Program 2011
Foredrag 2011







Skal du til forsiden - så trykk på logoen på toppen
 

Relaterte linker:

Arkiver:
Foredrag i 2010
Foredrag i 2009
Foredrag i 2008
Foredrag i 2007
Foredrag i 2006
Foredrag i 2005
Foredrag i 2004
Foredrag i 2003
Foredrag i 2002
Foredrag i 2001
Foredrag i 2000

Medlemskap

Kontakt OMS



 

Last ned i Word-format med foto:
 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 31. oktober 2011

ved

Generalmajor Per S Opedal
Generalinspektør for Hæren

“HÆREN I ENDRING”

Vil verneplikten overleve? Skal Hæren profesjonaliseres?
 

Deres Majestet, Statsråd. Generaler, Admiraler, mine damer og herrer.

Mye vann har rent i havet siden jeg sto her i februar 2010. Soldatene har fått langt bedre anerkjennelse for sin innsats, Hærens verdier er utfordret – og funnet i orden. Vi ser for oss slutten på oppdraget i Afghanistan. Forsvaret har kjempet mot pirater i Adenbukten og vi har deltatt i frigjøringen av Libya. Vi ser at uroligheter sprer seg i Midt-Østen og Afrika. Flere land har økonomiske utfordringer med konsekvenser for de respektive Forsvar. Vi ser geopolitiske fokus forskyves østover mot Asia og Stillehavet. Sist, men kanskje viktigst, Det norske samfunn har selv opplevd å bli angrepet på egen jord i en terrorhandling. Verden er i endring, og hvem skulle trodd at så mye kunne skje på så kort tid.

Kompleksiteten i våre operasjoner i dag stiller store krav til vårt personell. Derfor er mitt hovedbudskap i dag behovet for å styrke innsatshæren ved anerkjennelse av fagarbeideren, og en videreutvikling av personell- og kompetanseområdet. Jeg ønsker i dag å fremsnakke spesialisten, til det beste for både spesialisten og generalisten.

Forsvarsjefens ledergruppe er i disse dager i avslutningsfasen på det militærfaglige rådet som skal legges frem den 24. november. Dette rådet skal fortelle hvordan en samlet forsvarsledelse ser på framtidens forsvar av Norge og våre verdier. Rådet vil omhandle mange forslag til endringer, spesielt for Luftforsvaret, Heimevernet og Hæren.

Den mest sannsynlige retningen for Hæren er at vi beholder grensevakt, kongevakt og spesialstyrkene omtrent som i dag. Brigaden vil fortsatt lede bataljonsstridsgrupper her hjemme. Kampbataljonene skal også kunne operere i alliert sammenheng i utlandet for kortere perioder, eller med kompanistridsgrupper over lengre tid. Det skal også kunne settes opp stridsgrupper fra støttebataljonene som for eksempel ingeniør, sanitet, logistikk- eller artilleri. Slike stridsgrupper kan settes inn både hjemme og ute, men vil ha kortere utholdenhet enn de fra kampbataljonene. I tillegg skal antallet fast ansatte soldater økes, noe som gir økt tilgjengelighet og reaksjonsevne og dermed økt handlefrihet i bruk av militærmakt.

Under Army Summit pekte Statssekretær Roger Ingebrigtsen i retning av hva slags Hær vi trenger.

La meg siter:

”Stikkordene for Hæren er […] tilgjengelighet og evne til å produsere operative leveranser, men la meg understreke at operative leveranser ikke bare dreier seg om å sende ut avdelinger til utenlandsoperasjoner. Tilgjengelighet er en del av forsvarets avskrekkende terskelfunksjon her hjemme og gjelder også for enheter som ikke står umiddelbart for tur til å deployeres ut av landet. Reaksjonsevne er selve grunnlaget for en troverdig landmilitær terskel.” Sitat slutt.

Etter det jeg kan forstå svarer det militære rådet godt til disse forventningene.

Jeg registrerer at diskusjonen så langt i hovedsak dreier seg om struktur og lokalisering – men for Hæren er det viktigere at vi diskuterer personellet og hvordan vi bruker kompetansekapitalen. Vi er kommet langt på veien mot et innsatsforsvar, men spørsmålet er om vår personellforvaltning gjør oss i stand til å komme helt i mål. Det er langt fra Lyngen linja til Russian Hill i Afghanistan, også på personellområdet.

