Foredrag: Åsne Seierstad

Foto: Google/Adressa.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund
25. november 2002


ved

Åsne Seierstad

Journalist

Deres majestet, ærede forsamling.

 

Det er noe som alltid ledsager en krig – og det er løgnen. Løgnen om tap, løgnen om seire, løgnen om krigens ofre.

 

Når et regime snakker løgn i blandet halvsannheter, kalles det propaganda. Krigspropaganda. Den eneste måten å skjære gjennom løgnen og propagandaen – er selv å oppsøke krigen.

 

Da jeg var 23 år, ble jeg Moskva-korrespondent for Arbeiderbladet, nå Dagsavisen. Et år senere, nyttårsaften 1994 bryter krigen i Tsjetsjenia løs. Planen var å ta Groznyj, og overmanne de tsjetsjenske opprørstyrkene på 48 timer. 8 år senere varer krigen fortsatt.

 

Jeg dekket krigutbruddet fra Moskva. Hver uke oppsøkte jeg det russiske forsvardepartementer for å få siste nytt, jeg leste telegrammer, og sydde sammen saker jeg sendte til Oslo. Basert på russernes uttalelser om stadig nye seire på slagmarken. Dersom man i dag hadde regnet sammen alle tsjetsjenerne som russerne har hevdet å ha nedkjempet i løpet av disse årene, ville det knapt vært noen igjen. De ble fortalt å ha enorme tap, etter som krigen fortsatte, og russerne satte stadig nye frister, først timer, så uker, så måneder. Men altså år.

 

Sannheten var en annen: 17-årige russiske rekrutter ble sendt ned for å kjempe mot våpenvante opprørere. De ble gjerne sendt ned uten kart, uten forsvarlig utstyr. Mange hadde aldri noen gang holdt i et våpen. På grunn av dårlig organisering og korrupsjon hadde mange militærleire ingen våpen til trening. De falt i hopetall, allerede de første døgnene døde hundrevis, der de rullet inn med tanks til Groznyj, mens tsjetsjenerne sto i bakhold i husene i byen.

 

I russiske medier ble tsjetsjenerne fra første dag kalt banditter og terrorister. Et folk som ønsket uavhengighet på lik linje med estlendere, latviere og litauere. Etter hvert ble det umulig å rapportere om utbryterrepublikken fra Moskva. Jeg bestemte meg for å reise ned selv. Og hvordan reiser man ned i en krig? Flyene er innstilt, grensene er stengt, veiene ufremkommelige. Men de frakter jo soldater ned, tenkte jeg, så jeg møtte opp på det russiske forsvardepartementet, og spurte om jeg kunne bli med en transport ned. –Møt opp på den militære flyplassen, i morgen tidlig kl. 5, var beskjeden. (På mange måter er Russland svært byråkratisk, på andre måter ikke). Jeg møtte opp og reiste ned sammen med en gjeng livredde russiske bondegutter. Etter hvert fikk jeg plass i med offiserene foran forhenget, og fløy inn i krigen med et glass vodka i den ene hånden og en sur agurk i den andre.

Vi landet på det som var igjen av flystripen i Groznyj, det siste tsjetsjenerne holdt før de måtte gi tapt og flyktet opp i fjellene. Og her forlot russerne meg. Etter å ha forært meg en skuddsikker vest i bjørnestørrelse, en hjelm og ”Ostorozjne” Vær forsiktig.

 

Og jeg dro for første gang inn i for å finne det krigen alltid fortrenger først – nemlig sannheten. Jeg fant døende barn på feltsykehus, jeg fant mineskadde gjetere, jeg fant familier uten menn – de var alle i fjellene. Jeg fant utbombede hus, jeg fant barn med våpen, tomme skoler – og opprørere, som kjempet innbitt for en ting – frihet. Tsjetjenerne har opp gjennom århundrene blitt kjent som Russlands mest innbitte og brutale krigere. De har levd opp til sitt rykte – og til tross for de russernes overlegne våpen, har tsjetsjenerne noe de 17-årige russiske soldatene mangler – et mål med krigen, det vet hva de kjemper for.

