Foredrag i Oslo Militære Samfund
Mandag 30. januar 2012
ved
Seniorforsker Sverre Lodgaard,
Norsk Utenrikspolitisk Institutt
”HVA SKJER I NORD-KOREA – asiatisk stabilitet i fare?”
(Holdes opp mot fremføring)
Da Sovjetunionen falt sammen og Kina orienterte seg mot USA, Sør-Korea og Russland, ble Nord-Korea overlatt til seg selv. Handelen med Russland forsvant og Kinas markedsøkonomi pekte i alle andre retninger enn Nord-Korea. Kina kunne bare påregnes hvis regimet ble angrepet eller sto på sammenbruddets rand, og Russland ikke engang da.
Kim Il Sung strakte derfor handa ut til sine tradisjonelle fiender - USA, Japan og Sør-Korea – i et forsøk på å bilegge konflikt, utvikle samarbeid og redusere avhengigheten av Kina. Internasjonal politikk var i så kraftig forandring at forholdsregler mot flere kinesiske steg i Nord-Koreas disfavør syntes berettiget. Den nye politikken, som vektla både trusselsreduksjon og militær beredskap, ble oppmuntret av den amerikanske tilbaketrekningen av taktiske atomvåpen fra Sør-Korea i 1991.
Men atomprogrammet kom i veien. Det hadde røtter tilbake til 1960-tallet da sovjetrusserne ga en forskningsreaktor til Kim Il Sungs regime, som de så på med atskillig misbilligelse men som fortsatt var en alliert. Sammen med sovjetisk opplæring av koreanske vitenskapsmenn og ingeniører ble dette starten på et program som i økende grad ble drevet av koreanerne selv i overenstemmelse med deres selvforsyningspolitikk, kjent som juche-ideologien. På den tida var den økonomiske veksten i nord sterkere enn i sør.
Sikkerhet var viktig alt fra starten. USA plasserte atomvåpen i Sør-Korea i 1957 og øvde med mange ulike atomvåpenbærere. På begynnelse av 70-tallet startet sørkoreanerne sitt eget atomvåpenprogram, men USA presset dem til å oppgi det. I 1977 ba Sovjetunionen Nord-Korea ratifisere den kjernefysiske ikke-spredningsavtalen (nuclear Non-Proliferation Treaty, NPT) som vilkår for å levere lettvannsreaktorer, men ratifikasjonen skjedde ikke før i 1985 og reaktorene uteble. Omtrent samtidig gjenopptok sørkoreanerne sitt atomvåpenprogram. Nok en gang overtalte USA dem til å stoppe, men Nord-Korea gjorde det ikke.
I 1992 gikk alarmen. Da ble Nord-Korea tatt med buksene nede. Sikkerhetskontrollavtalen med IAEA hadde nettopp trådt i kraft – sent omsider – og ved å samle støv fra fjernkontrollstavene i gjenvinningsanlegget i Yongbyon kunne Byrået konstatere at nord-koreanerne hadde gjenvunnet plutonium ikke bare i gramkvantiteter i 1990 slik de selv hevdet, men også i 1989 og 1991. Gjenvinningen ga formodentlig nok plutonium for en bombe eller to og førte til en trøblete og etter hvert dramatisk diplomatisk prosess som brakte USA og Nord-Korea til randen av krig i 1994.
