Diskusjonsaften i Oslo Militære Samfund
mandag 30. oktober 2006
Innlegg ved

Didrik Coucheron
 

Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 Kvinner med kompetanse i Forsvaret

Deres Majestet, Statsråd, mine damer og herrer.

Først av alt vil jeg takke for at jeg er blitt invitert til å innlede om temaet ”Kvinner med kompetanse i Forsvaret”. Ikke fordi jeg synes det er spesielt stas å stå smånervøs og svett på en talerstol i OMS(selv om det er gjevt å tale til en slik forsamling), men mest fordi temaet krevde forberedelse og gjennomtenkning. Det gir mulighet for læring og refleksjon og det er alltid nyttig.

”Kvinner med kompetanse i Forsvaret”, hvis det er et spørsmål så er svaret JA. Hvis svaret er JA, blir utfordringen hvordan, mer enn et spørsmål om hvorfor.

Forsvaret har hatt som mål å øke kvinneandelen i flere år. Først og fremst har dette vært en politisk målsetting og i mindre grad et intenst og brennende ønske fra Forsvaret selv, tror jeg. Forsvaret er og har alltid vært sterkt mannsdominert og det har nok bidratt til at etaten er bygget på menns premisser. Spørsmålet er imidlertid hvilke menns premisser. Er det morgendagens menn, eller gårsdagens?

I dag fremstår det norske samfunnet som mer likestilt og mindre kjønnsdelt enn før. I Norge er yrkesdeltakelsen blant kvinner ca 77 % og for menn ca 88 %, det er en overvekt av kvinner som tar høyere utdanning og arbeidsfordelingen i hjemmet er jevnere selv om kvinner fremdeles gjør mest. Jo mer likestilt samfunnet blir, jo større behov har Forsvaret for å tilpasse seg denne virkeligheten og på denne måten blir utfordringen om større kvinneandel noe mer enn et ønske om bedre kjønnsbalanse og prosentandel, selv om det i seg selv er viktig nok. Det blir faktisk også et spørsmål om rekruttering til offisersyrket i bred forstand. Svarer ikke Forsvaret fornuftig og riktig på utfordringen om økt rekruttering av kvinner, vil også mange menn i fermtiden føle seg fremmedgjort.

Spørsmålet om flere kvinner i Forsvaret har etter min mening i for stor grad blitt et spørsmål om prosenter. Hvor mange prosent kvinner bør vi ta mål av oss til å ha i Forsvaret i inneværende år, om 2 år eller 10 år. År etter år stilles spørsmålet og mål fastsettes. Så og så mange kvinnelige befal innen år 2005, så og så mange kvinner i grunnleggende befalsutdanning innen da og da. Tiltak iverksettes for å nå målene og de skal helst nås fort. Som oftest blir det da et spørsmål om moderat eller radikal kjønnskvotering fordi det vil ta for lang tid å oppnå rimelig kjønnsbalanse på naturlig vis, med andre ord å la den best egnede og kvalifiserte få plassen uavhengig av kjønn i trygg forvissning om at kvinner kan. Radikal kjønnskvotering oppfattes ofte som meget problematisk, spesielt i forhold til opptak til utdanning. Det oppleves ikke som rettferdig at studenter med så vidt ståkarakter kommer inn på et studium på bekostning av andre med høye karakterer, selv om de tilhører det underrepresenterte kjønn i yrket studiet utdanner til. Moderat kjønnskvotering derimot, oppfattes av de fleste som et akseptabelt virkemiddel også i utdanningssammenheng.

Spørsmålet om moderat eller radikal kjønnskvotering blir derfor lett en avsporing som dekker over de interessante spørsmålene, nemlig hva skal til for å rekruttere og beholde kvinner i Forsvaret.

For det første må utvalget som det rekrutteres fra økes betraktelig. Innføringen av frivillig sesjonering av kvinner er et meget viktig grep i denne sammenheng. Men det holder ikke å lene seg tilbake i tilfredshet i visshet om at de første kvinner kalles inn til sesjon allerede neste år. Vi må ha noe å tilby dem. Hva er det vi har å tilby?

Gratis og betalt utdanning, interessante, varierende og utfordrene arbeidsoppgaver i et dynamisk og godt miljø er vel det man hører oftest som svar. Mange og gode muligheter til utvikling og vekst med andre ord, men oppleves det slik av alle? Kanskje ikke.

Det er etter min mening svært viktig å ha et synlig, identifiserbart og godt utdanningstilbud for kvinner som ”portal” inn i Forsvaret.