 

Jeg var flere turer i utbryterrepublikken i Kaukasus, og oppholdt meg der i flere måneder til sammen. For å skjære gjennom løgnen, og i alle fall finne en flik av sannhet. En sannhet som nå ofres – i og med at verden nå har lukket øynene for overgrepene som skjer i Tsjetsjenia – på krigen mot terrorismens alter.

 

Noen år senere, ble sendt til en ny krig – krigen i Kosovo. Da jeg kom ned noen dager før NATOs bombekrig startet, var det ikke lenger mulig å komme inn i Kosovo, og vi ble stående på grensen for å ta i mot flyktningene fra Milosevics utrenskninger. Flyktningene ble våre sannhetsvitner. De kom i tøfler, i sandaler, i utgåtte sko, med det de hadde rasket med seg i en plastpose. Det ble en vanskelig krig å dekke. En kilde var NATOs daglige pressebriefinger – en annen var serbernes informasjonstjeneste – en tredje var øyenvitnene – flyktningene selv. Her var det vanskelig å finne ut hva som egentlig skjedde. Flyktningene hadde grusomme historier å fortelle om serbernes framferd. Man skal lytte til en flyktning – men man skal også vite at fjærene blir til hauker.

 

En historie de fortalte var at flere tusen mennesker var blitt drept på en sportsstadium. Vi fikk assosiasjoner til Santiago i 1973. Men en pekefingerregel er ikke å rapportere hjem om annet en de en flyktning har sett selv. Og med denne historien – som med mange andre – var det at det var ingen som selv hadde sett dette – de hadde hørt om det. Og dermed rapporterte jeg aldri om dette, og historien stemte heller ikke. En annen historie var at det var samlet et en stor haug med kroppsdeler – armer, bein, ører, neser – på torget i Pristina. Jeg spurte flyktningene om de hadde sette det. –Ja svarte, de. –Ja, hvor på plassen lå dette, oppe ved rådhuset, ned i hjørnet, hvor stor var haugen. Når det kom til stykket var det ingen som selv hadde sett haugen – de hadde bare hørt om den. Igjen en historie som viste seg i etterkant å ikke stemme. Lidelsen har også sine løgner.

 

Jeg ble værende på Balkan, denne gangen for å skrive bødlenes historie. Serbernes, som gjennom nittitallets krig hadde blitt Europas utstøtte. Med Milosevic som leder, og serbernes brutale framferd, hadde hele folket blitt en pariakaste, og jeg ville gjennom en bok, prøve å finne ut hva som skjer med mennesker som har levd ti år med krig og med sitt eget folk som aggressoren. Jeg skrev en bok basert på serbernes historie – i et forsøk på å menneskeliggjøre fienden – i et forsøk på å bedre forstå dem. I boken ”Med ryggen mot verden. Portretter fra Serbia” kan man lese om krigsforbryteren, Milosevic- tilhengeren, svartebørshandleren, men også om poeten, rockestjernen og bonden.

 

Jeg var fremdeles på Balkan september i fjor. Jeg hadde akkurat dekket fredsforhandlingene i Makedonia, og den albanske geriljaen i landet hadde begynt å levere inn våpnene sine under NATOs overvåkning. Det så ut til å roe seg ned på Balkan.

Jeg tar en liten ferie til Italia, og i det jeg kommer fram til Venezia, tar jeg, i tretiden denne dagen en telefon til en venn av meg i New York Times, som i skjokk svarer – just a minute ago, a plane just crashed into World Trade center.

