Vernepliktsverket
 

Verneplikten er et politisk fundament for det norske forsvaret. Den ideologiske kraften

som ligger i vernepliktskonseptet har avgjørende betydning for vår oppfatning av

Forsvarets rolle og utvikling både internt og i forhold til samfunnet. Et sentralt poeng jeg

vil komme tilbake til og utdype er at verneplikt i første rekke er et politisk virkemiddel for

å oppnå politiske målsetninger. Utfordringen i så måte, både for Forsvaret og for

politikerne, er at det alltid har vært og vil være en iboende konflikt mellom de politiske

idealene og den praktiske forvaltningen av verneplikten i forhold til økonomiske rammer

og fagmilitære behov.

Jeg skal ta for meg de viktigste utfordringene vi står overfor i forvaltningen av

verneplikten. I tillegg til de forvaltningsmessige aspektene vil jeg sette verneplikten i en

idéhistorisk og ideologisk sammenheng i forhold til politiske målsetninger. Jeg vil

innledningsvis redegjøre for en del faktiske forhold om den norske vernepliktsordningen,

fordi det er mange myter ute og går både i Forsvaret og i det offentlige rom, og videre

skissere den idéhistoriske bakgrunnen før jeg går inn på de konkrete utfordringene. I

den historiske delen har jeg avgrenset meg til arméen. Det er kanskje ikke helt naturlig

for en sjømann å ta et slikt fokus, men i denne sammenhengen var arméene mest

personellintensive og slik sett har hærordningene vært viktigst i forhold til verneplikten.

Det er vel også tidsriktig i disse dager å kunne løfte blikket ut av egen forsvarsgren.

Omstillingen i Forsvaret går i retning av et mindre forsvar med høyere beredskap og

tilgjengelighet, høyere treningsnivå og betydelig høyere grad av profesjonalisering.

9500 soldater skal gjennomføre førstegangstjeneste årlig etter Forsvarets behov - dette

2

er omtrent en tredjedel av årskullet av unge menn. Det stilles spørsmål i det offentlige

rom om vernepliktens legitimitet når kun et fåtall gjennomfører militærtjeneste og

Forsvaret innrettes mot internasjonal innsats.

Det virker som om mange har den oppfatning at allmenn verneplikt betyr at alle unge

synspunktene ble fremmet av politiske partier i behandlingen av St.prp. nr. 45 for

perioden 2002-2005. En slik forståelse er ganske enkelt ikke riktig, dette er politiske

synspunkter og hverken mer eller mindre enn akkurat det. Antallet unge menn som skal

kalles inn til førstegangstjeneste bestemmes av Stortinget i de årlige

forsvarsbudsjettene. Forsvarets behov er styrende, og jeg vil understreke at dette er

ikke en ny og revolusjonerende utvikling. Det var kun i periodene 1911-1920 og 1945-

dette ble tilnærmelsvis gjennomført i praksis. Omfanget av innkallingene siden 1814 har

med ett eneste unntak alltid vært begrunnet i fagmilitære behov. Det ene unntaket som

bekrefter regelen var vernepliktsloven av 19. juli 1910, gjeldende fra 1911. Her ble det

med idealpolitiske begrunnelser fastlagt som intensjon at alle skikkede skulle kalles inn.

For å finansiere økt innkalling ble utdanningstiden redusert, og denne ordningen ble

kortvarig.

Jeg skal kort trekke noen idéhistoriske linjer i vernepliktsproblematikken.

Allmenn verneplikt i moderne forstand har sin opprinnelse i andre halvdel av 1700-tallet,

altså opplysningstiden. Utviklingen som skjedde da var igjen påvirket av antikken og vår

tidligste nasjonale historie, så vi kan trekke idéhistoriske linjer helt tilbake til Aristoteles

på klassisk side og til vikingtiden på nasjonal side. Jeg skal kort skissere de viktigste

elementetene i konseptet om allmenn verneplikt slik det ble utviklet frem mot 1814:

militærmakten, hvor alle borgere skulle ha rett og plikt til å tjenestegjøre som

soldat. Dette betød ikke at alle skulle kalles inn, men at ingen skulle være fritatt.

