Skal du til forsiden - så trykk på logoen på toppen

 

Relaterte linker:

Arkiver:
Foredrag i 2007
Foredrag i 2006
Foredrag i 2005
Foredrag i 2004
Foredrag i 2003
Foredrag i 2002
Foredrag i 2001
Foredrag i 2000

Medlemskap

Kontakt OMS



 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 14. mars 2005

ved

Flaggkommandør Jacob Børresen
Institutt for forsvarsstudier

DE SJØMILITÆRE FORBEREDELSENE I 1905

Innledning

I kveld skal dere få høre en røverhistorie! Det dreier seg om den faglige og personlige striden mellom den 46 år gamle kommanderende admiral Viseadmiral Christian Sparre og hans to år eldre stabssjef, kontreadmiral Jacob Børresen, min oldefar, om hvordan den norske marinen best kunne anvendes under unionskrisen sommeren og høsten 1905. Sparre skulle som øverstkommanderende lede marinens operasjoner. Børresen var mobiliseringsfordelt som eskadresjef i krig. Han skulle føre kommando over Skagerrakeskadren, de fire panserskipene støttet av en torpedobåtavdeling og torpedodivisjonsskipet Valkyrjen, med oppdrag å hindre svensk inntrengning i eller blokade av Oslofjorden. Det gikk så langt at Sparre på et tidspunkt gikk til statsminister Christian Michelsen for å få Børresen fjernet med øyeblikkelig virkning. Børresens opptreden i 1905, sammen med en voldsom kritikk over Sparres disposisjoner Børresen, i egenskap av sjef for admiralstaben, framla våren 1906, ga opptakten til en langvarig strid mellom de to admiraler som ikke ble avsluttet før i 1909 da Sparre ble fradømt sitt embete av en voldgiftsdomstol, men hvor også Børresen ble så sterkt kritisert for sin opptreden at han fant å måtte gå av.

            Historien vi skal få høre bryter på mange måter med glansbildet og mytene om forsvaret og 1905 og viser oss en marine – det var ikke noe bedre i armeen – som på mange måter var mer opptatt av seg selv enn av fedrelandet og som tillot personlige kjepphester og uvennskap å komme i veien for fokusert felles innsats i løsningen av forsvarsoppgavene. Den politiske ledelsen med Chr. Michelsen i spissen var oppgitt og frustrert over generalenes og admiralenes opptreden og jeg tror nok politikernes tillit til Forsvaret fikk seg en knekk sommeren og høsten 1905 som vi stort sett har måttet leve med siden.

            I kveld er det bare tid til å ta hovedlinjene, supplert med noen episoder og bruddstykker. Hele historien blir å lese i Tom Kristiansen og min bok ”Levende brev fra de dødes rige” en redigert utgave av admiral Børresens dagbøker, med fyldige kommentarer og analyse, der også admiral Sparre kommer til orde, som kommer i bokhandelen 12. april.

Forløpet til 1905 – en moderne norsk marine vokser fram

Før vi går løs på begivenhetene under unionsoppløsningen, kan det være nyttig å gå noen år tilbake for å se på hvordan den marinen kom til, som vi hadde til disposisjon sommeren 1905.

Overgangen til den nye tid for den norske marine ble innledet med anskaffelsen av fire dampkanonbåter mellom 1860 og 1863 og fire monitorer i tidsrommet 1866–1872. Fra 1874 ble det satt i gang bygging av en serie på 24 små kanonbåter av 2. klasse til bruk innaskjærs. Marinens første moderne havgående krigsfartøy, kanonbåten Sleipner, kom først i 1877. På 1870-tallet begynte man også å eksperimentere med torpedoer. Fra 1882 ble det igangsatt bygging av en serie torpedobåter av 2. klasse, også disse først og fremst til bruk innaskjærs.

I 1884 overtok Johan Sverdrup og Venstre regjeringsansvaret. Venstre satset på voldgift i stedet for militær makt og førte dessuten en sparepolitikk. Marinens byggeprogram stoppet mer eller mindre opp og øvelsene var få og kortvarige. De to eneste moderne havgående krigsskip som ble bygget i perioden – kanonbåtene av 1. klasse Viking (1891) og Frithjof (1895) – ble bygget under Emil Stangs to høyreregjeringer. Ved inngangen til 1890 tallet var forsvaret til sjøs derfor i en elendig forfatning.

Svensk sabelrasling, og den norske ydmykelsen i forbindelse med nederlaget i konsulatsaken i juni 1895, endret norsk forsvarspolitikk nærmest over natten. Allerede 25. juli vedtok Stortinget ekstraordinære bevilgninger til gjenreising av marinen og til nye festningsanlegg. Denne gangen ble det først og fremst satset på havgående fartøyer. Det ble anskaffet fire panserskip, ti torpedobåter av 1. klasse og tolv av 2. klasse. Panserskipene alene kostet 19 millioner kroner, eller bortimot 20 prosent av Norges statsbudsjettet ved århundreskiftet. Denne betydelige satsingen viser at nasjonalfølelsen og patriotismen i Norge var sterk. Det ser vi også av at kvinnekretsen av Norges forsvarsforening i 1896 samlet inn 600.000 kroner til et torpedodivisjonsskip, i realiteten en liten jager, til marinen. Den fikk selvsagt navnet Valkyrjen. I 1905 talte flåten, i tillegg til panserskipene, 34 torpedobåter og 11 kanonbåter, de fleste mindre enn ti år gamle.

Den svenske marinen omfattet på samme tid 11 panserskip, 5 torpedokryssere, (dette var havgående eskortefartøyer som, i motsetning til de norske torpedobåtene, kunne følge panserskipene i åpen sjø under de fleste forhold – Norge hadde ingen slike), 30 torpedobåter og en undervannsbåt. Svenskene var med andre ord tallmessig overlegne. Men de svenske panserskipene hadde litt laver fart og kanoner med mindre rekkevidde og skuddtakt. De var dessuten bygget for operasjoner i Østersjøen og var ikke like sjødyktige som de norske.