Fortsettelsen er i store trekk kjent. Med Jimmy Carters hjelp inngikk USA en rammeavtale med Kim Il Sung som falt fra hverandre noen år senere, men som var bygd over en lest som fortsatt gjelder: Avvikling av atomvåpenprogrammet, senere også begrensninger på rakettprogrammet, mot sikkerhetsgarantier, normalisering av forbindelsene med USA og andre land, og økonomisk assitanse. Og en fredsavtale – 60 år etter er det fortsatt bare våpenhvile mellom partene i Koreakrigen. I 2002 kuttet George Bush alle bånd, hvorpå Kim Jong Il gjorde Nord-Korea til en atommakt ved å produsere nok plutonium for 4-8 bomber og teste en kjernefysiske ladning i 2006. Det førte USA tilbake til forhandlingsbordet noen måneder senere, først bilateralt i Berlin og senere i de såkalte 6-maktsforhandlingene (Kina, USA, Russland, Japan og de to koreanske statene). Etter en periode med betydelig framgang ble forhandlingene brutt igjen våren 2009. Da hadde Sikkerhetsrådet samlet seg om en presidentuttalelse som fordømte en fersk nord-koreansk rakett-test, og sanksjoner ble iverksatt mot tre firmaer som drev handel med rakett-teknologi. Pyongyang reagerte heftig, for stadig flere land har utviklet slik teknologi og det fins ingen klare internasjonale normer på feltet. USA hadde hatt spesialister i atombyen Yongbyon i 18 måneder og IAEA hadde hatt 3 inspektører på stedet kontinuerlig: Nå ble alle kastet ut, og en ny atomtest fulgte.
Hvordan kan Nord-Koreas handlemåte forstås? Hva er siktemålet for den ukonvensjonelle utenrikspolitikken?
De som hevder at målet alltid har vært atomvåpen kan ikke å forklare hvorfor all gjenvinning av plutonium ble stanset i 1991 og ikke ble gjenopptatt før i 2003, heller ikke at den stoppet i 2007 og ble gjenopptatt i 2009. Landet har derfor produsert langt mindre plutonium enn det kunne ha gjort. Siegfried Hecker, tidligere sjef ved Los Alamos og med betydelig fartstid i Nord-Korea, mener at hvis den kapasiteten landet var i ferd med å etablere rundt 1990 var blitt fullt utnyttet kunne det hatt mer enn 100 plutoniumladninger i dag. I stedet har det altså noe sånt som 4-8. Hvis Nord-Korea var bestemt på å bli en atommakt, hvorfor stoppe? Hvorfor måtte det en konfrontatorisk amerikansk politikk som fjernet enhver mulighet for fortsatte samtaler til for å starte en ny gjenvinningskampanje etter 12 års opphold?
Andre ser et mønster i at Nord-Korea krever kompensasjon for kriser det selv skaper. I 1994 løste krisen seg opp i en avtale som skulle gi Nord-Korea to store lettvanssreaktorer til en samlet pris på over 5 milliarder dollar. På papiret var det en stor suksess (men da Bush-administrasjonen annulerte avtalen var bare 30 prosent av det første reaktorbygget ferdig). Til sammenligning fikk Ukraina, Kazakhstan og Belarus, som hadde sovjetiske atomvåpen på sine territorier, til sammen mindre enn en tiendel for å fjerne dem. Men også i dette tilfellet lønte det seg å lage bråk: fordelingen dem imellom var røft sagt proporsjonal med hvor mye oppstyr de skapte. Og da Nord-Korea testet høsten 2006 kom det som nevnt til nye forhandlinger umiddelbart etterpå som ga kompensasjon, ikke bare på papiret men også i realiteten, om enn mindre enn forespeilet i 1994. Flere provoserende utspill kan tolkes på samme måte.
For det tredje har de samme programmene vært en viktig kilde til hard valuta og barter-handel. Rakett-teknologi har gått til Pakistan, Myanmar og flere land i Midtøsten, og kjernefysisk teknologi til Libya, trolig til Syria og kanskje til Myanmar. En annen interessent er Iran. Et regime som kjemper for sin overlevelse med ryggen mot veggen kan tenkes å selge den mest sensitive våpenteknologien bare prisen er rett.
