Foredrag: Alf R Jacobsen – Oberst Eriksens dilemma

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 3. mai 2010

Ved

Alf R Jacobsen
forfatter av boken ”Blücher, 9. April 1940”

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Alf R Jacobsen – Oberst Eriksens dilemma

 

Mine damer og herrer,

det er i dag 3. mai. På samme tid våren 1940 – for nøyaktig 70 år siden – var Sør-Norge nettopp blitt gitt opp, og regjeringen og forsvarets ledelse hadde evakuert til Nord-Norge der kampene om Narvik gikk mot klimaks. Selv hadde oberst Birger Eriksen tatt med seg festningens flagg og det signerte fotografiet av kong Haakon VII fra offisersmessen og flyttet fra Oscarsborg til Drøbak og en tilværelse som pensjonist i et okkupert land.

Ingen kunne lenger ha vært i tvil om at Norge sto overfor en hensynsløs og brutal fiende, som med morderisk besluttsomhet ville knekke all motstand, og som gjennom langtrekkende fly og andre moderne våpen hadde skaffet seg evnen til å gjøre det.

 

Situasjonen var langt fra like klar noen uker tidligere, klokken kvart på fire om morgenen 9. april, da oberst Eriksen ble vekket av en telefon fra sambandssentralen. Han og hans mannskaper hadde ventet i det uvisse siden midnatt, men det var som om de fremmede skipene som hadde vist seg i noen korte og spøkelsesaktige minutter mellom Rauøy og Bolærne hadde opphørt å eksistere. De var oppslukt av tåken og mørket ute i fjorden og var tilsynelatende blitt sporløst borte.

Ved tretiden hadde han gitt sin vesle og uøvde kanonbetjening tillatelse til å spise på skift. Selv spaserte han til kommandantboligen der hans datter Borghild og hushjelpen Ellen var alene og satte seg i lenestolen i fulle klær – i håp om litt søvn. Da telefonen skingret tre kvarter seinere, var uvissheten forbi. Det var vaktbåtene ved Filtvedt som nesten var blitt rent i senk av en tysk armada – ikke bestående av to jagere som den ytre forsvarslinjen hadde rapportert, men av sju fartøyer, hvor av tre var tungt bevæpnede kryssere.

Det var bare seks nautiske mil fra Filtvedt til Oscarsborg. Selv om inntrengerne gikk for sakte fart gjennom tåkehavet, var de bare en halvtime borte.

Da Eriksen nådde Hovedbatteriet litt før klokken 03, må han ha kjent fortvilelsens og den rettferdige harmens klo – selv om han personlig aldri sa eller skrev noe om det som foregikk i hans indre. De tre 28-centimeterne var snart femti år gamle og tunge og langsomme å håndtere, men det var ikke hovedproblemet: Hovedproblemet var at festningen ikke var mobilisert, og at han hadde bare betjening til to av kanonene.

Som festningskommandant hadde Eriksen advart, tryglet og bedt, men han hadde talt for døve ører. Bevilgningene var ikke kommet, og festningen var først blitt klargjort til strid i mars – noen få uker tilbake i tiden.

Da den 56 år gamle og for lengst pensjonerte kanonkommandør Ragnvald Rækken ble innkalt til nøytralitetsvakt i månedsskiftet februar/mars, var kanonene dypfrosset. ”Man kunne fristes til å kalle festningen et museum,” sa han. ”De samme kanonene sto der, som da jeg første gang så dem i 1902. For i det hele tatt å komme i gang med øvelser, måtte vi først rydde bort is og snø. Festningen sov sin tornerosesøvn i vinternatten, og det var ikke liketil å vekke henne til live igjen.”

Klokken 03 natt til 9. april var det ikke lenger tid til å gruble over den fatale politiske utviklingen, som hadde gitt et så nedslående resultat: En nærmest avrustet nasjon, mentalt og materielt. Hvis oberst Eriksen ville kjempe, måtte han gjøre det med de umoderne og helt utilstrekkelige midlene han hadde til rådighet.

Det var i dette øyeblikket – da han spaserte fram og tilbake over den hardfrosne grusen bak festningsvollen – at han møtte sannhetens øyeblikk i form av et spørsmål fra en ordonnans, som andpusten kom løpende fra sambandssentralen. Det var kommandørkaptein Anderssen i Torpedobatteriet, som ba om en skriftlig ordre og kategorisk ville vite om det skulle skytes med skarpt.

