Debattaften: OBERST LEIF PETTER SOMMERSETH «EXIT AFGHANISTAN – POLITISKE OG MILITÆRE «LESSONS LEARNED»

Debattaften i Oslo Militære Samfund

Mandag 21. januar 2013

Innledning fra militær side
ved
Oberst Leif Petter Sommerseth
Sjef Avdeling for fellesoperasjoner/FSTS/FHS

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Oberst Leif Petter Sommerseth
«Exit Afghanistan – politiske og militære «lessons learned»

De militære ”lessons learned” etter 11 år i Afghanistan er mange. Jeg vil fremføre at det Forsvaret som forberedte seg for den store altomfattende krigen har utviklet og endret seg slik at det har taklet den mer spesifikke striden i Afghanistan.

Endringer i organisasjon, trening og utrustning her hjemme har bidratt til god oppdragsløsning i skarpe operasjoner. Noen av endringene er nok spesifikke for Afghanistan, mens andre også er av allmenngyldig verdi.

I min innledning til den viktige debatten om hva vi har lært, og hva vi bør ta med oss videre etter operasjonene i Afghanistan, vil jeg se på hva vi har gjort før, under og etter oppdragene.

Hva har vi bidratt med

I 2001 stilte vi fortsatt styrker i Libanon etter JAR modellen og på Balkan med mer strukturlike bidrag rundt våre bataljoner. De første avdelingene vi stilte med i Afghanistan møtte etter svært kort forberedelse, både ingeniører, SOF, jagerfly og deretter manøverstyrker.

Etter hvert ble valget tatt om å fokusere mot PRT Faryab, QRF i RC N og SOF støtte oppbyggingen av politienheten Crisis Response Unit, enheten som igjen var i kamp i Kabul i dag ifm angrepet på Highway police HQ.

Som vi ser av listen (se opplisting etter artikkelen) er det mange og varierte oppdrag vi har løst i Afghanistan, sjelden med strukturlike enheter. Bidraget i Kabul fra 2004 var en bataljonsstridsgruppeledelse og ett manøverkompani med taktisk og logistikkstøtte slik vi kjenner det hjemmefra.

Det valgte Provincial Reconstruction Team (PRT) PRT oppdraget har gjennom hele perioden vært et eksperiment, både i ISAF og hva Norge skulle legge inn i det. Av dette har vi trukket mange lærdommer, men samtidig strukket våre egne ressurser langt. Både fordi det til tider har vært et stort oppdrag, men også fordi det har betydd mange nye organisasjoner med behov for spesielt materiell og trening.

Kunne vi ha valgt mer strukturlike bidrag?

Forberedelser før oppdraget;

Forberedelsene før oppdraget er dramatisk bedre for de siste kontingenter enn hva de var for 11 år siden. Sjefene som deployerer melder allikevel om et ønske om enda mer støtte og mer tilgang på samme materiell som finnes i Afghanistan og at ”selvoppsettingen” gjør at de er mer slitne enn nødvendig når de deployerer. Som en sier; ”Sikkerhetsmarginene reduseres før vi reiser ut.” Har vi ikke lært noe, eller vil det alltid være et ønske om enda mer effektiv trening før en risikerer sine kvinner og menn for å løse oppdraget. Jeg mener vi har lært, og forbedret oss kraftig.

Fra å forberede oss på ”A War” måtte Forsvaret fra 2001 forberede seg på ”The War” i Afghanistan. Behovet for ytterligere trening, operasjonsspesifikk trening (OST) ble raskt klart. For de konvensjonelle styrkene betød dette etter at opp mot 6 måneder ble satt av før deployering, effektivt sett 3 måneder.

Innledningsvis var avdelingene selv ansvarlige og gjennomførte en nærmest ”total” selvoppsetting. Dette har endret seg, men den evige jakten etter mer og bedre trening fortsetter, for det er farlig det vi skal gjøre, og vi ønsker å være best mulig forberedt. Det er et kontinuerlig press mot mer støtte til avdelingen som skal forberedes, og avdelingssjefer gjentar gang etter gang at de trenger mer støtte.

