Foredrag i Oslo Militære Samfund
Mandag 6. februar 2012
ved
Kontreadmiral Bernt Grimstvedt
Generalinspektør for Sjøforsvaret
Status og utfordringer i Sjøforsvaret
Mine damer og herrer, Forsvarsvenner
Innledning
Den store amerikanske sjøstrateg Alfred Thaer Mahan sin tese om at “Those who rule the seas rule the world” har en forbløffende relevans mer enn 100 år etter at den ble formulert. Maritime militære kapasiteter er fremdeles etterspurt. ”Freedom of the seas” er av avgjørende betydning for stabile handelsforbindelser og økonomisk vekst. I tillegg er god forvaltning av både fornybare og ikke-fornybare ressurser til havs et sentralt element for en sikker global mat- og energiforsyning. Dessuten er evne til sjøkrig fremdeles en forutsetning for å hevde suverenitet, opprettholde politisk handlefrihet og fremme egne interesser.
Grunnlaget
Med
dette utgangspunktet, er det etter min oppfatning enkelt å forklare
hvorfor Norge har et Sjøforsvar. Norge er et lite land med et stort
sjøområde. Vi bygger det meste av vår velstand på rikdommen fra
havet og er helt avhengig av en fri og uhindret adgang til dette
domenet. Norges sjøområder er ca syv ganger større enn landarealet
og ca fire ganger større enn Frankrikes samlede areal. Fra dette
enorme havområdet høster vår nasjon olje, gass og fisk til en verdi
som overstiger 650 milliarder kroner – hvert år. Olje og gass alene
står for ca 20 prosent av den samlede verdiskapningen i Norge, og
med de funn som nylig er gjort på norsk sokkel er det rimelig å anta
at denne prosentsatsen fortsatt vil være stabilt høy.. I
forhold til våre europeiske naboer som ikke har tilgang til det
samme ressursgrunnlaget står Norge i en økonomisk og velferdsmessig
særstilling.
Norges sjøområder betyr imidlertid mer enn bare rikdom fra olje, gass og fisk. Sjøen som transportvei er en kritisk ressurs for nasjonen. Av all godstransport i Norge foregår 71 prosent på sjøen. Av det vi importerer fra utlandet kommer det meste også sjøveien. Konsekvensen av å ikke ha fri tilgang til havet som transportvei ville vært uoverstigelige. Sjøtransportens betydning for Norge gjenspeiles av at vi har verdens sjette største handelsflåte med mer enn 1400 norsk eide skip.
Betydningen av å ha militær og juridisk kontroll med dette området kan knapt overdrives, men det er dessverre slik at vår suverenitet og suverene rettigheter tidvis blir utfordret. Disse utfordringene oppstår oftest i forbindelse med Kystvaktens fiskeriinspeksjoner. I tillegg møter vi tidvis utfordringer i forbindelse med ikke-alliert militær aktivitet i våre sjøområder uten at det er grunnlag for å hevde at våre nærområder er preget av militær spenning. En ny, men i historisk perspektiv en klassisk sjømilitær utfordring er anti-pirat operasjoner hvor mange lands mariner er aktivt involvert i.
La meg allerede innledningsvis få si noe om Sjøforsvarets relasjoner til Russland. Russland har, som alle i denne salen er kjent med, sin største marinebase på Kolahalvøya. Dette basekomplekset er også hjemmehavn for de fleste av Russland sine strategiske undervannsbåter og større overflate kampfartøyer. Den russiske konsentrasjonen av sjømilitær slagkraft innebærer i seg selv en militær asymmetri mellom våre to lands sjøforsvar og dette faktum vil alltid være en sentral faktor i samarbeidet. Forholdet mellom det norske Sjøforsvaret og våre russiske kollegaer er gjennomgående godt. Vi har faste arenaer hvor vi møtes. Ett eksempel på dette er øvelse Pomor som gjennomføres hvert år. I tillegg gjennomføres det rutinemessige havnebesøk og gjensidige besøk ved enkeltavdelinger. Alt dette skjer innenfor en tillitsfull ramme, der behørige nasjonale hensyn blir ivaretatt. Dette er viktige bidrag for å kunne opprettholde og videreføre dagens lave militære spenningsnivå.
Klassisk sett er Sjøforsvarets rasjonale er derfor knyttet til vår geografiske lokalisering, vårt ansvar for ressursforvaltning i våre økonomiske soner, samt klassiske sjømilitære oppgaver. Men globale utviklingstrekk de siste 20 årene har også hatt meget stor betydning for Sjøforsvarets virke anno 2012.
