Foredrag i Oslo
Militære Samfund
mandag 5. januar 2009
ved
Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen
Forsvarsministerens
nyttårsforedrag:
Det moderne innsatsforsvaret – fra fremtidsvisjon til realitet
Mine damer og herrer, kjære forsvarsvenner.
Godt nytt år!
Det er hyggelig å være tilbake her på en av Norges aller viktigste
talerstoler for forsvarsdebatt.
Vi har gått inn i et nytt år hvor den internasjonale arenaen preges
av store og vanskelige saker:
Finanskrisen har fått større konsekvenser enn noen kunne forutse
bare for få måneder siden. Måten denne krisen spredte seg raskt over
landegrensene viste oss nok en gang at vi lever i globaliseringens
tidsalder. Vi har sett hvordan spenningsnivået har økt mellom India
og Pakistan. Vi har også på nytt opplevd hvordan uenighet om
energileveranser har skapt et mer anstrengt forhold mellom Russland
og Ukraina.
Men ikke minst ser vi den prekær humanitære situasjonen i Gaza.
Krigføringen som nå utvikler seg har ett offer; sivilbefolkningen på
begge sider.
Norge tar sterkt avstand fra en krigføring som medfører store sivile
lidelser og vi mener at de israelske troppene må trekkes ut
umiddelbart. Vi erkjenner Israels rett til å forsvare seg, men
proporsjonalitet er viktig. Den israelske maktbruken er
uforholdsmessig sterk.
Sivilbefolkningen i Gaza har ikke noe sted å gjemme seg, og de kan
ikke flykte. Den israelske bakkeoperasjonen i Gaza er derfor en
dramatisk opptrapping av konflikten. Vi snakker her om en
sivilbefolkning som allerede er hardt prøvet gjennom mange år med
strengt stengningsregime og nå mange dager med bombeangrep og
krigshandlinger. Samtidig må Hamas umiddelbart innstille
rakettutskytningene mot Israel.
Det finnes ingen militær løsning på denne konflikten. Det må legges
press på partene for å inngå en ny våpenhvile. Sikkerhetsrådet og
regionale aktører må samle seg om et entydig krav om stopp i de
militære kamphandlingene og skape grunnlag for en troverdig og varig
fredsløsning.
Jeg vil samtidig minne om at selv om alles øyne nå er rettet mot
Midtøsten pågår det alvorlige hendelser også andre steder i verden.
I Kongo har det i julen funnet sted nye bestialske overgrep da
hundrevis av sivile ble massakrert under en julekonsert.
Det er nå er fjerde gangen jeg står på denne talerstolen.
Det gir rom for refleksjon.
Hva har vært det viktigste vi har fått til i løpet av disse årene?
For det første har vi fått et økt fokus på Forsvaret i Norge.
For det andre at vi har vi økt fokuset på at det er menneskene som
utgjør ryggraden i Forsvaret.
For det tredje har vi satset mer på FN.
Og sist, men ikke minst er jeg fornøyd med at vi nå har et Forsvar
som bygges opp – ikke ned.
Etter tiår med grunnleggende omstilling er ikke lengre det moderne
innsatsforsvaret en fjern fremtidsdrøm. Bitene er nå for alvor i
ferd med å falle på plass.
For å vise hvordan dette tar form, vil jeg bruke første del av denne
talen til å snakke om de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene, og
om hvordan disse gir seg utslag for oss. Det er naturlig å begynne
med Russland og nordområdene, og hvordan vi møter utfordringene her
med nye politiske grep. Deretter vil jeg ta dere med for å se
hvilken hverdag som møter våre soldater i felten i Afghanistan.
Så vil vi bevege oss videre for å se på fremtidige operasjoner i det
konfliktherjede sentrale Afrika. Til slutt ønsker jeg å snakke om
anskaffelse og innfasing av et bredt spekter av moderne materiell,
og hva vi gjør for å ta bedre vare på menneskene i Forsvaret.
Sikkerhetspolitisk bilde
Murens fall og 11. september representerte de to tidsskillene som
har dominert sikkerhetspolitikken de siste tiårene. Da jeg stod på
denne talerstolen i fjor, brukte jeg mye av tiden på å beskrive det
tredje store sikkerhetspolitiske veiskillet: Geopolitikkens retur.
Det dominerende trekket nå er at verden har flere maktpoler. USA er
fortsatt verdens mest innflytelsesrike land. Men vi er samtidig
vitne til en gradvis reduksjon i vestens relative makt. Vi ser nye
stormakter reise seg; i første rekke Kina og India, men også andre
stater i Asia og i Sør-Amerika. Flere år med høye energi- og
råvarepriser har også bidratt til at vi har sett fremveksten av et
mer selvhevdende Russland.