En fjerde tolkning framhever at nordkoreanerne alltid har gjengjeldt samarbeid med samarbeid, og når USA har ignorert dem eller brutt inngåtte avtaler har de reagert med nye heftige utspill i egen nordkoreansk stil. For amerikanerne har også tatt seg friheter. Sommeren 2008 ga gode illustrasjoner. Da hadde USA lovt å stryke Nord-Korea fra lista over stater som støtter terror, men da fristen var ute og de ikke hadde gjort det stanset nodkoreanerne nedbyggingen av plutonium-anleggene i Yongbyon som var avtalt året før og begynte å bygge dem opp igjen. Litt senere, da USA fjernet dem fra lista likevel, ble nedbyggingen gjenopptatt. Høsten samme år, da USA forsøkte å flytte fram noen verifikasjonsbestemmelser som var avtalt for en senere fase i prosessen, stanset Nord-Korea nedbyggingen på nytt og forberedte en ny test av den langtrekkende raketten Taepodong 2. Da Sikkerhetsrådet fordømte testen og vedtok nye sanskjoner svarte Nord-Korea med en ny atomtest. I det internasjonale mediebildet er imidlertid Nord-Korea fritt vilt. De fleste journalistene spør ”hva har de funnet på igjen nå, da” - også når det er USA som ikke har gjort som avtalt.
Nordkoreanerne har mange uttrykk for prinsippet om like for like: dialog for dialog; styrke mot styrke; en kilevink for en kilevink; sverd mot sverd: en riskake for en riskake. I dette perspektivet blir ikke ”kompenasjon for krise” noe de initierer fra fra grunnen av, men heller et ”spin” på reaksjonene når USA ikke samarbeider som forventet.
I spillteorien utvikler gjentatte spill etter prinsippet om like for like seg mot samarbeid. Det er vel og bra så lenge begge parter vet hva det spilles om. Men da Siefrid Hecker besøkte Nord-Korea i november 2010 fikk han se et topp moderne anlegg for anriking av uran, stort nok til å forsyne en liten lettvannsreaktor som var under bygging. Anlegget var oppført i løpet av et drøyt år, noe som sannsynligvis betyr at Nord-Korea har drevet anrikingsvirksomhet i lengre tid andre steder, for ellers ville det ikke vært mulig å lage det på så kort tid. Sporene går tilbake til tida rundt 2000 og kanskje enda før, da det illegale nettverket til pakistanske Qadeer Khan forsynte Nord-Korea med en oppstartpakke som omfattet både første og andre generasjon sentrifuger. Ved årsskiftet registrerte amerikansk etterretning innkjøp av anrikingsrelevant utstyr.
Tidfestingen er viktig for å forstå den nord-koreanske handlemåten. Mot slutten av 1990-tallet begynte rammeavtalen av 1994 å gå i oppløsning. USA dro beina etter seg - på den tiden var det mange som trodde at regimet i nord ville falle, liksom så mange andre regimer fra sovjet-tiden. Nord Korea stilte krasse krav som også forsinket prosessen. Opplegget for avvikling av plutoniumanleggene og eliminering av alt våpenmateriale mot lettvannsreaktorer og normalisering av forbindelsene med omverdenen var i ferd med å grunnstøte. Så da Qadeer Khan tilbød et annet spor, teknologi for anriking av uran, fant han formodentlig en motivert kunde. Tilbudet kan ha gitt støtet til den virksomheten som Hecker så et resultat av, men er neppe hele forklaringen på den oppsiktsvekkende høye kvaliteten. Kontrollrommet i anrikingsanlegget var på høyde med amerikanske anlegg.
Da George W. Bush inkluderte Nord-Korea i ondskapens akse og kalte Kim Il Jung en pymé gikk forhandlingsdøra igjen med et smell. Strek var satt for Kim Il Sungs utenrikspolitiske snuoperasjon. Sønnen brukte det diplomatiske tomrommet som fulgte til å gjøre Nord Korea til en atomvåpenmakt, godt hjulpet av USAs opptatthet av Irak og Midtøsten. Samtidig fortsatte anrikingsarbeidene.