Marinens hovedbase, Karljohansvern på Horten, lå imidlertid uten beskyttelse mot angrep fra sjøen. For å skaffe flåten en sikrere operasjonsbasis i krig ble det fra 1897 anlagt et sjømilitært støttepunkt i Melsomvik, en opplagshavn, forsvart av moderne kystbefestninger i form av kanonbatterier og minesperringer i Tønsbergfjorden. Tilsvarende opplagshavner og befestninger ble også etablert utenfor Kristiansand med Marvika opplagshavn, Gleodden, og fra 1901, Odderøya befestninger. Bergen fikk Marineholmen og Vallemsviken opplagshavner og Sandviksfjellet, Hellen og Kvarven befestninger. Ved Agdenes i innløpet til Trondheimsfjorden ble det anlagt et kanonbatteri, mens innløpet til Fredrikstad ble beskyttet av miner. Oscarsborg festning fra 1853 ble også modernisert med moderne minefelt, tre nye 28cm Kruppkanoner og et torpedobatteri, de samme kanonene og torpedoene som senket Blücher i 1940. I tilknytning til Oscarsborg festning ble det anlagt kanonbatterier på Håøya og Husvik ved Drøbak for å styrke innløpsforsvaret av Drøbaksundet, og kanoner og minefelt ved Svelvik for å hindre at Oscarsborg ble omgått ved et angrep opp Drammensfjorden. Husvik fikk også en opplagshavn. De nye opplagshavnene ble underlagt hvert sitt sjømilitære distrikt, nr. 1 på Horten, nr. 2 i Kristiansand og nr. 3 i Bergen. Kystbefestningene ble derimot fra 1899 overført fra marinen til landforsvaret.

Den våpenteknologiske utviklingen krevde at offisersutdanningen måtte legges om. Etter fire år uten inntak på søcadet-instituttet ble utdanningen satt i gang igjen høsten 1876 etter en helt ny plan som reflekterte den nye tid. Sjøkrigsskolen var etablert.

Også Forsvarets øverste ledelse ble modernisert. I 1899 ble armé- og marinekommandoene integrert i Forsvarsdepartementet. Statsråden ble etter dette, under kongen, øverste sjef i kommandolinjen over kommanderende admiral. Under unionskrisen i 1905, da Norge var uten konge, innebar det at forsvarsministeren var øverstkommanderende for de norske styrkene. Marinens ledelsesstruktur ble harmonisert med hærens, ved at marinen fikk sin egen generalstab. Kommanderende admiral ble viseadmiral. Sjefen for admiralstaben ble kontreadmiral. Han skulle være rådgiver og utreder både for forsvarsministeren og for kommanderende admiral i fredstid og eskadresjef i krig.

I 1905 var marinen med andre ord en svært ung organisasjon. Utforskningen av hvordan man mest effektivt kunne utnytte kombinasjonen av dampdrevne fartøyer og radiotelegrafi i krig til sjøs var ikke kommet særlig langt. De første spede forsøk med mobile kystforsvarsavdelinger kom i gang sommeren 1887. Øvelsene den gangen varte bare noen måneder om sommeren og bare noen få fartøyer var utrustet hver gang. Nødvendig realisme og kompleksitet i øvelsene kom ikke på plass før etter anskaffelsen av de to første panserskipene i 1897. Fra og med 1898 ble det holdt eskadreøvelser en gang hver sommer. Først 1902–1904 var det eskadreøvelser to ganger årlig, om våren og høsten.

Høsten 1905 var første gang alle fire panserskip, ti torpedobåter og torpedodivisjonsskipet Valkyrjen, var formert i eskadre som drev øvelser etter et meget krevende program. Sommeren 1905 forelå det derfor ikke noe autoritativt, gjennomprøvd konsept for hvordan fartøyene skulle anvendes og ledes. Det forelå en mobiliseringsplan, men den var innrettet mot krig sammen med Sverige mot en felles fiende. Mange viktige spørsmål knyttet til ledelse og administrasjon av flåten i fred og krig var med andre ord fortsatt under utforming og ga rikelig anledning til splid.

Til den nye stillingen som admiralstabssjef hentet marinen eldstemann fra det første sjøkrigsskolekullet på den nye ordningen, den 42 år gamle kaptein Urban Jacob Rasmus Børresen, som dermed rykket forbi en lang rekke eldre kolleger. Børresen var en dyktig sjømann og en karismatisk og selvbevisst leder, som sto høyt i kurs hos sine undergitte, men som hadde en lei tendens til å komme i klammeri med sine overordnede. I 1903 utarbeidet han et taktisk system for panserskip, som skaffet ham internasjonal berømmelse. Børresen var konservativ og kongekjær. Han hadde et nært og godt forhold til kong Oscar II og var definitivt ingen motstander av unionen. Men det skulle vise seg at da krisen kom i 1905, og han kanskje skulle få anledning til å vise hva han dugde til, gikk han inn for krigsforberedelsene med all sin energi. Ja, med for mye energi og begeistring og kanskje for lite selvbeherskelse og dømmekraft, mente forsvarsledelsen og Regjeringen. De fryktet at han med sin offensive opptreden kunne komme til å utløse den krigen de av all kraft forsøkte å forhindre.

I 1901 døde kommanderende admiral v Krogh, Norges siste seilskuteadmiral. Regjeringen innstilte da kaptein Christian Sparre til opprykk. Sparre var to år yngre enn Børresen. Han var radikal venstremann og republikaner. I tillegg til å være offiser, var han også aktiv politiker. I 1900 var han statsråd II ved statsrådsavdelingen i Stockholm.

Det utviklet seg meget raskt til uvennskap og mistillit mellom de to admiraler. Børresen klarte ikke å skjule sin mangel på respekt for Sparre og Sparre følte stadig at han måtte markere hvem av dem som var sjef.