 

Ytre sett var spørsmålet enkelt. Det kunne nærmest besvares med et kort ja eller nei. Slik det ble formulert av ordonnansen bare minutter før fienden kom til syne i sør, representerte spørsmålet noe langt mer. Det skar i virkeligheten til kjernen i oberstens liv som mann og offiser: Skulle han beordre ild med skarpt mot en inntrenger som foreløpig ikke var sikkert identifisert – med alt det innebar av fare for blodige tap på begge sider? Skulle han på egen hånd ta ansvaret for å stå opp – ikke bare mot en høyst sannsynlig overmektig, tungt bevæpnet og brutal fiende, men mot vekten av en hjemlig pasifistisk og antimilitær tradisjon som gjennom tjue år hadde undergravd forsvarsviljen – psykologisk og materielt?

Om Eriksen løftet blikket, kunne han se underoffiserene og mannskapene slite over spaker, taljer og ratt som om de aldri hadde gjort noe annet. Men det var en illusjon.

Bare en håndfull av de menige kunne kalles artillerister i ordets rette forstand. De hadde gjennomgått trening og kjente rutinene. Resten var blodferske rekrutter, kokker og sanitetsmenn som aldri før hadde hørt eller sett en kanon bli avfyrt – og slett ikke i vrede. Det var bare minutter igjen. Ville de mestre en skuddløsning mot mål av kjøtt og blod – i dødelig hensikt? Selv nærmet han seg 65 år og skulle i november flytte inn i sitt nye skipperhus i Drøbak som pensjonist sammen med sin hustru Kristiane og sin poliorammede datter, Borghild. Ville han kunne leve med følgene – dersom han selv, mannskapene og deres familier greide seg gjennom redselstimene som ville komme? Hvor gikk pliktens grenser?

Med dagslyset ville flyene høyst sannsynlig angripe – i bølge etter bølge. Det ville bli umulig å oppholde seg i de åpne kanonstillingene uten risiko for liv og lemmer. ”Det betenkelige – ja, rent uforsvarlige – ved festningens militærtekniske tilstand, var at intet hensyn var blitt tatt til beskyttelse mot bombing fra luften,” skrev han siden. ”Til sikring av betjeningen mot luftangrep ble det aldri gitt den minste bevilgning.”

Det fantes direkte telefonlinjer mellom Oscarsborg og Admiralstaben, men linjene var tause. Landets ansvarlige politiske og militære ledere hadde så å si abandonert valplassen. Meldingene om et forestående tysk angrep hadde strømmet inn i flere døgn, og utover mandag 8. april fått en stadig mer konkret form: Sterke flåtestyrker var på vei gjennom Kattegat!

Men regjeringen hadde ikke tatt ledelsen. Ingen proklamasjoner om krig eller fred var utsendt, ingen ordrer om mobilisering, ingen oppildnende appeller, ingen presise råd. Det var bittert, men ikke uventet. I likhet med de fleste andre offiserer i frontlinjen visste Eriksen hva politikerne sto for. ”Vårt såkalte forsvar består av en hær uten øvelser, en marine uten fartøyer og festninger uten kanoner. Vårt militærstell er ikke bare unyttig. Det er en fare, kanskje den eneste fare som truer vårt land,” hadde Arbeiderpartiet erklært i en raljerende fraksjonsmerknad i Stortinget i 1933. Utenriksminister Halvdan Koht uttrykte seg litt mer spissfindig: ”Hvis du ønsker fred, bør du forberede deg på fred.”

Det hele var ledd i en antimilitaristisk kanonade, som hadde vedvart gjennom 1930-årene og som gradvis hadde destruert offiserenes moral og krigerånd. ”Offiserskorpset ble så å si avmilitarisert,” skrev Undersøkelseskommisjonen av 1946. ”Den avvisende holdningen som administrasjonen og de bevilgende myndigheter inntok overfor selv beskjedne forslag til styrking av Forsvaret, måtte gi de militære sjefer inntrykk av at det ikke var noen alvorlig forsvarsvilje hos styresmaktene. [Den defaitistiske stemningen] var sterkt egnet til å berøve de militære sjefer den nødvendige selvtillit og trygghet.”