Dagen etter setter jeg meg på flyet hjem, og som de fleste satt jeg foran skjermen de neste dagene. Men det tok ikke mange dagene før reporteren i meg våknet. Det var tydelig at president Bush ikke ville la tårnene ha falt uhevnet. Men det var usikkert hvor hevnen hans ville rettes, så jeg søkte visum til de fleste slemme regimer i verden, Iran, Irak, Yemen, Sudan, Pakistan, Tadsjikistan, Afghanistan. Etter to uker fløy jeg med Tajik Air til Dushanbe. Flere journalister hadde tenkt det samme og ved ankomst Dushanbe leide vi en taxi – en Volga – som ikke hadde gjort annet enn å cruise rundt i Dushanbes gater. Vi punkterte tre ganger på landeveien frem til den afghanske grensen. I ly av nattemørket ble vi smuglet over grensen. De siste hundre meterne kjørte vi uten lykter i stummende mørke, for herfra kunne Taliban nå oss.
Ved grensen, som er en elv, fikk streng beskjed om å holde oss rolige, og enda strengere beskjed om ikke å tenne lommelykter, ikke en gang en sigarett. Gloen kunne få Taliban til å se oss – og angripe. Vi ble fraktet på en flåte og ble møtt på andre siden av det som skulle forfølge meg det neste året, støvet. Afghanistan er at land av ørken, stepper og fjell. I følge afghanernes skapelsesmyte sies det at da Allah hadde skapt hele verden, satt han igjen med noen store steiner, noe sand og grus. Det kastet han ned på jorden til sist – landet ble Afghanistan.

Vi fikk plass på et lasteplan, og ble kjørt innover ørkenen til Nord-alliansens hovedkvarter – i Kwadja Bahoudin – en by med leirhus, der barnas ansikts hud er angrepet av sandfluer, og jeg for første gang så de spøkelsesaktige figurene – som skulle vise seg å være kvinner.

 

Hvorfor dro vi akkurat hit til Nord-alliansen på grensen til Tadsjikistan. Å komme seg inn i Taliban-kontrollert område var utelukket. De fleste av de som prøvde seg ble fanget. Det advarte Taliban om på forhånd. Vestlige reportert hadde ingen adgang til landet, og ville umiddelbart bli fengslet som spioner. Å bære en satellittelefon, den eneste måten å få sendt reportasjene hjem på, advarte Taliban om at ville medføre dødsstraff. Og så eventyrlysten var jeg ikke at jeg prøvde det. Mange journalister dro til Pakistan, for å vente på Talibans fall der. Men vi tenkte at den beste måten er å følge Nord-alliansen sørover, og kampene vil trolig starte i nord. I de sør-østlige områdene på grensen til Pakistan, fantes Talibans argest tilhengere – så den som valgte å vente her måtte vente lenge.
Vi kom oss endelig fram til Nord-alliansens hovedkvarter. Ble møysommelig kontrollert for våpen og papirer. De var ekstremt forsiktige etter at lederen deres Akhmad Shah Massoud hadde blitt drept, to dager før terrorangprepene i USA; av tunisiske selvmordsjournalister med belgiske pass.
Den første dagen oppsøkte vi flyktningene og krigens ofre. Og fant det som alltid er det verste når man dekker en krig – det er å se lemlestede barn. Sykehuset i byen var overfylt, og det var satt opp telt med overfylte feltsenger ute i ørkenen. Der møtte jeg barn som lå med åpne sår i magen, i halsen, i låret etter å ha blitt truffet av splinter etter et angrep fra Taliban. Her møtte jeg to barneøyne jeg aldri glemmer, selv om jeg har glemt guttens navn. Han var ti år, og la der med to stumper igjen, der han for få dager siden hadde hatt bein. Moren satt med tomme øyne ved siden. Det å stå der som voksen å vite at denne gutten nesten ikke har et liv lenger. Når kommer det rullestol, eller proteser og krykker ut til ham. En gutt som for få dager siden løp rundt. Å stå der som voksen å vite at han aldri kan løpe igjen – det er grusomt.
Dagen etter tenkte vi at vi skulle oppsøke fronten. Og fikk beskjed – den veien. Vi kjørte noen timer, og kom til en elv. For høy for bilen. Men vi måtte videre, for ellers hadde vi ingen sak. En liten gutt dukket opp til hest og sa han kunne hjelpe oss over.