Retten til å få våpenopplæring var også et viktig element i demokratiseringen.

med en patriotismekultur – her kan vi trekke idéhistoriske linjer til John Locke og

Jean-Jacques Rousseau og tilbake til Aristoteles.

over militærmakten fra kongen til folket. Armeen hadde tradisjonelt vært kongens

maktapparat for å kontrollere egen befolkning. En arme av vernepliktige borgere

ville i denne sammenhengen være en demokratisk garanti i forhold til datidens

profesjonelle armeer med store innslag av leiesoldater. Nasjonaliseringen var en

vesentlig forutsetning for demokratisering i Frankrike, og var også viktig for

Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.

armeene, og fikk betydning i oppdragelse og fysisk forstring av ungdommen.

oppfatninger om at patriotiske borgere ville bli bedre soldater enn profesjonelle

soldater og leiesoldater, koblet til utvikling av nye taktikker.

Generelle oppfatninger vil ha det til at allmenn verneplikt ble innført i Frankrike i

forbindelse med revolusjonen, men dette var en generell utvikling i Europa. En personlig

verneplikt ble faktisk innført i Danmark allerede i 1788 – Norge fulgte etter i 1799.

Allmenn verneplikt som prinsipp ble riktignok vedtatt i Frankrike i 1789, men ble ikke

innført ved lov før i 1798 og ikke satt ut i praksis før i 1799 av Napoleon.

3

verneplikt var ideologisk en massereisning forankret i øyeblikkets behov for å forsvare

fedrelandet; det var overhodet ikke idéer om soldatutdanning for alle. I realiteten var det

en utskrivning av et begrenset antall soldater, basert på praktiske og pragmatiske

viktigste franske innflytelsen på den norske debatten om verneplikten på Eidsvoll i 1814

var det negative skrekkeksempelet av Napoleons tvangsutskrivninger – den forhatte

”Conscription” ble ansett som et redskap for erobringslyst og despotisme av

vernepliktens motstandere.

Et sentralt element i utviklingen av allmenn verneplikt var som sagt en patriotismekultur

som fokuserte på borgerens moralske plikter og fortrinn. På den ene siden ble

soldatborgeren oppfattet som moralsk overlegen en leiesoldat, på den annen side ga

den patriotiske borgeren muligheter for nye taktikker. I Danmark/Norge var det spesielt

den frihetselskende norske odelsbonden som ble fremhevet som et ideal i så måte,

hardfør, lojal og selvstendig. Patriotismen og vernepliktskonseptet var sterkt knyttet til

forsvarskrig – forsvar av fedrelandet og dets territorium. Verneplikten ble ikke ansett

som hjemlet for angrepskrig, og dette ser vi også i dagens debatt. Dette har jeg forøvrig

skrevet en egen artikkel om, som nylig stod på trykk i Norsk Militært Tidsskrift.

Oppfatninger om at den norske (vernepliktige) soldat er mer hardfør, selvstendig og

initiativrik og således en bedre soldat enn profesjonelle soldater fra andre land finner vi

også i dagens debatt, ofte i sammenheng med eksempler fra internasjonale

operasjoner. Nordmannens evne til å overleve i naturen og utnytte terreng og klima

fremheves, sist så jeg dette i forbindelse med spesialstyrkene i Afghanistan.

I referatene fra Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 finner vi forslag om at alle gutter

skulle læres opp fra 13 års alder for å kunne bli soldater, blant annet ved innføring av

gymnastikk i skolene (skolegymnastikken ble i sin tid innført nettopp med denne

begrunnelsen, og gymnastikklærerne var militære underoffiserer). Det ble også foreslått

i fullt alvor at man ikke skulle få fremstille seg til konfirmasjon uten å kvalifisere seg i

skyting og grunnleggende eksersis. Skiløping var blant de ferdigheter som skulle

utvikles i nasjonens interesse. Det kunne jo være interessant å ta opp disse idéene

igjen i dag, her er det uante muligheter. Et hint til ny GIH?

