. For det amerikanske liksom det britiske imperiet er ”second country” – den eller de statene som ligger nærmest opp til hegemonen i det globale makthierarkiet – den største utfordringen. For USA er dette i første rekke Kina. Hvis ”second country” truer med å overta hegemoniet må det stoppes i tilløpet. Så langt har ikke USA akseptert gjensidig avskrekking som strategisk grunnlag for forbindelsene med Kina: Overlegenheten har vært så stor at man ikke har hatt noen sterk tilskyndelse til det. Grovt sett har amerikanerne delt seg i to leire, én som mener samarbeid er veien og én som tror at konfrontasjon er uunngåelig. De møtes i diskusjoner om hvor sterke forholdsregler som bør tas. Spørsmålet er om USA greier i tilpasse seg i tide, eller om den militære makten vil bli brukt på fallrepet for å forsvare imperiale posisjoner så godt det lar seg gjøre, slik mange tidligere imperier har gjort.

 

I Oslo Militære Samfund er det naturlig å vektlegge maktforhold, geopolitikk og militære dimensjoner ved internasjonal relasjoner. Jeg har holdt meg til det. Atomvåpenspørsmålene er toppstyrt – de er ”high politics” par excellence – og slik har jeg omtalt dem. Men det er ikke alt. I de 65 åra som har gått siden Hiroshima og Nagasaki har det vokst fram en norm om ikke-bruk som understøttes av en sterk folkelig motvilje mot disse våpnene. Og jo mer tid som går uten at atomvåpen blir brukt jo sterkere blir normen.

 

Dette har alltid bekymret dem som har prøvd å trekke maksimale fordeler av sitt atomvåpeninnehav. Derfor ble nye våpentyper som det var mer tenkbart å bruke og som derfor med større sannsynlighet ville bli brukt, utviklet. Nøytronvåpenet var kanskje det best kjente eksemplet. Men de siste 20 åra har moratoriet på atomvåpenprøver stått i veien for innføring av våpen med nye egenskaper. Under den kalde krigen ble marinefartøyer sendt til konfliktområder rundt om på kloden for å minne om at de sterkeste våpnene sto til disposisjon, men det amerikansk-russiske presidentinitativet fra 1991 tok atomvåpnene bort fra alle overflatefartøyer. I dette århundret ble normen om ikke-bruk motvirket av doktriner som utvidet bruksområdet for disse våpnene – i USA, Frankrike, Storbritannia og India, og Russland hadde gjort det samme like i forveien – men nå har Obama snudd den trenden. Terskelen for bruk av atomvåpen er dermed høynet, om ikke entydig, for faren for kjernefysisk terrorisme har kommet i tillegg.

 

Folkelige kampanjer har bitt seg tak i normen om ikke-bruk. Nå går et bredt spekter av organisasjoner og bevegelser sammen om å kreve et forbud mot atomvåpen, humanitære organisasjoner ikke minst. Det var slik avviklingen av kjemiske og biologiske våpen begynte: Først ble de forbudt ved internasjonal avtale fordi de var inhumane, og så ble det inngått avtaler om å eliminere dem. I praksis var imidlertid Geneve-protokollen av 1925, som forbød dem, en avtale om ikke-første-bruk. Dette er merkebøye også på atomvåpenområdet som realister og idealister kan gå sammen om.

 

NPT er en oppskrift for nedrustning til null. Men det er en rudimentær oppskrift. Dessuten sier ikke avtalen noe om hva slags atomvåpenfri verden man bør styre mot. På ett eller annet stadium må det derfor vedtas en konvensjon som klargjør hvordan prosessen fram mot målet skal være. Arbeidet med en konvensjon er både et regjeringsprosjekt og et folkelig prosjekt og ledes av mennesker med høy ekspertise. Et vanskelig spørsmål er hvordan man kan sikre dynamikk og framdrift i nedrustningsprosessen uten å bruke almanakken, dvs uten å tidfeste når de ulike tiltakene og fasene skal gjennomføres, for stormaktene vil ikke forplikte seg til noe tidsskjema. Har man stor makt vil man også ha frihet til å bruke den.

 

Til slutt: Hva er vitsen med å stirre inn i krystallkula når nedrustningsprosessen er så prosessavhengig? Veien blir jo til til mens man går?

 

For at politiske ledere skal være istand til å treffe beslutninger om en kompleks virkelighet må virkeligheten forenkles. Heuristiske antagelser kan vise seg feilaktige, men ved å gjøre prosessen mot en atomvåpenfri verden mer tenkbar – lettere å forestille seg – blir realiseringen av den også mer sannsynlig.

 

Er dette begynnelsen på slutten for atomvåpnene? Tjue år etter Reykjavik krevde Shultz, Kissinger, Nunn og Perry omkamp, og Obama stilte seg til disposjon. Reykjavik var et stort skritt framover, selv om målet glapp. Det kan også bli Obamas skjebne. Han har tatt noen viktige steg allerede, men målet krever en annen verden enn vår.

Skriv ut