Diskusjonsaften i Oslo Militære Samfund 31. oktober 2005

 

Innledningsforedrag
ved

Kontreadmiral Jørgen Berggrav
Forsvarsdepartementet
 

Deres Majestet, Formann, mine damer og herrer

Innledning

Før jeg begynner, tror jeg det er riktig å minne om Stortingets beslutning om å legge ned Forsvarets overkommando og integrere FSJ og hans strategiske funksjoner i departementet. Dette innebærer at en del av departementet ikke bare arbeider for Forsvarsministeren, men også bistår FSJ i hans strategiske planarbeid. Mitt innlegg i aften har dette som utgangspunkt.

Direktør Narums innlegg gir grunn til alvorlig ettertanke, og gir signaler om at noen kraftfulle grep må tas. Det tror jeg er riktig. Jeg tror imidlertid det er viktig å understreke at de målene som Stortinget har besluttet for inneværende planperiode, er helt avgjørende skritt på veien for å opprettholde et relevant og bærekraftig forsvar. Vi har oppnådd betydelig forbedret samsvar mellom oppgaver, struktur og ressurstilgang, og redusert de årlige driftsutgiftene med 2 milliarder pr år sammenliknet med alternativet uten omstilling. Vi har redusert med mer enn 5000 årsverk, og mer enn 2 millioner kvadratmeter eiendomsmasse. Samtidig har vi oppnådd en betydelig forbedret operativ evne nasjonalt og internasjonalt.

Endringene, og belastningen på personellet, er betydelig, og jeg vil berømme Forsvarets personell for den lojalitet og stå-på-evne de utviser.

Hovedproblemet, slik Paul Narums skisse over forventede inntekter og utgifter viser, er at vi ikke styrer mot noe som er bærekraftig på sikt, gitt fortsatt flat budsjettutvikling.

Prinsipielt kan vi se på forholdet mellom økonomi, operativ struktur og base og støttestruktur som en trekant. Det enkle svaret på problemet om å beholde Forsvaret slik vi kjenner det, er naturligvis å tilføre mer penger.

Penger alene er imidlertid ikke svaret. For det første må man unngå å la mer penger bli en sovepute som gjør at man lar være å gjøre de strukturelle grepene som må til for at Forsvaret skal være relevant for å møte fremtidige sikkerhetsutfordringer. For det andre må vi vri pengestrømmen, slik at vi får mer operativ virksomhet for hver krone. Dersom vi skal klare dette, er vi helt avhengige av at moderniseringen av Forsvaret går som planlagt. Og, for det tredje, er det politisk vilje for å tildele Forsvaret en større andel av statsbudsjettet i dagens situasjon? Personlig (og jeg vil understreke at dette er en personlig betraktning), tror jeg ikke det. Det ene er at det er mange andre sektorer med store forventninger, og det andre er at jeg dessverre ikke tror at vi har den troverdigheten i samfunnet som er nødvendig for å få mer penger. Jeg tror vi må komme oss på ny kurs, stå samlet, både ansatte, forsvarsvenner og andre og vise at vi leverer det samfunnet etterspør, og at vi leverer det på en kosteffektiv måte. Da burde det være mulig å snu budsjettrenden.

Uansett er vi som har ansvaret for å planlegge for fremtiden, nødt til å forholde oss til de pengene vi får. Det betyr at vi må bevege oss på aksen mellom operativ struktur og base- og støttestrukturen.

Fjorårets økonomiske problemer skyldtes at aktiviteten kostet mer enn man var klar over og hadde kontroll på. Denne aktiviteten var ikke spesielt ambisiøs, og var planlagt videreført for å vedlikeholde kompetansenivået og gi landet en operativ gevinst på de betydelige skattepengene som tilføres Forsvaret. For å dekke inn dette, har FSJ strammet kraftig inn på reisevirksomhet, konsulentbruk og liknende, men vi har også måttet tære på lagre og skyve på investeringer. Dette er forhold som har betydning for å finansiere en fremtidig struktur, og altså har samme effekt som de utfordringene Paul Narum skisserte. Og det er ting vi merker i dag, og ikke noe vi antar kan skje i fremtiden.

For meg betyr dette at omstillingen, ombyggingen eller hva man vil kalle det, ikke er slutt når målene for 2008 er implementert. Vi må fortsette en meget nøktern planlegging, og ikke styre mot en større struktur enn det som det er reell betalingsvilje for. Fordi så stor del av forsvarsbudsjettet er bundet, har vi i det korte perspektivet ikke handlefrihet til å møte manglende økonomi med aktivitetskutt i tillegg til utsatte investeringer. Dette er ødeleggende. For personellet som ikke får gjort jobben sin mister både kompetanse, motivasjon og inntekt, og landet får dårlig avkastning av dyrt materiell.

Prinsipielt har vi derfor valget mellom å beholde base- og støttestrukturen tilnærmet uendret, eller å gi maksimal prioritet til den operative strukturen. Dersom vi beholder støttestrukturen, innebærer dette at vi ikke klarer å fornye helt sentrale elementer i den operative strukturen. Etter min vurdering er dette en struktur som vil avvikle seg selv over tid. Alternativet er at man lar de distriktspolitiske hensyn bli tilgodesett gjennom andre sektorer og bare beholder det som er absolutt nødvendig for å understøtte den operative strukturen. Tilsvarende bør de enhetene som det ikke er operativ bruk for i dagens situasjon, og det ikke er midler til å videreføre på sikt, avvikles raskest mulig for å styre ressursene til investeringer og øket aktivitet.

På denne måten er det mulig å beholde omtrent samme operative kapasiteter som i dag.