Dette kan også få betydning for samarbeidet i NATO. Samtidig vet vi
at Alliansen, i etterkant av den kalde krigen, har vist en
enestående evne til å omstille seg. NATO fyller 60 år i år. Selv om
de grunnleggende prinsipper for alliert samarbeid fortsatt ligger
fast er det et veldig annerledes NATO vi nå har. NATOs fremtidige
rolle i forhold til de globale utfordringer vi nå ser, vil være en
viktig diskusjon i Alliansen i det året vi nå har gått inn i. Jeg
kommer nærmere tilbake til utviklingen i NATO senere i talen.
Russland og nordområdene
For vår egen del, ser og føler vi nærværet av et rikere Russland. Et
Russland som opptrer mer enerådende og som bruker en retorikk som er
mer nasjonalistisk og mer ensrettet.
Budskapet er enkelt når de russiske flyene nærmest ukentlig flyr
langs kysten vår, eller hangarfartøyet Kutznetsov seiler forbi oss:
Russland er ikke svakt lengre.
Nå er ikke dette budskapet rettet direkte mot Norge, men ment å
sende et signal til Vesten og NATO generelt. Men når spenningsnivået
mellom Russland og Vesten øker, gir det ringvirkninger også i
nordområdene. Russerne har økonomisk sett interesse av å holde dette
området stabilt. Samtidig kommer vi ikke bort fra at nordområdene er
av stor militærstrategisk betydning. Den militære aktiviteten er
lavere enn under den kalde krigen, men er på sitt høyeste siden
Murens fall. Og vi må belage oss på at det vil være normalen
fremover.
I 2008 opplevde vi også at Russland, for første gang siden
Sovjetunionen kollapset, har vært i krig med en annen stat.
Det kan ikke herske tvil om at Georgia handlet uklokt og selv må ta
et betydelig ansvar for begivenhetene i august i fjor. Samtidig
rettferdiggjør ikke det den russiske handlemåten. Maktbruken var
overdreven og ute av proporsjoner. Den russiske anerkjennelsen av
utbryterrepublikkene Sør-Osetia og Abkhasia gjorde det enda
vanskeligere å finne fram til varige og omforente løsninger i dette
viktige hjørnet av Europa.
I kjølvannet av denne hendelsen har mange spurt seg;
Hvilke konsekvenser har dette for oss?
Jeg er opptatt av at vi verken overdramatiserer eller undervurderer
denne situasjonen.
Hendelsene i Kaukasus gir absolutt grunn til ettertanke. Den
russiske tonen overfor Vesten har blitt tøffere, og krigen med
Georgia har tilspisset situasjonen betydelig.
Saker som missilforsvar, Kosovos status og ikke minst NATO-utvidelse
har gjort at Russland selv opplever å være under sterkere press.
Samtidig har finanskrisen og den massive nedgangen på børsen i
Moskva med all tydelighet vist at Russland er en del av den globale
økonomien. I motsetning til mange andre fremvoksende økonomier er
den russiske økonomien sterkt avhengig av olje- og gassprisene.
Jeg tror derfor at russiske myndigheter ser viktigheten av å være
tilknyttet det internasjonale fellesskapet.
Vårt fokus er at vi også i vanskelige tider, og kanskje ikke minst
da, trenger dialog. Norge var derfor, en pådriver i NATO for å
gradvis gjenoppta dialogen i NATO-Russland-rådet. Dette fikk vi
gjennomslag for.
Regjeringen satte, da vi tiltrådte i 2005, nordområdene på toppen av
agendaen. Vi var trygge da på at det var viktig. Og utviklingen
siden har bekreftet at vi hadde rett.
Den gang var det mange røster som nok mente at militær
tilstedeværelse i nord var en anakronisme fra den kalde krigens
dager. I dag er disse røstene stilnet.
Den internasjonale oppmerksomheten om nordområdene har økt. Det er
klimautfordringene og ressurs- og energispørsmål som står i sentrum.
Men i dette området ser vi kanskje tydeligere enn andre steder at i
utgangspunktet sivile utfordringer fort kan anta mer
sikkerhetspolitisk karakter.
Siden 2005 har vi derfor økt den operative evnen innenfor alle
Forsvarsgrenene med fokus mot nord, og gjort Heimevernet mer
relevant og bedre egnet enn det noen gang har vært. Vi har lagt vekt
på at tilstedeværelse skal være en del av det daglige bildet i nord.