Lærdom og erfaringene fra både Norge og utlandet er at dagens trusler oppstår svært hurtig og vi kan ikke lenger basere seg på lang varslingstid. Kriser oppstår momentant. Et annet viktig moment er at behovet for innsats ikke alltid materialiserer seg i den formen man forventet. Det var i 2008 nærmest utenkelig at vi skulle jakte pirater i det Indiske hav – før vi faktisk gjorde det! På samme måte var det lite sannsynlig at vi skulle bombe mål i Libya – før vi faktisk gjorde det. Det var lite sannsynlig at vi skulle bli gjenstand for terror på norsk jord – før det faktisk skjedde. Det er først når det usannsynlige eller uventede inntreffer at vi får svaret på om vi var godt nok forberedt eller ikke. To av kriteriene for suksess i slike situasjoner er at våre militære enheter holder et generelt høyt treningsnivå og ikke minst at vi er mentalt forberedt på uventede endringer. Dette krever kontinuerlig fokus på fornyelse langs flere linjer blant annet i form av hvordan vi trener og øver, hvordan vi bruker vårt utstyr og generisk operasjonsplanlegging.
Sjøforsvarets verdi som et sikkerhetspolitisk verktøy er derfor avhengig av at vi er tilgjengelige når det er behov for oss. Men selv om Sjøforsvaret har fått fornyet mye av flåtestrukturen de siste ti år, betyr ikke dette automatisk at vi er tilgjengelig og relevant. Det må arbeides kontinuerlig med trening, vedlikehold og videreutvikling av kapasitetene, og ikke minst at vi holder tritt med den teknologiske utviklingen.. Evne til innsats er et produkt av trening, vedlikehold og tilgang til funksjonell teknologi, og vår målestokk er stridsevne.
Norge er et lite land. Som nevnt har vi en stor nabo i øst som har sin viktigste flåtebase tett opp til våre grenser. Under den kalde krigen var det høy maritim NATO aktivitet i nord. Området var strategisk viktig for NATO og det var en betydelig tilstedeværelse fra allierte mariner. Slik er det ikke lenger. Det er en realitet at nasjonenes statsfinanser i betydelig grad påvirker forsvarsbudsjettene. Allierte maritime styrkers tilstedeværelse i våre nærområder kan derfor forventes på et lavere nivå enn ønskelig i årene framover. Den relative betydningen av vårt eget Sjøforsvar vil derfor bli påvirket.
I sum kan Sjøforsvarets virke brekkes ned til tre hovedkomponenter. Det er evne til rask innsats, behovet for balansert tilstedeværelse, og gode relasjoner til våre allierte. Våre fremste ressurser i dette arbeidet er Marinen og Kystvakten.
Marinen
Langtidsplanen for inneværende periode omtaler en marine med 24 fartøyer og 6 maritime helikoptre. Kapasitetene til Marinens Jegervåpen kommer i tillegg til disse tallene. Til tross for lave tall, er marinen kvalitativ bedre og mer moderne enn noen sinne. Det samme kan sies om personellet som bemanner strukturen; de har trolig aldri vært bedre utdannet og mer kompetent. Det er imidlertid viktig å nyansere bildet noe. Alle våre materiellinvesteringer er ennå ikke på plass, eksempelvis NH-90 helikopter og Nytt Sjømålsmissil. Personellet har således ennå ikke rukket å opparbeide seg den inngående kjennskap og erfaring med alt det nye utstyret. Vi er fremdeles inne i hva enkelte har omtalt som et vekslingsfelt hvor gammelt utstyr og kunnskap fases ut - i bytte for oppdaterte og relevante kapasiteter. Vi er imidlertid nærmere en ny, operativ og relevant marine enn på lenge.
Uten en troverdig langtrekkende missilkapasitet har Marinen kun begrenset avskrekkende effekt. Innfasing av Marinens nye hovedvåpen NSM er kommet svært langt og de første testskytingene fra marinens enheter er planlagt å finne sted i løpet av året. NSM vil gi Marinen en kapasitet til å dominere et betydelig større havområde enn det vi tidligere var i stand til. I tilegg til den relativt sett lange rekkevidden har missilet en passiv søker og en svært lav signatur. Disse egenskapene gjør at det er svært vanskelig for en fiende å beskytte seg mot NSM.
Fregattene
Fridtjof Nansen klasse fregatter er på mange måter selve symbolet på den ”nye Marinen.” Første fartøy, KNM Fridtjof Nansen ble levert våren 2006 og det 5. og siste fartøy i klassen, KNM Thor Heyerdahl, er overtatt og avslutter i disse dager sin kontraktsfestede garanti- og testperiode. Da har Sjøforsvaret 5 fregatter som gjennom operasjoner både ute og hjemme allerede har testet og demonstrert fleksibilitet, utholdenhet og relevans.