Han gjorde et lite knips i luften og plutselig sto det fem gutter med hester der, de gikk med vann til halsen, mens vi kom tørrskodde over, med kameraene over hodet. Og red videre. Ved en høyde møter vi soldatene som peker opp – der, på toppen går fronten. Vi trasker opp og ikke før vi er oppe regner kulene. Taliban skyter med skarpt på en kilometers hold. Vi stuper ned i en skyttergrav, mens kulene går inn i sandsekkene over hodene på oss, og sanden renne fredelig ned på oss.

Vi hører på Talibanradioen. –Skyt, det er russere. De har sett oss blonde hoder på avstand, og fordi russerne er deres forrige fiende, tenkte de at nord-alliansen nå hadde fått hjelp av russerne.
Det ville snart begynne å mørkne, og vi fryktet at de ville bringe opp kraftigere våpen, som kunne rettes rett mot skyttergraven vår, så vi måtte opp. Som kvinne skulle jeg få velge – om jeg ville løpe først, sist eller i midten. Skuddene kom fremdeles sporadisk fra Talibans høyde. Jeg valgte i midten – og i blant finnes det gentlemen også blant korrespondenter. En franskmann fra Le Monde tilbød seg å løpe på den siden av meg som skuddene kom fra. Vi løp og skuddene traff oss ikke, og vel nede hos hestene tenkte jeg – aldri mer så nær. Dagbladet, som jeg da arbeidet for, og som også hadde sin fotograf, Aleksander Nordahl der nede, ville kalle oss rett hjem og vi så mye som nærmet oss fronten igjen. Men de ville likevel ha saken vår. Den kvelden, 7. oktober fikk vi også en ny sak å skrive om. Bombeaksjonen over Talibanholdte områder var startet.

 

Jeg skal ikke går så mye inn på detaljene i ukene som kommer, ikke annet enn at jeg gjorde det jeg syns er viktigs i en krig – å fortelle om hvordan menneskene har det. De lemlestede barna, nomaden som på grunn krig og miner har mistet beitemarkene sine, barnesoldaten, smuglerne, ødeleggelsene. Krigens gang – de store linjene får nyhetsbyråene ta seg av. Min oppgave er å gjøre et innsnitt der jeg er – og rapportere om det jeg ser og hører.

 

Jeg gjør et hopp i tid og i geografi. Fra steppene i nord, forserte vi Hindu Kush – en flere tusen høy fjellkjede, der flere etapper måtte tas til fots. Vi er på Shomali sletten, et femtitalls kilometer nord for Kabul – der Taliban – til tross for massive bombeangrep fremdeles har makten. Nord-alliansen presser, amerikanernes B-52 presser. Mazar I Sharif har falt. Hva skjer med Kabul. Vi har bestemt oss for å bli til Kabul faller, om vi så må overvintre. Men hvor bør vi befinne oss for å være først i Kabul? Å dra før Nord-alliansen er utelukket, og vi satser på den fremste av deres tropper, som befinner seg på Bagram flyplass. Det er kanskje noen som har vært på Bagram – som i dag er de allierte styrkenes hovedbase og som syder av liv, butikker som selger coca cola til soldatene, finnene har satt opp en badstu og nordmennene har egen brødbakingsmaskin.