Det er en viktig del av Norges bidrag til å opprettholde stabile
rammebetingelser i nordområdene. Men det gjør samtidig at vi også er
forberedt dersom en krise skulle oppstå.
I langtidsplanen fortsetter denne satsningen. Ikke minst ser vi
dette gjennom satsningen på Sjøforsvaret, personelløkningen i Hæren,
valg av kampfly, fortsatt satsing på Etterretningstjenesten og
etableringen av Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan.
Langtidsplanen trekker opp et bredt sikkerhetspolitisk bilde med
nordområdene i sentrum, og den videre strukturutviklingen i
Forsvaret er en direkte funksjon av denne.
Mange av utfordringene vi møter i nord skal vi håndtere nasjonalt.
Det er vi forberedt på. Men det er også forhold her som må håndteres
i en NATO-ramme, slik det har vært for Norge helt siden vi ble
medlem av Alliansen. En viktig oppgave for oss er derfor å trekke
Alliansens oppmerksomhet mot våre utfordringer i nord.
Nordområdedimensjonen i norsk sikkerhetspolitikk er både et produkt
av særskilte utfordringer i dette området, men også av at
utviklingen internasjonalt i økende grad påvirker våre nærområder.
Vi ser det gjennom økt konkurranse om strategiske ressurser. Og vi
ser det i form av interessemotsetninger knyttet til uavklarte
grenselinjer i havområdene i nord. Globale klimaendringer vil gjøre
utvinning og transport av energi i Arktis til et enda mer sentralt
tema i fremtiden.
Utsiktene til en kraftig økning av varetransporten gjennom polare
strøk har en annen viktig langsiktig effekt: den kommer til å bringe
Norge i enda tettere inngrep med de fremvoksende økonomiene i Asia.
Etter hvert som isen forsvinner vil dette gi helt andre muligheter
for seiling i Nord. En fremtidig polarrute kan redusere
seilingsruten fra Kina eller Japan til Vest-Europa med opp til 7 400
kilometer. Det er svært viktig at vi begynner å planlegge for en
slik utvikling allerede nå. Evnen til overvåkning, militært nærvær,
søk og redning og oljevern er i dag svært lav i polare områder.
Det er naturlig at Norge står sentralt i utviklingen av felles
løsninger på disse problemstillingene. I året som har gått har vi
derfor etablert nærmere politiske kontakter med Kina, Japan,
Sør-Korea og India, med et særlig fokus på maritim sikkerhet og
Nordområdespørsmål i en ny geopolitisk virkelighet. I disse dager
tiltrer også vår nye forsvarsattache i Kina.
Han er den første norske forsvarsattache i Det østlige Asia, noe jeg
ser på som nok et uttrykk for hvordan våre sikkerhetspolitiske
omgivelser forandrer seg. Tilsvarende har vi trappet opp dialogen
med andre stater i nordområdene som Canada, USA og Danmark.
Utviklingen i våre nærområder er også med å danne bakgrunn for at
Norge jobber for en viss justering av NATOs politikk. Allerede før
hendelsene i Georgia, tok Norge initiativ til at NATO bør ha mer
fokus på sitt eget nabolag. Vi kan ikke lenger ta for gitt at alle
sikkerhetsutfordringene i Europa er løst en gang for alle. Både
krigen i Georgia og utviklingen i ettertid viser at det norske
nærområdeinitiativet var riktig og forutseende. Det som har hendt i
Georgia viser noe vi fra norsk side har vært opptatt av å fremheve,
nemlig at såkalte asymmetriske trusler under fjerne himmelstrøk ikke
er vår eneste sikkerhetspolitiske utfordring. Den er kanskje heller
ikke en gang den viktigste.
Sagt på en annen måte: Samtidig som vi må bli flinkere til å
gjennomføre operasjoner som i Afghanistan, må vi også rette et
fornyet fokus på sikkerhetsutfordringer i våre egne nærområder.
Det er ingen motsetning her. Snarere tvert i mot. En større
bevissthet innad i medlemslandene om dette mener vi vil øke
forståelsen for og støtten til operasjoner også utenfor Alliansens
område. Dette er et budskap både utenriksministeren og jeg har
gjentatt mange ganger i NATO, og som vi i betydelig grad har høstet
støtte for fra sentrale allierte land.