Det verste var at heller ikke nøytralitetsvernets instruks ga definitiv klarhet. På den ene siden skulle ethvert inntrengende fartøy stoppes ”med alle tilgjengelige midler” – men ikke før det var praiet og protestert. Grunnholdningen var passiv: ”Det skal ikke brukes makt uten etter ordre fra Kommanderende Admiral, eller hvis man blir angrepet.” Men det ville ikke være tid til å konsultere admiralen når fartøyene dukket opp ved Småskjær, 2000 meter borte Han måtte handle på egen hånd – uten ryggdekning hos stabens høye herrer. Kunne han stole på sine politiske og militære foresatte? Ville han høste fordømmelse om han fulgte instinktene og brukte skarpt? Ville de støtte ham, hvis han valgte det bekvemme, skjøt varselskudd og forsøkte med det gode?

Det var det som var oberst Eriksens dilemma: Skulle han våge å ta opp kampen med de svake midlene han hadde til rådighet mot en brutal og overmektig fiende, eller skulle han velge det passive og komfortable som det rådende politiske klima så å si la opp til?

 

 

Om bord i Blücher samtidig 3-4000 meter i sør var stemningen på broen anspent. De var der alle sammen: den øverste ansvarlige for overfarten, kontreadmiral Oskar Kummetz, som var inspektør for torpedovåpenet og en av Hitlers yndlingsadmiraler, men som ikke hadde ført kommando til sjøs på mer enn ti år, generalmajor Erwin Engelbrecht, som var sjef for den nyoppsatte 163. infanteridivisjon, fallskjermgeneral Wilhelm Süssmann, skipets kaptein, kommandør Heinrich Woldag og en rekke andre offiserer og gaster.

De var om bord i ett av de sterkeste, hurtigste og mest stilrene krigsfartøyer i sin klasse som noensinne var bygd, men Blücher hadde en grunnleggende svakhet: Hun var blitt overtatt fra verftet i Kiel før jul 1939, men den strenge vinteren og omfattende etterarbeider hadde gjort at krysseren bare hadde tilbrakt tjue døgn til sjøs – og det var helt utilstrekkelig til å gi skipets helt ferske mannskaper en tilstrekkelig trening. Mange var kommet om bord få dager før avgangen fra Kiel ett døgn tidligere – natt til mandag 8. april – og var nærmest helt ukjent med skipet og tjenesten om bord. Det var ikke gjennomført havariøvelser, og skipets hovedskyts var testet med kun ett skudd fra hver 20,3 cm kanon. Besetningen var ikke samkjørt, og det var for en militær enhet i strid en fatal svakhet.

Det forklarte meldingen som Kummetz og Woldag søndag 7. april hadde sendt til flåtesjef Raeder, og som hadde et dramatisk innhold:

”Blücher er innsatsklar, men kun for enkle oppgaver. Det tunge artilleriet er ikke prøveskutt, og klarskipsøvelser er ikke gjennomført. Maskineriet er ikke testet under kampforhold; havariøvelser har ikke funnet sted.”

Det var en hard dom over forholdene om bord, og en ansvarlig skipsledelse ville normalt ha sagt nei til aktiv innsats i første linje før standarden var hevet. Men felttoget var improvisert og presset fram av Hitler selv, og Kummetz og Woldag at Føreren hadde en lang hukommelse og hadde ikke guts til å sette seg opp mot hans vilje. Mangelen på skipsrom var desperat, og en ordrenekt kunne lett bli oppfattet som feighet og sabotasje. Det forklarte meldingens kyniske innhold: På den ene siden ville de ikke nekte seg selv og besetningen sjansen til ære og berømmelse i det eventyret som Weserübung representerte, og som i vesentlig grad forutsatte at nordmennene ikke gjorde motstand. På den andre siden ville de ha ryggen fri om noe gikk galt.

Det var ett skjebnesvangert problem til for krysseren, som hadde en besetning på 1433 mann, og som i Swinemünde noen få dager tidligere hadde tatt om bord 945 offiserer og soldater fra Hæren, Luftwaffe og Goebbels propagandatjeneste.