 

Den gangen var den en spøkelsesflyplass. Og et farlig sted. Nord-alliansen holdt flyplassen, Taliban holdt fjellene rundt. Ingen fly lettet eller landet. Kontrolltårnet var gjennomhullet og uten vinduer. Flystripa var full av kratere. Her blir vi kjent med Khawani. Kommandanten. Han var 28 år og så ut som en sjørøver. Han hadde vært soldat hele livet og viste stolt fram sin kropps sju kulehull. Han satt og drakk grønn te og røyket hasj mens han ventet på krigen skulle starte for alvor. En dag vi kommer er han mer konsentrert enn han pleier. –Taliban har fått frist til kl. 12. Dersom de ikke overgir seg går vi til angrep. Vi lurer på om dette igjen er utslag av Khawanis ønsketenkning. Men en soldat peker på beina hans, og sier: Se, nå er det alvor. Og vi ser: Khawani hadde hittil møtt oss i plastsandaler – for første gang har han på seg godt snørte soldatstøvler.

 

Vi rådslår på flyplassen. Og blir med til fortroppen, som befinner seg 300 meter fra de nærmeste Taliban-soldatene. Klokken blir tolv, den blir fem over tolv, ti over tolv, kvart over tolv og Kahwani får bud fra høyeste hold. Angrip. Angrepet starter og Taliban svarer. Selv befinner jeg meg i en slags bunkers og tenker at her skulle jeg aldri vært. Jeg ser soldater bli skutt rundt meg. En kommer syklende med ammunisjon. Khawanis hund løper skremt rundt omkring. Jeg ser soldater legge i nye kuler, raketter og kanoner, og skyte. Men mest av alt gjemmer jeg meg – men jeg kommer ikke unna den sinnssyke lyden av raketter som eksploderer rundt meg. Plutselig løper Khawani og en gruppe menn over det tre hunder meter lange minefeltet som skille oss fra fienden. Vi mister dem av syne, men der har de startet nærkamper mot de siste soldatene, som ikke er skutt eller har overgitt seg.

 

Plutselig kommer de mot oss. Taliban-soldater med langt skjegg og turban. De kommer med våpnene sine i hendene – og omfavner sine tidligere fiender. De vi når får høre ar hva Khawani har brukt tiden sin på den siste måneden. I ly av mørket har han møtt den ene av Talibans kommandanter etter den andre og avtalt at de skal skifte side når kampene startet. Så når angrepet på kom skulle de ikke svare, og Khawani skulle heller ikke skyte i deres retning. Dette er vanlig afghansk krigstaktikk. Å skifte side er en del av spillet. Når alternativ er det sikre tap og kanskje død. Vi kan ikke eies, sier afghanerne. Men vi kan leies.

 

Talibankommandantene som hadde skiftet side, skulle ikke si ifra til sine soldater, før angrepet startet, for å unngå tysting. Men det var noen som ikke fikk beskjed, noen som aldri fikk vite dette før det var for sent, det var de som aldri ville overgitt seg, de som kjempet hellig krig, nemlig de utenlandske krigerne, araberne, pakistanerne, al-qaida-soldatene. Deres skjebne var å bli sendt i første rekke da angrepet startet – og de ble skutt i ryggen av sine egne. De ble senere funnet med kulehull i ryggen og nakken.
Det ble kveld og vi sendte rapportene våre hjem. Og overnattet i bilen vår, men stirrende Taliban-soldater utenfor vinduet. Neste morgen, drar Khawani mot Kabul, vi blir med. Vi vet ikke enda om Kabul er inntatt, avtalen nord-alliansen gjorde med amerikanerne var å innta høydene rundt byen, men ikke gå inn. Men en ting er å avgjøre noe på papiret, en annen ting er å ha en hundretalls kommandanter på bakken som ikke har sett hovedstaden siden de ble drevet ut fem år tidligere, og som, uten å spørre tar Kabul tilbake – i morgentimene 13. november.

 

Men det vet ikke vi når vi kjører sørover. Vi vet heller ikke om fjellene langs veien er rensket, eller om det fremdeles er Talibanere igjen, men vi tar sjansen. Langs veien ser vi resultatet av amerikanernes bomber, forvridde kjøretøyer, kratere som en gang var talibans leire. I veikanten og på sletta ligger drepte talibansoldater strødd. Vi kjører videre – og suser inn i Kabul.