Med det vi vet i dag var utgangspunktet derfor et annet da det i 2007 kom til en ny avtale om nedbygging av plutoniumanleggene og kompensasjon for dette. Nord-Korea førte fortsatt en politikk om like for like, men i tilbakeblikk er det grunn til å spørre om forhandlingspartnerne ble tatt med på bærtur. Fikk Nord-Korea motytelser for noe de allerede hadde bestemt seg for å gi opp, altså plutoniumprogrammet? I ettertid kan det virke slik, for plutoniumproduksjonsreaktoren som ble stanset i 2007 er ikke reaktivert, og det gamle anlegget for produksjon av reaktorbrensel huser nå det nye anrikingsanlegget som Hecker fikk se. Reaktoren kan fortsatt settes istand igjen og reaktiveres i løpet av et halvt år eller så, men Nord-Korea har bare én brenselsladning på lager og må antagelig bygge et nytt brenselsfabrikasjonsanlegg for langsiktig drift.
Av dette kan vi begynne å trekke noen konklusjoner. For det første: vi er nå inne i det fjerde året uten forhandlinger og avtaler, og problemet vokser jo mer tid som går uten avtaler. Atomvåpenmakt basert på plutonium i perioden 2002-2007 og videreutvikling av anrikingskapasiteten nå. For det andre: Ønsket om lettvannsreaktorer er genuint. Først prøvde nordkoreanerne å få slike reaktorer fra Sovjetunionen, deretter fra partnerne i rammeavtalen av 1994, og nå prøver de på egen hånd. Det betyr, for det tredje, at de er i ferd med å etablerer seg på samme plattform som Iran med et anrikingsprogram som har en fredelig begrunnelse, men som samtidig er våpenrelevant. Forskjellen er at Nord-Korea allerede har et antall bomber med en avskrekkingseffekt som etter manges mening holder fiendene fra livet. Saddam Husseins Irak og Muammar Gaddafis Libya hadde ikke slike våpen og ble angrepet. Idag snakker israelske ledere samme språk når de sier at hvis Iran får atomvåpen er det ikke så mye vi kan gjøre med dem lenger. Og på spørsmål om hvorfor inderne ikke reagerte skarpere på det pakistanskstøttede kommandoraidet i Mumbai, svarer mange at når motstanderen er en atommakt som er klar til å bruke våpnene, tenker man seg om to ganger. Dette er blitt en utbredt tankegang i Asia. Sist, men kanskje viktigst: Den eneste måten å finne ut om de er villig til å ruste ned er å engasjere dem i samtaler etter prinsippet om like for like. Obama kan fortsatt bli den første til å gjøre dette med systematikk, for Clinton var halvhjertet og Bush-administrasjonen var håpløst splittet i synet på Nord-Korea.
Hva betyr konflikten med Nord-Korea for internasjonal politikk i Øst-Asia?
Kineserne vil ikke la regimet bryte sammen. Ikke av kjærlighet til en kommunistisk nabo, for juche-ideologien avviser marxismen-leninismen og foreskriver økonomisk, kulturell og ideologisk uavhengighet. Regimet har dessuten utviklet en bizarre personkultus rundt Kim-familien, og forsøker også å legitimere seg på det viset som begunstiget av lederens ekstraordinære egenskaper. De fantastiske historiene om lederenes fortreffelighet skyter så langt over mål at det er umulig for oss å skjønne at de kan tjene noe fornuftig formål, men i større eller mindre grad synes indoktrineringen å virke. Kineserne holder regimet under armene fordi de ikke vil ha amerikanske styrker nærmere inn på seg. Nord-Korea er en buffer. De sier ikke nei til enhver tanke om gjenforening, men det må skje i ordnede former som sikrer kinesiske interesser, og der er ikke nordkoreanerne til å stole på: I samtaler med sør-koreanske ledere har de antydet at det kan stå amerikanske styrker også i et gjenforent Korea - underforstått, fordi det reduserer avhengigheten av Kina.
Kortversjonen er at Kina er Nord-Koreas livlinje. Det er en utakknemmelig bør å bære, men det er ingen tegn til endring i den kinesiske holdningen.