Problemet var at krysseren dagen før avgang hadde fått om bord bare 1400 redningsvester, halvparten av gummi, halvparten av kapok. Gummivestene ble fordelt til maskinbesetningen, vestene av kapok ble surret på relingen til bruk for dem som oppholdt seg på dekk.

Men til de 945 soldatene som var om bord, fantes det ikke en eneste redningsvest – og mange av dem var fra de tyske alpeområdene og kunne ikke svømme.

Det var et fantastisk vær i det sørlige Skandinavia, og turen nordover for eskadren hadde nærmest karakter av et Kraft Durch Freude-cruise. Som yrkesoffiseren med det treffende navnet kaptein Heil uttrykte det: ”I det herlige været var den alminnelige stemningen om bord fortreffelig. Det strålende solskinnet gjorde at tanken på mulige farer knapt eksisterte.”

Eskadren hilste de danske vaktbåtene ved innløpet til Storebælt klokken 06 mandag morgen og seilte nordover – hele tiden under observasjon fra land.

Det var en broget forsamling av folk om bord som fikk lov til å bevege seg på dekk i lånte marineuniformer, som rittmester Paul Goerz, sjef for Blaupunkt-fabrikkene og oppfinner av tysk fjernsyn, som var utpekt til Falkenhorsts logistikksjef, major Hans von Poncet, som er mest kjent for at han i ruinene av Leipzig i slutten av april 1945 ville kjempe til siste mann og dø som Hitler, stornazisten Kurt Budäus, som var sjef for at mitraljøsekompani i 163.divisjon, og som var en av toppbyråkratene i Hitlerjugend og siden ble sjef for de beryktede Adolf Hitler-skolene og fikk ridderkorset for erobringen av Horten, og journalisten Richard Daub, som var den egentlige sjefen for Propagandastaffel Norwegen og i en serie artikler forherliget det tyske overfallet – men etter krigen snudde om og ble en kjent nazisme-kritiker.

Det var en blanding av yrkesoffiserer, vernepliktige og nazi-eventyrere, som jublende og tilsynelatende uten motforstillinger var med på det de visste var et folkerettstridig overfall på en fredelig nabostat – i blind tro på Hitlers messianske budskap om Tysklands skjebnekamp.

 

 

Eskadren nådde helt til frontalsperren mellom Rauøy og Bolærne da den ble praiet av hvalbåten Pol III.

Sjefen om bord i den tyske jageren Albatross, det seinere ubåtesset kapteinløytnant Strelow, hadde egentlig ordre om å kapre Pol III og tvinge offiserene til å opptre som loser på vei innover fjorden, men kaptein Welding Olsens heroiske offer forhindret det hele.

Strelow hadde strengt forbud mot å skyte for å bevare overraskelsesmomentet, men Welding Olsens tapperhet fikk ham nærmest til å miste fatningen. Etter at Pol III hadde kollidert med Albatross så hardt at hvalbåten nesten kantret, etter at Welding Olsen oppdaget at jageren var seks ganger større enn hvalbåten og bevæpnet med tre 10,5 cm kanoner mot Pol IIIs ene 76-millimeter – gikk han kaldt ut på brovingen og forlangte gjennom roperten at Albatross skulle overgi seg – ellers ville han åpne ild.

Det var et beundringsverdig mot overfor en langt overlegen fiendtlig inntrenger, og Strelow fant bare ett svar: Han satte seg utover admiralens ordre og fyrte løs på hvalbåten fra kort hold med kanoner og mitraljøser. Vi vet resultatet: Pol III ble skutt i filler, og Welding Olsen omkom – som den første nordmann i kamp mot nazismen, en av våre sanne helter.

Men Welding Olsens offer var ikke forgjeves. Det var lyskasterkjeglene, rakettene og skuddene som alarmerte Rauøy fort og vaktbåtene – og som gjorde at meldingen om det tyske overfallet allerede halv tolv nådde Første sjøforsvarsdistrikt, Admiralstaben og regjeringen i Oslo.

 

 

Tåka rullet inn fra øst kort etter at lyskasterne på Rauøy fikk eskadren inn i lyskasterne på 4-5000 meters hold, og de fire skarpe skuddene som ble avfyrt, fikk ingen effekt – unntatt blant de tyske toppoffiserene.