Fartøyene er godt utrustet og omtales i NATO som multirolle fregatter. I dette ligger det at de er konstruert for å kunne håndtere og bekjempe trusler som kommer gjennom luften, under vann og fra havets overflate. Spesielt fartøyets radar og taktiske datalinksystemer har ved en rekke anledninger vist seg å holde meget høy klasse. Nansen klassen vil bli en viktig bidragsyter og styrkemultiplikator inn i det Nettverksbaserte Forsvaret, og særlig opp mot Luftvarslingskjeden og våre nye kampfly. I tillegg er fregattene utstyrt med gode kommando og kontroll funksjonaliteter som setter dem i stand til å lede pågående operasjoner, men også til å embarkere stab dersom dette er formålstjenlig.
Marinen har allerede opparbeidet seg betydelig erfaring både med både kampsystemet og selve fartøysplattformen. Fregattene har vært gjennom et omfattende testprogram, og har gjennomført operasjoner under til dels meget utfordrende forhold som ved Afrikas Horn. Til tross for at fartøyene i sin tid var tiltenkt og designet for en anti ubåt rolle i nordlige farvann, har de vist at de behersker utfordringene med andre roller og operasjonsområder på en overbevisende måte.
Grunnet mottak og innfasing av en ny fartøysklasse med en rekke nye kapasiteter, har full operativ tilgjengelighet for å løse pågående oppdrag hittil vært redusert. Til våren drar imidlertid Roald Amundsen til Flag officer Sea Training (FOST) i England for å gjennomføre Generalmønstring. Jeg forventer således å ha en fullt operativ fregatt tilgjengelig før sommeren. Dette antallet vil dobles neste år. Samtidig med at Roald Amundsen drar til FOST, drar KNM Thor Heyerdahl til USA’s østkyst for samvirke med en US Carrier Strike Group. Dette er viktig av flere årsaker, først og fremst for å trene med kapasiteter som vi ikke har tilgang på her hjemme, men også for å opprettholde nær kontakt med vår viktigste allierte USA.
Skjoldklassen
Skjold klassen er verdens hurtigste serieproduserte kampfartøy. Fartøyene er spesialdesignet for kystnære operasjoner og er i stand til å operere i en fart på inntil 60 knop. Til tross for at Skjold klassen ofte omtales som en erstatning av tidligere MTB klasser, er Skjold langt mer enn en MTB. Skjold klassens egenskaper gjør den i stand til å operere både kystnært og på åpent hav – det siste under gitte forhold. Våpen og sensor pakken overgår også det vi tradisjonelt forbinner med en MTB og det er nå riktig å endre typebetegnelsen på denne fartøysklassen fra MTB til korvett.
Mange av egenskapene en finner på Skjold er nærmest revolusjonerende for et marinefartøy. Spesielt skrog, fart og utrustning må kunne betegnes som banebrytene. Som kjent er leveransen forsinket, men nå er det grunn til å anta at samtlige fartøyer vil være levert fra verftet i Mandal ila 2012. Så langt har utfordringene vært knyttet til framdrift og støttesystemer. De siste testene av hydraulikksystemet om bord gir imidlertid grunnlag for optimisme og fartøyene er i disse dager ute og gjennomfører de siste verifikasjoner slik at vi nå kan fortsette innfasing og driftssetting der vi slapp i fjor. Målsettingen er å delta med Skjold klassen som en fullverdig deltaker på årets store fellesoperative øvelse; COLD RESPONSE.
Når vi nå kan starte styrkeproduksjon av Skjold klassen for fullt, er jeg overbevist om fartøyene vil gi oss en unik, fleksibel og relevant kapasitet som vil utfylle øvrige delene av Sjøforsvaret på en utmerket måte.
Undervannsbåtene
Undervannsbåtvåpenet er i år 102 år gammelt. Sjøforsvaret har pr i dag 6 konvensjonelle ubåter av Ula klassen. Fartøyene er diesel elektriske og kan operere udetektert over lengre tid, samtidig som de har en voldsom slagkraft dersom dette skulle være nødvendig.
Dagens undervannsbåter av Ula klassen ble bygget i Tyskland på begynnelsen av 1990 tallet. Fartøyene har tjent Sjøforsvaret lenge og vel, og hatt en sentral rolle i Forsvaret. Det er ubåtens iboende egenskaper som skjult farkost – og den usikkerheten det skaper hos en potensiell fiende – og dermed betydelige avskrekkende effekt som er dens egentlige styrke.
De senere år har våre undervannsbåter stadig oftere vist sin relevans også utenfor landets grenser. De har deltatt i Internasjonale operasjoner som f.eks ifm operasjon ACTIVE ENDEAVOUR i Middelhavet.