Når det skar seg mellom dem, etter at Sparre ble utnevnt til kommanderende admiral og Børresens sjef, har det antakelig flere årsaker. Vi har vært inne på at de sto på hver sin fløy politisk. Dessuten var de svært forskjellige av gemytt. Det må også ha falt Børresen tungt for brystet at regjeringen innstilte Sparre uten å konferere med ham og uten først å tilby ham stillingen som kommanderende admiral. Selv om venstreregjeringens innstilling av partifellen Sparre til kommanderende admiral sannsynligvis var ledd i forberedelsene til et brudd med Sverige, var og ble den en forbigåelse av Børresen. Og så var de faglig uenige. Mens Børresen var en typisk disippel av den amerikanske sjømaktsideologen admiral Mahan, og foretrakk offensive operasjoner i åpen sjø for å oppsøke og nedkjempe fiendens hovedstyrke, la Sparre mer vekt på defensive, kystnære operasjoner og på ikke å innlate seg i et avgjørende slag med en overlegen fiende. Det førte til at de også hadde forskjellig syn på kystbefestningenes rolle. For Sparre var kystbefestningene først og fremst forsvars- og støttepunkt, replipunkt, panserskipene kunne ha som utgangspunkt for raske utfall mot fienden når det bød seg en gunstig situasjon, og som de aldri måtte bli avskåret fra. For Børresen betydde kystbefestningene at det ikke var nødvendig å fordele panserskipene langs kysten til forsvar av de viktigste havnene. Frigjort fra denne rent defensive rollen kunne de i stedet utgjøre en slagkraftig og mobil eskadre som, støttet av en skjerm av torpedobåter, kunne konsentreres mot en inntrengende fiende.

Sjømilitære forberedelser – uenighet om taktikk

Unionsbruddet 7. juni 1905 var i realiteten et politisk kupp. Når Stortinget og regjeringen, i motsetning til i 1895, hadde mot til å velge aksjonslinjen, hadde det sannsynligvis også sammenheng med selvtillit som følge av den militære opprustningen på norsk side. Forhandlingene om unionsoppløsningen fant sted i Karlstad i tidsrommet 31. august til 23. september mot et bakteppe av militære forberedelser, krigsfrykt og i visse kretser også krigsbegeistring, på begge sider.

Men krigsfaren var antakelig aldri reell. Den militære faktoren spilte ikke noen stor rolle for forhandlingsresultatet, selv om det altså er grunnlag for å hevde at norsk militær makt bidro til at det ble forhandlinger. For Norge var det en overordnet målsetting å unngå krig. Men heller ikke i Sverige var det i toneangivende kretser vilje til krig. Om det ble krig ville det i tilfelle vært som resultat av et uhell, av et utilsiktet sammenstøt mellom avdelinger på begge sider, som førte til at situasjonen kom ut av kontroll. Den militære faktoren spilte derfor antakelig ikke noen annen rolle for forhandlingsresultatet enn at begge parter viste tilbakeholdenhet og kompromissvilje for å unngå en situasjon som kunne utarte til krig. Det ble, ikke desto mindre, brukt store ressurser til krigsforberedelser på begge sider og for dem som var med virket muligheten for krig i aller høyeste grad virkelig.

22. mars 1905, mindre enn to uker etter at samlingsregjeringen under Christian Michelsen hadde tiltrådt, med oppdrag å føre Norge ut av unionen med Sverige, møttes den nye regjeringen og Forsvarets øverste ledelse for å diskutere krigsforberedelsene. Statsministeren ledet selv møtet. Det ble, til regjeringens irritasjon, raskt klart at uenigheten om hvordan forsvaret best kunne anrettes var stor, både innen arméen og marinen.

For marinens vedkommende sto striden mellom kommanderende admiral og admiralstabssjefen:

Sparre ønsket at panserskipene skulle holdes tilbaketrukket i Melsomvik, bak befestningene på Håøya i Vestfjorden, og først gå ut og møte svenskene dersom de forsøkte å trenge inn Oslofjorden. Kampen burde i tilfelle stå mellom Færder og Fulehuk. Eventuelt kunne den svenske eskadren angripes etter at den hadde satt seg fast i Hortensavsnittet eller annet steds i fjorden.

Børresen mente derimot at hans beste sjanse til å utlikne svenskenes tallmessige overlegenhet var om han kunne møte dem hvor han hadde plass til å manøvrere, samtidig som svenskene var begrenset av trangt farvann. En slik situasjon ville for eksempel kunne oppstå dersom han plasserte panserskipsavdelingen tvers over fjorden nord for Bastøy mot den svenske eskadren på vei opp fjorden på en eller to kolonner. Om han i tillegg kunne plassere kanoner på land på Bastøy og lengst sør på Jeløya, ville det kunne bidra til ytterligere å utlikne svenskenes overlegenhet i antall. Børresen ønsket å åpne ild på lang avstand, 7, 8, kanskje 9000 meter, for å nyte godt av de norske panserskipenes artillerimessige overlegenhet. Dersom det lyktes den svenske eskadren å sette seg fast i Oslofjorden foreslo han et angrep mot Göteborg. Det ville kunne tvinge svenskene tilbake for å forsvare byen. Dermed ville Børresen få sjansen til å avskjære dem i åpen sjø. Med de norske panserskipenes noe høyere fart og større sjødyktighet håpet han å kunne utmanøvrere svenskene, isolere deler av den svenske eskadren, og nedkjempe delene en for en.