De spredte skuddene som slo harmløst ned i eskadrens kjølvann, styrket den tyske oppfatningen av at den norske forsvarsviljen var underminert – og at offiserene ikke ville manne seg opp til å skyte før flåten var forbi. Som kommandør August Thiele om bord i Lutzow skrev:

”Det hersker ingen tvil om at motstanderen er blitt advart, og at kystfestningene er bemannet. Det er likevel ikke absolutt klart om han er fast bestemt på å yte reell motstand. Til det gir skytingen et for vankelmodig og usystematisk inntrykk.”

Så full av selvtillit var Kummetz og resten av toppoffiserene at de straks etter at frontalsperren var passert, stanset for å skipe ut troppene som skulle falle kystfortene i ryggen. I de neste to timene lå eskadren stille mens 500 mann ble overført fra krysserne til seks minesveipere.

Det var i disse timene at det virket som om inntrengerne var forsvunnet, mens de i virkeligheten drev for vinden sør for Bastøy med stansede motorer som perfekte mål for en dristig ubåtskipper. Problemet var at våre ubåter og torpedobåter ennå ikke var sendt ut. De hadde fått beskjed om å gå ut i grålysningen – og det var altfor seint.

 

 

Eskadren passerte mellom flåtebasen Horten og Moss uten å bli praiet og nådde Filtvet – omtrent samtidig som fyrene ble slokt.

Mange har undret seg over at Kummetz besluttet å la Blücher gå først – og at den mørklagte eskadren gikk for sakte fart.

Vi har svarene i form av vitneprov fra de vakthavende offiserene på broen, navigasjonsoffiser Hugo Førster, overstyrmann Perleberg, vakthavende offiser, Werner Czygan og admiralens adjutant, løytnant von Freyberg.

I tåken og mørket hadde navigasjonen bydd på store vanskeligheter. Da Filtvedt fyr ble slokt, ba Kummetz om navigatørenes råd. Han spurte om det var mulig å forsere fjorden så lenge fyrene var slokt og fikk til svar at det var mulig – men for sakte fart.

Det var den enkle forklaringen – og den harmoniserte med angrepsplanens improviserte karakter. Den inneholdt få presise retningslinjer og overlot ansvaret til den enkelte kommandant: ”På hvilken måte gjennomføringen av planen skal skje, er avhengig av situasjonen og må besluttes av kommandantene på det enkelte sted.”

Detaljene var ikke penslet ut og ble formulert i enkle slagord: ”Om kystbatteriene åpner ild, eller miner påtreffes: Gå på! Ved alvorlige treffere, rydd farvannet og frigjør skipsleden. Ved tåke og slukte kystfyr: Gå på! Durchhalten!”

At Blücher gikk først hadde også en enkel forklaring. Som Kummetz` adjutant, løytnant von Freyberg forklarte: ”I valget mellom de to krysserne bestemte ledelsen seg for Blücher fordi det var det sterkeste skipet. Det var også det raskeste og presterte høyere fart enn Lützow selv om én maskin falt ut. Om Oslo skulle nås i tide, måtte særlig det ledende fartøyet bevege seg hurtig. Ordren var full fart forover – om det ble skutt med skarpt.”

Dersom bløffen mislyktes, og nordmennene åpnet ild, skulle altså Blücher straks sette opp maksimal hastighet. Maskinsjef Thannemann hadde klargjort turbinene for 31 knop, og det var nok til at krysseren ville greie å komme forbi – før kanonene ble ladet om og utrettet annet enn overflatiske skader.

Da Blücher nærmet seg Oscarsborg litt over klokken 04 om morgenen, var oppfatningen fortsatt at nordmennene ikke kom til å skyte.

. ”På bakgrunn av det som hadde skjedd under passeringen av Rauøy, tolket jeg lyset som en norsk protest mot inntrengningen – uten at de aktet å yte reell motstand,” forklarte navigasjonsoffiser Førster.

I følge vakthavende offiser, orlogskaptein Werner Czygan, som sto noen meter borte, ble vurderingen delt av de fleste. ”Blant de herrer som var samlet på broen fra de ulike våpengreinene, var det en allmenn oppfatning at det ikke ville komme til vesentlige stridigheter.”