Ula klassen er seg som sagt ca 20 år gammel og får nå en omfattende oppgradering og oppdatering for å sikre dem fortsatt relevans i ytterligere 10 år. Det er derfor med glede jeg mottok meldingen om at Regjeringen ønsker å videreføre en norsk u-båtkapasitet også etter at ULA klassen når enden av sin levetid. FD arbeider nå ut fra to videre muligheter, enten levetidsforlenge ULA eller anskaffe nye u-båter. Vi er allerede godt i gang med planleggingen av neste generasjons ubåtkapasitet. Uansett, grunnlaget er lagt for en langsiktig satsing på en selvstendig norsk uvb kapasitet. Dette er et usedvanlig viktig signal som både sikrer rekruttering til uvb våpenet samt garanterer for meget etterspurte operative leveranser.
Minevåpenet
Minevåpenet består av 3 fartøyer av Alta klassen, og 3 fartøy av Oksøy klassen. Hovedoppgaven til minerydderne er å kartlegge og holde nasjonale og internasjonale farvann fri for miner. Fartøyene ble bygget ved Kværner Mandal og levert Sjøforsvaret på midten av 90 tallet. Til tross for sin alder har Minevåpenet trolig aldri vært i bedre form! Norske mineryddingsfartøy er jevnlig i aksjon både ute og hjemme, og regnes ofte for å være ledende innen NATO for utstyrsutvikling og taktikkutvikling innen maritim minerydding.
Fartøyene gjennomgår i disse dager en større oppgradering og får tilført en rekke kapasiteter som styrker deres egnethet til minerydding. Oppgraderingen gjør dem også anvendelig i roller utover kun å drive minekrigsoperasjoner. Blant de viktigste oppgraderingene er forbedret søkesonar, taktisk datalink, samt engangs våpen for uskadeliggjøring av Sjøminer.
Marinens jegervåpen
Marinens jegervåpen er overbygningen for Minedykkerkommandoen, Kystjegerkommandoen og Taktisk båtskvadron. Tidligere inngikk også Marinejegerkommandoen i Marinens jegervåpen, men ble fra 1. januar 2012 utskilt som egen avdeling og er nå direkte underlagt GIS. Dette grepet reflekterer Marinejegerkommandoens strategiske kapasitet og er en del av en større reorganisering og styring av spesialstyrkene i Forsvaret. MJK vil nå være organisatorisk sidestilt med Hærens jegerkommando.
Minedykker kommandoens hovedoppgave er å uskadeliggjøre sjøminer og andre sprenglegemer i det maritime element. De øver jevnlig med øvrige deler av marinen, og særlig minevåpenet, for å ivareta sikkerheten rundt havner og innløp mtp uskadeliggjøre eksplosiver og sprenglegemer på grunt vann.
Kystjegerkommandoen ble etablert i 2001 og er lokalisert til Trondenes ved Harstad. Kystjegerkommandoens hovedoppgaver var å gjennomføre maritime taktiske operasjoner i kystsonen med vekt på maritim ISTAR og Anti Surface Warfare. Kort tid etter 11 september 2001 fikk kommandoen en helt ny innretning og har de siste 10 årene gjennomført svært krevende oppdrag i Afghanistan. Enheter fra Kystjegerkommandoen har vært involvert i flere meget alvorlige kamper. 6 februar 2006, 2 mai 2010 og 27 juni 2010 er de mest kjente. 27 juni 2010 fremstår dessverre som en tragisk dag hvor 4 befal mistet livet.
Kystjegerkommandoen er et meget godt eksempel på hva omstillingen i Forsvaret faktisk har dreiet seg om. Det dreier som evne til innsats gjennom profesjonell holdning, svært høyt faglig nivå og en ekstrem lojalitet til egen avdeling.
2012 er det siste året KJK er i Afghanistan. Jeg har gitt avdelingen føringer i forhold til nye oppgaver som venter i årene framover. Det er jeg overbevist om kommer til å gå bra.
Marinens taktiske ledelseselement (Nortg) og logistikk
Kysteskadren har ansvaret for den sjøgående operative ledelsen på taktisk nivå. Dette utøves gjennom Sjef Kysteskadrens Norwegian Task Group. Norwegian Task Group trener jevnlig og skal kunne lede grupper av fartøyer som er sammensatt for å løse en eller flere oppgaver i fred, krise og krig. I mange år har KV Andenes vært benyttet som flaggskip, men fra i år vil vi benytte en fregatt som også er forberedt for en slik tilleggsoppgave.