Sparre var på sin side opptatt av å unngå å komme i kamp med en overlegen motstander, risikere å miste eskadren og legge Oslofjorden åpen. Etter Sparres mening var den militærstrategiske situasjonen i 1905 svært lik situasjonen i 1814: Karl Johan hadde den gang planlagt å sette i land tropper i Oslofjorden, men måtte først nedkjempe de norske kanonbåtene som hadde samlet seg i Hvaler-skjærgården. Nordmennene trakk seg imidlertid tilbake til Vallø uten kamp. Og med de norske kanonbåtene intakt oppga Karl Johan planene om troppelandsetting. Så også i 1905: Om panserskipene gikk tapt ville veien ligge åpen for svenskene til å landsette tropper i Oslofjorden som kunne true hovedstaden, utflankere de norske avdelingene på Kongsvinger-fronten, eller falle dem i ryggen. Om Skagerrakeskadren derimot var intakt og klar til, ved given anledning, å trenge ut og angripe de svenske transportfartøyene, ville en landsettingsoperasjon i Oslofjorden være et alt for risikabelt foretagende. Sparre var også bekymret for at Skagerrakeskadren i åpen sjø kunne risikere å bli avskåret fra sin base med kulldepot, vann og andre forsyninger. Men mest av alt fryktet Sparre, og der hadde han støtte av forsvarsminister Olssøn og resten av regjeringen, at en offensiv opptreden av Børresen i åpen sjø før et eventuelt krigsutbrudd, hvor han kunne risikere å møte svenske enheter, ville kunne utløse den krigen de så sterkt ønsket å unngå.

Men Sparres taktikk ville, slik Børresen så det, plassere svenskene i den samme situasjonen som han selv ønsket å plassere seg i; i åpent farvann med frihet til å manøvrere samtidig som fiendens panserskip var begrenset av trangt farvann. Dermed kunne svenskene øke sin overlegenhet ved å få alle sine tunge kanoner til å bære, mens flere av Børresens kanoner var maskert.

15. april sammenkalte forsvarsminister Olssøn, etter initiativ fra Sparre, til møte i Norges forsvarskommisjon i et nytt forsøk på å få i stand enighet mellom de to admiraler, i realiteten for å få Børresen til å underkaste seg. Sparres syn fikk tilslutning av samtlige medlemmer av kommisjonen unntatt admiralstabssjefen.

Regjeringens linje var at de militære krigsforberedelsene mest mulig skulle skje under dekke av normal og rutinemessig øvingsvirksomhet. Sparre motsatte seg derfor også et forslag fra Børresen om å kalle inn mannskapene til våreskadren allerede i mai, mot normalt juni. Her ga Forsvarskommisjonen imidlertid admiralstabssjefen medhold.

Etter at kommisjonen så klart hadde avvist Børresens plan, mente Sparre at han, ”ved nærmere ettertanke, ville innse det uforstandige og selvødeleggende i å imøtekomme den overlegne fiendes ønske om å få den underlegne motstander innviklet i en avgjørelseskamp.” Men der tok han feil av sin stabssjef. ”Man kan ikke føre krig uten å slåss” mente Børresen. ”Sparre vil at eskadren skal ligge og lure i Tønsbergdistriktet inntil krigen er tapt. Kan vi ikke et eller annet sted ta opp kampen får vi la være å føre krig”.

Nederlaget i Forsvarskommisjonen irriterte Børresen til de grader. Under eskadrens intense oppøvingsperiode i mai ble han dessuten kritisert av Hortens ordfører fordi han ikke hadde kommet inn til Horten med eskadren for å feire nasjonaldagen 17. mai, i familiens skjød. Da mistet Børresen besinnelsen. 24. mai rykket han inn et leserbrev i avisa Gjengangeren hvor han blant annet skrev at han betraktet ”familiens skjød” som et ”meget middelmådig øvelsesfelt for krigsmenn” og ettersom ”innflytelsesrike sakkyndige” hadde bestemt at Hortens befestninger ved mobilisering helst burde demoleres og arsenalene rømmes, ville det neppe bli i Hortens omegn at eskadren ville operere i tilfelle krig. Fartøyene øvet i fred der de ville operere i krig. Der måtte offiserene være loskjente og fortrolige med hvert smutthull.

Dette var et alvorlig diskresjonsbrudd fra eskadresjefen. I en situasjon hvor landet var truet av krig hadde han opptrådt åpent illojalt overfor sine foresatte og dessuten røpet en interessant detalj om forsvarsplanene for fienden. Under normale omstendigheter ville han kanskje ha fått avskjed, og Sparre hevdet siden at han faktisk hadde gått til statsminister Michelsen for å få Børresen fjernet. Men Michelsen sa nei. Norge måtte ikke midt under en nasjonal krise der krig truet vise svakhet ved å demonstrere splittlese i den øverste forsvarsledelsen. I stedet skal Michelsen ha lovet Sparre å fjerne Børresen i tilfelle det brøt ut krig med Sverige. Det har det imidlertid ikke vært mulig å dokumentere. Det virker dessuten lite sannsynlig at man ville skifte ut den øverste ledelsen idet kamphandlingene brøt ut. Reaksjonen på Gjengangerbrevet, og andre eksempler på hva Sparre anså som Børresens manglende lojalitet overfor sine overordnede, kom først året etter: I 1906 strøk admiral Sparre admiralstabssjefen av mobiliseringslisten som eskadresjef i krig og avfyrte med det startskuddet til den langvarige og bitre admiralstriden.

Våreskadren utrustes – strid om kommandoforholdene

Da eskadren ble utrustet i mai fikk ikke Børresen kommandoen. Sparre bestemte at han bare skulle føre panserskipsgruppen. Torpedobåtdivisjonen underla han kommandør Dawes om bord i torpedodivisjonsskipet Valkyrjen, mens de av torpedobåtene, som skulle holde vakt ute ved Færder, ble underlagt distriktssjefen på Horten. Sparre ville selv lede avdelingene i Oslofjordens munning fra kommandofartøyet Heimdal.