 

Det Kummetz ikke hadde regnet med var motet og viljestyrken til obersten, som stirret inn i mørket noen tusen meter foran Blüchers klipperbaug, og som nettopp var blitt utfordret av sin nærmeste underordnede, kommandørkaptein Anderssen:

Jeg ber om kategorisk ordre om det skal skytes med skarpt!

 

Det var et nærmest uhørt krav fra en underordnet så nær en avgjørende strid og ga nærmest uttrykk for at torpedobatteriets sjef ikke hadde tillit til festningskommandanten og ville ha ryggen fri – om noe gikk galt. Nøytralitetsvaktens reglement slo fast at det skulle innhentes tillatelse fra Kommanderende Admiral før det ble skutt med skarpt, men det fantes ikke tid til å konsultere Oslo. Det var heller ikke tid til å formulere en skriftlig ordre, og Eriksen må ha kjent skuffelsens klo. Frontalsperren og Karljohansvern hadde sviktet. Om han fulgte regelboken og skjøt varselskudd, ville han ikke greie å lade om før inntrengerne var forbi. Også han ville ha sviktet, og det var en utålelig tanke. Han hadde ventet i mer enn førti år. Øyeblikket var kommet, og det var ikke lenger rom for tvil. Han hadde tatt sin beslutning, og beslutningen sto fast. Ansvaret var hans, oppsetsighet og defaitistisk prat ville ikke bli tålt. Da han snudde seg mot ordonnansen falt ordene som piskeslag:

”Visst Fanden skal der skytes med skarpt!”

 

 

Ordre om ild ble gitt klokken 04.21. Blücher ble i løpet av de neste sju-åtte minuttene rammet midtskips av to tunge granater fra Oscarsborg, og tre fra Kopås-batteriet på østsiden av fjorden samt to torpedoer fra Nordre Kaholmen – treffere som til sammen utløste en fatal kjedereaksjon om bord i krysseren.

 

Normalt ville et moderne krigsfartøy av Blüchers størrelse og standard kunne ha overlevd trefferne – og det var karakteristisk for situasjonsforståelsen at verken Kummetz eller kaptein Woldag trodde at skipet ville gå ned før klokken passerte seks om morgenen.

Skipet hadde moderne havarivernutstyr, det tålte vannmengder på 6-7000 tonn om bord uten å miste stabiliteten, det hadde fjorten vanntette skott og ti lensepumper som hver hadde en kapasitet på 600 tonn i timen.

Det var et sammentreff av uheldige omstendigheter som førte til undergangen. For det første: Granatene fra Oscarsborg traff batteridekket og utløste en voldsom brann i flyhangaren og torpedoverkstedet, som forplantet seg til flybombene og tretti tonn ammunisjon, som hæravdelingene hadde stablet langs skottene. Det var ikke gjennomført havariøvelser om bord, og havarigjengene greide aldri å samle seg til en effektiv innsats mot brannen som spredte seg til stadig nye avdelinger.

For det andre traff torpedoene nær skipets svakeste punkt, skottet mellom Kjelerom nr 1 og Turbinrom nr 2 og 3, som raskt ble fylt med vann. Brannene og eksplosjonen rev også over damprørene som gikk fra de intakte kjelerom nr 2 og 3 forut til den intakte Turbin nr 1 akterut. Uten damp led skipet et totalt maskinhavari. Kummetz og Woldag hadde fulgt planen og gitt ordre om full fart forover straks skuddene falt, men de fatale trefferne gjorde at turbinene stanset.

Det ble gjort desperate forsøk på å etablere en ny dampforbindelse, men brannen grep stadig om seg og vannmassene brøt inn på mellomdekket, mens skipet drev innover og til slutt ankret ved Askholmene.

Da brannen nådde det eneste magasinet som ikke var satt under vann, eksploderte beholdningen av 10,5 cm granater. Skipets slagside økte fra 10-12 til over 25 grader og stadig mer vann trengte inn på mellom- og batteridekkene. Det var det som til slutt beseglet skipet skjebne. Det mistet stabiliteten, kantret og sank litt før halv seks om morgenen – etter en dødskamp som hadde vart i to timer.