Hæren har øket antall som støtter oppsettingen, laget og forbedret utdanningsprogrammer, økt tilgangen på samme materiell som vi opererer med i Afghanistan og ikke minst etablert en sertifiseringsordning av avdelingene før de deployerer. Hærens våpenskole (HVS) sikrer en checks and balances for Hæren, og tilsvarende systemer er etablert i Sjø, Luft og SOF.

Forsvaret, med Hæren som største bidragsyter har med andre ord lært, og forsøkt å rette på de feil som er blitt identifisert.

Ferdighetsbygging mot eksamen tar mye tid. Disse ferdighetene burde kanskje være del av det vi har som standard i utgangspunktet. Innføring av materiell og teknikker etter innmeldt behov fra Afghanistan gjør at opptreningsperioden alltid er overfylt av viktige behov. Balansen mellom å bygge individuelle ferdigheter mot å bygge teamet/avdelingen er et evigvarig dilemma. Diskusjonene går hele tiden mellom den som skal reise ut, og de som setter mål og krav hjemme. Dette er en sunn diskusjon som føres åpent og ærlig.

Samtrening i teateret vs hjemme. De norske deler av bidraget er etter hvert blitt gode til samtrening, men hva med de utenlandske? Multinasjonalitet ned på lagsnivå, ulikt materiell og kultur gjør dette til en stadig utfordring. Sjefer melder behovet for å trekke f eks de latviske bidrag til Norge før deployering for å få samtrent. Økonomi og tid gjør dette vanskelig, men er i fokus.

En langsiktig kobling av trening, utdanning, likhet i materiell og personlig kontakt vil kunne minske noen av disse problemene. Slik ble det forsøkt gjort med Nederland ifm NATO Response Force oppdragene for få år siden, men det er latviske styrker vi har jobbet sammen med i Afghanistan. Økonomi og skiftende politiske behov viser at slikt langsiktig militært samarbeid ofte bygger på usikker grunn. Forsvaret fortsetter allikevel med det mål å etablere en slik langsiktighet, det er bra.

Stadige organisasjonsendringer; Ruteoppklaringskapasitet, bombekaster eller ikke, norsk eller latvisk Force Protection kompani, CV 90 stormpanservogn eller ikke, Operational Mentor and Liaison Team (OMLT) til Kandak (Afghansk betegnelse på bataljon) til OMLT Brigade. Her har etter hvert HVS og Brigade Nord vært gode i å endre utdanningsopplegg iht behov. Krevende, men det har vært mulig å få til. Det har imidlertid gått på bekostning av forutsigbarhet og igjen redusert tiden til forberedelser før utreise.

etterretningssiden er Forsvaret blitt klart bedre ift å forstå og forberede seg på utfordringene som møter oss. Vi har gått fra en situasjon der EN kulturleksjon og deretter EN situasjonsorientering med over 2-3 timer har utviklet seg til jevnlige oppdateringer for de sjefer og staber som skal deployere. De siste kontingenter har nytt godt av ETT samlet etterretningsbilde, hvilket har muliggjort virkelig etterretningsdrevne operasjoner.

Skolering, trening og utdanning hjemme over tid har gitt oss en Hær som er meget vel skikket til å ta og løse slike oppdrag. En stolt liten Hær som har fått prøve seg over tid har kommet styrket ut av oppdragene i Afghanistan ved å vise at oppdragene løses meget godt. Dette gjelder ikke bare Hæren, men også de til dels store og viktige bidrag som er stilt fra Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Forsvarets logistikkorganisasjon og Cyberforsvaret.

Erfaringer fra Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). Bidragene i Afghanistan har levert utfyllende erfaringsrapporter som stabsbehandles i FOH og koordineres med styrkeprodusentene og deres våpenskoler.