Admiralstabssjefen raste over at Sparre ville ta kommandoen over eskadren han, Børresen, skulle kommandere i tilfelle mobilisering. Han informerte både Sparre og forsvarsminister Olssøn om at en slik kommandoordning ikke ville kunne gå i et mobiliseringstilfelle. Torpedobåtene måtte knyttes til panserskipene som deres utkikks- og bevoktningsfartøyer og derfor være underlagt sjefen for panserskipsavdelingen. Og den samlede eskadre av panserskip og torpedobåter kunne ikke ledes fra Heimdal som upansret og uten skyts måtte forsvinne fra slagfeltet idet fienden viste seg. Dersom denne kommandoordningen ble opprettholdt ved mobilisering måtte Børresen søke avskjed, fortalte han forsvarsministeren. ”Det kunne føre til en velfortjent katastrofe”.

Når Sparre valgte å organisere styrkene slik han gjorde, hadde det tre hovedårsaker. For det første ønsket han i størst mulig grad at flåtens organisering og virksomhet skulle framstå for omverdenen, og dermed også for svenskene, som fredstidsøvelser og ikke som forberedelser til krig. For det annet mente han at det var lite heldig å låse sjefen for den mest mobile avdelingen, panserskipene, ved å gi ham ansvaret både for eskadrens samlede oppøving og for vaktholdet i Oslofjordens munning. For det tredje hadde han ikke tillit til Børresen og ønsket derfor personlig å forvisse seg om at forberedelsene var i henhold til Forsvarskommisjonens retningslinjer for hvordan forsvarsstriden til sjøs skulle føres og at disse retningslinjene var kjent og forstått av eskadrens skipssjefer.

Unionsoppløsningen

7. juni, under skyteøvelser i ytre Oslofjord med Eidsvold og Norge, mottok Børresen følgende telegram fra Tordenskiold som lå i Horten: ”I stortingsmøte i dag er unionen enstemmig besluttet oppløst. I en adresse til kongen anholdes det om å få en prins av huset Bernadotte til regent. Michelsen er statssjef.” Børresen bestemte seg straks for å gå inn til Melsomvik for å komme i telefonforbindelse med hovedstaden. Da fartøyene passerte Håøyas befestninger semaforerte en kystartillerist: ”Norge er uten konge”. I Melsomvik fikk Børresen, på telefon fra kommanderende admiral, ordre om å fortsette øvelsene etter programmet. Han etterlot torpedobåten Myg for å bringe ut eventuelle telefonbeskjeder og gikk selv til ankers med eskadren sør for Hudøy. Samme kveld kom Myg ut med brev til admiralen fra forsvarsminister Olssøn. Brevet redegjorde for Stortingets beslutning og spurte om Børresen lojalt ville adlyde den nye regjeringen slik han før hadde adlydt kongen. Admiralen lot straks sekretæren sette opp et brev om at det ville han.

9. juni var panserskipene samlet i Horten til høytidelig flaggskifte. Presis klokken 10 gikk unionsflagget ned og det nye rene orlogsflagget opp, med salutt på 2x21 skudd. Så ble fedrelandssangen spilt, Rosenqvist utbrakte et hurra for det nye flagget og Børresen avsluttet med et ”Gud bevare fedrelandet”. Før het det alltid: ”Gud bevare Kongen og fedrelandet.”

Krigsforberedelser

Så til arbeid. Først gjaldt det å få panserskipene i dokk for å rengjøre skutebunnen. Ikke en eneste taktisk fordel måtte gå til spille. Deretter ble det tatt om bord briketter til beskyttelse av vannlinjen mot torpedoangrep. Børresen iverksatte også den hemmelige signalboken til bruk i krig. Sjefene måtte kjenne boken på forhånd for ikke å føle seg usikre. Når krigen brøt ut ville det være for sent. Om kvelden den 10. juni, til ankers på Langgrunnen, ble det satt ut bevoktning på begge sider av Bastøy og skarp ammunisjon ble brakt opp til de små hurtigskytende kanonene i merset oppe i masten, med ordre om ikke å skyte før flaggskipet, Eidsvold, åpnet ild. Fra Sparre fikk han beskjed om at det alltid var en torpedobåt på vakt ute ved Færder om natten.

            Nå viste ulempen med kommandoforholdene seg. Sparre hadde ikke gitt beskjed om hvordan melding ville bli gitt dersom noe skjedde ved Færder og det var heller ikke gitt ordre om noe felles gjenkjenningssignal for de tre avdelingene, Børresens panserskip, Dawes’ torpedobåtavdeling og torpedobåten ved Færder under kommando av distriktssjefen på Horten. Om denne nå kom flyktende inn, hvordan skulle Børresen vite om det var venn eller fiende? Han gremmet seg over kommandoordningen med ”en proforma yachting eskadresjef som aldri er til stede og som i mobiliseringstilfelle straks skal stryke sin kommando”.

            Hele den følgende uke gikk med til intense skyteøvelser enkeltvis og taktisk skyting i formasjon. Børresen hadde bestemt seg for å åpne ilden på 8000 meter. Når de gikk til ankers for kvelden delte han panserskipsavdelingen i to grupper slik at kanonkommandørene kunne øve seg i å bedømme akkurat denne avstanden.

En kveld panserskipsavdelingen hadde ankret opp i Melsomvik, kom sjefen på Tordenskiold, kommandørkaptein Gade, opphisset om bord til Børresen. Midt i friseilingsleden gjennom minefeltene på vei inn til ankerplassen hadde Tordenskiold støtt på en mine. Heldig vis var den ikke armert! Gade ble sendt ned til sjefen for Tønsberg befestninger med beskjed om å flytte minen og dessuten kontrollere at ikke flere miner befant seg i feil posisjon.

20 juni trådte den ekstraordinære ”urtima riksdag” sammen i Stockholm for å ta stilling til Stortingets 7. juni-beslutning. Panserskipene lastet inn stridsammunisjon. Da meldingen om Riksdagens vedtak kom den 25. juni, syntes Børresen den lød som en krigserklæring. Samtidig kunne Verdens Gang melde at en svensk eskadre var underveis til Göteborg med ordre om å krysse på vestkysten. Men panserskipsavdelingen hadde ikke mottatt noen forholdsordre fra eskadresjefen om hvordan de skulle opptre om de møtte svenskene i åpen sjø.