Sjøforsvaret er også inne i en viktig fase i utviklingen av et framtidig mobilt logistikk konsept. Stortinget besluttet i 2009 at Sjøforsvaret skal anskaffe et nytt logistikk fartøy innen 2016.. Anskaffelsen av et nytt logistikkfartøy er inne i en avsluttende fase, og det er med glede jeg registrerer stor interesse blant både norsk og utenlandsk verftsindustri for å levere.
Trening og øving
Som jeg nevnte i innledningen så er det slik at grunnlaget for suksess i strid, er de forberedelsene vi gjør i fredstid. Jeg nevnte også at trusler ofte materialiserer seg svært raskt, raskere enn vi både forventer og ønsker. Som en logisk konsekvens av dette søker Sjøforsvaret å opprettholde et høyt treningsnivå i fredstid, og at denne treningen rettes inn mot høyintensitets krigføring. Behersker vi de mest krevende krigføringssituasjonene er det enklere å løse oppdrag på et lavere konfliktnivå. Det motsatte er ikke er mulig.
For å holde dette høye treningsnivået er det avgjørende viktig at antallet seilingsdøgn holdes på et forsvarlig nivå. Det er en klar sammenheng mellom antallet seilingsdøgn og stridsevne, og det er stridsevnen som gjør oss til et relevant verktøy. Det har vært en positiv utvikling i antallet seilingsdøgn de siste årene. Vi opererer fortsatt på et lavere nivå enn standard NATO anbefalinger, men vi har kompensert denne situasjonen med utstrakt bruk av simulatorer og trenere.
I tillegg har vi gjort noen konkrete grep i forhold til hvordan vi trener og øver. For det første så har vi begynt å trene marinen som en enhet i større grad enn tidligere. Der vi tidligere opererte fartøyer og avdelinger enkeltvis trener vi nå mange fartøyer samlet under ledelse av Norwegian Task Group. I løpet av et år har vi fem slike samtreningsperioder som vi omtaler som TG perioder. Erfaringene så langt er at dette gir et kvalitativt bedre øvingsutbytte. Et annet grep vi gjør, er å koordinere trening og øving med allierte så langt det lar seg gjøre. Dette sikrer at vi får en maksimal treningseffekt ut av det antall seilingsdøgn budsjettet gir rom for.
Kystvakten
Kystvakten er statens viktigste redskap for myndighetsutøvelse på havet. KV er primær myndighetsutøver i norske jurisdiksjonsområder innenfor fiskerikontroll og samarbeider nært med fiskerimyndighetene. Kystvakten har videre, med hjemmel i Kystvaktloven lovfestede oppgaver innen blant annet tolloppsyn, miljøoppsyn, redningsaksjoner og anløpskontroll. I tillegg er KV også et finslipt sikkerhetspolitisk instrument som er av avgjørende betydning for Norge.
KV er en eneste lang suksesshistorie. Viktige fiskeribestandene som torsk, hyse og sild er i dag på historisk høyt nivå. Dette har KV medvirket til i betydelig grad. Årsaken til dette er tredelt. Det ene er Kystvaktens svært høye faglige standard. Det andre er Kystvaktens forutsigbare handlingsmønster og det tredje er Kystvaktens ikke-diskriminerende myndighetsutøvelse.
Kystvakten er blant Europas beste og mest moderne. Den har gått gjennom en gradvis modernisering, og disponerer i dag 14 multirolle fartøyer. 4 av disse kan ha helikopter om bord. Kystvaktens fartøyer seiler normalt 300-330 døgn i året. Blant de fartøyene som betegnes som havgående eller Ytre Kystvakt har vi Svalbard klassen, Nordkapp klassen, Barentshav klassen samt KV Ålesund og KV Harstad.
KV Svalbard er Norges eneste isbryter. I tillegg har fartøyet helikopterdekk og hangar, og er således svært godt egnet til å operere i nordområdene med embarkert helikopter om bord. Svalbard med sine isbrytende egenskaper er viktig i dag, men kan bli enda viktigere i framtiden. Isbryterkapasitet er etter min oppfatning en naturlig del av arktiske nasjoners portefølge. Den neste klassen jeg ønsker å omtale er Nordkapp klassen. Nordkapp klassen er vår eldste KV kapasitet og består av 3 helikopterbærende fartøyer. Nordkapp klassen har tjent Sjøforsvaret vel gjennom snart 30 år. Dette begynner skrog, støttesystemer og annet utstyr å bære preg av. Jeg har derfor startet arbeidet med å utrede alternativer for å erstatte Nordkapp klassen innen rimelig tid. Dette arbeidet inkluderer også utvikling av nye konsepter med basis i Kystvaktens oppgaver og hjemmelsgrunnlag.