”Lessons learned” raffineres av våpenskolene, spesielt Hærens våpenskole, (videreutvikler SOPer og Taktiske tekniske prosedyrer (TTP)) som overfører disse erfaringene til styrkeprodusenten ifm operasjonsspesifikk trening.

FOH har registrert at styrkeprodusentene har satt et stadig høyere krav til utdannings og ferdighets nivå.

  • Materiell /teknologi krevende (avdelingene deployerer med mer avansert utrustning, utrustning som de ikke nødvendigvis har hjemme).
  • Strukturulikhet hjemme vs ute (andre operative behov og rammefaktorer i Afghanistan).
  • Stadig endringer i organisasjon (NOR vs LAT FP/MANØVER).
  • Endringer i styrkeprodusentansvaret (GIHs ansvar for Force Protection kompaniet overført til GIL).

Norge er et godt treningsområde, også for Afghanistan; Klarer vi å operere i Norge under de klimatiske forhold og geografi vi utsettes for her, så klarer vi hva som helst. Dette var et utsagn britene kom med etter krigen på Falklandsøyene, og dette gjentas fortsatt.

Gjennomføring av oppdraget

Senterlinjen i brigadesystemet har vært deployert til enhver tid. Erfaringene har dermed tilflytt hele brigaden. Dagens troppssjefer kan lede og ta beslutninger som tidligere var forbeholdt Bataljonssjefer. Denne erfaringen sitter nå så sterkt i Hæren, og trolig for de andre berørte avdelingene i Forsvaret, at vi er sikret å ikke glemme erfaringene de nærmeste årene. Men dette må følges opp gjennom realistisk trening hjemme når vi ikke er deployert. Vi ser at Brigade Nord har gjort nettopp det de siste 2-3 årene.

Realismen ute bringes hjem i øvingssituasjonen. Tidligere kjørte vi på til det smalt på øvelser hjemme. Nå gjennomfører gjør vi oppklaring, forbekjemper og rykker inn på målet på en helt annen måte. Engasjementsregler som minsker faren for sivile tap er en naturlig del av måten vi opererer på.

Teknikk og taktikk er dokumentert gjennom nye reglementer. Vi har lært mye på kompanioperasjoner, mindre på bataljonsstridsgruppenivå. Selv om en PRT er nettopp dette nivået, så er PRT operasjoner så forskjellig fra dette nivået hjemme at det er vanskelig med direkte erfaringsoverføring.

Planarbeidet innledningsvis har vist seg å holde mål gjennom hele oppdragsperioden, men små justeringer. Det norske helikopterdetasjementet kan være et godt eksempel i så måte. De melder at evnen til å operere over hele spekteret hjemme, med alt fra støtte til Garnisonen i Sør-Varanger, Brann, Ambulanse, Medevac, samarbeide med spesialstyrkene og Hæren som helhet er det som har gitt evnen til å operere i Afghanistan. Når de nå har returnert til Norge, er det på tide å relære det de kunne før de deployerte. Det har de nemlig ikke hatt kapasitet til å øve på i en knallhard prioritering av øvelse og trening frem mot deployering til AFghanistan.

Norsk sundt bondevett viser seg igjen å være en god rettesnor for oppdragsløsning, som en artikkel i VG med tittelen ”vi har oppnådd så mye uten å løsne så mange skudd” (fredag 6 mai 2011) forteller godt om.

Gjennomføringen av oppdragene har endret seg fra minerydding for å klargjøre for de første styrkene inn i Afghanistan, til komplekse og sammensatte operasjoner i Provisional Reconstruction Team Faryab. De norske styrkene har mentorert og bidratt til oppbyggingen av de afghanske sikkerhetsstyrkene, både i provinsen og i Kabul.