            28. juni utstedte Børresen sine direktiver for kamp, konklusjonen på ukers intense taktiske øvelser til sjøs og krigsspill med modeller. Direktivet var delt i fire hovedalternativer, ett for hver formasjon svenskene måtte velge å benytte. Skipssjefene ble kalt om bord i flaggskipet for å gjennomgå alternativene med modeller.

            1. juli kom melding om at den svenske eskadren var ankommet Göteborg. Det ble nå gjort hastige forberedelser til å evakuere Karljohansvern. Torpedobåter som ikke var mobilisert ble slept til Melsomvik, kanonbåten Farm og dampkorvetten Ellida med en del utstyr ble slept nord for Oscarsborg. ”Det er en forunderlig plutselig nervøsitet, forårsaket av at den svenske eskadre har ankommet Göteborg i dag”, skriver Børresen i sin dagbok. ”Men de visste jo fra før at den skulle komme.”

8. juli strøk Sparre kommandoen på Heimdal. ”Betyr det at det blir alvor?”, spør Børresen ironisk. Panserskipsavdelingen fikk nå tildelt fire torpedobåter av første klasse. Men Valkyrjen og fire torpedobåter av annen klasse ble sendt over på østsiden av fjorden under selvstendig kommando, og vaktbåtene ved Færder var fortsatt underlagt distriktssjefen på Horten.

De intense øvelsene fortsatte med manøvrering, skyting med kanoner og torpedoer og innøving av taktikk fra tidlig morgen til sen kveld. Om kvelden var det til ankers, enten ute i operasjonsområdet eller inne i Melsomvik. Etter nesten tre måneder begynte slitasjen på besetningene å gjøre seg gjeldende. Øvelsene pågikk jo rett utenfor stuedøra. Mannskapene kunne nesten se hjem, men fikk ikke komme hjem. 2. pinsedag gikk et flaggsignal til værs om bord på Norge: ”Alminnelig landlov!” De skyldige var tre konstabler fra Sjømilitære korps som hver ble idømt 60 dagers vaktarrest for forseelsen. Senere kom søknad om landlov fra samtlige menige om bord på Eidsvold. Om de fikk avslag ønsket de å bli informert om den ”politiske stilling”. Så var det underoffiserene. De ba om at det måtte gis landlov hver kveld til kl. 0600 neste morgen. ”Og det i en tid da vi ligger med dampen oppe, med bevoktning ved Færder og ved eskadren med skarp ammunisjon,” skriver Børresen indignert. Han betror dagboken at han ikke har særlig høye tanker om underoffisersstanden. Den er tilsynelatende bra, men han tror ikke den med glede vil ofre seg for fedrelandet. ”Deres høyeste mål er ekteseng og barnevogn. Og koner og døtre tynger dem ned i gjeld.” Og, legger han til, ”Dette hullet Horten ødelegger all krigsdisiplin. Man er kun besjelet av en tanke her: å komme i land og trille barnevogner – eller fylle dem.”

29. juli ble eskadren oppløst og 3. august ble 250 av mannskapene sendt hjem for å delta i folkeavstemmingen.

Høsteskadren utrustes – besetningene sendes hjem

Etter folkets rungende ja til unionsoppløsningen, 368.208 hadde svart ja mot 184 nei, kunne unionen bare opprettholdes med bruk av makt fra svensk side.

Samtidig som begge parter forberedte seg til forhandlingene om vilkårene for en fredelig oppløsning av unionen, som skulle begynne i Karlstad 31. august, forsterket svenskene Vestkysteskadren i Göteborg. På norsk side var Skagerrakeskadren derimot oppløst og Børresen var bekymret for at den på ingen måte var klar for mobilisering. En inspeksjonstur til Melsomvik hadde avdekket at det ikke var vakthold ved fartøyene i en situasjon der svenskene lå med sin samlede eskadre i Göteborg i full kampberedskap.

En annen bekymring var Sparres ordre om omfattende ombytting av fartøyenes besetninger som, etter Børresens mening, bidro til å redusere eskadrens kampverdi fordi det i stor grad bidro til å redusere effekten av sommerens øvelser. Årsaken til ombytningene var at Sparre valgte å følge mobiliseringslistene som ga en annen bemanning enn de øvingsbesetningene som hadde stått om bord siden mai. Etter mobiliseringen 13. september måtte oppøvingen derfor stort sett starte fra grunnen igjen.

Et siste ankepunkt var Sparres beslutning om å sende de to moderne kanonbåtene Frithjof og Viking til Bergen under kommando av kommandør Dawes. Sommerens taktiske øvelser hadde gjort det klart for Børresen at han måtte ha en sterk og motstandsdyktig bevoktning i farvannet mellom Tjøme og Tønsberg Tønne for å hindre at svenske jagere og torpedobåter trengte inn i farvannet og minela det og dermed truet utseilingen av panserskipene fra ankerplassen i Melsomvik. Til denne rollen hadde han tenkt å forsterke torpedobåtene ved trekke inn de to kanonbåtene som ellers var utgangsdisponert i Kristiansand. Å svekke eskadren ved å avgi fartøyer til forsvar av Bergen anså Børresen dessuten for en feilvurdering. Så lenge ikke Bergensbanen var fullført ville ikke svensk kontroll over eller blokade av Bergen havn ha noen innflytelse på striden på Østlandet. Sparres begrunnelse var at han fryktet at lette svenske fartøyer kunne bli sendt langs norskekysten for å gjøre så mye skade som mulig og dessuten hindre transport av tropper fra Bergensområdet.