Norge har derfor spilt inn en rekke konkrete tiltak for å styrke
NATOs fokus på det som er Alliansens viktigste oppgave, nemlig
Artikkel 5 og ivaretakelsen av medlemmenes sikkerhet. Vi mener det
er riktig å gi NATO-kommandoene i Brunssum og Napoli et større
regionalt ansvar. Det vil styrke NATOs kunnskap om, og erfaring med
utfordringene i Alliansens nærområder - i nord som i sør. Vi ser det
som viktig at NATO tar større del i den trenings- og
øvingsaktiviteten som foregår. Vi mener også at
Transformasjonskommandoen i Norfolk i større grad bør brukes aktivt
mot den fortsatte moderniseringen av Alliansen innenfor hele bredden
av sikkerhetsutfordringer. Den skal ikke bare være rettet inn mot
pågående kapasitetsutvikling i konkrete operasjoner.
En allianse som NATO må klare å fokusere både på dagens konkrete
utfordringer – som Afghanistan – og på morgendagens. Disse kan vise
seg å se helt annerledes ut enn de vi står midt oppe i nå i dag. Jeg
tror at vi i noen grad må konstatere at mye av den
transformasjonsprosessen NATO har gjennomgått det siste tiåret har
vært drevet fram av en framskrivning av et verdensbilde sterkt
preget av erfaringene fra 11. september 2001. Dette har medført
sterkt fokus på å møte asymmetriske sikkerhetsutfordringer. Samtidig
ser vi en utvikling mot en mer multipolær og globalisert verden der
stater med moderne militære kapasiteter vil kunne utgjøre trusler
mot alliertes sikkerhet. Alliansen må derfor videreutvikle sin evne
til også å kunne møte disse mer symmetriske sikkerhetsutfordringer
på en troverdig måte.
Fra norsk side er det en målsetting at årets jubileumstoppmøte vil
komme til enighet om å begynne arbeidet med en ny overordnet
politisk strategi for NATO; et nytt strategisk konsept. Dette
konseptet bør etter Norges mening finne frem til en ny balanse
mellom forsvaret av Alliansens nærområder og et fortsatt medansvar
for sikkerhetspolitiske utfordringer lengre borte. Samtidig bør vi
utnytte den positive stemningen rundt det kommende presidentskiftet
i USA til ytterligere å forsterke de transatlantiske båndene. For at
de skal forbli bærekraftige også for et nytt århundre, må Alliansen
tilpasses til de endringer som har funnet sted både i Europa og i
Nord-Amerika siden slutten av det forrige århundre.
I denne forbindelse vil jeg understreke at spredning av
masseødeleggelsesvåpen er en av vår tids mest alvorlige trusler.
Derfor vil denne regjeringen fortsatt legge sterk vekt på
rustningskontroll og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen.
Afghanistan
Som verdensborgere fra et lite land har vi sterk interesse av å
finne frem til løsninger som gagner fellesskapet. Tidligere
utenriksminister Frydenlund kalte det: ”En bedre organisert verden”.
Jeg tror vi bidrar best til dette gjennom deltakelse i
internasjonale operasjoner som har solid forankring i FN og ikke
gjennom koalisjoner av villige.
Dette bringer meg over på et annet viktig tema for norsk sikkerhets-
og forsvarspolitikk, nemlig Afghanistan.
La meg starte med å fortelle om en av de opplevelsene har gjort
sterkest inntrykk på meg. Under min siste reise var jeg med på en
patrulje sammen med et av våre MOT-team da de besøkte en afghansk
landsby. Veien frem til landsbyen var en nesten ufremkommelig
”krøtersti”. Da vi kom frem fortalte innbyggerne i landsbyen meg at
i tillegg til lite mat så var det største problemet at de ikke hadde
noen skikkelig brønn hvor de kunne få rent vann til seg selv og
familien sin. De måtte brukte timer hver eneste dag på å skaffe seg
vann. De var ute av stand til å dekke de mest basale menneskelige
behov. I mange år hadde innbyggerne i denne landsbyen sett det
internasjonale militære nærværet, men de hadde sett svært lite til
utviklingen som skulle følge med.
Og det slo meg da at det vil være vanskelig å overbevise innbyggerne
i denne landsbyen om at det internasjonale nærværet bidrar til en
bedre fremtid uten at de selv opplever bedring av sine egne levekår.
Eller sagt på en annen måte: skal vi lykkes i Afghanistan må
innbyggerne i denne og andre landsbyer i Afghanistan oppleve å kunne
sette mat på bordet, lage tak over hodet og ha rent vann i brønnen.
Sikkerhet og utvikling må gå hånd i hånd.