Jeg legger til grunn at Hæren skal være klar med det vi har for å være relevant.

Når jeg snakker om personellområdet er det egentlig fire grupper medarbeidere jeg har i tankene. Det er yrkesoffiserene, de sivile, dernest er det avdelingsbefalet og grenaderen altså vårt fremtidige spesialistsystem, samt de vernepliktige. Jeg vil særlig ta for meg de to siste gruppene her i kveld.

Først de VERNEPLIKTIGE!

La meg slå fast at verneplikten er en bærebjelke for Hæren og Landforsvaret i Norge! Det hersker ingen tvil hos meg som GIH eller i ledergruppen at verneplikten og førstegangstjenesten fortsatt skal danne grunnlaget for Hærens innretning!

Men det er behov for en utvikling av førstegangstjenesten, der differensiering i forhold til innsatsforsvarets behov og den enkeltes ønsker må stå i fokus.

I regjeringens langtidsplan for perioden 2002-2005 ble det lagt til grunn at Forsvarets behov skulle være styrende for hvor mange vernepliktige som ble kalt inn til førstegangstjeneste.

Med dette var det slutt på prinsippet om at alle tjenestedyktige skulle innkalles til sin første gangs tjeneste, noe som stort sett har vært rådende siden annen verdenskrig.

Den nye innretningen har blitt videreført i de senere langtidsplanene for Forsvaret. Gjeldende langtidsplan slår fast at "Antallet som avtjener førstegangstjeneste, tjenestens lengde og utdanningens innhold må være best mulig tilpasset Forsvarets behov – både under og etter tjenesten."

Det er med andre ord ingen motsetning mellom verneplikten, praktiseringen av førstegangstjenesten og de andre områdene jeg setter lys på. Tvert imot er verneplikten trolig det viktigste grunnlaget for den videre utvikling av personellstrukturen i Hæren.

Men det er ikke lenger behov for å utdanne store mengder soldater for å fylle en mobiliseringshær. Denne Hæren gjorde sin tjeneste under den kalde krigen og var en suksess, krigen ble avverget. Det er nå historie.

En nasjons militære makt i dag måles ikke lengre i antall soldater, men i hvor mange soldater en har råd til å utruste og trene på en tilfredsstillende måte.

Landforsvaret er nå langt mindre, utstyret mer avansert og oppdragene komplekse. Ikke minst utføres de skarpe oppdragene daglig! I en stridskontakt i gjørma på Russian Hill i Afghanistan er det viktigere å prioritere vannet til å rengjøre våpenet slik at det virker, enn selv å drikke – det er dette som er dagens realitet, og dette må dagens soldater mestre til det fulle.

Som en konsekvens av den endrede innretningen betyr for eksempel dette at for noen kan 6 måneders førstegangstjeneste med overføring til Heimevernet være beste løsning. For andre kan førstegangstjenesten innebære 4-6 måneders grunnutdanning med gradvis påbygging av utdanningen mot overgang til verving eller befalsutdanning være en løsning.

For noen avdelinger, som for eksempel grensevakten, vil enkelte frivillig kunne avtjene 18 måneder, mens hovedtyngden kan ligge på dagens 12 måneder.

Mitt hovedpoeng med eksemplene er å vise at dagens Hær har et annet behov for soldater enn tidligere, og derfor er vi helt avhengig av å finne gode løsninger for ulike utdanningskategorier og funksjoner. Uansett, alle som får sin tjeneste i Hæren skal få en fullverdig, motiverende og faglig god utdanning innenfor sin tjenestetid.

Dette fører meg over til den andre gruppen, spesialistene, som består av grenaderen og avdelingsbefalet. I Norge avskaffet vi spesialistkorpset på 1970 tallet til fordel for enhetsbefalsordningen. Meningene om dette var og er fortsatt delte: Enkelte hevder at den gamle ordningen bidro til å fremme barrierer samt hemme en god karriereutvikling.

Fra andre er jeg fortalt at de som den gangen var sersjanter og som fikk opprykk til offiser opplevde dette som negativt. De gikk fra å være respektert spesialist til å bli usynlig som generalist.

Enhetsbefalsordningen var innrettet mot produksjon til mobiliseringsforsvaret. Det var den store Hæren som skulle møte i krigen. Den daglige Hæren var en del av et samfunn i fred, og i hovedsak innrettet som et skole, utdannings, og beredskapsforsvar.