4

Verneplikten ble oppfattet som en plikt til å tjene ved behov, men dette ble ikke satt i

sammenheng med soldatopplæring i fredstid, heller tvert i mot. Flertallet av fedrene på

Eidsvoll ville faktisk ha en stående hær av vervede som hovedsaklig skulle ha oppgaver

i ordenstjeneste, og at vernepliktige kun skulle kalles inn ved angrep på landet. Jeg har

ikke funnet argumenter som kobler vernepliktens legitimitet med antallet som kalles inn,

forslagene om opplæring av alle ungdommer synes myntet på å sørge for at flest mulig

skulle være skikket for soldattjeneste i det tilfelle det ble aktuelt å kalle dem inn.

Koblingen av vernepliktens legitimitet med forsvar av nasjonens territorium har røtter så

langt tilbake i tid som vi har historiske opptegnelser fra. Våre tidligste dokumenterte

verneordninger stammer fra Håkon den godes lovgivning, og var en videreføring av

eldre ordninger. Dette var ”Mannhusingen” – som var en form for landvern – og

leidangen. Mannhusingen kunne bare kalles ut i det fylket som ble angrepet, og til

operasjoner utenlands (angrepskrig) hadde kongen bare rett til halv leidang. Leidangen

har europeiske røtter i ordninger som hjemler utskrivning for forsvarskrig. Denne

generelle oppfatningen finner vi opp igjennom historien helt til våre dager. Leidangen

viste seg som svært upålitelig i utenlandsoperasjoner, en indikasjon på at angrepskrig

ikke var populært – den gangen heller.

Så over til forvaltningen av verneplikten. Jeg skal kort si litt overordnet om hva som

ligger i Vernepliktsverkets forvaltning av verneplikten og noen generelle utfordringer i så

måte før jeg går inn på noen mer konkrete utfordringer. Vi innrullerer unge menn det

bosatt i Norge fra folkeregisteret. Disse opplysningene ”vasker” vi mot

Rikstrygdeverket for å ta ut de som åpenbart ikke er tjenestedyktige. Allerede her møter

vi den første utfordringen. Bestemmelser om personvern og innsyn i helseopplysninger

gjør at vi har begrenset mulighet til å luke ut alle som er uegnet til militær verneplikt. Vi

får opplysninger fra Rikstrygdeverket om personer som er registrert som uføre. En del

kategorier blir imidlertid ikke registrert som uføre før de er myndige, og de kan derfor

risikere å motta brev om innrullering fra VPV. Dette omfatter bl a personer med Downs

syndrom og ADHD - hyperaktivitet. For mange foreldre oppfattes dette som sårt og

vanskelig, men det er altså ikke lett å unngå. De øvrige blir rulleført som

utskrivningspliktige. Det siste året de går på videregående skole, normalt skoleåret de

Tjenestedyktig på medisinsk grunnlag. Her sliter vi med å ha oversikt over yrkesfaglige

utdanninger som går utover tre år, slik at vi kan kalle inn til sesjon og

førstegangstjeneste på riktig tidspunkt.

vernepliktige fra det året de fyller 19 år til utgangen av det året de fyller 44 år, 55 år for

vernepliktige. Før innkalling til sesjon gjennomfører vi en sikkerhetsundersøkelse opp

mot Politiets straffe- og bøteregister. Personer med kriminelt rulleblad som helt

åpenbart ikke kan sikkerhetsklareres vil ikke bli innkalt til sesjon og blir dermed heller

ikke vernepliktige. Det er med andre ord langt i fra alle ungdommer som blir

vernepliktige! De som ikke er vernepliktige kan ikke kalles inn, vi kan ikke skattlegge

personer uten inntekt.

De vernepliktige kalles inn til førstegangstjeneste etter avsluttet videregående utdanning

etter rekvisisjon fra forsvarsgrenene og i henhold til Forsvarets behov. Før innkallingen

gjennomfører vi en ny sikkerhetsundersøkelse, og kriminelle blir overført til

Tjenestereserven. Her har vi imidlertid et betydelig problem gitt at vi kun har tilgang til

opplysninger om saker som er avsluttet, dvs hvor det foreligger rettskraftig dom.

5

På grunn av bestemmelser om personvern har vi ikke tilgang til opplysninger om saker

som er under etterforskning eller hvor tiltale ikke er reist mm (Straffesaksregisteret –

STRASAK). Dette innebærer at vi stadig opplever å kalle inn personer med kriminell

bakgrunn, og disse medfører problemer og merarbeid for avdelingene. Spesielt er dette

et problem for HMKG og GSV. Det arbeides med samarbeidsregimer og prosedyrer mot

Politiet og Forsvarets Narkotikagrupper, men det er ikke kapasitet til å forhåndssjekke

alle.