Mot slutten av sin regjeringstid var Kim Jong Il i Kina tre ganger i løpet av et drøyt år, bl.a. for å vinne aksept for tronfølgeren Kim Jong Un. Kineserne tok sønnen med til ett av sine mange dynamiske vekstområder, men det er tvilsomt om kinesisk økonomisk politikk lar seg innføre i Nord-Korea. I overgangen fra Jong Il til Jong Un er det kontinuitet som vektlegges, og inntil videre er Jong Uns lederskap er mer formelt enn reelt. Selv om den unge mannen skulle ønske forandring for å komme ut av det økonomiske uføret er han ikke i posisjon til det nå. Han trenger tid til å vokse inn i posisjonen. De siste årene har det likevel vært en moderat vekst, med visse tilbakeslag som under valutareformen primo 2010. Privat handel og privat produksjon har kastet av seg og forbruksvarene er blitt flere. Noe gjennombrudd er det ikke snakk om: Det meldes om fortsatt feilernæring på vårparten, men ikke stor sultedød som på 1990-tallet. Nord-Korea er hele tida avhengig av hjelp utenfra, og den kommer ikke lenger fra Sør-Korea og USA, men fra Kina.
Handelen med Russland er tilnærmet null. Den var i 2010 1/30 av handelen med Kina, som etter vår målestokk var på beskjedne 3.4 milliarder dollar. Russiske selskaper er totalt uinteressert i nordkoreansk kull, jern og andre mineraler. De bruker noe koreansk arbeidskraft på sin side av grensa, men setter ikke ut noe produksjon til Nord-Korea slik kineserne gjør. Under Kim Jong Ils siste møte med Medvedev i 2011 ble det inngått avtaler – i realiteten intensjonsavtaler - om en gassrørledning fra Sibir via Nord- til Sør-Korea og en tilkobling til den transsibirske jernbanen. Arbeidene er ikke startet så det gjenstår å se om det blir noe av, men alle involverte parter kan tjene en del på det. Det politiske forholdet er korrekt, men ganske innholdsløst.
Sør-Korea svinger i sin holdning til brødrene i nord. Solskinnspolitikken ved inngangen til dette århundret ble belønnet med Nobels fredspris men fikk det glatte lag av George Bush. I dag er forholdet bistert. Senkingen av det sørkoreansk marinefartøyet Cheonan og beskytningen av den sørkoreanske øya Yeonpyeong i det Gule hav i 2010 høynet spenningen. Slike incidenter har det vært mange av: USAs Congressional Research Service har listet over 150 i perioden 1954-2007. En del kan skyldes uklare eller omstridte grenseoppganger til sjøs og tilfeldigheter kan aldri utelukkes, men for å si det med Clausewitz er det meste antagelig fortsettelse av politikken med andre midler. Hendelsesforløpene har ofte vært uklare, men som regel er det den svake part som ikke har så mye å spille på som tyr til slike midler.
Etter senkingen av Cheonan brøt Sør-Korea alle økonomiske forbindelser med Nord unntatt industriparken Kaesong, som gir Nord-Korea en årlig inntekt på 20 millioner dollar. For de aller fleste land i verden er det et forsvinnende lite beløp, men for Nord-Korea er det kjærkomment. Når Sør-Korea lar denne virksomheten fortsette er det av hensyn til stabiliteten på halvøya og fordi parken er et brohode for markedsreformer som eventuelt kan spre seg og eksponere nordkoreanere for arbeids- og organisasjonsformer i omgivelsene.
Sør-Korea har én felles historisk interesse med Japan: hundrevis av japanere og koreanere har blitt kidnappet av Nord-Korea for å bistå i språkopplæring og utdanning av agenter. Japan har haket seg opp på det og gjort det til et kardinalspørsmål å klarlegge disse menneskenes skjebne. Sør-Korea har valgt en lavere profil. I alt annet er historien, dvs den japanske okkupasjonshistorien, fortsatt en stor belastning for forholdet mellom dem. De utveksler informasjon om dette og hint, men sørkoreanerne er raske til å understreke at dette er 99 skritt fra en militær allianse. Begge er alliert med USA, men på samme lag bare via USA. Historiens skygger strekker seg mye lenger enn den tyske okkupasjonen gjorde her i Norge, for tyskernes framferd var ganske eksemplarisk sammenlignet med den japanske i Korea.