Nornen klassen består av 5 fartøyer og har rolle som Indre kystvakt (IKV). Fartøysklassen ble bygget i 2004 og har vært innleid til Forsvaret. I fjor høst besluttet Forsvaret å innløse opsjonen og gå til innkjøp av de fem fartøyene i Nornen-klassen. Dette har ingen betydning for Kystvaktens disponering av fartøyene.
1 januar i år ble Kystvaktens ledelse samlet i Sortland. Endringene medfører at KV nå har en stab og dermed mer effektiv ledelse. Endringene har videre medført at Sjef KV har fått tildelt taktisk kommando over alle KV-fartøyene. Sjef Kystvakten er dermed ansvarlig for hele kystvaktens virksomhet, både operativt, faglig og økonomisk. Det kystvaktpersonellet som tjenestegjorde i Bergen og Oslo har støttet helhjertet opp om flyttingen og etableringen på Sortland. De fleste av disse har valgt å pendle til Sortland, dessverre en løsning som stadig flere av Forsvarets ansatte velger.
Kystvakten i Norge er militær. Andre nasjoner har valgt andre løsninger der kystvaktoppgavene er tillagt sivile etater. Fra tid til annen møter jeg det samme spørsmålet om ikke vår egen Kystvakt burde være sivil. Til det vil jeg svare et rungende nei. Uten å utdype dette standpunktet her i kveld, vil jeg påstå at vår Kystvakt utfører oppgaver i et miljø, inkludert det sikkerhetspolitiske som bare Forsvaret kan ta et helhetlig ansvar for. All erfaring etter 1977 bekrefter dette.
Status Sjøforsvarets baser
Sjøforsvarets virksomhet er som kjent samlet på fem baser. Dette er orlogsstasjonene Haakonsvern og Ramsund, Madla leir i Stavanger, Kystvaktstasjonen på Sortland og Trondenes leir i Harstad.
Haakonsvern er marinens hovedbase og Sjøforsvarets naturlige tyngdepunkt. Basen understøtter det meste av Sjøforsvarets aktivitet med unntak av Kystvakten, samt enkelte elementer fra Marinens jegervåpen som holder til i Nord. I tillegg rommer HOS en rekke fasiliteter som Tørrdokk, vedlikeholdsfasiliteter, trening sentre og skoler. Basen er imidlertid fra 1963 og mye av infrastrukturen bærer preg av dette. De senere år har det imidlertid foregått en formidabel byggeaktivitet på Haakonsvern. Et nytt Militært Treningsanlegg for fysisk trening ble åpnet like før jul. Anlegget er svært moderne og framtidsrettet, og gir personell ved basen en unik mulighet til å trene en rekke militære ferdigheter.
I 2010 ble det besluttet å etablere et NH90 Helikopter Detasjement på Haakonsvern. Helikopterbasen vil kunne understøtte 6 maritime helikoptre og skal stå klar i slutten av 2015. Helikoptrene vil være underlagt 139 Luftving på Bardufoss, men basen på Haakonsvern vil forstå den daglige koordineringen av trening, øving og seilingsaktivitet mot fregattene. Dette sikrer tett integrasjon av fregatt- og NH90 miljøene allerede fra oppstartsfasen og betyr mye for en god implementering av en ny kapasitet til Sjøforsvaret.
Vi har også omfattende planer for videre utbygging på Haakonsvern. Oppgradering av kaiområder, en bedre funksjonell EBA situasjon for marinejegere og minedykkere, utvidet forlegningskapasitet for befal og matroser, samt ny innkjørsel er noen av disse.
Også ved de andre basene styrkes og moderniseres infrastruktur og bygningsmasse.
Jeg kunne alltid ønske meg et høyere tempo i dette arbeidet, men ressursene er naturlig nok begrenset og vi må akseptere at utbedringer og nybygg tar tid. Imidlertid mener jeg Forsvaret i større grad burde synkronisere sine materiellprosjekter med tilhørende EBA prosjekt. For ofte opplever jeg at dette ikke skjer.
Status Utdanning og skoler
Etter flere år med omstillinger innen Sjøforsvarets skoler har våre utdanningsordninger funnet en funksjonell form. Offisers- og befalsutdanningen er samlokalisert i Bergen og er tettere samordnet enn den var tidligere. Utdanningsprogrammene er nå mer spisset og justert for å ivareta nye kompetansebehov, og er basert på tre bærende pilarer;
Den profesjondannende, - den sertifikatgivende - og den akademiske.
I forhold til profesjonsorienteringen legges det mye vekt på de krav til holdninger etikk og ledelse som kreves av en offiser. Maritime sertifikater er innført som et viktig krav til tjenesten om bord og støtter krav i Skipssikkerhetsloven og IMO.