Et hovedformål med mine mange reiser til Afghanistan er å besøke
våre egne soldater og forstå mer av hvordan hverdagen deres ser ut.
Samtidig som våre soldater i Afghanistan har deltatt i noen av de
hardeste kamphandlingene vi har vært involvert i siden andre
verdenskrig, beveger de seg innenfor store deler av
konfliktspekteret;
- fra fredelig besøk i en landsby,
- via opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker,
- til harde kamper mot Taliban og andre fiendtlige grupperinger.
Dette synliggjør utfordringene i dagens fredsoperasjoner. Og det
viser ikke minst hvilke krav som stilles til Forsvaret og til den
enkelte soldat. Vi vet at våre soldater har håndtert oppgavene på en
måte som vi kan være stolte av og som demonstrerer at vi har et
Forsvar som fungerer godt.
Samtidig er jeg styrket i troen på at løsningen ikke er å pøse på
med flere soldater. Dette dreier seg ikke om å vinne en væpnet
konflikt, men å ha evne til å skape de rette rammebetingelsene for å
etablere en bærekraftig fred og utvikling. Da er det ikke ett
virkemiddel - det militære – som alene kan gjøre jobben. Det er
kombinasjonen av de virkemidler det internasjonale samfunn har til
rådighet i en helhet som vil gi resultater.
Fra norsk side har vi derfor brukt mye tid i internasjonale fora på
å forbedre hvordan vi gjennomfører operasjoner. Politiske, militære,
humanitære og utviklingsmessige tiltak vil kunne være like viktige.
Både FN, NATO og EU legger i dag en helhetlig tilnærming til grunn
for sine operasjoner. Men, det er fortsatt langt mellom teori og
praksis, og det internasjonale samfunnets innsats i Afghanistan er
stadig alt for fragmentert og for dårlig samordnet.
Utfordringen blir å få dette til i praksis. Her har FN
spesialrepresentant, Kai Eide og FN som organisasjon en særlig
viktig rolle å spille. Norge legger stor vekt på å støtte opp om
hans arbeid både i felt og i alle relevante internasjonale
organisasjoner. På NATOs side er det for eksempel nå viktig å gå
igjennom selve konseptet med regionale gjenoppbyggingslag, såkalte
PRTer. Vi må stille oss spørsmålet om dette også i fremtiden er den
beste modellen?
Norge har i året som har gått initiert flere møter og konferanser på
høyt internasjonalt nivå nettopp for å sette fokus på hvor vi går
videre med den samlede internasjonale innsatsen i Afghanistan. Dette
er en stor og krevende debatt som jeg er helt sikker på at dere i
OMS kommer tilbake til en rekke ganger i året som kommer. Vårt brede
og langsiktige engasjement i Afghanistan skal det i hvert fall ikke
herske noen tvil om.
Afrika
På samme måte som Norge er i Afghanistan både fordi vi bidrar til en
fredligere verden, og fordi det tjener våre nasjonale interesser –
planlegger vi å sende norske styrker til Afrika – både av
idealpolitiske og av realpolitiske årsaker.
For det første så har også vi et moralsk medansvar for å gjøre noe
med de ufattelige menneskelige lidelsene i Afrika.
Vi kan ikke ignorere at 4 av 5 som dør som følge av krig og konflikt
dør i Afrika.
For det andre: Afrika er nærmere Europa enn vi tror. Uten et stabilt
Afrika vil på sikt heller ikke områdene lenger nord være trygge.
Nordområdene er våre nærområder – for våre allierte rundt
Middelhavet er Afrika deres nærområder. Det som skjer i Afrika
berører dem og det vil også berøre oss.
Utfordringene i Afrika favner imidlertid vidt, akkurat som i
Afghanistan. I mange tilfelle vil de mest akutte behov være knyttet
til å skape et minimum av sikkerhet. I disse tilfellene må vi i de
rike landene våge å handle og bidra med soldater på bakken.
Utfordringene i Afrika kan synes uoverstigelige. Samtidig vet vi at
når det internasjonale samfunnet velger å engasjere seg så klarer vi
å stanse disse konfliktene.
Vi vet at det nytter.
- Vi vet at det nyttet da det internasjonale samfunnet bidro til å
løse konfliktene i Mosambik og Namibia.
- Vi vet at det nyttet da vi klarte å skape fred og stabilitet etter
mange år med borgerkrig og kaos i Sierra Leone og Liberia.
Som dere kjenner til ble denne regjeringens første forsøk på å bidra
med norske soldater i Darfur stanset av den sudanske presidenten.