Vi har deltatt i, støttet, gjennomført og til tider ledet skarpe operasjoner sammen med Afghanske styrker. Dette har gitt mye læring for den enkelte, for avdelingen mens den er i Afghanistan, og i økende grad for Forsvaret hjemme. For utvikling av materiell og organisasjon for operasjoner i Afghanistan har vi etterhvert fått på plass gode rutiner. Når det gjelder planlegging før operasjonene kan det stilles spørsmål om vi tidlig nok klarte å bringe erfaringene med oss videre. Er den røde tråden i Norges operasjoner så klar og tydelig som vi kunne ønske? Kunne vi i tidligere blitt bedre i å gi de nasjonale føringene til den enkelte sjef som deployerer for en 6 måneders periode. Tok vi det for gitt at ordrene som ble gitt i NATO’s kommandolinje gjennom ISAF var nok? I de senere kontingenter kom dette bedre og klarere på plass. Det er viktig at dette følges opp og ikke går i glemmeboken. Når norske interesser står på spill bør trolig ikke styrkebidragene avgis helt uten en grundig forutgående operativ føring fra Norge. Redcard ordningen[1] har fungert i hele perioden, men hvilken langsiktig strategi vi skulle velge har vært etterspurt av flere sjefer. Da kunne vi unngått endringer ved kontingentskifter, slik spesialstyrkemiljøet har fått det til ved gjennom år å ha støttet utvikling og trening av EN avdeling i Kabul.

Etter gjennomført oppdrag; Vi er i overkant av 7000 veteraner som har kommet hjem fra Afghanistan. Regjeringens tiltaksplan, der 80 av 126 tiltak gjelder for Forsvaret. En viktig endring der krav til implementering er innen 2013.

I dag står støtteapparatet klart ved hjemkomst, og mellomlandingene som gjennomføres før vi kommer helt hjem oppleves som veldig verdifulle og gode. Både får en landet, blåst ut og sagt de rette tingene, og en får avlevert sine erfaringer direkte til de som skal klargjøre for neste deployering. Men veien frem har tatt tid, og om de byråkratiske hindrene er fjernet for godt og om vi virkelig er i mål kan det stilles spørsmål om.

Mellomlanding, ikke bare for individet men for organisasjonen. Nå stiller HVS og tar imot erfaringen fra de som kommer hjem og bringer disse inn i utdanningen av fremtidige kontingenter. Det er trolig fortsatt behov for å forankre og ytterligere institusjonalisere og systematisere denne erfaringslæringen, men utviklingen er positiv.

Generelle ”lessons learned”

Profesjonen; Den profesjonelle kulturen stiller krav til ledelse på en annen måte. Det er ikke lenger den eldste i grad som har svaret på alle spørsmål. Å utnytte kompetanse på lavere nivå, både i utvikling og i operasjoner har fått en helt naturlig del i vår mer profesjonelle organisasjon. Krigerkulturen er satt på kartet – om begrepet er godt eller dårlig – og vi klart blitt mer bevisste på hva det innebærer å være i strid for Norge.

Bøker, artikler og meningsytringer om profesjon og utførelse bidrar til åpenhet og forståelse.

Frivillighet ift hvem som skal reise ut og ta byrdene kan fremelske en misforstått lojalitet, fordi vi i praksis ber den enkelte ta byrden ved middagsbordet hjemme. Vi mister også muligheten til reell kompetansestyring til å sette sammen det rette teamet. Vi kunne fått bedre avdelinger ved sterkere å ha styrt kompetanse = menneskene.

Materiell. Utvikling av materiellet som stilles til rådighet for styrkene i Afghanistan har vært stor. Samband, pansring, nattoptikk, personlig utrusting, UAVer og mange andre mindre og større endringer. Mye av dette har vært hurtiganskaffelser der materiell til styrken ute har vært anskaffet, men ikke samtidig et fullt materiellsett til trening hjemme. Det har dermed blitt prioritert svært hardt hjemme ift behovet for å trene på nytt materiell før deployering. Dette tar tid fra den generelle forberedelsen. Dette har vært, og er til dels fortsatt utfordrende.

Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) har tatt mange viktige steg for å støtte styrkene ute og opptreningen hjemme. Det har vist seg å være svært personavhengig siden FLO samtidig har vært gjennom store omorganiseringer, men bidrar når det fungerer godt til at styrkens behov ute kan dekkes uten at vi bryter norsk lov eller hensynet til materiellsikkerhet.

Media er blitt en naturlig del av hverdagen, den må tas hensyn til og kan være et talerør til den befolkning vi tjener på vegne av. Det har til tider vært en splittet opinion hjemme i Norge ift om oppdraget i Afghanistan er rett eller galt, men ikke om støtten til soldatene. Boken ”På våre vegne” er ett godt eksempel på ønsket om å hedre og skape forståelse for hva vi gjør på nasjonens vegne, og en ny opplevelse for mange av soldatene/veteranene av støtte hjemmefra.

Oppsummering

Min hensikt med innledningen er ikke å gi det definitive svaret på ”lessons learned” etter Afghanistan, det er ennnå ikke forsket på og skrevet. Min hensikt er å bringe frem de forhold som ligger lengst fremme i bevisstheten til et utvalg av de sjefer og avdelinger som har vært i Afghanistan de siste 11 årene, forhold som bør bidra til en god debatt i ett opplyst selskap.

 

————————————————————-

 

International Security Assistance Force

  • Staff officers ISAF HQs
  • Explosive ordnance disposal unit, Kabul (feb-des 02)
  • Movement control unit, KAIA (feb-mai 02)
  • Civil-military cooperation unit, Kabul (feb 03 – feb 04)
  • Norwegian Surgical Unit, Kabul (sep 03 – mar 04)
  • Telemark Task Force I + II/Norwegian Squadron, Kabul (nov 03 – jul 04)
  • Partner nation PRT Meymaneh, Faryab (jul 04 – aug 05)
  • Battle Group 3 (ledelseselement/kompani/+), Kabul (aug 04 – jan 06)
  • Lead nation PRT Meymaneh, Faryab (sept 05 – okt 12)
  • 4 F-16 fighter aircraft, KAIA (feb-may 06)
  • Quick Reaction Force, Mazar-e Sharif (mar 06 – jun 08)
  • Norwegian Deployable Hospital, Mazar-e Sharif (mar 06 – mar 07)
    Special Operations Forces, Kabul (mar-sep 07)
  • COMKAIA (apr – okt 07)
  • Special Operations Forces, Kabul (mar 08 – sep 09)
  • Norwegian Aeromedical Detachment, PRT Mey (apr 08 – d.d.)
  • Operational Mentoring and Liaison Team Kandak, Faryab (jan 09 – des 10)
  • Special Operations Forces, Kabul (apr 12 – d.d)
  • Tactical Airlift Detachment (sept 12-d d)

Operation Enduring Freedom

  • Special Operations Forces (jan-jun 02)
  • Mine clearance unit, Kandahar/Bagram (jan-mai 02)
  • 1 C-130 transport aircraft, Manas (apr-okt 02)
  • 6 F-16 fighter aircraft, Manas (oct 02 – mar 03)
  • Special Operations Forces (mar-sept 03)
  • Special Operations Forces (aug 05 – jan 06)

Øvrige

  • National Contigent Command (fra 2002)
  • Multi-National Support Group (jan 06 – july 07)
  • National Support Group (fra july 07 – july 08)
  • Brannpersonell KAIA
  • OMLT Korps/Brigade (fra april 2006)
  • ANA Engineer School (fra 2010)
  • ANA Signal Scool (fra 2010)

 

[1] Redcard holder er den myndighet som sikrer at norske styrker ikke benyttes til oppdrag som går ut over de begrensninger Norge har satt for bidraget. Denne myndighet har vært ivaretatt av Nasjonal kontingentsjef.

Skriv ut