Det var offisers- og vernepliktstungt, og profesjonskulturen var i særlig grad knyttet til offiserskorpset.

Jeg er selv et produkt av dette forsvaret, det var tilpasset sin tid og de forutsetninger og rammer som den gang lå til grunn. Men nå har også jeg kommet til den erkjennelse at dette er historie. Vi må se de nye realitetene!

Jeg er som sagt av den oppfatning at det er på personellområdet vi må arbeide hardest for å dreie Hæren ytterligere som et relevant og robust sikkerhetspolitisk virkemiddel. Denne forståelsen bygger både på generelle drivkrefter, samt de erfaringer vi har gjort oss med dagens system.

For å ta det siste først. Vi erfarer at nåværende ordning i mange sammenhenger ikke er tilfredsstillende. Mye er en arv som har blitt flikket på i mange år. Den største svakheten ligger nok i at utviklingen av håndverkere og mestere har gått i en annen retning enn det øvrige yrkeslivet. Vi har fremhevet generalistene og laget gode system for dem der utdanning, karriere og lønn henger tett sammen.

Vi har derimot ikke satt fokus på de dyktige fagarbeiderne, eller spesialistene som gruppen ofte betegnes med. Dette er fagarbeidere som er gode på sine fagfelt, som er stolt av det, og som fortjener anerkjennelse for det de gjør.

I år gjennomførte vi en undersøkelse blant avdelingsbefalet. 94% oppfatter aldersgrensen på 35 år som urimelig, og kun 29% anser at de innenfor dagens rammer ønsker å stå til de er 35 år.

87% sier derimot at muligheten for en livslang karriere som spesialist vil gjøre at de kan tenke seg å fortsette i Forsvaret og 90 % av avdelingsbefalet at de ønsker et eget utdanningsløp.

Det vil være god økonomi å beholde personellet lenger. Som et eksempel har vi 4 ganger høyere utskifting blant avdelingsbefalet enn det for eksempel nederlenderne innen tilsvarende ordninger.

Slik turnover koster!

Våre fagarbeidere står for kort i tjeneste. Det medfører for høy rotasjon, tap av kompetanse og dermed manglende planleggingshorisont både for menneskene og systemet. Derfor er jeg glad for de enkelttiltak som er foreslått innenfor avdelingsbefalsordningen. Men som den partsammensatte gruppen har konkludert med, så er ikke dette nok for å ivareta spesialistkompetansen i et helhetlig perspektiv.

Vi må etter mitt syn også ta hensyn til andre forhold. Det er behov for en økt grad av spesialisering. Der man tidligere har kunnet gjennomføre fullgode utdanninger på uker eller måneder, ser vi nå at avansert teknologi krever lang utdanning og praksis, gjerne over flere år for å beherske et fagområde. Dette gjelder både i operasjonene og i forvaltningen.

I global sammenheng har man de siste 10 år snakket om utviklingen av kompetansesamfunnet, en utvikling som i større grad setter den enkelte ansatte og dennes kompetanse i sentrum. For Hærens del innebærer dette at vi tar den enkelte arbeidstaker på alvor ved å kunne vise at også praktisk kompetanse er viktig.

Hæren er ikke bare en bedrift i statsforvaltningen, men også en del av et internasjonalt profesjonsfellesskap. Internasjonale standarder betyr mer og mer. Ser vi hen til land som ligger oss nær både kulturelt og i allianser har de andre løsninger. Vi trenger ikke å gå lenger enn til Sverige, Danmark eller Nederland for å se dette.

Det at Norge har valgt å holde fast ved enhetstanken gir utfordringer for samvirke og samarbeid med allierte. Det har vi erfart i mange år i multinasjonale operasjoner. Hærstyrkene i mange land blir mindre og det internasjonale samarbeidet øker. Vi bør i størst mulig grad også tilpasse oss dette i vår personellstruktur.

De siste årene har vi profesjonalisert deler av Hæren. Særlig gjelder dette spesialstyrkene og Hærens Hurtige Reaksjonsstyrke. Disse miljøene har deltatt svært aktivt i en rekke meget krevende og tøffe operasjoner der enkeltmennesker og avdelinger har fått verdifull erfaring og kunnskap.

En profesjon har sitt utspring i at man kan noe unikt, forvalter unik kunnskap og erfaring – noe som andre ikke kan gjøre like bra. Dette ses på som en selvfølge for snekkeren, sykepleieren og arkitekten, og må selvfølgelig også gjelde for soldaten.