Den siste tragedien: De ti barkassene – med unntak av en – var brent opp eller skutt i stykker, livvestene av kapok likeså, mange av sjøfolkene og nesten alle av Hærens og Luftwaffes menn måtte forsøke å ta seg de 2-300 meterne til nærmeste land i iskaldt vann – mange av dem uten å kunne svømme.

Antakelig 600 omkom, resten tok seg på land utmattet og forfrosne – uten våpen og utstyr. Angrepet på Oslo var slått tilbake.

 

Oberst Birger Eriksens innsats kan ikke overvurderes – selv 70 år etter den dramatiske kampen mellom Oscarsborg og Blücher. Da skuddene falt klokken 04.21, ga kommandør Woldag øyeblikkelig ordre om full fart forover. I maskinrommet hadde maskinsjef Thannemann klargjort turbinene for 31 knop, noe som ville ha brakt krysseren til Akershus på under en time – dersom Eriksen hadde latt være å skyte med skarpt.

Generalmajor Engelbrechts tropper ville ha stormet på land en eller annen gang mellom 05 og 06 om morgenen og tatt Oslo sentrum ved overrumpling – etter mønster av det som skjedde i Drøbak og Horten. På det tidspunktet var stortingspresident Carl J. Hambro fortsatt opptatt med å organisere evakueringen av landets politiske elite med et ekstratog som først skulle av gårde fra Østbanestasjonen klokken 07.15 – halvannen time etterpå. Det ville ha vært altfor seint. Kongefamilien, regjeringen og Stortingets medlemmer ville ikke hatt en sjanse til å unnslippe, Norges Banks gullbeholdning hadde gått tapt og General- og Admiralstabens demoraliserte offiserer ville høyst sannsynlig ha blitt pågrepet i samme slengen.

I den avrustede og ikke-mobiliserte nasjon ville enhver videre motstand ha vært nytteløs. Kampen ville ha vært over før den var begynt.

Det er fristende å spekulere over hva som kunne ha skjedd om regjeringen hadde valgt å mobilisere med full kraft da meldingene fra Storebælt og Kattegat strømmet inn dagen i forveien. Jeg tror mye kunne ha vært annerledes.

Vi vet at stemningen var sterkt nedtrykt om bord i Lützow og Emden, da Blücher ble truffet og ble borte bak Kaholmene.

De trakk seg tilbake – og kommandør Thiele besluttet å dra resten av eskadren ut Oslofjorden straks mørket falt på.

Hadde kontreadmiral Smith-Johannsen i Horten valgt kampen i stedet for kapitulasjonen – selv med de små styrkene han hadde til rådighet – og sendt ubåtene og torpedobåtene mot Son, kunne det ha blitt utslagsgivende. Hitlers nerver var på høykant, og Thiele var livredd for å miste Lützow – tidligere Deutschland – med alt det ville innebære av negativ propaganda. Det skulle neppe mye til før han hadde stukket halen mellom beina og listet seg tilbake til Danmark. Så lenge Luftwaffe hadde hegemoni i luften, ville de norske tapene uten tvil ha blitt store. Men en mobilisert og kampvillig hær ville hatt gode sjanser til å håndtere de små styrkene som var landsatt, og som manglet både proviant, ammunisjon og tungt utstyr. Bolærne holdt de tyske transportflåtene på avstand til 11. april, til tross for at fortet var alene og isolert. Den tyske planen var ekstremt risikabel. Det åpnet militære muligheter for forsvarerne, men det forutsatte vilje på toppen – og den fantes ikke da det hele ble avgjort.

Et tilbakeslag i Oslo – i tillegg til problemene Dietl hadde i Narvik – kunne ha spolert Hitlers erobringsplaner og endret krigens gang. I beste fall ville det ha kunnet gi Hitlers motstandere i Wehrmacht mot til å handle – som varsleren Hans Oster hadde håpet. Med tyrannen fjernet, ville verden sett annerledes ut.

Det gikk ikke slik, men det skyldtes ikke oberst Eriksen. Han hadde våget å stå oppreist mot overmakten i urokkelig ro – i en situasjon der svært mange andre sviktet. Det er det som gjør ham til et av de store forbildene for stadig nye generasjoner som stilt overfor hans eksempel tvinges til å tenke:

Ville vi ha våget å gjøre det samme?

Skriv ut