Vi tar først de som ønsker seg inn og er skikket, deretter de best skikkede. De som ikke

kalles inn til førstegangstjeneste i første omgang er fortsatt vernepliktige og kan kalles

inn ved behov. Det er altså begrepsforvirring når det sies at flertallet av unge menn ikke

gjør sin verneplikt. Alle skikkede gjør sin verneplikt ved å stå disponible i 25 år, men alle

skikkede avtjener ikke førstegangstjeneste – og alle er som sagt ikke skikket.

I St.prp. nr. 45 la Regjeringen Stoltenberg til grunn følgende for perioden 2002-2005:

gang etter andre verdenskrig at det ikke ble gitt politiske signaler om at flest

mulig skulle innkalles.

innkallingsprosent på omkring 50% i perioden 2002-2005. Det ble gitt anledning

til å gå under dette måltallet i omstillingsperioden. Reelt ble innkallingene i

underkant av 50% sett i forhold til årskullene.

befolkningen, med andre ord demokratiske idealer.

– likhet og rettferdighet.

iht rettferdighetsprinsippet. JD utredet saken, og dette ble ikke anbefalt av

praktiske/økonomiske hensyn.

vedkommende var skikket. Dette var en konkretisering av tidligere praksis.

problematisk tema i forhold til prinsipper om likestilling, likhet og rettferdighet.

Komiteens flertall fra Ap og Frp støttet Regjeringens forslag. Høyre, KrF og Sp hevdet i

komiteinnstillingen at Regjeringens forslag ville innebære at Norge forlater prinsippet

om allmenn verneplikt. Partiene mente også de vernepliktige skulle ha krav på å

tjenestegjøre. KrF og Sp ville at minst halvparten av de mannlige årsklassene skulle

fullføre verneplikten (førstegangstjeneste), for å beholde Forsvarets folkelige forankring.

”Reell verneplikt innebærer at en stor del av den mannlige befolkning får en

grunnleggende militær opplæring og erfaring”. Det var altså en utbredt oppfatning at

verneplikten måtte forankres i folket, og at dette kunne oppnås ved at alle eller et flertall

skikkede ble gitt militær opplæring. Slike oppfatninger er i strid med den generelle

praksis og debatt siden 1814. Innkalling av flere enn militært behov skulle tilsi har

tidligere vært begrunnet i likhet og rettferdighet.

I St.prp. nr. 42 for perioden 2005-2008 la Regjeringen Bondevik II til grunn følgende:

inn til førstegangstjeneste). Med andre ord en presisering og videreføring av

forrige regjerings politikk.

6

motiveres til å tegne kontrakter i innsatsstrukturen.

Forsvaret.

Det hadde åpenbart blitt en bredere politisk aksept for at Forsvarets behov skulle være

styrende. Økonomiske vurderinger og regjeringsansvar har nok vært utslagsgivende i

denne prosessen, og jeg skal derfor kort skissere de økonomiske aspektene i dette.

Behovet for soldater var i St.prp. nr. 42 antydet til 9500 pr år. (Dette er ferdig utdannet.

Pga frafall under tjenesten vil vi kalle inn ca. 10500 som påbegynner

førstegangstjeneste). Årskullet (antall unge menn som fyller 19 år samme år) var i 2004

på 27.308, dette øker til 32.000 i 2010. Dersom 50 % av årskullet skal inn, er dette fra

4-6500 flere soldater enn behovet. For å illustrere er Hærens behov i ny struktur anslått

til ca 4-4500 soldater pr år. Vi måtte altså mer enn doble Hærens fredsdrift forutsatt 12

mnd tjeneste. Gitt en minimumskostnad på ca. 150.000 kr pr vernepliktige i tjeneste i 12

mnd, innebærer dette en merkostnad på fra 600 – 975 millioner kroner årlig bare i

soldatkostnader (150 000 kr er kostnaden Vernepliktsverket betaler for en vernepliktig

soldat i støttefunksjon i 12 mnd uten annen utdanning enn rekruttskole). Soldater som

utdannes i operative avdelinger koster atskillig mer). I tillegg kommer kostnader for

opprettholdelse av garnisoner, ekstra befal, materiell etc. Dersom alle skikkede skal inn,

er dette mer enn det doble av behovet. Dette ville innebære merkostnader på fra 1.41 –