Vi får stadig mer avansert teknisk utstyr som vi bruker lang tid på å utdanne og trene til å beherske. Konfliktene er også sammensatte og vi må være sikre på at avdelingene er gode på våre kjerneverdier;

– Respekt – Ansvar – Mot -!

Til alt dette trenger vi kontinuitet på de utførende nivåene og et system for å ivareta kontinuiteten.

Her har jeg som GIH blitt utfordret på at jeg burde yrkestilsette avdelingsbefalet innenfor de ordninger vi har.

MEN; disse skal jo ikke bli generalister, de er spesialister.

De er fagarbeidere og skal anerkjennes for det. Yrkestilsetting i seg selv er ingen form for anerkjennelse, annet enn en form for trygghet. Vi trenger et system som understøtter et karriereløp i et livslangt perspektiv, som ivaretar faglig utvikling og anerkjenner kompetanse, også i en horisontal sammenheng.

Jeg registrerer at resten av det norske samfunnet har utviklet krav, utdanninger og system for å ivareta profesjon og spesialisering med livslange karrierer innenfor de fleste yrkeskategorier.

Senest for noen uker siden uttalte utdanningsministeren at hun er bekymret for utviklingen i samfunnet på grunn av nedgang i folk som tar fagrettet utdanning, og påpeker at vi vil mangle fagbrevs- og mesterutdannet personell i Norge om kort tid. Dette gjelder ikke for oss, vi har fagarbeiderne, vi har mesterne, men vi må gi slipp når kompetanse og erfaring er på sitt beste. Derfor er det på høy tid å anerkjenne også soldatprofesjonen som egen yrkesgruppe, slik at vi får etablert et helhetlig og horisontalt system for ivaretakelse av kompetanse i en livslang karriere.

La meg få trekke frem tre personer:

Den første er Sersjant Odd Einar Nygård fra Telemark bataljon. Odd Einar er 32 år, og har til sammen 9 kontingenter på Balkan og i Afghanistan. Førstegangstjenesten hadde han i Panserbataljonen i 1997. Deretter 2 år på Balkan og så et par år som sivil.  I 2003 startet han i Telemark Bataljon og var grenader i 8 år. Han er fagspesialist innen det meste et mekanisert kompani driver med på bakken. Han fikk hærens RAM pris for Ansvar i 2009.

Odd Einar gjennomførte befalsutdannelse i 2010 og er nå i Afghanistan for 6.gang. Nygård burde egentlig være kompanisersjanten, Kompanisjefens nærmeste faglige rådgiver.

Odd Einar går av om 3 år som avdelingsbefal, da er han 35.

Neste mann er Løytnant Tom Kildal. Tom startet i Forsvaret i 1995 med førstegangstjeneste i kystartilleriet. Han har 5 kontingenter fra Balkan før han startet som grenader i Ingeniørkompaniet i Telemark Bataljon i 2003. Der deployerte han både til IRAK og Afghanistan.

Etter befalsskole i 2004 og etter en operasjon i Afghanistan sluttet han i 2006. Men i 2008 kom han tilbake som troppssjef, en stilling han fortsatt har. Dette er en stilling som krever lang utdanning og erfaring.

Kildal utgjør nå grunnstammen av spesialpanserkompetanse i brigaden, og han går av for aldersgrensen neste år.

Den tredje er Rittmester Ingar Lund. Ingar begynte sin militære karriere i 1979 som elev på Befalsskolen for Kavaleriet. Etter sersjantåret bestod han opptaksprøvene ved Hærens Jegerskole og ble patruljefører.

I 1982 ble Ingar spesialjeger og var sentral under etableringen av Forsvarets Spesialkommando. Han etablerte tidlig et nært forhold til britiske spesialstyrker hvor han også har deltatt på ulike typer kurs og aktiviteter. Han tjenestegjorde i de fleste operative stillinger ved spesialkommandoen fram til 1990, og var en autoritet i avdelingen.

I 1990 søkte han Krigsskolen for å fortsette en livslang karriere med det han trivdes med, men som 30-åring var han for gammel for denne utdanningen. Ingar sluttet derfor i Forsvaret. Etter dette gikk han Politihøyskolen, men var fast tilknyttet Jegerkommandoen på mobiliseringsøvelser.