For USA er alliansene med Japan og Sør-Korea grunnleggende for hele Asia-strategien. Politikken overfor Nord-Korea er bare en begrenset del av den. Forholdet til Kina er hovedsaken, og den amerikanske geopolitikken er lett å forstå. Det er som i det britiske imperiet: Det er land nummer to – det landet som ligger nærmest opp til hegemonen i det internasjonal makthierarkiet og som kan komme til å konkurrere om førsteplassen – som er problemet, utfordringen og eventuelt fienden. Andre stater følger oppmerksomt med i rivaliseringen, og mønsteret er at tilfredse land slutter opp om hegemonen mens utilfredse heller tar parti for utfordreren. For USA er det Kina som er land nummer to, og Japan og Sør-Korea er om ikke tilfredse så relativt komfortable i sitt kompaniskap med hegemonen. Australia inngår i samme USA-ledede formasjon. Det trilaterale samarbeidet mellom USA, Japan og Australia er styrket og Japan og Australia har undertegnet en felleserklæring om sikkerhetssamarbeid. Atomavtalen mellom USA og India, som ble inngått i 2008 og som fjernet sanksjonene mot India etter prøvesprengningene i 1974 og 1998, har et geopolitisk potensiale av samme art, og i 2007 holdt USA, Japan og India for første gang en felles militær øvelse. Kanskje kan Vietnams problematiske forhold til Kina utnyttes for samme formål.
Kina øver geopolitisk motvekt gjennom sitt voksende militære fotavtrykk i regionen, gjennom samarbeid med Pakistan, og ved å etablere støttepunkter langs forsyningsleden fra Midtøsten. De kontrer også på en annen måte. Ved årtusenskiftet, da den kinesiske utenriksministeren ba Madelaine Albright om å karakterisere amerikansk utenrikspolitikk i ett ord, sa hun ”leadership”. Da hun returnerte spørsmålet sa kineseren ”partnership”. Kineserne prøver å dempe uroen over sin egen vekst ved å dyrke samarbeid til gjensidig nytte – harmoni er et ord som ofte brukes - og David Kang viser i en godt dokumentert analyse at de har vært ganske framgangsrike i så måte. De mindre landene i Sørøst-Asia samarbeider mer og mer med Kina uten å bryte båndene til USA, ikke fordi de er redde for Kina, men fordi det er i deres egen beste interesse. De vegrer seg mot ”balancing” og er ikke besjelet av ”bandwagoning”. Kang mener at mange teoridannelser bidrar til å forklare det som skjer - realisme, internasjonal liberalisme og konstruktivisme – men ikke maktbalanseteori, som i hans øyne er et mer spesifikt europeisk tankegods.
I denne konteksten, hvor hegemonen og utfordreren føler hverandre på tennene og makt møtes med motmakt både av samme og ulikt slag, kan det atombesittende, stalinistiske og provoserende regimet i Pyangyang brukes til å holde demningen mot Kina på plass. Når det manes til samordning mot Nord-Korea skal det ikke alltid tas bokstavelig, for de konkrete tiltakene kan være vel så viktig med tanke på Kina. Med andre ord: Når man sier Nord-Korea mener man tidvis Kina. Én ting er derfor at når USA går sakte og det drøyer med gjenopptakelse av 6-maktsforhandlingene så vokser det nordkoreanske atomprogrammet og i den forstand det nordkoreanske problemet; en annen at sålenge konflikten er uløst og manifestasjonene plagsomme er det lettere å få oppslutning om tiltak som er relevante mot Kina. Det er som med stasjoneringen av ABM-systemer i Alaska og California, angivelig med addresse Nord-Korea: Kineserne føler seg også truet, med rette, og treffer mottiltak.