3.35 mrd kroner årlig bare i soldatkostnader. Reelle kostnader ville nok bli betydelig

høyere, dette ville åpenbart ikke være økonomisk forsvarlig og ville ikke gi en

meningsfylt tjeneste for de vernepliktige.

Det har vært snakk om å innføre en 3 måneders førstegangstjeneste som et tiltak for å

oppnå målsetningen om minst 50 %, tilsvarende slik det ble gjort før første verdenskrig.

Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved hvor motiverende de vernepliktige selv ville

oppleve dette. De vernepliktiges egen Tillitsmannsorganisasjon er tilhengere av at

Forsvarets behov skal være styrende, med begrunnelse i meningsfylt tjeneste. 3

måneders tjeneste vil ikke kunne begrunnes i reelle behov, soldatene vil ikke kunne

brukes til noe som helst. Uansett innkallingstidspunkt vil tjenesten ødelegge et

utdanningsår.

Forslag om statushevende tiltak så som studiepoeng og hevet dimisjonsgodtgjørelse

forutsetter 12 mnd tjeneste, en 3 mnd tjeneste vil vanskelig kunne gjøres meritterende

og vil således kunne oppfattes som svært urettferdig. En grunnleggende forutsetning for

at dagens unge skal akseptere verneplikten og ønske videre tjeneste i Forsvaret er at

de opplever tjenesten som meningsfylt og interessant. Økonomisk kompensasjon og

studiepoeng er viktig nok, men det kan aldri oppveie kjedelig og meningsløs tjeneste.

Rekruttering til Forsvarets innsatsstruktur er en stor utfordring. Det er en uttalt

målsetning at det skal bli konkurranse om å komme inn til førstegangstjeneste heller

enn konkurranse om å slippe unna. Dette er eksplisitt uttrykt fra både politisk og

fagmilitært hold. Retorikken fokuserer på at verneplikten gir oss tilgang til kremen av

norsk ungdom som grunnlag for rekruttering. Førstegangstjenesten vil i denne

sammenhengen fungere som en rekrutteringsarena for tjeneste i Forsvarets

innsatsstyrker og til utdanning i Forsvaret, og vil bestå av grunnleggende opplæring og

7

seleksjon for videre tjeneste. 12 måneder førstegangstjeneste vil i seg selv være lite

relevant i forhold til Forsvarets behov.

Vi skal rekruttere de beste, og de fleste av Forsvarets operative avdelinger skal kunne

settes inn i internasjonale operasjoner. De aller fleste som skal inn til

førstegangstjeneste må derfor være fysisk og psykisk skikket til tjeneste i internasjonale

operasjoner og de bør også være motivert for verving. Kravene til operativ tjeneste er

generelt blitt høyere samtidig som det er blitt forholdsvis færre stillinger med lavere krav

gitt at vernepliktige stillinger i støttefunksjoner er sterkt redusert. Dette er en

konsekvens av omstillingen, spesielt i Forsvarets Logistikkorganisasjon og

kravene til stillinger i Forsvarets operative avdelinger er derfor blitt betydelig høyere enn

før. En beslektet problemstilling er forvaltningen av vernepliktige som blir nedskrevet på

helseprofil i løpet av førstegangstjenesten. Tidligere ble disse omfordelt til tjeneste i

støttefunksjoner, men nå finnes det få slike stillinger. Vi har ikke tjenestestillinger til

dem, men de kan heller ikke dimitteres og blir et problem for avdelingene både fordi de

trekker kostnader og fordi det ikke finnes meningsfylte oppgaver å sette dem til. En

grunnleggende forutsetning for at verneplikten skal overleve er at vi behandler alle

vernepliktige ordentlig slik at de får et positivt inntrykk av Forsvaret, også de som ikke

viser seg å holde mål i forhold til våre krav.