Med nedleggelsen av befalskolen slik vi kjente den, erstattet vi ett års grunnleggende befalsutdanning gjennomført i et stabilt og kompetent befalsskolemiljø, med modulbaserte kurs av kort varighet og tjeneste i linjen. Forsvaret mente at ”on the job training” var foretrukne metode for grunnleggende befalsutdanning. Dette er etter min menig fullstendig galt. Dette gir dårligere mulighet for nødvendig teoretiske innlæring og praktisk trening i et kontrollert og kompetent skolemiljø og nødvendige tilpassninger for å treffe kvinners behov blir vanskelig å etablere på en strukturert måte.

Skal vi få kvinnene til å ta tjeneste i Forsvaret, må befalskolene gjenopprettes slik at vi får mulighet til å tilby kvinnene synlig og identifiserbar kvalitetsutdanning. I tillegg må vi igjen innrette utdanningen i et livslangt perspektiv. Det rekrutterer.

Videre må vi ta et oppgjør med vår hang til å betegne minstekrav som noe kjønnsspesifikt og ikke som noe absolutt. Kan hende det vil bli lettere for kvinner å finne seg til rette dersom minimumskravene er de samme for kvinner og menn. Da slipper kanskje kvinnene å føle seg sett på som noen som må holdes under armene for å komme seg frem. Det betyr kanskje at de nye minimumskravene blir lavere enn dagens generelle opptakskrav, og gjøre dem mindre egnet som grunnlag for rangering. Det blir i så fall et administrativt problem å løse. Viktig er det imidlertid at kravene, fysiske eller andre, ikke settes lavere enn det utdanningen eller tjenesten krever og de bør kanskje gjøres noe mer spesifikke i forhold til utdanningens og tjenestens forskjellige innhold og krav. Det er ikke alle som passer til å være marinejeger, uansett ønske om balansert kjønnsfordeling. Det er viktig at man opplever seg selv som god nok i kraft av det man presterer, ikke i kraft av hvilket kjønn man har.

Offisersyrket er spesielt og byr derfor på spesielle utfordringer. Det må legges til rette for et tjenestemønster som tillater både kvinner og menn å etablere seg og få barn. Forutsigbarhet i forhold til internasjonal tjeneste er derfor viktig. Jeg mener at ved å innføre et system som sikrer at befalet etter 1 periode ute er sikret 5 perioder hjemme vil bidra til det. Samtidig må vi legge til rette slik at personellet får minst 3 hjemreiser a en ukes varighet ila 6 måneder internasjonal tjeneste. I tillegg må rotasjonshastigheten i forhold til hjemlige beordringer ned, det er meget krevende å flytte en 2-karriere familie rundt om i landet hvert tredje eller fjerde år. Antall tjenestestillinger med tidsbegrensninger må reduseres kraftig. Det bør ikke forundre noen at det oppleves som krevende, kanskje for krevende, å jobbe i et Forsvar der hvert befal i gjennomsnitt utfører 1,5 årsverk på år.

Selvfølgelig vil det kreve større bemanning, det vil koste penger, men hvis det er viktig å få flere kvinner inn i Forsvaret så må vi ta kostnadene som følger med.

Det er selvsagt mange andre tiltak som vil virke positivt, men felles for dem er at de er ressurskrevende og må vedlikeholdes over tid. Det nytter lite med skippertak og å pynte på fasaden, når det er planløsningen som ikke er god nok.

Hvorfor må vi gjøre dette i en helhetlig, planmessig og ressurskrevende og langsiktig tilnærming? Jo, fordi det vil virke rekrutterende for kvinner, men også for menn. Hvis Forsvaret ikke tar inn over seg at likestillingen i samfunnet også fører til at stadig flere menn og kvinner opplever flere felles behov, vil befalet ende opp som en sær yrkesgruppe.

Kvinner med kompetanse i Forsvaret er derfor svaret på et viktig spørsmål, mer enn et spørsmål i seg selv.

Og spørsmålet blir derfor: Hva trenger vi? Svaret er innlysende: Kvinner med kompetanse i Forsvaret. Dette vet vi. Det er hvordan vi skal få det til som er utfordringen. Mitt håp er at vi i også identifiserer og iverksetter tiltak som endrer på de underliggende og grunnleggende utfordringene og ikke overfokuserer på relativt enkle og synlige tiltak som kanskje ikke har så stor effekt på lengre sikt.
_______________________________________
 

Alle rettigheter: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo - Ansvarlig redaktør: Kommandørkaptein Tor Egil Walter - Formann Oslo Militære Samfund

Webmaster: Stig Morten Karlsen