Med politihøyskole ble Ingar yrkestilsatt i Forsvaret, og har siden 1997 vært Spesialkommandoens foregangsmann for utdanning av spesialjegere og fallskjermjegere. Med bakgrunn i hans personlige egenskaper og hans særdeles relevante og aktuelle erfaring er han uvurderlig for Forsvarets mest operative spesialstyrke. Han fikk hærens RAM pris i 2005 for Ansvar, og i 2010 fikk han forsvarsmedaljen med laurbær for særlig fortjenestefull virke.

Ingar er fagmann, har kontor ved siden av sjefen og er en av hans viktigste rådgivere - spesielt som "kontoret for sunn fornuft".  Her har vi ikke et godt nok system for å ivareta hans kompetanse eller å videreutvikle han som spesialist.

Dette er altså tre soldater som er fagarbeidere og svært viktige i våre avdelinger. De er bærere av kultur, verdier, kollektiv hukommelse og profesjon på sitt nivå. Felles for alle er spesialkompetansen og detaljrikdommen de representerer innenfor spesifikke område.

Avdelingsbefalsordningen er nylig evaluert og det er foreslått en rekke forbedringstiltak. Bonus, seleksjon og kompetanseheving er trukket frem som viktig. Helse er et annet område.

Det jobbes også videre med personal- og kompetanseområdet, og Hæren deltar i dette arbeidet sammen med resten av etaten.

Inntil nye tiltak tar effekt, kan jeg gjøre flere ting innenfor mitt eget myndighetsområde. Her i kveld vil jeg trekke frem tre områder som jeg er overbevist om at vil bidra til å gjøre innsatshæren bedre.

Det første er å etablere et helhetlig system for spesialistkompetanse i Hæren. Det innebærer at vi ansetter fagarbeidere i avdelingene.

Instruktør eller trener-stillinger og andre spesialiststillinger synliggjøres der det trengs. Hærstaben lager karriereplaner for "horisontal karriere" med understøttende tiltak og definerer seleksjonskriterier for å kunne bevege seg i systemet.

Det bør etableres profesjonskurs for Hærens spesialister tilknyttet deres fagfelt og nivå. Slik får de tilført de rette ferdighetene, kunnskapene og lederverktøyene. Dette må underbygges med synlige tegn på kompetanse.

Jeg har allerede iverksatt arbeidet for å kunne styrke grenaderenes stilling i Hæren, og i dette arbeidet vil vi selvfølgelig se på hvordan de kan disponeres best mulig.

Arbeidet vil kreve noen prioriteringer – men det er viktig for å komme et steg videre.

For å kunne understøtte den tilgjengelighet og innsatsevne FSJ og jeg legger opp til for fremtiden, må det etableres et annet og mer helhetlig oppfølgingssystem for våre soldater.

For eksempel har Danmark og USA erfart at dersom avdelingene skal være klare til innsats, stilles det store krav til hvordan man spiser, trener, ivaretas ved skader osv.

Fremtidens Hær er en innsatshær. Den er ikke stor i volum, og derfor blir oppfølging av hver enkelt soldat enda viktigere enn før.

Det siste året har det skjedd svært positive ting ift ivaretakelse av veteraner som jeg har stor tro på. Spesielt vil jeg berømme ”Handlingsplan for ivaretakelse av veteraner” med mange gode tiltak som er under implementering.

Det er nå viktig at dette arbeidet tas inn i den daglige tjenesten, og derfor er det andre området jeg fokuserer på å iverksette tiltak for å ivareta hele medarbeideren, hode, kropp, sjel og familie. I dag har dette den håpløse arbeidstittelen Helhetlig Tilrettelagt Ivaretakelse (…). Forslag på navn mottas gjerne.

Dette skal skje i samarbeid med andre aktører, spesielt Forsvarets sanitet og Forsvarets veterantjenester.

Her skal vi se til våre allierte og erfaringer de har gjort for å ivareta den enkelte soldat. Vi må sikre oss at de holder seg friske, er operative og har det bra både på og utenfor jobb.

Dette skal være i basene med ett senter i Troms og ett i Østerdalen som minimum - sannsynligvis også Sessvollmoen! Her skal vi ha tilretteleggere i tett kontakt med fagpersonell som;

Psykolog, Prest, Ernæringsrådgiver, Lærer, Lege, Fysioterapeut, Jurist for å nevne noe.

Dermed vil vi kunne ivareta hele mennesket - hele medarbeideren - med familie på en bedre måte.