Det er i denne sammenhengen interessant å se hvor mange av et gitt årskull som

står vi igjen med maksimum 85 % av årskullet etter sesjon, ved 1. utdanningsdag på

rekruttskolene er vi nede i 70% og etter endt førstegangstjeneste nede i 60%. Mange

vernepliktige tilfredsstiller ikke kravene til tjeneste i internasjonale operasjoner. Det

reelle utvalget av skikkede er trolig godt under 50% av årskullet, men alle av disse er

ikke tilgjengelige for oss. Et betydelig antall vernepliktige får utsettelse med innkalling

på grunn av utdannelse, og dette er ofte nettopp de ressurssterke ungdommene vi vil

ha tak i. I 2004 var det nesten 11.000 som fikk slik utsettelse. 2000 vernepliktige søker

siviltjeneste hvert år, dette er 7 % av årskullet. Vi trenger ca 35 % av årskullet, hvilket

innebærer at vi må rekruttere en betydelig prosentdel av de vernepliktige som er

skikket. Det er ingen garanti for at redusert inntak gir vesentlig større utvalg gitt at andre

faktorer virker i motsatt retning. Det kan bli vanskeligere heller enn lettere å få tak i de

vernepliktige vi ønsker i fremtiden. Og fremtiden er her allerede nå. Det blir derfor svært

viktig å lykkes med å rekruttere til førstegangstjenesten, ikke minst å rekruttere flere

kvinner.

8

Befalsutdanning skal nå integreres i førstegangstjeneste (GBU) for å rekruttere befal fra

de vernepliktige. En ny kategori avdelingsbefal skal stå lenge ved avdeling og gi

kontinuitet og erfaring. Utfordringen i den praktiske forvaltningen blir å finne de riktige

kandidatene for GBU – hvem er de beste? De beste kandidatene i tradisjonell forstand

(evnenivå, allmennfaglig utdanning mm) vet vi fra befalsskolene at vil bli utmerkede

befalingsmenn og kvinner, men vil de vært motivert for å stå 10 år ved avdeling på

lavere gradsnivå? Neppe. Vi må altså finne en balanse mellom å rekruttere fremtidige

generaler og avdelingsbefal.

Det er et tankekors at dersom vi gjør jobben vår optimalt så vil de vernepliktige som blir

innkalt til førstegangstjeneste i hovedsak omfatte frivillige som er motivert for videre

tjeneste i Forsvaret, og som konkurrerer om å komme inn. Prinsipielt kan det da

oppfattes som at vi har et profesjonelt forsvar hvor førstegangstjenesten kun er en

seleksjonsfunksjon. Sett i forhold til politiske målsetninger om et bredest mulig grunnlag

for verneplikten ser jeg at det kan stilles spørsmålstegn ved dette. Det er definitivt ikke

bredden av norsk ungdom som kalles inn i dag, men vi har pålegg om at Forsvarets

behov skal være styrende. På den annen side kan det stilles spørsmålstegn ved om

vernepliktens legitimitet styrkes ved at ungdommer som ikke er motivert påtvinges en

militær utdanning.

9

Vi må allikevel ha et tilbud om en meningsfylt førstegangstjeneste også for de

vernepliktige som ønsker seg inn, men i utgangspunktet ikke ønsker å verve seg.

Tilbudet må inkludere de som faller fra i de operative avdelingene.

Profesjonaliseringen av Forsvaret er en utfordring mot verneplikten. Jeg skal på tampen

redegjøre for noen prosesser som er drivere mot profesjonaliseringen og dermed en

utfordring mot verneplikten.

Det viser seg å være stor interesse blant unge kvinner for frivillig sesjon, og dette vil bli

en viktig rekrutteringsarena. Gitt at kvinner ikke er underlagt verneplikt vil rekruttering av

et øket antall kvinner innebære en ytterligere reduksjon av antall vernepliktige unge

menn som gjennomfører førstegangstjeneste – og som ønsker seg inn. Gitt også at

formålet er å rekruttere kvinner til videre tjeneste i Forsvaret utover

førstegangstjenesten innebærer dette en ytterligere profesjonalisering av Forsvaret.