Den operative strukturen kan styres i to retninger. Den ene vil være å fortsette moderniseringen av Forsvaret mot en mindre struktur som har evne til å utvikle og anvende militær makt og møte reelle sikkerhetsutfordringer. Den andre muligheten ville være å styre mot en større struktur med lavere kvalitet som fokuserer på det vi kan kalle utvidede politioppgaver, et slags gendarmeri.

En slik løsning ville kanskje være lett å gripe til, men vil behov for en større base- og støttestruktur. Men det er klart at det er et mulig valg, noe vi ser i Finland som har en 3 – 4 ganger så stor struktur som oss for et vesentlig mindre budsjett. Dette reiser to spørsmål. Det ene er om en slik struktur ville ha nasjonal troverdighet i Norge. De historiske erfaringene og forsvarstradisjonen i de to landene er ganske forskjellige. For Norge er leksen fra den andre verdenskrigen okkupasjon og nasjonale nederlag, mens det for finnene var noe som ”i själva verket” stadfestet selvstendigheten.

Men det viktige spørsmålet er naturligvis om en stor mobiliseringsstruktur kan møte de nasjonale sikkerhetsutfordringene vi kan stå overfor?

Den norske utfordringen i våre nærområder er å håndtere problematikken rundt strategiske ressurser som petroleum og fisk, militær betydning og uavklarte og til dels omstridte områder. Dette er utfordringer som krever politiske løsninger. De kan ikke møtes med militær evne alene, men militær evne kan være et viktig bidrag til politikken.

Den nye regjeringen har lagt vekt på vår evne i nordområdene, og ønsker å øke vår evne til overvåkning, suverenitetshevdelse og tilstedeværelse. Som tidligere sjef Landsdelskommando Nord-Norge har jeg forståelse for dette. Dette er imidlertid aktiviteter som ikke kan møtes med gårsdagens mobiliseringsstruktur. Vi må kunne reagere raskt og målrettet. Likeledes har regjeringen i Soria Moria-erklæringen understreket at den vil bygge videre på vår plass i NATO og øke det militære bidraget til FN. Dette betyr at vi må være i stand til å stille opp med styrker. La meg i den sammenheng understreke at FN-oppdrag med blå hjelm i Afrika, hverken er mindre krevende eller mindre farlig enn operasjoner grønn hjelm i NATO-regi. Dette betyr at vi fortsatt har behov for robuste militære styrker. Dette krever en fortsatt modernisering. En slik modernisering er ikke en rendyrket satsing på høyteknologi, slik noen synes å tro, men at vi er i stand til å operere sammen med andre styrker.

En mer ensidig satsing på styrker med lavere kvalitet og en gjenreising av mobiliseringsforsvaret, vil etter min vurdering ikke bare være uegnet til å løse oppgavene her hjemme, men føre til sterkt redusert evne til å innfri våre forpliktelser i NATO og over FN. Slik jeg ser det, risikerer vi at den politiske forståelsen vi er avhengige av i Nordområdene undergraves. På den annen side, kan vi man ikke utelukke at en antallsmessig større struktur kan skape en slags alternativ terskelhevning for å bli utfordret her hjemme. Hvorvidt dette er noe man kan bygge en sikkerhetspolitisk strategi på, må bli en politisk vurdering.

Militær evne er et resultat over hvor godt elementene ”spiller sammen”. For å kunne ta de riktige valgene for fremtiden er det derfor viktig at den videre debatten fokuserer mer på Forsvarets evne enn på hvor stor strukturen er.

Jeg vil gjerne illustrere dette med noen enkle skisser. Det er enkelte som ynder å fremstille forsvarsutviklingen som en kontinuerlig nedbygging mot det absurde. Etter mitt syn er dette i beste fall misvisende. Først må vi se hva som skjuler seg bak tallene.

For Marinens del ser vi at hovedkomponentene er byttet ut med noe som er mye bedre. Ser man f eks på minesveiperne, gjør fartspotensialet at de nye båtene sparer så mye tid i transitten frem til operasjonsområdet, at de har sveipet i flere dager før de gamle ville vært på plass. Og så må vi se på hvordan man leder styrkene, på sensorene, på evnen til å inngå i nettverk, og så videre. Vi må se på tilgjengeligheten, deployerbarheten og vår evne til å operere sammen med andre.

 Dersom vi ser på det på denne måten, blir bildet annerledes. Da kan kanskje den ”gode gamle” strukturen slik ut, mens den kanskje var slik i 99 og slik i 2009. utfordringen i dette bildet blir problemene rundt kritisk masse, men det kan vi jo komme tilbake til.

I tiden fremover skal det tas mange viktige beslutninger. Derfor er det viktig at vi har en åpen forsvarsdebatt. I den debatten bør flest mulig komme til orde, både offiserer i tjeneste og de som er pensjonert, fagfolk og de som ”bare” er interessert. Det viktige er at vi hever oss over symbolikken og diskuterer det som er det vesentlig, nemlig Forsvarets evne til å bygge opp under den politikken vår politiske ledelse ønsker, og at vi evner å møte de utfordringene vi kan bli stilt overfor.

Hvis vi gjør dette i respekt for at vi har litt forskjellig utgangspunkt og at vi spiller ulike roller, tror jeg vi kan bidra til å øke den troverdigheten som er så viktig for at vi på sikt kan få rammer og ressurser som kan bidra til et bærekraftig og relevant forsvar i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.
__________________________________

 

Alle rettigheter: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo - Ansvarlig redaktør: Kommandørkaptein Tor Egil Walter - Formann Oslo Militære Samfund

Webmaster: Stig Morten Karlsen