Tiltross for dette tilbakeslaget har vi arbeidet videre for å se
hvor og hvordan vi kan best bidra i fredsbevarende operasjoner i
Afrika.
Fra mars i år vil Norge delta med ett feltsykehus til FN-operasjonen
på grensen mellom Tsjad, Sudan og Den sentralafrikanske republikk.
Dette er et vesentlig bidrag på 150 personell som er en kritisk
kapasitet for operasjonen, som FN overtar fra EU nettopp nå i vår.
Den skjøre situasjonen i dette grenseområdet henger tett sammen med
den humanitære tragedien i Darfur. En kvart million mennesker har
flyktet over grensen fra Darfur, og atter hundretusener er internt
fordrevet i Tsjad. Uten den fredsbevarende operasjonen vil disse
menneskene stå i akutt fare for å bli utsatt for nye overgrep og på
nytt bli drevet på flukt. Samtidig vil det være fare for at
konflikten i Darfur for alvor sprer seg til både Tsjad og Den
Sentralafrikanske Republikk og ytterligere destabilisere hele
området.
Vestlige land bidrar i dag for lite til pågående FN-operasjoner. Et
bidrag fra Norge til Tsjad er også et viktig incitament for andre
vestlige land til å bidra mer i denne operasjonen.
Vi vet at det er ekstra store og krevende utfordringer ved en
operasjon i Afrika. Vi vil stå overfor ekstrem varme og tropiske
sykdommer. Å få frem forsyninger her, hvor det er nærmest totalt
fravær av moderne infrastruktur - vil være svært vanskelig. Selv om
Norge har lange og stolte tradisjoner fra militær FN-innsats helt
tilbake til de aller første FN-operasjonene etter annen verdenskrig,
er det nå nesten ti år siden Norge hadde et større avdelingsbidrag i
en FN-ledet operasjon på land.
I Afrika kan vi måtte delta i operasjoner med enheter som har et
annet trenings- og utstyrsnivå enn det vi er vant med. Vi må igjen
lære oss FNs prosedyrer for kommando og kontroll. Her må vi gjennom
grundig planlegging og godt lederskap finne gode løsninger som
fungerer på bakken.
For å selv få god førstehåndskunnskap om forholdene de norske
styrkene kan komme til å operere under vil jeg selv i nærmeste
fremtid besøke de aktuelle områdene i både Tsjad og Kongo.
I 1797 grep den dansk-norske flåten inn mot angrepene på våre egne
handelsfartøy utenfor kysten av Afrika. Når vi nå over 200 år etter
står overfor en liknende situasjon vurderer regjeringen å delta med
en fregatt for å bekjempe piratvirksomhet utenfor kysten av Somalia
i 2009. I tillegg går vi i dialog med FN om et mulig norsk bidrag
til verdens største FN-styrke i Kongo, på sikt.
Vi har et Forsvar anno 2009 som gjennom godt trent personell,
moderne utstyr og kompetente ledere er parat til å møte de store
vanskelige utfordringene et slikt oppdrag i Afrika kommer til å
stille oss ovenfor.
Når vi nå snart har norske soldater på bakken i et FN-oppdrag i
Afrika viser det at vi har fulgt opp politiske visjoner med konkret
politikk.
Materiell
Et moderne forsvar må ha moderne materiell. Her vil jeg driste meg
til å si at vi har gjort kvantesprang de senere årene, og vi ser nå
at effekten av dette er i ferd med å slå inn i alle forsvarsgrenene.
Vi er på vei mot å få en av Europas mest moderne mariner. Vi er også
i ferd med å få den beste kystvakten vi noen gang har hatt.
I luften har vi allerede det første av flere nye moderne
transportfly. Som dere alle vet har regjeringen anbefalt JSF som
Norges nye kampfly. I henhold til regjeringens plan la vi rett før
jul frem en proposisjon for Stortinget, hvor vi foreslo at det
innledes en forhandlingsprosess for anskaffelse av nye kampfly.
Vi mener at Joint Strike Fighter er den klart beste kandidaten til å
møte det sett av sikkerhetspolitiske utfordringer vi ser for oss i
tiårene som kommer. Det samme kan vi si om de nye høyteknologiske
fregattene og de norskutviklede MTBene som nå fases inn fortløpende.
Vi befinner oss i et sikkerhetspolitisk farvann hvor de regionale og
etniske konfliktene fra nittitallet er med oss, og hvor de
asymmetriske truslene fortsatt gjør seg gjeldene. Men det er altså
geopolitikken vi forventer vil berøre oss sterkest.