Dette betyr ikke at jeg er motstander av kvinner i Forsvaret, tvert i mot trenger vi flere

kvinner ikke bare for å øke rekrutteringsbasen men primært fordi Forsvaret må

reflektere samfunnet for øvrig, og kvinner har derfor en naturlig plass.

Innretningen av Forsvaret mot internasjonal tjeneste er både en utfordring mot

verneplikten og en driver mot profesjonalisering. Stortinget har lagt frivillighet til grunn

for tjeneste i internasjonale operasjoner. Beredskap for internasjonal tjeneste krever

derfor vervede soldater. Internasjonal tjeneste vil i mange tilfelle komme i konflikt med

oppfatningene om at Forsvarets rolle er forsvar av norsk territorium, og med

vernepliktens ideologiske forankring i forsvarskrigen.

Førstegangstjenesten gir ikke tilstrekkelig tid til å utdanne soldatene til et akseptabelt

kompetansenivå. Fokus mot innsatsstyrker gjør at stadig flere menige stillinger faller

innenfor slike kategorier og gjør verneplikten mindre relevant for slik tjeneste. Ett annet

forhold er at beredskapskrav stiller krav til kontinuitet også i de avdelingene som består

av vernepliktige. Marinen, KV, HMKG og GSV er eksempler på slike avdelinger. Vi har

lenge hatt generelle pålegg i forsvarsbudsjettet om å dimittere mannskapene 6 uker før

full tid for å spare penger, i tillegg er det pålegg om dimisjon for start av utdanning.

Dette innebærer at mannskaper fra sommer/høstkontingentene i praksis dimitteres i

juni, og det er manko på mannskaper i sommerperioden. Det er ikke uvanlig at

mannskaper som i prinsipp skulle gjøre 12 mnd tjeneste dimitteres etter 9 mnd, og 10 –

10 ½ mnd kan anses som det normale. Problemet kunne teoretisk vært løst ved å ha

store innrykk flere ganger i året. En slik målsetning tar imidlertid ikke hensyn til de

realiteter vi har erfart gjennom årtier. Det er som nevnt tidligere liten tilgjengelighet av

mannskaper som tilfredsstiller kravene i vinterkontingentene, og dette gir behov for

vervede for å sikre kontinuitet i sommerperioden. Kontinuitet krever profesjonalisering.

Et siste moment i denne sammenhengen er det jeg tidligere nevnte om

sikkerhetsundersøkelser, også sett i sammenheng med sikkerhetsklarering. Mange

stillinger krever sikkerhetsklarering, men i henhld til gjeldende direktiver fra Nasjonal

Sikkerhetsmyndighet kan slik klarering ikke iverksettes før mannskapene har møtt til

førstegangstjeneste. Dette betyr at vi ikke har mulighet til å luke ut uønskede individer

på forhånd, men det betyr også at i mange tilfelle er det ikke mulig å klarere de

vernepliktige tidsnok i forhold til spesialutdanning og fordeling til tjenestested.

Konsekvensen er at vi i en del stillinger ikke kan basere oss på vernepliktige og må

verve personell for å sikre kontinuitet. Det er også en utfordring å få klarert vernepliktige

med innvandrerbakgrunn, og dette kan medføre at innvandrerungdom blir

underrepresentert i Forsvaret.

10

Verneplikten står overfor betydelige utfordringer både med hensyn til den praktiske

forvaltningen så vel som med hensyn til allmenn verneplikt som prinsipp. Den største

utfordringen blir å rekruttere de mannskapene vi ønsker til førstegangstjenesten og via

dette til profesjonelle avdelinger i innsatsforsvaret, og samtidig opprettholde

vernepliktens legitimitet og forankring i befolkningen. En vesentlig forutsetning for å

lykkes er at førstegangstjenesten fremstår som meningsfylt, meritterende og attraktiv for

de vernepliktige samtidig som vi ikke stigmatiserer de som ikke slipper inn. Det må

være et tilbud om førstegangstjeneste i Forsvaret også for de vernepliktige som ikke

ønsker å verve seg eller ta befalsutdanning. Vi må fokusere på Kants kategoriske

imperativ, lettere omskrevet: Ethvert menneske må være et mål i seg selv, ikke bare et

middel for våre mål.

Takk for oppmerksomheten.