Mobilisering

13. september kom mobiliseringsordren. Dermed var Børresen rykket opp til sjef for Skagerrakeskadren. Alle kjeler ble fyrt opp. Det tok normalt 18 timer å få dampen opp for gange. Børresen hadde til hensikt å gå ut forbi Færder neste morgen til skyteøvelser for å vise svenskene at han ikke var redd for dem. I stedet fikk han ordre fra Sparre om å samle eskadren i Melsomvik og fyre opp og klargjøre alle torpedobåtene som lå i opplag der, mens de ventet på at mobiliseringsbesetnigene skulle ankomme. Norge og Harald Haarfagre, som var ute på fjorden og skjøt torpedoer, fikk straks beskjed om å komme inn på indre havn og gjøre klar til avgang.

Dagen etter, den 14., ble samtlige torpedobåter prøvekjørt. Om kvelden lot Børresen musikken spille om bord på flaggskipet ”for å vise besetningene at vi alle var i godt humør.”

Sent neste kveld inntraff marinemobiliseringens eneste dødsfall: Torpedobåten Delfin, sjef kaptein Geelmuyden, kolliderte med kystartilleriets minelegger Laurvig ved Vakerholmen i Tønsbergskjærgården. To mann, kaptein Lier og signalist Andersen, druknet. Under sjøforklaringen noen dager senere kom det fram at det hadde vært full forvirring om bord i Laurvig, som ble ført av en gammel fisker. Man hadde hylt i munnen på hverandre slik at ingen visste om hylene kom fra vannet eller fra skipet. ”At ikke disse menneskene engang kan forstå, at de herrer kystartillerister helst burde holde sig på landjorden, så lenge de utdannes ved landkrigsskolen”, sukker Børresen.

17. september var mobiliseringen av marinen og kystbefestningene stort sett komplett. I alt 59 fartøyer var utrustet, bemannet med nærmere 2.800 mann. Vi har hørt at Frithjof og Viking var sendt til Bergen. Med seg hadde de en eskorte på 6 torpedobåter. Sleipner, som ikke lenger var ansett å ha noen stridsverdi i 1905, var sendt til Hommelvika i Trondheimsfjorden der den skulle beskyte svenske tropper underveis til Trondheim. På vestsiden av Oslofjorden lå marinens hovedstyrke, Børresens Skagerrakeskadre, med fire panserskip, 11 torpedobåter og torpedodivisjonsskipet Valkyrjen. På østsiden av fjorden lå en avdeling under kommandørkaptein Frisak med kommandofartøyene Rjukan og Sarpen, tre kanonbåter av 2. klasse og fem torpedobåter. De skulle patruljere Hvaler-skjærgården og, om mulig, utføre torpedoangrep mot svenske panserskip på vei nordover fra Göteborg. Fire torpedobåter var avgitt til forsvaret av indre Oslofjord.

Heller ikke nå fikk Børresen full kontroll med bevoktningen. Den indre bevoktning av utseilingen fra Melsomvik skulle han opprette i samvirke med sjefen for Tønsbergfjordens befestninger. Han kunne disponere sine egne torpedobåter til bevoktning, noe han også gjorde ved å etablere en bevoktningslinje mellom Misingene og Fulehuk. Dessuten koordinerte han sin bevoktning med Frisaks, på østsiden av fjorden. Men bevoktningen ved Færder var fortsatt underlagt distriktssjefen på Horten.

Til tross for at Børresen denne gangen hadde fått seg direkte underlagt et antall torpedobåter, var kommandoforholdene, om mulig, enda vanskelige enn de hadde vært under våreskadren: Øverstkommanderende, Sparre, befant seg i hovedstaden. Det innebar at de tre avdelingene i realiteten ikke var under felles kommando. Den 5. september hadde Børresen mottatt en forholdsordre der han i tilfelle fiendtlig inntrengning i Oslofjorden, ”sammen med det torpedomateriell som måtte være i fjorden og under samvirke med det flytende materiell som måtte befinne seg på østsiden eller annetsteds i fjorden, rette et angrep mot den inntrengende fiende og dennes forbindelser”. Men det var ikke angitt hvem som skulle kalle disse innbyrdes uavhengige enhetene sammen til kampplassen og ordne dem der til forsvar eller angrep og føre kommando på slagfeltet.

Striden om forholdsordren

Børresen betraktet Sparres forholdsordre av 5. september som ”det komplette galskap.” Hans første tanke da han mottok den var å søke om å bli avløst fra stillingen som eskadresjef. En ting var kommandoforholdene. Men forholdsordren påla ham en taktikk som han anså som uheldig. Og i strid med all militær skikk og sedvane var den sendt eskadresjefen i fem eksemplarer med ordre om å fordele ett eksemplar til hver av panserskipssjefene. Forholdsordren påla hver av dem å sørge for at de i møte med fienden ikke ble avskåret fra hjemmebasen. Børresen tolket dette som direkte mistillit fra kommanderende admirals side. Det hadde han antakelig rett i. Han anså det dessuten som fullstendig uholdbart at hans underlagte skipssjefer hver for seg tilsynelatende var bemyndiget til å avbryte kampen dersom de vurderte det slik at de sto i fare for å bli avskåret fra base. Forholdsordren var derimot ikke sendt til Frisak eller til distriktssjefen i Horten, som i tilfelle svensk inntrengning i fjorden skulle kjempe sammen med ham og derfor burde hatt den.