Jeg vil i dette arbeidet ha en full gjennomgang av alle helsekrav og fysiske minstekrav - sett i forhold til den militære profesjonens behov. Dette vil skje i tett dialog med faginstitusjoner som for eksempel Norges Idrettshøyskole og Forsvarets Sanitet.

Jeg vil i tillegg gjennomgå eksisterende ordninger som fungerer og samle disse i et forbedret system for å ivareta hele mennesket.

Den 6. oktober samlet jeg de 100 øverste sjefene i Hæren på et seminar om Hærens fremtid. Sir Rupert Smith holdt foredrag om militært lederskap. Han understreket det ansvar sjefene har for å utvikle sine undergitte og avdelingen på alle mulige måter, men observerte – i likhet med meg at virkemidlene for å kunne skape motivasjon, tilhørighet og entusiasme er blitt sentraliserte. Han presiserte viktigheten av at alt du gjør som sjef – hjemme eller ute, i leir eller i felt, er med på å bidra til avdelingens evne til å gjennomføre striden.

Jeg vil sikre dette ved å iverksette det tredje området; ”operasjon BEDRE HVERDAG”. Mine sjefer er utfordret på å komme med innspill på tiltak. Danskene var gjennom dette for noen år siden – med stor suksess. Jeg vil derfor bruke ressurser på å bedre tilrettelegge hverdagen for alle i Hæren. På sikt håper jeg dette vil bidra til å øke motivasjon, trivsel, tilhørighet og ikke minst til å beholde kompetansen i større grad enn i dag.

For eksempel er det helt sikkert en hel rekke selvpålagte og kanskje unødvendige begrensninger i Hærens byråkrati. Eller andre hverdagslige problemer som irriterer og skaper unødvendig merarbeid.

Tiltak kan også være å skape fleksibilitet for å bedre situasjonen for våre pendlere, tilpasning av fleksible kontorløsninger der det er mulig, bruke videokonferanser og så videre.

Videre skal vi forvalte disponeringsmyndighet på en klok måte. På denne måten kan vi redusere antall midlertidige beordringer og gi mulighet for å etablere troverdige karriere og tjenesteplaner i ung alder. Kompetanse, erfaring og utdanning vil da styres på rett nivå - i den avdeling man har tilhørighet. Det er i seg selv bedre ivaretakelse av den enkelte, og vil sikre en langt bedre hverdag.

Her ser jeg frem til at de gode forslagene skal komme.

For å oppsummere - Hæren består i dag av 4 personell grupper. De vernepliktige, grenaderer og avdelingsbefalet, yrkesoffiserer og sivile. Jeg har i dag fokusert på behovet for justeringer knyttet til førstegangstjenesten og de vervede og avdelingsbefalet.

En spesialist - eller en fagarbeider - kjennetegnes av lojalitet, engasjement, integritet og høyt faglig nivå. Han eller hun har komplementære ferdigheter i forhold til generalisten; Generalisten og spesialisten skaper sammen en robust organisasjon med solid kvalitet. Begge grupper må ha en profesjonell innstilling basert på våre kjerneverdier, og må være godt utdannet og øvd til å takle det ukjente.

Hærens reaksjonsevne skal forsterkes. Vi skal alltid være klar til å stille opp mot det uventede - uansett hvor usikker situasjonen fortoner seg.

Historien er full av eksempler på at verden er uforutsigbar: 9.april, 9/11, Afghanistan i 10 år, Georgia i 2008, finanskrise og en geopolitisk forskyvning av fokus og makt. Og ikke minst ble vi minnet på vår egen sårbarhet i sommer.

Mobiliseringshæren er avviklet, men verneplikten må bestå. En norsk innsatshær uten verneplikt er utenkelig.

Men for å håndtere det usikre trenger vi en mer moderne Hær med reaksjonsevne og kapasitet til å stille når nasjonen ber om det – En innsatshær. Denne Hæren består av mennesker som jeg ønsker å ivareta på en bedre måte. Særlig spesialistene trenger et tilpasset system. Dette er en forutsetning for at Hæren skal levere.

Takk for oppmerksomheten.

__________________________________
 

Alle rettigheter:
Oslo Militære Samfund, Myntgaten 3, 0151 Oslo - Ansvarlig redaktør:
Generalmajor Gunnar Rolland - Formann Oslo Militære Samfund
Webmaster:
Stig Morten Karlsen