Dette har selvsagt også konsekvenser for hvilket verktøy Forsvaret
satser på å ha øverst i verktøykassen. Det sikkerhetspolitiske
tidsskillet vi stod overfor etter 11. september fokuserte på
omstilling til lette og raske kapasiteter. I sin rendyrkede form sto
verken fregatter eller ubåtvåpenet øverst på ønskelisten innenfor et
slikt forsvarskonsept.
I lys av geopolitikkens retur er derimot de kapasiteter slike
plattformer representerer høyst tidsriktige redskap Forsvaret
trenger.
Hovedinnretningen på endringene av Forsvaret har vært rett. Men det
har vært en viss fare for at man overtilpasset omstillingene i
retning av et lett og mobilt forsvar. Vi ser behovet for et forsvar
som har noe mer vekt på oppdrag hjemme, som satser noe mer på FN, og
som er mer robust og tilpasset til å stå ute lengre.
Vårt personell på bakken i Afghanistan, og det personellet som snart
reiser til Afrika, skal vite at vi gjør alt vi kan for å skaffe dem
utstyr som reduserer risikoen så mye som mulig. Det er derfor vi har
gått til anskaffelse av nye pansrede IVECO-kjøretøy. Det er derfor
vi har brukt millioner på nye jammere mot improviserte bomber. Det
er også en hovedårsak til at vi hurtig har klart å få på plass nye
moderne transportfly.
Også når det gjelder utstyr og materiell, viser vi med dette at
bitene i det moderne norske Forsvaret er i ferd med å falle på
plass.
Denne regjeringen har fortsatt moderniseringen av Forsvaret som både
har vært nødvendig og riktig. Samtidig har vi sett behovet for å
justere siktet noe.
Mennesker i Forsvaret
Riktig utstyr er som sagt svært viktig, men vi må ikke glemme at
Forsvarets virkelige ryggrad er de ansatte.
Forsvaret består av enkeltmennesker. Det handler om deres trivsel og
deres sikkerhet. Det handler om å ta vare på den enkelte, det
handler om trygghet og det handler om å skape en god arbeidshverdag.
Det er et viktig vendepunkt når vi nå ikke lengre reduserer, men
øker bemanningen i det norske Forsvaret. Vi har sett dette spesielt
i Hæren. I de årene denne regjeringen har sittet, har Hærens
bemanning økt med over 40 prosent. Dette er viktig, ikke minst for å
redusere den slitasjen på personell som vi har sett over flere år.
Vi jobber også med å øke andelen avdelingsbefal, slik at flere av
våre medarbeidere vil kunne delta i utenlandsoperasjoner.
Med de planene vi nå har for vår utenlandsinnsats i 2009, inkludert
Afghanistan og Afrika, vil fordelingen på alle forsvarsgrener være
langt bedre enn den var for kun ett år tilbake. Dette er også
uttrykk for et ønske om å la alle deler av Forsvaret få sin del av
den viktige erfaringen som ligger i moderne, militær
utenlandsinnsats.
For å forenkle og styrke vår evne til å lede pågående operasjoner
har vi tatt tre nye grep. For det første ble operasjonsavdelingen i
Forsvarsdepartementet overført til Forsvarsstaben ved årsskiftet.
For det andre blir Forsvarets operative hovedkvarter etablert på
Reitan. Disse to grepene vil gi oss et entydig kommando- og
kontrollapparat, og en styrket evne til å planlegge og til å lede
pågående og fremtidige operasjoner.
For det tredje flytter vi generalinspektørene for Hæren,
Sjøforsvaret og Luftforsvaret ut der forsvarsgrenen har sin
hovedvirksomhet. Dette vil gi nærhet til
forsvarsgrenens utviklings-, utdannings og treningsvirksomhet.
Samlet sett vil disse tre grepene gi Forsvaret en styrket og mer
synlig ledelse, samt klarere ansvars- og kommandoforhold.
Da denne regjeringen tiltrådte sa statsministeren at vi ikke bare
skal endre politikkens innhold, men også politikkens form.
Erfaringen min er at det ikke bare er viktig hva vi oppnår når vi
moderniserer – men hvordan vi moderniserer. Så grunnleggende
omstillingsprosesser som Forsvaret har vært gjennom de siste tiårene
må skje på en menneskelig måte. Menneskelig fordi de ansatte i
Forsvaret og de som representerer dem skal tas på alvor og
involveres i alle viktige prosesser.