Er Nord-Korea villig til å forsake atomvåpnene? I februar 1992 gjorde Nord og Sør en avtale om å arbeide for en atomvåpenfri halvøy uten gjenvinnings- og anrikingsanlegg. Fra et spredningssynspunkt er det slike anlegg som er den mest sensitive delen av det kjernefysiske kretsløpet. Ambisjonen ble gjentatt under fredsprisvinner Kim Dae-Jungs besøk i Pyongyang, og nedrustning til null ble skrevet inn i prinsippavtalen fra 6-maktsforhandlingene i 2005. Nord-Korea er derfor forskjellig fra de tre andre statene som står utenfor NPT – Israel, India og Pakistan. Ingen av dem har påtatt seg noen nedrustningsforpliktelse og det er ingenting som tyder på at de vil avvikle sine arsenaler raskere enn noen av de 5 anerkjente atommaktene.
Likevel: Etter at Nord-Korea erklærte seg som atomvåpenmakt ved å teste, er det formodentlig vanskeligere å skru klokka tilbake. Det er vanskeligere også fordi overgangen fra plutoniumsporet til uransporet gir programmet en fredelig begrunnelse som det ikke hadde før. Det som sitter lengst inne er eliminering av de våpnene som er ferdig bygd. Til det ligner Nord-Korea for mye på Israel, som sier de kan tenke seg en atomvåpenfri sone i Midtøsten etter at det er etablert varig og pålitelig fred der, nærmest som et siste ledd.
Men om det ikke er mulig å fjerne det ferdige arsenalet er det fortsatt stort rom for avtaler som begrenser de kjernefysiske aktivitetene. For USA og andre land er spredning ut av Nord-Korea minst like bekymringsfullt som opprustning i Nord-Korea. Som motytelse for normalisering og økonomisk assistanse kan Nord-Korea fortsatt bli overtalt til ikke å eksportere kjernefysisk teknologi og rakett-teknologi. Prisen kan bli høy, men den kan likevel være verdt det.
I alt dette ligger det hele tida en kime til to store politiske omveltninger. For det første er ikke det nordkoreanske regimet evigvarende. Det er lenge siden den franske filosofen Alexis de Tockeville noterte at et renspikka diktatur er en styreform som lar seg opprettholde over lang tid mens halvdiktaturet - eller når man begynner å løsne på tøylene - er en vanskelig styreform å mestre. I en globaliserende verden er også diktaturene kommet i spill, så det nordkoreanske problemet kan naturligvis forsvinne på den måten, og våpnene med regimet.
For det andre kan de koreanske statene bli gjenforent. Nasjonalfølelsen, følelsen av å tilhøre samme folk, er en sterk kraft. Den kan stilles på sidelinja i flere generasjoner, men likevel rykke inn mot begivenhetenes sentrum og kreve sin rett når muligheten byr seg. Det er nok å minne om den tyske gjenforeningen, som de fleste så bort fra helt til det skjedde.
I Øst-Asia er det imidlertid ingen som vil ha gjenforening på samme spontane måte som i Tyskland. Kina sitter med nøkkelen. Og hvis Kina er den dominerende kraften i regionen den dagen det blir aktuelt vil ikke lederne stole like mye på andre land som Gorbatsjov gjorde etter den tyske gjenforeningen, da NATO etterhvert gikk østover. Kina vil kreve et gjenforent Korea uten amerikanske styrker og uten atomvåpen og forsikre seg om det.
Problemet kan altså bli løst på den ene aller den andre av disse måtene. De henger sammen med hverandre, men tilhører en uviss framtid. I mellomtida er det forhandlingsveien som gjelder, og det er en sikker antagelse at partene snart kommer sammen igjen til nye samtaler i Beijing.__________________________________
Alle rettigheter:
Oslo Militære Samfund, Myntgaten 3, 0151 Oslo - Ansvarlig redaktør:
Generalmajor Gunnar Rolland
- Formann Oslo Militære Samfund
Webmaster:
Stig Morten Karlsen