 

Når Kabul er vunnet, gjenstår de sørlige og østlige delene av landet. I begynnelsen av desember gjenstår det store slaget om Kandahar. Men å ta veien mellom Kabul og Kandahar, er den visse død blir vi fortalt, så vi bestemmer oss for å reise via Pakistan. Vi flyr til Islamabad, og tror vi skal hvile ut i noen dager, før sør faller, men i det vi endelig skjekker inn på et hotell med dusj og badekar, etter snart tre måneder i felten, ser vi på CNN i resepsjonen. The Talibanstronghold of Kandahar is about to fall. Vi glemmer dusjen og leier en bil, og kjører i trekk i 24 timer, gjennom Pakistans stammeområder, til vi er i Quetta. Og etter å ha samlet sammen en eskorte av noen buste soldater som kjører i en pickup før og etter oss med kalasjnikovene ut av vinduet, inntar vi Kandahar, i det Taliban akkurat er drevet ut. jeg blir i Kandahar i noen dager, før jeg har fått nok.

Jeg gjemmer meg i en burkha og forlater landet alene. Det er en torsdag midt i desember, fredag ettermiddag lander jeg på Gardermoen. Hjemme igjen, og i dette landets absurde virkelighet. På kvelden sitter jeg hos Skavlan og forteller om reisen min.

 

Over nyttår reiser jeg tilbake til Afghanistan, ikke for å dekke mer krig, men for å finne ut mer av det jeg virkelig er opptatt av – hvordan folk har det. Jeg skriver boken ”Bokhandleren i Kabul” om en families drama i krig og fred.

Men freden er ennå ikke kommet til Afghanistan. I de østlige provinsene kjemper fortsatt ulike krigsherrer innbyrdes. Dessuten leter de allierte styrkene fremdeles etter Al Qaida soldater i hulene i fjellområdene. Karzai styrer en skjør fred i Kabul. Han har kun noen få hundre egne soldater. Det er krigsherrene rundt om i landet som fremdeles sitter med store styrker menn og soldater.

 

Jeg vil avslutt med en histoire fra Khost, en by i den østlige Pakhtia-provinsen, Der trenger amerikanerne fremdeles fotsoldater til sine tokt. Lokale menn, som kjenner terrenget. Denne byen har to herrer. Politisjefen Mustafa, og krigsherren Padsja Khan. De ligger i kamp mot hverandre. Padsja Khan ble først utnevnt av Karzai, han blir utstyrt med satelittelefon og en direkte linje til amerikanerne, en linje som ble flittig brukt. Med den utpekte han sine bombemål, et bryllup der, et familiebruk der. Og amerikanerne skjøt. Felles for dem alle var at de hadde lite å gjøre med Al-Qaida, men de var alle Padsja Khans personlige fiender. Senere ble Padsja Khan fjernet fra stillingen, men han har nektet å forlate stillingen og har startet sin lille private krig mot sin fiende – den nyutnevnte politisjefen.

 

Det absurde er at amerikanerne trenger dem begge. Begge sider blir bevæpnet, begge sider blir tatt med på tokt, begge sider får noen hundre dollar per soldat av amerikanerne. Begge sider får hjelp til å opprettholde sin private krig.

I denne byen møtte jeg noen soldater, som har båret våpen hele sitt vokse liv. De så at jeg ringte på min satellitt telefon. Den ene sa trist: Jeg er analfabet, min far er analfabet, min sønn er analfabet. Jeg har aldri sett en telefon. Mitt håp er at min sønn en gang skal lære å bruke en telefon.

Med disse ordene avslutter jeg. For jeg tror at den skjøre freden i Afghanistan nettopp trues av dette. En hær med unge menn som ikke kan noe annet – enn å bære et våpen og å bruke det.

 

 

Takk for oppmerksomheten.

Skriv ut