Den akademiske relevansen ivaretas ved at Sjøkrigsskolen i dag gir formell kompetanse på bachelor nivå, og tilfredsstiller nasjonal rammeplan for ingeniører for de som utdannes på de tekniske linjene. Enkelte linjer på befalsskolen for Sjøforsvaret gir også ingeniørkompetanse.
I forhold til rekruttering inn til våre utdanningsordninger så har vi sett en god økning i søkermassen de siste årene. Vi har hatt ”all time high” når det gjelder søknad til våre skoler flere år på rad. Vår utdanningskapasitet er fullt utnyttet. Årsakene til dette er flere, men de viktigste er en kombinasjon av spennende arbeidsoppgaver, anerkjent utdanning og godt omdømme.
Vi opplever også at de vernepliktige som er inne til førstegangstjeneste er godt fornøyd med tjenesten. De er en meget viktig ressurs ikke minst ift rekruttering til videre utdanning og tjeneste.
Personellsituasjonen
Personellsituasjonen i Sjøforsvaret er anstrengt. Vi mangler tilstrekkelig erfarent personell til å bekle alle stillinger om bord. Spesielt gjelder dette innenfor teknisk bransje, men vi merker også at det er mangel på kvalifiserte krigføringsoffiserer. Fram til nå har vi ikke kansellert programmerte aktiviteter grunnet personellmangel, men jeg kan ikke utelukke dette i framtiden. Det er tre hovedårsaker til denne situasjonen:
- Et generelt underskudd på maritim kompetanse i Norge
- Meget stor etterspørsel etter maritim kompetanse i hele den svært konkurransedyktige maritime klyngen. Forsvaret
- Bemanningskonseptet for KNM fartøyer er for lite robust, dvs fartøyene har for lav grunnbemanning innenfor enkelte detaljer
Store deler av norsk maritim næring har gode tider. Det er selvfølgelig meget bra fordi det sikrer sysselsetting og skattegrunnlag. Slik får vi håpe det fortsetter. En effekt av dette er selvfølgelig at arbeidskraften søker seg dit. Sjøforsvarer er en ettertraktet bidragsyter og vil sannsynligvis alltid være det. For Sjøforsvaret innebærer dette en betydelig utfordring. Jeg erkjenner at dette er en situasjon som er vedvarende og tiltak må settes i verk i erkjennelsen av dette. Min hypotese er at tilfeldig avgang fra personell i Sjøforsvaret vil være på et høyere nivå i årene framover enn tidligere. Jeg har i disse dager bedt FFI om å se på Norges samlede behov for maritim kompetanse i et 10 års perspektiv. I tillegg jobber vi med andre tiltak som retter seg inn mot spesielle grupper og enkeltmedarbeidere. En delegering av Forsvarets system for personellforvaltning på de lavere gradsnivåer er ett av disse.
I tillegg bør våre KNM fartøyer få en noe økt stillingsramme innenfor enkelte detaljer om bord. Jeg vil imidlertid understreke at dette ikke må oppfattes som en ambisjonsøkning, men som en tilpassning til en krevende realitet.
La meg imidlertid få legge til at bilde på ingen måte er helsvart. Som tidligere nevnt er det svært god søknad til våre skoler, og vi fyller våre opptakskvoter på alle linjer. Det er ingen ting som tyder på at dette vil endre seg i de nærmeste årene. Men det tar 6-10 år å utdanne dyktige detaljoffiserer og vi har ikke mulighet for horisontal rekruttering av for eksempel maskinmestere fra sivil skipsfart. Derfor må vi også arbeide knallhardt for å beholde de som allerede er i Sjøforsvaret. Dette arbeidet er min høyeste prioritet.
Til tross for en anstrengt personellsituasjon innenfor enkelte kategorier, er det min oppfatning at de som jobber i Sjøforsvaret har en høy trivselsfaktor. Mennesker jeg møter nevner ansvar, utfordringer og meningsfylt arbeid i et svært godt arbeidsmiljø som de viktigste faktorene. Dette komparative fortrinn skal vi kjempe for å beholde.
Logistikk og vedlikehold
Effektiv logistikk og vedlikehold er en like viktig forutsetning for suksess i krig som det trening og øving er. Det har gjennom mange år vært sterk fokus på å effektivisere logistikkprosessene inkludert vedlikehold. Våre nye fartøyer er langt mer kompliserte enn tidligere og vedlikeholdsbehovet øker tilsvarende. Totalt sett bruker vi ca 600 MKr på vedlikehold i 2012. Det er svært viktig å finne en balanse mellom Sjøforsvarets behov for vedlikehold med hvor mye av dette Forsvaret skal gjøre selv gjennom FLO og hvor mye vi skal kjøpe inn fra sivile leverandører. I dette inngår avveininger mellom beredskap, sikkerhet, økonomi og kompetanse. Jeg registrerer med glede at FSJ i sitt militærfaglige råd anbefaler en mer økonomisk drevet tilnærming til FLO sitt handlingsrom når det gjelder blant annet årsverk. Men uansett, vi må aldri glemme at det er forskjell på et Sjøforsvar og et rederi.