Demokrati handler også om at arbeidstakere skal ha innflytelse over
sin egen arbeidshverdag og sin egen arbeidsplass. Derfor har døren
min stått åpen for dem som har ønsket å møte meg – og den vil stå
åpen også i fremtiden.
Gjennom dette tette samarbeidet og den åpne dialogen har vi oppnådd
gode resultater. Befalsorganisasjonene var sentrale da vi igjen fikk
på plass oppsigelsesvernet for mange av dere offiserer. De
tillitsvalgte var sentrale da vi i stedet for å opprette
aksjeselskap satset på å effektivisere verkstedene våre. Sammen med
de verkstedsansatte har vi på denne måten klart å bruke ressursene
bedre og dermed kunne sette av mer til den spisse enden. Men her er
det ikke tid til noen hvileskjær – vi må fortsatt stå på i fremtiden
for å forbedre resultatene enda mer.
Også når soldatene våre kommer hjem skal de oppleve at de blir godt
tatt vare på av Forsvaret og av samfunnet for øvrig. I tett
samarbeid med veteran- og personellorganisasjonene er vi i ferd med
å styrke rettighetene og tilbudene til veteranene våre. Regjeringen
kommer til å stå på hardt for at veteranene og familiene deres blir
så godt tatt vare på som mulig.
Deltakelse i utenlandsoperasjoner vil være normalsituasjonen for
Forsvarets ansatte. Derfor er det også viktig for våre soldater at
den dagen de kommer hjem som veteraner, så vet de og deres pårørende
at de får god oppfølging og et verdig tilbud. Veteranarbeidet blir
også dermed viktige steg i retning av et moderne og godt forsvar.
Jeg er stolt over soldatene og veteranene våre. Jeg er stolt over
det motet de viser. Den freden de skaper. Den rettferdigheten de
arbeider for. Og ikke minst er jeg stolt over det håpet de bringer i
møte med en plaget sivilbefolkning.
Et moderne Forsvar betyr også et mer mangfoldig Forsvar, et Forsvar
med flere kvinner og flere innvandrere. Vi kan ikke akseptere at ett
stort område innenfor det offentlige, skal ”unntas” fra
likestillingspolitikken eller integreringspolitikken. For det første
fordi et Forsvar som skal være forankret i det norske folk også må
gjenspeile folket. Og for det andre fordi et Forsvar med flere
kvinner og flere innvandrere gir oss et bedre forsvar. Et forsvar
som er bedre i stand til å løse de krevende oppgavene vi står
ovenfor hver dag.
Gjennom Forsvarspolitisk utvalg og gjennom arbeidet med
Langtidsproposisjonen for Forsvaret har vi fått en bred erkjennelse
i det politiske Norge om at Forsvaret måtte tilføres flere – og ikke
mindre ressurser. Og at dette handler om mer enn bare ord, har vi
vist i inneværende år. Her tar vi altså halvparten av løftet vi
lovet gjennom Langtidsplanen allerede det første året i
fireårsperioden. Vi har også slått fast at det vernepliktsbaserte
Forsvaret er fremtidens forsvar.
Avslutning
Etter år med uro, stor omstilling og mye usikkerhet har vi nå lagt
grunnlaget for stabilitet og forutsigbarhet. Moderniseringen er nå
for alvor i ferd med å bære frukter. Regjeringen møter økt turbulens
i nordområdene med økt tilstedeværelse og nye politiske grep her
hjemme og i NATO. Ute deltar Forsvaret i en uhyre krevende operasjon
i Afghanistan. Denne operasjonen og fremtidige operasjoner i Afrika
setter både personellet enkeltvis og Forsvaret som helhet på store
prøver. Men dette er prøver som Forsvaret består, dette er oppgaver
og oppdrag vi løser i dag og som vi evner å løse i fremtiden.
Med det nye materiellet, som skal være med oss 20 til 40 år inn i
fremtiden, har vi fått større fleksibilitet da vi gjennom å styrke
bemanningen kan øke kapasiteten om situasjonen skulle tilsi det.
Vi har et godt Forsvar i Norge. Et Forsvar som er tilpasset
utfordringene av i dag. Et balansert Forsvar som er fleksibelt og
robust og klar til å møte kjente og ukjente trusler av i morgen.
Takk for oppmerksomheten.
__________________________________
Last ned
Alle rettigheter: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3,
0151 Oslo - Ansvarlig redaktør: Kommandørkaptein Tor Egil Walter - Formann Oslo
Militære Samfund
Webmaster: Stig Morten Karlsen