            Enda verre, etter Børresens syn, var at ordren uttrykkelig forbød ham å forutsette overlegenhet på norsk side når det gjaldt taktisk ledelse eller skyteferdighet som kunne oppveie forskjellen i styrke mellom den svenske og den norske eskadren. Panserskipsavdelingen måtte derfor holde seg i Tønsbergfjorden med befestninger og bare angripe fienden ”etter ordre”. Børresen mente det alltid ville by seg en anledning for ham til å komme seg ut å møte svenskene i åpen sjø, helst i dårlig vær, dersom de skulle forsøke å blokkere Oslofjorden fra sjøsiden. Men skulle han vente på ordre, ville anledningen forsvinne. Dersom det skulle lykkes svenskene å sette seg fast i Oslofjorden ville Børresen gå ned til Göteborg, minelegge kysten og bombardere mål på land. Det ville tvinge svenskene til å gå ned for å beskytte egen kyst og han ville få anledning til å avskjære dem i åpen sjø. Han ville i den sammenheng særlig påpeke fordelen med en aktiv handlemåte når det gjaldt besetningenes stridsmoral. Offiserene og mannskapene var unge. En offensiv ville virke begeistrende på dem. En defensiv, med langvarig, kjedelig og nerveslitende opphold i havn ville derimot virke demoraliserende. ”Og begeistrede besetninger skyter mye sikrere enn nedtrykte”.

Forhandlingene i Karlstad ble avsluttet 23. september med enighet. Deretter skulle de to lands nasjonalforsamlinger ratifisere avtalen. 9. oktober godtok Stortinget forhandlingsresultatet. Den 13. oktober gjorde Riksdagen likeså. Dagen etter fikk fartøyene ordre om å gå til Horten for å desarmere. Krisen var over.

Styrkeforholdet mellom partene

Men om det var kommet til fiendtligheter mellom Norge og Sverige i 1905, hvordan ville sjøkrigen ha gått? Det er selvsagt umulig å ha noen sikker formening om det. Krig har alltid vært et usikkert foretak som ofte har fått helt uventede og utilsiktede resultater. Det kan allikevel ha interesse å veie de faktorene vi kjenner mot hverandre:

Den svenske flåten, som sommeren 1905 ble samlet i Göteborg, talte 8 panserskip, fire torpedokryssere, to jagere, 24 torpedobåter og en undervannsbåt, en betydelig tallmessig overlegenhet sammenliknet med Skagerrakeskadren. Men, som nevnt, var de svenske panserskipene var konstruert for operasjoner i Østersjøen og var ikke like sjødyktige som de norske. Bare fire av dem hadde like stor toppfart, og de norske panserskipenes kanoner hadde større rekkevidde, tyngre granatvekt og skjøt mer nøyaktig enn svenskenes. Vi husker også at de svenske torpedokrysserne hadde evne til å beskytte panserskipene i åpen sjø under værforhold der de norske torpedobåtene ikke maktet å holde følge med sine panserskip. Om de norske panserskipene, isolert sett, kunne sies å ha en fordel under kamp i åpens sjø, ville det derfor fort kunne bli oppveid av svenskenes havgående eskortefartøyer med evne til å utflankere den norske panserskipsavdelingen. De svenske panserskipenes panserbeskyttelse var i tillegg gjennomgående noe bedre enn de norske, særlig under kamp på lang avstand hvor granatene ville slå ned ovenfra og treffe dekket i stedet for skutesiden.

En annen fordel på svensk side var kommandoforholdene. Sjøkrigshistorien viser at det er forbausende lite sammenfall mellom stridende flåtestyrkers materielle styrke og utfallet i trefninger mellom dem. Veldig mye står og faller med ledelsens effektivitet. Svenskene hadde satt sammen en angrepsflåte under én sentralisert ledelse. På norsk side var kommandoforholdene kompliserte og til dels uklare. Det ville for det første ha bidratt til å svekke varsel om angrep og etterretninger om fiendens bevegelser og dertil vært til hinder for en samlet effektiv innsats mot fienden av alle de norske styrkene. Stridsledelsen på norsk side var dessuten ytterligere svekket som følge av det dårlige samarbeidet mellom admiralstabssjefen og kommanderende admiral. De uklare kommandoforholdene på norsk side ville antakelig ha bidratt til å redusere muligheten eller sannsynligheten for at Børresen fikk plassert Skagerrakeskadren i en slik posisjon i forhold til svenskenes hovedstyrke at han fikk utnyttet sitt taktiske system og de norske panserskipenes bedre sjødyktighet og skyteferdigheter. Selv om det skulle vist seg at admiral Børresen var like taktisk briljant i praksis som han var det i teorien, er det ikke sikkert at det ville ha oppveid svakhetene i ledelsen over taktisk nivå på norsk side. Kommandoforholdene på norsk side var derfor kanskje den enkeltstående største svakheten på norsk side, sammenliknet med svenskene.

For å landsette og understøtte tropper på vestsiden av Oslofjorden, måtte svenskene sikre seg en havn i området. Det ville i tilfelle innebære strid i indre norske kystfarvann som til dels var befestet og minelagt og hvor det var antatt at de små norske torpedo- og kanonbåtene med sin lokalkunnskap ville hatt en fordel. Og svenskene ville ikke være sikret tilgang til havnen før den norske hovedstyrken, panserskipene, var nøytralisert eller nedkjempet. Dette er forhold som taler for at Sparres og Forsvarskommisjonens plan om å la panserskipene opptre som en ”fleet in being” under dekke av Tønsberg befestninger, kanskje var mer hensiktsmessig enn Børresens plan om offensivt å oppsøke fiendens hovedstyrke for å nedkjempe den.

Et svensk angrep til sjøs ville nok hatt muligheter for å lykkes, men ville vært et svært risikabelt foretagende. Forutsatt at det lyktes å holde panserskipene intakt, var utsiktene til at den norske marinen skulle klare å oppfylle Sparres hovedmålsetting, å hindre landsetting av svenske tropper i Oslofjorden, faktisk ganske gode. Men hadde Børresen fått sin vilje og det var kommet til kamp mellom de to eskadrenes hovedstyrker i åpen sjø ville utfallet i beste fall vært helt åpent.


__________________________________

Last ned  

Alle rettigheter: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo - Ansvarlig redaktør: Kommandørkaptein Tor Egil Walter - Formann Oslo Militære Samfund

Webmaster: Stig Morten Karlsen