Fremtidige utfordringer i Norges maritime domene
Det er grunn til å anta at behovet for norske sjømilitære kapasiteter ikke vil bli mindre i årene framover. Dette synspunktet er begrunnet i generelle militære utviklingstrekk, samt den økonomiske aktivitetsøkningen vi kan forvente i Arktis. Vi ser at nasjoner posisjonerer seg for å møte denne utviklingen samtidig som det fremdeles er uavklarte spørsmål mellom aktørene. Den økonomiske aktiviteten både når det gjelder bruk av Nordøstpassasjen som seilingsled mellom Europa og Asia, utvinning av ikke-fornybare ressurser og tilgang til fiskerier vil utvilsomt påvirke Sjøforsvaret.
Sjøforsvaret er naturlig nok opptatt av dette. Vi ser at Sjøforsvaret er et etterspurt verktøy, blant annet ønske om økt tilstedeværelse i Nord-Norge med marinefartøyer og særlig fregatter. Min vurdering er at når vi tar alle våre styrkeproduksjonsbehov med i betraktningen, vil vi i et normalår være tilstede med fregatt 10-15 uker i året i Nord-Norge. Dette kan selvfølgelig økes dersom det er operativt behov for det. Uansett vil det være Kystvakten som vil bære det største ansvaret for norsk sjømilitært nærvær i nord i en normalsituasjon. Det er etter min mening en klok strategi.
En vesentlig økning av aktivitetsnivået i Arktis, vil også medføre behov for utvikling av nye sjømilitære kapasiteter. Det konseptuelle arbeidet med dette er vi i ferd med å starte opp.
Vårt NATO medlemskap vil også være av stor betydning i årene framover. I en tid hvor geopolitikken har fått sin renessanse, har også kollektiv sikkerhet kommet sterkere i fokus. Det er derfor svært viktig at vi opprettholder de stående maritime styrkene i NATO, både minerydderstyrken og den langt mer slagkraftige Maritime Group 1.
Jeg registrerer blant mine NATO kollegaer stor interesse for hvordan vi tenker omkring dette. Det er forventninger om aktiv norsk deltagelse, og NATO var svært takknemlig for at vi påtok oss – ekstraordinært – oppgaven som styrkesjef i NATOS minerydderstyrke første halvår 2012. Neste år skal vi som nevnt påta oss samme oppgave i Maritime Group 1. Det vil være første gang Norge påtar seg dette. En av fregattene vil være flaggskip.
Avslutning
La meg avslutningsvis slå fast at Norge har et troverdig og relevant Sjøforsvar. Sjøforsvaret er lite, men ikke for lite. Det er alliansetilpasset, moderne og fleksibelt, og en viktig del av vårt innsatsforsvar. Det er riktignok ikke alle kapasiteter som er operative og fullt ut på plass enda, men Sjøforsvaret er i rute og vil levere sin del av et nytt og moderne Forsvar innen utgangen av 2013.
Internasjonalt er Sjøforsvaret i en unik situasjon. I en tid hvor våre allierte gjennomfører drastiske kutt i forsvarsbudsjetter gjennomfører Norge en modernisering som blir lagt merke til ut over landets grenser. Vi må være forberedt på å ta en relativt større del av byrden i framtiden enn hva som har vært tilfelle fram til i dag. I dette inngår løpende fornyelse av kapasiteter og konsepter for at Sjøforsvaret skal framstå som troverdig og relevant også i tiden som kommer.
Veldig mye går veldig bra i Sjøforsvaret. Min største utfordring både i et kortsiktig og langsiktig perspektiv er Norges underskudd på maritim kompetanse og de potensielle konsekvenser dette kan ha for Sjøforsvaret. Men som ukuelig optimist, er jeg sikker på at vi skal klare å håndtere dette.
12 april 2014 er Sjøforsvaret 200 år. Sjøforsvaret representerer en tidløs kapasitet i Alfred Thaer Mahan sin ånd som leverer avgjørende bidrag til vår velstand og sikkerhet. Slik vil det forhåpentligvis fortsette.
Takk for oppmerksomheten.
__________________________________
Alle rettigheter:
Oslo Militære Samfund, Myntgaten 3, 0151 Oslo - Ansvarlig redaktør:
Generalmajor Gunnar Rolland
- Formann Oslo Militære Samfund
Webmaster:
Stig Morten Karlsen